Mongolske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Mongolske språk
Kart
Region Mongolia, Indre Mongolia, Xinjiang, Gansu, Qinghai, Ningxia, Heilongjiang, Burjatia, Herat og Kalmykia
Antall brukere Omkring 6 millioner
Lingvistisk klassifikasjon Språkgruppe
Videre inndeling
Inndeling Nordøstmongolsk (dagur)
Nordmongolsk
Sentralmongolsk
* Østmongolske språk,
* Vestmongolske språk
* Chakarisk
* Sørmongolske språk
Sørøstmongolsk
Sørlig sentralmongolsk (østyugurisk)
Sørvestmongolsk (mogholisk)
Språkkoder
ISO 639-5 xgn

Portal: Språk

Mongolske språk er en språkgruppe som tales i Mongolia, i Indre Mongolia, Xinjiang og Qinghai i det østlige Sentral-Asia, Gansu, Ningxia og Heilongjiang i Folkerepublikken Kina, Burjatia i russisk Sibir, provinsen Herat i Afghanistan og i den russiske republikken Kalmykia, nordvest for Det kaspiske hav. Mongolske språk tales av omkring 6 millioner mennesker. Språkene innbefatter mongolsk, et østmongolsk språk, som er hovedspråket i de fleste deler av Mongolia. Det tales av 5,7 millioner mennesker (2005) i Mongolia og Indre Mongolia.[1]

Mongolske språk kan inndeles i seks undergrupper: Nordøstlig mongolsk (dagur), nordmongolsk (burjatisk og khamnigansk), sentralmongolsk, sørøstmongolsk (monguorisk, wutunsk, bonanisk, kangjiansk og dongxiangsk), sørlig sentralmongolsk (østyugurisk) og sørvestmongolsk (mogholisk). Sentralmongolsk er igjen inndelt i østmongolske språk (khalkisk og ordisk), vestmongolske språk (kalmykisk og oriatisk), chakarisk og sørmongolske språk (khorchinsk, kharchinsk, baarinsk og shilingolsk).

Alle historisk kjente mongolske språk er utgått fra protomongolsk. Dette språket er ikke dokumentert, men er et hypotetisk urspråk som er rekonstruert av språkforskere. Det eldste dokumenterte mongolske språk er middelmongolsk. Dette var språket til Djengis Khan og mongolriket, og var i bruk fra 1200-tallet til 1400-tallet. Klassisk mongolsk var i bruk fra omkring 1700 til omkring 1900, og ble benyttet under oversettelsen av de tibetanske buddhistiske tekstsamlingene Kangyur og Tengyur.

I en særstilling står de paramongolsk språkene tabgachisk og khitansk. Disse språkene er for forskjellige fra historisk kjente mongolske språk til at de kan ha sin opprinnelse i protomongolsk; imidlertid blir det antatt at paramongolske språk og protomongolsk er utgått fra et felles urspråk.

I Mongolia skrives mongolsk med kyrillisk ortografi (Монгол Хэл), mens man i det Indre Mongolia benytter den vertikale uighuriske skriften (Mongγol Kele).


«Den altaiske språkfamilie»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Altaiske språk

Kart over altaiske språk. Tyrkisk (blått), mongolsk (grønt), tungusisk (rødt), koreansk (gult) og japansk (lilla)
Bronsespeil fra Korea med en poetisk inskripsjon på khitansk.

Områdene i og omkring det mongolske platå har i mange tusen år vært multietnisk. Flere etniske grupper har sameksistert i dette området og har påvirket hverandre språklig. Dette blir hevdet av kinesiske historikere siden før vår tidsregning, og er blitt bekreftet av arkeologi og genetiske studier.

I grove trekk kan vi si at området har vært bebodd av tyrkere i vest, av mongoler i midten og av tungusere i øst. Disse folkene har gitt opphav til tre store språkgrupper: Tyrkiske språk, mongolske språk og tungusiske språk. I tillegg har dette området vært bebodd av talende av jeniseiske språk og uralske språk.

Mongolske språk ble tidligere gruppert sammen med tyrkisk og tungusisk, som en del av den større altaiske språkfamilien.[2] Denne hypotetiske språkfamilien var oppkalt etter Altajfjellene i det vestlige Mongolia. I videre forstand omfattet altaisk også koreansk og japoniske språk.[2] Idèen om en altaisk språkgruppe som omfattet tyrkisk, mongolsk og tungusisk, ble første gang publisert i 1730 av Philip Johan von Strahlenberg (1676–1747), en svensk offiser som var en omreisende i det russiske imperium.[3] Teorien ble videreutviklet av den østerrikske språkforskeren Anton Boller (1811–1869), som inkluderte japansk i familien.[4] I 1920-årene forsvarte den finsksvenske språkforskeren Gustaf John Ramstedt (1873–1950) og den russiske språkforskeren Jevgenij Polivanov (1891–1931) inkluderingen av koreansk i den altaiske familien.[2] De påviste språklig samkvem mellom Goguryeodynastiet i Korea (고구려, 37 f.Kr. – 668 e.Kr.) og de to kongedømmene Khitan og Rouran, som ble betraktet som protomongolske. I 1844 la den finske språkforskeren Matthias Castrén (1813–1852) frem en teori om ural-altaiske språk.[5] Den russiske historiske lingvisten Sergej Starostin (1953–2005) uttalte i 2003 at dette er «en ide som nå er fullstendig forkastet».[6]

Den altaiske hypotesen forutsatte at tyrkisk, mongolsk, tungusisk, koreansk og japansk var utgått fra et protoaltaisk moderspråk. Men denne hypotesen har vært omstridt, og idag blir den forkastet av de fleste språkforskere. I stedet for å snakke om en språkfamilie betrakter mange språkforskere altaiske språk som en språkbunt: Ulike språk har dannet fellestrekk og likheter gjennom innbyrdes interaksjon eller språkkontakt. Denne hypotesen ble fremsatt av den engelske orientalisten Gerard Clauson (1891–1974) i 1956,[7] og av den tyske turkologen Gerhard Doerfer (1920–2003) i 1963.[8]

Selv om hypotesen om den altaiske språkfamilie stort sett er forkastet, er den viktig å nevne. Det er nemlig ikke mulig å forstå de mongolske språk uten å se dem i sammenheng med de språk de har hatt samkvem med. I den grad det er mulig å påvise tyrkiske og tungusiske låneord som stammer fra mongolsk og vica versa, vil vi også øke forståelsen av hvordan de mongolske språk har utviklet seg.

Den mongolske språkfamilien[rediger | rediger kilde]

Mongolske språk kan inndeles i seks undergrupper:[9] Nordøstlig mongolsk (dagur), nordmongolsk (burjatisk og khamnigansk), sentralmongolsk, sørøstmongolsk (monguorisk, wutunsk, bonanisk, kangjiansk og dongxiangsk), sørlig sentralmongolsk (østyugurisk) og sørvestmongolsk (mogholisk). Sentralmongolsk er igjen inndelt i østmongolske språk (khalkisk og ordisk), vestmongolske språk (kalmykisk og oriatisk), chakarisk og sørmongolske språk (khorchinsk, kharchinsk, baarinsk og shilingolsk).[9]

Det finnes flere alternative inndelinger, og i noen tilfeller er grensene mellom undergruppene flytende. Mongolsk omtales eksempelvis noen ganger som «khalka-burjatisk» – en mellomting mellom nordmongolsk og sentralmongolsk. Sørvestlige språk kategoriseres også sammen med khalkisk som underavdelinger av mongolsk. Heller ikke de sørmongolske språkene er klart avgrenset. Klassifiseringen nedenfor ble benyttet av den finske språkforskeren Volker Rybatzki i 2003.[9]

Taksonomi[rediger | rediger kilde]

Mongolsk:

De største språkene[rediger | rediger kilde]

Språk Antall Utbredelse
Mongolsk 5-6 millioner Mongolia (herav 2,5 til 3 millioner khalkisk),
Kina (Indre Mongolia)
Burjatisk 450.000 Russland, Mongolia, Kina
Oriatisk 350.000 Mongolia, Kina
Dongxiangsk (Santa) 250.000 Kina
Kalmykisk 180.000 Russland
Monguorisk 150.000 Kina
Dagur (Daur) 100.000 Kina
Ordisk 100.000 Kina

Geografisk utbredelse[rediger | rediger kilde]

Språk Antall Land
DAGUR    
Dagur 100.000 Kina (Indre Mongolia, Xinjiang)
BURJAT    
Burjatisk 450.000 Russland 320.000, Kina 65.000, Mongolia 65.000
Khamnigansk 3.000 Russland (Transbaikal) tospråkling mongolsk-tungusisk
KHALKISK-ORDISK    
Mongolsk 5-6 millioner Mongolia 2,5 Millioner (hovedsakelig khalkisk), Kina (Indre Mongolia) 3 til 3,5 Millioner
Ordisk 100.000 Kina (Indre Mongolia)
OIRATISK-KALMYKISK    
Oiratisk 350.000 Mongolia 200.000, Kina 150.000
Kalmykisk 150.000 Russland (Kalmykia)
ØSTYUGURISK    
Østyugurisk 3.000 Kina (Gansu)
MONGUORISK-SANTISK    
Mongghuolisk (Monguorisk) 100.000 Kina (Qinghai)
Mangghuerisk 30.000 Kina (Qinghai)
Bonanisk 600.000 Kina (Qinghai, Gansu)
Kangjiansk 400 Kina (Qinghai) oppdaget først på 1990-tallet
Dongxiansk (Santa) 600.000 Kina (Gansu)
MOGHOLISK    
Mogholisk 200 Afghanistan (Herat)

Leksikalske likheter[rediger | rediger kilde]

Det faktum at de fleste mongolske språk er relativt nært beslektet med hverandre, viser følgende ordlikheter fra det grunnleggende vokabularet i de viktigste moderne mongolske språk. Tabellen viser også eksempler fra protomongolsk, middelmongolsk og klassisk mongolsk.

Betydning Proto-
mongolsk
Klassisk
mongolsk
Middel-
mongolsk
Kalkisk Burjatisk Kalmykisk Ordisk Bonanisk Monguorisk Dagur Østyugurisk
Far *abu abu abu aav aba awə abe abe aba . aba
Mor *ebej ebei ebej (evij, eej) ebı ewə . . . ewe .
Sønn/barnebarn *ači ači ači aša ačə ači . ači . .
Bror *aka aqa aqa (ax) axa axə axa . aga aka aga
Kvinnebryst *kökön kökün kokan xöx xüxen kökn göxö kugo kugo . hgön
Blod *čisu čisu čisun cus šuhan cusn djusu čisoŋ cəsu čos čusun
Hode *tolugai toluγai . tolgoj tolgoj tolγa tologo . tolGui . toloγui
Øye *nidün nidün nidun nüd nüde nüdn nüdün nedoŋ nudu nide nudun
Hand/arm *gar γar qar gar gar γar Gar xar Gar . Gar
Vann *usu usun usun us uhan usn usun se . oso qusun
Større struktur
av solid stein
*kada qada qada xad xada xadə xada . Gada xada Gada
Sjøen *naγur naγur na'ur nuur nur nur nur . nur naur .
3 *gurban γurban xurban gurav gurban gurwn gurwa goraŋ guran guarban gurwan
4 *dörben dörben dorben döröv dürben dörwn dörwo deroŋ deran durub dörwen
5 *tabun tabun tabun tav(an) taban tawn tawun tavoŋ tawen tawan .

Språkperioder[rediger | rediger kilde]

Paramongolsk[rediger | rediger kilde]

I en særstilling står de paramongolsk språkene tabgachisk og khitansk. Disse språkene er for forskjellige fra historisk kjente mongolske språk til at de kan ha sin opprinnelse i protomongolsk; imidlertid blir det antatt at paramongolske språk og protomongolsk er utgått fra et felles urspråk. Paramongolsk inneholder en rekke tyrkiske låneord, som også ble brukt av det kinesiske Tang-dynastiet (618–907). Fra denne tiden dukket også egne skriftspråk opp i Liao-dynastiet (927–1125), i form av khitansk stor skrift og khitansk liten skrift. Den lille skriften var en stavelsesskrift. Etter Liao-dynastiets fall, ble den brukt av de tungusisktalende jursjenerne til å skrive jursjensk helt til jursenerne i 1191 fikk sin egen skrift under Jindynastiet (1115–1234). Den store skriften var logografisk liksom kinesisk skrift. Denne skriften ble også brukt av stammen tuoba til å skrive tabgachisk. Den la igjen grunnlaget for det tungusiske mandsjualfabetet. Mot slutten av den paramongolske periode ble også det gammeluighurske alfabetet tatt i bruk av mongolene.

Protomongolsk[rediger | rediger kilde]

Alle historisk kjente mongolske språk er utgått fra protomongolsk.[10] Dette språket er ikke dokumentert, men er et hypotetisk urspråk som er rekonstruert av språkforskere.[10]

Middelmongolsk[rediger | rediger kilde]

Klassisk mongolsk[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Vår kunnskap om mongolske språk har flere kilder. Den første er de direkte kilder – skrevne tekster på disse språkene. Disse gir oss en direkte kunnskap om disse språkene, deres egenart, deres fellestrekk og deres innbyrdes variasjon, og deres utvikling gjennom historien. Den andre kilden er språkvitenskapen; denne har på en indirekte måte rekonstruert et hypotetisk urspråk.[10] Dette urspråket kalles protomongolsk.[10] Det er ikke dokumentert i historisk kjente tekster, men kan likevel rekonstrueres, og danner moderspråket til hele den mongolske språkfamilie.[10]

En annen kilde til forståelse er kinesiske historiske tekster. De forteller oss om ulike khanater og etniske grupper som har eksistert nord for Kina: Xiongnu, Xianbei, Rouran, Liao, Tuoba med flere. Flere av disse av disse folkeslagene beskrives i kinesiske tekster som protomongolske.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Svantesson, Jan-Olof; Tsendina, Anna; Karlsson, Anastasia; Franzén, Vivan (2005). The Phonology of Mongolian. New York: Oxford University Press. 
  2. ^ a b c Georg 1999, side 73-74
  3. ^ Poppe 1965, side 125
  4. ^ Miller 1986, side 34
  5. ^ Poppe 1965, side 127
  6. ^ Starostin 2003, side 8
  7. ^ Clausen 1956
  8. ^ Doerfer 1963
  9. ^ a b c Rybatzki 2003
  10. ^ a b c d e Janhunen 2003, «Proto-Mongolic», side 1-29

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Doerfer, Gerhard (1963). «Bemerkungen zur Verwandtschaft der sog. altaische Sprachen, Remarks on the relationship of the so-called Altaic languages». I Doerfer, Gerhard. Türkische und mongolische Elemente im Neupersischen, Bd. I: Mongolische Elemente im Neupersischen. Wiesbaden: Franz Steiner Verlag, 1963. s. 51–105. 
  • Clausen, Gerhard (1956). The case against the Altaic theory. Central Asiatic Journal 2, side 181–187. 
  • Georg, Stefan, Peter A. Michalove, Alexis Manaster Ramer, Paul J. Sidwell (1999). Telling general linguists about Altaic. Journal of Linguistics 35:, side 65–98. 
  • Janhunen, Juha, red. (2003). The Mongolic Languages. Routledge Language Family Series, 11. september 2003. ISBN 978-0-70071-133-8. ISBN 0-700-711-333. 
  • Miller, Roy Andrew, red. (1986). Nihongo: In Defence of Japanese. London: Athlone Press, januar 1986. ISBN 978-0-48511-251-1. ISBN 0-485-11251-5. 
  • Poppe, Nicholas (1965). Introduction to Altaic Linguistics. Ural-altaische Bibliothek 14. Wiesbaden: Otto Harrassowitz, 1965. 
  • Rybatzki, Volker (2003). «Intra-Mongolic Taxonomy». I Janhunen, Juha. The Mongolic Languages. Routledge Language Family Series, 11. september 2003. ISBN 978-0-70071-133-8. ISBN 0-700-711-333. 
  • Starostin, Sergej Anatolyevitsj., Anna V. Dybo, Oleg A. Mudrak (2003). Etymological Dictionary of the Altaic Languages. 3 bind, Leiden: Brill Academic Publishers, 12. mai 2003. ISBN 978-9-00413-153-8. ISBN 9-004-13153-1. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]