Douglas (Man)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Douglas om kvelden. I forgrunnen en motorsykkel fra TT Races.
Douglas og dens lange viktorianske promenade mot sjøkanten.

Koordinater: 54°9′N 4°29′V Douglas (mansk: Doolish) er hovedstaden på den britiske kronbesittelsen Man i Irskesjøen. Byen har 26 218 innbyggere basert på en måling fra 2006. Dette utgjør nært opptil en tredjedel av øyas totale innbyggertall, og det gjør byen til øyas klart største. Øyas lagmannsrett og regjering har sitt hovedsete i byen. Byen tjener som sentrum for forretninger, finans, transport, shopping og underholdning.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Fergen Manannan i havnen i Douglas.

Douglas ligger øst på øya Man i nærheten av sammenløpet av to elver, Dhoo og Glass. Ved Douglas flyter elvene sammen ved kaianleggene og går ut i Douglasbukta. En nennsom skrånende dal går inn i landet, og det ligger åser til nordvest og sørøst.

Byen er omgitt av flere mindre byer og landsbyer, særlig Onchan, Mans nest største by, i nord som danner et felles byområde med Douglas, og Union Mills i vest.

Demografi[rediger | rediger kilde]

Man hadde i 2006 en befolkning på 26 218 mennesker, en økning fra 25 347 i 2001. Byen har 32,75 prosent av øyas totale befolkning på 80 085.[1] I 2009 var den totale befolkningen på Man beregnet til 76 512 mennesker.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Sped begynnelse[rediger | rediger kilde]

Krigsminnemerket over falne fra Man i den første og andre verdenskrig.
Detalj av navnene over de falne.

Oppdagelsen av et bronsevåpen i det sentrale Douglas[3], og den store norrøne skatteforrådet[4] i utkanten av byen, begge avdekket på 1890-tallet, har gitt antydninger om stedets tidlige betydning. Forskerne er samstemte at navnet på byen, Douglas, er avledet fra tidlig keltisk «Duboglassio» i betydningen «svart elv».[5] Douglas blir referert til to ganger i klosterårboken Krøniken om kongene av Mann og Øyene, første gang i 1192 da munkene ved klosteret St Mary's Abbey ved Rushen ble overført dit for et opphold som varte i fire år, deretter på nytt i 1313 da Robert Bruce, Skottlands konge overnattet ved «klosteret i Duglas» på veg til å erobre Castle Rushen.[6] Dette klosteret kan være referanser til det senere nonneklosteret som lå lenger oppstrøms fra havnen.

Den første detaljerte dokumentasjonen viser at i 1511[7] var det kun 13 faste familier i bosetningen som lå sammenklynget nord for havnen, det meste av eiendommene der var klassifisert som «chambers» (‘ungkarsleiligheter’, eller ledige, enkeltrom uten varme)[8] som ble leid ut til ikke fastboende, inkludert geistlige, embetsmenn og landeiere fra andre steder på øya. Dette antyder opprinnelsen til byens kjerne var en ikkeurbanisert havn.[9] En nyere antagelse knytter lagerbygningene til sildefiske i Irskesjøen og et handelssted for import og eksport av blant annet fisk. I fraværet av arkeologiske data er det isteden mulig at byens opprinnelse kan bli avslørt ved analyse av de opprinnelige gatenettet og mønsteret i grunnrisset.

Handel og smugling[rediger | rediger kilde]

Statue av stående motorsyklist som spiller på ukulele.
Statue av en eldre mann som sitter på en benk; i en annen humoristisk statue i gatebildet i Douglas.

I 1681 beskrev Thomas Denton Douglas som «det beste feriestedet» på Man og i 1705 viser et bilde at en tidlig by har framstått, noe som antyder at dens havn, marked og boområder, foruten militære forsvarsanlegg, vokste i betydning.[10]

De påfølgende 60 årene blomstret handelshusene med store lagerhus, kaiområdet og en molo som ble bygd for å støtte den blomstrende «løpende handelen» (= smuglingen): en av stimulansene for byens vekst.[11] Andre former for handel vokste også og etter den innkjøpslovern av 1756 (Revestment Act) begynte Douglas høste fordelene av transatlantiske handelen etter oppdagelsen av den verden, og i samarbeid på lokalt nivå med Liverpool.[12] De lovlige handelsmenn som fikk stor framgang i denne tiden var blant annet familiene Murrey, Moore, og Bacon.[12] Byens senere fremgang ble fremmet av lave levekostnader og gunstige juridiske status som engelske tilgodehavende og sjøoffiser på halv lønn.[13]

Byens utviklingen og vekst hadde en stor årsak i den naturlige havn (i dag Inner Harbour, den indre havnen), som siden ble i stor grad utvidet og forbedret. I løpet av 1700-tallet vokste byens befolkning betydelig fra rundt 800 mennesker i 1710 til bortimot 2 500 i 1784. I løpet av 1800-tallet begynte byens demografi å følge de samme tendenser som i England på grunn av den industrielle revolusjon.

Slum og usanitære forhold[rediger | rediger kilde]

Det voksende antallet med mennesker og turister som ønsket å feriere i området, fra tidlig på 1800-tallet, skapte en ny vekstindustri,[12] og fra rundt 1870 og framover ble byen omformet til et ledende feriested. Sidestilt med denne fremgangen var de økende usanitære forholdene, og boligbygging av skrøpelig kvalitet, noe som igjen reflekterte en tendens som ble sett over hele Storbritannia.[14] Det åpne kloakksystemet, møddinger (huslige søppelhauger) og lukten fra havnen ved fjære bidro alle til byens skittenhet. Olje- og gasslamper kom først på slutten av 1820- og 1830-tallet, det første sykehuset ble bygget i 1850, og havnen i Douglas ble et av de mest ikoniske bilder i 1832 da Tower of Refuge («Tårnøya» eller «Tilfluktstårnet») ble bygget ute havnebukta for å gi beskyttelse og proviant til seilere som måtte søke tilflukt og vente på hjelp.[15] Douglas ble i løpet av den første halvdelen av 1800-tallet karakterisert av befolkningens fattigdom og det høye antallet av epidemier, særlig kolera.[12]

Byråd[rediger | rediger kilde]

Da de sosiale og økonomiske forholdene på Man ble anerkjent i 1869 og Douglas ble hovedstad for Man, en ære som tidligere hadde vært holdt av Castletown, en mindre sør på øya. Statusen førte til ytterligere vekst for Douglas og dens politiske landskap endres seg også dramatisk på 1800-tallet, til tross for den konservatisme som en del av byborgerne viste: eksempelvis i 1844 ble ideen om et bystyre avvist i et møte da man mente at det var bedre å beholde systemet med Town High Bailiffs (en form for «høylensmann» av byen, kan sammenlignes med fogd). Da byloven ble godkjent ved Tynwald i 1852 avviste folket i Douglas igjen forslaget om byråd, men da en lov som ble godkjent senere i tiåret som ikke omfattet reservasjoner, ble den akseptert og i 1860 valgte Douglas sitt første bystyre, som var dominert av middelklassen i sin sammensetning. Bystyret var i stand til løse byens problemer med større effektivitet, og ved 1869 var byens kloakksystem i stor grad løst.[12]

Terminalen ved moloen i Douglas' havn.
Gatebilde i Douglous fra 2009, Lord Street.

Bystyret gikk også inn for å endre byens anakronistiske arkitektur i Douglas som hadde oppstått i tiden da Mans befolkning levde av fiske og handel, men som ikke lenger var passende eller hensiktsmessig for turister. Andelen av Mans befolkning som bosatte seg i Douglas økte også, noe som i 1891 tilsvarte 35 prosent av totalen. Den viktorianske og senere moderniseringen av byen ble oppnådd på bekostning av den tidligere labyrintiske formgivingen av det tidligere vegnettet. Disse ble fjernet i det nye vegnettet samtidig som slummen ble utrensket i tiden mellom 1870 og 1920. Byens infrastruktur ble radikalt endret for å møte turismen, og i 1879 ble promenaden (Loch Promenade) langs vannkanten konstruert. I 1870 var det 60 000 besøkende som årlig kom til Douglas, og ved 1884 hadde dette vokst til 182 000. I 1887 var det 310 916 besøkende som kom for dronning Viktorias gulljubileum, Golden Jubilee.[12]

Byen er i dag lokalisering for øyas finansielle investeringsfond som grunnet fordelaktige skattevilkår har tiltrukket seg mange utenlandsk spekulanter.

Tynwald, parlamentet på Man, møter i Douglas, unntatt på Tynwald-dagen da det i stedet møter utendørs på tradisjonelt vis på Tynwaldhaugen i St John's, en liten landsby i nærheten av vestkysten av øya.

I løpet av første og andre verdenskrig ble det i Douglas og andre deler av Man opprettet interneringsleirer for «fremmede fiender». En seksjon av promenaden ble avsperret og mange av gjestehusene ble tatt i bruk av konsentrasjonsleiren.

I de senere år har byen igjen blitt forbedret, særlig i enden mot den indre havnen, hvor blant annet en ny politistasjon er blitt bygget.

Douglas er kjent som fødestedet for brødrene Gibbs, bedre kjent som popgruppen Bee Gees.

I 2011 vil Douglas være vert for Det britiske samveldets ungdomsleker i rugby, boksing, friidrett, sykling, gymnastikk, svømming og badminton.

Utdannelse og skolesystem[rediger | rediger kilde]

Den indre havnen (den gamle havnen) i Douglas.
Jernbanestasjonen i Douglas som gir forbindelse med damptog til Castletown og videre.

Referanser til skolesystem i Douglas begynte på slutten av 1600-tallet da en skolemester er nevnt, kombinert med Douglas’ kirke, og referanser til en «ganske liten skole» i 1675.[16] William Walker (1679 – 1729) ble utnevnt til skolemester i 1700,[17] og undervisning ble antagelig gitt i det gamle kapellet i det senere Heywood Place[18] Senere opphøyd til rektor av Ballaugh og mottaker av et æresdoktorgrad er Walker i dag huset i hans mors sørgesang over sine sønner: «Illiam Walker as Robin Tear»[19]

En mer formalisert undervisning begynte da biskop Thomas Wilson etablerte en mellomskole i Douglas. Rådmann William Dixon (født i Douglas, men hadde bodd i Dublin siden 1680-tallet) gikk med på å gi sine foreldres hus og eiendommen i New Bond Street som skolebygning i 1714.[20] Biskopen skaffet stiftelse på 500 pund i irsk valuta, hvor halvparten ble fundert av familien Murrey[21] Selv etter dette løftet fortsatte skolemesteren i Douglas’ mellomskole å bli drevet i en kombinasjon med kirken, i dag det nye Chapel of St Matthew. Detaljer om den opprinnelige mellomskolen er sparsommelige, men det synes som om at William Murrey var dypt involvert, blant benyttet han det romslige lagerrommet under skolen i henhold til en betaling av 150 pund.[22]

En annen kjent skolemester av mellomskolen var prost Philip Moore (1705 – 1783) som selv var født i byen. Hans far Robert Moore hadde vært en av de som hadde forpliktet seg til å finansieringen av kirken St Matthews som ble bygget mot kaianlegget i dagens indre havn.[23] Moore ble utpekt til skolemester i 1735 og ble anerkjent som god klassisk lærd som hadde «en iboende kjærlighet til undervisning».[24]

Saint Ninian's High School er en videregående skole i motsatte ende av Douglas som egentlig består av to skoler, Øvre og Nedre. Den høyere er lokalisert ved siden kirken Saint Ninian's Church, derav dens navn, mens den lavere ligger noen km unna og er kjent som Park Road School. Begge skolene er svært gamle, noe som forklarer hvorfor Park Road var opprinnelig en skole for kun piker (og ordet «Girls» står fortsatt over inngangen), mens Saint Ninian's var opprinnelig en skole for kun gutter.

Severdigheter[rediger | rediger kilde]

En sporvogn trukket av hest passerer en overgang for fotgjengere i Douglas.

Douglas har et antall attraksjoner og severdigheter:

  • Tower of Refuge er en liten borg som ble bygd for å gi ly for skipbrudne på odden Conister Rock i Douglasbukta. Konstruksjonen ble gjort på initiativ av sir William Hillary, grunnlegger av RNLI.
  • Douglas Head har et Camera obscura som i de senere år har gått igjennom en opprustning og er åpen for allmennheten i løpet av sommermånedene. Andre gjenstander og levninger fra den viktorianske turismen kan fortsatt bli sett ved å spasere rundt i området.
  • Hesttrukne sporvogner som kjører langs promenade fra havneterminalen til stasjonen for Manx Electric Railway, en elektrisk jernbane, fra våren og fram til tidlig på høsten.
  • Mans damptog går rundt 24 km fra Douglas’ jernbanestasjon til Port Erin sør på øya.
  • Grandstand på Glencrutchery Road markerer begynnelsen og avslutningen på de årlige motorsykkelløpene, TT Races og ulike andre motorløp.
  • Victoria Road Prison var det første almene fengsel på Man. Det ble åpnet i 1891, og ble nedlagt i 2008 og er i dag åpen for publikum.
  • Gaiety Theatre og Villa Marina er populære møtested for alle former for sceneopptredener, fra rockemusikk til komedie og drama og ballett. Gaiety Theatre er et av det bevarte eksemplene på arkitekturarbeidene til Frank Matcham og er datert fra 1900. Begge stedene har nylig gjennomgått omfattende oppussing.
  • Det prisvinnende Manx Museum i Kingswood Grove er et skattkammer som inneholder mange av de viktigste kulturelle og historiske gjenstander relatert til Man. Museet er et av de aller beste av de små museum i verden. En del av høydepunktene er krusifiksstein fra Calf of Man, den hedenske fruens halsbånd fra utgravningen av en norrøn grav ved Peel Castle, og den største samlingen av materialer fra Archibald Knox. Museet huser også Den nasjonale kunstsamling og De nasjonale arkiver.
  • Jubileumsklokken er en gateklokke som ble bygget i 1887 for feiringen av gulljubileet til dronning Viktorias regime. Den er lokalisert ved foten av Victoria Street og Loch Promenade. Stedet markerer også en endestasjon for Øvre Douglas kabelsporvogn.
  • Andre bygninger av interesse er blant annet Isolarestauranten i John Street og Douglas Hotel i North Quay, begge tidligere handelshus fra midten av 1700-tallet; Castle Mona, tidligere Quality Hotel, er et tidligere statelig herregods med tårn bygd av John Murray, 4. hertug av Atholl i 1804, men er ganske slitt i interiøret og venter på renovering; og Loch Promenade, en storartet buet terrasse av tidligere viktorianske pensjonater som dateres fra 1870-tallet. Douglas er i økende grad blitt kjent etter de første arkitektonisk essay av Arts & Crafts-arkitekten Baillie Scott.
  • Moloen og bølgebryteren ble fullført i 1983 og ble åpnet av prinsesse Alexandra og bygd på utsiden av mindre, eksisterende som har jernbanekran.
  • «Sunken Gardens», et hageanlegg, ved Loch Promenade ble skapt som et resultat av utvidelse av promenaden ved århundreskiftet.

Sport[rediger | rediger kilde]

National Sports Centre (NSC), det nasjonale sportssenteret, er et stort sportssenter for ulike typer idrett som ligger i Pulrose Road. NSC er eid av departementet for turisme og fritid i Mans regjering og blir administrert av Manx Sport & Recreation. En annen stadium, King George V Bowl, ligger ved Pulrose Road og er eid av Douglas bykommune (Borough).

Det er ni fotballklubber i Douglas som konkurrer i fotball-ligaen på Man. Disse er:

Utsyn over Douglasbukta, hvor det visuelle landemerket omfatter tårnet (Turell) på Castle Mona (midt i bildet)
Et panoramautsyn av Douglasbukta med utsyn mot sjøen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Isle of Man Census 2006 Summary Results» (PDF). Economic Affairs Division, Isle of Man Treasury. 2006. ss. 3
  2. ^ Isle of Man: FactFile
  3. ^ Davey, P. J. Et al. (1999): «Bronze Age Metallurgy in the Isle of Man», s. 48, i Davey, P. J. (red.): Recent Archaeological Research in the Isle of Man. BAR Brit. Ser. 278, Archaeopress
  4. ^ Wilson, David M. (2008): The Vikings in the Isle of Man, Aarhus U.P., s. 113
  5. ^ Broderick, G. (2006): A Dictionary of Manx PLace-names. English Place-name Soc. ISBN 0-904889-71-8, s. 103
  6. ^ Broderick, G. & Stowell, B., (red.), (1973): Chronicle of the Kings of Mann & The Isles. Utgitt privat, Edinburgh. ss. 26 & 46
  7. ^ Talbot, Theophilus (1925): The Manorial Roll of the Isle of Man, s. 32
  8. ^ Crowe, N.G. (2001): Survey of Douglas – Bind 1., s. xvi.
  9. ^ Gardiner, Mark & andre: «Continental trade and non-urban ports in mid-Anglo-Saxon England : excavations at Sandtun, West Hythe, Kent». Archaeological Journal, 158 (2001), 161-290. ISSN 00665983.
  10. ^ Crowe, N.G. (2001): Survey of Douglas - bind 1.
  11. ^ Moore, A. W. (1900): History of the Isle of Man, s. 436
  12. ^ a b c d e f Kniveton, Gordon N.; Forster, Robert E.; Kelly, Robert; Slack, Stuart; Cowin, Frank (‘Royal Institution of Chartered Surveyors’): Douglas Centenary 1896-1996. Manx Experience. ISBN 1873120214.
  13. ^ Belchem, J. (2000): «The Onset of Modernity» i A New History of the Isle of Man, Vol V, Liverpool U.P.; ISBN 0-85323-726-3.
  14. ^ Behagg, Clive (1991): «5: The Development of the Labour Party 1885–1902». Labour and Reform: Working Class Movements, 1815-1914 (Access to History). Hodder & Stoughton. s. 99–103. ISBN 034052930X.
  15. ^ «Tower of Refuge». IOM Guide.
  16. ^ Rev. H. Bird, The Island that Led, THe History of Manx Education, Vol. I., N.D., p. 75
  17. ^ Moore, A. W. (1901): Manx Worthies, 1901, s. 22
  18. ^ Crowe, N. G.: Survey of Douglas, Volume I, 2001, p. Xiii
  19. ^ Moore, A. W. (1901): Manx Worthies, 1901, s. 101
  20. ^ Crowe, N. G.: Survey of Douglas Volume I, 2001, s. 9
  21. ^ McHutchin, J. & Quirk, G.: The Isle of Man Charities, Liverpool, 1831, s. 112
  22. ^ McHutchin & Quirk, s. 114
  23. ^ St Matthew's Parish Register
  24. ^ Moore, A. W.:1901, 24

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]