Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene
South Georgia and the South Sandwich Islands

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Leo Terram Propriam Protegat

Kart over Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene

HovedstadGrytviken (King Edward Point)
TidssoneUTC-2
Areal4 066 km²[1]
Befolkning35[2] (2019)
Bef.tetthet0,01 innb./km²
StyreformBritisk oversjøisk territorium
KommissærColin Roberts
Offisielle språkEngelsk
Avhengig avStorbritannias flagg Storbritannia
ValutaBritisk pund (GBP)
NasjonalsangGod Save the Queen
ISO 3166-kodeGS
Toppnivådomene.gs
Landskode for telefon+500
Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene på Commons

Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene (engelsk: South Georgia and the South Sandwich Islands) er et britisk oversjøisk territorium i Sør-Atlanteren, som består av øya Sør-Georgia og øygruppen Sør-Sandwichøyene med 11 mindre øyer.

Sør-Georgia ble oppdaget av Antoine de la Roché i april 1675, fartøyet hans var kommet ut av kurs på en seilas fra Lima i Peru til England. Øya ble sett på ny av spanjolen Gregorio Jerez i 1756. James Cook kom til Sør-Georgia 14. januar 1775 og var den første som gikk i land på øya. De 8 sørligste av Sør-Sandwichøyene ble oppdaget i 1775 av James Cook, og de tre nordligste i 1819 av Fabian Gottlieb von Bellingshausen.

Argentina gjør krav på Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene og resten av de britiske territoriene i Sør-Atlanteren.

Øyene blir administrert av en britisk kommissær som har tilhold på Falklandsøyene. Siden 1982 har øyene hatt 14. juni som frigjøringsdag. En grunnlov ble vedtatt 3. oktober 1985. Lovgivningen er basert på britisk lov.

Den norske hvalfangeren Carl Anton Larsen etablerte Grytviken på Sør-Georgia som den første landstasjonen for moderne hvalfangst i Antarktis 16. november 1904. Flere hvalfangststasjoner ble etablert i de påfølgende årene og virksomhetene var dominert av nordmenn. I desember 1965 forlot de siste hvalfangerne øya.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene består av 12 hovedøyer, Sør-Georgia og de 11 øyene Zavodovski, Leskov, Visokoi, Candlemas, Vindication, Saunders, Montagu, Bristol, Bellingshausen, Cook og Thule som utgjør Sør-Sandwichøyene.

Sør-Georgia[rediger | rediger kilde]

Kart over Sør-Georgia.

Sør-Georgia ligger sør for den antarktiske konvergensen på mellom 53,58º og 54,53º sørlig breddegrad og 35,57º og 38,01º vestlig lengdegrad. Sør-Georgias sørlige breddegrad tilsvarer Kiels nordlige breddegrad og det er like langt fra Sør-Georgia til Sydpolen som fra Hamburg til Nordpolen. Det er 1 390 km til Falklandsøyene som ligger i nord-nordvest, 2 150 km til Kapp Horn og 4 800 km til Kapp det gode håp.

Sør-Georgia har med de små omkringliggende øyene et areal på 3 756 km², et areal tilnærmet like stort som Alta kommune og som utgjør 96 % av Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes areal (3 903 km²). Selve øya Sør-Georgia har et areal på 3 528 km². Øya er 170 km lang og fra 2 til 40 km bred. Øya har to fjellkjeder, Allardyce Range og Salvesen Range. Det høyeste fjellet er Mount Paget på 2 934 moh som ble besteget for første gang i 1964. I alt elleve fjelltopper er høyere enn 2 000 meter. Fjellkjedene og den bratte sørkysten skjermer nordkysten for vind og lavtrykk som kommer fra Drakestredet i vest og Antarktis i sør.[3] Noen av øyene og holmene rundt Sør-Georgia er Albatrossøya, Annenkovøya, Birdøya, Cooperøya, Pickersgilløyene, Welcome Islands og Willisøyene. I tillegg regnes de avsidesliggende klippene Shag Rocks (med Black Rock) og Clerke Rocks som en del av øygruppen. Store deler av øyas kyststripe er vanskelig tilgjengelig for ilandstigning. Om sommeren er 75 % av øya er dekket av snø og is[3] og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele øya snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskjöldbreen er den største. Sør-Georgia ligger ca. 1390 km sørøst for Falklandsøyene. Det samlede arealet er på 4066 km². Det er et fjellete landskap med 11 topper over 2000 meter.

Havdybden rundt Sør-Georgia er opptil 4 000 meter.[3]

Seks landstasjoner og en oppankringshavn ble etablert på øya under hvalfangertiden, alle på øyas nordøstkyst.

Sør-Sandwichøyene[rediger | rediger kilde]

Kart over Sør-Sandwichøyene.
Mount Belinda på Montagu hadde vulkanutbrudd i 2005.

Sør-Sandwichøyene består av 11 øyer som danner en kjede av øyer fra nord til sør i området 56°18'–59°27'S, 26°23'–28°08'W, mellom 563 km og 805 km sørøst for Sør-Georgia.

Nordlige Sør-Sandwichøyene består av Traversay Islands og Candlemas Islands, mens sørlige Sør-Sandwichøyene består av øygruppen Southern Thule. De tre største øyene, Saunders, Montagu og Bristol, ligger mellom disse øygruppene. Nordvest for Zavodovskiøya ligger Protector Shoal, en undersjøisk vulkan.

Sør-Sandwichøyene høyeste punkt er Mount Belinda på 1 370 moh på Montaguøya.

Sør-Sandwichøyene er ubebodd, men en helårsbemannet argentinsk forskningsstasjon fantes på Thule fra 1976 til 1982.

De 11 mindre øyene som danner Sør-Sandwichøyene er, fra nord mot sør:

Øy Areal Høyeste punkt Plassering
Traversay Islands
Zavodovski 25 km² Mount Curry: 550 moh 56°18′S 27°34′V
Leskov 0,3 km² Rudder Point: 190 moh 56°40′S 28°08′V
Visokoi 35 km² Mount Hodson: 915 moh 56°42′S 27°13′V
Candlemas Islands (av og til inkludert i Traversay Islands)
Candlemas 14 km² Mount Andromeda: 550 moh 57°05′S 26°39′V
Vindication 5 km² Quadrant Peak: 430 moh 57°06′S 26°47′V
De tre hovedøyene
Saunders 40 km² Mount Michael: 990 moh 57°48′S 26°28′V
Montagu 110 km² Mount Belinda: 1 370 moh 58°25′S 26°23′V
Bristol 46 km² Mount Darnley: 1 100 moh 59°03′S 26°30′V
Southern Thule
Bellingshausen 1 km² Basilisk Peak: 255 moh 59°25′S 27°05′V
Cook 20 km² Mount Harmer: 1 115 moh 59°26′S 27°09′V
Thule eller Morrell 14 km² Mount Larsen: 710 moh 59°27′S 27°18′V
Sør-Sandwichøyene 310 km² Mount Belinda: 1 370 moh

Biologi[rediger | rediger kilde]

Sør-Georiga og Sør-Sandwichøyene har store hekkende bestander av fugler, og mange av disse utgjør en betydelig del av verdensbestanden. I tillegg har Sør-Georgia fugler som er endemiske, som sørgeorgiapiplerken og sørgeorgiaspissand. På Sør-Georgia vokser ca. 50 forskjellige frøplanter, noe som er langt fra den rikdommen arktisk flora kan oppvise. I havet rundt øya finnes det 20 blekksprutarter og 120 fiskearter.

Fugler[rediger | rediger kilde]

En sørkjempepetrell fortærer et selkadaver på Sør-Georgia.
Foto: Mila Zinkova

På Sør-Georgia er det 30 millioner fugler som hekker, fordelt på 31 arter hvorav 27 er sjøfugler. Det er observert 81 fuglearter. Øya har om lag halvparten av verdensbestanden av gulltoppingvin, gråhodealbatross, nordkjempepetrell, hvithakepetrell og antarktishvalfugl, hvor bestanden av antarktishvalfugl på øya er 22 millioner. Det meste av verdensbestanden av sørgeorgiaskarv (Phalacrocorax georgianus) lever her. Sørgeorgiapiplerken er endemisk for øya og finnes kun i rottefrie områder. Bestanden er på 3-4 000. Sørgeorgiaspissand er en underart av spisshaleand og er også endemisk for øya og bestanden er på kun 1 000.[4]

Hekkebestanden av verdens største sjøfugl, vandrealbatrossen, er på 4 000 par og utgjør 15 % av verdensbestanden. Gråhodealbatrossens hekkebestand på Sør-Georgia er 80 000 par og utgjør 46 % av verdensbestanden. I tillegg hekker gråalbatross (5–8 000 par) og svartbrynalbatross (100 000 par).[4]

Snøpetrellen holder til i fjellene på Sør-Georgia på over 1 000 meters høyde. Nord- og sørkjempepetrellene holder til rundt de store sel- og pingvinkoloniene og livnærer seg på døde dyr. Kjempepetrellene teller henholdsvis 3 000 og 5 000 par.

Pingviner[rediger | rediger kilde]

Kongepingvinkolonien på Salisbury Plain på øyas nordside.
400 000 kongepingvinpar hekker på Sør-Georgia og i oktober hvert år kommer halvparten av verdens 600 000 sydlige sjøelefanter hit for å yngle.
Foto: Mila Zinkova

På Sør-Georgia hekker det 400 000 kongepingvinpar og øya er den viktigste hekkeplassen for arten i verden. Den største kolonien er på 39 000 par og kolonien på Salisbury Plain er på 27 000 par. Bestanden av kongepingvin har økt med 5 % hvert eneste år de siste 80 årene.[4]

På Birdøya og i bukta Elsehul hekker 2,7 millioner gulltoppingviner. Bestanden av gulltoppingvin er redusert med 50 % de siste 25 årene.[4]

Sør på Sør-Georgia hekker 105 000 par bøylepingviner og 6 000 par ringpingviner

Seler[rediger | rediger kilde]

I oktober hvert år kommer halvparten av verdens 600 000 sydlige sjøelefanter til Sør-Georgia å yngle. Sjøelefanten kan bli opptil 6 meter lang og veie 4 000 kg. Sjøelefanten ble utsatt for omfattende jaktvirksomhet på grunn av oljen i fettet og omkring 1870 var det nesten ikke sjøelefant igjen på øya.[5]

Den antarktiske pelsselen (Arctocephalus gazella) var nær ved å bli utryddet på begynnelsen av 1900-tallet på grunn av overbeskatning og bestanden på Sør-Georgia var nede i 100 individer. På 1960-tallet økte bestanden med 16 % i året og i 1976 hadde bestanden økt til 100 000. Bestanden fortsetter å øke og er nå passert 2,5 millioner. 95 % av verdensbestanden holder til på øya. Den største tettheten av antarktisk pelssel er på Birdøya hvor det er en sel for hver sjette kvadratmeter, totalt 65 000.[6]

Introduserte pattedyr[rediger | rediger kilde]

Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene hadde opprinnelig ikke landbaserte pattedyr, men under både sel- og hvalfangstperioden ble det gjort forsøk på å introdusere dyr til Sør-Georgia. Noen dyr ble introdusert som husdyr, mens andre ble forsøkt satt ut i naturen. Blant dyrene som ble introdusert er hester, rein, storfe, sau, geit, griser, fjærkre, gjess, katter, hunder, rødrev og til og med en ape. Kun reinen har overlevd, i tillegg er brunrotte og husmus utilsiktet introdusert som følge av skipsanløp.[7]

De første ti reinsdyrene ble satt ut av Lauritz Larsen på oppdrag fra Carl Anton Larsen. Hovedmålet var å ha naturlig tilgang til kjøtt. De første ti reinsdyrene var tamrein kjøpt fra en bonde i Valdres i 1911 og satt ut ved Ocean Harbour på Barffhalvøya. I 1912 ble det satt ut fem reinsdyr i Leith Harbour og økte etter kort tid til 20, men alle ble tatt av et snøskred på begynnelsen av 1920-tallet. I 1925 ble det hentet syv reinsdyr fra Hardangervidda til Husvik. På det meste var det 3 000 reinsdyr på øya. I dag utgjør reinsdyrstammen 2 300 dyr, hvor 500 er ved Strømnesfjorden og 1 800 er i området rundt Grytviken og Cumberland Bay. De to reinsdyrstammene er atskilt av fjell. Reinsdyr spiser vanligvis mose og lav, men det er det lite av på Sør-Georgia, slik at kostholdet er lagt om til gress. Reinsdyrene i Cumberland Bay er vesentlig mindre av vekst enn reinsdyr på Hardangervidda, noe som kan tyde på at det er for mange dyr. Reinsdyrene i Strømnesfjorden er større enn de i Cumberland Bay.[8] På oppdrag fra britiske myndigheter ble hele reinsdyrstammen skutt av innleide norske jegere i 2013-2014.

Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes flagg har et reinsdyr over våpenskjoldet. Et minne om dyrene norske hvalfangere innførte til Sør-Georgia.

Sør-Georgia var det eneste stedet i verden hvor man kunne se villrein sammen med pingviner. Sørgeorgiske reinsdyrkalver har blitt hentet til Falklandsøyene for reindrift.[7]

Husmus finnes i Shallop Cove i Queen Maud Bay på øyas nordvestside. Husmusa har utviklet et tykt fettlag, noe som tyder på at den tilpasser seg det kalde klimaet.[7]

Brunrotta ble utilsiktet introdusert på slutten av 1700-tallet i forbindelse med skipsanløp og finnes i dag på store deler av øya, men konsentrasjonen er størst i de nedlagte hvalfangststasjonene. Det er ingen rovdyr på Sør-Georgia ut over sørhavsjo (Stercorarius antarcticus), slik at tilveksten av brunrotter begrenses av mattilgangen. Fuglereder på bakken er et lett bytte for brunrottene og mange av fuglene har forsvunnet fra rotteområdene og flyttet til rottefrie områder.[7]

Klima[rediger | rediger kilde]

Klimadiagram for Sør-Georgia.

På Sør-Georgia kommer dagtemperaturen ved sjøen vanligvis ikke over 2°C om vinteren (august) og 10°C om sommeren (januar). Minimumstemperaturen om vinteren er normalt -4°C og kommer sjeldent under -10°C. Laveste målte temperatur er -19,4°C i Grytviken.[9] Årlig nedbør er ca. 1500 mm og det meste kommer i form av sludd eller snø. Om sommeren er 75 % av Sør-Georgia dekket av snø og is[3] og i sørvest ligger snøen permanent på 200 meter, i nordøst på 400 meter. Om vinteren er hele Sør-Georgia snødekt. Det er totalt mer enn 150 isbreer på øya, hvor Nordenskiöldbreen er den største. Ved fønvind kommer vinden opp vestsiden av fjellene og ned på østsiden, hvor vinden blir varmere og tørrere. Dette kan føre til temperaturer opp til 20°C om sommeren. Den varmeste målte temperaturen er på 23,5°C i Grytviken[9]

Farvannet rundt Sør-Georgia er kaldt året rundt på grunn av havstrømmer fra Antarktis. Farvannene er som regel fri for pakkis om vinteren, men tynn is kan samle seg i beskyttede bukter. Isfjell forekommer hyppig. Sjøtemperaturen synker til 0°C i slutten av august og stiger til 4°C i begynnelsen av april.

Klimatabell for Sør-Georgia

Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Dagstemperatur °C 9 10 8 6 4 2 2 2 4 6 8 9 5,7
Nattemperatur °C 2 3 1 0 -2 -3 -4 -4 -2 -1 0 1 -0,7
Soltimer pr dag 6 5 4 3 1 0 1 2 4 5 6 6 3,4
Regndager i måneden 14 15 15 15 15 13 14 12 10 13 13 14 15,6
Vanntemperatur °C 6 6 6 6 5 4 3 3 3 3 4 5 4,5

Historie[rediger | rediger kilde]

Øyene oppdages[rediger | rediger kilde]

James Cooks kart over Sør-Georgia fra 1777. Øyas nordspiss er nede til høyre.

Sør-Georgia antas først å ha blitt sett i 1675 av londonkjøpmannen Antoine de la Roché. Øya ble på nytt sett av spanjolen Gregorio Jerez på handelsskipet «León» som kom fra Saint-Malo 28. eller 29. juni 1756.[10]

James Cook kom frem til Annenkovøya utenfor Sør-Georgia 14. januar 1775 og tre dager senere ankret han utenfor en bukt som fikk navnet Possession Bay. Cook og hans mannskap gikk i land og kartla øya og tok den i besittelse på vegne av Storbritannia. Øya ble navngitt Isle of Georgia etter Storbritannias daværende konge Georg III.

James Cook trodde først han hadde oppdaget det antarktiske kontinent, men etter å ha rundet sørspissen av øya gjenkjente de Annenkovøya. Det ble klart at de hadde kommet til en øy og øyas sørspiss ble navngitt Cape Disappointment.

Ville klipper hevet seg med sine høye topper til de forsvant i skyene, og dalene lå dekket av evig sne. Ikke et tre eller en busk var å se, nei, ikke engang stor nok til å lage en tannpirker. Jeg landet på tre forskjellige steder, heiste flagget og tok landet i besittelse i Hans Majestets navn under avfyring av en geværsalve.

James Cooks dagbok[11]

James Cook seilte videre sørover og oppdaget Clerke Rocks og de åtte sørligste øyene i Sør-Sandwichøyene. Øyene ble fikk navnet Sandwich Land etter 4. jarl av Sandwich, John Montagu. 45 år senere oppdaget en russisk ekspedisjon under ledelse av Fabian von Bellingshausen de tre nordligste øyene i øygruppen.[12]

Sel- og hvalfangst[rediger | rediger kilde]

Den første selfangeren som antas å ha kommet til Sør-Georgia var engelskmannen Thomas Delano, som reiste ut fra London i 1786[13]. I perioden som fulgte ble selfangsten dominert av amerikanere fra østkysten av Nord-Amerika. Ut over 1800-tallet var det flere oppgangs- og nedgangstider på Sør-Georgia. I 1881 ble den første fangstbegrensningen i Antarktis innført av de britiske myndighetene på Falklandsøyene da de la begrensninger på selfangsten på Sør-Georgia[13]. Selbestanden var sterkt truet og i 1886 rapporterte fangstskuta «Express» at de hadde kun sett én sel på hele Sør-Georgia. En tysk ekspedisjon i 1928 rapporterte om det samme.[13] I dag er bestanden av sel på over tre millioner individer.

Den tyske vitenskapsmannen Georg Forster var med på Cooks jordomseiling og spådde i 1775 at hvis Nordishavet en gang ble tomt for hval, kunne hvalfangerne fange så mange de ønsket i Sørishavet. Meldingen om særdeles store mengder hval førte i første omgang ikke til særlig interesse for hvalfangst. Først i 1890-årene ble de første hvalfangstekspedisjonene til Antarktis utrustet, med blant annet Robert Kinnes fra Dundee i Skottland, Christen Christensen fra Sandefjord med to «Jason»-ekspedisjoner og Svend Foyn fra Tønsberg med «Antarctic». De to «Jason»-ekspedisjonene ble utført i 1892-93 og 1893-94 med Carl Anton Larsen som kaptein.[14]


Etter hjemkomsten etter den andre «Jason»-ekspedisjonen kontaktet Carl Anton Larsen engelske myndigheter med tanke på å sette opp en landstasjon på Sør-Georgia. Etter ti år klarte han å realisere planene.[15] Med hjelp fra det argentinske hvalfangstselskapet Compañia Argentina de Pesca etablerte Carl Anton Larsen den første landstasjonen i Antaktis i Grytviken på Sør-Georgia i 1904. Med seg hadde han 60 vestfoldinger. I løpet av tre måneder ble 165 tonn hvalolje produsert og i det første driftsåret fanget selskapets eneste skute 183 hval. Senere ble landstasjonene Strømnes (1906), Husvik (1907), Leith Harbour (1909), Ocean Harbour (1909) og Prince Olav Harbour (1911) etablert, samt oppankringshavnen Godthul (1908). Hvalfangstvirksomheten på Sør-Georgia var hovedsakelig drevet, men norsk arbeidskraft og med norsk, britisk, sørafrikansk og argentinsk kapital.

Carl Anton Larsen gjorde undersøkelser på Sør-Sandwichøyene i 1908. Han observerte mye hval, men rapporterte om mangel på brukbare havner. Ferguson Bay på Thule kunne være en mulighet, men den var isfri bare en liten del av sesongen. I tillegg rapporterte han at flere av øyene hadde vulkansk aktivitet, og under ilandstigning på Zavodovski skal han ha blitt syk av den svovelholdige luften.[16]

Først da de britiske myndighetene i 1910 gjorde det klart at det ikke ville bli utstedt flere fangstlisenser på Sør-Georgia eller Sør-Shetlandsøyene, kom det søknader om å drive hvalfangst ved Sør-Sandwichøyene. Av de innvilgede lisensene, var det imidlertid kun Christen Christensens selskap A/S Kosmos som tok sin i bruk sesongen 1911/12. Ekspedisjonen ble imidlertid omringet av is før de kom frem til sitt bestemmelsessted Ferguson Bay og den ene av ekspedisjonens to skuter sank. Videre interesse i området rundt Sør-Sandwichøyene uteble, og ingen av de seks lisensene som var innvilget for sesongen 1912/13 ble tatt i bruk.

I 1927 ble Anglo-Norse Company Ltd innvilget en femårs-lisens for å operere med et flytende hvalkokeri ved Sør-Sandwichøyene. Selskapet ble administrert av Hans Borge i Tønsberg, men det var britiske finansinstitusjoner som hadde aksjemajoriteten gjennom et holdingselskap. Kokeriet «Anglo Norse» opererte i sesongen 1927/28 langs iskanten mellom Sør-Sandwichøyene og Sør-Orknøyene. I 1929 ble konsesjonen overført til et nytt selskap, Falkland Shipowners Ltd fra London. Selskapet ble ledet av Anton von der Lippe fra Tønsberg, som også hadde interesser i Tønsbergs Hvalfangeri. Anglo-Norse Co. Ltd. stod imidlertid fremdeles for fangsten, da selskapet leide det nye kokeriet av Falkland Shipowners, også dette ved navn «Anglo Norse». Igjen ble det fanget langs iskanten, og i løpet av de to sesongene før industrien kollapset i 1931, ble det fanget over 1 700 hval fra fem hvalbåter.

Av Sør-Georgias landstasjoner var Grytviken lengst i drift, fra 1904 til 1965. Godthul var i drift fra 1908 til 1917 og igjen fra 1922 til 1929. Ocean Harbour var i drift fra 1909 til 1920. Leith Harbour startet opp i 1909, stengte for ett år i 1933 og under andre verdenskrig og avviklet driften i 1964. I Husvik var det drift fra 1907 til 1931 og fra 1945 til 1960, med unntak av 1957–58-sesongen. Strømnes ble etablert uten landfast virksomhet i 1906 og to år senere startet byggingen av landstasjonen. Hvalfangstvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931 og stedet fungerte som reparasjonshavn frem til 1961. Prince Olav Harbour var i drift fra 1907 til 1934, hvor landstasjonen først var ferdigbygd i 1919.

Av den totale hvalfangsten i Antarktis, stod landstasjonene på Sør-Georgia for 10 %.[17]

Ernest Shackleton[rediger | rediger kilde]

«Endurance» skrus ned i Weddellhavet.
Livbåten «James Caird» sjøsettes 24. april 1916 med kurs for Sør-Georgia 1 300 km unna.
Livbåten «James Caird» nærmer seg Sør-Georgia. Tegning fra Ernest Shackletons bok South fra 1919.

Ernest Shackleton ville gjenerobre Englands posisjon som verdens polarnasjon etter at Robert Scott tapte kappløpet til Sydpolen mot Roald Amundsen. Hans Endurance-ekspedisjon skulle krysse hele det antarktiske kontinent på nesten 3 000 km fra Weddellhavet til Rosshavet. På vei ned til Weddellhavet ankom Ernest Shackletons «Endurance» Grytviken 5. november 1914. De ble værende i fire uker og fikk supplert materialer, brensel og hunder fra Hudson's Bay Company. De dro fra Grytviken 5. desember.[18]

Når jeg kommer tilbake til England, skal jeg opprette et selskap for hvalfangst på Sør-Georgia. Med en investering på 50 000 pund, kan man garantert tjene 50–100 000 pund netto pr. år. Dette er en gullgruve som bare få mennesker kjenner til

Ernest Shackleton etter sitt besøk på øya i 1914[19]

Fartøyet ble imidlertid skrudd ned av isen. Deler av ekspedisjonen klarte gjennom en seilas på 1 300 km, i en liten båt på 22 fot, fra Elefantøya å nå Sør-Georgia. En stor fjellkjede deler øya og hvalfangststasjonene lå på nordkysten. Høye bølger og undervannsrev gjorde at de ikke kunne gå til land og det var for risikabelt å prøve å runde øya. Om natten blåste det opp til storm og orkan neste morgen med ti meter høye bølger. Nok en natt ble tilbrakt i livbåten. Ut på ettermiddagen neste dag, 10. mai 1916 kl 17.00 gikk de i land i King Haakon Bay etter å ha vært på en 17-dagers lang seilas fra Elefantøya. Åtte dager etter ilandstigningen startet Ernest Shackleton, Tom Crean og Frank Worsley kryssingen av øya, noe ingen hadde gjort før dem. De tre andre ble igjen på stranda.[20] I mangel av ryggsekk ble proviant og utstyr puttet i lommene. Isbrodder ble laget ved å skru skruene fra livbåten inn i støvlene. Etter å gått i et døgn satte de seg ned for å hvile, og de hadde utsikt over Fortuna Bay. De visste ikke hvor de var, men mente å dra kjensel på noen av fjellene lengre øst etter besøket på øya i november 1914. De hørte en svak revelje i det fjerne og konstaterte at den tilhørte en hvalfangststasjon. Noen timer og et fjellpass senere så de ned på den norske hvalfangststasjonen Strømnes. Fjellturen tok 36 timer i det som i ettertid viste seg å være den eneste finværsperioden på flere uker. I Strømnes kom de i kontakt med stasjonsbestyreren og en båt ble umiddelbart sendt rundt øya for å hente de tre som hadde blitt igjen. Tre dager senere seilte Shackleton av gårde for å hente mannskapet på Elefantøya.

Ernest Shackleton besøkte Sør-Georgia i alt tre ganger og alle besøkene var et resultat av at hans opprinnelige plan hadde feilet. Den første gangen la han om kursen fra Falklandsøyene til Sør-Georgia for å unngå tyske krigsskip. Det andre besøket var i 1916 med livbåten «James Caird» etter forliset av «Endurance». Tredje gang var med skipet «Quest» i 1922 som var i dårlig forfatning med en dødssyk Ernest Shackleton ombord.[21]

Argentinsk okkupasjon av Sør-Georgia[rediger | rediger kilde]

Rester etter et argentinsk helikopter som ble skutt ned på Sør-Georgia under Falklandskrigen.
Foto: Mila Zinkova

Innledningen til Falklandskrigen startet i Leith Harbour 19. mars 1982. Christian Salvesen Ltd hadde gitt den argentinske skraphandleren Constantino Davidoff i oppdrag å rydde opp skrapmetaller fra Husvik, Strømnes og Leith Harbour for £115 000. Til oppdraget hadde Davidoff med seg 41 arbeidere som ble fraktet til Leith Harbour av det argentinske marineskipet ARA «Bahía Buen Suceso». Skipet rapporterte ikke sin ankomst til den britiske garnisonen i Grytviken. Argentinske soldater ble satt i land og det argentinske flagget heist. Deretter startet Davidoff og hans menn oppdraget med oppryddingen.[22]

2. april invaderte argentinske styrker Falklandsøyene og dagen etter seilte ARA «Bahía Buen Suceso» og ARA «Guerrico» til Grytviken og satte i land 200 soldater. Britenes styrke i Grytviken utgjorde 22 soldater. Det argentinske angrepet varte i to timer og ble avsluttet da britene overga seg. Alle britiske soldater og vitenskapsmenn ble deretter tatt som krigsfanger.[23]

Britene igangsatte Operasjon Paraquet under ledelse av major Guy Sheridan. En stor britisk marinestyrke ble samlet på Ascension hvor de seilte sammen til Sør-Georgia. HMS «Antrim», RFA «Tidespring» og HMS «Endurance» ankom øya 20. april. Marinesoldater fra Special Boat Squadron ble ilandsatt for oppklaringsoppdrag dagen etter. Neste dag krasjet to britiske helikoptre på Fortunabreen under værforhold med dårlig sikt og sterk vind.[22]

23. april fikk britene inn en ubåt på sonaren og videre operasjoner ble innstilt og RFA «Tidespring» ble sendt lengre til havs for å unngå sammenstøt. 24. april regrupperte de britiske styrkene seg med mål å angripe ubåten. Tidlig om morgenen 25. april ble den argentinske ubåten ARA «Santa Fe» sett av et helikopter fra HMS «Antrim», som angrep ubåten med en synkemine. Ytterligere angrep ble utført av et helikopter fra HMS «Brilliant» som avfyrte en torpedo og HMS «Endurance» og HMS «Plymouth» som avfyrte flere sjømålsmissiler, hvor en sjømålsmissil traff. Ubåten fikk store skader og seilte inn til King Edward Points brygge hvor den ble forlatt.

En militærstyrke på 75 menn ble samlet sammen på HMS «Antrim» og fløyet inn til Hestesletten utenfor King Edward Point med ildstøtte fra HMS «Antrim» og HMS «Plymouth». Den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange på ettermiddagen 25. april. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg til HMS «Plymouth» og HMS «Endurance» neste dag.[22]

Etter Falklandskrigen ble bevilgningene til British Antarctic Survey økt med 60 %.

Politikk[rediger | rediger kilde]

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Flagget til kommissæren for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene.

I 1985 ble Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene utskilt som et eget britisk oversjøisk territorium med en egen kommissær som er dronningens øverste representant og med ansvar for administrasjon, rettsvesen, økonomi og myndighetsutøvelse for øygruppen. Frem til 1985 var Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene underlagt Falklandsøyene.[24]

Kommissæren og hans administrasjon er lokalisert i Stanley på Falklandsøyene. To av kommissærens ansatte er stasjonert i King Edward Point utenfor Grytviken på Sør-Georgia, med ansvar for havnen, toll, immigrasjon, fiske og turisme.[24] Politiske råd og veiledninger kommer fra Storbritannias regjering via Utenriksdepartementet i London. I forsvarsrelaterte saker får kommissæren støtte fra kommandøren av de britiske styrkene på Falklandsøyene, som er underlagt Forsvarsministeriet.[25]

Forskere fra British Antarctic Survey i King Edward Point finansieres av både de lokale myndighetene og Utenriksdepartementet, men er administrativt underlagt British Antarctic Surveys hovedkontor i Cambridge.[25]

Fra oktober 2010 har Nigel Haywood vært Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyenes kommissær.

Suverenitet[rediger | rediger kilde]

Kart over den argentinske provinsen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur, hvor Sør-Georgia er avmerket i det innfelte kartet som en rød prikk øverst til høyre.

Suvereniteten over Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene kreves av både Storbritannia og Argentina, hvor Storbritannia utøver de facto kontroll over øya og har gjort dette siden øya ble annektert i 1908[26]. Argentina har krevd suverenitet over Sør-Georgia siden 1927 og for Sør-Sandwichøyene siden 1938.[27]

James Cook og hans mannskap tok Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene i besittelse på vegne av Storbritannia i 1775, men Storbritannia gjorde lite for å følge opp sitt krav frem til 1843 da et kongelig brev («Letters Patent») ble utstedt for hvordan Falklandsøyene med Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene skulle administreres. Det kongelige brevet ble revidert i 1876 og 1892.

På bakgrunn av en henvendelse fra norske myndigheter om suvereniteten over områdene som var dekket av Britisk Antarktis, utga britiske myndigheter et oppdatert kongelig brev i 1908 hvor de fastslo at «Sør-Orknøyene, Graham Land, Sør-Georgia og Sør-Shetlandsøyene i Sørishavet sør for 50°S og mellom 20°V og 80°V» var en del av Falklandsøyene. 28. mars 1917 ble et nytt kongelig brev utstedt for å ekskludere alt land nord for 58°S og vest for 50°V, da deler at dette terrioriet omfattet den søramerikanske fastlandet.[28] Både Argentina og Chile fikk på forespørsel overlevert det kongelige brevet fra 1908, men ingen av landene protesterte på det britiske kravet[28].

Det argentinskregistrerte hvalfangstselskapet Compañía Argentina de Pesca som var ledet av nordmannen Carl Anton Larsen var det første selskapet til å starte virksomhet på øya i 1904. I 1906 signerte Compañía Argentina de Pesca en leieavtale med myndighetene på Falklandsøyene og etter annekteringen i 1908 kjøpte selskapet britiske lisenser for å drive virksomhet på øya.[29]

Storbritannia tok i 1947, 1951, 1953 og 1954 initiativ til å bringe suverenitetsspørsmålet til Den internasjonale domstolen i Haag på bakgrunn av de argentinske kravene om suverenitet. Henvendelsen ble avvist av Argentina. Da Storbritannia ensidig tok saken til domstolen 4. mai 1955 avslo Argentina å samarbeide og påberopte seg at domstolen manglet jurisdiksjon.[30]

Argentina etablerte en militærbase, Corbeta Uruguay, på Thule Island helt sør på Sør-Sandwichøyene i november 1976. Militærbasen ble oppdaget av Storbritannia i desember og protesterte via diplomatiske kanaler. En spesialstyrke med oppdragsnavnet Operasjon Journeyman ble sendt til Falklandsøyene november 1977 for å hindre en potensiell invasjon.[31] Corbeta Uruguay var under argentinsk kontroll frem til 20. juni 1982.

Christian Salvesen Plc hadde gitt et argentinsk selskap i oppdrag å rydde opp i skrapmetaller i Leith Harbour, Husvik og Strømnes. Det argentinske marinefartøyet som transporterte arbeiderne rapporterte ikke sin ankomst 19. mars 1982 til den britiske garnisonen i Grytviken. Arbeiderne ble satt i lang sammen med argentinske soldater og det argentinske flagget heist.[22] 3. april ble 200 argentinske soldater satt i land i Grytviken. To britiske marinefartøyer angrep Grytviken 25. april og den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg neste dag.[22]

Argentina anser øyene som en del av departementet Islas del Atlántico Sur som er en del av provinsen Tierra del Fuego, Antártida e Islas del Atlántico Sur. Kravet på øyene er nedfelt i den argentinske grunnloven fra 1994, men har siden 1995 fastholdt at de ikke vil bruke militærmakt for å oppnå suverenitet over øyene.[27]

25. juni 1996 kom Mercosurlandene Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay, samt Bolivia og Chile med en felleserklæring hvor de sammen støtter Argentinas krav til suverenitet over Falklandsøyene, Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene med omkringliggende havområder. 19. januar 2007 ble felleserklæringen gjentatt.[32]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Fiskerivirksomhet[rediger | rediger kilde]

Etter problemer med tyvfiske besluttet øygruppens myndigheter i 1993 å utvide den økonomiske sonen til 200 nautiske mil. I forbindelse med utvidelsen av den økonomiske sonen ble det innført en bevarings- og forvaltningsplan for å styre tilgangen til områdets fiskeressurser. Alle fartøyer som ønsker å fiske i den økonomiske sonen må ha lisens fra det britiske Fiskeridirektoratet. Antall tildelte lisenser og fangstkvote fastsettes årlig av Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis (CCAMLR). Hovedartene som det er tillatt å fiske er patagonisk tannfisk, antarktisk isfisk, krill og krabber.[26]

Turisme[rediger | rediger kilde]

«Explorer II» (senere «Minerva») utenfor Grytviken.

De fleste turistene som besøker Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene kommer til Sør-Georgia med cruiseskip, men noen kommer også med egne båter. Det er ingen ordinær offentlig transport til øya. Totalt er det 30 cruiseskip med 2 000 passasjerer som besøker Sør-Georgia hvert år[3]. De mest besøkte stedene er Grytviken, Strømnes og Salisbury Plain. Det er ikke nødvendig med visum for å besøke øya, men alle besøkende, uavhengig av nasjonalitet, må søke om ilandstigningstillatelse 60 dager i forkant. Ilandstigningsavgiften er på £100 pr person.[26].

Økonomi[rediger | rediger kilde]

Myndighetenes totale inntekter for Sør-Georgia og Sør-Sandwichøyene var i 2006 på £4,4 millioner og utgiftene var på £4,5 millioner. De viktigste inntektskildene var salg av fiskekort, havneavgifter fra skip og besøkende, salg av frimerker og minnemynter. De største utgiftspostene var knyttet til fiskerivirksomheten, som administrasjon, forskning og bevaring, samt bevaringsprosjekter, produksjon av frimerker og støtte til museet i Grytviken.[26]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.britannica.com/place/South-Georgia.
  2. ^ https://en.populationdata.net/countries/south-georgia-south-sandwich-islands/; besøksdato: 6. mars 2024.
  3. ^ a b c d e «The Island». Government of South Georgia and the South Sandwich Islands. Arkivert fra originalen 12. april 2008. Besøkt 9. april 2008. 
  4. ^ a b c d «Terrestrial Wildlife». South Georgia Heritage Trust. Arkivert fra originalen 12. april 2008. Besøkt 10. april 2008. 
  5. ^ Tom Schandy (2001). Syd Georgia - kongenes øy. Tønsberg. s. 70. 
  6. ^ «Bird Island Research Station». British Antarctic Survey. Arkivert fra originalen 29. mai 2013. Besøkt 10. april 2008. 
  7. ^ a b c d «Threats». South Georgia Heritage Trust. Arkivert fra originalen 12. april 2008. Besøkt 10. april 2008. 
  8. ^ Tom Schandy (2001). Syd Georgia - kongenes øy. Tønsberg. s. 74. 
  9. ^ a b «Extreme temperatures around the world». Maximiliano Herrera's Human Rights Site. Besøkt 5. oktober 2008. 
  10. ^ «Historia de las Relaciones Exteriores de la Argentina - Georgias del Sur». Universidad del CEMA. Arkivert fra originalen 29. juni 2012. Besøkt 18. april 2008. 
  11. ^ «Syd Georgia oppdages». Hvalfangsmuseet. Arkivert fra originalen 16. mai 2007. Besøkt 19. april 2008. 
  12. ^ «South Sandwich Islands» (engelsk). National Geographic. Besøkt 2. februar 2009. 
  13. ^ a b c Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007). Antarktis. Oslo: Nrk Aktivum. s. 58. 
  14. ^ Jan Erik Ringstad. «Fangst og næringsvirksomhet». Hvalfangsmuseet. Arkivert fra originalen 31. oktober 2004. Besøkt 27. mai 2008. 
  15. ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007). Antarktis. Oslo: Nrk Aktivum. s. 68. 
  16. ^ Jeff Rubin (2005). Antarctica (engelsk). Lonely Planet. 
  17. ^ Jeff Rubin (2000). Antarctica. Australia: Lonely Planet. s. 275. 
  18. ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007). Antarktis. Oslo: Nrk Aktivum. s. 106-109. 
  19. ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007). Antarktis. Oslo: Nrk Aktivum. s. 71. 
  20. ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007). Antarktis. Oslo: Nrk Aktivum. s. 123. 
  21. ^ Stein P. Aasheim og Arne Nævra (2007). Antarktis. Oslo: Nrk Aktivum. s. 108. 
  22. ^ a b c d e «War and Conflict». South Georgia Heritage Trust. Arkivert fra originalen 13. desember 2010. Besøkt 3. juni 2008. 
  23. ^ Jeff Rubin (2000). Antarctica. Australia: Lonely Planet. s. 278. 
  24. ^ a b «Government overview» (engelsk). Government of South Georgia and South Sandwich Islands. Arkivert fra originalen 16. februar 2009. Besøkt 6. februar 2009. 
  25. ^ a b «Structure of Government» (engelsk). Government of South Georgia and South Sandwich Islands. Arkivert fra originalen 3. august 2015. Besøkt 6. februar 2009. 
  26. ^ a b c d «Country Profile, South Georgia and South Sandwich Islands». Foreign & Commonwealth Office. Arkivert fra originalen 14. november 2011. Besøkt 23. juli 2008. 
  27. ^ a b «South Georgia and the South Sandwich Islands» (engelsk). World Statesmen.org. Besøkt 7. oktober 2008. 
  28. ^ a b «National Interests And Claims In The Antarctic» (PDF) (engelsk). Robert E. Wilson. Arkivert fra originalen (PDF) 11. desember 2017. Besøkt 7. oktober 2008. 
  29. ^ «Historia General de las Relaciones Exteriores de la República Argentina: Georgias del Sur» (spansk). Universidad del CEMA. Arkivert fra originalen 29. juni 2012. Besøkt 7. oktober 2008. 
  30. ^ «Getting it right: the real history of the Falklands/Malvinas» (PDF) (engelsk). Graham Pascoe og Peter Pepper. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2009. Besøkt 7. oktober 2008. 
  31. ^ «Secret Falklands fleet revealed» (engelsk). BBC News. Besøkt 2. februar 2009. 
  32. ^ «The Malvinas Islands» (engelsk). Secretaría de Relaciones Exteriores. Arkivert fra originalen 31. mai 2011. Besøkt 7. oktober 2008. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Kilder til artikkelen:

Videre lesing:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Sør-Georgia_og_Sør-Sandwichøyene&oldid=23874262»