Representativt demokrati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Eldre stemmeurne fra Sogn og Fjordane

Et representativt demokrati, også kalt indirekte demokrati, er et demokrati der folket velger representanter til å styre for seg. De ulike politiske grupperinger kjemper i åpne frie valg om å vinne legitimiteten til å styre politikken innenfor et gitt territorium i en gitt periode.

Dette er den tradisjonelle vestlige formen og den mest utbredte formen for demokrati. Norge er et representativt demokrati [1], det samme gjelder de fleste land i Europa. Oldtidens Athen brukte direkte demokrati der folk selv stemmer direkte over lovforslag.

Representasjon og makt[rediger | rediger kilde]

Representantene velges av folket, f.eks. til en lovgivende forsamling, og representantene gis mandat til å vedta lover, utnevne andre representanter, og å velge styreformann, statsminister eller president. Politiske fylkespartier og mange frivillige organisassjoner velger representanter til landsmøter eller generalforsamlinger.

I vestlige demokratier består normalt den lovgivende forsamlingen av folkevalgte representanter, mens dommere, og overhus ikke nødvendigvis er folkevalgt. Tenkeren Edmund Burke hevdet at representantene var valgt til å arbeide for sine velgere ved å tenke og styre, ikke bare å representere politiske standpunkter: Din representant skydler deg, ikke bare arbeidet sitt, men sin dømmekraft; og han bedrar, i stedet for å tjene, dersom han ofrer den for din mening. [2]

Representasjon gjør det enklere for politikere å engasjere seg på heltid med politikk, og kan bidra til å gjøre politikere med profesjonelle og bedre informert. Samtidig blir politikken mer segmentert, og mange politikere "oppfattes som sosial-, kultur-, utenrikspolitiker osv." [3]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

Robert Michels skrev i 1911 om "oligarkiets jernlov" som er at representative systemer brytes ned i retning oligarki eller patriarki. Historiker Adolf Gasser hevdet at samfunnet må bygges nedenfra og må unngå oligarkiets jernlov. Folk lager lokalsamfunn, og disse kan slå seg sammen til større enheter samtidig som de konkurrerer om tjenester og penger. En ulempe er at folkevalgte ikke trenger å oppfylle valgløfter, og de kan velge å fremme sine egne interesser så snart de er valgt.

Kritikere har foreslått alternativer som stokokrati, der politiske verv velges med loddtrekning fra et utvalg av kandidater, ikke ulikt gamle Athenske metoder. Deliberativt demokrati, der alle saker diskuteres i forsøk på å få konsensus, er et annet alternativ. Delegativt demokrati er et tredje alternativ, der delegater velges i hver sak i stedet for representanter. Styrken til en politiker avgjøres av antallet som har delegert sin stemme til denne. Velgerne kan da delegere sin stemme til èn innen landbrukspolitikk og en annen innen utenrikspolitikk.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

politikkstubbDenne politikkrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den. (Se stilmanual)