Norges statsråd

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Coat of arms of Norway.svg
Norges politiske system



Statsrådet er et råd bestående av statsministeren og minst syv andre medlemmer utpekt av Kongen. Statsrådet er både et kabinett og et kongelig råd (jf. Storbritannias konstitusjon). Medlemmene av statsrådet har alle tittel statsråd[1] med unntak av statsministeren og utenriksministeren som tituleres slik. Som regel styrer statsrådene hvert sitt departement[2], men både statsråd uten portefølje og to statsråder med saksansvar innunder samme departement er ikke uvanlig.

Kongen utpeker kun medlemmer som har støtte i Stortinget (parlamentarisme). Mellom 1884 og 2007 ble parlamentarismen praktisert med grunnlag i konstitusjonell sedvane. I 2007 ble parlamentarismen grunnlovfestet gjennom ny § 15 i Grunnloven.

Noen selvstendig beslutningsmyndighet har statsrådet ikke etter Grunnloven (med mindre kongen er indisponert og har delegert Kongens myndighet til Statsrådet jf. bestemmelser i Grunnloven). Forfatningsutviklingen har imidlertid ført til at det faktisk er statsrådet, dvs. regjeringen, som bestemmer, mens Kongen kun underskriver. Denne forskyvningen av maktforholdet har satt merker etter seg i språkbruken. I vanlig tale bruker en nå gjerne uttrykket regjeringen om statsrådet. Når Grunnloven taler om Regjeringen, mener den imidlertid noe annet, nemlig Kongen i statsråd eller mer i sin alminnelighet den utøvende makt.[3]

Saksbehandlingen i statsrådet[rediger | rediger kilde]

Statsrådets medlemmer har møteplikt i statsrådet, og statsrådet er kun beslutningsdyktig når over halvparten av medlemmene møter.[4] Det påligger statsministeren som særskilt plikt å sørge for at statsrådet til enhver tid er beslutningsdyktig.[5] Kongen kan, hvis det skulle være nødvendig, konstituere det nødvendige antall medlemmer for å få et beslutningsdyktig statsråd.[6]

I statsrådet skal saken presenteres av det medlem som styrer departementet saken hører under, og han eller hun er også ansvarlig for å iverksette statsrådets beslutning.[7] Den foredragende statsråd har plikt til å fremstille saken nøyaktig, fremheve de vesentligste momenter som bør tas i betraktning, og komme med en innstilling til hva statsrådets beslutning bør gå ut på.[8]

Regjeringsråden er statsrådets sekretær fører referat/protokoll over de beslutninger statsrådet fatter[9], og skal underskrive alle statsrådets beslutninger. Regjeringsrådens underskrift er ikke en betingelse for gyldighet, men en bekreftelse på at det som er nedskrevet er en nøyaktig nedtegnelse av statsrådets avgjørelse.[10]

Stemmegivning og dissens i statsrådet[rediger | rediger kilde]

Grunnloven fastslår at Kongen ikke kan settes til ansvar for sine handlinger i statsrådet[11], ansvaret ligger kollektivt hos hans rådgivere. Som følge av dette oppstiller Grunnloven en plikt[12] for alle statsråder å si sin mening om de saker statsrådet behandler.

Etter Grunnlovens ordlyd fatter Kongen beslutningen "efter sit eget Omdømme".[13] Kongens beslutning vil imidlertid i praksis være den beslutning statsrådets flertall ønsker, blant annet fordi Kongens beslutning ikke er gyldig uten at statsministeren (i militære kommandosaker forsvarsministeren) medundertegner.[14]

Når statsrådet har fattet en beslutning er det kollektivt ansvarlig for beslutningen. En statsråd som mener beslutningen strider mot Grunnloven eller annen lov er pliktig til å protestere, samt å tilføye sin dissens i statsrådsprotokollen. Gjør han eller hun ikke det er hun ansvarlig som om hun var enig[15], og kan i ytterste fall stilles for Riksrett.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ maskulinum, dvs. en statsråd
  2. ^ Regjeringsinstruksen § 1 nummer 2
  3. ^ Andenæs, Johs og Fliflet, Arne: Statsforfatningen i Norge, 2006, s. 182
  4. ^ Grunnloven § 27 første ledd
  5. ^ Regjeringsinstruksen § 1 nummer 1 annet ledd
  6. ^ Grunnloven § 29
  7. ^ Grunnloven § 28
  8. ^ Regjeringsinstruksen § 4 nummer 1
  9. ^ Regjeringsinstruksen § 2 nummer 4
  10. ^ Regjeringsinstruksen § 7 nummer 1
  11. ^ Grunnloven § 5
  12. ^ Grunnloven § 30 annet ledd
  13. ^ Grunnloven § 30 annet ledd
  14. ^ Grunnloven § 31
  15. ^ Grunnloven § 30 tredje ledd

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]