Luxembourgs deputertkammer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 49°36′38,25″N 06°07′59,06″Ø

Deputertkammeret
luxembourgskD'Chamber
franskChambre des Députés
tyskAbgeordnetenkammer
Logo of the Chamber of Deputies of Luxembourg.gif
Chamber of Deputies of Luxembourg.JPG
Hôtel de la Chambre i Luxembourg
Grunnlagt:1848
System:Parlamentarisme
Kammer:1
Kammerpresident:Fernand Etgen
(siden 5. desember 2018)
Ant. representanter:60
Partier:Regjering (31)

     Demokratisk parti (12)
     Luxembourgs sosialistiske arbeiderparti (10)
     De grønne (9)
Opposisjon (29)
     Kristelig sosialt folkeparti (21)
     Alternativt demokratisk reformparti (4)
     Piratpartiet (2)

     Venstre (2)
Møtested:Hôtel de la Chambre i Luxembourg
Nettsted:https://www.chd.lu/
D'Chamber 2018.svg

Deputertkammeret (luxembourgsk: D'Chamber, fransk: Chambre des Députés, tysk: Abgeordnetenkammer) er Luxembourgs ettkammers, nasjonale lovgivende forsamling. Kammeret har 60 seter, og medlemmene velges for fem år om gangen gjennom forholdstallsvalg i fire valgdistrikter. I hvert distrikt kan velgerne stemme på like mange kandidater som distriktet har medlemmer til valg.

Deputertkammeret kalles lokalt ofte kun for kammeret, og det går også under kallenavnet Krautmaart (fransk: Marché aux herbes, norsk: urtemarkedet). Navnet er hentet fra markedsplassen Krautmaart der forsamlingens hovedkvarter Hôtel de la Chambre ligger.

Historie[rediger | rediger kilde]

Den første grunnloven fra 1841 opprettet den lovgivende forsamlingen Assemblée des États, som bestod av 34 medlemmer.[1] Under eneveldet til Vilhelm II, konge av Nederland og storhertug av Luxembourg, var forsamlingens makt svært innskrenket. Forsamlingen kunne ikke fatte beslutninger og hadde kun en rådgivende rolle overfor monarken. I kun et fåtall saker måtte monarken få samtykke fra Assemblée des États kunne, og kun kongen kunne foreslå lover. Forsamlingen møttes kun 15 dager årlig, og disse møtene ble holdt i det skjulte.[2]

I lys av den revolusjonære demokratibølgen i Frankrike, ble en ny grunnlov forfattet i 1848 av en egen konstituerende forsamling. Denne grunnloven banet vei for en konstitusjonelt monarki der kongen-storhertugen fikk begrenset makt – spesifikt uttrykt i grunnloven. Parlamentet, nå kalt Chambre des Députés, hadde lovgivende makt og rett til å foreslå og innføre lover. Det hadde også makt til beslutte budsjettet og myndighet til å undersøke og granske saker og øvrige myndigheter. Regjeringen ble også stående ansvarlig overfor kammeret, og alle møter ble herretter offentlige.[2]

I 1853 ba Vilhelm III regjeringen om å forfatte en ny grunnlov som skulle redusere kammerets makt. Kammeret nektet imidlertid å godkjenne regjeringens reviderte grunnlov, og storhertugen oppløste til slutt hele den lovgivende makten. I stedet gikk Luxembourg tilbake til eneveldet for en kort periode, kjent som statskuppet i 1856. Parlamentet ble omdøpt til Assemblée des Etats og beholdt sin lovgivende makt, men storhertugen måtte ikke lenger godkjenne lover innenfor en viss periode. Skatter trengte heller ikke fastsettes fra år til år, og storhertugdømmet gjeninnførte et permanent budsjett. Den nye grunnloven etablerte også et såkalt statsråd i 1856, som skulle ansvarliggjøre kammeret ved å gi sine meninger til lovforslag og nye reguleringer.[2]

Da Luxembourg formelt ble erklært nøytralt og uavhengig gjennom den andre London-traktaten i 1868, ble storhertugdømmets grunnlov nok en gang revidert. Den reviderte grunnloven måtte fremstå som et kompromiss mellom den liberalistiske grunnloven av 1848 og dens autoritære etterfølger fra 1856. Parlamentet ble omdøpt til Chambre des Députés og fikk tilbake de fleste av sine myndigheter som forsvant i 1856 – blant annet den årlige fastsettingen av budsjett og skatter. Kongen-storhertugen fikk imidlertid beholde mye av sin makt, blant annet fikk han beholde den utøvende myndigheten, og han utøvde lovgivende makt sammen med kammeret.

I 1919 ble det nok en gang omfattende grunnlovsendringer, noe som banet vei for allmenn stemmerett og nasjonal suverenitet. Denne demokratiseringen sammenfalt med en monarki-krise, sult og problemer med mattilgang. Storhertuginne Charlotte ble det siste statsoverhodet i Luxembourg med formell og reell lovgivende makt.

Under andre verdenskrig var Luxembourg okkupert av Tyskland fra 1940 til 1944, og nazistene oppløste kammeret. Storhertugfamilien flyktet fra landet, og Luxembourg ble annektert av Tyskland under navnet Gau Moselland. 6. desember 1944 startet kammeret opp igjen med faste møter, og et nytt valg ble holdt i oktober 1945. Det nye kammeret reviderte grunnloven på nytt og forlot landets nøytralitetstanke og ble en av grunnleggerne til NATO i 1949.

I 1965 ble det innført faste kommisjoner med spesialisert kompetanse og erfaring for å bistå kammeret med å utarbeide nye lovforslag. I 1990 og 1991 ble det innført nye regler for å profesjonalisere kammeret og dets medlemmer ytterligere.[2] Blant annet hadde hvert medlem krav på å få et kontor nært kammerets hovedkvarter, og det ble avsatt mer midler til stab og tekniske grupper.

I 2003 ble det innført en egen ombudsmannsordning i Luxembourg. Ombudsmannen er tilknyttet kammeret, men er uavhenging og fri fra alle myndigheter i landet. Ombudsmannen skal behandle saker og klager på statsforvaltningen fra borgere.

Siden 2008 har landets politiske partier fått finansiell støtte direkte fra staten. Partienes støtte holdes imidlertid adskilt fra de parlamentariske partigruppene, og de har hver sine strukturer, staber og budsjetter. For å få offentlig støtte, må et parti kunne vise til jevnlig politisk aktivitet og stille fullstendige valglister til nasjonale og europeiske valg. Partiet må også ha fått minst 2 prosent av stemmene ved siste valg.[2]

Funksjoner[rediger | rediger kilde]

Deputertkammerets funksjoner er hjemmet i kapittel IV av Luxembourgs grunnlov. Den første artikkelen i kapittel IV slår fast at kammerets formål er å representere landet.[3] Luxembourg er et representativt demokrati, der kammeret velges gjennom allmenn stemmerett med d'Hondts metode etter partilister.[4]

Alle lover må gjennom kammeret, og hvert lovforslag må gjennom to avstemninger i kammeret – med minst tre måneder mellom de to avstemningene – før det kan bli offisiell lov.[5] Alle lover vedtas ved absolutt flertall, så lenge minst halvparten av kammermedlemmene er til stede.[6]

Sammensetning[rediger | rediger kilde]

Kammeret har 60 medlemmer, kalt Deputéiert på luxembourgsk og Députés på fransk. Medlemmene representerer ett av landets fire valgdistrikt, og hvert distrikt består av minst to kantoner og velger et antall medlemmer basert på distriktets innbyggertall.

Valgdistrikt Kantoner Seter
Centre/Zentrum Luxembourg, Mersch 21
Est/Osten Echternach, Grevenmacher, Remich 7
Nord/Norden Clervaux, Diekirch, Redingen, Vianden, Wiltz 9
Sud/Süden Capellen, Esch-sur-Alzette 23

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Constitution and Laws». www.luxembourg.public.lu (engelsk). Besøkt 23. juni 2019. 
  2. ^ a b c d e «Histoire parlementaire» (fransk). Luxembourg. 2009. Besøkt 8. oktober 2013. 
  3. ^ «Constitution du Grand-Duché du Luxembourg - Legilux». legilux.public.lu. Besøkt 23. juni 2019. 
  4. ^ Grunnloven, artikkel 51(3)
  5. ^ Grunnloven, artikkel 59
  6. ^ Grunnloven, artikkel 62

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]