Europaparlamentet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Europaparlamentet
Europarl logo.svg
Ep strasbourg 6.jpg
Plenarsalen i Europaparlamentet i Strasbourg
System:ettkammersystem
President:Antonio Tajani
Ant. representanter:750 stemmeberettigede + presidenten
Møtested:Strasbourg
Brussel
Nettside:europarl.europa.eu
European Parliament 2017.svg
Politiske grupper (pr. 2018):

European stars.svg
Artikkelserien om
Den europeiske unions
institusjoner og forfatning
Institusjoner:
Traktater:

Europaparlamentet (EP eller Det europeiske parlament) er den første av de sju institusjoner i Den europeiske union (EU) som nevnes i EU-traktaten artikkel 13. Parlamentet vedtar sammen med ministerrådet EUs lover og budsjett.

Europaparlamentet består av 751 representanter som velges ved alminnelige og direkte valg hvert femte år, av borgerne i EUs medlemsland. Hvert medlemsland får minst seks, maksimalt 96 representanter.

Etter valget i 2014 ble parlamentet organisert i sju politiske grupper. I 2015 ble det dannet ytterligere en gruppe, slik at det per 2018 finnes åtte grupper. Et mindre antall representanter står utenfor de parlamentariske gruppene.

Europaparlamentet velger Europakommisjonens president. Når Det europeiske råd (EUs toppmøte) utpeker en kandidat til dette vervet, skal det ta hensyn til resultatet av det nylig avholdte valget i Europaparlamentet.

Historie[rediger | rediger kilde]

Haag-kongressen i 1948[rediger | rediger kilde]

Ideen om en europeisk parlamentarisk forsamling kom til uttrykk allerede under Haag-kongessen 7. til 10. mai 1948. Haag-kongressen så for seg opprettelsen av en europeisk union eller føderasjon, og den mente at en parlamentarisk forsamling skulle vurdere de juridiske og konstitusjonelle sider ved en slik etablering. Europarådet videreførte ideen om en folkevalgt forsamling, men uten det vidtrekkende ansvaret som Haag-kongressen hadde tiltenkt et slikt parlament.[1]

Dannelsen av en rådgivende forsamling[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentets direkte juridiske forløper er «Common Assembly in the ECSC Treaty», slik den fremgikk av traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap fra 1951. Schuman-planen om europeisk samarbeid, som ble fremlagt 9. mai 1950 av den franske utenriksminister Robert Schuman, inneholdt intet om et parlament. Det var under forhandlingene om traktaten at ideen ble trukket frem av Jean Monnet og de belgiske og italienske delegasjonene. Formålet var å skape en motvekt til Den høye myndighet.[1]

I følge EKSF-traktaten artikkel 20 skulle parlamentet («Common Assembly») bestå av folkerepresentanter («representatives of the peoples») i kull og stålfellesskapet. De skulle være medlemmer av medlemslandenes egne parlamenter, eller bli valgt ved direkte valg («direct universal suffrage»).[2] Det ble aldri avholdt direkte valg til «Common Assembly» som besto av 78 medlemmer. Forsamlingen hadde stort sett kun rådgivende myndighet, men kunne vedta mistillitsvorslag mot Den høye myndighet, forløperen til Europakommisjonen.[3]

Traktaten om Det europeiske forsvarsfellesskap gikk et skritt lengre i retning av en folkevalgt forsamling. Traktaten inneholdt bestemmelser om et tokammer-parlament. Parlamentets førstekammer skulle bestå av representanter for befolkningen i det samlede fellesskapet («deputies representing the peoples united in the Community»), og de skulle være valgt ved direkte valg (artikkel 13). Traktaten ble ikke noe av, da den ble nedstemt i Frankrikes nasjonalforsamling 30. august 1954.[2]

Ved etableringen av EEC og Euratom i 1957, ble det avtalt at én forsamling skulle ha ansvaret for begge traktatene. Denne forsamlingen skulle erstatte kull- og stålfellesskapets «Common Assembly», men ha den samme myndighet og ansvar.

Forsamlingen møttes første gang fra 19. til 21. mars 1958 og tok navnet Assemblée parlementaire européenne på fransk, Assemblea parlementara på italiensk, Europees Parlament på nederlandsk og Europäische Parlament på tysk. I 1962 harmoniserte parlamentet selv de franske og italienske navnene med de nederlandske og tyske, til henholdsvis Parlement européen på fransk og Parlemento europeo på italiensk.

Den europeiske enhetsakt fra 1986 uttrykker medlemstatenes oppfatning av at Europaparlamentet er et «uunnværlig uttrykksmiddel» («indispensable means of expression») for de europeiske folk. Europaparlamentets navn ble i enhetsakten endelig vedtatt.[4][2]

Direktevalg, lovgivnings- og budsjettansvar[rediger | rediger kilde]

Europarlamentet og Rådet må være enige i EUs lover.

Fra og med 1979 har det hvert femte år blitt avholdt allmenne, frie og hemmelige valg til Europaparlamentet i alle EU-land.

Europaparlamentet fikk etter 1979 styrket sin makt i EU-systemet, forøvrig i takt med den økte europeiske integrasjon. Lisboa-traktaten fra 2007 som ble iverksatt i 2009, er det foreløpige toppunkt i denne utviklingen.[1]

Lisboa-traktaten ga Europaparlamentet og Rådet et felles ansvar for lovgivning og budsjett. Prosessen om at visse lovbestemmelser krevde enighet mellom Europaparlamentet og Rådet ble gjort til hovedregel, og fikk navnet Den alminnelige lovgivningsprosedyre. Formålet med endringene var å gi EUs todelte konstitusjonelle system en styrket demokratisk legitimitet: Borgerne er representert i det direkte folkevalgte Europaparlamentet. Medlemsstatene er representert i Rådet ved sine regjeringer og i Det europeiske råd ved regjeringssjefer eller statssjefer, som igjen er underlagt demokratisk kontroll av parlamentene i sine hjemland.[1]

Lisboa-traktaten ga også de nasjonale parlamenter økt innflytelse på EUs lovgivningsprosess. De nasjonale parlamenter skal etter EU-traktaten blant annet informeres om forslag til nye lover.[5]

De nasjonale valgene[rediger | rediger kilde]

Valgordningen[rediger | rediger kilde]

Valget til Europaparlamentet holdes hvert femte år. De enkelte medlemslandene bestemmer mye om hvilke valgregler som skal gjelde, men valgene bør etter EUs regler skje ved forholdstallsvalg. Noen av landene har flere valgdistrikter, mens andre behandler hele landet som ett valgdistrikt. Det er de nasjonale partiene som stiller opp ved valget, og de fleste av disse er medlemmer av europeiske partier.[6]

Halvparten av medlemslandene har sperregrense for de nasjonale listene. Tysklands forfatningsdomstol fant i 2013 at landets grunnlov, Grundgesetz var til hinder for å ha en sperregrense på 3 % for valg til Europaparlamentet. EU-statene har siden bestemt at medlemsland med mer enn 35 medlemmer av parlamentet skal ha en slik sperregrense innen 2024.[7]

Representantene kan ikke sitte i et nasjonalt parlament samtidig som de sitter i Europaparlamentet. Representantene er valgt uten bundet mandat, som betyr at de står fritt til å stemme etter egen overbevisning uavhengig av det ståsted partiet de representerer inntar.

Valgdeltakelsen[rediger | rediger kilde]

Valgdeltakelsen i 1979 (9 medlemsland) var på 61,99 %, men falt deretter jevnt nedover til 42,97 % i 2009 (27 medlemsland) og omtrent det samme nivå ved valget i 2014 (42,61 %). [8]


Høyest valgdeltakelse finner vanligvis sted i Belgia (89,64 % i 2014) og Luxembourg (85,55 %), hvor det begge steder er stemmeplikt. Valgdeltakelsen i 2014 var også høy på Malta (74,80 %), deretter fulgte Hellas (59,97 %) og Italia (57,22 %). Lavest var valgdeltakelsen i 2014 i Slovakia (13,05 %), Tsjekkia (18,2 %, Polen (23,83), Slovenia (24,55%) og Ungarn (25,24).

I EUs største land Tyskland, steg valgdeltakelsen fra 2009 til 2014 fra 43,27 % til 48,10 %.[8]

Valgdeltakelse i prosent for hvert medlemsland[8]
Land 1979 1981 1984 1987 1989 1994 1995 1996 1999 2004 2007 2009 2013 2014
EU EU 61.99 - 58.98 - 58.41 56.67 - - 49.51 45.47 - 42.97 - 42.61
Belgia Belgia 91.36 92.09 90.73 90.66 91.05 90.81 90.39 89.64
Danmark Danmark 47.82 52.38 46.17 52.92 50.46 47.89 59.54 56.32
Tyskland Tyskland 65.73 56.76 62.28 60.02 45.19 43 43.27 48.10
Irland Irland 63.61 47.56 68.28 43.98 50.21 58.58 58.64 52.44
Frankrike Frankrike 60.71 56.72 48.8 52.71 46.76 42.76 40.63 42.43
Italia Italia 85.65 82.47 81.07 73.6 69.76 71.72 65.05 57.22
Luxembourg Luxembourg 88.91 88.79 87.39 88.55 87.27 91.35 90.76 85.55
Nederland Nederland 58.12 50.88 47.48 35.69 30.02 39.26 36.75 37.32
Storbritannia Storbritannia 32.35 32.57 36.37 36.43 24 38.52 34.7 35.60
Hellas Hellas 81.48 80.59 80.03 73.18 70.25 63.22 52.61 59.97
Spania Spania 68.52 54.71 59.14 63.05 45.14 44.87 43.81
Portugal Portugal 72.42 51.1 35.54 39.93 38.6 36.77 33.67
Sverige Sverige 41.63 38.84 37.85 45.53 51.07
Østerrike Østerrike 67.73 49.4 42.43 45.97 45.39
Finland Finland 57.6 30.14 39.43 38.6 39.10
Tsjekkia Tsjekkia 28.3 28.22 18.20
Estland Estland 26.83 43.9 36.52
Republikken Kypros Republikken Kypros 72.5 59.4 43.97
Litauen Litauen 48.38 20.98 47.35
Latvia Latvia 41.34 53.7 30.24
Ungarn Ungarn 38.5 36.31 28.97
Malta Malta 82.39 78.79 74.80
Polen Polen 20.87 24.53 23.83
Slovenia Slovenia 28.35 28.37 24.55
Slovakia Slovakia 16.97 19.64 13.05
Bulgaria Bulgaria 29.22 38.99 35.84
Romania Romania 29.47 27.67 32.44
Kroatia Kroatia 20.84 25.24

Sammensetning og funksjonsmåte[rediger | rediger kilde]

Medlemmene[rediger | rediger kilde]

Etter valget i 2014 hadde Europaparlamentet 750 medlemmer og i tillegg presidenten, tilsammen 751 medlemmer.[9][10][11]Dersom Storbritannia med sine 73 medlemmer trer ut av EU, vil parlamentet bli mindre. Likevel vil 27 seter vil bli fordelt mellom dagens medlemsland, slik at parlamentet vil bestå av tilsammen 705 medlemmer.[12]

Antallet representanter som velges fra hvert medlemsland fastsettes ut ifra folketallet, men små land er forholdsvis overrepresentert. For eksempel har valgkretsen Skottland i Storbritannia like mange representanter som Malta (6), selv om folketallet er 10 ganger større, mens det selvstendige Irland, som har færre innbyggere enn Skottland, har dobbelt så mange (12).

Antallet medlemmer kan i løpet av valgperioden komme til å synke under 751. Dersom et medlem av parlamentet fratrer, blir ekskludert eller dør, blir suppleringsvalg avholdt i henhold til nasjonale regler. Det kan bety at antallet representanter i perioder er lavere enn det maksimale antallet.[13]

Medlemslandenes seter i Europaparlamentet
Land Sep

1952

Mar

1957

Jan

1973

Jun

1979

Jan

1981

Jan

1986

Jun

1994

Jan

1995

Mai

2004

Jun

2004

Jan

2007

Jun

2009

Fra

2011

Fra

2014

Fra

2019

Tyskland 18 36 36 81 81 81 99 99 99 99 99 99 99 96 96
Frankrike 18 36 36 81 81 81 87 87 87 78 78 72 74 74 79
Italia 18 36 36 81 81 81 87 87 87 78 78 72 73 73 76
Belgia 10 14 14 24 24 24 25 25 25 24 24 22 22 21 21
Nederland 10 14 14 25 25 25 31 31 31 27 27 25 26 26 29
Luxembourg 4 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6 6
Storbritannia     36 81 81 81 87 87 87 78 78 72 73 73
Danmark     10 16 16 16 16 16 16 14 14 13 13 13 14
Irland     10 15 15 15 15 15 15 13 13 12 12 11 13
Hellas         24 24 25 25 25 24 24 22 22 21 21
Spania           60 64 64 64 54 54 50 54 54 59
Portugal           24 25 25 25 24 24 22 22 21 21
Sverige               22 22 19 19 18 20 20 21
Østerrike               21 21 18 18 17 20 18 19
Finland               16 16 14 14 13 13 13 14
Polen                 54 54 54 50 51 51 52
Tsjekkia                 24 24 24 22 22 21 21
Ungarn                 24 24 24 22 22 21 21
Slovakia                 14 14 14 13 13 13 14
Litauen                 13 13 13 12 12 11 11
Latvia                 9 9 9 8 9 8 8
Slovenia                 7 7 7 8 8 8 8
Kypros                 6 6 6 6 6 6 6
Estland                 6 6 6 6 6 6 7
Malta                 5 5 5 5 6 6 6
Romania                     33 33 33 32 33
Bulgaria                     17 17 18 17 17
Kroatia 12 11 12
TOTALT 78 142 198 410 434 518 567 626 788 732 782 736 754 751[11][9] 705[12]

Presidiet, presidentkonferansen og presidenten[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet velger blant sine medlemmer en president og fjorten visepresidenter som sammen utgjør presidiet.[11]I tillegg velges fem «kvestorer», som er ansvarlige for økonomiske og administrative oppgaver som direkte berører parlamentsmedlemmene. Presidiets funksjon er å treffe beslutning om administrative, økonomiske og organisatoriske spørsmål som berører parlamentets interne organisasjon. Parlamentets generalsekretær som er ansatt av presidiet, eller en av de politiske gruppene kan fremme sakene for presidiet. Presidiet utpeker to av visepresidentene til å ha ansvaret for forholdet til medlemslandenes nasjonale parlamenter.[14]

Europapalamentets presidentkonferanse er et organ i parlamentet som består av presidenten og lederne for de politiske gruppene.[15] Parlamentsmedlemmer som står utenfor en gruppe kan også delta, men har ikke stemmerett.[16] Vanligvis søker presidentkonferansen å oppnå enighet i sakene. Ved en avstemning har parlamentsmedlemmene stemmer i samsvar med egen politiske gruppe.[17] Presidentkonferensen er ansvarlig for å planlegge parlamentets lovgivningsarbeid og organiseringen av parlamentets samråd med det europeiske sivile samfunnet.[18] Den har også ansvaret for spørsmål som berører forbindelsene med unionens øvrige institusjoner, medlemsstatenes nasjonale parlamenter og organisasjoner utenfor unionen, herunder forbindelser med tredjeland.[19] Den utarbeider forslag til talelister før parlamentets møter, [20] og bestemmer hvor medlemmene skal sitte i salen.[21] Endelig er det presidentkonferansen som gir samtykke til utarbeidelse av «initiativbetenkning» (svensk: initiativbetänkande). En «initiativbetenkning» er et notat som begrunner et krav til Europakommisjonen om å fremme lovforslag.[22]

Europaparlamentets president deltar i møtene i Det europeiske råd (EUs toppmøte). Ved begynnelsen av møtet redegjør han for Europaparlamentets syn på temaene møtet skal behandle, og andre spørsmål. Presidenten undertegner budsjettvedtaket som dermed blir satt i verk. Europaparlamentets president undertegner sammen med presidenten i Rådet, lovene som er vedtatt under den alminnelige lovgivningsprosedyre.[23]


President Tjenestetid Land Nasjonalt parti europeisk parti/

politisk orientering

Politisk gruppe
Antonio Tajani 2017- sittende Italia Italia FI Det europeiske folkeparti (EPP) EPPs gruppe
Martin Schulz 2012–2017 Tyskland Tyskland SPD Det europeiske sosialdemokratiske parti (ESP) S&D
Jerzy Buzek 2009–2012 Polen Polen PO Det europeiske folkeparti (EPP) EPPs gruppe
Hans-Gert Pöttering 2007–2009 Tyskland Tyskland CDU Det europeiske folkeparti (EPP) EPP/ED
Josep Borrell 2004–2007 Spania Spania PSOE Det europeiske sosialdemokratiske parti (ESP) S&D
Pat Cox 2002–2004 Irland Irland partiløs liberal ELDR
Nicole Fontaine 1999–2002 Frankrike Frankrike UDF liberal-konservativ EPP/ED
José María Gil-Robles 1997–1999 Spania Spania PP Det europeiske folkeparti (EPP) EPPs gruppe
Klaus Hänsch 1994–1997 Tyskland Tyskland SPD Det europeiske sosialdemokratiske parti (ESP) S&D
Egon Klepsch 1992–1994 Tyskland Tyskland CDU Det europeiske folkeparti (EPP) EPPs gruppe
Enrique Barón Crespo 1989–1992 Spania Spania PSOE Det europeiske sosialdemokratiske parti (ESP) S&D
Charles Henry Plumb 1987–1989 Storbritannia Storbritannia Det konservative parti konservativ ED
Pierre Pflimlin 1984–1987 Frankrike Frankrike CDS kristeligdemokratisk EPPs gruppe
Piet Dankert 1982–1984 Nederland Nederland PvdA Det europeiske sosialdemokratiske parti (ESP) S&D
Simone Veil 1979–1982 Frankrike Frankrike UDF liberal Liberale
Emilio Colombo 1977–1979 Italia Italia DC Det europeiske folkeparti (EPP) EPPs gruppe
Georges Spénale 1975–1977 Frankrike Frankrike PS sosialdemokratisk S&D
Cornelis Berkhouwer 1973–1975 Nederland Nederland VVD liberal Liberale
Walter Behrendt 1971–1973 Tyskland Tyskland SPD sosialdemokratisk S&D
Mario Scelba 1969–1971 Italia Italia DC kristeligdemokratisk EPPs gruppe
Alain Poher 1966–1969 Frankrike Frankrike MRP kristeligdemokratisk EPPs gruppe
Victor Leemans 1965–1966 Belgia Belgia PSC-CVP kristeligdemokratisk EPPs gruppe
Jean Duvieusart 1964–1965 Belgia Belgia PSC-CVP kristeligdemokratisk EPPs gruppe
Gaetano Martino 1962–1964 Italia Italia PLI liberal Liberale
Hans Furler 1960–1962 Tyskland Tyskland CDU kristeligdemokratisk EPPs gruppe
Robert Schuman 1958–1960 Frankrike Frankrike MRP kristeligdemokratisk EPPs gruppe
Hans Furler 1956–1958 Tyskland Tyskland CDU kristeligdemokratisk EPPs gruppe
Giuseppe Pella 1954–1956 Italia Italia DC kristeligdemokratisk EPPs gruppe
Alcide De Gasperi 1954 Italia Italia DC kristeligdemokratisk EPPs gruppe
Paul-Henri Spaak 1952–1954 Belgia Belgia BSP sosialdemokratisk S&D

Politiske grupper[rediger | rediger kilde]

Parlamentsmedlemmene organiseres etter politisk tilhørighet på europeisk plan, i såkalte politiske grupper. Gruppene skal omfatte representanter for minst en firedel av landene og kan omfatte flere partier. De europeiske partiene som er paraplyorganisasjoner for nasjonale partier, spiller en aktiv rolle ved etableringen av de politiske gruppene i Europaparlamentet.[24]

Det er en stor fordel å tilhøre en slik gruppe fordi man da får mer taletid og økonomisk støtte til et eget sekretariat etc. Etter valget i 2014 ble det dannet sju grupper. I 2015 lyktes det den franske politikeren Marine Le Pen og den nederlandske Geert Wilders å få etablert en åttende gruppe.

Gruppene etter valget i 2014[rediger | rediger kilde]

Den største gruppen var den som utgikk fra Det europeiske folkeparti (konservativ/sentrum-høyre). Gruppen besto av 221 representanter fordelt på 43 nasjonale partier fra 27 medlemsland. Størst blant disse er CDU/CSU fra Tyskland, Les Républicains fra Frankrike, Borgerplattformen fra Polen, Partido Popular fra Spania, Forza Italia fra Italia og Fidesz fra Ungarn. Tyske Manfred Weber (CSU) er gruppeleder.

Nest størst var gruppen Det progressive forbund av sosialister og demokrater (sosialdemokratisk/sentrum-venstre) som hadde 191 representanter fordelt på 33 nasjonale partier fra 28 medlemsland. Størst blant disse var Partito Democratico fra Italia, SPD fra Tyskland og Labour fra Storbritannia. Italienske Gianni Pittella (PD) er gruppeleder.

Tredje størst var gruppen Alliansen av europeiske konservative og reformister (konservativ) som hadde 70 representanter fordelt på 18 nasjonale partier fra 15 medlemsland. Størst blant disse var Conservative Party fra Storbritannia og Lov og rettferdighet fra Polen. Britiske Syed Kamall (Conservative Party) er gruppeleder.

Fjerde størst var gruppen Alliansen av liberale og demokrater for Europa (liberal/sentrum) som hadde 67 representanter fordelt på 31 nasjonale partier fra 21 medlemsland. Størst blant disse var MoDem fra Frankrike. Belgiske Guy Verhofstadt (VLD) er gruppeleder.

Femte størst var gruppen Det europeiske forente venstre/Det nordiske grønne venstre (kommunister og venstresosialister) som hadde 52 representanter fordelt på 21 nasjonale partier fra 14 medlemsland. Størst av disse er Die Linke fra Tyskland og SYRIZA fra Hellas. Tyske Gabriele Zimmer (Die Linke) er gruppeleder.

Sjette størst var gruppen De europeiske grønne/Den europeiske frie allianse (miljøpartier og regionalister) som hadde 50 representanter fordelt på 25 nasjonale partier fra 17 medlemsland. Størst blant disse er Bündnis 90/Die Grünen fra Tyskland, Europe écologie–Les verts fra Frankrike. Fransk-tyske Daniel Cohn-Bendit og tyske Rebecca Harms er gruppeledere.

Den syvende største gruppen var Europa for frihet og direkte demokrati (konservativ) og hadde etter siste valg 48 representanter fordelt på 7 nasjonale partier fra 7 medlemsland. Største partier i denne gruppen var United Kingdom Independence Party fra Storbritannia og MoVimento 5 Stelle fra Italia. Britiske Nigel Farage (UKIP) og italienske David Borrelli (M5S) er gruppeledere.

Etter valget i 2014 var det 52 representanter fordelt på 12 nasjonale partier fra 10 medlemsland som ikke var med i noen gruppe.[25]

Fordeling på sju partigrupper etter medlemsland etter valget i 2014:[26]
Land EPP S&D ECR ALDE GUE/NGL G/EFA EFDD Andre Sum
Tyskland 34 27 8 4 8 13 0 2 (NPD 1 & DP 1) 96
Frankrike 20 13 0 7 4 6 1 23 (FN) 74
Storbritannia 0 20 20 1 1 6 24 1 (DUP) 73
Italia 17 31 0 0 3 0 17 5 (LN) 73
Spania 17 14 0 8 11 4 0 0 54
Polen 23 5 19 0 0 0 0 4 (KNP) 51
Romania 15 16 0 1 0 0 0 0 32
Nederland 5 3 2 7 3 2 0 4 (PVV) 26
Belgia 4 4 4 6 0 2 0 1 (VB) 21
Hellas 5 4 1 0 6 0 0 5 (GD 3 & KKE 2) 21
Portugal 7 8 0 2 4 0 0 0 21
Tsjekkia 7 4 2 4 3 0 1 0 21
Ungarn 12 4 0 0 0 2 0 3 (Jobbik) 21
Sverige 4 6 0 3 1 4 2 0 20
Østerrike 5 5 0 1 0 3 0 4 (FPÖ) 18
Bulgaria 7 4 2 4 0 0 0 0 17
Danmark 1 3 4 3 1 1 0 0 13
Finland 3 2 2 4 1 1 0 0 13
Slovakia 6 4 2 1 0 0 0 0 13
Irland 4 1 1 1 4 0 0 0 11
Kroatia 5 2 1 2 0 1 0 0 11
Litauen 2 2 1 3 0 1 2 0 11
Latvia 4 1 1 0 0 1 1 0 8
Slovenia 5 1 0 1 0 1 0 0 8
Estland 1 1 0 3 0 1 0 0 6
Kypros 2 2 0 0 2 0 0 0 6
Luxembourg 3 1 0 1 0 1 0 0 6
Malta 3 3 0 0 0 0 0 0 6
TOTALT 221 191 70 67 52 50 48 52 751

Ny gruppe dannet i 2015[rediger | rediger kilde]

I 2015 lyktes det den franske politikeren Marine Le Pen og den nederlandske Geert Wilders, som begge sto utenfor parlamentet å etablere gruppen Nationernes og Frihedens Europa (dansk språkversjon). Gruppen ble den minste i parlamentet med 34 medlemmer.[27][28]

Fordeling på partigrupper etter dannelsen av en åttende gruppe i parlamentet (per desember 2018):[29]
Land EPP S&D ECR ALDE GUE/NGL G/EFA EFDD ENF Gruppeløse Sum
TOTALT 219 187 73 68 52 52 43 34 23 751

Hovedkontor og arbeidssteder[rediger | rediger kilde]

Europaparlamentet har sitt hovedkvarter i Louise Weiss- og Winston Churchill-bygningene i Strasbourg. Selv om det bare finnes ett offisielt sete, har Europaparlamentet flere arbeidssteder: Strasbourg, Brussel og Luxembourg.

Parlamentet har hvert år tolv plenumssesjoner – en per måned unntatt august (ingen plenumssesjon) og i september (to plenumssesjoner) – som varer i tre og en halv dag hver. I Brussel finnes arbeidskomiteene – nærheten til Rådet tillater parlamentarikerne å utføre et svært viktig arbeid med denne andre institusjonen – og det finnes også seks «minisesjoner» per år som varer i to dager hver. Generalsekretariatet i Luxembourg tar hånd om administrasjon og oversettelsestjenestene.

Denne situasjonen er en konsekvens av Europaparlamentets egen historie. I 1952 var Strasbourg, grensebyen, sterkt merket av konsekvensene av den annen verdenskrig og ble hovedsetet til kull- og stålunionens hovedforsamling. Dette symboliserte den tysk-franske forsoningen. I 1965 fusjonerte kull- og stålunionen, det økonomiske fellesskapet og Euratom. Forsamlingen av denne nye institusjonen fikk sitt sete i Strasbourg, mens Rådet og Kommisjonen ble plassert i Brussel. Europaparlamentets generalsekretariat ble etablert, og de to europeiske domstolene returnerte til Luxembourg. I etterkant ser det ut til at Europaparlamentarikerne foretrekker å være i Brussel og de har redusert sin uke i Strasbourg fra fem dager til tre og en halv.

Noen folkevalgte kjemper for en total forflytning av Europaparlamentet fra Strasbourg til Brussel. I 2006 lanserte den svenske Europaparlamentarikeren Cecilia Malmström en underskriftskampanje i samarbeid med OneSeat.eu. Ifølge Malmström var prisen å betale for Strasbourg på over 200 millioner euro for direkte (bygninger) og indirekte (transport) kostnader. Men det offisielle tallet fra Europaparlamentets sider er på 155 000 000 euro for alle tre arbeidsstedene samlet.

Det eksisterer også flere kampanjer for Strasbourg, slik som OneCity eller assosiasjonen for europeisk demokrati, “Pour la Démocratie Européenne”. Ifølge denne assosiasjonen, er tall som OneSeats kampanje bygger på, basert på feil grunnlag.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Muñoz, Susana (7. september 2016). «European Parliament». CVCE.EU by UNI.LU (engelsk). Besøkt 27. november 2018. 
  2. ^ a b c «Treaty establishing the European Coal and Steel Community (Paris, 18 April 1951)». CVCE.EU by UNI.LU (engelsk). 11. september 2015. Besøkt 28. november 2018. 
  3. ^ Woyke, Wichard. «Geschichte der Europawahlen | bpb». bpb.de (tysk). Besøkt 27. november 2018. 
  4. ^ «Single European Act». www.ecolex.org (engelsk). Besøkt 1. desember 2018. «[Underskriverne var] CONVINCED that the European idea, the results achieved in the fields of economic integration and political cooperation, and the need for new developments correspond to the wishes of the democratic peoples of Europe, for whom the European Parliament, elected by universal suffrage, is an indispensable means of expression» 
  5. ^ «EUR-Lex - 12016M/TXT - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu (engelsk). Besøkt 1. desember 2018. «EU-traktaten artikkel 12 og Protokoll nr. 1 om de nasjonale parlamenters rolle i EU.» 
  6. ^ «Valg». Valg (dansk). Besøkt 2. desember 2018. 
  7. ^ «Neue Hürde: Europaparlament stimmt für Sperrklauseln gegen Kleinstparteien». Spiegel Online (tysk). 4. juli 2018. Besøkt 26. november 2018. 
  8. ^ a b c «Turnout 2014 - European Parliament». Turnout 2014 - European Parliament (engelsk). Besøkt 3. desember 2018. 
  9. ^ a b «Home | Abgeordnete | Europäisches Parlament» (tysk). Besøkt 11. november 2018. 
  10. ^ «Parlamentet foreslår at skære i antallet af MEP’er fra 2019 | Nyheder | Europa-Parlamentet» (dansk). Besøkt 12. november 2018. 
  11. ^ a b c «EUR-Lex - 12012M/TXT - EN - EUR-Lex». eur-lex.europa.eu. Besøkt 9. desember 2018. «EU-traktaten artikkel 14» 
  12. ^ a b «Europawahl 2019: Parlament soll nach Brexit kleiner werden | Aktuelles | Europäisches Parlament» (tysk). Besøkt 11. november 2018. 
  13. ^ «Rådsbeslutning av 25. juni og 23. september 2002, ny Art. 12 nr. 4». Besøkt 21. november 2018. 
  14. ^ «Europaparlamentets arbeidsordning, artikkel 22, 16, 23, 26.». Besøkt 9. desember 2018. 
  15. ^ «Artikel 24.1 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 19. EUR-Lex. 
  16. ^ «Artikel 24.2 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 19. EUR-Lex. 
  17. ^ «Artikel 24.3 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 19-20. EUR-Lex. 
  18. ^ «Artikel 25.2 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 20. EUR-Lex. 
  19. ^ «Artikel 25.3 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 20. EUR-Lex. 
  20. ^ «Artikel 25.6 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 20. EUR-Lex. 
  21. ^ «Artikel 25.8 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 20. EUR-Lex. 
  22. ^ «Artikel 25.9 i Europaparlamentets arbetsordning». EUT L 116, 5.5.2011, s. 20. EUR-Lex. 
  23. ^ «The President». The President (engelsk). Besøkt 8. desember 2018. 
  24. ^ «The political groups». The political groups (engelsk). Besøkt 27. november 2018. 
  25. ^ Europaparlamentet: Results of the 2014 elections
  26. ^ Europaparlamentet: Valgresultat 2014 - seter per medlemsstat
  27. ^ «Advanced search | Search | MEPs | European Parliament» (engelsk). Besøkt 14. november 2018. 
  28. ^ «Le Pen's new EU Parliament group to scoop €17.5 million of public money». euractiv.com (engelsk). 16. juni 2015. Besøkt 14. november 2018. 
  29. ^ «Advanced search | Search | MEPs | European Parliament» (engelsk). Besøkt 1. desember 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]