Caymanøyene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Koordinater: 19°18′N 81°15′V

Cayman Islands
Caymanøyene

Flagg

Våpen

Flagg Riksvåpen
Nasjonalt motto:
He hath founded it upon the seas

Kart over Cayman Islands

Hovedstad George Town
Tidssone UTC-5
Areal
 – Totalt:
 – Vann:
Rangert som nr. 212
262[a] km²
1,6 %
Befolkning
 – Totalt:
Rangert som nr. 206
56 092[b]
Bef.tetthet 214,09 innb./km²
Styreform Britisk oversjøisk territorium
Guvernør Helen Kilpatrick
Førsteminister Alden McLaughlin
Offisielt språk Engelsk
Avhengig av Storbritannia
Valuta Caymansk dollar (KYD)
Nasjonalsang God Save the Queen
Beloved Isle Cayman
ISO 3166-kode KY
Toppnivådomene .ky

a^ CIA World Factbook (15. juli 2008)
b^ CIA World Factbook (est. juli 2015)

Caymanøyene er en øygruppe og britisk oversjøisk territorium i Det karibiske hav. Øygruppen består av Grand Cayman, Cayman Brac og Little Cayman. Hovedstaden George Town ligger på vestkysten av Grand Cayman. FN regner Caymanøyene som et ikke-selvstyrt område.

Øyene er mest kjent for sitt bankvesen, der nummerkonto og hemmelighold gjør det lett å unndra store pengebeløp for beskatning.

Befolkning[rediger | rediger kilde]

Ved folketellingen i 2010 hadde Caymanøyene en befolkning på 55 456. Folketallet har økt. I 1970 bodde det 10 068 på øyene.[1]

De fleste bor på øya Grand Cayman. 51 % av innbyggerne bodde i 2010 i distriktet George Town, mens 20,4 % bodde i West Bay, 19,2 % i Bodden Town, 2,7 % bor i North Side og 2,6 % i East End. De to andre øyene, Cayman Brac og Little Cayman, hadde i 2010 til sammen 2 296 innbyggere, tilsvarende 4,2 % av befolkningen.[2]

Religion[rediger | rediger kilde]

Trossamfunn på Caymanøyene (2010)[3]
Church of God
  
22,6%
Den katolske kirke
  
14,1%
Sjuendedagsadventister
  
9,4%
Presbyterianere/United Church
  
8,6%
Baptister
  
8,3%
Pinsevenner
  
7,1%
Anglikanere
  
4,1%

Innbyggerne er for det meste kristne. Church of God er største trossamfunn med 22,6 % av innbyggerne ved folketellingen i 2010, fulgt av Den romersk-katolske kirke med 14,1 %, sjuendedagsadventistene med 9,4 %, presbyterianerne/United Church med 8,6 %, baptistene med 8,3 %, pinsevennene med 7,1 % og anglikanerne med 4,1 %.[3] 0,8 % av innbyggerne var hinduer, 0,4 % muslimer og 0,2 % rastafarianere.[3]

Avkolonisering[rediger | rediger kilde]

Caymanøyene står på FNs liste over ikke-selvstyrte områder.[4]

FNs spesialkomité for avkolonisering overvåker implementeringen av Erklæringen om uavhengighet for koloniland og -folk og følger den politiske utviklingen i Caymanøyene. Storbritannia er som administrasjonsmakt forpliktet til å rapportere til avkoloniseringskomiteen. Storbritannia argumenterte i 2012 for at FNs spesialkomité for avkolonisering ikke lenger fylte noen relevant rolle for de britiske oversjøiske territoriene, som den britiske regjeringen viser til har indre selvstyre og burde vært fjernet fra listen over ikke-selvstyrte områder. Samtidig anerkjente Storbritannia territorienes rett til selv å bestemme sin framtid.[5] Regjeringssjefene i de britiske oversjøiske territoriene ble i desember 2012 enig om en felleserklæring som ba avkoloniseringskomiteen stryke de territoriene som ønsket det av listen over ikke-selvstyrte områder.[6]

Generalsekretær Ban Ki-moon bekreftet i august 2013 FNs forpliktelse til arbeidet med å få slutt på kolonialisme og tok til orde for uavhengighet for de gjenværende ikke-selvstyrte områdene. Samtidig anerkjente han at folket i de ikke-selvstyrte områdene ikke nødvendigvis ønsker uavhengighet, men la vekt på at de må få et valg.[7] FN anser retten til selvstyre folket i et område som Caymanøyene har for å være oppfylt dersom folket fritt kan velge mellom tre alternativer: 1) bli en selvstendig stat, 2) bli en assosiert stat i tilknytning til en annen uavhengig stat, eller 3) bli helt integrert i en annen uavhengig stat.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The Cayman Islands’ 2010 Census of Population and Housing Report, s. 9.
  2. ^ The Cayman Islands’ 2010 Census of Population and Housing Report, s. 16.
  3. ^ a b c The Cayman Islands’ 2010 Census of Population and Housing Report, s. 26.
  4. ^ «Non-Self-Governing Territories». De forente nasjoner. Besøkt 18. september 2013. 
  5. ^ «Special Committee on Decolonization 'No Longer Relevant' to Overseas Territories of United Kingdom, Fourth Committee Told». FNs generalforsamling. 11. oktober 2012. Besøkt 19. september 2013. 
  6. ^ «Overseas Territories reaffirm self determination and call for de-listing from Decolonization Committee». MercoPress. 7. desember 2012. Besøkt 19. september 2013. 
  7. ^ «UN reasserts push to end colonialism». SBS Radio. 26. august 2013. Besøkt 19. september 2013. 
  8. ^ «Principles which should guide Members in determining whether or not an obligation exists to transmit the information called for under Article 73 e of the Charter». Refworld, UNHCR. 15. desember 1960. Besøkt 19. september 2013. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]