Hopp til innhold

Central Intelligence Agency

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «CIA»)
«CIA» omdirigeres hit. For annen bruk, se CIA (andre betydninger).
Central Intelligence Agency
CIA
Offisielt navnCentral Intelligence Agency
TypeForeign intelligence service,[1] uavhengig organ i USA[2][1]
Grunnlegger(e)Dwight D. Eisenhower, William Joseph Donovan, Allen Welsh Dulles, Harry S. Truman
VirkeområdeUSA
Etablert18. september 1947[1]
CIAs direktør William Joseph Burns (19. juni 2021), Gina Haspel (2018)
HovedkontorLangley, Virginia
UnderlagtUSAs føderale myndigheter[3][4][1]
MisjonEtterretning
Motto«And ye shall know the truth and the truth shall make you free»[5]
Budsjett Hemmeligstemplet, men ca. 14 mrd. dollar[trenger referanse]
Ansatte 21 575 (2013)
JurisdiksjonUSA
Flagg
Nettstedwww.cia.gov (en)
ciadotgov4sjwlzihbbgxnqg3xiyrg7so2r2o3lt5wz5ypk4sxyjstad.onion (amerikansk-engelsk)[6]
ErstatterOffice of Strategic Services
Kart
Central Intelligence Agency
38°57′08″N 77°08′40″V

Central Intelligence Agency (CIA) er en føderal etterretningsorganisasjon i USA med hovedansvar for etterretning og kontraspionasje utenlands. Organisasjonen har hovedkvarter i Langley i Virginia, og har siden 21. mai 2018 blitt ledet av Gina Haspel.

CIA ble etablert i 1947, og vokste ut av Office of Strategic Services. Tidligere hadde mange av CIAs arbeidsoppgaver ligget under FBI og de militære, og ved dannelsen av organisasjonen ønsket man å samkjøre disse oppgavene på en mer hensiktsmessig måte.

Før desember 2004 var CIA bokstavelig talt etterretningstjenesten for USAs regjering.[klargjør] De andre byråene i USAs etterretningsfellesskap rapporterte til, og mottok sine ordrer fra, presidenten gjennom CIA-direktøren, som hadde tittelen Director of Central Intelligence (DCI). DCI utgjorde dermed presidentens kontaktflate overfor etterretningsfellesskapet. I tillegg har CIA rett til å la andre statlige byråers ansatte arbeide for seg, og kan på den måten integrere CIA-operasjoner i andre byråers operasjoner.[trenger referanse]

Intelligence Reform and Terrorism Prevention Act of 2004 etablerte funksjonen Director of National Intelligence (DNI) som tok over noen av de oppgavene CIA-direktøren tidligere hadde hatt, blant annet å samle og å rapportere synspunkter som reflekterer etterretningsfellesskapets helhetlige informasjonstilgang. CIA-direktøren (nå Director of the Central Intelligence Agency – DCIA) rapporterer til presidenten gjennom DNI.

Organisering

[rediger | rediger kilde]

CIA er organisert i fem direktorater og ti sentre.

Direktorater

[rediger | rediger kilde]
  • Directorate of Analysis
  • Directorate of Operations
  • Directorate of Science & Technology
  • Directorate of Support
  • Directorate of Digital Innovation

Directorate of Operations

[rediger | rediger kilde]

Directorate of Operations tidligere National Clandestine Service (NCS),[7] er den grenen av CIA som leder alle landets menneskerelaterte etterretningsaktiviteter (HUMINT) i utlandet.[trenger referanse] NCS ble opprettet 13. oktober 2005 av John Negroponte og styrer HUMINT-operasjoner i utlandet utført av alle amerikanske etterretningsorganisasjoner.[trenger referanse]

DO består av CIAs tidligere direktorat for operasjoner, men skal også integrere og koordinere HUMINT-aktiviteter utført av CIA, DIA, FBI og militære etterretningsorganisasjoner.[trenger referanse]

Sentre

[rediger | rediger kilde]
  • Mission Center for Africa
  • Mission Center for Counterintelligence
  • Mission Center for Counterterrorism
  • Mission Center for East Asia and Pacific
  • Mission Center for Europe and Eurasia
  • Mission Center for Global Issues
  • Mission Center for Near East
  • Mission Center for South and Central Asia
  • Mission Center for Weapons and Counterproliferation
  • Mission Center for Western Hemisphere

Historie

[rediger | rediger kilde]

CIA-direktører

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: CIAs direktører

I 1988 ble George H.W. Bush som den første tidligere CIA-direktør valgt til USAs president.

Historisk utvikling av mandat

[rediger | rediger kilde]
CIAs segl i hovedkvarteret.

Central Intelligence Agency og National Security Council ble opprettet i 1947 av president Harry S. Truman gjennom loven National Security Act of 1947.[8] CIA var en etterfølger av Office of Strategic Services (OSS) fra andre verdenskrig, som ble oppløst i 1945. Den nye organisasjonen skulle ligge under presidentens kontroll. CIA skulle samle og koordinere all informasjon fra USAs forskjellige etterretningsorganisasjoner (Intelligence community, IC.) Direktøren for CIA var også leder for NSC, og fikk tittelen Director of Central Intelligence (DCI.) Han rapporterte enten direkte til presidenten, eller gjennom NSC.

De militære og de andre etterretningsorganisasjonene, samt departementene disse var underlagt, var imot at det skulle opprettes en ny etterretningsorganisasjon. Det fremholdes at denne motstanden var preget av ønsket om å beskytte sine egne domener.[9][10] Da NSC og CIA ble dannet i september 1947 bar loven preg av denne motstanden, CIA fikk koordineringsansvaret for informasjonsstrømmen, men ikke full kontroll over de andre organisasjonenes arbeid. CIA fikk heller ikke anledning til å arbeide innenfor USAs grenser, og skulle ikke arbeide med rene politi-oppgaver.[10]

18. juni 1948 ble National Security Council Directive on Office of Special Projects[11] vedtatt. Dette direktivet fritok CIA fra å rapportere hvordan budsjettene ble brukt, og fritok også CIA fra andre rapporteringsrutiner, som å måtte oppgi antall ansatte. Direktivet gav også CIA fullmakt til å utføre såkalte Covert Operations, operasjoner «som er planlagt eller utført på måter som det kan være ønskelig for USAs regjering ikke å assosiere seg med.» Disse operasjonene skulle ligge under avdelingen Office of Special Operations – OSO (senere Directorate of Plans, nå National Clandestine Sevice – NSC), som det ble pålagt CIA å opprette. De hemmelige aksjonene omfattet, men var ikke begrenset til: «propaganda; økonomisk krigføring; direkte avvergende aksjoner inkludert sabotasje, antisabotasje, ødeleggende aksjoner [demolition] og evakueringstiltak; undergraving av fiendtlige stater inkludert støtte til motstandskamp, geriljagrupper, flyktningsfrigjøringsorganisasjoner og støtte til antikommunistiske elementer i truede land».[12] OSO skulle likevel ikke ha ansvaret for spionasje, og heller ikke for direkte kamper med andre lands militære styrker, inkludert støtte til, eller tildekking av slike kamper.[11]

I 1949 kom Central Intelligence Agency Act.[13] Denne loven gav CIA anledning til å bruke hemmelige skattemessige og administrative prosedyrer i sitt arbeid. Loven fjernet også CIAs begrensninger i bruk av føderale midler, og i tillegg gav den CIA hjemmel til å skjule sin organisasjonsmessige oppbygning, funksjoner, stillinger, titler, lønninger og antallet ansatte.
Forholdet mellom CIA og andre statlige departementer ble også endret. CIA fikk anledning til å overføre penger til og fra andre statlige byråer, og til å la ansatte i andre statlige byråer arbeide for seg. Også dette uten rapporteringsplikt.
CIA fikk også rett til å innføre og gi amerikansk statsborgerskap til 100 utenlandske statsborgere hvert år, normalt mennesker som har utført arbeid for CIA, og som derfor trenger å forlate sitt land (endel av disse er nevnt under seksjonen CIAs kjente operasjoner)[13]

I 2004 kom Intelligence Reform and Terrorism Prevention Act of 2004.[14] Hele strukturen for USAs etterretnings- og sikkerhetsapparat ble da endret, og CIAs oppgaver ble på noen felter begrenset. CIA mistet sin rolle som koordinator for de andre etterretningsorganisasjonene – den ble overtatt av den nasjonale etterretningsdirektøren (Director of National Intelligence – DNI).

I likhet med de andre etterretningsorganisasjonene rapporterer CIA nå til DNI, og CIA-direktøren har fått tittelen Director of the Central Intelligence Agency – DCIA.
Når man snakker om CIA er det vesentlig å vite om man snakker om organisasjonen før eller etter 2004, og eventuelt om man snakker om CIA i sin rolle som egen etterretningsorganisasjon, eller i sin rolle som koordinator for alle USAs etterretningsorganisasjoner.[trenger referanse]

CIAs budsjett godkjennes av Kongressen, men organisasjonen tar ingen ordrer derfra. CIA har også anledning til å overføre penger fra andre departementer, og til å skjule slike overføringer. Dette gjør det umulig å si nøyaktig hvor stort CIAs budsjett er.[13]

Arbeidsområder og metoder

[rediger | rediger kilde]

Arbeidsområder

[rediger | rediger kilde]

Etterretning

[rediger | rediger kilde]

CIA benytter seg av NSAs SIGNINT-program som bruker satellitter, elektroniske lyttesystemer og overvåkingsfly, men CIA har også sitt eget SIGNINT-program. På et tidspunkt hadde CIA sin egen flåte av U2-spionfly. CIAs spesialfelt er likevel HUMINT, etterretningsinformasjon samlet gjennom menneskelige kilder.

Paramilitære aksjoner

[rediger | rediger kilde]

CIA har også en avdeling med ansatte som har militær opplæring.

PSYOPS, «offentlig diplomati» og propaganda

[rediger | rediger kilde]

Alle USAs intervensjoner har blitt forberedt og fulgt opp av PSYOPS, og der har også blitt utført mye informasjonskontroll og propaganda i forbindelse med den ideologiske krigføringen mot kommunismen. [15][16][17][18][19][20][21][22]
CIAs arbeidsområde er utenfor USA, men frem til 2004 kontrollerte CIA også store deler av de PSYOPS som var rettet mot USAs egne innbyggere, og gjennom sitt ansvar som koordinatorer for resten av IC, hadde de også en grad av kontroll over resten.[23]

Ett eksempel på andre byråers PSYOPS er Pentagons instruering og samkjøring av budskapene fra pensjonerte generaler som har figurert som «uavhengige ekspertanalytikere» i den amerikanske pressen de siste fem årene.[24]

Skjul av utenlandske samarbeidspartnere i USA og andre land

[rediger | rediger kilde]

Gjennom Central Intelligence Agency Act fra 1949 fikk CIA rett til å innføre 100 utenlandske statsborgere og gi dem amerikansk statsborgerskap. Dette skulle gi CIA mulighet til å hjelpe utenlandske samarbeidspartnere som måtte flykte fra sitt land.[13]

I løpet av de siste årene har ny informasjon rundt de såkalte stay-behind gruppene som CIA organiserte i Europa blitt avdekket gjennom arbeidet til den såkalte Interagency Working Group[25], som ble grunnlagt av Clinton-administrasjonen. Disse gruppene skulle bli igjen under en eventuell sovjetisk invasjon, og fungere som motstandsgrupper. De skulle også tre inn og overta makten dersom det oppstod krisetilfeller, for eksempel om sosialist- eller kommunistpartiet ble for mektig.[26][27]
Nylig nedgraderte dokumenter viser blant annet at CIA hadde flere slike grupper i Tyskland i perioden 1949-55. Operasjonene het Palestine (Berlin), og Kibitz (Sørvest-Tyskland). En del av rekrutteringen til disse gruppene ble gjort blant tidligere nasjonalsosialister. Blant annet estimerte CIA at den tidligere SS-Obersturmbannführer Walter Kopp hadde 125 mann under seg i sin gruppe i 1952. Minst en av disse, Horst Otto Herbert Ims, ble hjulpet ut av Tyskland og i skjul i Canada. Det går også frem at andre krigsforbrytere ble hjulpet i skjul, både i Australia og i Canada, men hverken det nøyaktige tallet eller særlig mange navn er kjent. Det går imidlertid frem at Canada i 1954 hadde 35 personer i skjul for CIA.[25][28]

I boken The New Rulers of the World nevner også journalisten John Pilger en del diktatorer og ledere for dødsskvadroner fra Sør-Amerika som har fått dekke og opphold i USA. Blant disse er navn som adm. Jorge Enrico (Argentina), Armando Fernandez Larios (Chile), gen.Carlos Vides Casanova (El Salvador), gen. José Guillermo García (El Salvador), (tidl.) forsvarsminister Hector Gramajo Morales (Guatemala), gen. Prosper Avril (Haiti) og Emanuel Constant (Haiti).[29]

Western Hemisphere Institute for Security Cooperation, WHISC (Tidligere School Of Americas)

[rediger | rediger kilde]

CIA har helt frem til i dag stått bak dødsskvadroner som har operert i stor skala over hele Mellom-Amerika, og i deler av Sør-Amerika. Sentralt i treningen av dødsskvadronene står den amerikanske School Of Americas, SOA (nå Western Hemisphere Institute for Security Cooperation.)

Flere organisasjoner har engasjert seg i kampen mot denne skolen, blant annet Amnesty International, men mest kjent er School Of Americas Watch, SOA Watch,[30] som har gjort et stort arbeide mot skolen. De har gjort skolen internasjonalt kjent, og i 1996 tvang de også frem offentliggjøringen av noen av skolens treningsmanualer. (Amnesty nevner forøvrig at skolen kun er ett av mer enn 150 sentre hvor USA trener opp utenlandske agenter og offiserer. SOA utdanner kun personell til bruk i Sør- og Mellom-Amerika.)[31][32][33]

Sammenblanding og samarbeid med private organisasjoner og næringsliv

[rediger | rediger kilde]

Skillelinjene mellom CIA og det private næringslivet har ikke vært klare. CIA har også til en viss grad fungert som et verktøy for amerikanskeide flernasjonale selskaper.

  • Church-rapporten nevner CIAs samarbeid med ITT i Chile som et eksempel på at dette kan være problematisk, spesielt fordi ITT ikke var underlagt konstitusjonelt ansvar og at ITTs personell derfor hadde stått for de såkalte skitne jobbene.[34]
  • Statskuppet i Guatemala i 1954 (Operation PBSUCCESS) skjedde i samarbeid med internasjonale selskaper som United Fruit Company. (John Foster Dulles, USAs utenriksminister, satt i denne perioden i styret til United Fruit, og hans bror Allen var direktør for CIA.)[35][36]
  • Olje betraktes i USA som en strategisk ressurs. Samarbeidet og den gjensidige innflytelsen mellom CIA og oljeselskapene har alltid vært sterk.[35][36]

National Endowment for Democracy

[rediger | rediger kilde]

Den statlig finansierte private organisasjonen National Endowment for Democracy, NED, har blitt beskyldt for å være CIAs arvtaker i land der CIAs aktiviteter har blitt avslørt for den amerikanske offentligheten, og hvor CIA derfor ikke lenger kan arbeide.[37][38]

NED omfatter også Journal for Democracy, World Movement for Democracy, International Forum for Democratic Studies, Reagan-Fascell Fellowship Program, Network of Democracy Research Institutes, og Center for International Media Assistance.[39]

CIAs kjente operasjoner

[rediger | rediger kilde]

Liste over CIAs intervensjoner i andre land

[rediger | rediger kilde]
Utdypende artikkel: CIAs intervensjoner utenfor USA

CIAs viktigste arbeidsfelt er innsamling og analyse av informasjon. Denne aktiviteten er verdensomspennende, noe som blant annet avspeiles i CIA World Factbook.

Ut over dette har en betydelig del av CIAs oppgaver bestått i å påvirke direkte de indre forholdene i andre land. I mange tilfeller har CIA også støttet, dels også organisert, statskupp mot andre lands regjeringer, og de har støttet allerede etablerte diktaturer. Under følger en liste over noen av disse.

Indonesia[40][41][42][42][43]; Iran[44]; Kambodsja[45][46]; Argentina[47][48][49][50][51][52][53][54]; Belize[36]; Bolivia[36][55]; Brasil[36]; Chile[36][56]; Colombia[36][57][58][59][60][61][62][63][64]; Cuba[36]; Den dominikanske republikk[65]; Ecuador[36]; El Salvador[29][33][66]; Fransk Guyana[36]; Grenada[36]; Guatemala[29][36][67]; Guyana[36]; Haiti[29]; Honduras[36]; Mexico[68][69][70][71][72];[67][73][74][75][76][77][78][79][80][81]; Nicaragua[82][83][84][85][86][87][88][89][90]; Panama[36]; Paraguay[36]; Peru[36][64]; Surinam[36]; Uruguay[36]; Venezuela[36]; Kongo[35][91]

Avhopperes beretninger om CIAs aktiviteter

[rediger | rediger kilde]

Avhoppere som Philip Agee hevdet at CIA drev med propagandaoperasjoner overfor allierte land. Organisasjonen skulle også ha vært innblandet i smugling av narkotika i Afghanistan, Laos og Nicaragua. CIA skulle også ha prøvd å ta livet av politiske ledere rundt om på kloden. De mest kjente drapsforsøkene var mot Fidel Castro.[89]

Vurdering av CIAs arbeid

[rediger | rediger kilde]

Kommisjoner og nedgraderte dokumenter

[rediger | rediger kilde]
  • Church-komiteen, 1975.[34] Rapporten tar for seg en rekke ulovlige aktiviteter av CIA, hovedsakelig innenlands. Av ukonstitusjonelle aktiviteter (covert action) utenlands valgte komiteen å begrense seg til å undersøke aktivitetene i Chile frem til statskuppet til Pinochet. Komiteen vurderte sine egne undersøkelser til å utgjøre en for stor sikkerhetsrisiko til at den ville fortsette å undersøke CIA-aktivitetene i andre land.
  • Pike-komiteen, 1976. Amerikansk kongress-komite. Pike-komiteen var mye mer kritisk innstilt enn Church-komiteen. Det hvite hus blokkerte publiseringen av Pike-komiteens rapport på grunn av at den ville ha med materiale som Det hvite hus ønsket utelatt og klassifisert.[92] Pike-komiteens anbefalinger ble imidlertid gjort offentlig under navnet Recommendations of the Final Report of the House Select Committee on Intelligence.[93] Komiteen hadde ca. 20 forslag til endringer for CIA og resten av IC. Hovedsakelig innebar forslagene begrensninger i CIAs handlefrihet, og økt konstitusjonell kontroll over CIA og IC. Blant annet foreslo komiteen at drap på andre lands statsledere kun skulle være tillatt i krigstid. (Hele Pike-komiteens rapport ble ulovlig publisert i The Village Voice, og senere lovlig publisert i bokform.[94])
  • IC21: The Intelligence Community in the 21st Century.[95] Amerikansk kongress-rapport, 1996. Det fremgår blant annet at CIA bryter andre lands lover «hundrevis av ganger daglig, og ikke usannsynlig mer enn hundre tusen ganger i året».[95]
  • CIA-activities in Chile.[56] Delvis nedgradert 19. september 2000. Interne CIA-dokumenter som omhandler CIAs aktiviteter i Chile 1960-80, også under Pinochets regime.
  • Bay of Pigs, 40 years after.[96] Samling av dokumeneter nedgradert 23. mars 2001. Interne dokumenter som omhandler CIAs involvering i drapsforsøk på Fidel Castro og invasjonen i Grisebukta - perioden frem til 1961.
  • The Family Jewels.[23] Delvis nedgradert 26. juni 2007. Intern granskningsrapport fra CIA om egne lovbrudd frem til 1970.

Egen agenda?

[rediger | rediger kilde]

CIA utformer i utgangspunktet ingen egen politikk. De arbeider kun på presidenten og NSC sine ordrer. Dette er nedfelt som en av organisasjonens formålsparagrafer.

Det kan imidlertid se ut som det er tilfeller hvor denne paragrafen har blitt brutt, delvis som en konsekvens av organisasjonens oppbygning og plikter, og delvis fordi dens egen ledelse har handlet ut fra egne motiver og meninger. Etterhvert som handlinger utført av CIA har blitt avslørt i USA har det også dannet seg et krav i opinionen om å få svar på hvem som har gitt ordrene til disse aksjonene, og fra hvor høyt nivå disse ordrene har kommet.[34][92][94] Flere undersøkelseskommisjoner har tatt for seg dette, blant annet Church-komiteen og Pike-kommisjonen. I Church-komiteens rapport påpekes det at det er svært vanskelig å avgjøre spørsmålet om aksjonene har vært beordret av presidenten eller om CIA har handlet på eget initiativ. En rekke faktorer må tas høyde for:

  • CIA er i sin organisatoriske og handlingsmessige struktur bygget opp for å sikre muligheten for å kunne benekte organisasjonens aksjoner (deniability.) Dette medfører at gitte ordrer ofte er uklare og krever kreativitet for å tolkes, og at rapporteringsrutinene er mangelfulle.[34]
  • CIA-direktørene har hatt stor innflytelse over organisasjonen, og de har satt sine egne preg på dens arbeide og utforming.[97]
  • Frem til 2004 fungerte også CIA som koordinator over alle USAs 16 etterretningsorganisasjoner, og CIA-direktøren som presidentens sikkerhetsrådgiver. Dette førte til at CIA hadde kontrollen over en rekke funksjoner som i utgangspunktet lå utenfor dens mandat. Dette gav også direktøren stor makt over informasjonsstrømmen mellom etterretningsorganisasjonene og presidenten, og dermed også over organisasjonens tolkning av ordrer og mandat, samt presidentens kjennskap til CIAs aktiviteter.[34]
  • CIA arbeider ofte på grunnlag av strategiske dokumenter som ofte har langt større tidshorisonter enn varigheten av en enkelt presidentperiode.

I Church-komiteens rapport holdes mulighetene åpne, både for at det kan eksistere en kultur i CIA for å handle på eget initiativ, og for at organisasjonens oppbygning og kultur for tildekning har gjort det mulig for presidentene å skjule sitt kjennskap til, og beordring av, CIAs mere tvilsomme aktiviteter. Det er likevel en del tilfeller hvor det er sannsynlig at CIA har handlet på eget initiativ og mot presidentens vilje.[34]

Church-komiteen tar blant annet for seg den omfattende overvåkningen av amerikaneres post (hvor CIA også brøt med prinsippet om ikke å operere innenlands.) I mer enn tjue år åpnet CIA amerikaneres post ulovlig, det vil si uten rettslig kjennelse. FBI åpnet også post frem til 1966, da avbrøt de sitt program, men de fortsatte å ha innsyn i posten CIA åpnet. I 1970 sendte CIA og FBI i fellesskap en rapport til president Nixon der de beskrev programmet, feilaktig påstod at det hadde blitt avbrutt, og ba om å få det gjenopptatt (fortsatt ulovlig og uten rettslig kjennelse.) Presidenten godkjente programmet, men trakk tilbake godkjennelsen fem dager senere. Likevel fortsatte CIA programmet med å åpne amerikansk post.[34]

Et annet tilfelle er CIAs avbrudd av de hemmelige fredsforhandlingene med Cuba etter at president Kennedy ble drept. Forhandlingene mellom Kennedy og Castro hadde vært strengt hemmelige, og CIA la programmet på is og lot være å informere Lyndon B. Johnson. (Det hersker noe usikkerhet rundt dette. Nedgraderte CIA-dokumenter viser at Johnson ble informert om forhandlingene, og fikk melding fra Castro om at det var ønsket å fortsette disse. Det er ikke kjent hvorfor forhandlingene ble avbrutt.)[98]

Ifølge Church-kommisjonens rapport kan det ikke trekkes klare konklusjoner fra disse tilfellene, og om de avdekker en kultur i CIA for å handle etter egen agenda.[34] Rapporten regner det likevel som sannsynlig at CIAs aktiviteter i stor grad har vært kjent for presidentene, men at en del av CIAs programmer har overlappet presidentperioder uten at nye presidenter har blitt informert om dem, og at enkelte CIA-direktører i større grad har utnyttet sin posisjon for å fremme egne agendaer enn andre.[34]

Uansett hvor mye av CIAs handlinger som har skjedd med presidentens godkjennelse eller ikke, viser strategiske dokumenter for perioden etter annen verdenskrig at USAs hemmelige agenda, og dermed CIAs agenda, har vært preget av kampen for amerikansk dominans internasjonalt; politisk, militært, ressursmessig og økonomisk.[99] For CIAs del har dette gitt seg utslag i kampen mot kommunismen, og senere mot Islam, men også i kupp mot demokratisk valgte regjeringer, terror, tortur, og støtte til og opprettholdelse av høyrevridde diktaturer.[23][30][32][33][34][40][41][43][44][56][65][89][90][92][94][96]
Strategiske dokumenter som Rebuilding Americas Defences, fra den konservative tenketanken Project for the new American Century, og statlige strategiske dokumenter som Essentials of Post-Cold War Deterrence, og Vision for 2020 peker ikke mot at det går mot noen endring av agenda eller metoder. Målsetningen er «Full Spectrum Dominance»; total global dominans av jord, hav, luft og verdensrom.[100][101][102]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d «National Archives-ID». National Archives Catalog. US National Archives-ID 10452476, Wikidata Q29896325. 
  2. ^ https://www.usa.gov/federal-agencies/central-intelligence-agency; USA.gov; besøksdato: 10. juli 2021.
  3. ^ (på en) Global Research Identifier Database, GRID-ID grid.431356.6, Wikidata Q27768150, https://www.grid.ac/ 
  4. ^ (på en) Global Research Identifier Database, GRID-ID grid.451285.f, Wikidata Q27768150, https://www.grid.ac/ 
  5. ^ CIA Observes 50th Anniversary of Original Headquarters Building Cornerstone Laying Arkivert 24. mars 2010 hos Wayback Machine. – cia.gov
  6. ^ www.cia.gov[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ BBC News-artikkel om NCS
  8. ^ «National Security Act of 1947» (på engelsk). United States Intelligense Community. 27. november 2002. Arkivert fra originalen 10. mai 2008. Besøkt 28. april 2008. 
  9. ^ Central Intelligence: Origin and Evolution Arkivert 14. mai 2008 hos Wayback Machine. Center for the Study of Intelligence, CIA. Publisert 2001. Besøkt 16. mai 2008
  10. ^ a b Amy B. Zegart (23. september 2007). «The CIA's license to fail» (på engelsk). Los Angeles Times. Besøkt 28. april 2008. 
  11. ^ a b «Foreign Relations of the United States 1945-1950 Emergence of the Intelligence Establishment» (på engelsk). state.gov.com. 27. august 1948. Arkivert fra originalen 14. desember 2012. Besøkt 28. april 2008.  Se seksjonen National Security Council Directive on Office of Special Projects (NSC 10/2).
  12. ^ Oversettelse gjort for denne artikkelen.
  13. ^ a b c d «Act of Congress: Central Intelligence Agency Act of 1949» (på engelsk). Answers.com. Besøkt 28. april 2008. 
  14. ^ «Intelligence Reform and Terrorism Prevention Act of 2004.» (på engelsk). asksam.com. Arkivert fra originalen 14. mai 2007. Besøkt 27. april 2008. 
  15. ^ Documentation on Early Cold War U.S. Propaganda Activities in the Middle East gwu.edu - The National Security Archive. Nedgraderte dokumenter. Besøkt 9. mai 2008.
  16. ^ Public Diplomacy and Covert Propaganda. The Declassified Record of Otto Juan Reich gwu.edu - The National Security Archive. Nedgraderte dokumenter. Besøkt 9. mai 2008.
  17. ^ Rumsfeld's Roadmap to Propaganda gwu.edu - The National Security Archive. Nedgraderte dokumenter. Besøkt 9. mai 2008.
  18. ^ IRAQ: THE MEDIA WAR PLAN gwu.edu - The National Security Archive. Nedgraderte dokumenter. Besøkt 9. mai 2008.
  19. ^ Truth from These Podia Summary of a Study of Strategic Influence, Perception Management, Strategic Information Warfare and Strategic Psychological Operations in Gulf II. Av Sam Gardiner, Colonel, USAF. (Retired). En av rapportens konklusjoner: Clearly, the assumption of some in the government is the people of the United States and the United Kingdom will come to a wrong decision if they are given the truth. Besøkt 9. mai 2008.
  20. ^ «The George Polk Case: CIA Has Lost Records on CBS Reporter Murdered in Greece in 1948, And Destroyed FOIA File on Case» (på engelsk). gwu.edu - The National Security Archive. Besøkt 9. mai 2008.  – Nedgraderte dokumenter
  21. ^ The Evolution of Strategic Influence USAWC Strategy Research Project. A LTC Susan L. Gough, United States Army. gwu.edu - The National Security Archive. Nedgraderte dokumenter. Besøkt 9. mai 2008.
  22. ^ Media in the United States globalissues.org. Besøkt 11. mai 2008
  23. ^ a b c «The family jewels» (på engelsk). gwu.edu. Besøkt 30. april 2008.  – Nedgradert CIA-rapport om egne lovbrudd.
  24. ^ Pentagon military analyst program sourcewatch.org. Besøkt 11. mai 2008
  25. ^ a b Interagency Working Group Hjemmeside. Besøkt 19. mai 2008
  26. ^ Secret Warfare : Operation Gladio and NATO's Stay-Behind Armies Arkivert 7. juni 2008 hos Wayback Machine. Forskningsprosjekt ved Center for Security Studies under Eidgenössische Technische Hochschule Zürich (ETH Zürich), ledet av Daniele Ganser. Med underlagsdokumenter. Publisert 29. november 2004. Besøkt 20. mai 2008.
  27. ^ NATO’s secret armies linked to terrorism? Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine. Artikkel skrevet av Daniele Ganser for ISN Security Watch. Publisert 15. desember 2004. Besøkt 20. mai 2008.
  28. ^ New Invormation on Cold War CIA Stay-Behind Operations in Germany, and on the Adolf Eichman case Federation of American Scientist - nas.org. Besøkt 19. mai 2008
  29. ^ a b c d Pilger, John: The new rulers of the world. Verso, London 2002. s.139-140.
  30. ^ a b SOAW - School of Americas Watch Hjemmesiden til Amerikansk organisasjon som jobber mot School of Americas. Besøkt 15. mai 2008
  31. ^ Amnesty rapport Arkivert 10. april 2014 hos Wayback Machine. Omhandler bl.a. School Of Americas. Besøkt 15. mai 2008]
  32. ^ a b Fact Sheet Concerning Training Manuals Containing Materials Inconsistent With U.S. Policy From the Office of the Assistant Secretary of Defense/Public Affairs Office. En kritisk gjennomgang av noen av School of Americas treningsmanualer. gwu.edu. Sjekket 11. april 2008.
  33. ^ a b c Noam Chomsky. «The Crucifixion of EL SALVADOR» (på engelsk). Third World Traveler. Besøkt 6. mai 2008. 
  34. ^ a b c d e f g h i j Church Committee Reports Rapport fra amerikansk senats-kommisjon, 1975. Assassination Archives and Research Center, aarclibrary.org. Besøkt 28. april 2008.
  35. ^ a b c CIA - USAs hemmelige kriger (Fransk fjernsynsserie)
  36. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t The War on Democray, John Pilger, dokumentarfilm 2007. Filmen er publisert via diverse velrenommerte kilder, og er i tillegg publisert på google video: Link til filmen på Google Video
  37. ^ NED – CIAs diskrete arvtaker; Hernando Calvo Ospina, Le Monde diplomatique. Publisert august 2007. Besøkt 17. mai 2008
  38. ^ Killing Hope, U.S. Military and CIA Interventions since World War II. William Blum. Common Courage Press, 1995 (Utdrag fra boken, Third World Traveler. Besøkt 17. mai 2008)
  39. ^ National Endowment for Democracy organisasjonens hjemmeside. Besøkt 17. mai 2008.
  40. ^ a b Audrey R. Kahin & George McT Kahin; Subversion As Foreign Policy: The Secret Eisenhower and Dulles Debacle in Indonesia, New Press, 1995. ISBN 1565842448, ISBN 978-1565842441. Review by KERRY COLLISON Arkivert 5. september 2008 hos Wayback Machine.
  41. ^ a b "Suharto to Iraq: Nothing has changed" Arkivert 1. februar 2008 hos Wayback Machine. – Artikkel av britisk journalist John Pilger skrevet i forbindelse med det Indonesiske kuppet, Zmag (først publisert i New Statesman).
  42. ^ a b STATE HISTORIANS CONCLUDE U.S. PASSED NAMES OF COMMUNISTS TO INDONESIAN ARMY, WHICH KILLED AT LEAST 105,000 IN 1965-66 gwu.edu - The National Security Archive. Nedgraderte dokumenter. Besøkt 9. mai 2008.
  43. ^ a b Indonesia's 1969 Takeover of West Papua gwu.edu. Besøkt 7. mai 2008.
  44. ^ a b Iran 1953, Making it safe for the King of Kings William Blum, Third World Travler, Besøkt 7. mai 2008
  45. ^ John Pilger Cambodia (Year zero) dokumentarfilm 1979. Filmen er publisert via diverse velrenommerte kilder, og er i tillegg publisert på google video: Lenke til filmen på Google Video
  46. ^ John Pilger Cambodia (Khmer), The betrayal dokumentarfilm 1981. Filmen er publisert via diverse velrenommerte kilder, og er i tillegg publisert på google video: Lenke til filmen på Google Video
  47. ^ «ON 30th ANNIVERSARY OF ARGENTINE COUP. NEW DECLASSIFIED DETAILS ON REPRESSION AND U.S. SUPPORT FOR MILITARY DICTATORSHIP» (på engelsk). gwu.edu - The National Security Archives. Besøkt 9. mai 2008. 
  48. ^ «KISSINGER TO THE ARGENTINE GENERALS IN 1976: "IF THERE ARE THINGS THAT HAVE TO BE DONE, YOU SHOULD DO THEM QUICKLY"» (på engelsk). gwu.edu - The National Security Archives. Besøkt 9. mai 2008. 
  49. ^ «KISSINGER TO ARGENTINES ON DIRTY WAR: "THE QUICKER YOU SUCCEED THE BETTER"» (på engelsk). gwu.edu - The National Security Archives. Besøkt 9. mai 2008. 
  50. ^ «The Pentagon and the CIA Sent Mixed Message to the Argentine Military» (på engelsk). gwu.edu - The National Security Archives. Besøkt 9. mai 2008. 
  51. ^ «US Declassified Documents: Argentine Junta Security Forces Killed, Disappeared Activists, Mothers and Nuns» (på engelsk). gwu.edu - The National Security Archives. Besøkt 9. mai 2008. 
  52. ^ «ARGENTINE MILITARY BELIEVED U.S. GAVE GO-AHEAD FOR DIRTY WAR» (på engelsk). gwu.edu - The National Security Archives. Besøkt 9. mai 2008. 
  53. ^ «Press release: STATE DEPARTMENT OPENS FILES ON ARGENTINA'S DIRTY WAR» (på engelsk). gwu.edu - The National Security Archives. Besøkt 9. mai 2008. 
  54. ^ «CIA man recounts Che Guevara's death» (på engelsk). BBC News. Besøkt 9. mai 2008. 
  55. ^ «Memorandum for the 5412 Special Group: Increase of Subsidy Provided to the Bolivian Government to support its Covert Action Projects designed to break the power of the National Revolutionary Movement of the left (MNRI) and the Communist Party of Bolivia (PCB)». Foreign Relations of the United States, Volume XXXI, South and Central America; Mexico. (på engelsk). state.gov. 10. mars 1964. XXXI: 148. Arkivert fra originalen 29. september 2004. Besøkt 9. mai 2008. 
  56. ^ a b c Documents on CIA involvement with Pinochet CIAs involvering med Pinochet og kuppet i Chile. Nedgraderte dokumenter. gwu.edu. Sjekket 11. april 2008.
  57. ^ Colombia: En hær av private selskaper Artikkel i Le Monde om private underkontraktører for USAs militære intervensjoner i Colombia. Av den franskbaserte colombianske journalisten Hernando Calvo Ospina. Publisert 1. februar 2005. Besøkt 18. mai. 2008
  58. ^ Colombian Paramilitaries and the United States: "Unraveling the Pepes Tangled Web" National Security Archive - gwu.edu. Publisert 17. februar 2008. Besøkt 18. mai 2008
  59. ^ The Truth about Triple-A: U.S. Document Implicates Current, Former Colombian Army Commanders in Terror Operation National Security Archive - gwu.edu. Publisert 1. juli 2007. Besøkt 18. mai 2008
  60. ^ DOCUMENTS IMPLICATE COLOMBIAN GOVERNMENT IN CHIQUITA TERROR SCANDAL: Company's Paramilitary Payoffs made through Military's 'Convivir' National Security Archive - gwu.edu. Publiseringsdato ikke oppgitt. Besøkt 18. mai 2008
  61. ^ Paramilitaries as Proxies: Declassified evidence on the Colombian army's anti-guerrilla "allies" National Security Archive - gwu.edu. Publisert 16. oktober 2005. Besøkt 18. mai 2008
  62. ^ U.S. INTELLIGENCE LISTED COLOMBIAN PRESIDENT URIBE AMONG "IMPORTANT COLOMBIAN NARCO-TRAFFICKERS" IN 1991. Then-Senator "Dedicated to Collaboration with the Medellín Cartel at High Government Levels" National Security Archive - gwu.edu. Publisert 2. august 2004. Besøkt 18. mai 2008
  63. ^ War in Colombia: Guerrillas, Drugs and Human Rights in U.S.-Colombia Policy, 1988-2002 National Security Archive - gwu.edu. Publisert 3. mai 2002. Besøkt 18. mai 2008
  64. ^ a b Shootdown in Peru. The Secret U.S. Debate Over Intelligence Sharing with Peru and Colombia National Security Archive - gwu.edu. Publisert 3. mai 2002. Besøkt 18. mai 2008
  65. ^ a b Killing Hope, U.S. Military and CIA Interventions since World War II. William Blum. Common Courage Press, 1995 (Utdrag fra bokens kapittel om Den dominikanske republikk, Third World Traveler. Besøkt 17. mai 2008)
  66. ^ Backyard terrorism Artikkel av George Montibot om SOA og terror i Sør og mellomamerika. The Guardian. Publisert 30. oktober 2001.
  67. ^ a b Mexico's Southern Front - Guatemala and the Search for Security National Security Archive - gwu.edu. Publisert 02. november 2003. Besøkt 16. mai 2008
  68. ^ Official Report Released on Mexico's "Dirty War". Government Acknowledges Responsibility for Massacres, Torture, Disappearances and Genocide National Security Archive - gwu.edu. Publisert 21 november 2006. Besøkt 16. mai 2008
  69. ^ Draft Report Documents 18 Years of 'Dirty War' in Mexico Special Prosecutor: State Responsible for Hundreds of Killings, Disappearances National Security Archive - gwu.edu. Publisert 26. februar 2006. Besøkt 16. mai 2008
  70. ^ The Blind Man and the Elephant Reporting on the Mexican Military National Security Archive - gwu.edu. Publisert 19. april 2004. Besøkt 16. mai 2008
  71. ^ Prelude to Disaster. José López Portillo and the Crash of 1976 National Security Archive - gwu.edu. Publisert 14. mars 2004. Besøkt 16. mai 2008
  72. ^ Dear Mr. President. Lessons on Justice from Guatemala National Security Archive - gwu.edu. Publisert 14. mars 2004. Besøkt 16. mai 2008
  73. ^ The Dawn of Mexico's Dirty War. Lucio Cabañas and the Party of the Poor National Security Archive - gwu.edu. Publisert 15. desember 2003. Besøkt 16. mai 2008
  74. ^ The Tlatelolco Massacre. U.S. Documents on Mexico and the Events of 1968 National Security Archive - gwu.edu. Publisert 10. oktober 2003. Besøkt 16. mai 2008
  75. ^ The Nixon Tapes: Secret Recordings from the Nixon White House on Luis Echeverría and Much Much More National Security Archive - gwu.edu. Publisert 18. august 2003. Besøkt 16. mai 2008
  76. ^ Before Democracy: Memories of Mexican Elections National Security Archive - gwu.edu. Publisert 07. juli 2003. Besøkt 16. mai 2008
  77. ^ The Corpus Christi Massacre - Mexico's Attack on its Student Movement, June 10, 1971 National Security Archive - gwu.edu. Publisert 10. juni 2003. Besøkt 16. mai 2008
  78. ^ Human Rights and the Dirty War in Mexico National Security Archive - gwu.edu. Publisert 11. mai 2003. Besøkt 16. mai 2008
  79. ^ Operation Intercept. The perils of unilateralism National Security Archive - gwu.edu. Publisert 13. april 2003. Besøkt 16. mai 2008
  80. ^ Double Dealing. Mexico's Foreign Policy Toward Cuba National Security Archive - gwu.edu. Publisert 02. mars 2003. Besøkt 16. mai 2008
  81. ^ TLATELOLCO MASSACRE: DECLASSIFIED U.S. DOCUMENTS ON MEXICO AND THE EVENTS OF 1968 National Security Archive - gwu.edu. Besøkt 16. mai 2008
  82. ^ Thomas W. Walker Nicaragua: Living in the Shadow of the Eagle
  83. ^ The Contras, Cocaine, and Covert Operations National Security Archive Electronic Briefing Book No. 2. gwu.edu. Sjekket 9. mai 2008
  84. ^ CONGRESSIONAL INQUIRY INTO ALLEGED CENTRAL INTELLIGENCE AGENCY INVOLVEMENT IN THE SOUTH CENTRAL LOS ANGELES CRACK COCAINE DRUG TRADE. Testimony of Peter Kornbluh, Senior Analyst, National Security Archive gwu.edu - National Security Archive. Sjekket 9. mai 2008
  85. ^ Crack, the Contras and the CIA: The storm over "Dark Alliance" gwu.edu - National Security Archive. Avisartikkel av Peter Kornbluh, (Originalt publisert i Columbia Journalism Review, januar/februar 1997)Sjekket 9. mai 2008
  86. ^ The Iran-Contra Scandal: The Declassified History gwu.edu - National Security Archive. Sjekket 9. mai 2008.
  87. ^ CIA's Challenge in South Central gwu.edu - National Security Archive. Avisartikkel av Peter Kornbluh, (Originalt publisert i Los Angeles Times 15. nov 1996.) Sjekket 9. mai 2008.
  88. ^ White House E-Mail gwu.edu - National Security Archive. Sjekket 9. mai 2008.
  89. ^ a b c Agee, Philip: Inside the Company: CIA Diary. Penguin, 1975. ISBN 0-14-004007-2. (Utdrag fra boken)
  90. ^ a b Sammendrag av dom, Nicaragua vs USA, Arkivert 10. februar 2015 hos Wayback Machine. den internasjonale domstolen i Haag, Sjekket 11. april 2008.
  91. ^ When He Was King: On the trail of Marshal Mobutu Sese Seko Artikkel av journalist og dokumentarforfatter Heidi Kriz, publisert mai 1997. Besøkt 8. mai 2008.
  92. ^ a b c «Proposals for Intelligence Reorganization, 1949-2004» (pdf) (på engelsk). fas.org. Besøkt 30. april 2008. 
  93. ^ Recommendations of the Final Report of the House Select Committee on Intelligence, U.S. Congress, House of Representatives, 94th Congress, 2nd session, Select Committee on Intelligence, H.Rept. 94-833, 11. februar 1976.
  94. ^ a b c «CENTRAL INTELLIGENCE AGENCY, The 1970s Congress Investigates U.S., Intelligence U - Z» (på engelsk). ittelit.muskingum.edu. Arkivert fra originalen 29. august 2008. Besøkt 30. april 2008.  – «Rapporten ble imidlertid publisert i The Village Voice (New York) den 16. februar 1976 under tittelen «The CIA Report the President Doesn't Want You to Read,» s. 69-92, og den 23. februar 1976 under tittelen «How Ford, Kissinger and the CIA Obstructed the House Probe,» s. 59-68, og ble senere publisert i Storbritannia i bokform med tittelen CIA: The Pike Report (Nottingham: Spokesman Books, 1977)»
  95. ^ a b IC21: The Intelligence Community in the 21st Century Arkivert 9. mai 2008 hos Wayback Machine. Amerikansk kongress-rapport, 1996. Det fremgår blant annet at CIA bryter egne og andre lands lover titusenvis av ganger hvert år. Sjekket 11. april 2008.
  96. ^ a b Bay of Pigs, 40 years after. gwu.edu. Sjekket 17. april 2008.
  97. ^ Early leader Effects on the Process of Institutionalization Through Cultural Embedding: The Cases of William J. Donovan, Allen W. Dulles, and J. Edgar Hoover Arkivert 25. mars 2009 hos Wayback Machine. Tidlige lederes politiske og kulturelle påvirkning på CIA og FBI. Doktorgradsavhandling av Charles N. Painter. Besøkt 27. april 2008.
  98. ^ Kennedy Sought Dialogue with Cuba. Initiative with Castro aborted by assassination, Declasified dokuments show. gwu.edu - The National Security Archive. Besøkt 9. mai 2008
  99. ^ George Kennan. «PPS/23: Review of Current Trends in U.S. Foreign Policy» (på engelsk). Bradford Delong. Arkivert fra originalen 21. mai 2008. Besøkt 8. mai 2008.  – (Først publisert i Foreign Relations of the United States, 1948, Volume I, s. 509-529.) Inneholder blant annet den berømte setningen: «we have about 50% of the world's wealth but only 6.3% of its population. This disparity is particularly great as between ourselves and the peoples of Asia. In this situation, we cannot fail to be the object of envy and resentment. Our real task in the coming period is to devise a pattern of relationships which will permit us to maintain this position of disparity without positive detriment to our national security. To do so, we will have to dispense with all sentimentality and day-dreaming; and our attention will have to be concentrated everywhere on our immediate national objectives. We need not deceive ourselves that we can afford today the luxury of altruism and world-benefaction. […] We should cease to talk about vague and—for the Far East—unreal objectives such as human rights, the raising of the living standards, and democratization.»
  100. ^ «Rebuilding Americas Defenses. Strategy, Forces and Resources For a New Century» (PDF) (på engelsk). newamericancentury.org. Arkivert fra originalen (pfd) 23. juli 2008. Besøkt 17. mai 2008.  – Amerikansk konservativ tenketank. New American Ceturys nettsted ble stengt for offentlig tilgang i mai 2008. Linken er til kopi av dokumentet på nettstedet thefourreasons.org
  101. ^ «Essentials of Post-Cold War Deterrence» (på engelsk). nautilus.org. Arkivert fra originalen 8. desember 2008. Besøkt 29. april 2008. 
  102. ^ «USSPACECOM Vision for 2020» (på engelsk). fas.org. Besøkt 9. mai 2008.  – Strategisk dokument fra US SPACECOM.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Central_Intelligence_Agency&oldid=23833620»