Antikken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Antikken betegner en lang tidsperiode av kulturhistorien ved Middelhavets greske og romerske sivilisasjoner, samlet den gresk-romerske verden, fra rundt 700 f.Kr. til rundt 400 e.Kr.. Antikken inndeles i gresk antikk og romersk antikk. Det var en blomstringstid for gresk og romersk litteratur, med forfattere som Homer, Aiskhylos, Ovidius og andre. På norsk kalles antikken tidvis upresist for oldtiden, og på engelsk benyttes også tilsvarende upresist betegnelsen klassisk tid. Klassisk tid er en del av antikken, som kan inndeles i arkaisk tid, klassisk tid og senantikken. «Klassisk antikk» benyttes stundom for en idealisert visjon i senere tid om en forestilling om hva som en gang var, i Edgar Allan Poes ord, «den ære som var gresk, den storhet som var Roma.»[1]

Konvensjonelt er det vanlig å begynne med de tidligst nedtegnelser av Homers greske poesi (700-600-tallet f.Kr.) og fortsettelsen fram til kristendommen begynnelse og nedgangen for Romerriket (400-tallet e.Kr.) Den ender med oppløsningen av antikkens kultur ved senantikkens avslutning (gradvis i tidsrommet 300-600 e.Kr.), og går deretter over i tidlig middelalder (600-1000). En slik bred utstrekning i tid og geografi dekker mange ulike epoker og kulturer.

Antikkens greske kultur, sammen med en del orientalsk påvirkning, var gjeldende gjennom hele den klassiske antikken som grunnlaget for kunst, filosofi, samfunn, og utdannelse. Disse idealene ble bevart og etterlignet — i en utvendig betydning, i det minste — av romerne. Det gresk-romerske kulturelle fundamentet har hatt en stor betydning på språk, politikk, utdannelsessystemer, filosofi, vitenskap, kunst og arkitektur fram til moderne tid: fra de bevarte fragmentene fra antikken har renessansekulturen fra 1300-tallet og framover i Vest-Europa sett tilbake på antikken, og nye kulturbevegelser på 1700- og 1800-tallet har på nytt latt seg inspirere og begeistre av antikkens forgangne kultur.

Hellensk kultur[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Antikkens Hellas

Ved slutten av bronsealderen falt de gamle greske kongedømmene sammen og en ny sivilisasjon vokste opp i tomrommet etter dem. Den hellenske sivilisasjonen ble til av en samling av bystater (hvor de viktigste var Athen og Sparta), som hadde forskjellige regjeringstyper og kulturer, som omfattet mange nyvinninger innenfor regjeringstyper, filosofi, vitenskap, politikk, sport, teater og musikk.

De hellenske bystatene grunnla et stort antall kolonier på kystene til Svartehavet og Middelhavet, i Anatolia, Sicilia og Sør-Italia, men i det 4. århundret f.Kr. hadde deres interne kriger gjort dem til et lett bytte for kong Filip II av Makedonia. Hans sønn Aleksander den stores militære erobringer spredde den hellenske kulturen til Persia, Egypt og India, men åpnet også for kontakt mellom den nye kulturen og den eldre læren fra disse områdene, dette utviklet seg til en ny kultur som senere er blitt kjent som hellenismen.

Romerriket[rediger | rediger kilde]

Hovedartikkel: Romerriket
Det romerske rikets utvikling før 133 f.Kr. (rød), 44 f.Kr. (oransje), 14 e.Kr. (gul), 117 e.Kr. (grønn)

Mye av den greske læren ble assimilert av den gryende romerske stat etter hvert som den vokste seg ut fra Italia. De tok fordel av fiendenes splittelse, den eneste utfordringen mot romersk overherredømme over Sør-Europa kom fra den fønikiske kolonien Karthago, dennes undergang, i punerkrigene, mot slutten av det 3. århundre f.Kr., markerer starten på romersk kontroll over Middelhavet. Først som et kongedømme, så som en republikk, Romerriket ble til slutt et keiserrike mot slutten av det første århundre f.Kr., under Keiser Augustus og hans autoritære etterfølgere.

Romerriket hadde sitt politiske midtpunkt i Middelhavet, hvor de kontrollerte alle de omliggende landene. De nordlige grensene ble definert av de store elvene Rhinen og Donau, under keiseren Trajan (andre århundre e.Kr.) nådde riket sitt største utstrekning, inkludert Storbritannia, Romania og deler av Mesopotamia. Keiserriket brakte fred, sivilisasjon og et effektivt sentralisert styresett til sine undersåtter, men i det tredje århundre e.Kr. gjorde en serie med borgerkriger at den økonomiske og sosiale styrken til riket falt fra hverandre. På 300-tallet klarte keiserne Diokletian og Konstantin å forsinke disintegrasjonen av riket ved å dele det i en vestre og en østre del. Diokletian og hans arvinger utførte blodige forfølgelser av det kristne samfunn, men Konstantin erklærte offisielt slutt på all forfølgelse av kristendommen i 313 med ediktet fra Milano. Scenen var nå satt for at keiserriket senere skulle anskaffe kristendommen som den offisielle statsreligionen (rundt år 380 under keiser Theodosius den store), som gjorde at kirken ble en mektig institusjon.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Poe E. A. (1831): «To Helen»: «To the glory that was Greece, / And the grandeur that was Rome.»
historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.