Den europeiske union

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra EU)
Hopp til navigering Hopp til søk
Den europeiske union Nobels fredspris 2012

Flagg
Flagg

Nasjonalt motto:
Forent i mangfold

Kart over Den europeiske union

InnbyggernavnEU-borger
7. februar 1992
HovedstadBrussel, Strasbourg, Luxembourg
TidssoneUTC+0 til +2
Areal
 – Totalt
Rangert som nr. 6.5
4 236 351 km²[1]
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 2,5
447 706 209[2] (2020)
Bef.tetthet105,68 innb./km²
Det europ. rådCharles Michel
KommisjonenUrsula von der Leyen
ParlamentetDavid Sassoli
Presidentskap i RådetTyskland (juli-desember 2020)
Offisielle språk24
ValutaEuro (€) (EUR) (de jure)

Bulgarsk lev
Tsjekkisk koruna
Danske kroner
Kroatisk kuna
Ungarsk forint
Polske złoty
Rumensk leu

Svenske kroner
Nasjonaldag9. mai
Nasjonalsang«Til gleden»
Toppnivådomene.eu

Den europeiske union (EU) er et traktatfestet statsforbund inngått mellom 27 demokratiske nasjonalstater i Europa. Unionen har sitt historiske opphav i Det europeiske kull- og stålfellesskap som ble stiftet av seks land i 1951. Siden er virkeområdet utvidet til blant annet økonomisk politikk, arbeidsliv, distriktspolitikk, innvandring og miljøpolitikk. Unionen fikk sitt nåværende navn ved Maastricht-traktaten. Tidligere ble unionen kalt EEC og EF.[3][4][5]

EU styres av institusjoner som har fått delegert myndighet av medlemslandene, og er både overnasjonal og mellomstatlig i sin utforming. Mange saksområder håndteres mellomstatlig og krever enstemmighet. På noen saksområder har medlemslandene overført myndighet til fellesorganene, det gjelder blant annet handelspolitikk og konkurranseregler som er nødvendige for det indre marked. På disse områdene er EU overnasjonalt, og et flertall i ministerrådet kan binde medlemsstatene.[6]

EUs sju institusjoner har ulike oppgaver. Medlemslandenes regjeringer møtes i Rådet, mens Europaparlamentet velges direkte av unionsborgerne. Maktfordelingen mellom disse to institusjonene, som er til Rådets fordel, er blant de forhold som har gitt opphav til begrepet «demokratisk underskudd». Europakommisjonen består av en kommissær fra hvert medlemsland og er unionens utøvende organ.[7][8][9]

De viktigste styringsprinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, de grunnleggende rettigheter, subsidaritetsprinsippet og åpenhet for nye medlemmer.[10]

Innenfor unionen er det utviklet et fellesmarked som sikrer fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. Grensekontroll er dessuten avskaffet innen Schengen-området, samtidig som kontrollen ved de felles yttergrenser er styrket. Unionen forvalter felles handels-, jordbruks- og fiskeripolitikk, og dessuten programmer for distriktsutvikling og sosial og økonomisk utjevning i Europa. I 1999 ble den felleseuropeiske myntenhet, euro, innført. Nitten medlemsstater har gått over til euro. Unionen har på noen området felles utenrikspolitikk i regi av dens operative utenrikstjeneste. For utenrikspolitiske spørsmål er det krav om enstemmighet blant medlemsstatene, og den enkelte medlemsstat kan føre sin egen utenrikspolitikk.

Unionen (27 land) hadde i 2019 ca. 447 millioner innbyggere.[11] Medlemmenes BNP utgjorde i 2007 til sammen 31 % av verdens bruttoprodukt (€17 / US$19,7 billioner) i 2018.[12] Unionen representerer sine medlemsstater i Verdens handelsorganisasjon (WTO) (samtidig som medlemsstatenes respektive WTO-medlemskap opprettholdes), er deltager ved G8-møter, og er observatør i De forente nasjoners (FN) generalforsamling. 21 medlemsstater er tilsluttet Den nordatlantiske allianse (NATO).

I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»[13]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den europeiske unions historie

Idéen om europeisk integrasjon[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Europeisk integrasjon

Tanken om et samlet Europa ble for første gang for alvor lansert i 1923 med Richard Nikolaus von Coudenhove-Kalergis bok Paneuropa, som førte til opprettelsen av Pan-Europa-bevegelsen. Mange kjente skikkelser på den tiden, som Fridtjof Nansen og Thomas Mann sluttet seg til denne bevegelsen. Pan-Europa-bevegelsen så for seg et føderalt, liberalt og demokratisk Europa, idealer som var vanskelige å få gjennomslag for i en tid der stadig flere land hadde fascistiske eller kommunistiske styresett. Bevegelsen var en tidlig pionér for politiske tanker som først skulle bli satt ut i livet etter andre verdenskrig i Vest-Europa. Pan-Europa-bevegelsen ble ledet av Coudenhove-Kalergi helt til hans død i 1972, og deretter av Otto von Habsburg.[14]

Tidslinje over de viktigste traktatene[rediger | rediger kilde]

Signert
I kraft
Dokument
1948
1948
Brüssel-traktaten
1951
1952
Paris-traktaten
1954
1955
Parisavtalene
1957
1958
Roma-traktaten/
Euratom-traktaten
1965
1967
Fusjons-traktaten
1975
Rådets første møte
1986
1987
Enhetsakten
1992
1993
Maastricht-traktaten
1997
1999
Amsterdam-traktaten
2001
2003
Nice-traktaten
2007
2009
Lisboa-traktaten
Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif Pix.gif
                       
Den europeiske unions tre søyler:  
De europeiske fellesskap:  
Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM)
Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) Utløpt i 2002 Den europeiske union (EU)
    Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF/EEC) Det europeiske fellesskap (EF)
    TREVI De rettslige- og indre anliggender (RIA)  
  Det politi- og strafferettslige samarbeide (PSS)
  Det europeiske politiske samarbeid (EPS) Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP)
Vestunionen (WU) Den vesteuropeiske union (WEU)    
Utløpt i 2011  
                   
Europa-colleget, et av de første resultatene fra Haag-kongressen

1948-1949: Vestunionen og Europarådet[rediger | rediger kilde]

Brussel-traktaten i 1948 etablerte Vestunionen, en forsvarspakt mellom Storbritannia, Frankrike og Be-Ne-Lux-landene. Den var en oppfølger etter Dunkerque-traktaten mellom Storbritannia og Frankrike, fra året før.[15]

Haag-kongressen i 1948 foreslo et politisk, økonomisk og monetært forent Europa,[16] og ble i 1949 fulgt opp med etablering av Europarådet.[17] Europabevegelsen og Europa-colleget ble som følge av Haag-kongressen opprettet på slutten av 1940-tallet.[18]

OEEC (senere OECD) ble etablert i 1948 for å ta imot Marshall-hjelpen. Storbritannia var mot det overnasjonale innslaget i OEEC. Landet gikk også imot det fransk-belgiske forslaget fra Haag-kongressen, om en europeisk parlamentarikerforsamling som skulle basere seg på flertallsavgjørelser.[19]

Alcide De Gasperi, Jean Monnet, Robert Schuman og Paul-Henri Spaak så for seg økonomisk samarbeid som tiltak for forsoning særlig mellom Frankrike og Tyskland, og for å motvirke nye kriger.[20]

1951: Kull- og stålunionen[rediger | rediger kilde]

Den høye myndighet holdt opprinnelig til i denne bygningen i Luxembourg.

Den franske utenriksminister Robert Schuman foreslo 9. mai 1950 (senere feiret som Europadagen) en sammenknytning av de franske og tyske tungindustrier, gjennom felles institusjoner. Det dreide seg blant annet om å etablere Den høye myndighet, som ble en forløper til Europakommisjonen. Schuman-planen som var utarbeidet av Jean Monnet, hadde som formål å hindre at det skulle oppstå krig mellom Tyskland (Vest-Tyskland) og Frankrike. [19][21][22]

Fellesinstitusjonene skulle etter planen få en viss overnasjonal beslutningsmyndighet. Frankrike, Vest-Tyskland, de tre Benelux-land og Italia var villige til dette. Disse landene, senere kalt «de indre seks», undertegnet i 1951 Paris-traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF).[19] Dette var grunnlaget for Kull- og stålunionen, som kom i gang i 1952.[23]

Formålet med kull- og stålunionen var å fjerne handelshindre for denne industrien, lage felles regler og minstepriser mellom landene, og på sikt skape en felles handelspolitikk utad. EKSF-ministrene foreslo i 1953 å skape en «europeisk politisk union».[6]

1957: Roma-traktaten[rediger | rediger kilde]

Landene fra EKSF-traktaten signerte i 1957 Roma-traktaten. Dermed opprettet de Det europeiske økonomiske fellesskap (ofte omtalt som EEC eller Fellesmarkedet),[23] samt atomenergi-organisasjonen Euratom.

Innenfor Fellesmarkedet gjaldt «de fire friheter», som var fri bevegelighet for personer, varer, tjenester og kapital, på tvers av medlemsstatenes nasjonale grenser. i Roma-traktaten ble det dessuten uttrykt ønske om å redusere de økonomiske forskjellene mellom land medlemslandene og mellom geografiske områder innenfor fellesmarkedet.[22]

EEC var til å begynne med en tollunion. Gjennomføring av tollunionen og en felles landbrukspolitikk førte i løpet av 1960-tallet til at økonomiene i medlemslandene ble mer sammenvevd.[6][24]

1967: Samling til én kommisjon[rediger | rediger kilde]

Ved etableringen av De europeiske fellesskap i 1967, ble kommisjonene til EEC, EURATOM og EKSF, slått sammen til en kommisjon, kalt EF-kommisjonen, den senere Europakommisjonen.[23][19]

EFTA ble opprettet i 1960 for å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC.[22] EFTA ble etablert uten overnasjonalitet, med Storbritannia som hovedaktør.[19]

Arbeidet for europeisk samling møtte også tilbakeslag og motstand. I 1954 ble planene om Det europeiske forsvarsfellesskap stanset i Frankrikes nasjonalforsamling.[25] I 1960-årene påvirket Charles de Gaulle fremdriften i fellesskapets politikk ved «den tomme stols politikk» og sitt gjentatte veto mot Storbritannias inntreden i EU.[26][27][28]

1973: Den første utvidelsen[rediger | rediger kilde]

Kommisjonspresident Jacques Delors' initiativer til reform førte til mange integrasjonstiltak (1988)

Den første utvidelse av fellesskapet ble gjennomført i 1973 med Storbritannia, Irland og Danmark.[19] Norge hadde også søkt, men trakk søknaden tilbake, etter en folkeavstemning i 1972.[29]

Det første direkte valg til Europaparlamentet ble gjennomført i 1979.[30]

1981: Den andre utvidelsen[rediger | rediger kilde]

I løpet av den første halvdel av 1980-årene inntrådte en fase med stagnasjon i den europeiske integrasjonsprosessen, som ofte er kalt eurosklerose, av sklerose, forherding. Et eksempel var kravet fra den britiske statsminister Margaret Thatcher om rabatt på det britiske bidraget til EU («I want my money back»). Hun understreket på denne måten de nasjonale interessene. Mye av arbeidet i EF handlet om den felles landbrukspolitikken (CAP) og tautrekking om Storbritannias bidrag til EFs felles budsjett.[19][31][32]

Samtidig foreslo utenriksministrene Genscher og Colombos i 1981 å gi Europaparlamentets praksis større betydning, en utvidelse av unionen til kulturelt og juridisk samarbeid, og i tillegg institusjonelle reformer.[33] Altiero Spinelli foreslo i 1984 for Europaparlamentet at det skulle vedta en europeisk forfatning. Europakommisjonens leder fra 1985 til 1995 Jaques Delors, arbeidet med forslag til utforming av det indre marked, som ble endelig vedtatt ved Maastricht-traktaten og trådte i kraft i 1993.[34][35]

Hellas ble medlem i 1981.[36] Spania og Portugal, som begge hadde blitt demokratier på 1970-tallet, ble medlemmer i 1986. Tyrkia søkte om medlemskap i 1987 og Østerrike i 1989.[23]

Fem vesteuropeiske land inngikk, uavhengig av EF, Schengen-avtalen for fjerning av interne grensekontroller. I juni 1985 publiserte kommisjonen en handlingsplan med 300 tiltak for å fullføre det indre markedet. Tanken var at tiltakene skulle få fart på økonomien og møte konkurransen fra USA og Japan. Tiltakene skulle skape fri bevegelse av varer, tjenester, personer og kapital ved fjerning av tollhindringer og innføring av ensartet regulering.[19]

1986: Den europeiske enhetsakt[rediger | rediger kilde]

Den europeiske enhetsakt ble inngått i 1986, og var den første større revisjon av Roma-traktaten. Den satte som mål for EEC å etablere EUs indre marked og det europeiske politiske samarbeid, forløperen til Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.[37]

Det første ministermøtet mellom EF og EFTA ble avholdet i Luxembourg i april 1984 og møtet resultertet i en felles erklæring om fleksibelt og pragmatisk samarbeid. I 1989 tok Delors initiativet til et mer strukturert og omfattende samarbeid. På EFTAs toppmøte i mars 1989 i Oslo ble det tatt initiativ til et Europeisk økonomisk samarbeidsområde (EØS). I mai 1991 ble tema for en EØS-avtale lagt frem etter forhandlinger.[19] En folkeavstemning i Sveits i 1992 sa nei til at landet skulle gå inn i EØS.[23] EØS-avtalen trådte i kraft i 1993 og var i EFTA-landene primært motivert av markedsadgang.[36]

1992: Maastricht-traktaten[rediger | rediger kilde]

Prosessen for å etablere en felles valuta var fullbyrdet da euroen ble lansert, stegvis i henholdsvis 1999 og 2002.

Murens fall i 1989 ga en ny dynamikk til den europeiske samling. Kravet om en bedre demokratisk forankring for de europeiske institusjonene ble sterkere. Europaparlamentet skulle styrkes som talerør for europeiske borgere.[38]

Da Maastricht-traktaten ble undertegnet 7. februar 1992, ble Den europeiske union grunnlagt. Traktaten som senere er endret en rekke ganger, kalles traktaten om Den europeiske union. Unionen var foreløpig en overbygning på «søyler»: De europeiske fellesskap, justis- og politisamarbeidet og den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.[39] Maastricht-traktaten fastsatte klare regler for den kommende felles valuta, euroen.[40]

De europeiske fellesskap omfattet områder der Europakommisjonen hadde sin overnasjonale beslutningsmyndighet. De to andre søylene, justis og utenriks, utgjorde formaliserte rammeverk for mellomstatlig samarbeid på politikkområder innenfor nasjonalstatenes domene. EUs organer kunne på disse områdene ikke fatte beslutninger med virkninger for medlemslandene. EU var et politisk og ikke rettslig begrep, og EU selv var ikke et eget rettssubjekt.[39]

Folkeavstemningen i Frankrike i 1992 støttet Maastricht-avtalen. Derimot forkastet Danmark traktaten ved sin folkeavstemning 2. juni samme år. Edinburgh-avtalen som ble inngått i desember 1992, ga Danmark rett til å ta forbehold om blant annet eurosamarbeidet. Da det ble holdt ny folkeavstemning om Maastricht-traktaten i 1993, viste den flertall for traktaten.[41][23]

Planen var at andre trinn i ØMU skulle innledes 1. januar 1994, og tredje trinn (faste valutakurser og felles valuta) skulle innledes senest 1. januar 1999.[19] Sentralt i arbeidet med ØMU var de såkalte konvergenskriteriene som var kravene til økonomisk utvikling i medlemsland før de kunne gå inn i ØMU, det gjaldt blant annet prisstabilitet, valutakurs, underskudd på statsbudsjettet og rentenivå.[24] Det indre markedet innebar blant annet at nasjonale monopoler ble oppløst og at det ble innført regler for offentlige innkjøp. Ifølge de nye reglene kunne ikke lokale eller nasjonale myndigheter foretrekke en lokal bedrift til for eksempel et byggeprosjekt, alle bedrifter innenfor EU måtte behandles likt og bedrifter som mente seg diskriminert kunne føre sak for domstolen.[6]

EF ble i 1990 utvidet ved at Øst-Tyskland ble gjenforent med Forbundsrepublikken og var med det innenfor EF.[42] Finland, Sverige og Østerrike ble medlemmer med virkning fra 1. januar 1995.[23][43] Disse tre landene var nøytrale under den kalde krigen og Sovjetunionens sammenbrudd var en viktig bakgrunn for at de kunne gå inn i EU med nær tilknytning til NATO.[36] Norge hadde også søkt om medlemskap, men trakk sin søknad etter folkeavstemningen i 1994.[44] Denne traktaten (signert i 1997, med virkning fra 1. januar 1999[43]) innebar også innlemmelsen av Schengen-avtalen i unionens første søyle, samt den endelige tilrettelegging for innføringen av euro. Valutaen ble lansert som en elektronisk valuta i 1999 og senere som et fysisk betalingsmiddel i femten medlemsstater i 2002.

Fra 2003: Utvidelse i Øst-Europa[rediger | rediger kilde]

Jernteppets fall muliggjorde medlemskap i EU for land i Øst-Europa (Berlinmuren i 1989)

Nice-traktaten fra 2001 reviderte Maastricht-traktaten, og definerte fordelingen av de enkelte medlemslandenes representanter i Rådet for Den europeiske union etter utvidelsene.

Det europeiske råd vedtok under sitt møte i Laken i 2001, en gjennomgåelse av unionens politiske system. For å utrede en rekke spørsmål i den forbindelse, ble Det europeiske konvent opprettet, med Valéry Giscard d'Estaing som president. Konventet ble blant annet bedt om å utarbeide forslag til en grunnlov for de europeiske borgerne. Det avla sin innstilling til regjeringskonferansen i Roma i 2004. Forslaget til grunnlov ble ikke ratifisert av samtlige land. Det ble dessuten forkastet i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. Nye forhandlinger mellom medlemsstatene førte til Lisboa-traktaten, som ble vedtatt i 2007.[45]

Den 1. mai 2004 ble den til da største utvidelse fullført, da ti land – hovedsakelig fra den tidligere Østblokken – ble medlemmer. Romania og Bulgaria ble medlemmer 1. januar 2007 og med det var alle tidligere medlemmer (unntatt Albania og Sovjetunionen) av Warszawapakten del av EU.[46] Folkeavstemning i Kroatia 2012 ga stort flertall (67 %) for medlemskap og medlemskapet trådte i kraft sommeren 2013.[47]

2009: Lisboa-traktaten[rediger | rediger kilde]

Lisboa-traktaten som ble vedtatt i 2007 og trådte i kraft i 2009, var en endringstraktat. Maastricht-traktaten ble omdøpt til traktaten om Den europeiske union, og Roma-traktaten ble traktaten om Den europeiske unions virkemåte. De to traktatene tilsvarte til sammen omtrent innholdet i traktaten om en forfatning for Europa som i 2005 ble forkastet ved folkeavstemninger i Nederland og Frankrike. Systemet med de tre søyler ble opphevet og erstattet med et enhetlig rettssystem under navnet Den europeiske union. Europaparlamentet fikk større myndighet, «det europeiske borgerinitiativet» ble innført, Det europeiske råd fikk en fast president, EU fikk en utenriksminister og det ble etablert en ny diplomatisk tjeneste for EU, kalt Den europeiske utenrikstjeneste.[48][49][50]

I 2012 ble Den europeiske union tildelt Nobels fredspris. Den Norske Nobelkomite begrunnet dette med at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.»[13]

2016: «Brexit»[rediger | rediger kilde]

Ved en folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap den 23. juni 2016 stemte 51,9 prosent av velgerne i Storbritannia for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli. Forhandlingene om brexit begynte i våren 2017.[51] Forhandlingene førte til at Storbritannias medlemskap i EU opphørte 31. januar 2020. Det er imidlertid avtalt en overgangsperiode til 31. desember 2020, som kan forlenges. I overgangsperioden er det meste som før.[52]

Politisk system[rediger | rediger kilde]

EU-retten[rediger | rediger kilde]

Oversikt over anlegget til EU-domstolen på Kirchberg i Luxembourg.

EU-retten er unik, og bygget opp på en annen måte enn rettssystemene i medlemsstatene. Den adskiller seg også fra folkeretten, som er den tradisjonelle form for internasjonal rett.[53]

En særskilt side ved EU-retten er at den er bygget på overnasjonalitet. Det innebærer at unionen har institusjoner som kan treffe flertallsvedtak, og som binder også de medlemsstatene som har stemt imot. Deler av EU-retten får dessuten direkte virkning i medlemsstatene, uten noen mellomliggende ratifikasjon. Samtidig må EU følge legalitetsprinsippet, ikke bare ved utøvelse av myndighet, men også ved lovgivningen. Det må finnes grunnlag i en traktat for at EU kan vedta nye lover, og EU kan ikke selv vedta nye traktater, det er det bare medlemsstatene som kan.[53]

Overnasjonaliteten er ikke gjennomført for alle rettsakter. Rådet (ministerrådet) kan ikke treffe flertallsvedtak i alle saker. Videre er det slik at forordningene har direkte virkning, mens direktivene krever nasjonal gjennomføring. Det dreier seg derfor om en delvis gjennomført overnasjonalitet.[53]

EU-retten bygger på traktatene, og er dermed selvstendig (autonom), i forhold til medlemsstatenes rettssystemer. Det medfører at ikke bare statene, men også innbyggerne (unionsborgerne) kan pålegges forpliktelser og gis rettigheter. Et viktig moment ved lovtolkningen i EU, er hensynet til den europeiske integrasjon. Et annet moment er eksistensen av EUs 24 offisielle språk. Et ord kan ha ulik betydning på ulike språk. Ved tolkningen av EU-lovene, vil derfor meningen med bestemmelsen kunne få større betydning enn ordlyden.[53]

Generelle prinsipper er av stor betydning. De viktigste prinsippene er respekt for de nasjonale identiteter, for de grunnleggende rettigheter som fremgår av medlemsstatenes statsforfatningsrett, for subsidaritetsprinsippet og for åpenhet for opptak av nye medlemmer i unionen. Traktaten om den europeiske union slår fast at Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter er inkorporert i EU-retten, og at EU skal tiltre Den europeiske menneskerettskonvensjon.[53][54]

EUs politiske system har vært kritisert for å lide av «demokratisk underskudd». Det er blant beskrevet som at EU-institusjonene og deres beslutningsprosesser er uten demokratisk legitimitet, og at institusjonene virker utilgjengelige for alminnelige borgere. EU har selv søkt å imøtekomme dette ved å gi økt innflytelse til Europaparlamentet. Andre har ment at EU ikke kan bli demokratisk ved å styrke Europaparlamentet, i hvert fall ikke så lenge tilslutningen til valgene til Europaparlamentet holder seg lav.[55][56]

Institusjoner[rediger | rediger kilde]

EUs politiske system på nivået for de sju institusjonene.

I EUs politiske system skilles det mellom EUs institusjoner og andre organer. Institusjonene er tildelt egen myndighet gjennom traktatene. Øvrige organer er enten underlagt institusjonene eller har rent rådgivende funksjoner.[35]

Unionens sju institusjoner er listet opp i traktaten om den europeiske union (TEU), artikkel 13. Nærmere bestemmelser om institusjonene fremgår av traktaten om den europeiske unions virkemåte (TEUV) sjette del.[57]

I beslutningsprosessen er det fremfor alt fire institusjoner som deltar, nemlig Europakommisjonen, Rådet, Det europeiske råd og Europaparlamentet. Vanligvis er det kommisjonen som foreslår beslutningene, mens Rådet og Europaparlamentet vedtar dem. Gjennomføringen er det medlemslandene eller de berørte institusjoner som står for.[58]

Rådet, Kommisjonen og Europaparlamentet bistås av Det europeiske økonomiske og sosiale utvalg og Regionkomitéen med rådgivende funksjoner.[35]

Europaparlamentet[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet er EUs folkevalgte organ. Det har siden 1979 blitt valgt ved direkte valg av EUs borgere. Det utgjør sammen med Rådet EUs lovgivende organer. De to organene godkjenner også EUs budsjett og velger Europakommisjonens president. Parlamentet kan vedta mistillitsforslag overfor Europakommisjonen som kollegium, og kommisjonen og EUs utenriksminister må da gå av. Sammen med Europakommisjonen og EU-domstolen utgjør Europaparlamentet det overnasjonale nivået i EU.[35]

Valg til Europaparlamentet foregår ved at representanter fra medlemslandenes partier stiller til valg etter medlemsstatenes regler. I Europaparlamentet organiserer de valgte representantene seg i politiske grupper etter politisk ideologi, og på tvers av landegrenser. Europaparlamentet ledes av en president.[35]

Det europeiske råd[rediger | rediger kilde]

Det europeiske råd som ofte blir kalt «EUs toppmøte», ble opprettet i 1974. Medlemmene er medlemsstatenes stats- eller regjeringssjefer, Det europeiske råds president og Europakommisjonens president. EUs utenriksminister deltar også når det skal drøftes utenrikssaker. Rådet fastlegger EUs politiske retning og prioriteringer. Det europeiske råd treffer først og fremst sine avgjørelser ved konsensus. I visse særlige tilfeller som er beskrevet i EUs traktater, treffer det likevel avgjørelser ved enstemmighet eller kvalifisert flertall. Ved avstemningen deltar ikke presidenten eller kommisjonens president.[59]

Den europeiske unions råd («Rådet»)[rediger | rediger kilde]

Rådet er medlemslandenes organ. I Rådet møtes de aktuelle fagministrene fra hvert av medlemslandene, for å vedta lover og treffe andre politiske beslutninger. Lovforslagene til Rådet kommer som regel fra Europakommisjonen. Internt i Rådet behandles saken først av en av Rådets 150 komiteer. Deretter drøftes den av De faste representantenes komité (Coreper), for endelig å bli behandlet av Rådet. Det vil da være sammensatt av de relevante ministrene fra alle medlemsland. Rådet vedtar deretter lovene sammen med Europaparlamentet, og som regel (85 ulike politikkområder) etter den alminnelige lovgivningsprosedyre. De to institusjonene blir som regel (67 % av tilfellene) enige i første «lesning».[60]

Før en lov vedtas skal den forelegges for de nasjonale parlamenter som kan uttale seg om behandlingen er i samsvar med nærhetsprinsippet (subsidaritetsprinsippet). Forslag fra Europakommisjonen eller EUs utenriksminister kan vedtas med kvalifisert flertall. Forslag til Rådet fremsatt av andre enn de to nevnte krever et utvidet kvalifisert flertall. Beslutninger som medlemslandene betrakter som følsomme, vedtas ved enstemmighet. Det gjelder blant annet utenrikspolitiske spørsmål, EUs finanser og opptak av nye medlemmer. Formannskapet (etter dansk: Formandskabet) i rådet går på rundgang blant medlemslandene, med skifte hver sjette måned.[60][61]

Europakommisjonen[rediger | rediger kilde]

Europakommisjonen er et utøvende og kontrollerende organ. Den bistår med å forme EUs overordnede strategi, foreslå nye lover og politikk og overvåke gjennomføringen av dem. Av sistnevnte grunn kalles den gjerne «traktatenes vokter». Kommisjonen skal forvalte EUs budsjett. Den spiller også en rolle i det internasjonale utviklingsarbeidet og i levering av humanitær bistand.[62][63][35]

Kommisjonen består av én person (europakommissær) fra hvert av medlemslandene. Kommissærene representerer likevel ikke sine land, og skal ikke ta instruks fra egne regjeringer. Kommisjonen står politisk ansvarlig overfor Europaparlamentet, og hele kommisjonen kan avsettes av parlamentet. Enkeltmedlemmer kan avsettes av domstolen. Kommisjonen tar beslutning ved flertall, men tilstreber konsensus.[6][63]

Den europeiske unions domstol[rediger | rediger kilde]

Den europeiske unions domstol er en institusjonell overbygning på tre forskjellige domstoler, hvis oppgave blant annet er å tolke europeisk lovgivning og traktatene. Domstolen uttaler seg om forholdet mellom internasjonale avtaler og EU-rett og den avgjør tvister mellom EFs institusjoner.[19]

Den europeiske sentralbank[rediger | rediger kilde]

Den europeiske sentralbank (ESB) utgjør sammen med de 27 medlemslandenes sentralbanker, Det europeiske systemet av sentralbanker (ESSB). ESB danner sammen med de 19 eurolandene eurosonen. ESB og ESSB ble opprettet ved Maastricht-traktaten. ESSBs hovedoppgave er å sikre prisstabilitet og å utforme og gjennomføre EUs pengepolitikk. Med forbehold for målet om prisstabilitet, skal ESSB støtte den alminnelige økonomiske politikken i EU i samsvar med de mål og prinsipper som er nedfelt i traktatene.[35][64]

Revisjonsretten[rediger | rediger kilde]

Revisjonsretten reviderer unionens regnskap. Den er sammensatt med ett medlem fra hver medlemsstat som velges for seks år av gangen. Presidenten velges for tre år av gangen. Revisjonsretten rapporterer til Rådet og Europaparlamentet. Den har ingen egne fullmakter til å gripe inn mot ulovligheter, men dersom revisorene avslører svindel eller uregelmessigheter, skal de underrette Kommisjonen ved OLAF – Det europeiske kontor for bedrageribekjempelse.[35][65]

Andre organer[rediger | rediger kilde]

  • Regionkomitéen er et rådgivende organ som består av representerer fra de regionale og kommunale organer i EU. Komiteen har eksistert siden 1992 og utnevnes av medlemslandenes regjeringer. Den skal høres før bestemte beslutninger, i praksis 70 % av lovgivningen. Regionkomiteen har 329 medlemmer (2020) som danner politiske grupper på tvers av landegrensene, i likhet med i Europaparlamentet. Komiteen møtes seks ganger i året.[66]
  • Den økonomiske og sosiale komité har eksistert som rådgivende organ siden 1957. Komiteen skal representere det organiserte samfunn og består av 344 medlemmer fra blant annet arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner med en tredel hver, samt sosiale, yrkesmessige, økonomiske og kulturelle organisasjoner. De tilsammen 326 komitémedlemmene nomineres av medlemsstatenes regjeringer og oppnevnes av Rådet for fem år av gangen.. De har et selvstendig mandat. Komiteen skal høres i økonomi- og sosialpolitikk.[67]
  • Den europeiske ombudsmann velges av Europaparlamentet for fem år av gangen. Ombudsmannen er uavhengig og upartisk, kan kritisere EUs institusjoner og byråer, og skal oppfordre til god forvaltningsskikk. Ombudsmannen bistår innbyggere, næringsdrivende og organisasjoner som opplever problemer med EUs administrasjon og undersøker klager på myndighetsmisbruk. Embetet skal også proaktivt gå inn i systemiske spørsmål.[68]
  • Det europeiske datatilsynet er en uavhengig tilsynsmyndighet for datasikkerhet. Det skal overvåke og garantere implementeringen av unionens bestemmelser om behandling av personopplysninger.[69]
  • Den europeiske investeringsbank ble stiftet i 1958. Bankens hovedområder er per 2020 klima og miljø, utvikling, innovasjon og vitenskap, små og mellomstore bedrifter, infrastruktur og integrasjon. Miljøvern er gjennomgående for de hensyn banken vektlegger for sine prosjekter.[70]

EUs byråer[rediger | rediger kilde]

EUs byråer adskiller seg fra EUs institusjoner og andre organer, blant annet ved at de er selvstendige juridiske enheter opprettet for å utføre særskilte oppgaver i henhold til EU-lovgivningen.[71] De 39 «desentraliserte byråene» (per 2020 inklusive to planlagte) har sine kontorer spredt rundt i EUs medlemsland. Europakommisjonen oppretter også «forvaltningsbyråer» (executive agencies) for en tidsbestemt periode for å løse bestemte oppgaver. Forvaltningsbyråene har som regel kontor i Brussel. EU inngår også samarbeidsprosjekter med private organisasjoner, såkalte «Joint Undertakings».[72][73]

Byråene er i et stort antall åpnet for samarbeid med andre land. For eksempel deltok Norge per 2017 i 31 av EUs byråer.[72][73]

Kompetansefordeling mellom EU og medlemslandene[rediger | rediger kilde]

Den europeiske unions rettsgrunnlag er dannet av to forfatningstraktater som alle medlemsstatene er tilsluttet. Det dreier seg om traktaten om Den europeiske union, opprinnelig Maastricht-traktaten, og traktaten om Den europeiske unions virkemåte, opprinnelig Roma-traktaten. Disse traktatene er endret flere ganger, og brukes i endret (konsolidert) versjon.[74]

Prinsipper for begrensning og bruk av kompetanse[rediger | rediger kilde]

Traktaten om den europeiske union artikkel 5, fastsetter tre prinsipper for henholdsvis begrensning av unionens kompetanse (myndighet), og for hvordan kompetansen skal utøves.[74]

  • Kompetansetildelingsprinsippet innebærer at myndighetsområder som ikke er gitt EU i traktatene, forblir i de enkelte medlemsland.
  • Subsidaritetsprinsippet (nærhetsprinsippet) innebærer at EU, med mindre det dreier seg om unionens enekompetanse, bare skal tre inn dersom det fører til en bedre løsning, enn om problemene løses av medlemslandene selv.[74]
  • Forholdsmessighetsprinsippet innebærer at EU må handle forholdsmessig, det vi si at den ikke må gå lengre enn det som er nødvendig for å få oppfylt traktaten.[74]

Kompetansereglene på de enkelte saksområder[rediger | rediger kilde]

Så langt myndighetsområdene er regulert i traktatene, fremgår fordelingen av dem mellom EU og medlemsstatene, av traktaten om Den europeiske unions virkemåte, første del.[75]

Områder der bare EUs organer kan lage regelverk og rettslig bindende rettsakter (enekompetanse):
Unionen har etter TEUV artikkel 3 enekompetanse på følgende områder:[76]
Områder der myndighet er delt mellom EU og medlemslandene (delt kompetanse):
Medlemsstatene utøver sin kompetanse, men bare i den utstrekning EU ikke har utøvd sin kompetanse (TEUV artikkel 4).[77]
EUs utøvelse av kompetanse er ikke til hinder for at medlemslandene utøver sin kompetanse i:
  • forskning, teknisk utvikling og romfart
  • utviklingshjelp, humanitær nødhjelp
EU koordinerer medlemsstatenes politikk eller supplerer den i områdene for
Områder der EU kan støtte medlemslandene:
EU har etter TEUV artikkel 2 og 6 rett til å støtte, koordinere eller supplere medlemsstatene, uten at dette erstatter medlemsstatenes tiltak, i:[78]
  • beskyttelse og forbedring av folkehelsen
  • industri
  • kultur
  • turisme
  • utdannelse, yrkesopplæring, ungdom og sport
  • beskyttelse av sivilsamfunnet
  • administrativt samarbeid


Politikkområder[rediger | rediger kilde]

Toll[rediger | rediger kilde]

EUs tollunion har formelt grunnlag i Roma-traktaten fra 1957, men ble gjennomført først i 1968. Tollunionen medfører at det ikke er toll på eksport og import innad i EU, og at tollsatsene mot tredjeland er like for samtlige medlemsland. Den er nært knyttet til det indre markedet, som ble etablert i 1993. EØS-landene er ikke medlemmer av tollunionen.[79][80]

Reglene for tollunionen vedtas ved flertallsbeslutninger i EUs organer. Den er dermed en del av EUs overnasjonale område.[75]

Det indre marked[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Det indre marked

Det indre marked ble iverksatt 1. januar 1993 mellom medlemslandene i EU,[35] med sikte på å oppnå en styrket næringsmessig integrasjon, og som et middel for å opprette Den økonomiske og monetære union. Det indre marked omfatter medlemsstatene i EU, og i tillegg Norge, Island og Liechtenstein (de tre landene danner EØS), og Sveits. Medlemskap i det indre marked forutsetter gjennomføringen av «fire friheter», slik de ble forutsatt i Roma-traktaten, nemlig den frie bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer.[35][81] Innføringen av det indre markedet dominerte arbeidet i EF fra midten av 1980-tallet.[82]

Det juridiske grunnlaget er enhetsakten vedtatt i 1985 og trådt i kraft 1. juli 1987. De 300 konkrete tiltakene som skulle settes i verk var listet opp i kommisjonens «hvitbok». Målet var iverksetting av det indre markedet innen utgangen av 1992.[83][84][85] Arbeidet med det indre markedet ble godkjent på toppmøtet i Fontainebleau i juni 1984 og arbeidet gjennomføring ledet av Jacques Delors overtok som leder for kommisjonen 1. januar 1985.[86]

Tanken var å fjerne hindre for handel over landegrenser innenfor EF noe som var ventet å skape mer konkurranse blant bedrifter i alle medlemsland. Et mål var å møte utfordringen fra USA og Japan, og gjøre Europa til en ledende økonomiske region. De største konsekvensene var ventet for næringer som var skjermet mot utenlandsk konkurranse gjennom politisk bestemte reguleringer inkludert toll, kvotebegrensninger, konsesjonsplikt eller standardisering.[87]

Reglene for det indre marked avgrenses mot EUs felles handelspolitikk.

Landbruk[rediger | rediger kilde]

I den felles landbrukspolitikken (CAP) er myndigheten delt mellom EU og medlemslandene. Landbrukspolitikken som ble vedtatt første gang i 1962, har gjennomgått flere reformer. Formålet var opprinnelig å øke produktiviteten i landbruket, sikre tilbudet av landbruksprodukter til fornuftige priser, sikre levestandarden for bøndene og stabilisere prisen på landbruksprodukter. Gjennom jordbrukspolitikken ble det gitt subsidier til bøndene som ga dem incentiver til å produsere mer, så vel som til restrukturering av jordbrukssektoren. På 1980-tallet opplevde EU store overproduksjonsproblemer for mange viktige landbruksprodukter. I 2013 gjennomgikk CAP en omfattende reform. Støtten til landbruket la i 1985 beslag på 70% av budsjettet, men denne andelen var i 2020 redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene.[88][89]

Fiskeri[rediger | rediger kilde]

Formålet med EUs felles fiskeripolitikk er å forvalte en felles ressurs, og gi alle medlemslandenes fiskeflåter samme adgang til EUs farvann og fiskeområder. Spørsmål knyttet til bevaring av biologiske ressurser i havet tilhører EUs enekompetanse. Ressursspørsmålene avgjøres dermed på overnasjonalt nivå. Fiskeripolitikken ble vedtatt første gang av Rådet 19. og 20. oktober 1970.[90][91][92][93][94]

Utenriks- og sikkerhetspolitikk[rediger | rediger kilde]

Den felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP) er EUs politikk overfor tredjeland, det vil si land utenfor EU. Politikken skal sikre fred og styrke den internasjonale sikkerhet, samtidig med at demokratiet, rettsstatsprinsippet og respekten for menneskerettighetene og friheten skal fremmes i hele verden. Den dekker alle områder i utenrikspolitikken, samt alle forhold vedrørende EUs sikkerhet. FUSP omfatter også en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk (FSFP), som dekker de forhold ved EUs politikk som vedrører forsvar og militær og sivil krisestyring.[95]

Lisboa-traktaten fra 2009 formet FUSP slik vi kjenner den i dag. Traktaten medførte opprettelsen av EUs diplomatiske tjeneste, nemlig Den europeiske utenrikstjeneste, under Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk.[95]

Det europeiske råd vedtar målsetningene for EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk. Rådet for Den europeiske union avgjør deretter hvilke tiltak og posisjoner som EU skal ta i dette politikkområdet. Rådets beslutninger krever enstemmighet, men det kan også tas beslutninger ved kvalifisert flertall, det vil si 55 % av stemmene fra EU-land, som utgjør minst 65 % av EUs befolkning.[95]

Miljø[rediger | rediger kilde]

EU har som mål å redusere sine utslipp av veksthusgasser med minst 55 % i 2030 sammenliknet med 1990-nivået. Unionen ønsker å bli klimanøytral senest i 2050.[96] Målet er sentralt i klimastrategien Green Deal, og er i samsvar med EUs globale initiativ i samsvar med Parisavtalen.[97]

Europakommisjonen utnevner årlig en europeisk miljøhovedstad, blant annet som en anerkjennelse for vedvarende engasjement for å nå høye miljømessige standarder. Prisen tildeles byer også utenfor EU, og Oslo fikk prisen i 2019.[98]

Handelspolitikk[rediger | rediger kilde]

EUs felles handelspolitikk dreier seg om reglene for eksport og import mellom unionens medlemsland og land utenfor EU. Den omfatter lovgivningen på dette området og forhandlinger om handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken avgrenses mot det indre marked som dreier seg om handel medlemslandene imellom. EUs organer har enekompetanse til å gi lover på dette området og gjør vedtak ved flertallsbeslutninger. EU har også enekompetanse til å forhandle handelsavtaler med tredjeland. Handelspolitikken er dermed del av EUs overnasjonale område.[99] Europakommisjonen har inngått handelsavtalen Everything but Arms (Alt utenom våpen) med en rekke av verdens minst utviklede land.[100]

Konkurransepolitikk[rediger | rediger kilde]

EUs konkurransepolitikk har som hovedformål å legge til rette for at det indre marked skal fungere som et fritt marked. EU har enekompetanse på å vedta konkurranseregler som er nødvendig for det indre markeds virkemåte. Konkurransepolitikken er dermed en del av EUs overnasjonale nivå.[35]

Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet[rediger | rediger kilde]

Det europeiske området for frihet, sikkerhet og rettferdighet omfatter forskjellige politiske områder med en grenseoverskridende dimensjon, herunder forvaltning av EUs ytre grenser, sivilrettslig og strafferettslig samarbeid, samt politisamarbeid. Området dekker dessuten asyl- og integrasjonspolitikk og bekjempelse av kriminalitet (terrorisme, organisert kriminalitet, IT-kriminalitet, seksuell utnyttelse av barn, menneskehandel, narkotikahandel etc.). Politikkområdet omfatter blant annet virksomheten til Frontex, Eurojust, Europol, den europeiske arrestordre og personvernforordningen GDPR.[101]

Irland og Danmark har tatt forbehold (opt-out) om dette politikkområdet. Området for frihet, sikkerhet og rettferdighet ble innført med Lisboa-traktaten i 2009. Endringen åpnet for at EU kunne vedta forordninger og direktiver innenfor dette politikkområdet.[102]

Transport[rediger | rediger kilde]

Øresundsbroen mellom Danmark og Sverige er en del at de transeuropeiske transportnettverk.

EUs transportpolitikk går ut på å sikre en velfungerende, effektiv, sikker og fri bevegelighet av personer og varer i EU ved hjelp av integrerte nettverk (Transeuropeiske nett, TEN), ved bruk av alle transportformer (vei, jernbane, vann, luft). EU-politikken dekker også en rekke andre områder så som klimaendringer, passasjerers rettigheter, miljøvennlig drivstoff og bekjempelse av overdrevet byråkrati i havnene. Kompetansen i transportpolitikken er delt mellom EU og medlemslandene.[103][104][105]

Kultur[rediger | rediger kilde]

EUs kulturpolitikk er definert i traktaten om den europeiske unions virkemåte artikkel 167. EU skal støtte, koordinere eller komplettere medlemsstatenes initiativer og arbeide med å fremheve den felles kulturarven. Kreativt Europa var per 2020 EUs eneste rendyrkede program for støtte til kultur. Gjennom dette programmet ble det gitt støtte til blant annet European Film Academy som arrangerer European Film Awards. EU samarbeider med andre internasjonale organisasjoner for å hindre ulovlig handel med kulturgoder.[106][107][108]

Hvert år velges to byer til europeiske kulturhovedsteder, der det settes fokus på lokale kunstnere og de aktuelle byenes særskilte kulturarv. Europeana er en internettportal med tilgang til (per 2020) 58 millioner digitaliserte objekter fra den europeiske kulturarv, hos 3 600 arkiver, museer og andre institusjoner.[109]

Budsjett[rediger | rediger kilde]

Omfang og inntekter[rediger | rediger kilde]



Circle frame.svg

EUs utgifter utgjorde 154 000 millioner euro i 2020.

██ Vekst (inkl. infrastrukturtiltak) (45%)

██ Naturressurser (inkl. landbrukssubsidier) (39%)

██ Sikkerhet og statsborgerskap (2.0%)

██ Utenriks (6.0%)

██ Administrasjon (6.0%)

██ Annet (2.0%)

EUs vedtar et langtidsbudsjett for sju år av gangen. EUs såkalte «egne inntekter» utgjør hovedsakelig en avgift beregnet av medlemslandenes bruttonasjonalprodukt (BNP), en andel av medlemslandenes merverdiavgift, samt importavgifter på produkter fra land utenfor EU. Disse inntektene utgjør tilsammen ca. 98 % av budsjettet. De siste 2 % dreier seg om andre inntekter, blant annet skatter fra EUs ansatte og bøter som følge av brudd på EUs konkurranseregler.[110]

Enkelte land har gjennom årenes løp fått rabatter på sine bidrag til budsjettet. Et kjent tilfelle var da Storbritannia ved statsminister Margaret Thatcher i 1984 krevde en rabatt («I want my money back») på det britiske bidraget til EU. Østerrike, Danmark, Nederland og Sverige har fått tidsbegrensede rabatter på avgiften av BNP. Tyskland, Sverige og Nederland har rabatter på sin andel av innkrevd merverdiavgift.[110]

De samlede bidrag fra medlemslandene skal ikke overstige 1,2 % av EUs bruttonasjonalprodukt. De siste årene før 2020 har budsjettet utgjort ca. 1 % av medlemslandenes samlede bruttonasjonalprodukt, eller ca. 2 % av medlemslandenes samlede budsjetter. Det er til sammenlikning litt mindre enn budsjettene til henholdsvis Østerrike og Belgia.[110][111]

Bruken av pengene[rediger | rediger kilde]

Det meste av pengene (94 %) går tilbake til medlemslandene som støtte og bidrag, mens 6 % går til administrasjon. For å minske forskjeller mellom landene får EU-land med svak økonomi mer økonomisk støtte enn land med sterk økonomi. Bidrag til utvikling av regioner, sysselsetting, samt energi og transport utgjorde for 2020 45 % av budsjettet. Jordbruksstøtten var lenge den dominerende sektor, men det har endret seg. Den felles landbrukspolitikk la i 1985 beslag på 70% av budsjettet, men i 2020 var denne andelen redusert til 30 % til landbruket og 9 % til utvikling av landdistriktene. Utenriks- og sikkerhetspolitikken fikk i 2020 6 %, mens grensekontroll og sikkerhet fikk 2 % av budsjettet.[112][113]

Budsjettet for 2021–2027[rediger | rediger kilde]

Den 10. november 2020 ble det oppnådd enighet mellom Europakommisjonen, Rådet og Europaparlamentet om budsjettet for perioden 2021–2027 med 1 074,3 milliarder euro. I tillegg ble det vedtatt et ekstraordinært budsjett kalt Next Generation EU på 750 milliarder euro, som et midlertidig gjenopprettingsinstrument etter Koronapandemien, og for å drive frem et grønt og digitalt skifte i medlemslandene. Budsjettet var det største i EU gjennom tidene.[114]

Medlemslandenes netto bidrag til eller støtte fra EU (2016)[115]
Bidragsytende land Milliarder euro Mottakere av støtte Milliarder euro
Tyskland 12,94 Polen -7,13
Frankrike 8,17 Romania -5,99
Storbritannia 5,59 Hellas -4,35
Italia 2,34 Ungarn -3,63
Nederland 2,07 Tsjekkia -3,34
Sverige 1,57 Spania -2,11
Belgia 1,16 Slovakia -2,02
Østerrike 0,79 Bulgaria -1,96
Danmark 0,78 Portugal -1,79
Finland 0,29 Litauen -1,15
Kroatia -0,53
Latvia -0,51
Estland -0,49
Irland -0,35
Slovenia -0,20
Malta -0,12
Kypros -0,03
Luxembourg -0,01

Geografi[rediger | rediger kilde]

EU har en 53 564 km lang kystlinje.

EUs medlemsstater dekker et areal på 4 233 262 kvadratkilometer, som er mindre enn halvparten av USA. Av dette var per 2011 154 539,82 kvadratkilometer kunstig vannet. Mont Blanc er den høyeste fjelltoppen med 4 810,45 moh. De mest lavtliggende er Lammefjord, Danmark og Zuidplaspolder, Nederland, begge på 7 muh. Unionen har en landegrense på 13 770 km. Det er da tatt i betraktning at grensen mellom Irland og Nord-Irland per 2020 ikke er en hard grense, og slik at den reelle grensen går i Irskesjøen. Kystlinjen strekker seg til 53 563,9 kilometer.[116]

Medlemsstater[rediger | rediger kilde]

Den europeiske union med sitt naboskap:

██ Medlemsstater

██ Medlemmer av EØS-samarbeidet

██ Europeiske mikrostater

██ Sveits og Storbritannia

██ Kandidatland

██ Potensielle kandidatland

██ Det østlige partnerskap

De seks landene som stiftet EEC i 1957 var Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg, Nederland. Siden har ytterligere 22 land meldt seg inn. Etter Storbritannias uttreden i 2020, består EU av 27 stater, hvorav 21 republikker og seks monarkier. For at et land kan bli medlem av unionen må det oppfylle visse økonomiske og politiske krav, kjent som Københavnskriteriene.

Årstall Medlemsstat Antall Areal (km²) Befolkning (millioner)
1957 Belgia, Frankrike, Vest-Tysklanda, Italia, Luxemburg, Nederland 6 1 266 584 168
1973 Danmark, Irland, Storbritannia 9 3 790 864 253
1981 Hellas[36] 10 3 922 804 268
1986 Portugal, Spania[23] 12 2 353 891 320
1995 Østerrike, Finland, Sverige 15 3 333 203 372
2004 Kypros, Tsjekkia, Estland, Ungarn, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Slovakia, Slovenia 25 4 071 261 459
2007 Bulgaria, Romania 27 4 419 671 493
2013 Kroatia 28 4 476 265 504
2020 Storbritannia trådte ut 31. januar 2020 27 4 236 351 447

a 1990 ble Tyskland gjenforent, og Øst-Tyskland ble en del av EU

Kandidatland og potensielle kandidatland[rediger | rediger kilde]

Det er seks offisielle kandidater. Disse enten forhandler om medlemskap eller venter på å få starte forhandlingene:[117]

Kroatia ble unionens 28. medlem 1. juli 2013. Albania og Nord-Makedonia skulle etter planen innlede forhandlinger om medlemskap i 2018.[118] Serbia og Montenegro innledet forhandlinger tidligere, og medlemskap kan tre i kraft i 2025.[121] Island leverte i 2009 (etter finanskrisen) søknad om medlemskap, men trakk søknaden i 2015.[123]

Bosnia-Hercegovina og Kosovo er potensielle kandidater, og er lovet mulig medlemskap når de er klare til å forhandle.[117]

EuroparådetSchengen-områdetEFTAEØSNordisk rådVisegrádgruppenBaltisk forsamlingBeneluxEurosonenDen europeiske unionEUs tollunionCommon Travel AreaBSECGUAMUnionsstaten Russland og HviterusslandCEFTAEurosonen#Andre land med euroSveitsIslandNorgeLiechtensteinSverigeDanmarkFinlandPolenTsjekkiaUngarnSlovakiaEstlandLatviaLitauenBelgiaNederlandItaliaØsterrikeSloveniaFrankrikeTysklandMaltaSpaniaPortugalLuxembourgKyprosIrlandStorbritanniaMonacoAndorraSan MarinoKroatiaVatikanstatenHellasTyrkiaBulgariaRomaniaGeorgiaUkrainaAserbajdsjanMoldovaBosnia-HercegovinaNord-MakedoniaMontenegroAlbaniaSerbiaArmeniaRusslandHviterusslandFNs midlertidige administrasjon i Kosovo
Et klikkbart Euler-diagram som viser EU plassert blant andre samarbeidsavtaler i Europa.

Uttredelse av unionen[rediger | rediger kilde]

Enhver medlemsstat har rett til å tre ut av unionen. Et land som ønsker å melde seg ut, skal kunngjøre sin plan om dette til Det europeiske råd. Det skal opprettes en avtale som fastslår bestemmelsene for utmeldingen. Om så ikke skjer, opphører medlemsstatens forpliktelser etter to år.[124]

Storbritannia har som hittil eneste stat meldt seg ut av EU. En folkeavstemning i juni 2016 viste flertall for utmelding. Den britiske regjeringen begjærte offisielt utmelding til Det europeiske råd 29. mars 2017, og landet trådde ut av EU 31. januar 2020.[125]

To områder med indre selvstyre, Grønland og Saint-Barthélemy, har forlatt EU til fordel for en tilknytningsavtale. Grønland avholdt en folkeavstemning i 1982 som ga flertall for utmelding. Saint-Barthélemy hadde som følge av den store avstanden til fastlandet og Frankrike, vanskelig for å overholde alle EU-standarder. Øya ble utmeldt med virkning fra 2012. Både Grønland og Saint-Barthélemy omfattes av EUs budsjetter, og Saint-Barthélemy har dessuten euro.[124][126]

Symboler[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Symboler på Den europeiske union

  • Det europeiske flagget består av tolv gylne stjerner i sirkel på blå bakgrunn. Flagget ble tatt i bruk av Europarådet i 1953. Etter oppfordring fra Europarådet tok EU i 1983 det samme flagget i bruk.[127]
  • Europahymnen er en melodi hentet fra Ludwig van Beethovens niende symfoni fra 1823. Europarådet gjorde Beethovens musikk til sin hymne i 1972, og i 1985 ble den også tatt opp som EUs hymne. Europahymnen består kun av Beethovens musikk og ikke Schillers tekst i hans dikt Ode til gleden.[128]
  • Europadagen feires av EU 9. mai hvert år, til minne om den franske statsminister Robert Schumans introduksjon av sin plan – «Schuman-planen» – for å sette den franske og tyske kull- og stålindustrien, under felles europeisk kontroll.[129]
  • EUs motto er «forent i mangfold» (dansk: «forenet i mangfoldighed»).[130]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/geos/ee.html.
  2. ^ https://ec.europa.eu/eurostat/tgm/table.do?tab=table&init=1&plugin=1&language=en&pcode=tps00001.
  3. ^ «Uformelt demokratiproblem». forskning.no. 1.3.2010. Besøkt 13. mai 2017. 
  4. ^ Veggeland, Noralv (17. februar 2016). «Hvem vedtar ny lovgivning?». Aftenposten. «Veggeland skriver at både EU og innenlandske organer mangler folkevalgt kontroll.» 
  5. ^ [leder] (16. juli 2014). «EU og Cameron på kollisjonskurs». Aftenposten. 
  6. ^ a b c d e Bergesen, Helge Ole (1994). Internasjonal politikk. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203320317. 
  7. ^ Eriksen, Erik Oddvar (22. oktober 2001). «Demokratiske underskudd». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 13. mai 2017. 
  8. ^ Europaportalen (28. juni 2012). «Vil gjøre EU mer demokratisk». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 13. mai 2017. 
  9. ^ «– EU-landene står eller faller sammen». forskning.no. 20. november 2011. Besøkt 5. mars 2018. 
  10. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Union (EU) | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 17. oktober 2020. 
  11. ^ «Population on 1 January» (engelsk). Eurostat. 1. januar 2018. Besøkt 1. september 2018. 
  12. ^ «Report for Selected Country Groups and Subjects» (engelsk). IMF. 1. januar 2018. Besøkt 1. september 2018. 
  13. ^ a b «Nobels fredspris for 2012», nobelprize.org, 12. oktober 2012. Besøkt 12. oktober 2012.
  14. ^ Otto von Habsburg: Die Paneuropäische Idee. Eine Vision wird Wirklichkeit. Amalthea Verlag, Wien-München 1999, ISBN 3-85002-424-5
  15. ^ «Die Westunion». CVCE.EU by UNI.LU (tysk). 7. august 2016. Besøkt 26. juli 2020. 
  16. ^ Haas, E. B. (1948). The United States of Europe. Political Science Quarterly, 63(4), 528-550.
  17. ^ Grantham, J. T. (1981). British Labour and The Hague ‘Congress of Europe’: National Sovereignty Defended. The Historical Journal, 24(02), 443-452.
  18. ^ Henri Brugmans, «Former des cadres pour l'Europe» (å utdanne ledere for Europa), Fédération, januar 1950, nr. 60
  19. ^ a b c d e f g h i j k Rike, Tarald (1992). Guide til EFs indre marked. [Oslo]: T. Rike. ISBN 8299241200. 
  20. ^ «A peaceful Europe – the beginnings of cooperation». European Commission. Besøkt 25. november 2013. 
  21. ^ Traktat om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap. [Oslo]: Utenriksdepartementet. 1972. s. 8. 
  22. ^ a b c EEC: en håndbok om utviklingen fra Roma-avtalen til det europeiske fellesskapet. Oslo: Tiden. 1971. 
  23. ^ a b c d e f g h Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1995. ISBN 8203164935. 
  24. ^ a b Maastrichttraktaten av 7. februar 1992: kommentarer til Traktaten om Den europeiske union, med hovedvekten på bestemmelsene om økonomisk og monetær union. Oslo: TANO. 1993. ISBN 8251831210. 
  25. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Die Geschichte der Europäischen Union - 1954». Europäische Union (engelsk). Besøkt 16. juni 2020. 
  26. ^ «Die Politik des leeren Stuhls». CVCE.EU by UNI.LU (tysk). 7. august 2016. Besøkt 16. juni 2020. 
  27. ^ Europaboka for journalister. Institutt for journalistikk. 1994. s. 43. ISBN 8271471333. 
  28. ^ Anonymous (16. juni 2016). «The history of the European Union - 1963». European Union (engelsk). Besøkt 16. juni 2020. 
  29. ^ Norgeshistorie, Om; Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO. «Norges nei til EF i 1972 - Norgeshistorie». www.norgeshistorie.no (norsk). Besøkt 4. august 2020. 
  30. ^ Rike, Tarald (1992). Guide til EFs indre marked. [Oslo]: T. Rike. s. 47. ISBN 8299241200. 
  31. ^ Seeger, S. «Eurosklerose | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 16. juni 2020. 
  32. ^ Stratenschulte, Eckart D. «Europäischer Haushalt | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 30. juli 2020. «Britenrabatt» 
  33. ^ Hrbek, R. «Genscher-Colombo-Initiative | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 16. juni 2020. 
  34. ^ Seeger, S. «Eurosklerose | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 16. juni 2020. 
  35. ^ a b c d e f g h i j k Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 20. januar 2019. 
  36. ^ a b c d Det 20. århundres historie: Europa, USA og Japan. Oslo: Universitetsforl. 1997. ISBN 8200223833. 
  37. ^ Det 20. århundres historie: Europa, USA og Japan. Oslo: Universitetsforl. 1997. ISBN 8200223833. 
  38. ^ «REGIERUNGonline - Die Europäische Einigung - eine einzigartige Erfolgsgeschichte». web.archive.org. 4. januar 2009. Besøkt 14. juni 2020. 
  39. ^ a b Håndbok i EU-arbeid i interimsperioden 1994. Oslo: Statskonsult. 1994. ISBN 8274830512. 
  40. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Et Europa uden grænser | Den Europæiske Union». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 14. juni 2020. 
  41. ^ «Hvilke folkeafstemninger om EU har der været i EU-landene?». Folketinget. Besøkt 19. juni 2020. 
  42. ^ Eide, Espen Barth (1964-) (1991). Nittiårenes Europa: nye spørsmål, nye svar. [Oslo]. s. 108. 
  43. ^ a b EU- og EØS-relevante tekster. Oslo: Universitetsforl. 1999. ISBN 8200130002. 
  44. ^ Norgeshistorie, Om; Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO. «Norges nei til EU i 1994 - Norgeshistorie». www.norgeshistorie.no (norsk). Besøkt 4. august 2020. 
  45. ^ «The European Convention». CVCE.EU by UNI.LU (engelsk). 7. august 2016. Besøkt 19. juni 2020. 
  46. ^ Watt, Nicholas (26. september 2006). «Romania and Bulgaria to join EU». the Guardian (engelsk). Besøkt 7. mars 2018. 
  47. ^ Traynor, Ian (22. januar 2012). «Croatia votes to join EU». the Guardian (engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  48. ^ Anonymous (5. juli 2016). «EU-traktater | Den Europæiske Union». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 6. juli 2020. 
  49. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Union (EU) | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 18. oktober 2020. 
  50. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Vertrag von Lissabon | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 18. oktober 2020. 
  51. ^ Rankin, Jennifer; Henley, Jon; Mason, Rowena; Boffey, Daniel (31. mars 2017). «Brexit: EU says no to free trade talks until 'progress' on final terms». the Guardian (engelsk). Besøkt 7. mars 2018. 
  52. ^ Utenriksdepartementet (18. juni 2020). «Hva betyr brexit for britiske statsborgere som oppholder seg i Norge?». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 28. juni 2020. 
  53. ^ a b c d e Fredrik Sejersted, , 3. utgave, Universitetsforlaget, 2011 s. 43, Juridika
  54. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäische Union (EU) | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 3. august 2020. «Die Aufgaben der EU lassen sich nicht einheitlich zusammenfassen. Grundlage des europäischen Einigungsprozesses sind die Gründungsverträge sowie deren zahlreiche Änderungen und Ergänzungen, wie sie insb. im EG-Vertrag zum Ausdruck kommen und mit dem Vertrag über die Europäische Union (EUV) erweitert werden. Die wichtigsten Prinzipien sind Achtung der nationalen Identitäten, Achtung der Grundrechte, Achtung des Subsidiaritätsprinzips, Offenheit für weitere Mitglieder.» 
  55. ^ «Ordliste til resuméer - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 11. august 2020. 
  56. ^ Kan EU være demokratisk?. Ad notam Gyldendal. 1994. s. 177. ISBN 8241704852. 
  57. ^ «Treaties currently in force - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 5. august 2020. 
  58. ^ Union, Publications Office of the European (26. januar 2018). «Europeiska unionen : och dess uppgifter.». op.europa.eu (svensk). Besøkt 5. august 2020. 
  59. ^ «Det Europæiske Råd». www.consilium.europa.eu (dansk). Besøkt 1. august 2020. 
  60. ^ a b «Hjem». www.consilium.europa.eu (dansk). Besøkt 6. august 2020. 
  61. ^ Håndbok i EU-arbeid i interimsperioden 1994. Oslo: Statskonsult. 1994. ISBN 8274830512. 
  62. ^ «Strategi». Europa-Kommissionen - European Commission (dansk). Besøkt 6. august 2020. 
  63. ^ a b «Politisk lederskab». Europa-Kommissionen - European Commission (dansk). Besøkt 2. august 2020. 
  64. ^ Bank, European Central. «Opgaver». European Central Bank (dansk). Besøkt 9. august 2020. 
  65. ^ «Ordliste til resuméer - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 30. august 2020. 
  66. ^ «Om RU». cor.europa.eu (engelsk). Besøkt 25. august 2020. 
  67. ^ «About». European Economic and Social Committee (engelsk). 2. januar 2010. Besøkt 25. august 2020. 
  68. ^ «European Ombudsman». www.ombudsman.europa.eu. Besøkt 25. august 2020. 
  69. ^ «European Data Protection Supervisor». European Data Protection Supervisor - European Data Protection Supervisor (engelsk). Besøkt 26. august 2020. 
  70. ^ «EIB at a glance». EIB.org. Besøkt 26. august 2020. 
  71. ^ Anonymous (5. juli 2016). «Agenturer og andre EU-organer | Den Europæiske Union». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 24. november 2019. 
  72. ^ a b regjeringen.no (7. juni 2017). «EU-byråer Norge deltar i». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 2. november 2019. 
  73. ^ a b «EU Agencies Network | Extranet». euagencies.eu. Besøkt 10. november 2019. 
  74. ^ a b c d «Treaties currently in force - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 26. juli 2020. 
  75. ^ a b «Kompetencefordelingen i Den Europæiske Union». eur-lex.europa.eu. Besøkt 18. september 2020. 
  76. ^ Konsoliderte utgaver av Traktaten om den europeiske union og Traktaten om den europeiske unions virkemåte besøkt 25. juli 2020
  77. ^ Konsoliderte utgaver av Traktaten om den europeiske union og Traktaten om den europeiske unions virkemåte besøkt 25. juli 2020
  78. ^ Konsoliderte utgaver av Traktaten om den europeiske union og Traktaten om den europeiske unions virkemåte besøkt 25. juli 2020
  79. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Told | Den Europæiske Union». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 18. september 2020. 
  80. ^ Utenriksdepartementet (17. juni 2016). «Ny utgave av EU/EØS-håndboken». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 18. september 2020. 
  81. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Europäischer Binnenmarkt | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 22. januar 2019. 
  82. ^ Dølvik, Jon Eri (1990). Fagbevegelsen og Europa: internasjonalisering og europeisk integrasjon : utfordringer for fagbevegelsen. Oslo: FAFO. ISBN 8274220404. 
  83. ^ EF: det indre marked. Oslo: Utvalget. 1988. ISBN 8271772287. 
  84. ^ Cecchini, Paolo (1988). Europa '92: realiseringen av det indre marked. Oslo: Dagens næringsliv. ISBN 8273460428. 
  85. ^ Løchen, Einar (1971). Fellesmarkedet og Norge. Oslo: Gyldendal. ISBN 82 05 00715 2. 
  86. ^ Bjartnes, Anders (1990). Dette bør du vite om EF. Oslo: Tiden. ISBN 8210033492. 
  87. ^ Halvorsen, Knut (1990). Alternative tilpasninger til EFs indre marked: generelle utviklingstrekk med konsekvenser for den regionale utvikling. Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning. 
  88. ^ regjeringen.no (14. august 2018). «Norges landbrukssamarbeid med EU». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 27. juli 2020. 
  89. ^ Union, Publications Office of the European (15. juli 2019). «EU-budgettet i hovedtræk.». op.europa.eu (dansk). Besøkt 27. juli 2020. 
  90. ^ Anonymous (16. september 2016). «Den fælles fiskeripolitik (FFP)». Fiskeri - European Commission (engelsk). Besøkt 8. juli 2020. 
  91. ^ «EUR-Lex - 12012M/TXT - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 4. august 2020. 
  92. ^ regjeringen.no (29. juni 2012). «Lisboa-traktaten i norsk oversettelse». Regjeringen.no (norsk). s. 46 (pdf). Besøkt 19. september 2020. «Artikkel 3: d) bevaring av biologiske ressurser i havet under den felles fiskeripolitikk,» 
  93. ^ Løchen, Einar (1972). Fellesmarkedet og Norge. Oslo: Gyldendal. s. 59. ISBN 8205007152. 
  94. ^ «Medlem i EU». eu.riksdagen.se (svensk). Besøkt 16. august 2020. 
  95. ^ a b c «EUR-Lex - ai0025 - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 27. juli 2020. 
  96. ^ «EUs klimamål for 2030 | europalov». europalov.no. Besøkt 5. oktober 2020. 
  97. ^ Anonymous (23. november 2016). «2050 long-term strategy». Klima - European Commission (engelsk). Besøkt 29. juli 2020. 
  98. ^ «European Green Capital». ec.europa.eu. Besøkt 23. august 2020. 
  99. ^ «Udenrigshandel - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 29. august 2020. 
  100. ^ «Everything But Arms». Trade Helpdesk. 19. juli 2017. Besøkt 25. september 2020. 
  101. ^ «Et område med frihed, sikkerhed og retfærdighed | Faktablade om Den Europæiske Union | Europa-Parlamentet». www.europarl.europa.eu (dansk). Besøkt 24. september 2020. 
  102. ^ «EUR-Lex - ai0022 - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 21. september 2020. 
  103. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Transport | Den Europæiske Union». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 8. oktober 2020. 
  104. ^ regjeringen.no (29. juni 2012). «Lisboa-traktaten i norsk oversettelse». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 29. september 2020. «AVDELING XVI TRANSEUROPEISKE NETT Artikkel 170 nr. 1 For å bidra til å virkeliggjøre målene i artikkel 26 og 174 og for å sette unionsborgere, markedsdeltakere og regionale og lokale samfunn i stand til fullt ut å utnytte fordelene ved et område uten indre grenser skal Unionen bidra til å opprette og utvikle transeuropeiske nett på områdene for transport-, telekommunikasjons- og energiinfrastruktur.» 
  105. ^ «TEN-T retningslinjer». Regjeringen.no (norsk). 17. november 2011. Besøkt 29. september 2020. 
  106. ^ «Kultur - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 23. august 2020. 
  107. ^ regjeringen.no (29. juni 2012). «Lisboa-traktaten i norsk oversettelse». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 16. august 2020. «bidra til at medlemsstatenes kulturer får utfolde seg, idet den respekterer det nasjonale og regionale mangfold, samtidig som den felles kulturarv framheves» 
  108. ^ «EU competences in the field of culture | Culture and Creativity». ec.europa.eu. Besøkt 23. august 2020. 
  109. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Kultur i EU | Den Europæiske Union». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 23. august 2020. 
  110. ^ a b c Anonymous (16. juni 2016). «Så finansieras EU:s verksamhet». Europeiska Unionen (engelsk). Besøkt 23. juli 2020. 
  111. ^ «Fact check on the EU budget». European Commission - European Commission (engelsk). Besøkt 23. juli 2020. 
  112. ^ «EU-budgettet i hovedtræk.». Publications Office of the European Union (dansk). op.europa.eu. 15. juli 2019. Besøkt 23. juli 2020. 
  113. ^ «EU:s budget». eu.riksdagen.se (svensk). Besøkt 23. juli 2020. 
  114. ^ «Press corner». European Commission - European Commission (engelsk). Besøkt 11. november 2020. 
  115. ^ Dagens Næringsliv 26. april 2018, s. 35
  116. ^ «Europe :: European Union — The World Factbook - Central Intelligence Agency». www.cia.gov. Besøkt 28. juli 2020. 
  117. ^ a b «Check current status». Europakommisjonen. Besøkt 21. mai 2015. 
  118. ^ a b McGrath, Ciaran (23. februar 2018). «EU’s divisive next members: Albania and Macedonia set to start accession talks THIS SUMMER». Express.co.uk (engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  119. ^ Smith, Helena (26. juni 2017). «Albania's pro-EU prime minister set to win parliamentary majority». the Guardian (engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  120. ^ «EU to Back Starting Entry Talks With Albania, Republic of Macedonia». Bloomberg.com (engelsk). 21. februar 2018. Besøkt 11. mars 2018. 
  121. ^ a b Rankin, Jennifer (6. februar 2018). «Serbia and Montenegro could join EU in 2025, says Brussels». the Guardian (engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  122. ^ UD (2. mars 2012). «Viktige beslutninger om Kosovo og Serbia» (norsk). Utenriksdepartementet. Besøkt 2. mars 2012. 
  123. ^ Reykjavik, AFP in (12. mars 2015). «Iceland drops EU membership bid: 'interests better served outside' union». the Guardian (engelsk). Besøkt 11. mars 2018. 
  124. ^ a b «Medlem i EU». eu.riksdagen.se (svensk). Besøkt 23. august 2020. 
  125. ^ «UK no longer a member of EU» (engelsk). BBC. 31. januar 2020. Arkivert fra originalen 31. januar 2020. Besøkt 1. februar 2020. 
  126. ^ «Draft European Council Decision on amendment of the European status of the island of Saint-Barthélemy». Rådet/Coreper. 20. oktober 2010. Besøkt 24. juli 2020. 
  127. ^ Anonymous (16. juni 2016). «The European flag». European Union (engelsk). Besøkt 26. august 2020. 
  128. ^ Anonymous (16. juni 2016). «The European anthem». European Union (engelsk). Besøkt 26. august 2020. 
  129. ^ Anonymous (16. juni 2016). «Europe Day». European Union (engelsk). Besøkt 26. august 2020. 
  130. ^ Anonymous (16. juni 2016). «EU's motto | Den Europæiske Union». Europæiske Union (engelsk). Besøkt 26. august 2020. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]