Global oppvarming

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Global endring av gjennomsnittlig overflatetemperatur 1880–2015 i forhold til 1951–1980. Den svarte linjen er den globale årsmiddel og den røde kurven er linjen for lokal regresjon over fem år. De blå usikkerhetsstolpene viser 95 %-konfidensintervallet.[1]
Kart over temperaturendringer over hele verden
Verdenskart som viser overflatetemperaturtrender (°C per tiår) mellom 1950 og 2014.[2]
Utslipp av karbondioksid (CO2) relatert til fossilt brensel sammenlignet med fem av IPCCs Special Report on Emissions Scenarios utslipps-scenarier, utgitt i 2000. Ujevnhetene er relatert til økonomiske nedgangstider. Bildekilde: Skeptical Science.
refer to caption
Varmerelaterte utslipp av karbondioksid siden år 1900. Bildekilde: EPA

Global oppvarming og klimaendringer er den århundrelange stigningen i den gjennomsnittlige temperaturen i jordens lavere atmosfære og havene og de tilhørende effekter. Det er mange vitenskapelige holdepunkter for at klimaet, ofte omtalt som klimasystemet, bestående av jordens atmosfære, hydrosfæren, kryosfæren, litosfæren og biosfæren, blir varmere. Mange av de observerte endringene siden 1950-årene har ikke blitt observert i temperaturmålinger som strekker seg tilbake til midten av 1800-tallet eller i klimaproxy-data (avledet av blant annet årringer, sedimenter, iskjerneprøver) som strekker seg over tusenvis av år.

FNs klimapanel (IPCC) rapporterte i 2014 at forskere var mer enn 95 % sikre på at den globale oppvarmingen er forårsaket av menneskelige utslipp av klimagasser, som karbondioksid (CO2) og metan. Foreløpig vil omtrent halvparten av den karbondioksiden som frigjøres fra brenning av fossilt brensel, forbli i atmosfæren. Resten blir absorbert av vegetasjon og hav. Globale klimamodeller anslår at i løpet av det 21. århundre vil den globale overflatetemperaturen stige ytterligere. Det er anslått en økning på 0,3 til 1,7 °C for det laveste utslippsscenariet og 2,6 til 4,8 °C for de høyeste. I den vitenskapelige litteraturen er det en sterk enighet om at den globale overflatetemperaturen har økt de siste tiårene, og at trenden hovedsakelig skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser. Ingen vitenskapelige organer av nasjonal eller internasjonal betydning har vært uenig i dette synet.

Forventede effekter av global oppvarming er økt global temperatur, stigende havnivå, endring av nedbørmønstre og ørkenspredning i subtropene. Oppvarmingen er forventet å være større over land enn over hav og størst i Arktis, med reduksjon av isbreer, permafrost og havis. Andre endringer kan bli hyppigere ekstremvær, inkludert hetebølger, tørke, kraftig regn med oversvømmelser og kraftige snøfall, havforsuring og utryddelse av arter på grunn av skiftende temperaturregimer. Alvorlige konsekvenser for mennesker og samfunn er risiko for matsikkerheten på grunn av minkende avlinger, samt avfolking av bebodde områder på grunn av stigende havnivå. Klimasystemet har stor «treghet», og klimagasser vil bli værende i atmosfæren i lange tider, og derfor vil mange av disse effektene ikke bare eksistere i flere tiår eller århundrer, men i titusener av år.

Mulige tiltak mot global oppvarming er utslippsreduksjon, tilpasning til dens virkninger og mulig fremtidig manipulering av klimaet ved hjelp av menneskelige inngrep (engelsk: geo-engineering). De fleste land i verden har undertegnet klimakonvensjonen (UNFCCC) og vedtatt en grense for oppvarming på godt under 2 °C. Partene i klimakonvensjonen er enige om at store kutt i utslippene er nødvendig.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

James Hansen var tidligere forsker ved NASA, innenfor klimatologi. Han er en av de mest kjente klimaforskere, blant annet fordi han advarte mot global oppvarming allerede i 1980-årene.

I 1950 antydet forskning økende temperaturer, og i 1952 rapporterte en avis om «klimaendringer». Dette begrepet dukket opp neste gang i november 1957 i avisen The Hammond Times, som beskrev Roger Revelles forskning på effektene av økende menneskeskapte CO2-utslipp på drivhuseffekten: «en storskala global oppvarming, med radikale klimaendringer som følge». Begge betegnelser ble bare brukt sporadisk frem til 1975, da Wallace Smith Broecker publiserte en vitenskapelig artikkel om emnet, kalt «Climatic Change: Er vi på randen av en tydelig global oppvarming». Uttrykket begynte da å komme inn i vanlig bruk, og i 1976 sa den sovjetiske klimaforskeren Mikhail Budyko at «en global oppvarming har startet», noe som ble gjort viden kjent.[3] Andre studier, for eksempel en rapport fra MIT i 1971, refererte til menneskelig påvirkning som «utilsiktet klimamodifikasjon», men en innflytelsesrik studie fra National Academy of Sciences fra 1979 ledet av Jule Charney etterfulgte Broecker i å bruke global oppvarming for stigende overflatetemperaturer, men beskrev de bredere virkningene av økt CO2 som klimaendringer.[4]

I 1986 og november 1987 ga klimaforsker James Hansen fra NASA vitnesbyrd i den amerikanske kongressen om global oppvarming. Det var økende hetebølger og tørkeproblemer sommeren 1988, og da Hansen vitnet i en høring i Senatet 23. juni, utløste han en verdensomspennende interesse for temaet.[5] Han sa: «Global oppvarming har nådd et nivå slik at vi kan tillegge med en høy grad av tillit et årsak- og virkningsforhold mellom drivhuseffekten og den observerte oppvarmingen.»[6] Den offentlige oppmerksomheten økte i løpet av sommeren, og global oppvarming ble den dominerende folkelige termen som vanligvis brukes både av media og i den offentlige debatten.[4]

I en artikkel fra NASA i 2008 om begrepsbruk har Erik M. Conway definert global oppvarming som «økningen i jordens gjennomsnittlige overflatetemperatur på grunn av økende nivåer av klimagasser», mens klimaendringer er «en langsiktig endring i jordens klima, eller på en region av jorden.» Fordi effekter som for eksempel endrede nedbørmønstre og stigende havnivå sannsynligvis vil ha mer innflytelse enn temperaturen alene, mente han at globale klimaendringer var en mer vitenskapelig korrekt term, og i likhet med FNs klimapanel vil også NASAs nettside understreke denne bredere sammenhengen.[4]

Observerte temperaturendringer[rediger | rediger kilde]

Klimaendringer før og nå[rediger | rediger kilde]

Globale temperaturforskjeller for 2015, sammenlignet med gjennomsnittet for årene 1951–1980. 2015 var det varmeste året som er registrert globalt basert på NASA/NOAAs data fra de moderne målingene startet i 1880. Fargene indikerer temperaturforskjeller: Oransje farger representerer temperaturer som er varmere enn grunnlinjegjennomsnittet for 1951–1980, mens blå representerer temperaturer kaldere enn grunnlinjen. (NASA/NOAA - 20. januar 2016).[7]
refer to caption and image description
Jorden har hatt en strålingspådriv-
ubalanse
i hvert fall siden 1970-årene, hvor mindre energi forlater atmosfæren enn det som går inn. Mesteparten av denne ekstra energien er blitt absorbert av havet.[8] Det er svært sannsynlig at menneskelige aktiviteter har bidratt vesentlig til denne økningen i varmeinnhold i havet.[9]
refer to caption and adjacent text
Temperaturer i henhold til ulike rekonstruksjoner fra klimaindikatorer, hver glattet på en dekadisk skala, med instrumentale temperaturmålinger overlagret med sort strek.
refer to caption and adjacent text
Den årlige globale gjennomsnittstemperaturen 1950–2012 vist som avvik (grader Celsius) fra gjennomsnittet for det 20. århundret (13,9 grader). Røde søyler viser år med El Niño, blå søyler viser år med La Niña

Global oppvarming og klimaendringer er betegnelser som benyttes for den observerte økningen av gjennomsnittstemperaturen i jordens klimasystem (og effekter relatert til denne) i tiden siden den andre industrielle revolusjon (cirka 1880).[10][11][12] Det er flere vitenskapelige holdepunkter for at klimasystemet er under oppvarming.[13][14][15] For øvrig betegner klimasystem det svært komplekse systemet bestående av jordens atmosfære, hydrosfæren, kryosfæren, litosfæren og biosfæren, og samspillet mellom disse. Dette systemet har sin egne indre dynamikk, i tillegg til at det påvirkes av ytre faktorer som solinnstråling og atmosfærens sammensetning av gasser.[16]

Selv om økningen av den atmosfæriske temperaturen nær jordoverflaten er et mål på global oppvarming og mye omtalt i massemedia, har det meste av den ekstra energien som er lagret i klimasystemet siden 1970, gått med til å varme opp verdenshavene. Resten har smeltet is og varmet opp kontinentene og atmosfæren[17][a] Mange av de observerte endringer siden 1950-årene er enestående i løpet av de siste tusenvis til titusenvis av år.[18]

Den gjennomsnittlige globale overflatetemperaturen (land og hav) viser en oppvarming på 0,85 °C i perioden 1880–2012, basert på flere uavhengig produserte datasett.[19] Jordens gjennomsnittlige overflatetemperatur økte med 0,74 ±0,18 °C i perioden 1906–2005. Raten for oppvarming er nesten doblet i siste halvdel av denne perioden (0,13 ±0,03 °C per tiår, versus 0,07 ±0,02 °C per tiår).[20]

Den gjennomsnittlige temperaturen i den nedre troposfæren har økt mellom 0,13 og 0,22 °C per tiår siden 1979, ifølge temperaturmålinger fra satellitt. Klimaproxyer (indirekte klimaindikatorer) viser at temperaturen har vært relativt stabil over ett eller to tusen år før 1850, med regionalt varierende svingninger som den varme perioden i middelalderen og den lille istid.[21]

Den oppvarmingen som er tydelig i de instrumentelle måleseriene for temperatur, er forenlig med et bredt spekter av observasjoner, som også er dokumentert av mange uavhengige forskningsgrupper.[22] Eksempler er havnivåstigning,[23] omfattende smelting av snø og is på land,[24] økt varmeinnhold i havene,[22] økt luftfuktighet,[22] og tidligere vår,[25] som vises ved tidspunkt for blomstring.[26] Sannsynligheten for at disse endringene kunne ha skjedd ved en tilfeldighet, er tilnærmet lik null.[22]

Trender[rediger | rediger kilde]

Temperaturendringene som ansees å følge av global oppvarming, varierer over hele kloden. Siden 1979 har landtemperaturene økt omtrent dobbelt så raskt som temperaturene målt i hav (0,25 °C per tiår mot 0,13 °C per tiår).[27] Havtemperaturer øker saktere enn landtemperaturer på grunn av større effektiv varmekapasitet i havene og fordi havet mister mer varme ved fordampning.[28] Siden begynnelsen av industrialiseringen har temperaturforskjellen mellom jordens to halvkuler (nordlige og sørlige halvkule) økt på grunn av smelting av havis og snø i nord.[29] Gjennomsnittlige temperaturer i Arktis har økt nesten dobbelt så raskt som i resten av verden de siste 100 år, arktiske temperaturer er imidlertid også svært variable.[30] Selv om flere klimagasser slippes ut på den nordlige enn på den sørlige halvkule, bidrar dette ikke til forskjellen i oppvarmingen fordi de dominerende drivhusgasser har en levetid som er lang nok til å spres i atmosfæren over hele kloden.[31]

Verdenshavenes termiske treghet og trege reaksjoner fra andre indirekte effekter gjør at klimaet kan bruke århundrer eller mer på å tilpasse seg endringer i strålingspådriv. En studie av klimaforpliktelser konkluderte med at hvis klimagasser ble stabilisert ved år 2000-nivå, ville overflatetemperaturene fortsatt øke med om lag en halv grad celsius,[32] mens en annen studie viste at hvis klimagassene ble stabilisert på 2005-nivå, kan overflateoppvarmingen komme til å overstige en hel grad celsius. Noe av denne overflateoppvarmingen vil bli drevet av tidligere naturlige krefter som fortsatt søker seg mot likevekt i klimasystemet. En studie ved hjelp av en svært forenklet klimamodell viser at disse akkumulerte klimagassene fra fortiden kan utgjøre så mye som 64 % av bidragene til overflateoppvarming i 2050. Dermed vil deres påvirkning svekkes med tid i forhold til det menneskelige bidraget.[33]

Global temperatur er gjenstand for kortsiktige svingninger som dekker langsiktige trender, og som midlertidig kan skjule disse. Den relative stabiliteten i overflatetemperatur i årene 2002–2009, som har blitt kalt den globale oppvarmingspausen av media og enkelte forskere,[34] passer med det vi forventer av en slik naturlig kuldeperiode.[35][36] Oppdateringer i 2015 som tok hensyn til ulike metoder for temperaturmålinger av havoverflaten, viste en positiv utvikling for det siste tiåret.[37][38]

De varmeste årene[rediger | rediger kilde]

16 av de 17 varmeste årene som er målt, er etter 2000.[39] Mens rekordårene får betydelig interesse i media, er enkeltår mindre viktig enn den generelle trenden. Noen klimaforskere har kritisert den oppmerksomheten som media gir til «varmeste års statistikk». Spesielt kan havets svingninger, slik som den sørlige oscillasjonen av El Niño, føre til at temperaturene for et gitt år blir uvanlig høye eller lave av grunner som ikke er relatert til den generelle utviklingen i klimaendringer. Klimaforskeren Gavin Schmidt uttalte at «de langsiktige trender eller den forventede sekvensen av målingene er langt viktigere enn om et enkelt år er en rekord eller ikke».[40]

Eksterne årsaker til temperaturendringer (pådriv)[rediger | rediger kilde]

refer to caption and adjacent text
Drivhuseffekten vist skjematisk med energiflyt mellom verdensrommet, atmosfæren og jordas overflate. Energiutvekslinger med tall er uttrykt i watt per kvadratmeter (W/m2).
refer to caption and adjacent text
Denne grafen, kjent som Keeling-kurven, dokumenterer økning av atmosfæriske karbondioksidkonsentrasjoner 1958–2015. Månedlig CO2-målinger viser sesongsvingningene i en oppadgående trend: Hvert års maksimale verdi oppstår på den nordlige halvkule sent på våren og avtar i løpet av vekstsesongen ettersom planter fjerner noe atmosfærisk CO2.

Intern og ekstern påvirkning av klimasystemet[rediger | rediger kilde]

Klimaendringer som skyldes faktorer internt i klimasystemet, skjer ofte og kan ha effekter som varer noen år eller tiår. Ved slike klimavariasjoner er det ingen nettoendring av varmemengden i systemet som helhet; det er bare transport av varme fra noen deler av systemet til andre ved hjelp av vind og havstrømmer. Et typisk eksempel er El Niño-fenomenet. Ved større og mer langvarige endringer i klimasystemet skjer det endringer i den totale varmemengden, noe som har sin årsak i ytre faktorer (pådriv). Slike pådriv kan være naturlige og skyldes for eksempel endringer i mengden solstråling som når jorden, eller vulkanutbrudd. De siste 100–150 år har menneskehetens virksomhet skapt nye typer pådriv. For eksempel fører økte mengder drivhusgasser i atmosfæren til oppvarming (positivt pådriv), mens småpartikler som aerosoler reflekterer sollyset og fører til nedkjøling (negativt pådriv).[41][42][43][44] [45]

Den vitenskapelige forståelsen av den globale oppvarmingen øker.[46] FNs klimapanel (IPCC) fastslo i sin femte hovedrapport fra 2014 at det er stor enighet blant forskere om at det er «ekstremt sannsynlig» («extremely likely»)[47] at menneskeskapte pådriv er den dominerende årsaken til den observerte oppvarmingen siden midten av 1900-tallet.[48][49]

Havene og jordens skoger og annen vegetasjon absorberer rundt halvparten av den karbondioksiden som frigjøres. Resten blir i atmosfæren og bidrar til forsterket drivhuseffekt og klimaendringer. Denne 50/50-fordelingen har holdt seg de siste 50–100 år, men det er usikkert i hvor stor grad hav og skoger kan fortsette å ta imot karbondioksid fra det stadig økende forbruket av fossilt brensel, samtidig som skogarealet minker.[50]

Klimagasser[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: KarbondioksidKlimagass og Drivhuseffekt

Drivhuseffekten er et resultat av at gasser i en planets atmosfære slipper inn mer solstråling enn det som stråles ut. Restenergien absorberes av planetens overflate (land og hav) og av atmosfærens lavere lag, som derved blir varmere. Det var den franske fysikeren Joseph Fourier som i 1820-årene lanserte teorien om at atmosfæren kan virke isolerende, og han omtales ofte som «drivhuseffektens far».[51][52] Teorien ble videreutviklet av iren John Tyndall, som i 1860–1861 påviste at vanndamp er det vi i dag kaller en drivhusgass.[53].

Drivhuseffekten ble første gang undersøkt kvantitativt av den svenske fysikeren og kjemikeren Svante Arrhenius i 1896, som også påviste karbondioksidens betydning.[54] Fra 1930-årene og utover ble nye modeller utviklet, blant annet av Guy Stewart Callendar, som påviste betydningen av menneskets virksomhet.[55][56] Charles David Keeling begynte i slutten av 1950-årene med systematiske målinger av CO2 i atmosfæren, blant annet på toppen av Mauna LoaHawaii.[57]

refer to caption and image description
Årlige globale klimagassutslipp i 2010 etter sektor.
refer to caption and image description
Prosentvis andel av verdens samlede energirelaterte CO2-utslipp mellom 1751 og 2012 på tvers av ulike regioner.

På jorden forårsaker de naturlig forekommende mengder klimagasser at lufttemperaturen nær overflaten blir 33 °C varmere enn den ville vært uten disse.[58][b] Uten jordas atmosfære ville dens gjennomsnittstemperatur være godt under frysepunktet til vann.[59] De viktigste klimagassene er vanndamp, som gir cirka 36–70 % av drivhuseffekten; karbondioksid (CO2) bidrar til 9–26 %; Metan (CH4) gir 4–9 %; og ozon (O3) gir 3–7 %.[60][61][62] Skyer påvirker også strålingsbalansen fordi de gir et drivhuslignende bidrag.

Menneskelig aktivitet har siden den industrielle revolusjon økt mengden av drivhusgasser i atmosfæren, noe som fører til økt strålingspådriv fra CO2, metan, ozon i troposfæren, klorfluorkarboner og dinitrogenoksid (lystgass). Ifølge en studie publisert i 2007 har konsentrasjonen av CO2 og metan økt med henholdsvis 36 % og 148 % siden 1750.[63] Disse nivåene er høyere enn noen gang i løpet av de siste 800 000 år, som er den perioden der pålitelige data er hentet fra iskjerneprøver.[64][65][66][67] Mindre direkte geologiske bevis indikerer at CO2-verdier høyere enn dette har vært tilstede for rundt 20 millioner år siden.[68] Energiproduksjon av fossilt brensel står bak om lag tre fjerdedeler av økningen i CO2 fra menneskelig aktivitet i løpet av de siste 20 årene. Resten av denne økningen skyldes hovedsakelig endringer i arealbruk, spesielt avskoging.[69] En annen betydelig kilde til menneskeskapt CO2 som ikke er relatert til energibruk, er utslippene fra brenning av kalkstein for sementproduksjon, en kjemisk prosess som frigjør CO2.[70] Estimater for globale CO2 -utslipp i 2011 fra forbrenning av fossilt brensel, herunder sementproduksjon og fakling av gass, var 34,8 milliarder tonn (9,5 ± 0,5 PgC), en økning på 54 % av utslippene i 1990. Kull var ansvarlig for 43 % av de totale utslippene, olje 34 %, gass 18 % , sement 4,9 % og gassfakling 0,7 %.[71]

refer to caption and body text
Atmosfærisk CO2-konsentrasjon fra 650 000 år til nær nåtid funnet ved iskjernemålinger og direkte målinger.

I mai 2013 ble det rapportert at avlesninger for CO2 tatt på verdens primære referansested i Mauna Loa Observatory hadde nådd 400 ppm. Ifølge professor Brian Hoskins er dette trolig første gang CO2-nivået har vært så høyt på cirka 4,5 millioner år.[72][73] Månedlige globale CO2-konsentrasjoner oversteg 400 ppm i mars 2015, trolig for første gang på flere millioner år.[74] Den 12. november 2015 rapporterte NASA-forskere at menneskeskapt karbondioksid fortsetter å øke over nivåer som ikke har vært oversteget på hundretusener av år: I dag blir omtrent halvparten av alt karbondioksid frigjort fra forbrenning av fossilt brensel ikke absorbert av vegetasjon og hav, og dermed forblir det i atmosfæren.[50]

I løpet av de tre siste tiårene av 1900-tallet var bruttonasjonalproduktet per innbygger og befolkningsvekst de viktigste driverne for økning i utslipp av klimagasser.[75] CO2-utslippene fortsetter å stige på grunn av forbrenning av fossilt brensel og arealbruksendringer.[76][77]:71 Utslippene kan tilskrives ulike regioner. Kalkulasjon av utslipp som følge av endringer i arealbruk er beheftet med betydelig usikkerhet.[78][79]:289

Scenarier for utslipp, det vil si anslag for endringer i fremtidige utslipp av klimagasser, har blitt utarbeidet, men er avhengig av usikre økonomiske, sosiologiske, teknologiske, og naturlige utviklinger.[80] I de fleste scenarier fortsetter utslippene å stige i løpet av dette århundret, mens i andre blir utslippene redusert.[81][82] Fossile energireserver finnes i rikt monn, dermed vil ikke tilgangen på disse begrense karbonutslippene i det 21. århundre.[83] Utslippsscenarier kombinert med modellering av karbonkretsløpet har blitt brukt til å utarbeide estimater for hvordan atmosfæriske konsentrasjoner av klimagasser kan endre seg i fremtiden. Anvendes de seks «markør»-scenarier fra IPCC Special Report on Emissions Scenarios, antyder modellene at innen år 2100 vil den atmosfæriske konsentrasjonen av CO2 variere mellom 541 og 970 ppm.[84] Dette er 90-250 % over konsentrasjonen som var i år 1750.

Massemedia og allmennheten lar seg ofte forvirre av forskjellen mellom den globale oppvarmingen på den ene siden, og skader på ozonlaget på den andre. Det siste vil si nedbryting av ozon i stratosfæren forårsaket av klorfluorkarboner.[85][86] Selv om det er noen sammenhenger mellom nedbryting av ozonlaget og global oppvarming, er forholdet mellom de to mekanismene ikke sterke. Redusert stratosfærisk ozon har hatt en svak avkjølende effekt på jordens overflatetemperaturer, mens økt troposfærisk ozon har hatt en noe større oppvarmende effekt.[87]

Aerosoler og sot[rediger | rediger kilde]

Refer to caption
Skipsspor (forårsaket av havgående skip) kan sees som linjer i disse skyene over Atlanterhavet på østkysten av USA. Atmosfæriske partikler fra disse og andre kilder kan ha en stor effekt på klimaet gjennom indirekte effekt av aerosoler.

Global dimming er en gradvis reduksjon i mengden av direkte global bestråling på jordens overflate. Fenomenet ble observert fra 1961 til minst 1990.[88] Luftbårne partikler kjent som aerosoler blir produsert av vulkaner og forurensning, og antas å være den viktigste årsaken til dimming. De utøver en kjølende effekt ved å øke refleksjonen av innkommende sollys. Virkningene av forbrenningsproduktene fra energiproduksjon med fossilt brensel, som CO2 og aerosoler, har delvis motvirket hverandre i de siste tiårene. Det betyr at netto oppvarming de siste tiårene har skjedd på grunn av økningen i andre klimagasser enn CO2, slik som metan.[89]

Strålingspådrivet som skyldes aerosoler, er tidsmessig begrenset på grunn av de prosessene som fjerner aerosoler fra atmosfæren. Fjerning som forårsakes av skyer og nedbør, gir troposfæriske aerosoler en levetid på bare én uke, mens stratosfæriske aerosoler kan forbli i atmosfæren i noen år. Karbondioksid har en levetid på et århundre eller mer, og dermed vil endringer av innholdet av aerosoler bare forsinke klimaendringene på grunn av karbondioksid.[90] Svart karbon eller sot (fra engelsk: «black carbon») kommer på andreplass, etter karbondioksid, for sitt bidrag til den globale oppvarmingen.[91]

I tillegg til sin direkte effekt på spredning og absorbering av solstråling, har aerosoler en indirekte virkninger på Jordens strålingsbalanse. Sulfataerosoler fungerer som kondensasjonskjerner som dermed fører til at skyer får flere og mindre skydråper. Disse skyene reflekterer solstrålingen mer effektivt enn skyer med færre og større dråper, et fenomen kjent som Twomey-effekt.[92] Denne effekten fører også til at dråper i skyer får mer ensartet størrelse, noe som reduserer veksten av regndråper og gjør skyen mer reflekterende med hensyn til innkommende sollys. Dette er kjent som Albrecht-effekt.[93] Indirekte effekter er mest merkbare i marine stratusskyer, og har svært liten strålingseffekt på konvektive skyer. Indirekte effekter av aerosoler utgjør den største usikkerheten i strålingspådriv.[94]

Sot kan både ha en kjølende og varmende effekt på jordens klimasystem, avhengig av om det er luftbårent eller om det avsettes. Atmosfærisk sot absorberer direkte solstråling, som da varmer opp atmosfæren og kjøler overflaten. I isolerte områder med høy produksjon av sot, for eksempel landsbygden i India, kan så mye som 50 % av overflateoppvarmingen på grunn av klimagasser bli maskert av den såkalte asiatiske brune sky.[95] Når sot blir avsatt, spesielt på isbreer eller på isen i arktiske strøk, vil den nedre overflatealbedo også direkte varme overflaten.[96] Påvirkningen fra atmosfæriske partikler, inkludert sot, er størst i tropene og subtropene, spesielt i Asia, mens effektene av klimagasser er dominerende i områdene ved tropene og den sørlige halvkule.[97]

Refer to caption and adjacent text
Endringer i total solinnstråling og månedlig antall solflekker siden midten av 1970-årene.
Refer to caption
Bidrag fra naturlige faktorer og menneskelige aktiviteter til strålingspådriv av klimaendringer med usikkerhetsstolper.[98] Verdiene for strålingspådriv er for 2005, og relativt til førindustriell tid (1750).[98] Bidraget fra solinnstråling er 5 % av verdien av det kombinerte strålingspådrivet som skyldes økninger i de atmosfæriske konsentrasjonene av karbondioksid, atmosfærisk metan og nitrogenoksid.[99] Svart karbon er det samme som sot fra forbrenningsprosesser.

Solaktivitet[rediger | rediger kilde]

Siden 1978 har variasjoner i solinnstrålingen blitt målt av satellitter.[100] Disse målingene viser at solens strålingspådriv ikke har økt i denne perioden, slik at oppvarmingen de siste 40 årene ikke kan tilskrives en økning i solenergi som når jorden.

Klimamodeller har blitt brukt til å undersøke hvilken rolle solen har for de siste års klimaendringer.[101] Modellene er ikke i stand til å reprodusere den raske oppvarmingen som er observert de siste tiårene når de bare tar hensyn til variasjoner i solens energiproduksjon og vulkansk aktivitet. Modellene er imidlertid i stand til å simulere de observerte temperaturendringer gjennom 1900-tallet når de inkluderer alle de viktigste ytre drivkrefter, inkludert menneskelige påvirkninger og naturlig pådriv.

En annen rekke av bevis er ulik temperaturendring for ulike nivåer i jordens atmosfære.[102] Grunnleggende fysiske lover krever at drivhuseffekten produserer oppvarming av den lavere atmosfæren (troposfæren), men kjøling av den øvre atmosfæren (stratosfæren).[103][104] Nedbryting av ozonlaget på grunn av utslipp av kuldemedier har også resultert i en sterk avkjølende effekt i stratosfæren. Hvis solens variasjoner var ansvarlige for den observerte oppvarmingen, skulle oppvarming av både troposfæren og stratosfæren kunne forventes.[105]

Variasjoner i jordas bane[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Milanković-syklusene

Hellingen av jordaksen og formen på jordens bane rundt solen varierer noe over titusener av år. Dette endrer klimaet ved å endre årstider og fordelingen av innkommende solenergi etter breddegrad på jordoverflaten.[106][107][108][109] Banesykluser som er gunstig for å gi istid, er ikke ventet i løpet av de neste 50 000 årene.[110][111]

Tilbakekobling[rediger | rediger kilde]

Havis, her fra i Nunavut i det nordlige Canada, reflekterer sollys, mens åpent hav absorberer sollys, noe som akselererer smeltingen.

Klimasystemet inneholder flere tilbakekoblingsmekanismer som endrer responsen til systemet ved forandringer av de ytre drivkrefter. Positiv tilbakekobling er økning av responsen til klimasystemet ved et begynnende pådrag, mens negative tilbakekoblinger reduserer dem.[112]

Det finnes en rekke tilbakekoblingmekanismer i klimasystemet, slik som vanndamp, endringer av isens albedoeffekt (utbredelse av snø- og isdekket påvirker hvor mye jordoverflaten absorberer og reflekterer av innkommende sollys), skyer, og endringer i jordens karbonkretsløp (for eksempel frigjøring av karbon fra jordsmonnet).[113] Den største negative tilbakekoblingen er energien som jordens overflate utstråler i verdensrommet som infrarød stråling.[114] I henhold til Stefan-Boltzmanns lov vil en dobling av den absolutte temperatur (målt i kelvin),[c] føre til at utstrålt energi øker med en faktor på 16 (fra 2. til 4. potens).[115]

Tilbakekoblinger er en viktig faktor for å bestemme hvor sensitivt klimasystemet er med hensyn til økte atmosfæriske konsentrasjoner av klimagasser. Om andre faktorer holdes like, vil en høyere klimafølsomhet bety større økning i temperatur for en gitt økning i klimagasspådraget.[116] Usikkerhet når det gjelder effekten av tilbakekoblinger, er en viktig grunn til at ulike klimamodeller gir forskjellige beregnede temperatureffekter i ett og samme scenario for økning av klimagasser. Mer forskning er nødvendig for å forstå hvilken rolle skyer[112] og karbonsyklusens tilbakekoblinger har i klimaprojeksjoner.[117]

FNs klimapanels beregninger av utvalgte utslippsscenarier er klassifisert i intervallet for «sannsynlig» (større enn 66 % sannsynlighet basert på ekspertvurderinger)[47]. Imidlertid gjenspeiler ikke klimapanelets projeksjoner hele spekteret av usikkerhet.[118] Den nedre ende av det «sannsynlige» intervallet synes å være bedre begrenset enn den øvre delen.[118]

Klimamodeller[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Global klimamodell

refer to caption
Beregninger av global oppvarming utarbeidet i eller før 2001 fra en rekke klimamodeller definert i Special Report on Emissions Scenarios som utslippscenario «A2», som forutsetter at ingen tiltak iverksettes for å redusere utslipp og regionalt delt økonomisk utvikling.
refer to caption and image description
Anslått endring i årsmiddeloverflate-
lufttemperatur fra slutten av 1900-tallet til midten av det 21. århundre, basert på et middels utslippsscenario (SRES A1B). [119] Dette scenarioet forutsetter at ingen fremtidig politikk er vedtatt for å begrense utslippene av klimagasser. [120]

En klimamodell er en matematisk modell av de fysiske, kjemiske og biologiske prosesser som påvirker klimasystemet.[121] Slike modeller er basert på vitenskapelige disipliner som fluiddynamikk og termodynamikk, så vel som fysiske prosesser som stråling. Modellene kan brukes til å forutsi en rekke variabler som lokal luftbevegelse, temperatur, skyer, og andre atmosfæriske egenskaper, samt havtemperatur, saltinnhold og sirkulasjon, isdekke på land og sjø, overføring av varme og fuktighet fra jord og vegetasjon til atmosfæren, samt kjemiske og biologiske prosesser, i tillegg til flere andre.

Selv om forskerne forsøker å få med så mange prosesser som mulig, er forenklinger av selve klimasystemet uunngåelig på grunn av begrensninger av maskinkraft og kunnskap om klimasystemet. Resultater fra modellene kan også variere på grunn av ulike klimagassers konsentrasjon og modellens klimafølsomhet. For eksempel er usikkerheten i klimapanelets anslag fra 2007 forårsaket av for det første bruk av flere modeller[118] med ulik følsomhet for klimagasskonsentrasjoner,[122] for det andre bruk av ulike estimater for menneskelige fremtidige utslipp av klimagasser,[118] og for det tredje eventuelle andre utslipp fra klimarelaterte tilbakekoblinger som ikke var inkludert i modellene klimapanelet brukte til å forberede sin rapport, det vil si klimagass frigjort fra permafrost.[123]

Modellene antar ikke at klimaet vil bli varmere på grunn av økende nivåer av klimagasser. I stedet forutsier modellene hvordan klimagasser vil samhandle med strålingspådriv og andre fysiske prosesser. Oppvarming eller kjøling er derfor et resultat, ikke en forutsetning i modellene.[124]

Skyer og deres effekt er spesielt vanskelig å forutse. Forbedrede modeller for representasjon av skyer er derfor et viktig tema i dagens forskning.[125] En annen fremtredende problemstilling er å utvide og forbedre representasjoner av karbonkretsløpet.[126][127][128]

Modeller brukes også til å undersøke årsakene til nylige klimaendringer ved å sammenligne de observerte endringene med dem som modellene bruker som grunnlag for naturlige og menneskeskapte effekter. Selv om disse modellene ikke entydig forklarer oppvarmingen som skjedde i årene rundt 1910–1945 til å enten skyldes naturlig variasjoner eller menneskelige effekter, tyder de på at oppvarmingen siden 1970 er dominert av utslipp av klimagasser som menneskeskapte.[45]

Modellenes fysiske realisme er testet ved å undersøke deres evne til å simulere dagens- eller tidligere tiders klima.[129] Klimamodeller gir et godt samsvar med observasjoner av de globale temperaturendringer i forrige århundre, men simulerer ikke alle aspekter av klimaet.[130] Ikke alle virkninger av global oppvarming er nøyaktig slik FNs klimapanel sine klimamodeller forutsier. Reduksjonen av isen i Arktis har vært raskere enn forutsett.[131] Nedbør økte proporsjonalt med luftfuktigheten, og dermed betydelig raskere enn globale klimamodeller forutsier.[132][133] Siden 1990 har havnivået også økt betydelig raskere enn modellene forutså ville skje.[134]

Observerte og forventede miljøeffekter[rediger | rediger kilde]

Nigardsbreen har hatt vekslende vekst og tilbakegang de siste 100 år. Det var tilvekst i 1990-årene og tilbaketrekning etter 2000.
Refer to caption and adjacent text
Fremskrivinger av global midlere havstigning, av Parris og andre.[135] Sannsynlighet har ikke blitt vurdert for disse anslagene.[136] Derfor bør ingen av disse anslagene tolkes som et «beste anslag» for fremtidig havstigning.

Generelle endringer[rediger | rediger kilde]

Fremtidige klimaendringer og tilhørende konsekvenser vil variere fra region til region.[137][138] De forventede effektene av global oppvarming inkluderer økt global temperatur, stigende havnivå, endret nedbør og utvidet ørkenspredning i subtropene.[139]

Menneskeskapte pådrag har trolig bidratt til noen av de observerte endringene, slik som havnivåstigning, klimaendringer som ekstremvær (for eksempel antall varme og kalde dager), reduksjonen av den arktiske havisen, isbresmelting, og utbredelse av vegetasjon i Sahara.[140][141]

I løpet av det 21. århundre er isbreer[142] og snødekke[143] anslått til å fortsette sin retrett. Anslag for reduksjon av den arktiske havisen varierer.[144][145] Nyere anslag tyder på at somrene kan bli isfrie i Arktis (definert som isutbredelse mindre enn 1 million km²) så tidlig som 2025–2030.[146]

«Detection» er prosessen med å vise at klimaet har endret seg innenfor noen definerte statistiske måter, uten å gi en begrunnelse for denne endringen. Detection betyr ikke at den oppdagede endringen tildeles en bestemt årsak. «Attribusjon» er en prosess med tildelingen av årsaker til klimaendringene for å etablere de mest sannsynlige grunner til den registrerte endringen med en viss definert grad av sikkerhet.[147] Detection og attribusjon kan også brukes til observerte endringer i fysiske, økologiske og sosiale systemer.[148]

Ekstremvær[rediger | rediger kilde]

Oppvarmingen er forventet å være større over land enn over hav og størst i Arktis, med den fortsatte retrett av isbreer, permafrost og havis. Andre sannsynlige endringer inkluderer hyppigere ekstremvær, herunder hetebølger, tørke, kraftig regn med oversvømmelser og kraftige snøfall,[149] havforsuring og utryddelse av arter på grunn av skiftende temperaturregimer. Signifikante effekter for mennesker er risiko for matsikkerheten fra minkende avlinger og oppgivelse av befolkede områder på grunn av stigende havnivå.[150][151]

Endringer i regionalt klima forventes å omfatte større oppvarming over land, med mest oppvarming på høye nordlige breddegrader, og minst oppvarming i Sørishavet og deler av Nord-Atlanteren.[152]

Fremtidige endringer i nedbør forventes å følge eksisterende trender, med redusert nedbør over subtropiske landområder, og økt nedbør på subpolare breddegrader og noe endring i regioner av ekvator.[153] Prognosene antyder en sannsynlig økning i hyppigheten og alvorlighetsgraden av enkelte ekstreme værhendelser, for eksempel hetebølger.[154] I en studie fra 2015 publisert i Nature Climate Change heter det:

Sitat Omtrent 18 % av de moderate daglige ytterpunktene av nedbør over land skyldes den observerte temperaturøkningen siden førindustriell tid, som igjen primært er resultater fra menneskelig påvirkning. For 2 °C oppvarming er fraksjonen som tilskrives menneskelig påvirkning på ekstrem nedbør cirka 40%. På samme måte er i dag cirka 75 % av de moderate daglige varme ekstremene over land skyldes oppvarming. Det er de mest sjeldne og ekstreme hendelser som har den største fraksjonen av menneskeskapt bidrag, og bidraget øker lineært med ytterligere oppvarming.[155][156] Sitat

Dataanalyse av ekstreme værhendelser fra 1960 til 2010 viser at tørke og hetebølger opptrer samtidig med økt frekvens.[157] Ekstremt våte eller tørre hendelser innenfor monsuntiden har økt siden 1980.[158]

Havnivåstigning[rediger | rediger kilde]

Kart over jorden med en økning av havnivå med seks meter indikert med rødt.
refer to caption
Et sparsommelig antall rapporter viser at breene har vært vikende siden tidlig på 1800-tallet. Først i 1950-årene startet systematiske målinger for overvåking av massebalansen for isbreer, innsamlet av World Glacier Monitoring Service og National Snow and Ice Data Center. Her er målinger vist med usikkerhetsstolper lagt til.

Havnivåstigningen siden 1993 har blitt anslått til i gjennomsnitt 2,6 mm og 2,9 mm per år ± 0,4 mm. I tillegg har havnivåstigningen akselerert fra 1995 til 2015.[159] I løpet av det 21. århundre har klimapanelets fremskrivninger for et høyt utslippsscenario prognosert at det globale gjennomsnittlige havnivået kan stige med 52–98 cm.[160] Klimapanelets anslag er konservative og kan ha undervurdere fremtidig havnivåstigning.[161] Andre anslag tyder på at i samme periode kan globalt gjennomsnittlig havnivå stige med 0,2 til 2,0 m i forhold til gjennomsnittlig havnivå i 1992.[135]

Utbredt havnivåstigning forventes hvis flere grader med oppvarming blir vedvarende i årtusener.[162] For eksempel kan vedvarende global oppvarming på mer enn 2 °C (i forhold til pre-industrielt nivå) føre til havstigning på rundt 1–4 m på grunn av termisk utvidelse av sjøvann og smelting av isbreer. Smelting av Grønlandsisen kan bidra med ytterligere 4 til 7,5 m over mange tusen år.[162] Det har blitt anslått at en allerede har forpliktet seg til en havnivåstigning på cirka 2,3 meter for hver grad av temperaturstigning i løpet av de neste 2000 år.[163]

Oppvarming utover 2 °C målet ville potensielt føre til havnivåstigning dominert av smelting fra isen i Antarktis. Fortsatt CO2-utslipp fra fossile kilder kan føre til ytterligere titalls meters havstigning over de neste årtusener. Dette vil til slutt føre til smelting av hele innlandsisen i Antarktis, som vil kunne forårsake en havstigning på rundt 58 meter.[164]

Økologiske systemer[rediger | rediger kilde]

I terrestriske økosystemer har tidligere tidspunkt for våren, samt at områder for plante- og dyreliv trekker nærmere polene og oppover i høyden, med stor sikkerhet blitt tilskrevet dagens oppvarming.[165] Fremtidige klimaendringer forventes å påvirke spesielle økosystemer som tundra, mangrover og korallrev.[152] Det er forventet at de fleste økosystemer vil bli påvirket av høyere atmosfærisk CO2-nivå, kombinert med høyere globale temperaturer.[166] I det store og hele er det ventet at klimaendringene vil føre til utryddelse av mange arter, samt redusert mangfold av økosystemer.[167]

Økning i atmosfærisk CO2-konsentrasjon har ført til en økning i havets surhetsnivå.[168] Oppløst CO 2 øker havets surhet, noe som kan måles med lavere pH-verdier.[168] Mellom 1750 og 2000 har overflateverdien av pH i havet blitt redusert fra ≈8,2 til ≈8,1.[169] Overflatenivåer av pH i havet har trolig ikke vært under ≈8,1 i løpet av de siste 2 millioner år.[169] Anslag tyder på at overflateverdier av pH i havet vil kunne bli redusert med ytterligere 0,3–0,4 enheter i løpet av 2100.[170] Fremtidig havforsuring kan true korallrev, fiskeriene, fredede arter og andre naturressurser av stor verdi for samfunnet.[168][171]

Reduksjon av oksygennivået i havet er anslått å øke dette miljøproblemet med 10 %, og tredoble farvann med delvis oksygenmangel (oksygenkonsentrasjoner mindre enn 98 % av gjennomsnittlige overflatekonsentrasjoner), for hver 1 °C økning av overflatetemperaturen i havet.[172]

Langtidsvirkninger[rediger | rediger kilde]

I en tidsramme av århundrer til årtusener blir omfanget av global oppvarming hovedsakelig bestemt av menneskeskapte CO2-utslipp. Dette skyldes at karbondioksid har svært lang levetid i atmosfæren.[173] Fordi klimasystemet har en stor «treghet» og klimagasser blir værende i atmosfæren i lang tid, vil mange av disse effektene ikke bare eksistere i flere tiår eller århundrer, men titusener av år.[174]

Stabilisering av den globale gjennomsnittstemperaturen vil kreve store reduksjoner av CO2-utslippene, samt reduksjoner i utslipp av andre klimagasser som metan og nitrogenoksid.[173][175] Utslippene av CO2 må bli redusert med mer enn 80 % i forhold til sitt toppnivå. Selv om dette skulle bli oppnådd, vil de globale gjennomsnittstemperaturene holde seg nær sitt høyeste nivå for mange århundrer.[173] Per 2016 har utslippene av CO2 fra forbrenning av fossile brensler sluttet å øke, men avisen The Guardian meldte at de trenger å «reduseres for å ha en reell innvirkning på klimaendringene». Men i mellomtiden fortsetter denne klimagassen å hope seg opp i atmosfæren.[176] CO2 er heller ikke den eneste faktoren med betydning for klimaendringer. Konsentrasjoner av atmosfærisk metan, en annen drivhusgass, økte kraftig mellom 2006–2016 av ukjente årsaker. Dette undergraver innsatsen for å bekjempe global oppvarming, og det er en risiko for en ukontrollerbar drivhuseffekt.[177]

Langtidseffekter inkluderer også en respons fra jordskorpen på grunn av issmelting og reduserte isbreer, altså det som kalles landhevning. Detter fordi landmassene ikke lenger vil være like mye presset ned av vekten av is. Dette kan føre til jordskred og økt seismisk og vulkansk aktivitet. Tsunamier kan bli generert av undersjøiske ras forårsaket av at varmere havvann tiner deler av havet med permafrost, eller avgir gasshydrater.[178] Noen verdensregioner, som for eksempel de franske Alpene, viser allerede tegn til en økning i hyppigheten av skred.[179]

Storskala og plutselige endringer[rediger | rediger kilde]

Klimaendringene kan føre til globale og store endringer i naturmiljø og samfunn.[180] Eksempler på dette er muligheten for at den termohaline sirkulasjon blir tregere eller stopper opp, noe som i tilfellet av at den slutter vil endre været i Europa og Nord-Amerika betraktelig. Andre eksempler er havforsuring som følge av økte konsentrasjoner av karbondioksid, og den langsiktige smeltingen av iskalottene, noe som vil bidra til havnivåstigning.[181]

Noen langtidsendringer kan opptre brått, det vil si over en kort tidsperiode, og kanskje også være irreversible. Eksempler på brå klimaendringer er hurtig frigjøring av metan og karbondioksid fra permafrost, som vil føre til forsterket global oppvarming, eller stans av den termohaline sirkulasjon.[182][183] Den vitenskapelige forståelse av brå klimaendringer er generelt dårlig.[182][184] Faktorer som kan øke sannsynligheten for brå klimaendringer, er høyere nivåer av global oppvarming, at oppvarmingen skjer raskere, og at oppvarmingen vedvarer over lengre tidsperioder.[184]

Observerte og forventede effekt på samfunn[rediger | rediger kilde]

Områder som kan være sårbare for diverse klimaendringer: Rosa – orkaner, gul – ørkenspredning og tørke, blå – oversvømmelser og flom.

Temperaturøkning[rediger | rediger kilde]

Anslag ved hjelp av klimamodeller oppsummert i IPCCs femte hovedrapport indikerte at i løpet av det 21. århundre vil den globale overflatetemperaturen trolig stige ytterligere 0,3 til 1,7 °C for de laveste utslippsscenariet og 2,6 til 4,8 °C for de høyeste utslippsscenarioene.[185][d] Disse funnene er ikke bestridt av noe vitenskapelig organ av nasjonal eller internasjonal betydning.[187]

Effekter av klimaendringer på mennesker og samfunn har blitt påvist rundt om i verden, hovedsakelig på grunn av oppvarming eller endringer i nedbørsmønstre, eller begge deler. Produksjon av hvete og mais globalt har blitt påvirket av klimaendringer. Kornproduksjon har økt på noen midlere breddegrader som i Storbritannia og Nordøst-Kina, men økonomiske tap som følge av ekstremvær har økt globalt. Det har vært et skifte fra kulde- til varme-relatert dødelighet i noen regioner som et resultat av oppvarming. Livsgrunnlaget for urfolk i Arktis har blitt endret på grunn av klimaendringer, og det er nye bevis på at klimaendringer påvirker livsgrunnlaget for urfolk i andre regioner. Regionale virkninger av klimaendringer er nå observerbare på flere steder enn før, på alle kontinenter og over havområder.[188]

De fremtidige samfunnsmessige konsekvenser av klimaendringer vil komme til å bli ujevne.[189] Mange risikoer er forventet å øke med høyere nivåer av global oppvarming.[190] Alle regioner står i fare for å oppleve negative virkninger.[191] På lavere breddegrader vil mindre utviklede områder stå overfor den største risikoen.[192] En studie fra 2015 konkluderte med at den økonomiske veksten (bruttonasjonalprodukt) i fattige land vil bli mye mer svekket på grunn av den estimerte fremtidige oppvarmingen av klimaet enn tidligere antatt.[193]

En metaanalyse av 56 studier konkluderte i 2014 med at for hver grad temperaturstigning vil vold øke med opp til 20 %, slik som slåsskamper, voldskriminalitet, sivil uro eller kriger.[194]

Eksempler på konsekvenser ved klimaendringer er:

  • Matproduksjon: Jordbruket vil sannsynligvis bli negativt påvirket i land på lavere breddegrader, mens effekter på nordlige breddegrader kan være både positiv eller negativ.[195] Global oppvarming på rundt 4,6 °C i forhold til pre-industrielt nivå kan utgjøre en stor risiko for global og regional matsikkerhet.[196]
  • Helse: De generelle konsekvensene vil bli mer negative enn positive.[197][198][199] Konsekvensene omfatter effektene av ekstremvær, som fører til skade og tap av liv[200] og indirekte effekter, for eksempel underernæring forårsaket av avlingssvikt.[198][199][201]

Habitatoversvømmelse[rediger | rediger kilde]

På små øyer og store deltaer er oversvømmelse som følge av havnivåstigning forventet å true vital infrastruktur og bosetninger.[202][203] Dette kan føre til problemer med hjemløshet i land med lavtliggende områder som Bangladesh, samt statsløshet for befolkningen i land som Maldivene og Tuvalu.[204]

Økonomiske konsekvenser[rediger | rediger kilde]

Skader på infrastruktur, private og offentlige bygninger, stress, sykdommer og nedsatt livskvalitet er eksempler på hvordan ekstremvær får økonomiske konsekvenser på stor skala om hyppighet og omfang blir stort. Her fra New Orleans i Louisiana i USA under Orkanen Katrina i 2005.

Blant økonomiske eksperter er det stor enighet om at klimaendringer vil få store negative konsekvenser innenfor mange områder.[205] Klimaendringer er forventet å få økonomiske konsekvenser på grunn av endring av avlinger, landreduksjon og økt havnivå, endringer i fiskeriene, skader på grunn av ekstremvær, endret produktivitet og helsekostnader på grunn av sykdom og stress ved høye temperaturer, endrede turiststrømmer, endret energibehov for kjøling og oppvarming, samt andre konsekvenser.

Det er store usikkerhet involvert, spesielt om fremtidig global temperatur øker mye, det vil si over 2 ºC. Påvirkningen er ikke entydig negativ; for eksempel vil økt CO2 i atmosfæren øke plantevekst og kunne gi økte avlinger, mens tørke har motsatt effekt. Det er også forventet at mange nasjoner på den nordlige halvkule vil få netto økonomiske fordeler av klimaendringer, i alle fall de nærmeste tiårene, mens ulempene for landene som allerede har et varmt klima, er større. De forskjellige landenes evne og mulighet til å tilpasse seg klimaendringene vil også ha stor betydning for økonomiske konsekvenser.[206]

Det foreligger studier som kvantifiserer kostnadene som klimaendringene vil kunne gi. Om dagens trender fortsetter, er det kalkulert med at kostnadene i 2100 for skader forårsaket av orkaner, skader på eiendom, energikostnader og kostnader med vannforsyning i USA vil være på 1,9 billioner US-Dollar per år (i dagens pengeverdi). Dette tilsvarer 1,8 % av landets brutto nasjonalprodukt.[207]

Estimater basert på Klimapanelets A1B-utslippsscenario for ekstra klimagasser som CO2 og CH4 frigjort fra permafrosten, har anslag forbundet med skader på 43 billioner amerikanske dollar.[208]

Infrastruktur[rediger | rediger kilde]

Påvirkning av infrastruktur som vannforsyning, elektrisitetsforsyning, kommunikasjonssystemer, veier, havner, og flyplasser ved for eksempel ekstremvær vil kunne gi ødeleggelser på disse. Men det er de indirekte konsekvensene for samfunnet når denne infrastrukturen ikke fungerer, som er mest alvorlige. For slike systemer er det også typisk at svikt i et system fører til svikt i andre; spesielt i tettbefolkede områder får dette en kaskaderende virkning der mange typer infrastruktur blir uvirksom.[209]

Fortsatt degradering av permafrost vil trolig føre til ustabil infrastruktur i arktiske strøk, og Alaska før 2100. Her er det forventet påvirkning av veier, rørledninger og bygninger, vannforsyning og landskred.[210]

Mulige tiltak mot global oppvarming[rediger | rediger kilde]

Internasjonale forpliktelser om tiltak[rediger | rediger kilde]

Mulige samfunnsmessige tiltak mot global oppvarming er klimatiltak i form av utslippsreduksjon, tilpasning til dets virkninger, tilpassing av bygninger, og mulig fremtidig Geo-engineering. De fleste land er parter i klimakonvensjonen (UNFCCC),[211] som har som endelig mål å hindre farlig menneskeskapt klimaendring. Partene i klimakonvensjonen er enige om at dype kutt i utslippene er nødvendig.[212] og at den globale oppvarmingen skal begrenses til godt under 2,0 °C i forhold til førindustrielt nivå,[e] med anstrengelser for å nå målet om 1,5 °C.[214]

Landene har forskjellig klimapolitikk for å redusere sine utslipp.

Begrensning[rediger | rediger kilde]

Refer to caption and image description
Grafen til høyre viser tre veier for å ivareta Klimakonvensjonens 2 °C-mål, merket «global teknologi», «desentraliserte løsninger», og «forbruksendringer». Hver vei viser hvordan ulike tiltak (for eksempel forbedret energieffektivitet og økt bruk av fornybar energi) kan bidra til utslippsreduksjoner.[215]

Reduksjon av klimagassutslipp er ett tiltak for å begrense klimaendringene, et annet er å øke kapasiteten på karbonsluk for å absorbere større mengder klimagasser fra atmosfæren.[216] Det er et stort potensial for fremtidig reduksjoner av utslipp ved en kombinasjon av tiltak som: Energisparing og økt energieffektivisering, bruk av overgang til andre energiteknologier, for eksempel fornybar energi, atomenergi, samt karbonfangst og -lagring,[217][218] På den annen side er tiltak for forsterket karbonsluk ved for eksempel skogplanting og å forebygge avskoging.[217][218] En rapport fra Citibank fra 2015 konkluderte med at overgang til en lavkarbonøkonomi vil gi positiv avkastning på investeringer.[219]

Nære- og langsiktige trender i det globale energisystemet er i strid med ønsket om å begrense den globale oppvarmingen til under 1,5 eller 2 °C, i forhold til pre-industrielt nivå.[220][221] Avtaler som ble fattet under FNs klimakonferanse i 2010 er stort sett konsistent med å ha en sannsynlig mulighet (66-100 % sannsynlighet) om å begrense den globale oppvarmingen (i det 21. århundre) til under 3 °C, i forhold til pre-industrielt nivå.[221]

For å begrense oppvarmingen til under 2 °C trengs strengere utslippsreduksjoner på kort sikt, det ville tillatt mindre raske reduksjoner etter 2030.[222] Mange integrerte modeller er ikke i stand til å møte 2 °C-målet om pessimistiske forutsetninger legges til grunn om tilgjengeligheten av teknologier for klimatiltak.[223]

Tilpasning[rediger | rediger kilde]

Andre politiske reaksjoner er tilpasning til klimaendringer. Tilpasning til klimaendringer kan være planlagt, enten som en reaksjon på eller i påvente av klimaendringer, eller spontan, det vil si uten statlig innblanding.[224] Tilpasninger skjer allerede i begrenset omfang. Barrièrer, begrensninger og kostnader ved fremtidig tilpasning er ikke fullt ut forstått.[217]

Et konsept knyttet til tilpasning er tilpasningskapasitet, som er evnen til et system (menneskelig, naturlig eller en organisasjon) til å tilpasse seg klimaendringer (inkludert klimavariasjoner og ekstremer) for å moderere potensielle skader, for å dra nytte av muligheter, eller til å takle konsekvensene.[225] Klimaendringer som ikke møtes med tiltak, det vil si fremtidige klimaendringer uten arbeid med å begrense utslipp av klimagasser, vil på lang sikt sannsynlig overstige kapasiteten til systemer av naturlige, menneskelige og organisasjoners evne til å tilpasse seg.[226]

Miljøorganisasjoner og personer i offentligheten har presentert konsekvensene av klimaendringene og risikoen de innebærer, for å fremme endringer i infrastrukturbehov og utslippsreduksjoner.[227]

Geo-engineering[rediger | rediger kilde]

Geo-engineering[f] er tilsiktet endring av klimaet. Det har blitt undersøkt som en mulig reaksjon på global oppvarming, for eksempel av NASA[228] og Royal Society.[229] Teknikker i henhold til denne forskningen faller vanligvis inn i to kategorier, påvirkning av solinnstrålingen og fjerning av karbondioksid, selv om diverse andre tiltak har blitt foreslått. En studie fra 2014 undersøkte de vanligste klimatekniske metoder som har blitt foreslått. Konklusjonen var at de enten er ineffektive eller har alvorlige potensielt bivirkninger, og heller ikke kan stoppes uten at raske klimaendringer oppstår.[230]

Diskursen om global oppvarming[rediger | rediger kilde]

Politisk diskusjon[rediger | rediger kilde]

refer to caption
Artikkel 2 i FNs rammekonvensjon refererer spesielt til «stabilisering av konsentrasjonen av klimagasser».[231] For å stabilisere den atmosfæriske konsentrasjonen av CO2-utslipp over hele verden trenges en dramatisk reduksjon fra dagens nivå.[232]

Nesten alle land i verden er parter i klimakonvensjonen (UNFCCC).[233] Hovedformålet med konvensjonen er å forhindre farlig menneskelig påvirkning av klimasystemet.[234] Som beskrevet i konvensjonen, krever dette at konsentrasjonen av klimagasser stabiliseres i atmosfæren på et nivå hvor økosystemene kan tilpasse seg naturlig til klimaendringer, matproduksjon ikke blir truet, og økonomisk utvikling kan fortsette på en bærekraftig måte.[235] Rammekonvensjonen ble vedtatt i 1992, men siden den gang har de globale utslippene økt.[236]

I løpet av forhandlingene presset G77 (en lobbygruppe i FN som representerer 133 utviklingsland)[237]:4 : 4 på for et mandat som krever at utviklede land «[tar] ledelsen» i å redusere sine utslipp.[238] Dette ble begrunnet med at den utviklede verdens utslipp hadde bidratt mest til akkumulering av klimagasser i atmosfæren. Per capita-utslippene (det vil si utslipp per innbygger) var fortsatt relativt lave i utviklingsland, og utslippene i utviklingsland vil måtte komme til å vokse for at disse skal kunne møte sine utviklingsbehov.[79]:290

Fullmakten ble oppholdt i Kyotoprotokollen til rammekonvensjonen,[79]:290 som trådte i rettsvirkning i 2005.[239] Ved å ratifisere Kyoto-protokollen aksepterte de fleste utviklede land juridisk bindende forpliktelser til å begrense sine utslipp. Disse forpliktelsene i første runde utløp i 2012.[239] USAs president George W. Bush avviste avtalen på grunnlag av at «det fritar 80 % av verden, inkludert store befolkningssentra som Kina og India, fra forpliktelser, og vil føre til alvorlig skade på den amerikanske økonomien.»[237]:5

Under FNs klimakonferanse 2009 i København la flere av partene fra UNFCCC frem en avtale, i ettertid kjent som København-avtalen.[240][241] Partene tilknyttet til avtalen (140 land i november 2010)[242]:9 hadde som mål å begrense den fremtidige økningen i global temperatur til under 2 °C.[243] Det 16. partsmøtet (COP16) ble avholdt på Cancún i 2010. Det ble fremlagt en avtale, men ikke en bindende traktat, om at partene bør gjøre øyeblikkelige handlinger for å redusere klimagassutslipp for å nå målet om å begrense den globale oppvarmingen til 2 °C over førindustrielle temperaturer. De erkjente også behovet for å vurdere å styrke målet om en global gjennomsnittlig økning på 1,5 °C.[244]

Delegasjonslederne ved klimatoppmøtet i Paris i 2015.

Ved klimatoppmøtet i Paris i 2015 (COP 21) ble det enighet om en avtale, Parisavtalen, med bestemmelser for blant annet reduksjoner i utslipp av drivhusgasser, klimatilpasning og støtte til utviklingslands omstilling. Etter at EU ratifiserte avtalen i oktober 2016, ble den ratifisert av 55 land, med en utslippsandel på 55 % av de globale utslippene, slik at den begynte å gjelde fra 4. november 2016.[245] Parisavtalens mål er at de globale utslippene raskest mulig skal synke. Formål med avtalen er å:[246]

  1. holde økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen godt under 2 °C sammenlignet med førindustrielt nivå og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C;
  2. øke evnen til å tilpasse seg klimaendringene og fremme klimarobusthet og en lavutslippsutvikling, på en måte som ikke setter matproduksjonen i fare;
  3. gjøre finansieringsstrømmer forenlige med en klimarobust lavutslippsutvikling.

I andre halvdel av det 21. århundre er det et mål om netto nullutslipp, det vil si at menneskeskapte utslipp ikke skal være større enn naturens opptak av klimagasser.[247]

Vitenskapelig diskusjon[rediger | rediger kilde]

Det pågår en diskusjon gjennom publisering av fagfellevurderte vitenskapelige artikler som vurderes av forskere som arbeider i de aktuelle feltene som deltar i FNs klimapanel. Den vitenskapelige enighet fra og med 2013 er angitt i IPCCs femte hovedrapport, som fastslår at «det er svært sannsynlig at menneskelig påvirkning har vært den dominerende årsak til den observerte oppvarmingen siden midten av 1900-tallet».[248] En rapport fra 2008 fra det amerikanske National Academy of Sciences sier at de fleste forskere da var enige om at den observerte oppvarmingen de siste tiårene skyldes hovedsakelig menneskelige aktiviteter som øker mengden av klimagasser i atmosfæren.[76] I 2005 uttalte Royal Society at mens det overveldende flertall av forskere var enige om hovedpunktene, var det noen individer og organisasjoner som motsatte seg konsensusen om nødvendigheten av hastetiltak for å redusere utslipp av klimagasser. Disse har forsøkt å undergrave vitenskapen og arbeidet til FNs klimapanel.[249] I tillegg har nasjonale vitenskapsakademier oppfordret verdens politiske ledere til å kutte de globale utslippene.[250]

I den vitenskapelige litteraturen er det en sterk enighet om at den globale overflatetemperaturen har økt de siste tiårene, og at trenden hovedsakelig skyldes menneskeskapte utslipp av klimagasser.[251] Ingen vitenskapelige organer av nasjonal eller internasjonal betydning har vært uenig i dette synet.[187][252]

Diskusjon i det offentlige og i massemedia[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Klimaskepsis

Redusert havis på Nordpolen og mulige vanskelige leveforhold for isbjørn er blitt et symbol på klimaendringene.

Kontroversene om den globale oppvarmingen refererer til en rekke uenigheter, vesentlig mer omtalt i massemedia enn i den vitenskapelige litteraturen,[253][254] vedrørende natur, årsaker og konsekvenser av global oppvarming. De omstridte problemene omfatter årsakene til økning av den globale gjennomsnittstemperaturen, spesielt siden midten av 1900-tallet, enten denne trenden er enestående eller innenfor normale klimatiske variasjoner, om menneskeheten har bidratt betydelig til den, og om økningen helt eller delvis skyldes feilmålinger. Andre uenigheter gjelder estimater for klimafølsomhet, spådommer om ytterligere oppvarming, og hva konsekvensene av den globale oppvarmingen vil bli.

I 1990 hadde amerikanske konservative tenketanker begynt å utfordre legitimiteten til global oppvarming som et sosialt problem. De utfordret de vitenskapelige bevisene, hevdet at global oppvarming vil ha fordeler, og hevdet at de foreslåtte løsningene vil gjøre mer skade enn godt.[255] Noen mennesker tviler på aspekter ved klimaendringer.[249][256] Organisasjoner som libertarianske Competitive Enterprise Institute, konservative kommentatorer, og noen selskaper som Exxon Mobil har utfordret IPCCs klimascenarier, finansiert forskere som er uenige med den vitenskapelige konsensus, og følger sine egne projeksjoner av de økonomiske kostnadene av strengere kontroll.[257][258][259][260] På den annen side har noen av petroleumsselskapene redusert sin innsats i de siste årene,[261] eller til og med tatt til orde for en politikk for å redusere den globale oppvarmingen.[262] De internasjonale oljeselskapene har begynt å erkjenne at klimaendringer eksisterer, og er forårsaket av menneskelige aktiviteter og forbrenning av fossilt brensel.[263]

Meningsmålinger[rediger | rediger kilde]

Folks reaksjoner på global oppvarming og bekymring for dens effekter er økende. En global rapport fra 2015 utført av Pew Research Center viste at en median på 54 % anser dette som «et svært alvorlig problem». Det er betydelige regionale forskjeller, med amerikanere og kinesere (med økonomier som er ansvarlig for de største årlige CO2 utslipp) blant de minst bekymrede.[264]

Verdens befolkning, eller i det minste folk i økonomisk utviklede regioner, ble for alvor klar over problemet med den globale oppvarmingen mot slutten av 1980-årene. Meningsmålingsinstitutter begynte å følge med på folks synspunkter om emnet, hovedsakelig først i USA.[265] Den lengste konsistente opinionsundersøkelsen er foretatt av Gallup i USA, der en har funnet relativt små endringer blant folk. Det vil si rundt 10 % endring i årene 1998–2015 i oppfatning av hvor alvorlig global oppvarming er, men med økende polarisering mellom de som er bekymret, og de som er likegyldige.[266]

Den første store verdensomspennende meningsmålingen ble utført av Gallup i årene 2008–2009 i 127 land. Undersøkelsen viste at rundt 62 % av alle mennesker over hele verden sa at de visste om global oppvarming. I de avanserte industrilandene i Nord-Amerika, Europa og Japan, var det 90 % eller flere som visste om global oppvarming (97 % i USA og 99 % i Japan), i mindre utviklede land, særlig i Afrika, var det færre enn en fjerdedel visste om dette, selv om mange hadde lagt merke til at det lokale været forandrer seg. Blant de som visste om global oppvarming, var det en stor variasjon mellom landene i oppfatningen av om oppvarmingen var et resultat av menneskelig aktivitet.[267]

Etter 2010 har 111 land vært med i undersøkelsen, hvoretter Gallup har fastslått at det var en betydelig nedgang siden 2007–2008 i antall amerikanere og europeere som så på global oppvarming som en alvorlig trussel. I USA var det bare litt over halvparten av befolkningen (53 %) som nå så på dette som en alvorlig bekymring for enten dem selv eller deres familier. Dette var 10 prosentpoeng lavere enn ved tilsvarende meningsmåling i 2008 (63 %). Latin-Amerika hadde den største økningen i bekymring. Her var det 73 % som så på den globale oppvarmingen som en alvorlig trussel mot deres familier.[268] Denne globale opinionsundersøkelsen viste også at folk anså det som mer sannsynlig å tilskrive den globale oppvarmingen menneskelig aktivitet enn naturlige årsaker, bortsett fra i USA, hvor nesten halvparten (47 %) av befolkningen tilskriver global oppvarming naturlige årsaker.[269]

I en undersøkelse fra mars–mai i 2013 av Pew Research Center der mennesker i 39 land ble spurt om globale trusler, var ifølge 54 % av de spurte den globale oppvarmingen på toppen av det som oppfattes som globale trusler.[270] I en undersøkelse fra januar 2013 fant Pew Research Center at 69 % av amerikanerne sier at det er solide bevis for at jordas gjennomsnittstemperatur har blitt varmere i løpet av de siste tiårene, opp seks prosentpoeng siden november 2011, og 12 prosentpoeng siden 2009.[271]

En undersøkelse fra 2010 i 14 industrialiserte land viste at skepsisen omkring farene ved global oppvarming var høyest i Australia, Norge, New Zealand og USA, i den rekkefølgen, noe som korrelerer positivt med per capita utslipp av karbondioksid.[272]

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

Type numrering
  1. ^ Vitenskapelige tidsskrifter bruker «global oppvarming» for å beskrive en økende global gjennomsnittstemperatur bare på jordens overflate, og de fleste av disse institusjonene begrenser ytterligere «global oppvarming» til slike økninger som følge av menneskelig aktivitet eller større mengder drivhusgasser i atmosfæren.
  2. ^ Drivhuseffekten gir en gjennomsnittlig global temperaturøkning på cirka 33 ºC i forhold til beregninger for et svart legeme uten noe drivhuseffekt, ikke en gjennomsnittlig overflatetemperatur på 33 ºC. Den gjennomsnittlige overflatetemperaturen verden over er omtrent 14 °C.
  3. ^ En temperaturstigning fra 10 °C til 20 °C er ikke en dobling av absolutt temperatur. En økning fra (273 + 10) K = 283 K til (273 + 20) K = 293 K er en økning på (293-283)/283 = 3,5%.
  4. ^ Den felles uttalelsen fra 2001 ble undertegnet av de nasjonale vitenskapsakademier i Australia, Belgia, Brasil, Canada, Karibia, Folkerepublikken Kina, Frankrike, Tyskland, India, Indonesia, Irland, Italia, Malaysia, New Zealand, Sverige og Storbritannia.[186] Uttalelsen fra 2005 tok med Japan, Russland og USA. Uttalelsen fra 2007 inkluderte Mexico og Sør-Afrika. Videre har Network of African Science Academies og the Polish Academy of Sciences gitt ut egne uttalelser. Blant profesjonelle vitenskapsselskaper som har uttalt seg er: American Astronomical Society, American Chemical Society, American Geophysical Union, American Institute of Physics, American Meteorological Society, American Physical Society, American Quaternary Association, Australian Meteorological and Oceanographic Society, Canadian Foundation for Climate and Atmospheric Sciences, Canadian Meteorological and Oceanographic Society, European Academy of Sciences and Arts, European Geosciences Union, European Science Foundation, Geological Society of America, Geological Society of Australia, Geological Society of London-Stratigraphy Commission, InterAcademy Council, International Union of Geodesy and Geophysics, International Union for Quaternary Research, National Association of Geoscience Teachers, United States National Research Council, Royal Meteorological Society og World Meteorological Organization.
  5. ^ Jorden har allerede opplevd nesten 1/2 av 2,0 °C beskrevet i Cancún-avtalen. I de siste 100 årene økte jordens gjennomsnittlige overflatetemperaturen med cirka 0,8 °C, hvorav om lag to tredeler av økningen forekom i løpet av bare de siste tre tiårene.[213]
  6. ^ Fra engelsk: teknologiske endringer av jordens fysiske systemer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NASA GISS
  2. ^ 16 January 2015: NASA GISS: NASA GISS: NASA, NOAA Find 2014 Warmest Year in Modern Record, in: Research News. NASA Goddard Institute for Space Studies, New York, US. Retrieved 20 February 2015
  3. ^ Weart, Spencer R. (februar 2014). «The Discovery of Global Warming; The Public and Climate Change: Suspicions of a Human-Caused Greenhouse (1956-1969)». Besøkt 12. mai 2015. , and footnote 27
  4. ^ a b c Erik Conway. «What's in a Name? Global Warming vs. Climate Change», NASA, 5 December 2008
  5. ^ Weart, Spencer R. (februar 2014). «The Discovery of Global Warming; The Public and Climate Change: The Summer of 1988». Besøkt 12. mai 2015. 
  6. ^ U.S. Senate, Committee on Energy and Natural Resources, «Greenhouse Effect and Global Climate Change, part 2» 100th Cong., 1st sess., 23 June 1988, p. 44.
  7. ^ Brown, Dwayne; Cabbage, Michael; McCarthy, Leslie; Norton, Karen (20. januar 2016). «NASA, NOAA Analyses Reveal Record-Shattering Global Warm Temperatures in 2015». NASA. Besøkt 21. januar 2016. 
  8. ^ Rhein, M., et al. (June 7, 2013): Box 3.1, in: Chapter 3: Observations: Ocean (final draft accepted by IPCC Working Group I), pp.11-12 (pp.14-15 of PDF chapter), in: IPCC AR5 WG1 2013
  9. ^ IPCC (November 11, 2013): D.3 Detection and Attribution of Climate Change, in: Summary for Policymakers (finalized version), p.15, in: IPCC AR5 WG1 2013
  10. ^ «Global Warming», på NASAs nettsted Earth Observatory; besøkt 19. april 2017.
  11. ^ Gillis, Justin (28. november 2015). «Short Answers to Hard Questions About Climate Change». The New York Times. Besøkt 29. november 2015. 
  12. ^ Simpson, John. Oxford English Dictionary. «(Global warming is a) gradual increase in the overall temperature of the earth’s atmosphere generally attributed to the greenhouse effect caused by increased levels of carbon dioxide, CFC’s, and other pollutants.» 
  13. ^ «IPCC WGI AR5». 
  14. ^ «Myth vs Facts....». EPA (US). 2013. The U.S. Global Change Research Program, the National Academy of Sciences, and the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) have each independently concluded that warming of the climate system in recent decades is 'unequivocal'. This conclusion is not drawn from any one source of data but is based on multiple lines of evidence, including three worldwide temperature datasets showing nearly identical warming trends as well as numerous other independent indicators of global warming (e.g., rising sea levels, shrinking Arctic sea ice).
  15. ^ Borenstein, Seth (29. november 2015). «Earth is a wilder, warmer place since last climate deal made». Besøkt 29. november 2015. 
  16. ^ AR4 SYR Synthesis Report Annexes. Ipcc.ch. Besøkt 23. juni 2017.
  17. ^ «IPCC WGI AR5». 
  18. ^ IPCC, Climate Change 2013: The Physical Science Basis - Summary for Policymakers, Observed Changes in the Climate System, p. 2, in IPCC AR5 WG1 2013. «Warming of the climate system is unequivocal, and since the 1950s, many of the observed changes are unprecedented over decades to millennia.»
  19. ^ «Climate Change 2013: The Physical Science Basis, IPCC Fifth Assessment Report (WGI AR5)» (PDF). WGI AR5. IPCC AR5. 2013. s. 5. 
  20. ^ «Climate Change 2007: Working Group I: The Physical Science Basis». IPCC AR4. 2007. 
  21. ^ Jansen et al., Ch. 6, Palaeoclimate, Section 6.6.1.1: What Do Reconstructions Based on Palaeoclimatic Proxies Show?, pp. 466–478, in IPCC AR4 WG1 2007.
  22. ^ a b c d Kennedy, J.J.; m.fl. (2010). «How do we know the world has warmed? in: 2. Global Climate, in: State of the Climate in 2009». Bull. Amer. Meteor. Soc. 91 (7): 26. 
  23. ^ Kennedy, C. (10. juli 2012). «ClimateWatch Magazine >> State of the Climate: 2011 Global Sea Level». NOAA Climate Services Portal. 
  24. ^ «Summary for Policymakers». Direct Observations of Recent Climate Change. , in IPCC AR4 WG1 2007
  25. ^ «Summary for Policymakers». B. Current knowledge about observed impacts of climate change on the natural and human environment. , in IPCC AR4 WG2 2007
  26. ^ Rosenzweig, C.; m.fl. «Ch 1: Assessment of Observed Changes and Responses in Natural and Managed Systems». Sec 1.3.5.1 Changes in phenology. , in IPCC AR4 WG2 2007, s. 99
  27. ^ Trenberth et al., Chap 3, Observations: Atmospheric Surface and Climate Change, Executive Summary, p. 237, in IPCC AR4 WG1 2007.
  28. ^ «Land/sea warming ratio in response to climate change: IPCC AR4 model results and comparison with observations». Geophysical Research Letters. 34 (2): L02701. 2007. Bibcode:2007GeoRL..3402701S. doi:10.1029/2006GL028164. Besøkt 19. september 2007. 
  29. ^ Feulner, Georg (mars 2013). «On the Origin of the Surface Air Temperature Difference Between the Hemispheres in Earth's Present-Day Climate». Journal of Climate. 26: 130325101629005. doi:10.1175/JCLI-D-12-00636.1. Besøkt 25. april 2013. 
  30. ^ TS.3.1.2 Spatial Distribution of Changes in Temperature, Circulation and Related Variables - AR4 WGI Technical Summary
  31. ^ Ehhalt et al., Chapter 4: Atmospheric Chemistry and Greenhouse Gases Arkivert 23 januar 2012 hos Wayback Machine., Section 4.2.3.1: Carbon monoxide (CO) and hydrogen (H2), p. 256 Arkivert 17 januar 2012 hos Wayback Machine., in IPCC TAR WG1 2001.
  32. ^ Meehl, Gerald A. (18. mars 2005). «How Much More Global Warming and Sea Level Rise» (PDF). Science. 307 (5716): 1769–1772. Bibcode:2005Sci...307.1769M. PMID 15774757. doi:10.1126/science.1106663. Besøkt 11. februar 2007. 
  33. ^ T. M. L. Wigley (2005). «The Climate Change Commitment» (PDF). «Even if atmospheric composition were fixed today, global-mean temperature and sea level rise would continue due to oceanic thermal inertia. These constant-composition (CC) commitments and their uncertainties are quantified. Constant-emissions (CE) commitments are also considered. The CC warming commitment could exceed 1C. The CE warming commitment is 2 to 6C by the year 2400." (...) "A breakdown of the natural and anthropogenic components of the CC commitment, together with uncertainties arising from ocean mixing (Kz) uncertainties, is given in table S1. Past natural forcing (inclusion of which is the default case here) has a marked effect. The natural forcing component is surprisingly large, 64% of the total commitment in 2050, reducing to 52% by 2400.» 
  34. ^ England, Matthew (februar 2014). «Recent intensification of wind-driven circulation in the Pacific and the ongoing warming hiatus». Nature Climate Change. 4: 222–227. Bibcode:2014NatCC...4..222E. doi:10.1038/nclimate2106. 
  35. ^ Knight, J.; Kenney, J.J.; Folland, C.; Harris, G.; Jones, G.S.; Palmer, M.; Parker, D.; Scaife, A.; Stott, P. (August 2009). «Do Global Temperature Trends Over the Last Decade Falsify Climate Predictions? [in "State of the Climate in 2008"]» (PDF). Bull. Amer. Meteor. Soc. 90 (8): S75–S79. Arkivert fra originalen (PDF) 2011-11-23. Besøkt 13. august 2011. 
  36. ^ Global temperature slowdown – not an end to climate change. UK Met Office. Besøkt 20. mars 2011. 
  37. ^ Gavin Schmidt (4. juni 2015). «NOAA temperature record updates and the ‘hiatus’». 
  38. ^ NOAA (4. juni 2015). «Science publishes new NOAA analysis: Data show no recent slowdown in global warming». 
  39. ^ «U.S. scientists officially declare 2016 the hottest year on record. That makes three in a row.»
  40. ^ Schmidt, Gavin (22. januar 2015). «Thoughts on 2014 and ongoing temperature trends». Besøkt 4. september 2015. 
  41. ^ Pew Center on Global Climate Change / Center for Climate and Energy Solutions (September 2006). «Science Brief 1: The Causes of Global Climate Change» (PDF). Arlington, Virginia, USA: Center for Climate and Energy Solutions. , p.2
  42. ^ Group (28. november 2004). «Forcings (filed under: Glossary)». RealClimate. 
  43. ^ Brown, Patrick T.; Li, Wenhong; Jiang, Jonathan H.; Su, Hui (7. desember 2015). «Unforced Surface Air Temperature Variability and Its Contrasting Relationship with the Anomalous TOA Energy Flux at Local and Global Spatial Scales». Journal of Climate. 29 (3): 925–940. ISSN 0894-8755. doi:10.1175/JCLI-D-15-0384.1. 
  44. ^ US NRC 2012, s. 9
  45. ^ a b Hegerl et al., Chapter 9: Understanding and Attributing Climate Change, Section 9.4.1.5: The Influence of Other Anthropogenic and Natural Forcings, in IPCC AR4 WG1 2007, s. 690–691. «Recent estimates indicate a relatively small combined effect of natural forcings on the global mean temperature evolution of the second half of the 20th century, with a small net cooling from the combined effects of solar and volcanic forcings.» p. 690
  46. ^ «FNs klimapanel konkluderer: Klimatilpasning og raske utslippskutt er nødvendig», faktaark fra Miljødirektoratet om FNs klimapanels femte hovedrapport, foreløpig versjon november 2014 (M254/2014). «Kunnskapsgrunnlaget om klima har blitt vesentlig forbedret siden klimapanelets fjerde hovedrapport (2007). Vi vet blant annet mer om endringer av temperatur, havforsuring, smelting av is, nedbørsmønstre og naturlige variasjoner og kan bedre forutsi hvordan klimaet vil endre seg i framtiden. Vi vet også mer om virkninger på mennesker og natur. Forskning på tiltak har beveget seg fra et teknologifokus til blant annet også å inkludere kunnskap om økosystemtjenester, institusjonelle og sosiale hensyn. I tillegg legges det større vekt på risikohåndtering og vurdering av avveininger (trade-offs) og barrierer.»
  47. ^ a b «CLIMATE CHANGE 2014: Synthesis Report. Summary for Policymakers» (PDF). IPCC. Besøkt 1. november 2015. «Følgende betegnelser har blitt brukt til å indikere den vurderte sannsynligheten for et utfall eller resultat: så godt som sikkert 99-100 % sannsynlighet, meget sannsynlig 90-100 %, sannsynligvis 66-100 %, omtrent like sannsynlig som ikke 33-66 %, usannsynlig 0-33 %, svært usannsynlig 0-10 %, eksepsjonelt usannsynlig 0-1 %. Ytterligere vilkår (ekstremt sannsynlig: 95-100 %, mer sannsynlig enn ikke> 50-100%, mer usannsynlig enn sannsynlig 0- <50 % og ekstremt usannsynlige 0-5 %) kan også brukes når det er hensiktsmessig.» 
  48. ^ «FNs klimapanel konkluderer: Klimatilpasning og raske utslippskutt er nødvendig», faktaark fra Miljødirektoratet om FNs klimapanels femte hovedrapport, foreløpig versjon november 2014 (M254/2014). «Panelet sier at det er ekstremt sannsynlig at menneskeskapte utslipp har vært den dominerende årsaken til den observerte økningen i global gjennomsnittstemperatur siden midten av 1900-tallet.»
  49. ^ America's Climate Choices: Panel on Advancing the Science of Climate Change; National Research Council (2010). Advancing the Science of Climate Change. Washington, D.C.: The National Academies Press. ISBN 0-309-14588-0. Arkivert fra originalen 2014-05-29. «(p1) ... det er en sterk, troverdig mengde bevis, basert på flere linjer med forskning som dokumenterer at klimaet er i endring, og at disse endringene er i stor grad forårsaket av menneskelig aktivitet. Selv om mye gjenstår å forstå, har kjernen i fenomen, vitenskapelige spørsmål, og hypoteser blitt undersøkt grundig, og har stått fast i møte med alvorlig vitenskapelig debatt og nøye vurdering av alternative forklaringer. * * * (p21-22) Noen vitenskapelige konklusjoner eller teorier har blitt så grundig undersøkt og testet, og støttes av så mange uavhengige observasjoner og resultater, at deres sannsynlighet for senere å bli funnet å være feil er forsvinnende liten. Slike konklusjoner og teorier er da regnet som etablerte fakta. Dette er tilfellet for de konklusjoner som jordsystemet er under oppvarming og at mye av denne oppvarmingen er svært sannsynlig på grunn av menneskelig aktivitet.» 
  50. ^ a b Buis, Alan; Ramsayer, Kate; Rasmussen, Carol (12. november 2015). «A Breathing Planet, Off Balance». NASA. Besøkt 13. november 2015. 
  51. ^ Ole Mathismoen: Klima. Hva skjer, Font forlag 2007, ISBN 9788281690196, side 30 f og side 41.
  52. ^ Fourier presenterte sin teori i artiklene «Remarques Générales Sur Les Températures Du Globe Terrestre Et Des Espaces Planétaires», Annales de Chimie et de Physique (1824). 27: 136–167 og «Mémoire Sur Les Températures Du Globe Terrestre Et Des Espaces Planétaires», Mémoires de l'Académie Royale des Sciences (1827) 7: 569–604.
  53. ^ Tyndall, John (1861). «On the Absorption and Radiation of Heat by Gases and Vapours, and on the Physical Connection of Radiation, Absorption, and Conduction» (PDF). Philosophical Magazine. 4. 22: 169–94, 273–85. Besøkt 8. mai 2013. 
  54. ^ Weart, Spencer (2008). «The Carbon Dioxide Greenhouse Effect». The Discovery of Global Warming. American Institute of Physics. Besøkt 21. april 2009. 
  55. ^ Rose Kahele. «Behind the Inconvenient Truth». Hana Hou! vol. 10, No. 5, October/November 2007. 
  56. ^ The Callendar Effect: the life and work of Guy Stewart Callendar (1898–1964) Amer Meteor Soc., Boston. ISBN 978-1-878220-76-9
  57. ^ Ole Mathismoen: Klima. Hva skjer, Font forlag 2007, ISBN 9788281690196, side 41.
  58. ^ Le Treut; m.fl. «Chapter 1: Historical Overview of Climate Change Science». FAQ 1.1. , p. 97, in IPCC AR4 WG1 2007:"To emit 240 W m–2, a surface would have to have a temperature of around -19 °C. This is much colder than the conditions that actually exist at the Earth's surface (the global mean surface temperature is about 14 °C). Instead, the necessary -19 °C is found at an altitude about 5 km above the surface."
  59. ^ Blue, Jessica. «What is the Natural Greenhouse Effect?». National Geographic. Besøkt 1. januar 2015. 
  60. ^ Kiehl, J.T.; Trenberth, K.E. (1997). «Earth's Annual Global Mean Energy Budget» (PDF). Bulletin of the American Meteorological Society. 78 (2): 197–208. Bibcode:1997BAMS...78..197K. ISSN 1520-0477. doi:10.1175/1520-0477(1997)078<0197:EAGMEB>2.0.CO;2. Arkivert fra originalen (PDF) 24. juni 2008. Besøkt 21. april 2009. 
  61. ^ Schmidt, Gavin (6. april 2005). «Water vapour: feedback or forcing?». RealClimate. Besøkt 21. april 2009. 
  62. ^ Russell, Randy (16. mai 2007). «The Greenhouse Effect & Greenhouse Gases». University Corporation for Atmospheric Research Windows to the Universe. Besøkt 27. desember 2009. 
  63. ^ EPA (2007). «Recent Climate Change: Atmosphere Changes». United States Environmental Protection Agency. 
  64. ^ Spahni, Renato (November 2005). «Atmospheric Methane and Nitrous Oxide of the Late Pleistocene from Antarctic Ice Cores». Science. 310 (5752): 1317–1321. Bibcode:2005Sci...310.1317S. PMID 16311333. doi:10.1126/science.1120132. 
  65. ^ Siegenthaler, Urs; m.fl. (November 2005). «Stable Carbon Cycle–Climate Relationship During the Late Pleistocene» (PDF). Science. 310 (5752): 1313–1317. Bibcode:2005Sci...310.1313S. PMID 16311332. doi:10.1126/science.1120130. Besøkt 25. august 2010. 
  66. ^ Petit, J. R.; m.fl. (3. juni 1999). «Climate and atmospheric history of the past 420,000 years from the Vostok ice core, Antarctica» (PDF). Nature. 399 (6735): 429–436. Bibcode:1999Natur.399..429P. doi:10.1038/20859. Besøkt 27. desember 2009. 
  67. ^ Lüthi, D.; Le Floch, M.; Bereiter, B.; Blunier, T.; Barnola, J. M.; Siegenthaler, U.; Raynaud, D.; Jouzel, J.; Fischer, H.; Kawamura, K.; Stocker, T. F. (2008). «High-resolution carbon dioxide concentration record 650,000–800,000 years before present». Nature. 453 (7193): 379–382. Bibcode:2008Natur.453..379L. PMID 18480821. doi:10.1038/nature06949. 
  68. ^ Pearson, PN; Palmer, MR (2000). «Atmospheric carbon dioxide concentrations over the past 60 million years». Nature. 406 (6797): 695–699. PMID 10963587. doi:10.1038/35021000. 
  69. ^ IPCC, Summary for Policymakers Arkivert 7 mars 2016 hos Wayback Machine., Concentrations of atmospheric greenhouse gases … Arkivert 18 januar 2004 hos Wayback Machine., p. 7 Arkivert 13 januar 2013 hos Wayback Machine., in IPCC TAR WG1 2001.
  70. ^ IPCC (2007) AR4. Climate Change 2007: Working Group III: Mitigation of Climate Change, section 7.4.5.1. https://www.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg3/en/ch7s7-4-5.html
  71. ^ «The global carbon budget 1959–2011». Earth System Science Data Discussions. 5 (2): 1107–1157. 2. desember 2012. Bibcode:2012ESSDD...5.1107L. doi:10.5194/essdd-5-1107-2012. 
  72. ^ «Carbon dioxide passes symbolic mark». BBC. 10. mai 2013. Besøkt 27. mai 2013. 
  73. ^ Pilita Clark (10. mai 2013). «CO2 at highest level for millions of years». Financial Times. Besøkt 27. mai 2013. 
  74. ^ «Climate scientists discuss future of their field». 7. juli 2015. 
  75. ^ Rogner, H.-H., et al., Chap. 1, Introduction, Section 1.3.1.2: Intensities, in IPCC AR4 WG3 2007.
  76. ^ a b NRC (2008). «Understanding and Responding to Climate Change» (PDF). Board on Atmospheric Sciences and Climate, US National Academy of Sciences. s. 2. Besøkt 9. november 2010. 
  77. ^ World Bank (2010). World Development Report 2010: Development and Climate Change. The International Bank for Reconstruction and Development / The World Bank, 1818 H Street NW, Washington, D.C. 20433. ISBN 978-0-8213-7987-5. doi:10.1596/978-0-8213-7987-5. Arkivert fra originalen 2010-03-05. Besøkt 6. april 2010. 
  78. ^ Banuri et al., Chapter 3: Equity and Social Considerations, Section 3.3.3: Patterns of greenhouse gas emissions, and Box 3.1, pp. 92–93 in IPCC SAR WG3 1996.
  79. ^ a b c Liverman, D.M. (2008). «Conventions of climate change: constructions of danger and the dispossession of the atmosphere» (PDF). Journal of Historical Geography. 35 (2): 279–296. doi:10.1016/j.jhg.2008.08.008. Besøkt 10. mai 2011. 
  80. ^ Fisher et al., Chapter 3: Issues related to mitigation in the long-term context, Section 3.1: Emissions scenarios: Issues related to mitigation in the long term context in IPCC AR4 WG3 2007.
  81. ^ Morita, Chapter 2: Greenhouse Gas Emission Mitigation Scenarios and Implications, Section 2.5.1.4: Emissions and Other Results of the SRES Scenarios Arkivert 2 juni 2016 hos Wayback Machine., in IPCC TAR WG3 2001.
  82. ^ Rogner et al., Ch. 1: Introduction, Figure 1.7, in IPCC AR4 WG3 2007.
  83. ^ IPCC, Summary for Policymakers Arkivert 17 januar 2012 hos Wayback Machine., Introduction, paragraph 6 Arkivert 11 mars 2006 hos Wayback Machine., in IPCC TAR WG3 2001.
  84. ^ Prentence et al., Chapter 3: The Carbon Cycle and Atmospheric Carbon Dioxide Arkivert 24 desember 2011 hos Wayback Machine. Executive Summary Arkivert 7 desember 2009 hos Wayback Machine., in IPCC TAR WG1 2001.
  85. ^ Newell, P.J., 2000: Climate for change: non-state actors and the global politics of greenhouse. Cambridge University Press, ISBN 0-521-63250-1.
  86. ^ Talk of the Nation. «Americans Fail the Climate Quiz». NPR. Besøkt 27. desember 2011. 
  87. ^ Shindell, Drew; Faluvegi, Greg; Lacis, Andrew; Hansen, James; Ruedy, Reto; Aguilar, Elliot (2006). «Role of tropospheric ozone increases in 20th-century climate change». Journal of Geophysical Research. 111 (D8): D08302. Bibcode:2006JGRD..11108302S. doi:10.1029/2005JD006348. 
  88. ^ «3.4.4.2 Surface Radiation». Climate Change 2007: Working Group I: The Physical Science Basis. 2007. ISBN 978-0-521-88009-1. 
  89. ^ Hansen, J; Sato, M; Ruedy, R; Lacis, A; Oinas, V (2000). «Global warming in the twenty-first century: an alternative scenario». Proc. Natl. Acad. Sci. U.S.A. 97 (18): 9875–80. Bibcode:2000PNAS...97.9875H. PMC 27611Åpent tilgjengelig. PMID 10944197. doi:10.1073/pnas.170278997. 
  90. ^ Ramanathan, V.; Carmichael, G. (2008). «Global and regional climate changes due to black carbon». Nature Geoscience. 1 (4): 221–227. Bibcode:2008NatGe...1..221R. doi:10.1038/ngeo156. 
  91. ^ V. Ramanathan and G. Carmichael, supra note 1, at 221 («. . . emissions of black carbon are the second strongest contribution to current global warming, after carbon dioxide emissions.») Numerous scientists also calculate that black carbon may be second only to CO2 in its contribution to climate change, including Tami C. Bond & Haolin Sun, Can Reducing Black Carbon Emissions Counteract Global Warming, ENVIRON. SCI. TECHN. (2005), at 5921 («BC is the second or third largest individual warming agent, following carbon dioxide and methane.»); and J. Hansen, A Brighter Future, 53 CLIMATE CHANGE 435 (2002), available at «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 2011-10-21. Besøkt 8. juli 2008.  (calculating the climate forcing of BC at 1.0±0.5 W/m2).
  92. ^ Twomey, S. (1977). «Influence of pollution on shortwave albedo of clouds». J. Atmos. Sci. 34 (7): 1149–1152. Bibcode:1977JAtS...34.1149T. ISSN 1520-0469. doi:10.1175/1520-0469(1977)034<1149:TIOPOT>2.0.CO;2. 
  93. ^ Albrecht, B. (1989). «Aerosols, cloud microphysics, and fractional cloudiness». Science. 245 (4923): 1227–1239. Bibcode:1989Sci...245.1227A. PMID 17747885. doi:10.1126/science.245.4923.1227. 
  94. ^ IPCC, «Aerosols, their Direct and Indirect Effects», pp. 291–292 in IPCC TAR WG1 2001.
  95. ^ Ramanathan, V.; Chung, C.; Kim, D.; Bettge, T.; Buja, L.; Kiehl, J. T.; Washington, W. M.; Fu, Q.; Sikka, D. R.; Wild, M. (2005). «Atmospheric brown clouds: Impacts on South Asian climate and hydrological cycle» (Full free text). Proceedings of the National Academy of Sciences. 102 (15): 5326–5333. Bibcode:2005PNAS..102.5326R. PMC 552786Åpent tilgjengelig. PMID 15749818. doi:10.1073/pnas.0500656102. 
  96. ^ Ramanathan, V.; m.fl. (2008). «Report Summary» (PDF). Atmospheric Brown Clouds: Regional Assessment Report with Focus on Asia. United Nations Environment Programme. Arkivert fra originalen (PDF) 2011-07-18. 
  97. ^ Ramanathan, V.; m.fl. (2008). «Part III: Global and Future Implications» (PDF). Atmospheric Brown Clouds: Regional Assessment Report with Focus on Asia. United Nations Environment Programme. Arkivert fra originalen (PDF) 2011-07-18. 
  98. ^ a b IPCC, Summary for Policymakers, Human and Natural Drivers of Climate Change, Figure SPM.2, in IPCC AR4 WG1 2007.
  99. ^ US Environmental Protection Agency (2009). Volume 3: Attribution of Observed Climate Change. Endangerment and Cause or Contribute Findings for Greenhouse Gases under Section 202(a) of the Clean Air Act. EPA's Response to Public Comments. US Environmental Protection Agency. Arkivert fra originalen 16. juni 2011. Besøkt 23. juni 2011. 
  100. ^ US NRC 2008, s. 6
  101. ^ Hegerl, et al.,Chapter 9: Understanding and Attributing Climate Change, Frequently Asked Question 9.2: Can the Warming of the 20th century be Explained by Natural Variability?, in IPCC AR4 WG1 2007
  102. ^ «Notes for slide number 7, titled "Satellite evidence also suggests greenhouse gas warming," in presentation, "Human contributions to global climate change"». Presentation library on the U.S. National Oceanic and Atmospheric Administration's Climate Services website. November 2009. Arkivert fra originalen 3. juli 2011. Besøkt 23. juni 2011. 
  103. ^ Hegerl et al., Chapter 9: Understanding and Attributing Climate Change, Frequently Asked Question 9.2: Can the Warming of the 20th century be Explained by Natural Variability?, in IPCC AR4 WG1 2007.
  104. ^ Randel, William J.; Shine, Keith P.; Austin, John; m.fl. (2009). «An update of observed stratospheric temperature trends». Journal of Geophysical Research. 114 (D2): D02107. Bibcode:2009JGRD..11402107R. doi:10.1029/2008JD010421. 
  105. ^ USGCRP 2009, s. 20
  106. ^ Kaufman, D. S.; Schneider, D. P.; McKay, N. P.; Ammann, C. M.; Bradley, R. S.; Briffa, K. R.; Miller, G. H.; Otto-Bliesner, B. L.; Overpeck, J. T.; Vinther, B. M.; Abbott, M.; Axford, M.; Bird, Y.; Birks, B.; Bjune, H. J. B.; Briner, A. E.; Cook, J.; Chipman, T.; Francus, M.; Gajewski, P.; Geirsdottir, K.; Hu, A.; Kutchko, F. S.; Lamoureux, B.; Loso, S.; MacDonald, M.; Peros, G.; Porinchu, M.; Schiff, D.; Seppa, C. (2009). «Recent Warming Reverses Long-Term Arctic Cooling». Science. 325 (5945): 1236–1239. Bibcode:2009Sci...325.1236K. PMID 19729653. doi:10.1126/science.1173983. 
  107. ^ «Arctic Warming Overtakes 2,000 Years of Natural Cooling». UCAR. 3. september 2009. Arkivert fra originalen 2011-04-27. Besøkt 8. juni 2011. 
  108. ^ Bello, David (4. september 2009). «Global Warming Reverses Long-Term Arctic Cooling». Scientific American. Besøkt 8. juni 2011. 
  109. ^ Mann, M. E.; Zhang, Z.; Hughes, M. K.; Bradley, R. S.; Miller, S. K.; Rutherford, S.; Ni, F. (2008). «Proxy-based reconstructions of hemispheric and global surface temperature variations over the past two millennia». Proceedings of the National Academy of Sciences. 105 (36): 13252–7. Bibcode:2008PNAS..10513252M. PMC 2527990Åpent tilgjengelig. PMID 18765811. doi:10.1073/pnas.0805721105. 
  110. ^ Berger, A. (2002). «CLIMATE: An Exceptionally Long Interglacial Ahead?». Science. 297 (5585): 1287–8. PMID 12193773. doi:10.1126/science.1076120. 
  111. ^ Masson-Delmotte V.M.; m.fl. (2013). «Information from paleoclimate archives». Climate Change 2013: The Physical Science Basis. Contribution of Working Group I to the Fifth Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press. s. 383–464. ISBN 978-1-107-66182-0. 
  112. ^ a b «Vital signs of the planet: global climate change and global warming: uncertainties». Earth Science Communications Team at NASA's Jet Propulsion Laboratory / California Institute of Technology. 
  113. ^ Riebeek, H. (16. juni 2011). «The Carbon Cycle: Feature Articles: Effects of Changing the Carbon Cycle». Earth Observatory, part of the EOS Project Science Office located at NASA Goddard Space Flight Center. 
  114. ^ US National Research Council (2003). «Ch. 1 Introduction». Understanding Climate Change Feedbacks. Washington, D.C., USA: National Academies Press. , p.19
  115. ^ Lindsey, R. (14. januar 2009). «Earth's Energy Budget (p.4), in: Climate and Earth's Energy Budget: Feature Articles». Earth Observatory, part of the EOS Project Science Office, located at NASA Goddard Space Flight Center. 
  116. ^ US National Research Council (2006). «Ch. 1 Introduction to Technical Chapters». Surface Temperature Reconstructions for the Last 2,000 Years. Washington, D.C., USA: National Academies Press. , pp.26-27
  117. ^ AMS Council (20. august 2012). «2012 American Meteorological Society (AMS) Information Statement on Climate Change». Boston, Massachusetts, USA: AMS. 
  118. ^ a b c d Meehl, G.A.; m.fl. «Ch 10: Global Climate Projections». Sec 10.5.4.6 Synthesis of Projected Global Temperature at Year 2100]. , in IPCC AR4 WG1 2007
  119. ^ NOAA (januar 2007). «Patterns of greenhouse warming» (PDF). GFDL Climate Modeling Research Highlights. Princeton, New Jersey, USA: The National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) Geophysical Fluid Dynamics Laboratory (GFDL). 1 (6). , revision 2 February 2007, 8:50.08 AM.
  120. ^ NOAA Geophysical Fluid Dynamics Laboratory (GFDL) (9. oktober 2012). «NOAA GFDL Climate Research Highlights Image Gallery: Patterns of Greenhouse Warming». NOAA GFDL. 
  121. ^ IPCC, Glossary A-D: «Climate Model», in IPCC AR4 SYR 2007.
  122. ^ Karl, TR; m.fl., red. (2009). «Global Climate Change». Global Climate Change Impacts in the United States. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-14407-0. Arkivert fra originalen 2012-09-15. 
  123. ^ «Amount and timing of permafrost carbon release in response to climate warming». Tellus Series B. 63 (2): 165–180. 2011. Bibcode:2011TellB..63..165S. doi:10.1111/j.1600-0889.2011.00527.x. 
  124. ^ Hansen, James (2000). Robert Lanza, red. One World: The Health & Survival of the Human Species in the 21st century. Health Press (New Mexico). s. 173–190. ISBN 0-929173-33-3. Besøkt 18. august 2007. 
  125. ^ Stocker et al.,Chapter 7: Physical Climate Processes and Feedbacks Arkivert 24 desember 2011 hos Wayback Machine., Section 7.2.2: Cloud Processes and Feedbacks Arkivert 4 april 2005 hos Wayback Machine., in IPCC TAR WG1 2001.
  126. ^ Torn, Margaret (2006). «Missing feedbacks, asymmetric uncertainties, and the underestimation of future warming» (PDF). Geophysical Research Letters. 33 (10): L10703. Bibcode:2006GeoRL..3310703T. doi:10.1029/2005GL025540. Besøkt 4. mars 2007. 
  127. ^ Harte, John (2006). «Shifts in plant dominance control carbon-cycle responses to experimental warming and widespread drought». Environmental Research Letters. 1 (1): 014001. Bibcode:2006ERL.....1a4001H. doi:10.1088/1748-9326/1/1/014001. Besøkt 2. mai 2007. 
  128. ^ Scheffer, Marten (2006). «Positive feedback between global warming and atmospheric CO2 concentration inferred from past climate change» (PDF). Geophysical Research Letters. 33 (10): L10702. Bibcode:2006GeoRL..3310702S. doi:10.1029/2005gl025044. Besøkt 4. mai 2007. 
  129. ^ Randall et al., Chapter 8, Climate Models and Their Evaluation, Sec. FAQ 8.1 in IPCC AR4 WG1 2007.
  130. ^ IPCC, Technical Summary Arkivert 13 januar 2013 hos Wayback Machine., p. 54, in IPCC TAR WG1 2001.
  131. ^ Stroeve, J.; m.fl. (2007). «Arctic sea ice decline: Faster than forecast». Geophysical Research Letters. 34 (9): L09501. Bibcode:2007GeoRL..3409501S. doi:10.1029/2007GL029703. 
  132. ^ Wentz,FJ; m.fl. (2007). «How Much More Rain Will Global Warming Bring?». Science. 317 (5835): 233–5. Bibcode:2007Sci...317..233W. PMID 17540863. doi:10.1126/science.1140746. 
  133. ^ Liepert, Beate G. (2009). «Do Models and Observations Disagree on the Rainfall Response to Global Warming?». Journal of Climate. 22 (11): 3156–3166. Bibcode:2009JCli...22.3156L. doi:10.1175/2008JCLI2472.1. «Recently analyzed satellite-derived global precipitation datasets from 1987 to 2006 indicate an increase in global-mean precipitation of 1.1%–1.4% decade−1. This trend corresponds to a hydrological sensitivity (HS) of 7% K−1 of global warming, which is close to the Clausius–Clapeyron (CC) rate expected from the increase in saturation water vapor pressure with temperature. Analysis of two available global ocean evaporation datasets confirms this observed intensification of the atmospheric water cycle. The observed hydrological sensitivity over the past 20-yr period is higher by a factor of 5 than the average HS of 1.4% K−1 simulated in state-of-the-art coupled atmosphere–ocean climate models for the twentieth and twenty-first centuries.» 
  134. ^ Rahmstorf, S.; Cazenave, A.; Church, J. A.; Hansen, J. E.; Keeling, R. F.; Parker, D. E.; Somerville, R. C. J. (4. mai 2007). «Recent Climate Observations Compared to Projections». Science. 316 (5825): 709–709. Bibcode:2007Sci...316..709R. PMID 17272686. doi:10.1126/science.1136843. 
  135. ^ a b 4. Global Mean Sea Level Rise Scenarios, in: Main Report, in Parris & others 2012, s. 12
  136. ^ Executive Summary, in Parris & others 2012, s. 1
  137. ^ Parry, M.L., «Technical summary», Box TS.6. The main projected impacts for regions, http://www.ipcc.ch/publications_and_data/ar4/wg2/en/ts.html , in IPCC AR4 WG2 2007, s. 59–63
  138. ^ Solomon et al., Technical Summary, Section TS.5.3: Regional-Scale Projections, in IPCC AR4 WG1 2007.
  139. ^ Lu, Jian; Vechhi, Gabriel A.; Reichler, Thomas (2007). «Expansion of the Hadley cell under global warming» (PDF). Geophysical Research Letters. 34 (6): L06805. Bibcode:2007GeoRL..3406805L. doi:10.1029/2006GL028443. 
  140. ^ Hegerl, G.C.; m.fl. «Ch 9: Understanding and Attributing Climate Change». Executive Summary. , in IPCC AR4 WG1 2007
  141. ^ «Sahara Desert Greening Due to Climate Change?». National Geographic. Besøkt 12. juni 2010. 
  142. ^ Meehl, G.A.; m.fl. «Ch 10: Global Climate Projections». Box 10.1: Future Abrupt Climate Change, ‘Climate Surprises’, and Irreversible Changes: Glaciers and ice caps. , in IPCC AR4 WG1 2007, s. 776
  143. ^ Meehl, G.A.; m.fl. «Ch 10: Global Climate Projections». Sec 10.3.3.2 Changes in Snow Cover and Frozen Ground. , in IPCC AR4 WG1 2007, s. 770, 772
  144. ^ Meehl, G.A.; m.fl. «Ch 10: Global Climate Projections». Sec 10.3.3.1 Changes in Sea Ice Cover. , in IPCC AR4 WG1 2007, s. 770
  145. ^ Wang, M. (2009). «A sea ice free summer Arctic within 30 years?». Geophys. Res. Lett. 36 (7). Bibcode:2009GeoRL..3607502W. doi:10.1029/2009GL037820. Besøkt 2. mai 2011. 
  146. ^ Met Office. «Arctic sea ice 2012». Exeter, UK: Met Office. Arkivert fra originalen 2013-05-15. 
  147. ^ IPCC, Glossary A-D: «Detection and attribution», in IPCC AR4 WG1 2007. See also Hegerl et al., Section 9.1.2: What are Climate Change Detection and Attribution?, in IPCC AR4 WG1 2007.
  148. ^ Rosenzweig et al., Chapter 1: Assessment of Observed Changes and Responses in Natural and Managed Systems Section 1.2 Methods of detection and attribution of observed changes, in IPCC AR4 WG2 2007 .
  149. ^ On snowfall:
  150. ^ Battisti, David (2009). «Historical warnings of future food insecurity with unprecedented seasonal heat». Science. 323 (5911): 240–4. PMID 19131626. doi:10.1126/science.1164363. Besøkt 13. april 2012. 
  151. ^ US NRC 2012, s. 26
  152. ^ a b IPCC, Synthesis Report Summary for Policymakers, Section 3: Projected climate change and its impacts, in IPCC AR4 SYR 2007.
  153. ^ NOAA (februar 2007). «Will the wet get wetter and the dry drier?» (PDF). GFDL Climate Modeling Research Highlights. Princeton, New Jersey, USA: National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA) Geophysical Fluid Dynamics Laboratory (GFDL). 1 (5). , p.1. Revision 15 October 2008, 4:47:16 PM.
  154. ^ «D. Future Climate Extremes, Impacts, and Disaster Losses, in: Summary for policymakers». MANAGING THE RISKS OF EXTREME EVENTS AND DISASTERS TO ADVANCE CLIMATE CHANGE ADAPTATION. , in IPCC SREX 2012, s. 9–13
  155. ^ «New Study Links Weather Extremes to Global Warming». The New York Times. 27. april 2015. Besøkt 27. april 2015. «“The bottom line is that things are not that complicated,” Dr. Knutti said. “You make the world a degree or two warmer, and there will be more hot days. There will be more moisture in the atmosphere, so that must come down somewhere.”» 
  156. ^ «Anthropogenic contribution to global occurrence of heavy-precipitation and high-temperature extremes» (online). Nature Climate Change. 5: 560–564. 27. april 2015. Bibcode:2015NatCC...5..560F. doi:10.1038/nclimate2617. Besøkt 27. april 2015. «We show that at the present-day warming of 0.85 °C about 18% of the moderate daily precipitation extremes over land are attributable to the observed temperature increase since pre-industrial times, which in turn primarily results from human influence. … Likewise, today about 75% of the moderate daily hot extremes over land are attributable to warming.» 
  157. ^ «UCI study finds dramatic increase in concurrent droughts, heat waves». UCI. 2015. 
  158. ^ «Indian Monsoons Are Becoming More Extreme». Scientific American. 2014. 
  159. ^ «Unabated global mean sea-level rise over the satellite altimeter era». Nature Climate Change. 5: 565–568. 11. mai 2015. Bibcode:2015NatCC...5..565W. doi:10.1038/nclimate2635. 
  160. ^ Churchs, John; Clark, Peter. «Chapter 13: Sea Level Change - Final Draft Underlying Scientific-Technical Assessment» (PDF). IPCC Working Group I. Besøkt 21. januar 2015. 
  161. ^ PROJECTIONS OF FUTURE SEA LEVEL RISE, pp.243-244, in: Ch. 7. Sea Level Rise and the Coastal Environment, in National Research Council 2010
  162. ^ a b BOX SYN-1: SUSTAINED WARMING COULD LEAD TO SEVERE IMPACTS, p.5, in: Synopsis, in National Research Council 2011
  163. ^ «The multimillennial sea-level commitment of global warming». PNAS. 110: 13745–13750. 13. juni 2013. Bibcode:2013PNAS..11013745L. doi:10.1073/pnas.1219414110. 
  164. ^ «Combustion of available fossil fuel resources sufficient to eliminate the Antarctic Ice Sheet». 11. september 2015. doi:10.1126/sciadv.1500589. 
  165. ^ IPCC, Synthesis Report Summary for Policymakers, Section 1: Observed changes in climate and their effects, in IPCC AR4 SYR 2007.
  166. ^ Fischlin, et al., Chapter 4: Ecosystems, their Properties, Goods and Services, Executive Summary, p. 213, in IPCC AR4 WG2 2007. Executive summary not present in on-line text; see pdf.
  167. ^ Schneider et al., Chapter 19: Assessing Key Vulnerabilities and the Risk from Climate Change, Section 19.3.4: Ecosystems and biodiversity, in IPCC AR4 WG2 2007.
  168. ^ a b c Ocean Acidification, in: Ch. 2. Our Changing Climate, in NCADAC 2013, s. 69–70
  169. ^ a b Introduction, in Zeebe 2012, s. 142
  170. ^ Ocean acidification, in: Executive summary, in Good & others 2010, s. 14
  171. ^ * UNEP 2010* 5. Ocean acidification, in Good & others 2010, s. 73–81* IAP 2009
  172. ^ Deutsch; m.fl. (2011). «Climate-Forced Variability of Ocean Hypoxia» (PDF). Science. 333: 336–339. Bibcode:2011Sci...333..336D. doi:10.1126/science.1202422. [død lenke]
  173. ^ a b c
  174. ^ Peter, U.; m.fl. «Clark et al. 2016 Consequences of twenty-first-century policy for multi-millennial climate and sea-level change». Nature Climate Change. 6: 360–369. doi:10.1038/NCLIMATE2923. 
  175. ^ BOX 2.1: STABILIZATION AND NON-CO2 GREENHOUSE GASES (p.65), in: Chapter 2: Emissions, Concentrations, and Related Factors, in National Research Council 2011
  176. ^ «The world’s carbon-dioxide emissions have stabilised». The Economist. 16. mars 2016. Besøkt 12. desember 2016. 
  177. ^ Rapid rise in methane emissions in 10 years surprises scientists The Guardian
  178. ^ Bill McGuire. «Climate forcing of geological and geomorphological hazards». Philosophical Transactions A. Royal Society. 368: 2311–2315. Bibcode:2010RSPTA.368.2311M. doi:10.1098/rsta.2010.0077. 
  179. ^ «Climate change increases frequency of shallow spring landslides in the French Alps». Geology. 41: 619–622. doi:10.1130/G34098.1. 
  180. ^ Smith, J.B.; m.fl. «Ch. 19. Vulnerability to Climate Change and Reasons for Concern: A Synthesis». Sec 19.6. Extreme and Irreversible Effects. , in IPCC TAR WG2 2001
  181. ^ Smith, J. B.; Schneider, S. H.; Oppenheimer, M.; Yohe, G. W.; Hare, W.; Mastrandrea, M. D.; Patwardhan, A.; Burton, I.; Corfee-Morlot, J.; Magadza, C. H. D.; Füssel, H.-M.; Pittock, A. B.; Rahman, A.; Suarez, A.; van Ypersele, J.-P. (17. mars 2009). «Assessing dangerous climate change through an update of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) 'reasons for concern'». Proceedings of the National Academy of Sciences. 106 (11): 4133–7. Bibcode:2009PNAS..106.4133S. PMC 2648893Åpent tilgjengelig. PMID 19251662. doi:10.1073/pnas.0812355106. 
  182. ^ a b Clark, P.U.; m.fl. (desember 2008). «Executive Summary». Abrupt Climate Change. A Report by the U.S. Climate Change Science Program and the Subcommittee on Global Change Research. Reston, Virginia, USA: U.S. Geological Survey. , pp. 1–7. Report website Arkivert 4 mai 2013 hos Wayback Machine.
  183. ^ «Siberian permafrost thaw warning sparked by cave data». BBC. 22. februar 2013. Besøkt 24. februar 2013. 
  184. ^ a b IPCC. «Summary for Policymakers». Sec. 2.6. The Potential for Large-Scale and Possibly Irreversible Impacts Poses Risks that have yet to be Reliably Quantified. , in IPCC TAR WG2 2001
  185. ^ «Joint Science Academies' Statement» (PDF). Besøkt 6. januar 2014. 
  186. ^ Kirby, Alex (17. mai 2001). «Science academies back Kyoto». BBC News. Besøkt 27. juli 2011. 
  187. ^ a b DiMento, Joseph F. C.; Doughman, Pamela M. (2007). Climate Change: What It Means for Us, Our Children, and Our Grandchildren. The MIT Press. s. 68. ISBN 978-0-262-54193-0. 
  188. ^ Cramer, W., et al., Executive summary, in: Chapter 18: Detection and attribution of observed impacts (archived 8 July 2014), pp.3-4, in IPCC AR5 WG2 A 2014
  189. ^ FAQ 7 and 8, in: Volume-wide Frequently Asked Questions (FAQs) (archived 8 July 2014), pp.2-3, in IPCC AR5 WG2 A 2014
  190. ^ Oppenheimer, M., et al., Section 19.6.3: Updating Reasons for Concern, in: Chapter 19: Emergent risks and key vulnerabilities (archived 8 July 2014), pp.39-46, in IPCC AR5 WG2 A 2014
  191. ^ Field, C., et al., B-3: Regional Risks and Potential for Adaptation, in: Technical Summary (archived 8 July 2014), pp.27-30, in IPCC AR5 WG2 A 2014
  192. ^ Oppenheimer, M., et al., Section 19.6.3: Updating Reasons for Concern, in: Chapter 19: Emergent risks and key vulnerabilities (archived 8 July 2014), pp.42-43, in IPCC AR5 WG2 A 2014
  193. ^ Dana Nuccitelli (26. januar 2015). «Climate change could impact the poor much more than previously thought». The Guardian. 
  194. ^ Chris Mooney (22. oktober 2014). «There’s a surprisingly strong link between climate change and violence». The Washington Post. 
  195. ^ Porter, J.R., et al., Executive summary, in: Chapter 7: Food security and food production systems (archived 8 July 2014), p.3, in IPCC AR5 WG2 A 2014
  196. ^ Reference temperature period converted from late-20th century to pre-industrial times (approximated in the source as 1850–1900).
  197. ^ Smith, K.R., et al., FAQ 11.2, in: Chapter 11: Human health: impacts, adaptation, and co-benefits (archived 8 July 2014), p.37, in IPCC AR5 WG2 A 2014
  198. ^ a b Costello, Anthony; Abbas, Mustafa; Allen, Adriana; Ball, Sarah; Bell, Sarah; Bellamy, Richard; Friel, Sharon; Groce, Nora; Johnson, Anne; Kett, Maria; Lee, Maria; Levy, Caren; Maslin, Mark; McCoy, David; McGuire, Bill; Montgomery, Hugh; Napier, David; Pagel, Christina; Patel, Jinesh; de Oliveira, Jose Antonio Puppim; Redclift, Nanneke; Rees, Hannah; Rogger, Daniel; Scott, Joanne; Stephenson, Judith; Twigg, John; Wolff, Jonathan; Patterson, Craig (mai 2009). «Managing the health effects of climate change». The Lancet. 373 (9676): 1693–1733. doi:10.1016/S0140-6736(09)60935-1. 
  199. ^ a b Watts, Nick; Adger, W Neil; Agnolucci, Paolo; Blackstock, Jason; Byass, Peter; Cai, Wenjia; Chaytor, Sarah; Colbourn, Tim; Collins, Mat; Cooper, Adam; Cox, Peter M; Depledge, Joanna; Drummond, Paul; Ekins, Paul; Galaz, Victor; Grace, Delia; Graham, Hilary; Grubb, Michael; Haines, Andy; Hamilton, Ian; Hunter, Alasdair; Jiang, Xujia; Li, Moxuan; Kelman, Ilan; Liang, Lu; Lott, Melissa; Lowe, Robert; Luo, Yong; Mace, Georgina; Maslin, Mark (November 2015). «Health and climate change: policy responses to protect public health». The Lancet. 386 (10006): 1861–1914. PMID 26111439. doi:10.1016/S0140-6736(15)60854-6. Besøkt 4. januar 2016. 
  200. ^ Smith, K.R., et al., Section 11.4: Direct Impacts of Climate and Weather on Health, in: Chapter 11: Human health: impacts, adaptation, and co-benefits (archived 8 July 2014), pp.10-13, in IPCC AR5 WG2 A 2014
  201. ^ Smith, K.R., et al., Section 11.6.1. Nutrition, in: Chapter 11: Human health: impacts, adaptation, and co-benefits (archived 8 July 2014), pp.10-13, in IPCC AR5 WG2 A 2014
  202. ^ IPCC AR4 SYR 2007. 3.3.3 Especially affected systems, sectors and regions. Synthesis report. 
  203. ^ Mimura, N.; m.fl. (2007). Chapter 16: Small Islands. Climate change 2007: impacts, adaptation and vulnerability: contribution of Working Group II to the fourth assessment report of the Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC). Cambridge University Press (CUP): Cambridge, UK: Print version: CUP. This version: IPCC website. ISBN 0521880106. Besøkt 15. september 2011. 
  204. ^ «Climate change and the risk of statelessness» (PDF). mai 2011. Besøkt 13. april 2012. 
  205. ^ Expert Consensus on the Economics of Climate Change (PDF). Institute for Policy Integrity og New York University School of Law, New York. 2015. 
  206. ^ The Economic Consequences of Climate Change. OECD, OECD Publishing, Paris. 2015. s. 12-13. ISBN 978-92-64-23541-0. 
  207. ^ Ackerman, Frank and Stanton, Elizabeth A. (2008). The Cost of Climate Change (PDF). Global Development and Environment Institute og Stockholm Environment Institute-US Center, Tufts University. s. iv. 
  208. ^ «Economic impacts of carbon dioxide and methane released from thawing permafrost». Nature. 6: 56–59. 2015. Bibcode:2016NatCC...6...56H. doi:10.1038/nclimate2807. 
  209. ^ Lehmann, Evan. «Infrastructure Threatened by Climate Change Poses a National Crisis». Scientific American. Besøkt 22. april 2017. 
  210. ^ «North Slope permafrost thawing sooner than expected». University of Alaska Fairbanks. 2015. 
  211. ^ United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC) (2011). «Status of Ratification of the Convention». UNFCCC Secretariat: Bonn, Germany: UNFCCC. . De fleste land i verden er parter i klimakonvensjonen (UNFCCC), som har vedtatt en 2 °C grense. Per 25. juni 2011, er det 195 parter (194 stater og en regional organisasjon for økonomisk integrasjon (EU)) som er med i UNFCCC.
  212. ^ United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC) (2011). «Conference of the Parties – Sixteenth Session: Decision 1/CP.16: The Cancun Agreements: Outcome of the work of the Ad Hoc Working Group on Long-term Cooperative Action under the Convention (English): Paragraph 4» (PDF). UNFCCC Secretariat: Bonn, Germany: UNFCCC: 3. «(…) dype kutt i utslipp av globale klimagasser er nødvendig i henhold til vitenskapen, og er dokumentert i den fjerde hovedrapport fra FNs klimapanel, med sikte på å redusere de globale utslippene av klimagasser, slik økningen av den global gjennomsnittstemperaturen holdes under 2 °C av førindustrielle nivåer»
  213. ^ America's Climate Choices. Washington, D.C.: The National Academies Press. 2011. s. 15. ISBN 978-0-309-14585-5. «The average temperature of the Earth's surface increased by about 1,4 °F (0,8 °C) over the past 100 years, with about 1,0 °F (0,6 °C) of this warming occurring over just the past three decades.» 
  214. ^
  215. ^ PBL Netherlands Environment Agency (15. juni 2012). «Figure 6.14, in: Chapter 6: The energy and climate challenge». I van Vuuren, D. Roads from Rio+20 (PDF). ISBN 978-90-78645-98-6. , p.177, Report no: 500062001. Report website.
  216. ^ Mitigation, in USGCRP 2015
  217. ^ a b c IPCC, Synthesis Report Summary for Policymakers, Section 4: Adaptation and mitigation options, in IPCC AR4 SYR 2007.
  218. ^ a b Edenhofer, O., et al., Table TS.3, in: Technical summary (archived 30 December 2014), in: IPCC AR5 WG3 2014, s. 68
  219. ^ «Citi report: slowing global warming would save tens of trillions of dollars». The Guardian. 2015. 
  220. ^ Clarke, L., et al., Executive summary, in: Chapter 6: Assessing Transformation Pathways (archived 30 December 2014), in: IPCC AR5 WG3 2014, s. 418
  221. ^ a b SPM4.1: Long-term mitigation pathways, in: Summary for Policymakers (archived 27 December 2014), in: IPCC AR5 WG3 2014, s. 10–13
  222. ^ Edenhofer, O., et al., TS.3.1.2: Short- and long-term requirements of mitigation pathways, in: Technical summary (archived 30 December 2014), in: IPCC AR5 WG3 2014, s. 55–56
  223. ^ Edenhofer, O., et al., TS.3.1.3: Costs, investments and burden sharing, in: Technical summary (archived 30 December 2014), in: IPCC AR5 WG3 2014, s. 58
  224. ^ Smit et al., Chapter 18: Adaptation to Climate Change in the Context of Sustainable Development and Equity Arkivert 17 januar 2012 hos Wayback Machine., Section 18.2.3: Adaptation Types and Forms, in IPCC TAR WG2 2001.
  225. ^ «Appendix I. Glossary». Adaptive capacity. , in IPCC AR4 WG2 2007
  226. ^ «Synthesis report». Sec 6.3 Responses to climate change: Robust findings]. , in IPCC AR4 SYR 2007
  227. ^ «New Report Provides Authoritative Assessment of National, Regional Impacts of Global Climate Change» (pressemelding). U.S. Global Change Research Program. 16. juni 2009. Besøkt 14. januar 2016. 
  228. ^ «Workshop on managing solar radiation» (PDF). NASA. Besøkt 23. mai 2009. 
  229. ^ «Stop emitting CO2 or geoengineering could be our only hope» (pressemelding). The Royal Society. 28. august 2009. Besøkt 14. juni 2011. 
  230. ^ P. Keller, David (januar 2014). «Potential climate engineering effectiveness and side effects during a high carbon dioxide-emission scenario». Nature. 5: 3304. Bibcode:2014NatCo...5E3304K. doi:10.1038/ncomms4304. Besøkt 31. mars 2014. «We find that even when applied continuously and at scales as large as currently deemed possible, all methods are, individually, either relatively ineffective with limited (< 8 %) warming reductions, or they have potentially severe side effects and cannot be stopped without causing rapid climate change.» 
  231. ^ Quoted in IPCC SAR SYR 1996, «Synthesis of Scientific-Technical Information Relevant to Interpreting Article 2 of the UN Framework Convention on Climate Change», paragraph 4.1, p. 8 (pdf p. 18.)
  232. ^ Granger Morgan, M. (Lead Author), H. Dowlatabadi, M. Henrion, D. Keith, R. Lempert, S. McBride, M. Small and T. Wilbanks (Contributing Authors) (2009). «Non-Technical Summary: BOX NT.1 Summary of Climate Change Basics». Synthesis and Assessment Product 5.2: Best practice approaches for characterizing, communicating, and incorporating scientific uncertainty in decisionmaking. A Report by the U.S. Climate Change Science Program and the Subcommittee on Global Change Research (PDF). Washington, D.C., USA.: National Oceanic and Atmospheric Administration. s. 11. Besøkt 1. juni 2011. 
  233. ^ UNFCCC (udatert). «Essential Background». UNFCCC website. Arkivert fra originalen 2010-05-09. Besøkt 18. mai 2010. 
  234. ^ UNFCCC (udatert). «Full text of the Convention, Article 2». UNFCCC website. Arkivert fra originalen 2005-10-28. Besøkt 18. mai 2010. 
  235. ^ Rogner et al., Chapter 1: Introduction, Executive summary, in IPCC AR4 WG3 2007.
  236. ^ Raupach, R.; Marland, G.; Ciais, P.; Le Quere, C.; Canadell, G.; Klepper, G.; Field, B. (juni 2007). «Global and regional drivers of accelerating CO2 emissions» (Free full text). Proceedings of the National Academy of Sciences. 104 (24): 10288–10293. Bibcode:2007PNAS..10410288R. ISSN 0027-8424. PMC 1876160Åpent tilgjengelig. PMID 17519334. doi:10.1073/pnas.0700609104. 
  237. ^ a b Dessai, S. (2001). «The climate regime from The Hague to Marrakech: Saving or sinking the Kyoto Protocol?» (PDF). Tyndall Centre Working Paper 12. Tyndall Centre website. Arkivert fra originalen (PDF) 2012-06-10. Besøkt 5. mai 2010. 
  238. ^ Grubb, M. (juli–september 2003). «The Economics of the Kyoto Protocol» (PDF). World Economics. 4 (3): 144–145. Besøkt 25. mars 2010. 
  239. ^ a b UNFCCC (udatert). «Kyoto Protocol». UNFCCC website. Besøkt 21. mai 2011. 
  240. ^ Müller, Benito (februar 2010). Copenhagen 2009: Failure or final wake-up call for our leaders? EV 49 (PDF). Oxford Institute for Energy Studies. s. i. ISBN 978-1-907555-04-6. Besøkt 18. mai 2010. 
  241. ^ Rudd, Kevin (25. mai 2015). «Paris Can't Be Another Copenhagen». The New York Times. Besøkt 26. mai 2015. 
  242. ^ United Nations Environment Programme (November 2010). «Technical summary». The Emissions Gap Report: Are the Copenhagen Accord pledges sufficient to limit global warming to 2 °C or 1,5 °C? A preliminary assessment (advance copy) (PDF). UNEP website. Arkivert fra originalen (PDF) 2011-05-27. Besøkt 11. mai 2011.  This publication is also available in e-book format
  243. ^ UNFCCC (30. mars 2010). «Decision 2/CP. 15 Copenhagen Accord. In: Report of the Conference of the Parties on its fifteenth session, held in Copenhagen from 7 to 19 December 2009. Addendum. Part Two: Action taken by the Conference of the Parties at its fifteenth session» (PDF). United Nations Office at Geneva, Switzerland. s. 5. Besøkt 17. mai 2010. 
  244. ^ «Outcome of the work of the Ad Hoc Working Group on long-term Cooperative Action under the Convention» (PDF). PRESIDENCIA DE LA REPÚBLICA, MÉXICO. 11. desember 2010. s. 2. Besøkt 12. januar 2011. 
  245. ^ «Paris Climate Agreement to enter into force on 4 November». United Nations Sustainable Development (engelsk). 5. oktober 2016. Besøkt 7. oktober 2016. 
  246. ^ Utenriksdepartementet (28. april 2016). «Samtykke til ratifikasjon av Parisavtalen». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 1. juni 2017. 
  247. ^ Klima- og miljødepartementet (14. desember 2015). «Paris-avtalen om klima vedtatt». Regjeringen.no (norsk). Besøkt 22. april 2016. 
  248. ^ «Detection and Attribution of Climate Change».  , in IPCC AR5 WG1 2013.
  249. ^ a b Royal Society (13. april 2005). Economic Affairs – Written Evidence. The Economics of Climate Change, the Second Report of the 2005–2006 session, produced by the UK Parliament House of Lords Economics Affairs Select Committee. UK Parliament website. Besøkt 9. juli 2011.  This document is also available in PDF format
  250. ^ Academia Brasileira de Ciéncias (Brazil), Royal Society of Canada, Chinese Academy of Sciences, Académie des Sciences (France), Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina (Germany), Indian National Science Academy, Accademia Nazionale dei Lincei (Italy), Science Council of Japan, Academia Mexicana de Ciencias, Russian Academy of Sciences, Academy of Science of South Africa, Royal Society (United Kingdom), National Academy of Sciences (United States of America) (mai 2009). «G8+5 Academies’ joint statement: Climate change and the transformation of energy technologies for a low carbon future» (PDF). US National Academies website. Besøkt 5. mai 2010. 
  251. ^ John Cook; m.fl. (13. april 2016). «Consensus on consensus: a synthesis of consensus estimates on human-caused global warming». Environmental Research Letters. 11 (4): 048002. doi:10.1088/1748-9326/11/4/048002. Besøkt 21. juli 2016. 
  252. ^ Julie Brigham-Grette; m.fl. (September 2006). «Petroleum Geologists' Award to Novelist Crichton Is Inappropriate» (PDF). Eos. 87 (36): 364. Bibcode:2006EOSTr..87..364B. doi:10.1029/2006EO360008. Besøkt 23. januar 2007. «The AAPG stands alone among scientific societies in its denial of human-induced effects on global warming.» 
  253. ^ Boykoff, M.; Boykoff, J. (juli 2004). «Balance as bias: global warming and the US prestige press». Global Environmental Change Part A. 14 (2): 125–136. doi:10.1016/j.gloenvcha.2003.10.001. 
  254. ^ Oreskes, Naomi; Conway, Erik. Merchants of Doubt: How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues from Tobacco Smoke to Global Warming (first utg.). Bloomsbury Press. ISBN 978-1-59691-610-4. 
  255. ^ Aaron M. McCright and Riley E. Dunlap, «Challenging Global Warming as a Social Problem: An Analysis of the Conservative Movement's Counter-Claims», Social Problems, November 2000, Vol. 47 Issue 4, pp 499–522 in JSTOR
  256. ^ Weart, S. (juli 2009). «The Public and Climate Change (cont. – since 1980). Section: After 1988». American Institute of Physics website. Besøkt 5. mai 2010. 
  257. ^ Begley, Sharon (13. august 2007). «The Truth About Denial». Newsweek. Besøkt 13. august 2007. 
  258. ^ Adams, David (20. september 2006). «Royal Society tells Exxon: stop funding climate change denial». The Guardian. London. Besøkt 9. august 2007. 
  259. ^ «Exxon cuts ties to global warming skeptics». MSNBC. 12. januar 2007. Besøkt 2. mai 2007. 
  260. ^ Sandell, Clayton (3. januar 2007). «Report: Big Money Confusing Public on Global Warming». ABC. Besøkt 27. april 2007. 
  261. ^ «Greenpeace: Exxon still funding climate skeptics». USA Today. 18. mai 2007. Besøkt 21. januar 2010. 
  262. ^ «Global Warming Resolutions at U.S. Oil Companies Bring Policy Commitments from Leaders, and Record High Votes at Laggards» (pressemelding). Ceres. 13. mai 2004. Besøkt 4. mars 2010. 
  263. ^ «Oil Company Positions on the Reality and Risk of Climate Change». University of Oshkosh - Wisconsin. Besøkt 27. mars 2016. 
  264. ^ Stokes, Bruce; Wike, Richard; Carle, Jill (5. november 2015). «Global Concern about Climate Change, Broad Support for Limiting Emissions: U.S., China Less Worried; Partisan Divides in Key Countries». 
  265. ^ Weart, S. (februar 2015). «The Public and Climate Change (cont. – since 1980). Section: after 1988». American Institute of Physics website. Besøkt 18. august 2015. 
  266. ^ «Environment». Gallup. 2015. Besøkt 18. august 2015. 
  267. ^ Pelham, Brett (2009). «Awareness, Opinions about Global Warming Vary Worldwide». Gallup. Besøkt 18. august 2015. 
  268. ^ Pugliese, Anita (20. april 2011). «Fewer Americans, Europeans View Global Warming as a Threat». Gallup. Besøkt 22. april 2011. 
  269. ^ Ray, Julie (22. april 2011). «Worldwide, Blame for Climate Change Falls on Humans». Gallup.Com. Besøkt 3. mai 2011. «People nearly everywhere, including majorities in developed Asia and Latin America, are more likely to attribute global warming to human activities rather than natural causes. The U.S. is the exception, with nearly half (47%) – and the largest percentage in the world – attributing global warming to natural causes.» 
  270. ^ «Climate Change and Financial Instability Seen as Top Global Threats». Pew Research Center for the People & the Press. 
  271. ^ Climate Change: Key Data Points from Pew Research | Pew Research Center
  272. ^ Tranter, Bruce; Booth, Kate (juli 2015). «Scepticism in a Changing Climate: A Cross-national Study». Global Environmental Change. 33: 54–164. doi:10.1016/j.gloenvcha.2015.05.003. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • IPCC SAR SYR (1996). «Climate Change 1995: A report of the Intergovernmental Panel on Climate Change». IPCC Second Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. IPCC.  pdf. The «Full Report», consisting of «The IPCC Second Assessment Synthesis of Scientific-Technical Information Relevant to Interpreting Article 2 of the UN Framework Convention on Climate Change» and the Summaries for Policymakers of the three Working Groups.
  • IPCC SAR WG3 (1996). Bruce, J.P., red. Climate Change 1995: Economic and Social Dimensions of Climate Change. Contribution of Working Group III to the IPCC Second Assessment Report of the Intergovernmental Panel on Climate Change. Cambridge University Press. ISBN 0-521-56051-9.  Full rapport (PDF-fil).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Forskning
Utdanning