Caymanøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Caymanøyene
Cayman Islands

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
He hath founded it upon the seas

Kart over Caymanøyene

Oppkalt etterSaltvannskrokodille
HovedstadGeorge Town
TidssoneUTC-5
Areal
 – Totalt
 – Vann
Rangert som nr. 212
264 km²
1,6 %
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 206
58 435 (2013)
Bef.tetthet221,34 innb./km²
Lesekyndighet99% (2007)[1]
StyreformBritisk oversjøisk territorium
GuvernørMartyn Roper
FørsteministerAlden McLaughlin
Offisielt språkEngelsk
Avhengig avStorbritannia
ValutaCaymansk dollar (KYD)
NasjonalsangGod Save the Queen
Beloved Isle Cayman
ISO 3166-kodeKY
Toppnivådomene.ky

Caymanøyene er en øygruppe og britisk oversjøisk territorium i Det karibiske hav. Territoriet har 68 000 innbyggere. Øygruppen består av Grand Cayman, Cayman Brac og Little Cayman. Hovedstaden George Town ligger på vestkysten av Grand Cayman. FN regner Caymanøyene som et ikke-selvstyrt område.

Øyene er kjent for sitt bankvesen og for sitt omdømme som skatteparadis.

Navn[rediger | rediger kilde]

De to små øyene som ekspedisjonen til Kristoffer Columbus seilte forbi 10. mai 1503 ble kalt Las Tortugas av Ferdinand Columbus fordi øyene, Cayman Brac og Little Cayman, var fulle av skilpadder.[2] I 1523 benyttes et annet navn på øyene, Lagartos, et navn som strengt tatt betyr «øgle», men som også ble benyttet omvekslende med caíman i betydningen «krokodille».[3] Navnet Caymanos opptrer første gang på et kart laget av Juan Vespucci fra 1526. I 1545 skilte den franske kartmakeren Pierre Descaliers mellom Cayman Grande og de to mindre Caymanes. Fellesbetegnelsen Caimannes om alle tre, ble første gang benyttet av franskmannen Guillaume Le Testu på et kart fra 1556.[4]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Kart over Caymanøyene.

Øyene ligger i det vestlige Karibiske hav og ligger på en undersjøisk fjellkjede kalt Cayman-ryggen. Denne åsen ligger langs Caymangropa som er inntil 6000 meter dyp[5] som ligger 6 km sør for øya.[6]

Grand Cayman er den desidert største av øyene med et areal på 197 km2.[7] De to andre øyene Cayman Brac og Little Cayman, ligger omtrent 120 km nordøst for Grand Cayman og er henholdsvis på 38 og 28,5 km2.[8]

Den nærmeste landmassen fra Grand Cayman er Archipiélago de los Canarreos som ligger omtrent 240 km lengre nord, mens den nærmeste fra den østligste øya Cayman Brac er øygruppen Jardines de la Reina omtrent 160 km lengre øst der begge deler er en del av Cuba.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Pass

Ved folketellingen i 2010 hadde Caymanøyene en befolkning på 55 456. Folketallet har økt. I 1970 bodde det 10 068 personer på øyene.[9] Beregnet folkemengde for 2019 var 68 076.[10]

De fleste bor på øya Grand Cayman. 51 % av innbyggerne bodde i 2010 i distriktet George Town, mens 20,4 % bodde i West Bay, 19,2 % i Bodden Town, 2,7 % bor i North Side og 2,6 % i East End. De to andre øyene, Cayman Brac og Little Cayman, hadde i 2010 til sammen 2 296 innbyggere, tilsvarende 4,2 % av befolkningen.[11]

Statsborgerskap[rediger | rediger kilde]

Innbyggere med tilknytning til Caymanøyene kan inneha de britiske statsborgerskapstypen British overseas territories citizenship, før 2002 kalt British dependent territories citizenship, og/eller ordinært britisk statsborgerskap.[12]

Ved folketellingen i 2010 hadde 55,2 % av innbyggerne på øyene statsborgerskap knyttet til Caymanøyene.[13] 21,8 hadde statsborgerskap på Jamaica og 4,4 % i andre land i Karibia, 9,4 % i Storbritannia og 8 % i USA. 4,7 % var statsborgere i Canada, 4,5 % på Filippinene og 3,6 % i Honduras.

Religion[rediger | rediger kilde]

Trossamfunn på Caymanøyene (2010)[14]
Church of God
  
22,6%
Den katolske kirke
  
14,1%
Sjuendedagsadventister
  
9,4%
Presbyterianere/United Church
  
8,6%
Baptister
  
8,3%
Pinsevenner
  
7,1%
Anglikanere
  
4,1%

Innbyggerne er for det meste kristne. Church of God er største trossamfunn med 22,6 % av innbyggerne ved folketellingen i 2010, fulgt av Den romersk-katolske kirke med 14,1 %, sjuendedagsadventistene med 9,4 %, presbyterianerne/United Church med 8,6 %, baptistene med 8,3 %, pinsevennene med 7,1 % og anglikanerne med 4,1 %.[14] 0,8 % av innbyggerne var hinduer, 0,4 % muslimer og 0,2 % rastafarianere.[14]

Språk[rediger | rediger kilde]

I henhold til grunnloven er engelsk offisielt språk.[15] Ved folketelingen i 2010 benyttet 90,9 % av befolkningen engelsk som hovedspråk hjemme.[16] 4 % snakket spansk og 3,3 % filippinsk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Det er ikke funnet noen arkeologiske bevis for at det har vært en urbefolkning på Caymanøyene.[17] og det antas derfor at øyene ble oppdaget av Christopher Columbus 10. mai 1503 på hans siste reise til Amerika.[18][19] Han kalte dem Las Tortugas på grunn av det store antallet skilpadder på øyene (som etterhvert ble nesten utryddet).[18][20] I de påfølgende tiårene begynte imidlertid øyene å bli kalt for Caymans, etter alle kaimanene som holder til der.[19][18] Øyene ble ikke kolonisering umiddelbart etter Columbus' oppdagelse, men en rekke bosettere med ulike bakgrunner bosatte seg imidlertid på øyene, blant annet pirater, skipbrudne seilere og desertører fra Oliver Cromwells hær på Jamaica.[21] Francis Drake besøkte øyene en kort tur i 1586.[22]

Cayman Islands National Museum, George Town, Grand Cayman

Isaac Bodden regnes som den første som ble født på Caymanøyene. Han ble født på Grand Cayman rundt 1661. Han var barnebarnet til den opprinnelige bosetteren Bodden, som sannsynligvis var en av Oliver Cromwells soldater ved invasjonen av Jamaica i 1655.[23]

England tok formelt kontroll over Caymanøyene, sammen med Jamaica, som følge av Madridtraktaten i 1670.[19] Samme år angrep spanjolene en skilpaddefiskerlandsby på Little Cayman under ledelse av Manuel Ribeiro Pardal.[22] Etter flere mislykkede bosettingsforsøk i det som nå hadde blitt et fristed for pirater, ble det etablert en bosetning av britene i 1730-årene.[20] Med bosettingen, ble de første kongelige landsrettighetene tildelt av Jamaicas guvernør i 1734 og det ble behov for å hente slaver for å jobbe på gårdene.[24] Mange slaver ble brakt til øyene fra Afrika. Dette er tydelig i dag, siden en femdel av innbyggerne på øyene er av afrikansk avstamming, en femdel europeisk, og to femdeler av blandet afrikansk-europeisk avstamming.[19]

Resultatene fra den første folketellingen som ble foretatt på øyene i 1802, viste at befolkningen på Grand Cayman var 933, og 545 av disse innbyggerne var slaver.[20] Slaveri ble avskaffet på Caymanøyene i 1834. På avskaffelsestidspunktet var det over 950 svarte med afrikanske avstamning som var slaver tilhørende 116 familier.[25][18]

George Town

Som britisk koloni var Caymanøyene tett knyttet til Jamaica administrativt, først ved fredsdommere utnevnt av guvernøren på Jamaica, fra 1832 også med lokalt valgte vestrymen.[26] Caymanøyene ble ikke formelt innlemmet som en del av Jamaica, men henhold til The Cayman Islands Act 1863 ble øyene administrert som et territorium underlagt Jamaica. Jurisdiksjonen til Jamaicas guvernør, lovgivende forsamling og domstoler strakte seg også til Caymanøyene. Lokale vedtak måtte godkjennes av guvernøren på Jamaica.

Fra 1957 til 1962 ble Caymanøyene administrert av en kommissær utvalgt av den britiske utenriksministeren og oppnevnt av Jamaicas guvernør. Kommissæren var underlagt guvernøren. Kommissæren, fredsdommerne og vestrymen utgjorde sammen den lovgivende forsamlingen.[27]

Da Jamaica ble med i Den vestindiske føderasjonen, fulgte Caymanøyene med som avhengig territorium. Caymanøyene ble formelt skilt fra Jamaica ved The Cayman ­ Islands and Turks and Caicos Islands Act 1958, men øyene fortsatte å være administrert fra Jamaica inntil Jamaica ble selvstendig i 1962. Jamaica Independence Act 1962 sa eksplisitt at Jamaica ikke inkluderte Caymanøyene. Fra 1962 har Caymanøyene vært administrert som et eget, separat britisk territorium.[27]

Politikk og administrasjon[rediger | rediger kilde]

Politisk system[rediger | rediger kilde]

Etter grunnloven fra 2009 er monarken representert ved en guvernør som har en viseguvernør. Viseguvernøren må være fra Caymanøyene.[27] Territoriet har sin egen regjering og lovgivende forsamling. Guvernøren leder regjeringsmøtene.

Regjering[rediger | rediger kilde]

Caymanøyenes regjering består av førsteministeren (statsministeren) og seks ministre.[28] Førsteministeren utnevnes formelt av guvernøren på bakgrunn av hvem som har parlamentarisk flertall. Regjeringens medlemmer velges blant de som er valgt til den lovgivende forsamlingen. I tillegg til førsteministeren og de seks ministrene, er viseguvernøren og regjeringsadvokaten medlem av regjeringen.

Lovgivende forsamling[rediger | rediger kilde]

Caymanøyenes lovgivende forsamling møtes i dette lokalet

Den lovgivende forsamling består av 21 medlemmer: 19 valgte medlemmer to to som er medlem i kraft av sine embeter: Viseguvernøren og regjeringsadvokaten (Attorney General). De to som er medlem ex officio har ikke stemmerett.[29]

De folkevalgte medlemmene velges i 19 enmannskretser.[30] De fleste valgkretsene er på Grand Cayman der de fleste innbyggerne bor. Little Cayman inngår i valgkretsen Cayman Brac West, mens resten av Cayman Brac utgjør valgkretsen Cayman Brac East. Valgordningen er flertallsvalg i enmannskretser og valgperioden er fire år.[31] Stemmerettsalderen er 18 år, valgbarhetsalderen 21 år. Den som har bodd på Caymanøyene i to av fire år forut for valget har stemmerett.

Partisystem[rediger | rediger kilde]

Caymanøyene har topartisystem, men mange uavhengige kandidater stiller til valg.

Partiet Cayman Democratic Party (CDP) ble grunnlagt i 2001, People's Progressive Movement (PPM) i 2002.[32][33]

I tillegg til partienes kandidater, stiller også uavhengige kandidater til valg og ved valget i 2017 ble det valgt inn flere uavhengige representanter, enn fra CDP.[34]

Forsvars- og utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Caymanøyene er et oversjøisk territorium under britisk suverenitet og med Storbritannia som ansvarlig for forsvar og utenrikspolitikk. Med grunnloven fra 2009 ble en stor del av myndigheten over utenriksfeltet delegert til regjeringen.[35] Guvernøren har ansvar for utenrikspolitikken lokalt, men guvernøren kan ikke inngå internasjonale avtaler som påvirker innenrikspolitiske forhold uten først å ha fått tilslutning fra regjeringen, med mindre guvernøren instrueres av den britiske utenriksministeren. Guvernøren er også forpliktet til å delegere visse utenrikspolitiske saker til regjeringens ministre.[36] Etter grunnlovens paragraf 55 (4) omfatter dette delegasjon av ansvar for saker som gjelder Caribbean Community, Sammenslutningen av karibiske stater, FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia, andre regionale samarbeidsorganisasjoner og saker i Karibia som Caymanøyene er berørt av eller har interesse i. EU-saker som berører Caymanøyene omfattes også av delegasjonskravet, sammen med saker som gjelder regulering av finanstjenester og turisme.[37]

Caymanøyene er fullt medlem av Caribbean Development Bank[38] og assosiert medlem av Det karibiske fellesskap (Caricom)[39] og av FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (Unesco).[40]

Det finnes et eget nasjonalt sikkerhetsråd.[41]

Etableringen av Cayman Islands Coast Guard begynte i 2018.[42] Caymanøyenes regjering besluttet i 2019 å etablere et infanteriregiment, Cayman Regiment, bestående av offiserer og reservesoldater.[43][44] Cayman Islands Cadet Corps startet i 2002 med militær utdanning for ungdom mellom tolv og 17 år.[45]

Forholdet til Norge[rediger | rediger kilde]

Caymanøyene og Norge har inngått avtale om utveksling av opplysninger i skattesaker,[46] samt overenskomst om unngåelse av dobbelbeskatning av fysiske personer,[47] overenskomst om unngåelse av dobbelbeskatning av foretak som driver skip eller luftfartøy i internasjonal fart[48] og overenskomst om prosedyrer for inngåelse av gjensidige overenskomster om regulering av internpriser mellom foretak med interessefellesskap.[49]

Avkolonisering[rediger | rediger kilde]

Caymanøyene står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.[50]

FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i Caymanøyene. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomité for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid.[51] Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.[52]

Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[53] FN anser retten til selvstyre folket i et område som Caymanøyene har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[54]

Rettsvesen[rediger | rediger kilde]

Rettssystemet er basert på britisk common law og med lover og forordninger vedtatt på Caymanøyene.[55]

I første instans består domstolsvesenet av Summary Court, som behandler strafferettssake og sivile saker.[56] I tillegg finnes egne domstoler for familierelaterte saker, for saker knyttet til vold i nærerelasjoner, saker som gjelder rehabilitering fra narkotikamisbruk og saker knyttet til mental helse.[57][58] Coroners Court behandler saker som angår plutselige og voldelige dødsfall.[59]

Saker kan ankes til Grand Court og videre til Court of Appeal.[60] Innenfor Grand Court ble det i 2009 opprettet en Financial Services Division for å ta hånd om et økende antall sivile saker fra territoriets omfattende finanssektor.[61] Det finnes også en avdeling for sjørett i Grand Court, opprettet på bakgrunn av Caymanøyenes skipsregister.[62]

Rettsutvalget i Privy Council i London er siste instans.[60][63]

Statens inntekter[rediger | rediger kilde]

Caymanøyene har ikke direkte skatt på inntekt, kapitalgevinst eller salg og territoriet har heller ikke en egen skatteetat. Skattesystemet er i hovedsak basert på indirekte skatter og offentlige inntekter kommer fra avgifter på finanstjenester, tollavgifter, avgifter på arbeidstillatelser og avgifter på turistovernattinger.[64] I 2015 sto finanssektoren for 41,2 % av brutto nasjonalprodukt.[65]

Næringsliv[rediger | rediger kilde]

Ugland House i George Town, der advokatfirmaet Maples Group holder til, er blitt kjent som adressen til et høyt antall selskaper

Valuta[rediger | rediger kilde]

Caymansk dollar ble i 1972 innført som territoriets valuta, da den erstattet jamaicansk dollar.[66] Den forvaltes av Caymanøyenes sentralbank, Cayman Islands Monetary Authority.

Valutaen er bundet til amerikansk dollar med en fast kurs slik at 1 caymansk dollar tilsvarer 1,20 amerikansk dollar.[64]

Bank og finans[rediger | rediger kilde]

Cayman Islands Monetary Authority (CIMA) er sentralbank, styrer territoriets valuta, caymansk dollar, regulerer og utøver tilsyn med finanssektoren.[67]

Per desember 2019 fantes det 125 banker på Caymanøyene. 116 av disse var rettet mot det internasjonale markedet, de fleste som filialer eller datterselskaper av internasjonale banker.[68] Ved utgangen av 2019 var det 144 aktive truster, i tillegg kom 46 datterselskaper og 13 private trustselskaper.[69] Forsikring er også en viktig virksomhet.

I første kvartal 2020 var 109 986 selskaper registrert, langt de fleste (83,8 %) internasjonale selskaper med virksomhet utenfor Caymanøyene.[70]

Internasjonalt skipsregister[rediger | rediger kilde]

Caymanøyenes flagg er ettertraktet for registrering av lystfartøyer

Caymanøyenes internasjonale skipsregister hadde ved utgangen av 2018 2 215 fartøyer registrert.[71] Av disse var 1 897 lystfartøyer og 318 handelsfartøyer.

Samferdsel[rediger | rediger kilde]

Luftfart[rediger | rediger kilde]
Owen Roberts International Airport i 2019

Landet har tre flyplasser, hvorav to er klassifisert som internasjonale lufthavner. Den største er Owen Roberts International Airport som ligger i George Town på Grand Cayman. Flyplassen kan ta i mot kort- og mellomdistansefly og som har ruter til blant annet USA, Canada, Jamaica, Honduras og Cuba. I tillegg har det nasjonale flyselskapet Cayman Airways ruter til de to andre mindre øyene i landet. Flyplassen ble i perioden 2015–2020 utvidet med større passasjerterminal og lengre rullebane, for å kunne ta i mot større fly og mulighetene for direkterute til blant annet London via Bahamas.[72]

Charles Kirkconnell International Airport er den nest største flyplassen i landet og ligger på Cayman Brac. Den har bare innenriksrute, samt rute til Miami i USA, alle med Cayman Airways. Edward Bodden Airfield ligger på Little Cayman og er den minste flyplassen. Den har ruter til Grand Cayman og Cayman Brac med Cayman Airways.

Veitrafikk[rediger | rediger kilde]

I 2000 hadde Caymanøyene totalt 785 km med asfaltert vei. Trafikken kjører på venstre siden og hastigheten oppgis i miles per time, slik som i resten av Storbritannia.[73] Hovedøya Grand Cayman har et godt utbygd busstilbud. Det består av ni ruter der de fleste går til, fra eller via hovedstaden George Town.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://data.worldbank.org/indicator/SE.ADT.LITR.ZS.
  2. ^ Michael Craton and the New History Committee: Founded Upon the Seas: A History of the Cayman Islands and Their People, Kingston og Miami: Ian Randle Publishers, 2003, s. 13.
  3. ^ Craton et al., 2003, s. 14–15.
  4. ^ Craton et al., 2003, s. 15.
  5. ^ «Publications». Besøkt 23 December 2015.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  6. ^ Bush, Phillippe G. Grand Cayman, British West Indies. UNESCO Coastal region and small island papers 3.
  7. ^ Bush. Unesco.org. Retrieved on 12 April 2014.
  8. ^ Glenn Gerber. «Lesser Caymans iguana Cyclura nubila caymanensis». web page. The World Conservation Union. Arkivert fra originalen 8 October 2011. Besøkt 23. oktober 2011.  Sjekk datoverdier i |arkivdato= (hjelp)
  9. ^ The Cayman Islands’ 2010 Census of Population and Housing Report, s. 9.
  10. ^ The Cayman Islands' Labour Force Surver Report Spring 2019, Economics and Statistics Office, 2019, s. 12.
  11. ^ The Cayman Islands’ 2010 Census of Population and Housing Report, s. 16.
  12. ^ «Types of British nationality». GOV.UK (engelsk). Besøkt 9. mai 2020. 
  13. ^ The Cayman Islands’ 2010 Census of Population and Housing Report, s. 25.
  14. ^ a b c The Cayman Islands’ 2010 Census of Population and Housing Report, s. 26.
  15. ^ Hendry, Ian og Susan Dickson: British Overseas Territories Law, andre utgave, Oxford: Hart Publishing, 2018, s. 337.
  16. ^ The Cayman Islands’ 2010 Census of Population and Housing Report, s. 86.
  17. ^ Stokes, Anne V.; Keegan, William F. (13. mars 2020). «SETTLEMENT SURVEY FOR PREHISTORIC ARCHAEOLOGICAL SITES ON GRAND CAYMAN» (engelsk). Florida Museum of Natural History, Gainesville. Besøkt 6. mai 2020. 
  18. ^ a b c d «History of Cayman Islands». Besøkt 7. juli 2019. 
  19. ^ a b c d «Encyclopedia Britannica – Cayman Islands». Besøkt 6. mai 2020. 
  20. ^ a b c «History of the Cayman Islands». Besøkt 6. mai 2020. 
  21. ^ Bauman, Robert (2007). The Complete Guide to Offshore Residency. s. 115. ISBN 0-9789210-9-7. 
  22. ^ a b «Key to Cayman - HISTORY – ISLANDS THAT TIME FORGOT». 22. januar 2016. Besøkt 7. juli 2019. 
  23. ^ Thompson, Keith (2010). Life in The Caribbean. s. 152. ISBN 9987-16-015-8. 
  24. ^ «Cayman Islands History». Gocayman.ky. Arkivert fra originalen 12. oktober 2008. 
  25. ^ The Cayman Islands Annual Report 1988 (Cayman Islands, 1988), s. 127
  26. ^ Hendry og Dickson, 2018, s. 336–337.
  27. ^ a b c Hendry og Dickson, 2018, s. 337.
  28. ^ Hendry og Dickson, 2018, s. 339.
  29. ^ Hendry og Dickson, 2018, s. 339.
  30. ^ «Elections Office - Cayman Islands». portal.elections.ky. Besøkt 9. mai 2020. 
  31. ^ «Cayman Islands Election Centre». www.caribbeanelections.com. Besøkt 9. mai 2020. 
  32. ^ «Caribbean Elections | Cayman Democratic Party». www.caribbeanelections.com. Besøkt 9. mai 2020. 
  33. ^ «Caribbean Elections | People's Progressive Movement». www.caribbeanelections.com. Besøkt 9. mai 2020. 
  34. ^ «Cayman Islands General Election Results 2017». www.caribbeanelections.com. Besøkt 9. mai 2020. 
  35. ^ Hendry og Dickson, 2018, s. 253.
  36. ^ Hendry og Dickson, 2018, s. 254 og 338.
  37. ^ The Cayman Islands Constitution Order 2009, paragraf 55 (4), s. 32.
  38. ^ «Borrowing Members | Caribbean Development Bank». www.caribank.org. Besøkt 9. mai 2020. 
  39. ^ «Member States and Associate Members». Caribbean Community Secretariat. Besøkt 9. mai 2020. 
  40. ^ «Cayman Islands» (engelsk). Unesco. 4. november 2014. Besøkt 9. mai 2020. 
  41. ^ Hendry og Dickson, 2018, s. 338.
  42. ^ Whittaker, James (29. august 2018). «Cayman’s Coast Guard chiefs announced». Cayman Compass (engelsk). Besøkt 9. mai 2020. 
  43. ^ «Cayman to create military regiment». Cayman News Service. 11. oktober 2019. 
  44. ^ «Cayman Islands to establish a new reserve unit with support of the UK military». GOV.UK (engelsk). Besøkt 9. mai 2020. 
  45. ^ «Mission, Vision and Values of The Cayman Island Cadet Corps». www.cicadetcorps.ky. Besøkt 9. mai 2020. 
  46. ^ «Avtale mellom Norge og Caymanøyene om opplysninger i skattesaker - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 9. mai 2020. 
  47. ^ «Overenskomst mellom Norge og Caymanøyene til unngåelse av dobbelbeskatning av fysiske personer - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 9. mai 2020. 
  48. ^ «Overenskomst mellom Norge og Caymanøyene til unngåelse av dobbelbeskatning av foretak som driver skip eller luftfartøy i internasjonal fart - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 9. mai 2020. 
  49. ^ «Overenskomst mellom Norge og Caymanøyene om prosedyrer for inngåelse av gjensidige overenskomster om regulering av internpriser mellom foretak med interessefellesskap - Lovdata». lovdata.no. Besøkt 9. mai 2020. 
  50. ^ «Non-Self-Governing Territories». De forente nasjoner. Besøkt 18. september 2013. 
  51. ^ «Special Committee on Decolonization 'No Longer Relevant' to Overseas Territories of United Kingdom, Fourth Committee Told». FNs generalforsamling. 11. oktober 2012. Besøkt 19. september 2013. 
  52. ^ «Overseas Territories reaffirm self determination and call for de-listing from Decolonization Committee». MercoPress. 7. desember 2012. Besøkt 19. september 2013. 
  53. ^ «UN reasserts push to end colonialism». SBS Radio. 26. august 2013. Besøkt 19. september 2013. 
  54. ^ «Principles which should guide Members in determining whether or not an obligation exists to transmit the information called for under Article 73 e of the Charter». Refworld, UNHCR. 15. desember 1960. Besøkt 19. september 2013. 
  55. ^ «Laws of the Cayman Islands». Cayman Island Judicial Administration. Besøkt 9. mai 2020. 
  56. ^ «Summary Court». Cayman Islands Judicial Administration. Besøkt 9. mai 2020. 
  57. ^ «Family Division». Cayman Islands Judicial Administration. Besøkt 9. mai 2020. 
  58. ^ «Treatment Courts». Cayman Islands Judicial Administration. Besøkt 9. mai 2020. 
  59. ^ «Coroners Court». Cayman Islands Judicial Administration. Besøkt 9. mai 2020. 
  60. ^ a b Hendry og Dickson, 2018, s. 340.
  61. ^ «Financial Services Division». Cayman Islands Judicial Administration. Besøkt 9. mai 2020. 
  62. ^ «Admiralty Division». Cayman Islands Judicial Administration. Besøkt 9. mai 2020. 
  63. ^ «Judicial Committee of the Privy Council». Cayman Islands Judicial Administration. Besøkt 9. mai 2020. 
  64. ^ a b Global Forum on Transparency and Exchange of Information for Tax Purposes: Cayman Islands 2017 (Second Round), Paris: OECD Publishing, 2017, s. 24.
  65. ^ OECD, 2017, s. 25.
  66. ^ «The Currency of The Cayman Islands As Per Currency Law 1971 - CIMA». Cayman Islands Monetary Authority. Besøkt 10. mai 2020. 
  67. ^ «What We Do?». Cayman Islands Monetary Authority. Besøkt 9. mai 2020. 
  68. ^ «Banking Services Banking Statistics». Cayman Islands Monetary Authority. Besøkt 9. mai 2020. 
  69. ^ «Cayman Islands Trusts Licenses Statistics». Cayman Islands Monetary Authority. Besøkt 9. mai 2020. 
  70. ^ «Company Statistics». Cayman Islands General Registry (engelsk). Besøkt 9. mai 2020. 
  71. ^ Robinson, David (31. januar 2019). «Cayman Registry continues to dominate world superyacht fleet». International Boat Industry (engelsk). Besøkt 9. mai 2020. 
  72. ^ Silva, Ken (4. mars 2019). «Airport seeks contractor to extend runway». Besøkt 7. mai 2020. 
  73. ^ https://www.autoeurope.co.uk/driving-information-cayman-islands/ Driving Information Cayman Islands

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Koordinater: 19°18′N 81°15′V