Karl den store

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karl den store
Dürer karl der grosse.jpg
Karl den store, portrett av Albrecht Dürer
Født2. april 748 (juliansk)
Frankerriket
Død28. januar 814 (juliansk) (65 år)
Aachen
Gravlagt Aachenkatedralen
Ektefelle Desiderata av Lombardia (770771), Hildegard (771783), Fastrada (783–), Luitgard (794–)
Partner(e) Regina (800–), Himiltrude (768–), Madelgard (796–), Gersuinda (798–), Ethelind (806–)
Far Pipin den yngre
Mor Bertrada av Laon
Søsken Gisèle, Adelais, Chrothais, Karloman, sønn av Pipin den yngre, Pepin
Barn
19 oppføringer
Pepin the Hunchback, Charles den yngre, Rotrude, Bertha, daughter of Charlemagne, Pipin av Italia, Ludvig den fromme, Gisela, Theodrada, Drogon de Metz, Hugo, Alpais, Adelaide, Lothair, Hildegard, Chrotais, Hiltrude, Ruodhaid, Theodoric, Adaltrude
Beskjeftigelse Monark
Nasjonalitet Østfrankerriket
Signatur
{{{navn}}}s signatur

Karl den store (latin: Carolus Magnus; fransk: Charlemagne; tysk: Karl der Große; født 2. april 742, død 28. januar 814) var konge av frankerne fra 768, konge av langobardene fra 774 og tysk-romersk keiser fra 800. Han forente det meste av Vest-Europa i tidlig middelalder. Han var den første anerkjente keiser som styrte fra Vest-Europa siden Vestromerriket falt sammen tre århundrer tidligere.[1] Den ekspanderte frankiske stat som Karl den store grunnla er kalt for det karolinske rike.

Karl den store var den eldste sønnen til Pipin den yngre og hans hustru Bertrada av Laon. Ved sin fars død i 768 ble Karl konge, i begynnelsen samkonge sammen med sin bror Karloman. Han ble ubestridt enekonge av det frankiske kongerike ved broren plutselig død i desember 771 under uforklarlige omstendigheter.[2] Han fortsatte sin fars politikk mot pavedømmet og ble dets beskytter, fjernet langobardene fra makten i nordlige Italia og ledet et angrep mot det muslimske Spania. Han drev krigføring mot de germanske sakserne i nordøst, drev tvangskristning med dødsstraff og sto bak massakren i Verden hvor rundt 4 500 saksere ble henrettet i 782. Karl nådde høyden av sin makt da han første juledag 800 ble kronet som «romernes keiser» av pave Leo III i Romas gamle Peterskirke.

Karl den store har blitt kalt for «Europas far» (Pater Europae)[3] ved at han forente det meste av Vest-Europa for første gang siden antikkens Romerriket og forente deler av Europa som aldri tidligere hadde vært under frankisk styre. I kontrast til hans brutale tvangskristning av sakserne fremmet hans styre den karolingiske renessanse, en periode av energisk kulturell og intellektuell aktivitet innenfor den vestlige kirke. Alle senere tysk-romerske keisere betraktet deres kongedømmer som etterfølgere av Karl den stores rike, helt opp til den siste keiser Frans II og franske og tyske monarkier. Imidlertid har den østortodokse kirke vurdert ham langt mer kontroversielt, betegnet ham som heterodoks («annerledestenkende»; i motsetning til ortodoks, «den rene lære»)[4] i hans støtte til filioque og anerkjennelsen til biskopen i Roma (= paven) av Karl som den lovlige romerske keiser, framfor å anerkjenne Irene av Athen av Østromerriket. Disse og andre intriger førte til det påfølgende bruddet mellom Roma og Konstantinopel i det store skisma 1054.[5][6]

Han døde i 814 etter å ha hersket som keiser i tretten år. Han ble gravlagt i katedralen i den keiserlige hovedstaden Aachen. Han giftet seg minst fire ganger og fikk tre legitime sønner, men kun en av dem overlevde og etterfulgte ham, Ludvig den fromme.

Politisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bertradaburg i Mürlenbach, Rheinland-Pfalz, antagelig stedet for Karl den stores fødsel.
Karolingerdynastiet
Pipinidene
Arnulfingerne
Karolingerne
Etter traktaten i Verdun (843)

500-tallet hadde de vestgermanske stammene som frankerne tilhørte blitt kristne grunnet betydelig press for en katolsk konvertering av Klodvig I.[7] Frankerriket, styrt av merovingernes dynasti, var det mektigste av de kongedømmer som etterfulgte Vestromerriket. Senere, som følge av slaget ved Tertry i 687, ble merovingerkongene redusert til maktesløshet,[8] og fikk siden tilnavnet rois fainéants («gjøre-ingenting-konger»).[9] Bortimot all regjeringsmakt ble utøvet av deres øverste myndighetspersoner, rikshovmestre (latin: maior domus ), og var den faktiske makten bak tronen, mens monarken selv var blitt redusert seremonielle funksjoner.

I 687 fikk Pipin av Herstal, rikshovmester i Austrasia, avsluttet striden mellom de ulike kongene og deres rikshovmestre med hans seier ved Tertry.[10] Han ble eneguvernør av hele Frankerriket. Pepin var sønnesønn av to betydningsfulle figurer i det austrasiske kongerike: Arnulf av Metz (senere helgenerklært) og Pipin av Landen.[11] Pipin av Herstal ble til sist etterfulgt av sin sønn Karl Martell som han fikk utenfor ekteskap med sin elskerinne Alpaida.[12]

Etter 737 styrte Karl Martell («hammeren») frankerne i stedet for en konge og avslo å kalle seg selv en konge. Han ble etterfulgt i 741 av sine sønner Karloman og Pipin den yngre, far til Karl den store. I 743 plasserte brødrene Childerik III på tronen for å forhindre separatisme i rikets ytterkanter. Han ble den siste merovingerkongen. Karloman trakk seg fra sin posisjon i 746 for isteden å gå i kloster som munk. Pipin brakte spørsmålet om kongeverdigheten fram for pave Sakarias ved å spørre om det var logisk at en konge ikke hadde noen kongelig makt. Paven ga sitt svar i 749 hvor han slo fast at det var bedre at Pipin ble kalt for konge for han hadde den øverste myndigheten og den reelle makten. Han beordret derfor ham om å bli «den sanne konge». Childerik ble avsatt, tvangsraket og stengt inne i et kloster, og tronen ble erklært ledig.

Pipin ble i 750 valgt til frankernes konge av en forsamling av frankiske adelige med en stor andel av Pipins hær i bakhånd som øvde avgjørende press. Den eldste redegjørelsen av valget er det korte manuskriptet Clausula de Pippino.[13] Han ble salvet av en erkebiskop og opphøyd som konge. Paven merket Childerik som «den falske konge». Merovingernes dynasti ble således formelt erstattet av karolingernes dynasti. Navnet er etter Karl Martell som betegnes som grunnleggeren.

I 753 måtte pave Stefan II flykte fra Italia og søkte tilflukt i Frankerriket. Han appellerte til Pipin om å forsvare ham mot langobardene som forsøkte å legge hele Italia under seg. Han ble støttet i dette av Karloman, Pipins bror. Det eneste paven kunne tilby som gjenytelse var legitimitet. Han gjorde det ved å salve Pipin på nytt og bekreftet at han var den sanne konge, og la samtidig til hans unge sønner Karolus (Karl den store) og Karloman til den kongelige arv. De ble dermed arvinger til det rike som allerede dekket store deler av Vest-Europa. I 754 aksepterte Pipin å være pavens beskytter og bekjempe langobardene.[14]

Under karolingerne ble Frankerriket utvidet til å utgjøre et området som omfattet det meste av Vest-Europa, Skandinavia, de britiske øyer og den iberiske halvøy unntatt. Den østvestlige delingen av kongeriket dannet grunnlaget for dagens moderne stater Frankrike og Tyskland. Traktaten i Verdun i 843 mellom de stridende sønnesønnene til Karl den store har blitt tolket som den avgjørende hendelsen for et uavhengig Frankrike under dets første konge i form av Karl den skallede; et uavhengig Tyskland under Ludvig den tyske; og et uavhengig mellomrike som strakte seg fra Nederlandene langs grenselandene til sør for Roma under Lothar I, som beholdt tittelen som keiser og hovedstedene Aachen og Roma uten jurisdiksjon.[15] Dette langstrakte midtre riket hadde brutt opp ved 890 og delvis bli absorbert i Vestfrankerriket (som ble til Frankrike) og Østfrankerriket (som ble til Tyskland) og resten utviklet seg til mindre «bufferstater» som eksisterer mellom Frankrike og Tyskland den dag i dag i form av Benelux og Sveits. Konseptet og minnet om et forent Europa har forblitt virksomt og Karl den store er således ofte betraktet som stamfar til det moderne Europa. Otto von Habsburg uttalte at «Det europeiske symbol tilhører alle nasjoner likt. Det er kronen til det tysk-romerske rike, som legemliggjør tradisjonen til Karl den store, herskeren av et forent Vesten.»[16] Den internasjonale Karlspris har navn etter Karl den store, og deles ut av byen Aachen hvert år til mennesker som har bidratt til europeisk samarbeid.[17]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Fødselsdato og sted[rediger | rediger kilde]

Regionen Aachen-Liège med samtidige grenser, handels- og reiseruter.

Karl den stores fødselsdag er antatt å være 1. april 742. Men flere faktorer har ført til revurdering av denne tradisjonelle datoen. Datoen 742 ble utregnet fra hans alder da han døde i januar 814, 72 år gammel, som ble oppgitt av Einhard. Det daterer hans fødsel i 742 før foreldrenes ekteskap i 749, men der er ingen indikasjoner på at Karl den store ble født utenfor ekteskapet. En annen dato er gitt i Annales Petariensis, 1. april 747, er mer sannsynlig, men motsier Einhard og noen få andre kilder. Det året var 1. april i påsken. Fødselen av en keiser i påsken er et sammenfall som burde føre til kommentarer, men der er ingen slike kommentarer dokumentert i 747, som har fått noen til å mistenke at påskefødselen var en from fiksjon som skulle ære keiseren.[18] Måneden og dagen 2. april er etablert av en kalender fra Lorsch kloster.[19] Datoen som er foretrukket ved en overvekt av bevis, [20] er 2. april 742, basert på at Karl den stores alder på den tiden da han døde.[18] Denne datoen støtter konseptet at Karl den store teknisk sett var født utenfor ekteskapet, skjønt det er ikke nevnt av Einhard; Pipin og Bertrada var bundet av en privat kontrakt (eller Friedelehe)[21] da han ble født, [20] men de giftet seg ikke formelt før i 744.[22]

Hans nøyaktige fødested er ukjent, men Aachen i dagens Tyskland og Liège (Herstal) i dagens Belgia er mulige lokaliseringer.[23] Aachen og Liège ligger nært den regionen hvor både merovinger- og karolingerslektene kom fra. Andre byer som har blitt foreslått som mulige steder er Düren, Gauting, Mürlenbach,[24] Quierzy og Prüm, men det finnes ikke et endelig bevis som gir svar på spørsmålet.

Karl den store var det eldste barnet til Pipin den yngre (714–768, styrte fra 751) og hans hustru Bertrada av Laon (720–783), datter av Karibert av Laon og Bertrada av Köln. Mange historikere betrakter Karl den store som født utenfor ekteskap, men en del mener det er diskutabelt,[25] ettersom Pipin ikke giftet seg med Bertrada før 749, noe som var etter at Karl var født, noe som ikke ekskluderte ham fra arverett.[26][27][28] Nedtegnelsene navngir kun Karloman, Gisela, og tre barn som døde ung, Pepin, Khrothais og Adelais, som hans søsken.

Rikshovmester[rediger | rediger kilde]

Kroningen i 751 av Pipin den yngre a Boniface, erkebiskop av Mainz.

De mektigste myndighetsperson i Frankerriket var rikshovmestre (maior domus) og en eller flere konger (rex, reges), som ble utpekt ved folkets valg. Valgene var ikke periodiske, men ble holdt når det var nødvendig for å velge myndighetspersoner ad quos summa imperii pertinebat, «til hvem de høyeste saker til staten angår». Eventuelt kunne foreløpige beslutninger ble gjort av paven, som til sist trengte å bli ratifisert og godkjent av et folkeråd som møttes årlig.[29]

Før han ble valgt til konge i 750 var Pepin først rikshovmester, en myndighetsposisjon som var arvelig (velut hereditario fungebatur). Einhard forklarte at «æren» ble vanligvis «gitt av folket» til fornemme og framstående, men Pepin den store og hans bror Karloman den kloke hadde mottatt posisjonen ved arv. Det samme hadde deres far Karl Martell. Det var imidlertid en viss tvetydighet om kvasi-arv. Posisjonen ble behandlet som en felles besittelse: en posisjon som rikshovmester ble delt mellom to brødre i fellesskap.[30] Imidlertid hadde hver av dem hver sin geografiske embetsområde. Da Karloman besluttet å gå av og deretter ble en benediktinermunk ved Monte Cassino, 130 km sør for Roma,[31] ble spørsmålet om fordelingen av kvasi-andel avgjort av paven. Han omgjorde posisjonen som rikshovmester til kongelig posisjon og ga den tidligere todelte besittelsen til Pepin alene som også fikk retten til å la kongeverdigheten bli arvelig.[32]

Da Pepin døde den 24. september 768 gikk kongeverdigheten i fellesskap til hans sønner, «med guddommelig samtykke» (divino nutu).[33] I henhold til Einhards biografi Livet til Karl den store (Vita Karoli Magni) døde Pepin i Paris. Frankernes «lovgivende forsamling» (generali conventu) ga dem begge rangen som en konge (reges), men «fordelte posisjonen som konge likt» (totum regni corpus ex aequo partirentur). Annales regni Francorum (De frankiske kongeannaler) [34]forteller en noe ulik versjon med kongen døende døende ved Saint-Denis i nærheten av Paris. De to «herrene» (domni) ble «opphøyd til konger» (elevati sunt in regnum), Karl den 9. oktober i Noyon, rundt 100 km nord for Paris, Karloman på en uspesifisert dato i Soissons, rundt 90 km nordøst for Paris. Om Karl ble født i 742 var rundt 26 år gammel, men han hadde drevet krigføring som sin fas høyre hånd i flere år allerede, noe som kan forklare hans militære dyktighet. Karloman var 17 år.

Språkføringen i begges tilfeller antyder at det var ikke to som arvet, noe som ville ha opprettet to adskilte konger som styrte over adskilte kongedømmer, men en enkeltstående arv som ble delt og et felles kongedømme mellom likestilte konger. Som tidligere var adskilte embetsområder, Karl fikk Pepins opprinnelige andel som rikshovmester: de ytre delene av kongedømmet som grenset mot havet, det vil si Neustria, vestlige Aquitaine, og de nordlige delene av Austrasia; mens Karloman fikk tildelt sin onkels tidligere andel, de indre delene: sørlige Austrasia, Septimania, østlige Aquitaine, Burgund, Provence, og Schwaben, og landområder som grenset mot Italia. Spørsmålet om disse embetsområdene var felles som var ment å bli overtatt av den andre om en av brødrene død, var ikke avgjort. Det kom opp i de påfølgende tiårene inntil sønnesønnene av Karl den store opprettet adskilte og uavhengige kongedømmer.

Opprør i Aquitaine[rediger | rediger kilde]

Opprettelsen av et nytt Aquitaine[rediger | rediger kilde]

Aquitaine under Romerriket hadde vært i sørlige Gallia, romanisert og snakket et romanske språk. Tilsvarende hadde Hispania blitt befolket av folk som snakket ulike språk, inkludert keltisk, men området var nå befolket av hovedsakelig av folk som romanske språk. Mellom Aquitaine og Hispania var Euskaldunak, latinisert til vascones, det vil si baskere.[35] De bodde i Vasconia, Baskerland, som strakte seg, i henhold spredningen av baskiske stedsnavn, mest tett i vestlige Pyreneene, men også så langt sør som øvre delen av elven Ebro i dagens Spania og så langt nord som til elven Garonne i dagens Frankrike.[36] Det franske navnet Gascogne er avledet fra Vasconia. Romerne greide aldri undertrykke hele Vasconia. I de delene hvor de greide det, hvor de bygget regionens første byer, var kilder for legioner i den romerske hæren verdsatt for deres dyktighet som krigere. Grensen med Aquitaine var Toulouse.

En gang rundt 660 ble hertugdømmet Vasconia/Gascogne forent med hertugdømmet Aquitaine for å danne et felles rike under Felix av Aquitaine, styrt fra Toulouse. Det var et felles herredømme med en baskisk hertug, Lupus. Navnet Lupus er en latinsk oversettelse av baskiske Otsoa, i betydningen «ulv».[37] Ved Felixs død i 670 ble den felles besittelsen helt og holdent overtatt av Lupus. Da baskerne ikke hadde noen lov eller tradisjon for felles arv, praktiserte primogenitur (retten til førstefødte) grunnla Lutus i praksis et arvelig dynasti av baskiske herskere i et ekspandert Aquitaine.[38]

Trusselen fra muslimske al-Andalus[rediger | rediger kilde]

Mauriske Hispania i 732.

Umajjade-dynastiet invasjon av Hispania strakte seg fra 711 til 788 og førte til at det vestgotiske kongeriket ble ødelagt og befolkningen tvunget til å bli muslimer. Det muslimstyrte iberiske halvøy fikk navnet al-Andalus. Erobringen markerte det vestlige ekspansjonen til Umajjade-kalifatet og det muslimske styret inn i Europa. Ved 717 hadde kom det muslimske angrep over Pyreneene og angrep Septimania, den sørlige middelhavsregionen av dagens Frankrike. Her møtte de muslimske angriperne det baskiske dynastiet i Aquitaine, som var allierte med goterne. Odo av Aquitaine gikk seirende ut av slaget ved Toulouse i 721.[39] Maurerne presset seg gradvis inn i Septimania og 732 ble Vasconia angrepet av en hær under Abdul Rahman Al Ghafiqi, og Odos hær ble beseiret i slaget ved Garonne. Maurerne erobret Bordeaux og marsjerte videre mot Tours. Odo som var maktesløs i stoppe den islamistiske invasjonen, appellerte til sin erkefiende Karl Martell, frankernes rikshovmester. I et av de første raske marsjene som gjorde karolingiske konger berømte, brøt Karl Martell og hans hær retningen til maurerne mellom Tours og Poitiers, og i slaget ved Tours ble invasjonshæren avgjærende beseiret og al-Ghafiqi var en av de som ble drept. Maurerne kom tilbake med ny invasjoner to ganger til, men hver gang ble de beseiret og slått tilbake av Karl Martell, først ve elven Berre i nærheten av Narbonne i 737[40] og deretter i Dauphiné i 740.[41] Kostnaden for å få hjelp mot den islamistiske invasjonen var Odos rike ble underlagt Frankerriket, en beslutning som var frastøtende for ham og hans etterkommere.

Striden med Aquitaine[rediger | rediger kilde]

Etter hans far Odo var død allierte Hunald, hertug av Aquitaine fra 735 og til 745, seg med de frie Lombardia. Imidlertid hadde Odo tvetydig etterlatt Aquitaine mellom sin to sønner Hunald og Hatto i fellesskap. Sistnevnte, som var lojal til Frankerriket, gikk til krig mot broren for å bli enehersker. Han seiret, stakk øynene ut på broren og fengslet ham, men ble senere rammet av så stor anger og dårlig samvittighet at han gikk av og ble munk for sone sin synd. Denne fortellingen er fortalt i Annales Mettenses priores («De tidlig annaler til Metz»).[42] Hans sønn Waifar ble den neste hertugen og fornyet alliansen med Lombardia og hevdet samtidig at enhver tidligere avtale med Karl Martell ble opphevet ved sistnevntes død. Pipin betraktet Aquitaine som sin arv grunnet tidligere avtale og drev en destruktiv krig i ti år før Waifar endelig ble beseiret. Den unge Karl den store drev klappjakt på Waifar og fikk til sist fanget og henrettet ham i 768.[43]

Pipin døde selv kort tid etter, den 24. september 768, men krigen i Aquitaine ble ikke avsluttet med deres død. Med Pipins død ble sønnen Karl hersker sammen med sin bror Karloman i fellesskap. Deres første store oppgave var et nytt opprør i Aquitaine og i Gascogne. Brødrene hadde ansvaret for Aquitaine i fellesskap.[44] Hunald II ble utropt som ny hertug i Aquitaine etter Waifars død, og han var muligens hans sønn. Han la krav på hertugdømmet som følge av Pipins død. Hunald ledet en hær så langt nord som til Angoulême. I henhold til sin biograf Einhard ba Karl sin bror om hjelp for å slå ned opprøret, [44] anmodet om et møte ved Moncontour og her nektet Karloman å delta eller avse soldater og reiste isteden til Burgund.[45] Karl samlet hæren og marsjerte til Bordeaux. Ved samløpet av elvene Dordogne og Garonne, sistnevnte utgjorde grensen mellom Aquitaine og Gascogne, bygget han en festning som ble kjent som «den til frankerne», Franciacum, nå hetende Fronsac. Hunald rømte over Garonne og til hertug Lupus II av Gascogne. I møtet med Karls utsendinger ble Hunald utlevert i bytte for fred. Karl lot ham stenge inne i et kloster og ingenting mer er hørt om ham. Karl den store krysset deretter Garonne og med hæren som pressmiddel aksepterte han personlig Lupus’ formelle underkastelse direkte.[46]

Tvungen forening[rediger | rediger kilde]

Brødrene Karl og Karloman opprettholdt et lunkent forhold sammen, holdt sammen ved deres mor Bertrada. I 770 signerte Karl en avtale med hertug Tassilo III av Bayern og giftet seg med en prinsesse fra Lombardia kjent under navnet Desiderata,[47] datter av kong Desiderius av Lombardia. Grunnet var neppe av kjærlighet, men for at Karl ville danne en allianse som omringet Karloman. Selv pave Stefan III motsatte seg ekteskapet, fant han lite å frykte fra en allianse mellom Frankerriket og Lombardia.

Mindre enn et år etter bryllupet forkastet Karl sin hustru og den avviste Desiderata måtte vende tilbake til sin fars hoff i Lombardia. Ekteskapet ble annullert i 771. De hadde ingen barn og hennes videre skjebne er ukjent. I henhold til Einhard: «Ingen visste hvorfor, men han sendte vekk sin hustru etter kun ett år.»[48] Desiderius ble rasende, og var mer enn villig til å gå i allianse med Karloman. Isteden giftet Karl seg med et pikebarn fra Schwaben, den 13 år gamle Hildegard, datter av grev Gerold av Anglachgau, og den framtidige mor til hans sønn Ludvig den fromme. Årsaken kan ha vært at hennes far hadde omfattende besittelser i herredømmet til Karloman, og denne alliansen var viktig for Karl den store da det kunne forsterke hans posisjonen øst for Rhinen og knytte adelen i Alamannia på hans side.[49] Men før det brøt ut krig mellom brødrene døde Karloman den 4. desember 771 i Samoussy, nord i dagens Frankrike. Det skjedde brått og svært passende for Karl. Tilsynelatende av naturlige årsaker, oppgitt som en alvorlig neseblødning.[50][51] Karlomans enke Gerberga flyktet til Desiderius’ hoff med sine sønner for beskyttelse. Karl den store var nå enehersker av det forente Frankerriket.

Krig i Italia[rediger | rediger kilde]

Erobringen av Lombardia[rediger | rediger kilde]

Frankiske krigere til hest.
En framstilling fra 1493 hvor pave Hadrian I ber Karl den store om hjelp.

Desiderius kontaktet til pave Hadrian I, som hadde tatt over den hellige stol i 772, om at aktet å krone Karlomans sønner som konger av frankerne og anerkjenne deres retter til å etterfølge deres far. Hadrian krevde han at bestemte byer i det tidligere eksarkatet Ravenna i henhold til et løfte Desiderius ga da han overtok tronen. Isteden inntok han en del pavelig byer og invaderte Pentapolis (en rekke byer ved Italias østkyst mot Adriaterhavet) og hadde retning mot Roma. Pave Hadrian sendte budbærere til Karl den store om høsten med anmodning om at han gjennomførte sin fars løfte om beskyttelse. Desiderius sendte sine egne folk som nektet for pavens anklager. Diplomatene møttes i Thionville, og Karl sættet pavens framstilling.

I 773 brøt krigen ut ved Karl den store og sin onkel Bernard av Herstal[52] krysset Alpene og invaderte nordlige Italia for å håndtere trusselen fra Lombardia. De jaget Desiderius tilbake til Pavia hvor han forskanset seg og som ble lagt under beleiring.[53] Karl opphevet eller sendte deler av hæren mot Verona hvor Desiderius’ sønn Adalgis forsøkte å samle en hær. Her hadde Gerberga søkt tilflukt med sine sønner i den best befestede byen i Lombardia. Adalgis ble jaktet på til kysten av Adriaterhavet hvor han klarte flykte til havs. Han seilte til Konstantinopel for å be om hjelp hos den østromerske keiser Konstantin V.[54][32]

Beleiringen varte til Pavia falt i juni 774 da byen overga seg, og det samme skjedde med Verona. Desiderius ble sendt til klosteret i Corbie hvor han ble værende livet ut. Han sønn døde i Konstantinopel. Gerberga og hennes barn ble ført fram til Karl den store, men ingenting er siden hørt om henne og hennes barn, antagelig ble de også tvunget inn i kloster.[55]

Karl lot seg krone med Lombardias jernkrone og tok tittelen lex Langobardorum, konge av langobardene, den første gangen en germansk konge tok tittelen til et kongedømme han hadde erobret.[56][57] Adelen i Lombardia møtte ham i Pavia hvor de underkaste seg ham som sin overherre. Kun Arekis II, hertug av Benevento, beliggende sør for Roma, nektet å bøye seg og erklærte sin uavhengighet. Karl lot ham være for øyeblikket og forlot Italia med en garnison i Pavia og noen få frankiske grever for å representere sin autoritet.

Uroen fortsatte i Italia. I 776 gjorde hertug Hrodgaud av Friuli og Hildeprand av Spoleto opprør. Karl den store måtte i all haste vende tilbake fra Sachsen og beseiret hertugen av Friuli i et slag hvor Hrodgaud ble drept.[32] Hertugen av Spoleto signerte en avtale. Arekis II av Benevento, som nå kalte seg for «fyrste av Benevento», gjensto og utstedte en rekke lover som var ment å avvise at Karl den store var Lombardias nye konge; tidligere var kun kongen av Lombardia som hadde utstedt lover. Det synes ikke som Arekis II ga større praktisk støtte for opprøret i Friuli, og det synes som om den geografiske avstanden gjorde ham trygg for frankisk gjengjeldelse.

I 787 var Karl tilbake og rettet sin oppmerksomhet mot Benevento i sørlige Italia. Han beleiret byen Salerno i Benevento, noe som tvang Arekis til å underkastet seg, betalte tributt og utleverte en av sine sønner, Grimoaldus, som gissel og som kom til å vokse opp ved det kongelig hoff i Pavia.[58][59] Arekis døde i 787, og hans sønn Grimoald III erklærte Benevento som uavhengig. Grimoald ble angrepet flere ganger av hæren til Karl eller til hans sønner, men uten å oppnå en avgjørende seier.[60] Til sist mistet Karl den store interesse for rikets ytterpunkt og kom aldri tilbake til sørlige Italia hvor Grimoald greide å holde sitt hertugdømme fri for frankisk overherredømme.[61]

Barn[rediger | rediger kilde]

Karl den store (venstre) og hans eldste sønn, Pipin med tittelnavnet «pukkelryggen». Kopi fra 900-tallet fra en tapt original fra rundt 830.

I løpet av den første fredsepoken av betydelig lengde (780–782), begynte Karl å utnevne sin sønner til posisjoner med autoritet. I 781 gjorde han sine to yngste sønner til konger, kronet av paven, slik at de kunne hevde at styrte på Guds godkjennelse. Den eldste av disse to, Karloman, ble gjort til konge av Italia, mottok jernkronen som hans far hadde båret i 774, og i den samme seremonien ble han omdøpt til Pipin.[32] Langobardenes jernkrone var gjort av gull og edelsteiner, men med jernbånd på innsiden som det ble sat var gjort fra en nagl fra Kristus’ kors.[62] Den yngste av de to, Ludvig, ble gjort til konge av Aquitaine. Karl beordret både Pipin og Ludvig til å bli oppfostret til skikkene i deres respektive riker, og ga deres regenter en del kontroll over deres besittelser. Han beholdt selv den virkelige makten, selv om hensikten var at de skulle arve deres riker. Han aksepterte ikke ulydighet hos sine sønner: i 792 forviste han sin eldste sønn, Pipin pukkelryggen, til et kloster i Prüm ettersom den unge mannen var involvert i et opprør mot ham. Årsaken kan ha vært at Karl hadde gitt sin Karloman hans navn og det indikerte at faren ikke hadde tro på ham grunnet hans deformasjon i ryggen. Pipin ble kronraket og han døde i 811. Han ble senere et emne for tallrike skjønnlitterære framstillinger.[63]

Karl var bestemt på å få sine barn utdannet, inkludert sin døtre, ettersom hans egne foreldre hadde betont viktigheten av lærdom for ham i en tidlig alder.[64] Hans barn var også lært ferdigheter i henhold til deres aristokratiske status, blant annet ridning og våpenkunnskap for sin sønner, og broderi, spinning og veving for sine døtre.[65]

Karl den store instruerer sin sønn Ludvig den fromme.

Sønnene kjempet mange kriger på vegne av sin far. Karl var hovedsakelig opptatt av bretonerne som han delte grenser med og som hadde gjort opprør ved minst to anledninger, men som med enkelhet hadde blitt slått ned. Han drev også krig mot sakserne ved flere anledninger. I 805 og 806 reiste han inn i Böhmerwald (i dagens Böhmen) for å konfrontere slaverne som hadde innvandret dit. Han herjet Elbendalen, tvang tributt fra dem og underkastet dem til frankisk overherredømme. Han var like klar til å kjempe det bysantinske rike da det oppsto konflikt etter Karls kroning som keiser og opprør i Venezia, som var underlagt Konstantinopel. Ludvig var gitt ansvaret for Marca Hispanica, grensetraktene mot Spania, og kjempet mot hertugen av Benevento i sørlige Italia ved minst en anledning. Han tok Barcelona i en stor beleiring i 797.

Karl den stores holdning overfor sine døtre har vært emne for akademisk diskusjon. Han holdt dem hjemme hos seg selv og nektet dem å inngå ekteskap, skjønt han hadde gått med på en forlovelse mellom sin eldste datter Rotrude med bysantinske Konstantin VI, men dette ekteskapet ble avlyst.[66] Karls motstand mot at hans døtre ble gift kan ha hatt sin årsak at han ville forhindre opprettelse av sidegrener av slekten som kunne utfordre hovedgrenen, slik som med tilfellet med Tassilo III av Bayern. Imidlertid tolererte han deres utenomekteskapelig forhold, belønnet deres samboere og var begeistret for de barnebarn han fikk, selv om de var illegitime. Klager på døtrenes såkalte ville eller uanstendige forhold nektet han å tro på. Etter hans død ble derimot de overlevende døtrene forvist fra hoffet av deres bror, Ludvig med tilnavnet «den fromme», og ble sendt av sted til klostre, som var egnet sted for kvinner man ikke vil se eller ikke hadde ektemenn. Minst en av Karls døtre, Bertha, hadde et anerkjent forhold, om ikke et ekteskap, med Angilbert, et medlem av Karls indre krets av rådgivere, og fungerte som hans sekretær og diplomat.[67][68]

Kontakt med Konstantinopel[rediger | rediger kilde]

Keiserinne Irene[rediger | rediger kilde]

Solidus i gull med Irenes portrett, 797–802, Konstantinopel.

Keiser Leo IV av det østromerske rike døde av sykdom i 780 etter kun fem år på tronen i Konstantinopel. Hans ni år gamle sønn ble keiser som Konstantin VI og hans mor, Irene, som nedstammet fra en gammel slekt i Athen, ble regent for den umyndige gutten. Kalif Al-Mahdi i Abbasidekalifatet betraktet en gutt som keiser og en kvinne som regent som en stor svakhet i Østromerriket og satte i gang et nytt angrep på Anatolia for å utnytte muligheten militært. Han feide de bysantinske forsvarerne til side og presset seg helt fram til Bosporosstredet og slo leir ved havnebyen Krysopolis på motsatt side av Konstantinopel. Det var en ekstrem trussel og svært pinlig for regent Irene, som ble tvunget til å betale ham en enorm sum og en årlig tributt for å få muslimene til å trekke seg tilbake. Kanskje var årsaken for en sterk alliert at hun i 782 sendte to sendebud til Frankerriket og anmodet Karl den store til å forlove en av hans døtre til hennes sønn, den elleve år gamle keiseren.[69]

Karl den store vurderte antagelig seg selv som likestilt med den østromerske keiser. Han kontrollerte Frankerrikets veldige rike, inkludert nordlige Italia, og hadde dannet et dynasti hvor hans sønn Pepin var kronet til konge av Italia, hans sønn Ludvig den fromme som konge av det frankiske området Aquitaine. Han hadde tatt på seg oppgaven å være pavedømmets beskytter, noe som også gjorde ham til en forsvarer av den kristne tro. Han var uten tvil den mektigste herskeren i Vest-Europa og en allianse og en dynastisk forening mellom øst og vest ville ikke bare skape en forent front mot den muslimske trusselen, men et åndelig rike i seg selv.[69]

Han hadde også mer enn nok døtre å ta av. Gjennom sitt lange liv hadde fire hustruer, minst seks kvinnelige følgesvenner, og rundt tjue barn. Han gikk med på å la sin tredje eldste datter Rotrude til å bli forlovet med Konstantin V. Datteren var åtte år, og forlovelsen var kun i navnet mens barnet ble hos sine foreldre. Teoretisk kunne et bryllup bli holdt så snart Rotrude ble nådde fruktbar alder, noe som på 800-tallet var løst definert. Når Konstantin V ble myndig da han ble seksten år kunne han kreve at den tretten år gamle Rotrude ble sendt til henne.[70]

Det skjedde ikke da hans mor Irene brøt forlovelsen da hun følte at hennes posisjon var blitt sterkere og ikke lenger trengte en allianse med Frankerriket. Faktisk var Karl den stores voksende makt blitt en økende trussel mot de bysantinske enklavene som var igjen på den italienske halvøy. At forlovelsen ble brutt var en fornærmelse, men Irene i Konstantinopel så ikke på Karl den store som legemliggjøringen av det kristne vesten, i hennes forståelse var det hun som holdt den høyeste gudsforankrete posisjonen i Europa. Etter at hun brøt forlovelsen nektet hun å overlate tronen til sin sønn da han var gammel nok. Hun navnga seg selv ikke lenger som regent, men som keiserinne og i denne autoriteten innkalte hun til det andre konsil i Nikea i 787 for å tilbakekalle alle ikonfordømmende beslutninger som ble iverksatt av Leo III og hans etterfølgere.[71]

For Karl den store var keisertronen i Konstantinopel tom. Irene var en kvinne og hadde ikke et lovlig krav på den. Han fant også hennes støtte for ikoner ikke akseptabelt selv om paven forsikret at ikoner ikke var «gravbilder».[72] Karl var ikke overbevist og satte sammen sin egen teologiske komite for å studere resultatet fra Nikea og skrive en gjendrivelse i 790: Libri Carolini («Karls bøker»).[73] I Karls øyne var ikke Irene «bare en kvinne og tronraner, men også en en avgudsdyrker».[72] Det ble sendt til Roma og til pave Hadrian I (død i 795, etterfulgt av Leo III) som svarte med grandis et verbosa epistola (verdig og ordrikt brev),[74] hvor han minnet kongen om at tolv av hans egne biskop hadde deltatt i et romersk kirkemøte forgående til det i Nikea og hadde godkjent bildenes «cultus» og gjentok argumentene til pave Gregor I den store om bildenes status.[73]

Ekspansjon sørover[rediger | rediger kilde]

Invasjon av al-Andalus[rediger | rediger kilde]

En framstilling av slaget ved Roncesvalles på 1400-tallet.

Oppmuntret av sine erobringer i Italia vendte Karl oppmerksomheten mot sørvest. Abd ar-Rahman var grunnleggeren av et muslimsk dynasti som hersket over den største delen av den iberiske halvøy, det området som muslimene kalte for al-Andalus. Han var et medlem av Umajjadedynastiet i Damaskus. At Abd al-Rahman hadde erobret Córdoba-kalifatet hadde ikke blitt godt mottatt av alle muslimene i al-Andalus, og i 778 hadde en gruppe dissenterer i den nordøstlige delen, ledet av wāli (guvernør) i Barcelona og Girona, Sulayman al-Arabi, invitert Karl den store om hjelp for å bli kvitt umajjadenes styre. Opprørerne lovet den frankiske kongen at byen Zaragoza, som lå innenfor grensene av emiratet, skulle åpne sine porter og ønske ham velkommen innenfor bymurene slik at Karl den store kunne bruke byen som sin base for videre krigføring i al-Andalus.[75]

Karl den store marsjerte sørover til Zaragoza med forhåpninger om erobre muslimske Iberia. Da han ankom Zaragoza synes det som om byens guvernør, som fram til da hadde vært alliert med Sulayman og dissenterne, å ha endret seg i synet av den store kristne hæren og nektet å åpne byportene. Frankerne slo leir utenfor, og ble der i ukevis uten at byens porter åpnet seg. Uten en befestet by som defensiv beskyttelse ble han til sist tvunget til å oppgi planene om erobring og trakk seg tilbake over Pyreneene. Karl var rasende og lot sitt sinne gå ut over festningen i Pamplona da frankerhæren passerte ved å angrip og plyndre den.[75] Det var et feilgrep. Pamplona var ikke fullstendig underlagt emiren av Córdoba. Det var isteden kjerneområdet til vaskonene, et folk som hadde vært i Spania før romerne og hadde overlevd i fjellene under den romerske okkupasjonen, under vestgoterne og overlevd ankomsten av araberne. Vaskonene er forstått som forfedrene til baskerne.[75]

Slaget i Roncevaux-passet[rediger | rediger kilde]

De tok hevn over frankernes ødeleggelser da hæren marsjerte over Pyreneene og ved fjellpasset Roncevaux angrep de baktroppen til den frankiske hæren. De drepte baktroppene og bagasjevognene. Vaskonene eller baskerne var lett bevæpnet, fjellvante og etter angrepet forsvant de i fjellene. Frankerne, som var tynget ned av sine rustninger, var ute av stand til å forfølge dem.[76] Overfallet var ikke bare ydmykende for Karl, men også et personlig slag da et antall av hans offiserer og venner ble drept. Blant dem var en mann som Einhard kalte «Roland, herre over bretonske markene», en adelsmann som styrte grensetraktene ved vestkysten ved munningen av Loire. Det ble fortalt fortellinger om det militært ubetydelige nederlaget inntil disse historiene vokste til et voldsomt slag som viste det frankiske edelmot og kampånd.[76] De mange fortellingene ble en del av legendene og ble en fullkommen rollemodell for riddere. Tallrike verker ble skrevet om slaget, som endret og overdrev hendelsene. Slaget i fjellpasset opphøyde den relativt ukjente Roland til en stor frankisk helt, hovedfiguren i Rolandskvadet, det første franske epos, og videre i Orlando Furioso, et av de fremste verkene i italiensk litteratur i middelalderen.

I Rolandskvadet har det baskiske bakholdsangrepet blitt endret til en stor konspirasjon mellom araberne i Zaragoza og en forræder innen frankerhæren. I eposet er det fire hundre arabere som overfalt Karl den stores baktropp, og Roland nektet å blåse i sitt horn etter hjelp før han har utkjempe alle sine krefter. Da han til sist blåste i hornet, rir Karl den store fra fronten og bakover for å hjelpe, men kraften i hornets lur har sprengt skallen på Roland. Karl den store tar hevn over araberne med Guds hjelp.[76] I Johannes A. Dales oversettelse: «Da keiser Karl har gjeve Gane straff / og svala i hans blod i sin harm, / vert Bramimonda døypt til,kristennamn, / Dagen kverv bort, snart kjem den mørke natt, / i kvelvde koven søv vår konung Karl.»[77] I virkeligheten avsluttet slaget ved Roncevaux de ambisjoner som Karl den store hadde i al-Andalus. Han forsøkte aldri på nytt å lede en hær over Pyreneene.

Den destruktive krigen med Aquitaine, selv om den fikk et tilfredsstillende resultat for frankerne, viste at den frankiske maktstrukturen sør for elven Loire var svak og upålitelig. Skeptisk til et nytt baskisk opprør, synes det som om Karl den store ville begrense makten til Lupus II, hertug av Gascogne, ved å utnevne Seguin som greve av Bordeaux i 778 og innsette andre frankiske grever i grenseområdene. Den baskiske hertugen synes å ha bidratt betydelig i slaget ved Roncevauxpasset i 778.[78] Dette nederlaget styrket Karls beslutning på å styre direkte i sør ved å etablere kongeriket Aquitaine med hans sønn Ludvig den fromme som underkonge, bygge en maktbase med frankere ved fordele land blant frankiske landeiere og til kirken. Kirken var hans allierte og kristningsprogram ble iverksatt.

Det nye politiske arrangementet for Vasconia ble ikke tatt godt imot av de lokale herrene. Adalrik, muligens en sønn av Lupus II som døde i 778, kontrollerte vestlige Gascogne mens hans bror Sancho hadde makten i øst. I 788 ledet Adalrik et angrep mot Toulouse og beseiret den frankiske greven der, Chorson, som han tvang til å sverge en ydmykende lojalitetsed for å løslate ham. Karl ble rasende og fjernet Chorson som greve av Toulouse, og utnevnte isteden sin fetter, den trofaste Vilhelm av Gellone. Han bekjempet og beseiret baskerne i 790, og fikk Adalrik jaget til Spania. Vilhelm av Gellones rykte vokste til legendariske høyder, pave Alexander II helgenerklærte ham i 1066 (samme år som Vilhelm av Normandie med pavens velsignelse angrep England), og en rekke Chanson de geste, «sanger om heltedåder», ble diktet om ham, som med Roland, i de neste århundrene.

Kontakt med sarasenere[rediger | rediger kilde]

Harun al-Rashid mottar en delegasjon fra Karl den store i Bagdad, maleri av Julius Köckert (1864)

Erobringen av Italia nord for Roma brakte Karl den store i kontakt med sarasenere (muslimske pirater) som på denne tiden kontrollerte Middelhavet. Karls eldste sønn, Pipin pukkelryggen, var involvert i forsvaret mot sarasenere i Italia hvor de stadig var en trussel for angrep. Ved en ukjent dato erobret Karl Korsika og Sardinia, og i 799 også Balearene, en øygruppe utenfor Spania. Disse øyene ble jevnlig angrep av sarasenerne fra baser i Nord-Afrika, men grevene av Genova og Toscana ledet forsvaret mot dem med store flåter fram mot slutten av Karl den stores styre. Karl hadde faktisk også kontakt med kalifens hoff i Bagdad. I 797, eller kanskje i 801, sendte kalifen i Bagdad, Harun al-Rashid, en asiatisk elefant ved navn Abul-Abbas og en klokke.[79] Elefantens navn og hendelsen er nedtegnet i Annales regni Francorum[80] og er også nevnt i Einhards Vita Karoli Magni.[81]

Krig mot maurerne[rediger | rediger kilde]

Karl den store frankisk autoritet over Pyreneene ved å underkaste de sørvestlige grensetraktene til Toulouse fra 790 og etablerte vasallområder i sørlige Pyreneene, et område som kom til å utgjøre Marca Hispanica, og fungerte som en buffersone mot muslimske angrep. I Spania fortsatte kampen mot maurerne uforminsket gjennom hele den siste halvdelen av Karls styre. Ludvig den fromme hadde ansvaret for grensen mot Spania. I 785 erobret hans hær Girona i nordlige Catalonia og ekspanderte frankisk kontroll inn i katalansk kystområde for resten av Karls styre (og området forble nominelt frankisk fram til traktaten i Corbeil i 1258). De muslimske høvdingene i nordøstlige al-Andalus gjorde stadig opprør mot Cordovas autoritet og henvendte seg ofte til Frankerriket for støtte. Den frankiske grensen ble gradvis utvidet fram til 795 da Girona, Cardona, Ausona og Urgell var forent under Marca Hispanica innenfor det gamle hertugdømmet Septimania.Ludvig marsjerte hele hæren sin over Pyreneene og beleiret

I 797 falt Barcelona, den største byen i regionen, til frankerne da Zeid, dens guvernør, gjorde opprør mot Cordova, men feilet, noe som førte til at frankerne overtok kontrollene. Umajjadene gjenerobret byen i 799, men Barcelona i to år, overvinteret der fra 800 til 801, til byen overga seg. Frankerne fortsatte presse seg framover. De erobret Tarragona i 809 og Tortosa i 811. Den siste erobringen brakte dem fram til munningen av elven Ebro og ga dem tilgang til å angripe Valencia, noe som alarmerte emir Al-Hakam I til å anerkjenne deres erobringer i 813.[82][83]

Ekspansjon nordøst[rediger | rediger kilde]

Krig mot sakserne[rediger | rediger kilde]

Kart som viser Karl den stores utvidelser (områder i lysegrønt) av det frankiske rike.

Karl den store var opptatt bort imot konstant i krigføring gjennom hele sitt styre,[84] ofte ved å lede sine elitestyrker, scara,[85] og bar da sitt legendariske sverd Joyeuse. I krigen mot sakserne, som strakte seg over tretti år og atten slag, erobret han saksernes land (Gamle Sachsen) og underkastet landet kristendommen. De germanske sakserne var adskilt i fire stammer i fire regioner. Nærmest Austrasia var Westfalen («Vestfold») og lengst unna var Ostfalen («Østfold»). Mellom disse to områdene lå Engern og nord for disse tre, ved foten av halvøya Jylland, var området Nordalbingien («Nord for elven Elben.

Etter at Karl den store ble enehersker over Frankerriket etter sin brors død begynte han å tenke på å utvide sitt rike. I 772, før han begynte å tenke på Italia og Desiderius, var hans oppmerksomhet rettet mot nord, mot sakernes land, på motsatt side av elven Rhinen.[86] Landområdene rundt og langs Rhinen var rikt og sakserne var ikke forent. Hans første krigføring mot sakserne kom i 773 da Karl tvang folket i Engern til å underkaste seg, og samtidig fikk han hogd ned en hellig pilar kalt Irminsul i nærheten av Paderborn i Teutoburgerskogen. For sakserne representerte denne tresøylen det hellige tre som støttet himmelhvelvingen og aktet å vise dem at han, den gudsutnevnte kristne konge, ville dominere både dem og deres foraktelige guder. Men ødeleggelsen av Irminsul kom til å forfølge ham for om sakserne ikke var politisk forente eller sterke nok til å overvinne ham, delte de felles religiøse oppfatninger som fungerte som drivkraft i en motstandskamp sok kom til å vare i tiår framover.[86]

Krigen ble avsluttet raskt grunnet at han måtte forflytte seg til Italia, hans første militære kampanje der. Han var tilbake i 775, marsjerte gjennom Westfalen og erobret den saksiske festningen ved Sigiburg. Deretter krysset han inn i Engern og beseiret sakserne på nytt. Til sist invaderte han Ostfalen hvor han møtte og beseiret en saksisk hær. Han tvang deres leder til å ta imot en kristen dåp. Han dro tilbake gjennom Westfalen, etterlot seg soldater ved Sigiburg og Eresburg som begge hadde vært viktige saksiske bastioner- Han kontrollerte da Saksen med unntak av Nordalbingien, men den saksiske motstanden var ikke over.

Som følge av at han underkastet hertugdømmet Spoleto i Italia kunne Karl den store komme raskt tilbake til Saksen i 776 etter at et opprør hadde ødelagt hans festning ved Eresburg. Sakserne ble igjen beseiret, men deres høvding, Widukind, klarte rømme nordover til Danmark. I henhold til Annales regni Francorum var han hos den danske kongen Sigfred (muligens egentlig Sigurd Ring). Karl bygde en ny leir ved Karlstadt. I 777 innkalte han alle saksere til rådsforsamling ved Paderborn for at landet skulle bli helt og holdent underlagt Frankerriket. Mange saksere ble samtidig døpt som kristne.

Sommeren 779 invaderte han Saksen på nytt og gjenerobret Ostfalen, Engern og Westfalen. Ved et rådsmøte i nærheten av Lippe delte han landet inn i misjonsdistrikter og sto selv tilstede ved flere massedåper i 780 for tvinge sakserne til å bli kristne. Han dro deretter tilbake til Italia og for første gang gjorde ikke sakserne øyeblikkelig opprør. Området var fredelig fra 780 og til 782.

Karl den store mottar den saksiske motstandslederen Widukinds underkastelse ved Paderborn i 785, maleri av Ary Scheffer, 1835.

Karl den store kom tilbake til Saksen i 782 og etablerte et gjeldende lovverk og utnevnte grever, både saksere og frankere. Lovene var harde på religiøse spørsmål; eksempelvis foreskrev Capitulatio de partibus Saxoniae dødsstraff til saksiske ikke-kristne som nektet å konvertere til kristendommen: «enhver udøpt sakser som skjuler seg blant sitt folk og nekter å søke dåpen, men heller velger å forbli en hedning skal dø.» En sakser som stjal fra kirken eller utøvde vold mot en prest, eller fordrev gamle saksiske ritualer framfor kristne, eller ikke overholdt fasten, skulle også dø.[70] Disse truslene ble ikke godt mottatt og førte til fornyet konflikt. Karls rådgiver Alcuin talte imot disse dødsstraffene: «Demp litt på truslene, og ikke tving dem ved offentlig tvang før troen har gjennomgående vokst i deres hjerter.»[87] Kongen lot seg formidle og trakk dødsstraffene tilbake, men det endret ikke hans følelse av religiøs plikt til omvende hedningene til den rette tro.[87]

Det samme året, om høsten, kom Widukind tilbake nordfra og ledet et nytt opprør. Han allierte seg med friserne i kystregionen mot Nordsjøen. Som reaksjon på dette beordret Karl den store massehenrettelser av 4 500 saksiske fanger i Verden i Nedre Saksen (Niedersachsen). Dette er kjent som massakren i Verden (Verdener Blutgericht).[88] Drapene utløste tre år med fornyet krigføring (783–785). I løpet av denne krigen ble friserne endelig underkastet og en stor del av deres skip ble brent. Krigen endte med at Widukind også underkastet seg og aksepterte å bli døpt i bytte med fredsavtale.

Deretter holdt sakserne fred i sju år, men misnøyen var åpenbar underliggende. I 792 gjorde Westfalen opprør på nytt. Ostfalen og Nordalbingien fulgte dem i 796, men ankomsten av Karl den store, alliert med kristne saksere og slavere, knuste det nye opprøret. Det siste opprøret skjedde i 804, mer enn tretti år etter Karl den stores første krigskampanje mot dem, men også dette feilet. I henhold til Einhard:

«Krigen som hadde vart i så mange år var til sist avsluttet ved at de godtok de betingelser som ble tilbudt av kongen, hvilket var forsakelse av deres nasjonale religiøse skikker og dyrkelser av djevler, godta sakramentene til den kristne tro og religion, og forening med frankerne for utgjøre ett folk.»[89][90]

Underkastelse av Bayern[rediger | rediger kilde]

Rytterstatue av Karl den store, framstilt som en romersk keiser, av Agostino Cornacchini (1725), Peterskirken, Roma.

Ved 774 hadde Karl den store invadert det langobardiske kongerike i nordlige Italia, og senere annektert langobardiske områdene og selv tatt dets kongekrone, og satte pavens kirkestat under frankisk beskyttelse. Hertugdømmet Spoleto sørøst for Roma ble erobret i 774 mens de sentrale og vestlige delene av Europa ble hertugdømmet Bayern absorbert, og bayersk politikk fortsatte å etablere vasaller i grenseområdene blant slaviske serbere og tsjekkere. Den gjenværende makten som konfronterte frankerne i øst var avarere, et folk opprinnelig lengre øst. Karl den store fortsatte å ekspandere østover og underla seg områder som i dag er kjent som Böhmen, Mähren, Østerrike og Kroatia.

I 789 kom Karl den store til Bayern. Han hevdet at Tassilo III, hertug av Bayern, var en uegnet og uskikket hersker da han hadde brutt sin ed og således var en opprørsk vasall. Anklagene var overdrevet, men Tassilo ble uansett avsatt og plassert i forvaring i klosteret i Jumièges.[91] I 794 ble Tassilo tvunget til frasi seg alle krav og rettigheter til Bayern for seg selv og sin slekt ved kirkemøtet i Frankfurt; han overførte formelt alle rettigheter han hadde til den frankiske kongen.[92] Som kongen hadde gjort med Sachsen, ble Bayern inndelt i franske grevskap.

Krig mot avarene[rediger | rediger kilde]

I 788 invaderte avarere Bayern og Friuli (i nordøstlige Italia). Avarene var et nomadisk asiatisk folk som hadde bosatt seg hva som er dagens Ungarn. Einhard kalte dem for hunere, noe som ikke var riktig. Karl den store var opptatt med andre hendelser, men i 790 marsjerte han ned Donau med hæren og herjet avarenes områder helt til Győr. En langobardisk hær ledet av Pepin marsjerte inn i dalen til elven Drava (en bielv til Donau) og herjet i Pannonia. Krigføringen endte med sakserne gjorde opprør igjen i 792.

I de neste to årene var Karl den store opptatt av å slå ned saksernes opprør. Pepin og hertug Erik av Friuli fortsatt imidlertid kampen mot avarene. De angrep avarenes ringformede borger. Deres store ringborg, som var deres hovedstad, ble erobret to ganger.[93] Krigsbyttet ble sendt til Karl den store i hans hovedstad i Aachen, og fordelt blant hans tilhengere og til utenlandske herskere, inkludert til den angelsaksiske kongen Offa av Mercia, som diplomatiske gaver.[94] Etter en stund mistet de avariske tuduner (høvdinger) lysten til fortsatt krigføring og reiste til Aachen for å underkaste seg den frankiske kongen og bli hans vasaller. Karl den store godtok deres underkastelse, lot dem kristne og sendte en av høvdingene, døpt som Abraham, tilbake med den gamle asiatiske tittelen khagan (keiser). Abraham klarte å disiplinere sine folk, men i 800 angrep bulgarerne under khan Krum levningene av den avariske staten.[95]

Mange avarere ble underlagt bulgarerne. I 803 sendte Karl den store en bayersk hær inn i Pannonia som beseiret og avsluttet den avariske sammenslutning.[96] I november det samme året dro Karl den store til Regensburg hvor avarlederne anerkjente ham som deres overherre og i 805 ba avarenes høvding i Aachen om tillatelse for å bosette sitt folk sørøst for Wien. Området Transdanubien (i dagens Ungarn) ble en del av det frankiske rike. Annales Fuldenses nevner de første angrep av av madjarerne inn i Pannonia i 894, og det ble okkupert i 900. Etter 1000 ble området en del av kongedømmet Ungarn.[97]

Krig mot nordøstlige slavere[rediger | rediger kilde]

I 789 bestemte Karl den store å reagere mot sine ny hedenske naboer, slaverne, og marsjerte med hær bestående av krigere fra Saksen og Austrasia. Han krysset Elben inn i obotritternes område i det som nå er nordøstlige Tyskland (Mecklenburg og Holstein). Slaverne underkastet seg umiddelbart, ledet av deres høvding Witzin. Deretter aksepterte han underkastelsen til veletierne under Dragovit og krevde gisler. Begge var vestslaviske folk. Han krevde også tillatelse til å sende misjonærer uskadde inn i denne hedenske regionen. Den store hæren marsjerte fram til kysten av Østersjøen før den snudde og marsjerte mot Rhinen med stort krigsbytte.

Slaverne ble lojale allierte. I 795, da sakserne brøt freden, deltok både obotritterne og veletierne med deres nye overherre i krigen mot sakserne. Witzin ble drept i krigshandlingene og Karl den store hevnet ham ved å herje og plyndre Ostfalen ved Elben. Witzins etterfølger, Thrasuco, beseiret sakserne i slaget ved Bornhöved i 798, i henhold til Annales Laurissenses (et annet navn enn Annales regni Francorum.[98] Han ledet sine menn til erobringen av Nordalbingia og overleverte deres ledere til Karl den store og mottok rike gaver for innsatsen. Obotritterne forble lojale fram til Karl den stores død. Sakserne i Nordalbingia ble massakrert eller deportert. Deres områder i Holstein ble tynt befolket og obotritterne flyttet inn. Grensen mellom Danmark og Frankerriket ble etablert ved elven Eider i 810, en grense som varte nesten uten brudd i de neste tusen år.[99]

Krig mot sørøstlige slavere[rediger | rediger kilde]

Europa rundt 814.

Da Karl den store underla seg det meste av Sentral-Europa, kom Frankerriket direkte i kontakt med avarere og slavere i sørøst.[100] De fleste av frankernes sørøstlige naboer var kroater som var bosatt i nedre Pannonia og Dalmatia. I krigen mot avarene krevde frankerne at kroatene bidro.[101] I løpet av 790-tallet vant Karl den store en stor seier over dem i 796.[102] Den pannoniariske kroaten hærføreren Vojnomir var i frankisk tjeneste og frankerne gjorde seg til overherrer av kroatene i nordlige Dalmatia, Slavonia og Pannonia.[102]

Den frankiske hærføreren Erik av Friuli ønsket å utvide sitt herredømme ved å erobre Hrvatsko primorje, Det kroatiske kystlandskapet, som lå sør for Trieste og nord for Dalmatia. I løpet av denne tiden ble kroatiske Dalmatia styrt av hertug Višeslav. I slaget ved Trsat hvor Erik forsøkte å erobre festningen i Trsat, angrep han den, men ble slått tilbake og hans soldater tok flukten fra sine posisjoner. De ble deretter omringet av styrkene til Višeslav i et bakholdsangrep.[103] Blant de som ble drept var Erik og det var et stort nederlag for Frankerriket.[100][104][105] En av de lærde ved det frankiske hoffet, Paulinus II av Aquileia, forbannet det land hvor helten ble drept, og skrev Carmen de regula fidei, en elegi for hans død.[106]

Karl den store vendte også sin oppmerksomhet mot slaverne i vest for avarernes område, i Karantania og Krain. Disse folkene ble underkastet av langobardene og bayrerne, men ble aldri fullstendig underlagt Frankerriket.

Danske angrep[rediger | rediger kilde]

Etter erobringen av Nordalbingia kom den frankiske grensen i direkte kontakt med Skandinavia, særskilt Danmark. De hedenske danene, «et folk bort imot ukjente for hans forfedre, men bestemt for å bli altfor velkjente for hans sønner», slik Charles Oman beskrev dem og henviser til de kommende danske vikingangrepene i de nest to til tre århundrene. Danene på sin side hadde hørt mange skremmende fortellinger fra Widukind og hans allierte som måtte søke tilflukt fra frankernes undertrykkelse og tvangskristning, og det raseri som den rasende kristne kongen kunne rette mot sine ikke-kristne naboer.

I 808 utvidet danenes konge Gudrød Sigfredsson Veidekonge sitt Danevirke over langtangen til Slesvig. Dette forsvarsverket som strakte seg 30 km fra vestre Jylland til handelssenteret Hedeby i øst, det senere Slesvig ved Slien. Anlegget dekket et område som i dag er en del av den tyske delstaten Schleswig-Holstein.[107] Ifølge skriftlige kilder ble arbeidet på Danevirke igangsatt ettersom danekongen fryktet en frankisk invasjon. Danevirket beskyttet Danmark og ga Gudrød og uavhengige danske høvdinger anledningen til å angripe Frisland og Flandern via sjøveien med vikingangrep. Han angrep også obotrittere i nordøstlige Tyskland i det området som i dag heter Mecklenburg og Holstein og de frankiske allierte veletiere øst for obotrittere i det området som i dag er østlige Mecklenburg, Vorpommern og nordlige Brandenburg.

Gudrød invaderte Friesland, spøkte om å besøke Aachen, men ble myrdet før han kunne gjøre noe mer, enten av en frankisk morder eller av en av sine egne menn. Han ble etterfulgt av sin nevø Hemming som inngikk en avtale med Karl den store i slutten av 811, Heiligentraktaten, som fastslo at grensen mellom Danmark og Frankerriket skulle gå ved Ejderen.[108]

Keiserrike[rediger | rediger kilde]

Kroning[rediger | rediger kilde]

Kroningen av Karl den store som keiser, maleri av Friedrich Kaulbach, 1861.

Leo III ble ny pave i 795 etter Hadrian I. Han ble valgt den samme dagen hans forgjenger ble gravlagt og innsatt dagen etter. Han sendte Romas fane til Karl den store for å vise at han betraktet frankerkongen som beskytter av den hellige stol.[109] Han mottok kongens gratulasjoner og rikholdige gaver fra kongens krigsbytte fra avarerne. Leo var ikke uten motstandere som ønsket en annen pave. Enten for at han «ikke var en aristokrat eller for at han var uærlig og umoralsk pave, men ingen bevis for de siste anklagene har overlevd, slik at det er vanskelig å spore røttene til fiendskapet.»[72] Uansett årsak vokste dette fiendskapet til han i 799 ble overfalt av en gruppe bevæpnede fiender mens han var midt i en hellig prosesjon og forsøkte å gjøre ham uegnet som pave ved å stikke ut øyene hans og skjære av ham tungen, men Leo klarte å komme seg unna med øyene og tungen intakt, om enn skadet og blødende.[72] Senere propaganda hevdet at han fikk på mirakuløst vis øynene og tungen tilbake, noe som ble begynnelsen for å erklære ham som helgen, selv om kildene i virkeligheten bare taler om forsøk på fjerne dem. Hans minnedag den 12. juni ble siden sløyfet.[110] Leo III flyktet ut av Italia og kom seg i sikkerhet hos Karl den store i Paderborn og anmodet om hjelp for å fordrevet sine fiender ut av Roma. Da Leo ble pave i 795 hadde Karl den store lovet å forsvare ham. «Min oppgave, støttet av guddommelig nåde, er overalt å forsvare Kristi kirke,» hadde han skrevet til paven, men hadde neppe tenkt at kampen skulle stå i Roma, og det var også problematisk at hans frankiske myndighetspersoner mente at anklagene mot paven var sanne.[111][112] Men om paven var skyldig eller ikke var ikke det viktigste. Om paven var Guds talerør kunne ikke pavens trone bli utfordret og vunnet med makt og vold. For å beskytte den måtte frankerkongen selv utøve makt.[112]

På råd fra sin lærde rådgiver Alcuin reiste Karl den store til Roma i november 800 som Guds eneste gjenværende representant som hadde makt til å rette det gale. Pave Leo III ble sendt til Roma først med en væpnet vaktstyrke og frankerkongen fulgte etter med sin hær. Den 23. desember la Leo III hånden på Bibelen i Peterskirken, og i nærvær av de tilstedeværende sverget han på sin uskyld for alt hva han ble anklaget for. Med Karl den store og hans soldater rett ved var denne enden effektiv.[112] Ved julemessen den 25. desember knelte Karl for å be foran alteret, og da han var i ferd med å reise seg, kom Leo III fram for ham og plasserte en gullkrone på hans hode. Publikum, som hadde blitt rettledet på forhånd, ropte: «Langt liv og seier til Karl, den mest fromme Augustus, den store, fredselskende keiser, kronet av Gud!» Han hadde ikke bare blitt kronet som Imperator Romanorum («Romernes keiser»), men som Imperator et Augustus, to titler som tilhørte antikkens keiserne av Roma.[112] Titler som i synet til det bysantinske hoffet hadde for lenge siden blitt overført til Konstantinopel. Ved kroningen hadde pave Leo III effektivt opphevet legitimitet til keiserinne Irene av Konstantinopel.

Den offisielle beskrivelsen av hendelsen, skrevet etterpå av en frankisk klerk, mente at «Da det i landet til grekerne [Konstantinopel] ikke lenger var en keiser og da den keiserlige makt ble utøvet av en kvinne, synes det for pave Leo selv og ... til hele det kristne folk at det var passende å gi tittelen som keiser til frankernes konge, Karl.»[113] Karls kroning som keiser, selv om den hadde til hensikt å representere fortsettelsen av den ubrutte linje av keisere fra Augustus og til Konstantin VI og fikk den effekt at den satte opp to adskilte og ofte motstridende riker og to adskilte krav på keiserlig autoritet. I århundrene som kom ville keiserne i både vest og i øst gjøre motstridende krav på overherredømme på de to rikene samlet. For Karl den store var kroningen den formelle anerkjennelsen av den autoritet som han allerede hadde krevd for en tid: autoriteten å være beskytteren av troen, garantist for sivilisasjon mot barbari og hedenskap, og den høyeste sivile makt i kristne verden.[113] I Konstantinopel ble kroningen hånet som meningsløs, men keiserinne Irene var ikke i en god posisjon for å forsvare seg selv som den sanne beskytter av troen. Hennes styre hadde vært «kaotisk, morderisk og ineffektiv.»[113] I 802 ledet hennes finansminister et statskupp og stengte henne inne i et kloster mens han selv ble kronet som keiser Nikeforos I. Året etter tok han kontakt med Karl den store via ambassadører og foreslo en avtale. De to ble enige om Pax Nicephori som beskyttet byen Venezia og dens viktige havn, fortsatt tro mot Konstantinopel, mot frankisk okkupasjon. Som motytelse fikk Karl en sjenerøs årlig utbetaling. Avtalen gjorde det klart at den var inngått mellom likemenn, men Nikeforos signerte den som keiser og nektet å kalle Karl for det samme.[113]

Debatt[rediger | rediger kilde]

Karl den stores trone og deretter for påfølgende tyske konger i Aachenkatedralen.

Einhard hevdet at Karl den store var uvitende om pavens hensikt og ikke ønsket en kroning:

SitatHan hadde først en slik motvilje at han erklærte at han ville ikke ha satt fot i kirken den dagen de [keiserlige titlene] ble kreert, skønt det var en stor høytidsdag, om han hadde forutsett pavens hensikt.[114]Sitat

En rekke moderne forskere[115] har imidlertid forslått at Karl den store var absolutt innforstått med kroningen; han ville ikke ha oversettet den juvelbesatte kronen ventende på alteret da han kom for å be, noe samtidige kilder bekrefter.[116] Det akademiske spørsmålet er hvorfor paven ga Karl den store tittelen som keiser og hvorfor Karl godtok den.

Forskeren Roger Collins mener «at motivasjonen bak godkjennelsen av keisertittelen var en romantisk og antikvarisk interesse i å gjenopplive Romerriket er meget usannsynlig.»[117] En slik romantisk forestilling ville ikke ha vært tiltrekkende for verken frankere eller katolikker ved slutten av 800-tallet da begge så på den antikken arven fra Romerriket med mistro. Frankerne var stolte over å ha «kjempet mot og kastet fra deres skuldre det tunge åket til romerne» og «fra kunnskapen fått i dåpen, kledd i gull og kostbare steiner levningene av de hellie martyrene som romerne hadde drept ved ild, ved sverd og ved ville dyr,» som kong Pipin den yngre hadde beskrevet det i en lov i 763 eller 764.[118]

For både paven og Karl den store var Romerriket fortsatt en betydelig maktfaktor i europeisk politikk på denne tiden. Det gresktalende Østromerriket, basert i Konstantinopel, fortsatte å ha kontroll over en betydelig andel av italiensk jord med grenser ikke langt sør for Roma. Alliansen og de tette båndene mellom paven og Karl den store kunne bli forstått som en tilraning av keiseren i Konstantinopels forrett. Men for paven var det ikke lenger «en levende keiser på den tiden,»[119] men den belgiske historikeren Henri Pirenne[120] har bestridt dette ved at kroningen «var ikke på noen måte forklart ved det faktum at ved dette øyeblikket var det en kvinne som regjerte i Konstantinopel.» Uansett gikk paven til det ekstraordinære skrittet å skape en. Pavedømmet hadde siden 727 vært i konflikt med Irenes forgjengere i Konstantinopel over en rekke saker, hovedsakelig den uavbrutte bysantinske tilslutningen til læren om ikonoklasme, ødeleggelsen av kristne bilder; mens fra 750hadde den langvarige makten til Østromerriket i sentrale Italia blitt opphevet.

Ved å sette keiserkronen på Karl den store tilskrev paven retten for seg selv til å utnevne den romerske keiser og «etablerte den keiserlige krone som hans egen personlig gave, men samtidig innvilget seg selv den underforståtte overlegenhet over keiseren som han selv hadde skapt.»[121] Og ettersom «bysantinerne hadde vist seg så utilfredsstillende i enhver henseende — politisk, militært og i troen — valgte han en vesteuropeer: den ene mann som ved sin klokskap og statsmannskunst og enorme herredømme ... sto hode og skuldre over sine samtidige.»[121]

Alcuin skrev håpefullt i sine brev om et Imperium Christianum («kristne rike») «slik innbyggerne av Romerriket hadde blitt forent av et felles romersk statsborgerskap», ville det nye rike bli forent av en felles kristen tro.[118] Det er i henhold til Pirennes forståelse: Karl var keiseren av ecclesia slik paven hadde skapt det, hvor den romerske kirke skulle forståes som den universale kirke.[122] Imperium Christianum ble ytterligere støttet av en rekke kirkemøter over hele Europa av Paulinus II av Aquileia, en av de mest framtredende lærde under den karolingiske renessanse.[123]

Keisertittelen[rediger | rediger kilde]

Det er viktig å skille mellom de universale og lokale oppfatningene av riket, noe som har forblitt kontroversielt blant historikerne. I henhold til det førstnevnte var riket et universalt monarki, et samvelde av hele verden hvis opphøyde enhet overskred hver eneste lille distinksjon. I henhold til sistnevnte hadde keiseren ingen ambisjoner om universelt herredømme da hans rike var begrenset på samme måte som hvilken som helst annen hersker. Det fremste voksseglet til Karl den store hadde kun følgende inskripsjon: Christe, protege Carolum regem Francorum, «Kristus, beskytt Karl, frankernes konge».[124] Dette seglet ble benyttet fra 772 til 813, selv under keisertiden, og ble ikke erstattet av et særskilt keiserlig segl, noe som indikerer at Karl den store så på seg selv først og fremst som frankernes konge. Våren 813 i Aachen kronet Karl sin eneste overlevende sønn Ludvig som keiser uten å involvere Roma og kun med akklamasjon fra frankerne.[124]

Tittelen som keiser forble værende i det karolingiske dynasti i årene som kom, men ulike deler av riket og innbyrdes kamp om overherredømme for Frankerriket svekket dens betydning.[125] Pavedømmet glemte aldri tittelen eller oppga dets rett til å skjenke den. Da slekten til Karl den store opphørte å frambringe verdige arvinger, var paven villig til krone en hvilken som magnat eller stormann som han mente best kunne beskytte paven mot hans lokale fiender. Keiserriket kom til å eksistere i bort imot tusen år det tysk-romerske rike, den reelle keiserlige etterfølgeren til Karl den store.[126]

Død[rediger | rediger kilde]

En del av likklede fra Karl den stores død i 814. Den representerer en kvadriga, et firspann og ble produsert i Konstantinopel.
Fredrik IIs kiste i gull og sølv for Karl den store, Karlsschrein.

I 813 tilkalte Karl den store sin sønn Ludvig den fromme til hoffet, daværende konge av Aquitaine, og sin eneste gjenværende legitime sønn. Der kronet Karl sin sønn som samkeiser og sendte ham deretter tilbake til Aquitaine. Karl tilbrakte resten av høsten med å være på jakt før han vendte tilbake til Aachen den 1. november. I januar ble han syk med lungehinnebetennelse.[127] En tung depresjon falt over ham, hovedsakelig for at mange av hans planer ennå ikke var fullført, og han ble sengeliggende den 21. januar og slik hans biograf Einhard fortalte det: «Han døde den 28. januar, den sjuende dagen fra den tiden han ble sengeliggende, klokken ni om morgenen, etter å ha deltatt i nattverden, i det syttiandre året av hans alder og den førtisjuende av hans styre.»[127]

Han ble gravlagt den samme dagen i Aachenkatedralen, skjønt kaldt vær og sykdommens vesen gjorde ikke en slik rask begravelse nødvendig. Den eldste bevarte planctus, klagesang, Planctus de obitu Karoli, komponert av en munk fra klosteret Bobbio i den italienske provinsen Piacenza.[128] En senere fortelling, fortalt av Otho av Lomello, greve av palasset i Aachen på tiden til Otto III, hevdet at han og keiser Otto hadde gjenoppdaget Karl den stores grav: keiseren, hevdet de, ble lagt sittende på en trone, iført en kronge og holdende et septer, og hans legeme bort imot intakt. I 1165 hadde Fredrik I åpnet graven på nytt og fikk keiseren lagt i en sarkofag under gulvet i katedralen.[129] I 1215 lot Fredrik II graven åpnes på nytt og erstattet sarkofagen med en kiste gjort av gull og sølv.

Karl den stores død innvirket på følelsene til mange av hans undersåtter, særskilt de i den litterære og lærde kretsen som han hadde rundt seg i Aachen. En anonym munk i Bobbio sørget:

SitatFra landene hvor solen stiger til de vestlige kyster, gråter folk og sørger ... Frankerne, romerne, alle kristne, er tynget av sorg og store plager ... de unge og gamle, strålende adelsmenn, alle beklage tapet av deres keiser ... verden sørger over Karls død ... Å, Kristus, du som styrer den himmelske hær, skjenk et fredelig sted til Karl i ditt rike. Akk for ulykkelige meg.[130]Sitat

Ludvig etterfulgte ham slik Karl hadde bestemt. Han etterlot et testamente som fordelte hans eiendeler som ikke ble oppdatert før hans død. Hans store rike varte kun en generasjon i sin helhet; dens deling i henhold til frankernes skikk, mellom Ludvigs egne sønner etter deres fars død førte til opprettelsen av dagens moderne stater Tyskland og Frankrike.[131]

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Som en administrator står Karl den store ut ved hans mange reformer: penger og valuta, regjering, militært, kulturelt og kirkelige. Han var den fremste drivkraften bak den karolingiske renessanse.

Militært[rediger | rediger kilde]

Karl den stores suksess støttet seg hovedsakelig på innovative beleiringsteknikker og framragende logistikk,[132] framfor den revolusjonære bruken av kavaleri som ble fremmet av Karl Martell på 730-tallet. Imidlertid, stigbøylen som gjorde det mulig med sjokkangrep med kavaleri og lanser mulig, ble innført i Frankerriket før på slutten av 700-tallet.[133]

Hester ble benyttet omfattende av frankernes militære ettersom hester gjorde det mulig å frakte tropper over lange distanser på raskt vis, noe som nødvendig for å bygge og opprettholde det store riket.[133]

Økonomiske og pengereformer[rediger | rediger kilde]

Monogramet til Karl den store, inkludert signum manus, fra signeringen av kongelig diplom: Signum (monogram: KAROLVS) Karoli gloriosissimi regis.

Karl den store hadde en viktig rolle i å bestemme Europas umiddelbare økonomisk framtid. Ved å følge sin fars reformer, opphevet Karl den store pengesystemet basert på gullmynten sou. Isteden tok han opp (og ble fulgt av den angelsaksiske kong Offa av Mercia) Pipins system av pragmatiske årsaker, hovedsakelig grunnet knapphet på metall.

Denier fra Karl den stores tid, Tours, 793–812

Mangelen på gull var en direkte konsekvens på at han gikk inn i en fredsavtale med Østromerriket som resulterte at Venezia og Sicilia ble avgitt og tapte da deres handelsruter til Afrika. Den påfølgende standardiseringen ved å forene en kompleks rekke av valutaer som hadde vært i bruk ved begynnelsen av hans styre førte til en forenkling av handelen som igjen førte til en øking. Karl den store etablerte en ny standard, livre carolinienne (fra latinske libra, det moderne pund), som var basert på et pund sølv — en enhet for både penger og vekt — verd 20 sou (fra latinske solidus, den moderne shilling) eller 240 denier (fra latinske denarius, den moderne penny). I løpet av denne perioden ble livre og sou opptellingsenheter; kun denier var en mynt i riket.

Karl den store innstiftet prinsippene for regnskapsførsel ved Capitulare de villis av 802, som innførte strenge regler for hvordan inntekter og utgifter ble nedtegnet.[134]

Karl den store innførte dette systemet til det meste av Europa, og Offas standard ble frivillig tilpasset av det meste av resten av England. Etter Karl den stores død ble det kontinentale myntsystemet forringet og store deler av Europa støttet seg derfor på den engelske mynt, som fortsatt holdt høy kvalitet, fram til rundt 1100.

Jødene i Frankerriket[rediger | rediger kilde]

Tidlig i Karl den stores styre tillot han taktisk jødene å monopolisere utlån av penger. Deretter ble praksisen med å låne penger med renter forbudt i 814 ettersom det krenket kirkeloven. Karl den store introduserte Capitula de Judaeis («Lovbok for jøder») samme år,[135] et forbud for jøder å drive med utlånt av penger grunnet de religiøse fordommene til de flertallet av de kristne i hans rike, i all vesentlighet var det en omgjøring av hans tidligere nedtegnede generelle politikk. De kunne fortsatt låne ut penger, men ikke mot rente.[136] I tillegg til den endringen, innførte kongen også en rekke betydelig mikroøkonomiske endringer, slikt som direkte kontroll av prisene og skatter på bestemte varer og husholdningsartikler.

Hans Capitula de Judaeis var imidlertid ikke representativ for hans samlede økonomiske forhold eller holdning til jødene i Frankerriket, og bestemt ikke hans tidligere forhold til dem, som utviklet seg i løpet hans liv. Hans personlige lege var eksempelvis en jøde,[137] og han ansette en jøde ved navn Isak som sin personlige representant i det muslimske kalifat i Bagdad.[137] Brev som har blitt kreditert til frankerkongen inviterte jøder å bosette seg i hans kongerike.[138][139][140]

Karl den store innså fordelene til jødenes forretningsferdigheter, og ga dem frihet til å drive kommersiell virksomhet. Til tross for dette var deres politiske status under Karl den store tilsvarende som hans forgjengere. Det er vist i den religiøst fordomsfulle lovgivningen. For å føre en anklage mot en kristen måtte en jøde ha mellom fire og opp til ni vitner, mens det for en kristen holdt med kun tre. Heller ikke kunne han ta pant i eiendommen til kristen uten å risikere å tape egen eiendom eller få sin høyre hånd hogget av. En del av lovene var formet slik at de oppmuntret til å la seg konvertere, eksempelvis ved inngåelse av ekteskap var man forpliktet til å gi gaver til den kristne kirken og få velsignelse av en prest.[137]

Utdannelsereformer[rediger | rediger kilde]

En del av Karl den stores suksess som hærfører, administrator og hersker kan bli ført tilbake til hans beundring for lærdom og utdannelse. Hans styre er ofte referert til som den karolingiske renessanse grunnet blomstringen av lærdom, litteratur, kunst og arkitektur som karakteriserte den. Karl den store kom i kontakt med kulturen og lærdommen til andre land, i særdeleshet mauriske Spania, angelsaksiske England,[141] og Lombardia i nordlige Italia, grunnet både hans erobringer og hans diplomatiske kontakter. Han bidro til å øke antallet klosterskoler og scriptoria (sentre for kopiering og framstilling av bøker) i Frankerriket.

Det meste av de verkene med klassisk latin som har overlevd for ettertiden ble kopiert og bevart var karolingiske lærde. De eldste manuskripter tilgjengelig for mange antikke tekster er karolingiske og det er sannsynlig at en tekst som hadde overlevd til karolingiske tidsalder, fortsatt eksisterer.

Det felleseuropeiske vesen i Karl den stores innflytelse er indikert av opprinnelsen til mange av de lærde som arbeidet for ham: Alcuin, en angelsakser fra York; Theodulf, en vestgoter, antagelig fra Septimania; Paulus Diaconus, en langobard fra nordlige Italia; italienerne Peter av Pisa og Paulinus II av Aquileia; frankerne Angilbert, Angilram, Einhard (hans biograf) og Waldo av Reichenau.

Karl den store fremmet de frie kunstene ved hoffet, beordret at hans barn og barnbarn fikk en god utdannelse, og studerte selv (på en tid da selv ledere som fremmet utdannelse ikke selv tok seg tid for det samme) under ledelsen til Peter av Pisa, og fra ham lærte han grammatikk; fra Alcuin fikk han undervisning i retorikk, dialektikk (logikk) og astronomi (han var særlig interessert i stjernenes bevegelser); og Einhard underviste ham i aritmetikk (regneferdighet).[142]

Hans personlig fiasko innen lærdommen, i henhold til Einhard, var at han aldri klarte å skrive: da han i sine eldre år forsøkte å lære, øvde på å sette sammen bokstaver på en vokstavle mens han lå i sengen, men «hans anstrengelser kom for sent i livet og ble belønnet med liten suksess». Hans kunnskap i å lese, som Einhard er taus om, var antagelig tilsvarende.[142]

I 800 finansierte Karl den store et herberge på Muristan i det kristne kvarter i gamlebyen i Jerusalem. Han finansierte også et bibliotek i tilknytning til det. I motsetning til sine etterkommere hadde Karl den store betydelig interesse for Jerusalem, men til tross for senere legender, reiste han aldri selv på pilegrimstur til Den hellige by.[143][144][145]

Kirkereformer[rediger | rediger kilde]

Karl den stores kapell i Aachenkaedralen.

I motsetningen til sin far Pipin og sin onkel Karloman ekspanderte Karl den store kirkens reformprogrammer. Hans reformer fokuserte på å forsterke kirkens maktstruktur, forbedre presteskapet evner og moralske kvalitet, standardisere liturgien, forbedre de grunnleggende læresetningene i troen og utrydde hedendommen. Han kunne disiplinere presteskapet, kontrollere kirkens eiendommer, og definere en ortodoks troslære, og til tross for brutal lovgivning og brå endringer, fikk han støtte og lojaliteten fra presteskapet som så på ham som en rettroende leder for øke folkets moral og fromhet, og styrke kirkens makt.[146]

Karl den store keiserlige reformer ble kombinert med de tradisjonelle åndelige rollene til biskopene med nyskapende ideologiske konstruksjonen ved å få dem til også å fungere som sivile tjenestemenn og tidvis også fungere som provinsguvernører. Denne praksisen kom til sist til å legge grunnlaget for å omforme kirken til en sivil institusjon, ga kirken en ekstra dimensjon og kom til i stor grad til å bidra til en utviklingen hvor kirken kom til å dominere staten og bli en stat i staten. Det var ikke Karl den stores hensikt, underliggende for hans motivasjoner var den augustinske oppfatningen at kongen var ansvarlig til Gud for sine undersåtters åndelig velvære.[147]

I tiden 809–810 innkalte Karl den store til kirkemøte i Aachen som bekreftet den enstemmige tro i Vesten at den hellige ånd utgår fra Faderen og Sønnen (ex Patre Filioque) og godkjente tillegget i den nikenske trosbekjennelse for frasen Filioque (og Sønnen). For dette søkte Karl godkjennelse hos pave Leo III. Paven, mens han bekreftet læren og godtok at den ble benyttet, motsatte seg dens inneslutting i trosbekjennelsen som ble godkjent i 381 ved første konsil i Konstantinopel. Det talte om prosesjonen den hellige ånd fra Faderen, uten å legge til fraser som «og Sønnen», «gjennom Sønnen», eller «alene». Ved å understrek sin opposisjon fikk paven den opprinnelige teksten risset inn på både gresk og latin på tunge skjold som ble stilt ut i Peterskirken.[148][149]

Skrivereformer[rediger | rediger kilde]

Side fra Lorsch-evangeliene fra Karl den stores tid.

I løpet av Karl den stores syre ble den romerske uncialskrift (fra latin: uncia, «tolvtedel») og dens kursive versjon, som hadde gitt opphav til en rekke kontinentale minuskelskrifter, kombinert med trekk fra insulære skiftformer som var i bruk i irske og engelske klostre. Karolingisk minuskelskrift ble skapt delvis under beskyttelse av Karl den store. Alcuin, som drev palasskolen og et scriptorium ved Aachen, var antagelig den fremste drivkraften, selv om den synes å ha blitt utviklet over flere steder på denne tiden.[150] Det var en praktisk skrifttype, en kombinasjon av store og små bokstaver, men hvor de fleste dekorative trekkene og ligaturene var fjernet.[151] Den nye minuskelskriften ble utbredt først fra Aachen og senere fra den innflytelsesrike skrivestuen ved Tours hvor Alcuin trakk seg tilbake som abbed.

Politiske reformer[rediger | rediger kilde]

Administrasjon[rediger | rediger kilde]

Karl den store var engasjert i mange reformer av det frankiske regjeringen, men videreførte også mange av de tradisjonelle praksisene, slik som fordele kongeriket som en arv blant sine sønner.[152]

Kongen utøvde bannum, retten til å kommandere og herske. Han hadde øverste domsmakt i juridiske saker, bestemte lovgivningen, ledet hæren, og beskyttet kirken og de svake. Hans administrasjon var et forsøk på å organisere kongeriket, kirken og adelen rundt seg. Denne anstrengelsen var meget avhengig av effektiviteten, lojaliteten og støtten fra hans undersåtter. Størrelsen på hans rike var mer eller mindre på rundt 1 112 000 km2 og med en befolkning som rundt regnet besto av mellom 10 og 20 millioner mennesker.[153]

Grunnet Frankerrikets enorme størrelse inndelte Karl den store det i tre adskille områder for å lette administrasjonen. Disse var den indre kjernen av kongeriket: Austrasia, Neustria og Burgund som ble ledet direkte av et system kalt for missatica, «inspeksjonsnettverk». Basert på tidligere mer ad hoc eller mer tilfeldig opplegg,[154] ved å benytte formen missus regis, «kongens sendebud» hvor en en lekmann og en geistlig ble sendt i par,[155] og bruken av missi dominici ble fullt utnyttet av Karl den store som gjorde det til en vesentlig del av sin administrasjon.[156] Historikeren Norman F. Cantor tilskriver dette til den administrative dyktigheten til geistlige som Alcuin og Einhard.[157] Utenfor kjerneområdet støttet den frankiske administrasjonen seg på grever, og utenfor denne var det markområder, grenseområder, som ble styrt av mektige guvernører, som i Bretagne, Spania og Bayern.

Karl opprettet også to under-kongeriker i Aquitaine og Italia, styrt over av hans sønner, henholdsvis Ludvig og Pipin. Bayern ble styrt av en selvstendig markgreve, Gerold, fram til hans død i 799. Mens Karl fortsatt holdt overherredømme over alle disse områdene, var de i seg selv relativt selvstendige ved å holde sin egen administrasjon som preget deres egne mynter.

Divisio regnorum[rediger | rediger kilde]

I 806 gjorde Karl de første forberedelser for den tradisjonelle frankiske delingen av riket etter sin død. For Karl den yngre (772–811) ga han Austrasia og Neustria, Saksen, Burgund og Thüringen. Til Pipin, født Karloman (777-810), ga han Italia, Bayern og Schwaben. Ludvig (778-840) fikk Aquitaine, Marca Hispanica (det spanske grenseområde) og Provence. Keisertittelen ble ikke nevnt, noe som har ført til forslaget at på denne særskilte tiden forsto Karl den store tittelen som en ærestittel som angikk ham og ikke var arvelig.

Pipin døde 810 og Karl den yngre i 811. Karl den store revurderte da saken, og i 813 kronet han sin yngste sønn Ludvig som med-keiser og med-konge av frankerne, ga ham en halvpart av riket og resten ved sin død. Den eneste part av riket som Ludvig ikke ble lovt var Italia hvor Karl den store særskilt ga til Pipins illegitime sønn Bernard (797-818).

Bøker og biblioteker[rediger | rediger kilde]

Karl den store var begeistret for bøker, selv om han personlig hadde begrensede lese- og skriveferdigheter, men likte tidvis høytlesning mens han spiste. Han synes å ha likt bøkene til Augustin av Hippo.[158] Hans hoff spilte en nøkkelrolle å framstille bøker som ble brukt til å undervise i elementær latin og ulike aspekter av kirken. Den spilte også en rolle i å skape et kongelig bibliotek som inneholdt dyptgående verker om språk og kristen tro.

Karl den store oppmuntret presteskapet å oversette kristne trosfortellinger og bønner til deres respektive morsmål foruten å lære grammatikk og musikk. Grunnet økt interesse for intellektuell beskjeftigelser og oppfordringer fra deres konger, maktet munkene å kopiere bort imot hvert eneste manuskript fra den tiden som ble bevart. På samme tid, på oppfordring fra deres konge, frambrakte de lærde flere sekulære bøker om mange emner, inkludert historie, poesi, kunst, musikk, lov, teologi og videre. Grunnet den økte antallet av titler, blomstret private bibliotek. Disse var hovedsakelig støttet og betalt for av aristokrater og geistlige som hadde råd til det. Ved Karl den stores hoff ble det grunnlagt et bibliotek og et antall kopier av bøker ble produsert som ble distribuert av Karl den store.[158][159] Bokproduksjon ble gjort langsomt for hånd og skjedde hovedsakelig ved store biblioteker og skrivestuer i klostrene. Det var et slikt behov for bøker under Karl den stores tid at disse bibliotekene lånte ut en del av sine bøker, men kun om lånetakeren kunne tilby verdifullt materiale i retur.[159] De fleste bøker ble imidlertid festet med kjettinger for hindre tyveri. Det gjorde det vanskelig for flere studenter å lese samme bok, men det sikret at bibliotekene ikke mistet sin eiendom.

Alcuin var en forkjemper for utdannelse og skrev dypsindig om kristen religion.[158] Han ble betraktet som den fremste lærde i sin tid, ble kongens fortrolige og rådgiver. Han brakte sin interesse for biblioteker til kongens hoff. Han var også læremester for kongen og hans sønner, underviste dem i de frie kunstene (grammatikk, retorikk, dialektikk, musikk, aritmetikk, geometri og astronomi), foruten teologi og astrologi.

Personlighet[rediger | rediger kilde]

Væremåte[rediger | rediger kilde]

Rytterstatue som er antatt å representere Karl den store, fra katedralen i Metz, nå i Louvre.

I sin biografi over Karl den store forteller Einhard i hans biografi Vita Karoli Magni:

SitatKarl var måteholden i å spise og særskilt i å drikke, for han avskydde drukkenskap hos alle, mye mer enn hos seg selv og de i hans husholdning. Men han kunne ikke lett avholde seg fra mat, og klagde ofte at faste var dårlig for hans helse. Han arrangerte svært sjeldent underholdning, kun ved store høytidsdager, og da til et stor antall av folket. Hans måltider besto vanligvis av fire retter, ikke medregnet steken som hans jegere brakte inn på stekespidd; han var mer glad i dette enn noen av de andre rettene. Mens han satt ved bordet hørte han på høytlesning eller musikk. Hva som ble lest var fortellinger eller gjerninger fra gamle dager: han var også glad i den hellige Augustins bøker, og særlig den som het Om Gudsstaten.[160]Sitat

Karl den store arrangerte store tilstelninger og banketter ved særskilte anledninger som ved helligdager og hans fire brylluper. Når han ikke arbeidet likte han høytlesning fra bøker, ri på hester, svømme, bade i naturlige varme kilder med venner og familie, og gå på jakt.[161] Kongen sov lett og kunne bli i sitt sovekammer i dagevis om han ble plaget av søvnløse netter. I løpet av slike dager sto han ikke opp av sengen selv om det var strid og ufred i hans rike, men tilkalte isteden folk til sitt kammer for å gi sine ordrer. Einhard fortalte videre i sin biografi at «Om somrene etter middagsmaten kunne han spise noe frukt, drikke en enkel kopp, ta av sine klær og sko, som han gjorde for natten, og hvile for to eller tre timer. Han hadde den vane å våkne og stå opp fra sengen fire eller fem ganger i løpet av natten.»[161]

Den romerske tradisjonen av realistiske personlige portretter var totalt borte på Karl den stores tid, hvor individuelle trekk ble fjernet i ikonske typer. Karl, som ideell hersker, skulle portretteres på passende måte i henhold til hans status. Bildene av Karl på tronen, Guds representant på jord, bærer flere fellestrekk med ikonene av Kristus som majestet enn moderne (eller antikke) forståelser av portrett. Selv framstillingen til Einhard undertrykker detaljer som kunne være feil i denne konteksten. Karl i senere bilder blir ofte portrettert med bølgende blondt hår, på grunn av en misforståelse av Einharts Vita caroli Magni (kapittel 22) hvor Karl den store i sine gamle dager hadde canitie pulchra, «nydelig hvitt hår», som har blitt oversatt med blondt eller flott i mange oversettelser. Det latinske ordet for blond er «flavus», og «rutilo» som betyr gyllen-rød eller rødt, er ordet Tacitus bruker for germanernes hår.

Språk[rediger | rediger kilde]

Ved Karl den stores tid hadde fransk morsmål allerede skilt seg betydelig fra latin. Det er vist ved en av bestemmelsene ved rådsmøtet i Tours i 813 hvor det er påkrevd at sogneprestene skal preke enten i rusticam Romanam linguam (romansk språk) eller Theotiscam (germansk språk) framfor latin. Målet med denne bestemmelsen var å gjøre prekenene forståelig for vanlige folk.[162] Karl snakket selv, antagelig, en rhinsk dialekt av frankisk språk.[163][164][165]

Han snakket også latin og i det minste en viss form for forståelse av gresk, i henhold til Einhard (Grecam vero melius intellegere quam pronuntiare poterat, «han kunne forstå gresk bedre enn hva han kunne snakke det.»)[166]

En hovedsakelig fiktiv redegjørelse av Karl den stores krigføring i Spania ble skrevet rundt tre århundrer etter hans død, tilskrevet en Pseudo-Turpin, og denne ga opphav til legenden at kongen også snakket arabisk. Det er ingen rimelig grunn til å tro at det var tilfelle.[167]

Framtoning[rediger | rediger kilde]

Karl den stores personlige framtoning er kjent fra en beskrivelse av Einhard i hans biografi:

SitatHan var tungt bygd, robust, og av betydelig høyde, skjønt ikke uvanlig høy ettersom hans høyde var sju ganger lengden av hans egen fot. Han hadde et rundt hode, store og livlige øyne, en noe lengre nese enn vanlig, hvitt, men fortsatt tiltalende hår, et oppvakt og fornøyd uttrykk, en kort og tykk nakke, og han hadde god helse, unntatt for da han hadde feber som påvirket ham de siste få årene av hans liv. Mot slutten trakk han på den ene foten. Selv da gjorde han sta som han ville og nektet å høre på legene, faktisk avskydde han dem da de ønsket å overtale ham til å slutte med å spise stekt kjøtt, slik han selv lystet, og isteden være fornøyd med kokt mat.[168]Sitat

Det fysiske portrettet gitt av Einhard er bekreftet av samtidige framstillinger som mynter og en 20 cm høy bronsestatuett som er oppbevart i Louvre. I 1861 ble Karl den stores grav åpnet av forskere som rekonstruerte hans skjelett og beregnet det til å ha målt 1,95 meter.[169] En beregning av hans høyde fra røntgenstråling og computertomografi av hans skinnebein ble utført i 2010 og beregnet da hans høyde til 1,84 meter. Det plasserer ham innenfor unntakene i hans samtid hvor gjennomsnittshøyden var 1,69 meter. Bredden på beient antyder på at han var slank, men ikke særskilt kraftig i kroppsbygningen.[170]

Klesdrakt[rediger | rediger kilde]

Framstilling av Karl den store, Bibliothèque Nationale de France

Karl den store var vanligvis kledt som frankisk folk var i deres tradisjonelle kostyme, beskrevet av Einhard som «den nasjonale, det vil si den frankiske, klesdrakt — nest inntil huden en skjorte og bukser av lerret, og over disse en tunika frynset med silke; mens strømpene var festet med bånd som dekket hans nedre bein, og sko på føttene hans, og han beskyttet sine skuldre og bryst om vinteren av en tettsittende frakk av oter eller mår.»[171]

Han bar en blå kappe og bar alltid et sverd typisk med et skjefte som var forgyllet eller forsølvet. Han bar et kostbart sverd pyntet med juveler ved banketter eller mottagelser av ambassadører. «Han avskydde utenlandske klesdrakter, uansett hvor kledelige, og tillot aldri seg selv å bære det, unntatt to ganger i Roma da han var kledt i den romerske tunika, khlamys (knelang gresk kappe), og sko; første gang på anmoding av pave Hadrian I, andre gang for å glede Leo III, Hadrians etterfølger.»[171]

Ved store festligheter eller høytidsdager bar han broderier og juveler på sin kledning og sko. Han hadde en gylden spenne på sin kappe for slike anledninger og ville opptre med sin store diadem, men han avskydde slik kledning, i henhold til Einhard, og kledte seg vanligvis som vanlige folk.[171]

Bosteder[rediger | rediger kilde]

Karl den store hadde residenser og bosteder over hele sitt rike, inkludert tallrike private gods som ble styrt i henhold til Capitulare de villis. Et dokument fra 800-tallet har gitt detaljer av inventaret til et slikt gods ved Asnapium/Asnapio (antagelig dagens Annappes i det franske departement Nord). Det lister mengder av buskap, planter og grønnsaker og kjøkkentøy, inkludert gryter og kjeler, drikkebegre, messinggryter og brensel. Godset besto av sytten hus bygget på innsiden av en gårdsplasser adelen og familiemedlemmer og var adskilt fra dens tilknyttende villaer.[172]

Stedet var hjem for mer enn hundre mennesker sentrert rundt mansio, et «stort hus», omgitt av mindre bosteder. Hvert eneste kongelig gods tok stolthet av å være selvforsynte og omfattet vanligvis en rekke mindre herregårder og gårdsbruk i nærheten som understøttet det. Et slikt kongelig gods hadde gjerne verksteder, kornmagasin, bryggeri, vingård og frukthage. Den fullstendige inventarlisten for Asnapio er bevart på latin i Monumenta Germanie Historica (Legum) (bind 1, s. 178-179).[173]

Familie[rediger | rediger kilde]

Ekteskap og arvinger[rediger | rediger kilde]

Karl den store hadde åtte barn med åtte av sine ti kjente hustruer eller elskerinner.[174] Han hadde kun fire legitime barnebarn, de fire sønnene til hans fjerde sønn, Ludvig den fromme. I tillegg hadde han en illegitim sønnesønn, Bernard av Italia, den eneste sønnen til hans tredje sønn, Pepin av Italia, som likevel ble inkludert arvelinjen. Blant hans etterkommere er flere kongelige dynastier, blant annet Habsburg, Capet og Plantagenet.

Startdato Ekteskap og arvinger Elskerinner og illegitime barn
ca. 768 Karls første kjente forhold var med Himiltrude. Dette forholdets vesen er ulikt beskrevet som elskerinne, lovlig ektefelle eller som friedelehe.[175] (Karl den store sendte henne avsted da han giftet seg med Desiderata.) Foreningen med Himiltrude frambrakte en sønn:
ca. 770 Etter henne, var hans første hustru Desiderata, datter av Desiderius, konge av langpbardene i nordlige Italia; gift i 770, annullert i 771.
ca. 771 Hans andre hustru var Hildegard av Vinzgau (757 eller758–783), gift i 771, død i 783. Med henne hadde han ni barn:
  • Karl den yngre (ca. 772–4. desember 811), hertug av Maine, kronet som samkonge av frankerne den 25. desember 800
  • Karloman, omdøpt til Pipin (april 777–8. juli 810), konge av Italia
  • Adalhaid (774), som ble født mens hennes foreldre var på krigskampanje i Italia. Hun ble sendt tilbake til Frankerriket, men døde før hun nådde Lyons.
  • Rotrude (eller Hruodrud) (775–6. juni 810)
  • Ludvig (778–20. juni 840), tvillingbror av Lothair, konge av Aquitaine siden 781, kronet som samkonge av frankerne i 813, seniorkeiser fra 814
  • Lothair (778–6. februar 779/780), tvillingbror av Ludvig, døde som spedbarn[176]
  • Bertha (779–826)
  • Gisela (781–808)
  • Hildegarde (782–783)
ca. 773 Hans første kjente elskerinne var Gersuinda. Med henne hadde han:
  • Adaltrude (født 774)
ca. 774 Hans andre kjente elskerinne var Madelgard. Med henne hadde han:
  • Ruodhaid (775–810), abbedisse av Faremoutiers-klosteret (Abbaye Notre-Dame de Faremoutiers)
ca. 784 Hans tredje hustru var Fastrada, gift i 784, døde i 794. Med henne hadde han:
ca. 794 Hans fjerde hustru var Luitgard, gift i 794, døde barnløs.
ca. 800 Hans fjerde kjente elskerinne var Regina. Med henne hadde han:
  • Drogo (801–855), biskop av Metz fra 823 og abbed av Luxeuil-klosteret
  • Hugo (802–844), erkekansler av riket
ca. 804 Hans femte kjente elskerinne var Ethelind. Med henne hadde han:
  • Richbod (805–844),abbed av Saint-Riquier
  • Theodorik (født 807)

Navn[rediger | rediger kilde]

Byste av Karl den store fra rundt 1350, lokalisert ved domsskattekammeret til Aachenkatedralen.

Han ble gitt navnet Karl, Carolus på latin, etter sin bestefar, Karl Martell. Senere middelalderske historikere omtalte ham som med tilnavnet le Magne («den store»), Magnus på latin, noe som ble til Charlemagne på engelsk etter den normanniske erobringen av England i 1066, noe som har blitt beholdt av tradisjonelle årsaker, framfor Charles the Great som det ellers ville ha vært. Epitetet Carolus Magnus ble omfattende benyttet, noe som førte til tallrike oversettelser i mange europeiske språk. Han var kjent på tysk som Karl der Große; nederlandsk, Karel de Grote; norsk (som på dansk og svensk), Karl den store; italiensk, Carlo Magno; katalansk, Carlemany; bosnisk, kroatisk og serbisk, Karlo Veliki; tsjekkisk, Karel Veliký; slovakisk, Karol Veľký; spansk, Carlomagno; portugisisk, Carlos Magno, og videre.

Magnus ble kongsnavn i Norge på en rekke konger grunnet Karl den store. I henhold til Snorre Sturlason i Olav den helliges saga holdt en kvinne ved navn Alvhild på å dø i barsel og det var usikkert om barnet ville overleve. Framfor å vekke kongen, tok skalden Sigvat ansvaret på å få barnet døpt. Da kongen siden fikk vite om dette ble Sigvat forhørt:

SitatKongen sa: «Hvorfor lot du gutten hete Magnus? Det er ikke et ættenavn hos hos.» Sigvat svarte: «Jeg kalte ham opp etter kong Karlamagnus, for han var den beste mannen jeg visste i verden.» Da sa kongen: «Du har lykken med deg, Sigvat.»[177]Sitat

Karls berømmelse ga opphav til en ny mening for hans navn. I mange europeiske språk ble selve ordet for «konge» avledet fra hans navn Karl, eksempelvis polsk: król, ukrainsk: король (korol'), tsjekkisk: král, slovakisk: kráľ, ungarsk: király, litauisk: karalius, latvisk: karalis, russisk: король, makedonsk: крал, bulgarsk: крал, rumensk: crai, bosnisk: kralj, serbisk: краљ/kralj, kroatisk: kralj, tyrkisk: kral. Denne utviklingen er en parallell til navnet Cæsar i Romerriket ble videreført som keiser på norsk, kaiser på tysk, og tsar på russisk, blant annet.[159] Merk at den norske begrepet «konge» som det engelske «king» har en annen etymologisk opprinnelse.[178]

Saliggjøring[rediger | rediger kilde]

Karl den store ble opphøyd til en helgen i det tysk-romerske rike etter 1100-tallet, hovedsakelig av politiske framfor religiøse grunner. Pavedømmet anerkjente ikke hans ugyldige kanonisering ved antipave Paskalis III, gjort på nytt for å skaffe seg gunst fra Fredrik Barbarossa i 1165. Pavedømmet annulerte alle bestemmelser gjort av Paskalis III ved Tredje Laterankonsil i 1179.[179] Han telles ikke blant de 28 helgener ved navn «Karl» (eller tilsvarende avarter av dette navnet) i Martyrologium Romanum, den offisielle liste over martyrer.[180] Hans saliggjøring har blitt anerkjent som «bekreftet kult» og er feiret den 28. januar.[179][181]

I kulturen[rediger | rediger kilde]

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Karl den stores sarkofag.

Karl den store hadde en vedvarende innvirkning på europeisk kultur. Forfatteren av Visio Karoli Magni («Karl den stores visjon»), skrevet en gang rundt 865, benytter seg av fakta åpenbart avlet fra Einhard og dessuten sine egne observasjoner av nedgangen til Karl den stores familie i stridsårene (840–843) som grunnlag for en visjonsfortelling hvor Karl den store har et møte med en profetisk gjenferd i en drøm.[182]

Karl den store ble framstilt som en av ni høviske og mønsterverdig riddere i Les Neuf Preux («De heltene), hvor de andre åtte var Hektor, Aleksander den store, Julius Cæsar, Josva, kong David, Judas Makkabeus, kong Arthur og Godfred av Bouillon. Disse ni som utgjorde et ridderideal ble samlet første gang i 1319 i Jacques de Longuyons verk Voeux du Paon, da inndelt i tre grupper på tre i henhold til den tidsepoke de levde i: den hedenske, den jødiske og den kristne. De ni heltene ble jevnlig framstilt i middelalderens kunst og litteratur, og fikk rask stor spredning. En av de store litterære syklusene i middelalderen, Karolingiske syklus eller kanskje helst Franske emner, som sentrerte seg rundt mer eller mindre fiktive forteller om Karl den stores heltedåder, sammen med helten Roland i Rolandskvadet, og hans historiske rolle som hærfører sammen med de tolv paladiner. Disse er analog til de litterære sykluser som er innenfor britiske emner og samtidig inspirerte myten om ridderne av det runde bord ved kong Arthurs hoff.[183][184] Disse fortellingene utgjør de første chansons de geste.

På 1100-tallet baserte Geoffrey av Monmouth sine fortellinger om kong Arthur i stor grad på historier om Karl den store.[185]

I løpet av hundreårskrigen på 1300-tallet var det betydelig kulturell konflikt i England hvor normanniske herskere var oppmerksomme på deres franske røtter og identifiserte seg med Karl den store, mens de angelsaksiske undersåttene følte større tilknytning til kong Arthur, men hvis egne legender var relativt primitive, noe som ble endret ved engelske fortellere tilpasset legender om Karl den store og hans tolv paladiner til legendene om kong Arthur.[184]

I Den guddommelige komedie framtrer ånden til Karl den store for Dante i Marshimmelen sammen med andre av «troens krigere».[186]

Moderne tid[rediger | rediger kilde]

Relikvie av Karl den stores arm ved Aachenkatedralen.

Karl den store opptrer i Adelchi, den andre tragedien til den italienske forfatteren Alessandro Manzoni, første gang utgitt i 1822.[187]

En rytterstatue av Karl den store ble framstilt av Louis Jehotte i 1867 og avduket året etter ved Boulevard d'Avroy i Liège i Belgia. I nisjene til den nyromerske sokkelen er det seks statuer av Karl den stores forfedre: den hellige Begga (datter av Pipin av Landen), Pipin av Herstal, Karl Martell, Pipin av Landen og Pipin den yngre.[188]

Byen Aachen har siden 1949 belønnet en internasjonal pris, Karlsprisen (originalnavn: Karlspreis der Stadt Aachen), til ære for Karl den store. Den er gitt årlig til «fortjenestefulle personer som har fremmet ideen om vestlig enhet i deres politiske, økonomiske og litterære bestrebelser».[189] Blant vinnere av prisen er Richard von Coudenhove-Kalergi, grunnlegger av Pan-Europa-bevegelsen, Winston Churchill, og norske Gro Harlem Brundtland som fikk den i 1994.

I nasjonalsangen El Gran Carlemany krediterer nasjonen Andorra Karl den store for sin frihet.

I 1964 utga den unge franske sangeren France Gall sin populære sang «Sacré Charlemagne» hvor teksten bebreider den store kongen for å påføre byrden med obligatorisk skolegang på franske barn.[190]

Karl den store ble signert av doktor Henry Jones senior i spillefilmen Indiana Jones og det siste korstog (1989). Etter å ha benyttet sin paraply til å skremme opp en flokk med måker som krasjet gjennom vindusglasset på førerkabinen til en angripende tysk jagerfly, bemerket Henry Jones: «I suddenly remembered my Charlemagne: 'Let my armies be the rocks and the trees and the birds in the sky.'» Til tross for dette sitatets popularitet grunnet filmen, er det ingen ebvis for at Karl den store faktisk har sagt dette noen gang.[191]

Tidsskriftet The Economist har en fast ukentlig spalte kalt for «Charlemagne» og som fokuserer på europeiske emner, og i særdeles om Den europeiske union og dens politikk.[192]

Skuespiller og sanger Christopher Lees konseptalbum med symfoniske metall titulert Charlemagne: By the Sword and the Cross (2010)[193] og dets oppfølgeralbum, Charlemagne: The Omens of Death (2013), har emner fra Karl den stores liv.[194]

I april 2014 ved 1200 årsjubileet for Karl den stores død, satte Ottmar Hörl opp kunstinstellasjonen Mein Karl på plassen Katschhof mellom Aachens rådhus og katedral og viste fram 500 statuer av kongen.[195]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Becher, Matthias (2005): Charlemagne. Yale University Press, ISBN 0300107587, s. 96
  2. ^ Bradbury, Jim (2004): The Routledge Companion to Medieval Warfare, Routledge, ISBN 978-1-134-59847-2, s. 19–.
  3. ^ Papst Johannes Paul II (2004): «Ansprache von seiner Heiligkeit Papst Johannes Paul II», Internationaler Karlspreis zu Aachen. Arkivert fra originalen den 17. januar 2012.
  4. ^ «heterodoks», «ortodoks», Bokmålsordboka
  5. ^ Gregory (2005), s. 251–252.
  6. ^ Se også: «The Great Schism», Living the Orthodox Life, St. George Orthodox Cathedral
  7. ^ Waldman & Mason (2006), s. 270, 274–275.
  8. ^ Bachrach, Bernard (2013): Charlemagne's Early Campaigns (768-777): A Diplomatic and Military Analysis, Brill, s. 2
  9. ^ Fouracre (2005), s. 5–8.
  10. ^ Frassetto (2003), s. 292.
  11. ^ Frassetto (2003), s. 292–293.
  12. ^ Waldman & Mason (2006), s. 271.
  13. ^ Krusch, Bruno, red. (1885): «Clausula de Pippino rege» i: Monumenta Germaniae Historica, Scriptores rerum merovingicarum, 1/2, Hannover, s. 465–466.
  14. ^ Denne framstillingen er fra Einhard, antatte (741–829): Annales Regni Francorum (Annales Laurissenses Maiores) , Medieval Latin. The Latin Library; framstilling for årene 745–755
  15. ^ Oman (1914), s. 409–410
  16. ^ Scheck, Al (29. juli 2011): «Obituary: Otto von Habsburg», Vision.org
  17. ^ «Die Proklamation von 1949», Karlsprisens internettside
  18. ^ a b Matheson, Lister M. (2012): Icons of the Middle Ages: Rulers, Writers, Rebels, and Saints, ABC-CLIO, ISBN 978-0-313-34080-2, s. 145–.
  19. ^ Baldwin, Stewart (2007–2009): «Charlemagne», The Henry Project.
  20. ^ a b Barbero, Alessandro (10. september 2004): Charlemagne: Father of a Continent, University of California Press, ISBN 978-0-520-23943-2, s. 12–.
  21. ^ Esmyol, Andrea (2002): Geliebte oder Ehefrau? Konkubinen im frühen Mittelalter, Köln: Böhlau Verlag
  22. ^ Northen Magill, Frank; Aves, Alison (1998): Dictionary of World Biography: The Middle Ages, Routledge, ISBN 978-1-57958-041-4, s. 226–.
  23. ^ «Charlemagne», History.com.
  24. ^ Route Gottfried von Bouillon e.V. – deutsche Sektion, Route-gottfried-von-bouillon.de
  25. ^ Magill, Frank Northen; Aves, Alison (1998): Dictionary of World Biography: The Middle Ages, 2. Routledge, ISBN 978-1-579-58041-4, s. 226
  26. ^ Collins, Roger (1998): Charlemagne, University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-8218-3, s. 32–.
  27. ^ Matheson, Lister M. (2012): Icons of the Middle Ages: Rulers, Writers, Rebels, and Saints. ABC-CLIO. ISBN 978-0-313-34080-2, s. 152–.
  28. ^ Fichtenau, Heinrich (1957): The Carolingian Empire. University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-6367-0, s. 39–.
  29. ^ Einhard (1999), 1. The Merovingian Family.
  30. ^ Annales benytter betegnelsen maiores domus, en flertallform fulgt av entallsform: et hus (slekt), to rikshovmestre. Jf. Einhard, antatt & 741–829, året 742
  31. ^ Einhard, antatt & 741–829, årene 745, 746.
  32. ^ a b c d Einhard (1999), 6. Lombard War.
  33. ^ Einhard (1999), 3. Charlemagne's Accession.
  34. ^ Einhard, antatt & 741–829, året 768.
  35. ^ Collins (1987), s. 32.
  36. ^ Collins (1987), s. 105.
  37. ^ Douglass & Bilbao (2005), s. 36–37.
  38. ^ Collins (1987), s. 100.
  39. ^ Douglass & Bilbao (2005), s. 40.
  40. ^ Einhard (2007), s. 24.
  41. ^ Lewis, David Levering (2009): God's Crucible: Islam and the Making of Europe, 570–1215, W.W. Norton, ISBN 978-0-393-33356-5, s. 177
  42. ^ Freeman, Edward Augustus (1904): Western Europe in the Eighth Century & Onward: An Aftermath, Macmillan and Company, s. 74.
  43. ^ Russell (1930), s. 88.
  44. ^ a b McKitterick, Rosamond (1983): The Frankish Kingdoms under the Carolingians, 751–987. London: Longman, s. 53, 64.
  45. ^ Bachrach, Bernard (2013): Charlemagne's Early Campaigns (768–777): A Diplomatic and Military Analysis. Leiden: Brill, s. 234.
  46. ^ Pfister, Christian (1911): «Hunald, Duke of Aquitaine» i: Encyclopædia Britannica. 13 (11. utg.), Cambridge University Press, s. 892.
  47. ^ Selv om hun er vanligvis referert til som Desiderata er det teoretisert at navnet er avledet fra en skrivefeil i en kopi fra 1800-tallet av Monumenta Germaniae Historica hvor en stor D i desideratam filiam (latin for «ønsket datter») og denne feilen ble sammensatt fra en språklig tilbakedannelse til Desideria, et mer sannsynlig navn (en hunkjønnsform av Desiderius, farens navn), eller oversatt (som til fransk, Désirée). På italiensk foretrekkes varianten Ermengarda, jf. Bertolini, Ottorini: «Ermengarda», Treccani.it.
  48. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, s. 374
  49. ^ Matthias Becher (1999): Karl der Große, München, s. 108.
  50. ^ Chamberlin, Russell ([1986] 2004): The Emperor Charlemagne, The History Press, s. 70
  51. ^ Story, Joanna (Januar 1999): «Cathwulf, Kingship, and the Royal Abbey of Saint-Denis», Speculum 74(1), s. 1–21
  52. ^ «Bernard (Bernhard) (Duke) of the Franks», Fabpedigree
  53. ^ Kohn, George C. (2006): Dictionary of Wars, Infobase Publishing, ISBN 978-1-4381-2916-7, s. 125–
  54. ^ Einhard; Halsall, Paul, red. (1998): The Wars of Charlemagne, c. 770–814, Internet Medieval Sourcebook, Fordham University
  55. ^ Chamberlin, Russell ([1986] 2004): The Emperor Charlemagne, s. 75
  56. ^ Barbero, Alessandro (2004): Charlemagne: Father of a Continent, University of California Press, s. 210
  57. ^ Fabbro, Eduardo (2014): «Charlemagne and the Lombard Kingdom That Was: the Lombard Past in Post-Conquest Italian Historiography» i: Journal of the Canadian Historical Association 25(2), s. 1–26
  58. ^ Einhard (1880): The Life of Charlemagne. Overs. Samuel Epes Turner. Medieval Sourcebook
  59. ^ Ramseyer, Valerie (2006): The Transformation of a Religious Landscape: Medieval Southern Italy, 850–1150, Cornell University Press, s. 20
  60. ^ Hodgkin (1889), s. 85–86.
  61. ^ Ramseyer, Valerie (2006): The Transformation of a Religious Landscape: Medieval Southern Italy, 850–1150, s. 21
  62. ^ Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, s. 376
  63. ^ Henley, Lawrence : «Pippin: Historically Speaking», Utah Shaekspeare Festival
  64. ^ Gelfand, Dale Evva (2003): Charlemagne. Infobase Publishing. ISBN 9781438117850, s. 45, 76
  65. ^ Butt, John J. (2002): Daily Life in the Age of Charlemagne, Greenwood Publishing Group. ISBN 9780313316685, s. 62, 135
  66. ^ Runciman, Steven (1978): «The Empress Irene the Athenian» i: Baker, Derek: Medieval Women, Oxford: Ecclesiastical History Society
  67. ^ Becher (2005), s. 122.
  68. ^ McKitterick (2008), s. 91.
  69. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, s. 388
  70. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, s. 389
  71. ^ Theophanes (1982): Chronicle, s. 146-147; Challies, Tim (2. februar 2014): «7 Councils: The Second Council of Nicaea», Challies
  72. ^ a b c d Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, s. 391
  73. ^ a b «Caroline Books (Libri Carolini)», Catholic Encyclopedia
  74. ^ Gibbon, Edward (2004. ): History of the Decline and Fall of the Roman Empire, bind 5. Kessinger Publishing. ISBN 1-4191-2419-6, s. 37.
  75. ^ a b c Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, s. 376
  76. ^ a b c Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, s. 378
  77. ^ Dale, Johs. A., oversetter (1965): Rolandskvadet, Oslo: Det norske samlaget, s. 103
  78. ^ Butt, John J. (2002): Daily Life in the Age of Charlemagne. Greenwood, ISBN 978-0-313-31668-5, s. 40–51.
  79. ^ Heck, Gene W. (2007): When Worlds Collide: Exploring the Ideological and Political Foundations of the Clash of Civilizations. Rowman & Littlefield, ISBN 978-0-7425-5856-4, s. 172–
  80. ^ Kurze, Friedrich, red. (1895): Annales regni Francorum (741–829) qui dicuntur Annales Laurissenses maiores et Einhardi. Post editionem G. H. Pertzii. Scriptores rerum germanicarum in usum scholarum. 6. Hannover, s. 116
  81. ^ Thorpe, Lewis, overs. (1969): Einhard and Notker the Stammerer: Two lives of Charlemagne (7. utg.), Penguin Classics, ISBN 0-14-044213-8, s. 70
  82. ^ Reilly, Bernard F. (1993): The Medieval Spains, Cambridge University Press, s. 78
  83. ^ El-Hajji, Abdurrahman A. (1967): Andalusian Diplomatic Relations with the Franks during the Umayyad Period Arkivert 1. april 2018 hos Wayback Machine. (PDF), Islamic Studies 6(1)
  84. ^ France, John (2002): «The Composition and Raising of the Armies of Charlemagne» i: Journal of Medieval Military History, red. B. Bachrach , s. 63–65
  85. ^ En scara er en enhet med soldater, antagelig kavaleri, karolingisk tid. Begrepet (flertall: scarae) er en latinisert form av et gammeltysk ord i betydningen «gruppe». Jf. Bachrach, Bernard S. (2001.): Early Carolingian Warfare: Prelude to Empire. University of Pennsylvania Press
  86. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, s. 376
  87. ^ a b Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, s. 390
  88. ^ «Das Blutgericht von Karl dem Großen», WDR
  89. ^ Einhard; Turner, Samuel Epes, overs. (1880): The Life of Charlemagne (utdrag), New York: Harper & Brothers (full tekst)
  90. ^ Perry, Marvin (2013): Sources of the Western Tradition, 1, Cengage Learning, s. 210-211
  91. ^ Goldberg, Eric Joseph (2006): Struggle for Empire: Kingship and Conflict Under Louis the German, 817–876, Cornell University Press, ISBN 0-8014-3890-X, s. 48–.
  92. ^ Collins, Roger (1998): Charlemagne, University of Toronto Press, ISBN 978-0-8020-8218-3, s. 87–
  93. ^ Susan Tomory, Susan: «The Avars», Tomory Zsuzsa
  94. ^ Abernethy, Susan (18. april 2014): «Offa, Anglo-Saxon King of Mercia», The Freelance History Writer
  95. ^ «Khan Krum – victorious ruler and lawmaker», BNR 17. april 2014
  96. ^ Bachrach, Bernard S.; Clifford J. Rogers; Kelly DeVries (November 2002): Journal of Medieval Military History, Boydell Press. ISBN 978-0-85115-909-6.
  97. ^ Leyser, Karl (1982): Medieval German and Its Neighbours, 900-1250, A&C Black, s. 46
  98. ^ Pertz, G.H., red. (1826): Annales Laurissenses a.798 MGH SS I: Annales et chronica aevi Carolini, Hannover, s. 184.
  99. ^ Galster, Georg: «Fremmed indflydelse på Danmarks møntvæsen i middelalderen», Dansk Mønt
  100. ^ a b Bruce Ross, James (April 1945): «Two Neglected Paladins of Charlemagne: Erich of Friuli and Gerold of Bavaria» i: Speculum, 20 (2), Medieval Academy of America, JSTOR 2854596, s. 212–235.
  101. ^ Sinor, Denis (1990): The Cambridge History of Early Inner Asia, New York: Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-24304-9, s. 219.
  102. ^ a b Fine, John Van Antwerp (1991): The early medieval Balkans: a critical survey from the sixth to the late twelfth century, University of Michigan Press, ISBN 978-0-472-08149-3, s. 78.
  103. ^ Tomac, Petar (1959): Vojna istorija, Beograd: Vojnoizdavački zavod JNA. LCCN 60039538. OCLC 21319446, s. 304
  104. ^ Klaić, Vjekoslav (1988): Povijest Hrvata: od najstarijih vremena do svršetka XIX stoljeća. Treće doba: vladanje kraljeva iz raznih porodica (1301–1526). Knj. 2, Zagreb: Nakladni zavod Matice Hrvatske, ISBN 978-86-401-0051-9, s. 63–64
  105. ^ Turner, Samuel Epes (1880): Einhard: The Life of Charlemagne (Vita Karoli Magni), New York: Harper & Brothers.
  106. ^ Klaić, Vjekoslav (1985): Povijest Hrvata: Knjiga Prva, Zagreb: Nakladni zavod Matice hrvatske. ISBN 9788640100519, s. 63–64
  107. ^ «Danevirke», Grænseforeningen
  108. ^ Sawyer, Peter (2002–2005): «Frankerne griber ind», Gyldendals og Politikens Danmarkshistorie
  109. ^ Mann, Horace (1910): «Pope St. Leo III», The Catholic Encyclopedia, 9. New York: Robert Appleton Company
  110. ^ «Den hellige pave Leo III ( - 816)», Katolsk.no
  111. ^ Wallace-Hadrill, J.M. (2001): The Frankish Church (Oxford History of the Christian Church), OUP Oxford, s. 186
  112. ^ a b c d Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, s. 393
  113. ^ a b c d Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, s. 394
  114. ^ Einhard: Life of Charlemagne, 28.
  115. ^ Tierney, Brian (1964): The Crisis of the Church and State 1050–1300. University of Toronto Press, s. 17.
  116. ^ Meek, Harry: «Charlemagne's Imperial Coronation: The Enigma of Sources and Use to Historians», Academia.edu
  117. ^ Collins (1987), s. 147.
  118. ^ a b Collins (1987), s. 151.
  119. ^ Norwich (1992b), s. 379.
  120. ^ Pirenne (2012), s. 234n.
  121. ^ a b Norwich (2011), s. 55
  122. ^ Pirenne (2012), s. 233.
  123. ^ Butler, Alban; Hugh Farmer, David (1995): «St Paulinus of Aquileia, Bishop (c. 726–804)» i: Butler's Lives of the Saints: New Full Edition. Continuum International Publishing Group, ISBN 978-0-86012-250-0, s. 74–75
  124. ^ a b Ohnsorge, Werner (1947): Das Zweikaiserproblem im früheren Mittelalter. Die Bedeutung des byzantinischen Reiches für die Entwicklung der Staatsidee in Europa, Hildesheim, August Lax Verlagsbuchhandlung, s. 15–31. Oversatt i Sullivan, Richard E. (1959): The Coronation of Charlemagne, D. C. Heath and Company, Boston, Library of Congress Catalog Card Number: 59-14499". Clc-library-org-docs.angelfire.com
  125. ^ Cantor (2015), s. 194–195, 212.
  126. ^ Davies (1996), s. 316–317.
  127. ^ a b Einhard: Life of Charlemagne, s. 59
  128. ^ Godman, Peter (1985): Poetry of the Carolingian Renaissance, Duckworth, ISBN 978-0-7156-1768-7, s. 206–211.
  129. ^ Chamberlin, Russell (1986): The Emperor, Charlemagne, F. Watts, ISBN 978-0-531-15004-7, s. 222–224.
  130. ^ Breverton, Terry (2012): Immortal Words: History's Most Memorable Quotations and the Stories Behind Them, Hachette UK
  131. ^ Hellfeld, Matthias von: «Die Geburt zweier Staaten – Die Straßburger Eide vom 14. Februar 842», Deutsche Welle
  132. ^ Bowlus, Charles R. (2006): The Battle of Lechfeld and Its Aftermath, August 955: The End of the Age of Migrations in the Latin West, Ashgate Publishing, Ltd., ISBN 978-0-7546-5470-4, s. 49–.
  133. ^ a b Hooper, Nicholas; Bennett, Matthew (1996): The Cambridge Illustrated Atlas of Warfare: The Middle Ages, 768–1487, Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-44049-3, s. 12–.
  134. ^ McKitterick, Rosamond (2008): Charlemagne: the Formation of a European identity. New York: Cambridge University Press, s. 149
  135. ^ Mediaeval Sourcebook: Capitulary for the Jews, avledet fra Migne, J.P., red. (1862): Patrologiae Cursus Completus, Paris, Vol. XCVII, s. 369-370.
  136. ^ «Early Dark Ages III (755 - 840)» Arkivert 3. november 2013 hos Wayback Machine., Worldology 25 April 2013. Sitat: «Charlemagne created a peaceful environment for Jews in his kingdom. Charlemagne fostered a system where the Christian majority could procure credit through Jewish constituents. Christians were forbidden to loan money at an interest rate, a restriction not shared by the Jews».
  137. ^ a b c «Charlemagne», Jewish Encyclopedia
  138. ^ Scheindlin, Raymond P. (1998): A Short History of the Jewish People, Oxford University Press. pp. 101–104.
  139. ^ «Ashkenazic Jewry in France», Jewishhistory.org
  140. ^ Goldfoot, Nadene (8. oktober 2012): «Jews Getting into Lithuania From Charlemagne's Invitation to Germany», Jewish Facts From Portland.
  141. ^ Story, Joanna (2005): «Charlemagne and Anglo-Saxon England» i: Story, Joanna, red.: Charlemagne: Empire and Society, Manchester University Press, s. 195.
  142. ^ a b Dutton (2016): Charlemagne's Mustache
  143. ^ Erkens, Franz-Reiner, red. (2001): Karl der Große und das Erbe der Kulturen. Akten des 8. Symposiums des Mediävistenverbandes, Leipzig 15.-18. März 1999, Berlin
  144. ^ Runciman, Steven (oktober 1935): Charlemagne and Palestine, The English Historical Review 50(200), Oxford University Press, s. 606-619
  145. ^ Latowsky, Anne (2008): «Charlemagne as Pilgrim? Requests for Relics in the Descriptio Qualiter and the Voyage of Charlemagne» i: Gabriele, Matthew; Stuckey, Jace, red.: The Legend of Charlemagne in the Middle Ages: Power, Faith, and Crusade, Springer
  146. ^ «Charlemagne», Britannica.com
  147. ^ Hamilton, Gregory W. (14. juni 2011): «Charlemagne and the Vision of a Christian Empire», NRLA
  148. ^ «The Filioque: A Church-Dividing Issue?: An Agreed Statement of the North American Orthodox-Catholic Consultation», Usccb.org.
  149. ^ Harnack, Adolf (1. juni 2005): «History of Dogma, The Controversy regarding the Filioque and Pictures», Ccel.org
  150. ^ «The Roman Letterform is Revived by the Carolingians», Graphic Design History
  151. ^ Miniscule – The 'Carolingian Renaissance' contribution to civilization
  152. ^ Schulman, Jana K. (2002): The rise of the medieval world, 500–1300: a biographical dictionary. Westport, Conn.: Greenwood Press, ISBN 9780313011085, s. xx
  153. ^ Henning, Joachim (2007): Post-Roman Towns, Trade and Settlement in Europe and Byzantium: The heirs of the Roman West, Walter de Gruyter, s. 50, note 24
  154. ^ Frassetto, Michael (2003): Encyclopedia of barbarian Europe: society in transformation, oppslagsord «Missi Dominici»
  155. ^ Laughlin, James Laurence (1903): «The decline of the missi dominici in Frankish Gaul», Credit 4(1), s. 5
  156. ^ Chisholm, Hugh, red. (1911): «Missi Dominici», Encyclopædia Britannica, 18 (11. utg.), Cambridge University Press, s. 583.
  157. ^ Cantor, Norman F. (1993): The Civilization of the Middle Ages, s. 192.
  158. ^ a b c Bullough, Donald A. (Desember 2003): «Charlemagne's court library revisited», Early Medieval Europe. 12 (4), s. 339–363. doi:10.1111/j.0963-9462.2004.00141.x
  159. ^ a b c Anderson, Perry (2013): Passages from Antiquity to Feudalism, Verso Books. ISBN 978-1-78168-008-7.
  160. ^ Einhard: Life of Charlemagne, #24 Medieval Sourcebook
  161. ^ a b Bhote, Tehmina (2005): Charlemagne: The Life and Times of an Early Medieval Emperor, The Rosen Publishing Group. ISBN 9781404201613, s. 37
  162. ^ Barbero (2004), s. 106.
  163. ^ Keller, R.E. (1964): «The Language of the Franks», Bulletin of the John Rylands Library of Manchester 47 (1), s. 101–122, særskilt 122.
  164. ^ Chambers, William Walker; Wilkie, John Ritchie (2014): A Short History of the German Language (RLE Linguistics E: Indo-European Linguistics). London: Routledge, ISBN 978-1-317-91852-3, s. 33
  165. ^ McKitterick (2008), s. 318.
  166. ^ Einhard (1999), 25. Studies.
  167. ^ Van Herwaarden, J. (1. januar 2003): Between Saint James and Erasmus: Studies in Late-Medieval Religious Life : Devotions and Pilgrimages in the Netherlands, BRILL, ISBN 90-04-12984-7, s. 475.
  168. ^ Einhard: Life of Charlemagne, #22 Medieval Sourcebook
  169. ^ Barbero (2004), s. 118.
  170. ^ Ruhli, F.J.; Blumich, B.; Henneberg, M. (2010): «Charlemagne was very tall, but not robust», Economics and Human Biology 8, s. 289–290. doi:10.1016/j.ehb.2009.12.005.
  171. ^ a b c Einhard: Life of Charlemagne, #23 Medieval Sourcebook
  172. ^ «Asnapium: An Inventory of One of Charlemagne's Estates, c. 800», Medieval Sourcebook
  173. ^ «Charlemagne's estate at Asnapium, in 8th Century France», Wyrtig
  174. ^ Durant, Will: "King Charlemagne", History of Civilization, Vol III, The Age of Faith. Online version in the Knighthood, Tournaments & Chivalry Resource Library, red. Brian R. Price. Arkivert fra originalen den 24. desember 2011 hos Wayback Machine.
  175. ^ Karl den stores biograf, Einhard, (Vita Karoli Magni, kapittel 20) kaller henne en «konkubine» og Paulus Diaconus omtaler Pipins fødsel som «før lovlig ekteskap», mens et brev fra pave Stefan III refererer til Karl den store og hans bror Karloman som om de allerede var gift (henholdsvis til Himiltrude og Gerberga), og rådet dem om ikke å forvise sine hustruer. Historikerne har tolket denne informasjonen på ulikt vis. En del, slik som Pierre Riché (The Carolingians, s. 86.), følger Einhard i å beskrive Himiltrude som en konkubine (elskerinne). Andre, som eksempelvis Dieter Hägemann (Karl der Große. Herrscher des Abendlands, s. 82f.), betrakter Himiltrude som en hustru i denne fulle forståelse av begrepet. Dog har andre knyttet seg til forestillingen at forholdet mellom de to var «noe mer enn en konkubine, noe mindre enn et ekteskap», og beskriver det som et friedelehe, en form for ekteskap ikke anerkjent av kirken og lett å oppløse. Russell Chamberlin (The Emperor Charlemagne, s. 61.) har eksempelvis sammenlignet det med det engelske systemet med common-law marriage. Denne formen for forhold er ofte sett i konflikt med et kristen ekteskap og et mer fleksibelt samboerforhold innenfor germansk tradisjon.
  176. ^ «Med [Hildigard] hadde Karl den store fire sønner og fire døtre, i henhold til Paulus Diaconus: en sønn, tvillingen av Ludvig kalt Lothair , døde som et barn og er ikke nevnt av Einhard; to døtre, Hildigard og Adelhaid, døde som småbarn, slik at Einhard synes ha feil i et av hans navn, om ikke det faktisk var fem døtre.» Thorpe, Lewis: Two Lives of Charlemagne, s. 185
  177. ^ Snorre Sturlasons kongesagaer, «Stormutgaven», J.M Stenersens forlag, 2009, s. 309
  178. ^ «konge», Bokmålsordboka; «king (n.)», Online Etymology Dictionary
  179. ^ a b Shahan, Thomas; Macpherson, Ewan: "Charlemagne", The Catholic Encyclopedia. Sitat: «In some parts of the empire popular affection placed him among the saints. For political purposes and to please Frederick Barbarossa he was canonised (1165) by the antipope Paschal III, but this act was never ratified by insertion of his feast in the Roman Breviary or by the Universal Church; his cultus, however, was permitted at Aachen [Acta SS., 28 Jan., 3d ed., II, 490–93, 303–7, 769; his office is in Canisius, Antiq. Lect., III (2)]»
  180. ^ Martyrologium Romanum, Ad Formam Editionis Typicae Scholiis Historicis Instructum. 1940. s. 685.
  181. ^ Hoche, Dominique T (2012): «Charlemagne» i: Matheson, Lister M.: Icons of the Middle Ages: Rulers, Writers, Rebels, and Saints. Santa Barbara, California: Greenwood, ISBN 978-0-313-34080-2, s. 143–174, særskilt 172
  182. ^ Dunne, Michael; McEvoy, J.J. (2002): History and Eschatology in John Scottus Eriugena and His Time, Leuven University Press, s. 12
  183. ^ Nievergelt, Marco : «Charlemagne: creating the myth», HistoryExtra
  184. ^ a b «Charlemagne, King Arthur and Contested National Identity in English Romances», Memento Medievalia
  185. ^ Fraley, Michael (1993): Arthur the Conqeror. Sitat: «To anyone familiar with the early Medieval Period of European history, Geoffrey's story begins to sound familiar here. It should. It seems to be based, in large part, on the historical adventures of Charlemagne, the Frankish King of the Ninth Century, who eventually became Emperor. Looking at Charlemagne's life and personality, it becomes clear that he and Geoffrey's Arthur are practically twins.»
  186. ^ Sayers, Dorothy L. (1962): The Divine Comedy III: Paradise, notes on Canto XVII.
  187. ^ Banham (1998), s. 678.
  188. ^ Rixhon, Vincent : «Liège: La Statue Équestre De Charlemagne», Mon Blog Passions Bédé
  189. ^ «The International Charlemagne Prize of Aachen», Stiftung Internationaler Karlspreis zu Aachen
  190. ^ Durand-Le Guern, Isabelle; Ribémont, Bernard (2009): Charlemagne: empereur et mythe d'Occident, Klincksieck. ISBN 978-2-252-03736-2.
  191. ^ «Flying birds, excellent birds ...», Quidplura.com. 5. august 2007.
  192. ^ «Where do The Economist's unusual names come from?», The Economist.
  193. ^ Michaels, Sean (5. januar 2010): «Christopher Lee to release 'symphonic metal' album, The man who played Dracula and Saruman is to tell the story of Charlemagne, the first Holy Roman Emperor, through the universal language of metal», The Guardian.
  194. ^ Farrell, John (28. mai 2012): «Christopher Lee Celebrates 90th Birthday By Recording Heavy Metal», Forbes.
  195. ^ Euregio Aachen: Mein Karl, 18. oktober 2013. Arkivert fra originalen den 23. april 2014 hos Wayback Machine

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bauer, Susan Wise (2010): The History of the Medieval World, W.W. Norton, ISBN 978-0-393-05975-5
  • Barbero, Alessandro (2004): Charlemagne: Father of a Continent. Overs. Allan Cameron. Berkeley: University of California Press. ISBN 0-520-23943-1.
  • Becher, Matthias (2005): Charlemagne. Overs. David S. Bachrach. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-09796-4.
  • Cantor, Norman F. (2015): Civilization of the Middle Ages: Completely Revised and Expanded Edition, A. HarperCollins. ISBN 978-0-06-244460-8.
  • Collins, Roger ([1986] 1987): The Basques. New York: Basil Blackwell Inc.
  • Collins, Roger (1998): Charlemagne. Toronto: University of Toronto Press.
  • Collins, Roger (1999): Early Medieval Europe, 300–1000. New York: Palgrave Macmillan. ISBN 978-0-33365-808-6.
  • Collins, Roger (2004): Visigothic Spain, 409–711. History of Spain. Malden, MA; Oxford: Blackwell Pub.
  • Dale, Johs. A., oversetter (1965): Rolandskvadet, Oslo: Det norske samlaget.
  • Davies, Norman (1996): Europe: A History. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-820171-7.
  • Dutton, P. (2016): Charlemagne's Mustache: And Other Cultural Clusters of a Dark Age. Palgrave Macmillan US. ISBN 978-1-137-06228-4.
  • Dutton, Paul Edward (2004): Carolingian Civilization: A Reader. Broadview Press. ISBN 978-1-55111-492-7.
  • Einhard, antatt (741–829): Annales Regni Francorum (Annales Laurissenses Maiores). Medieval Latin. The Latin Library.
  • Einhard ([1880] 1999): The Life of Charlemagne. Red. Paul Halsall; overs. Samuel Epes Turner. New York: Harper & Brothers; Medieval Sourcebook, Fordham University.
  • Fouracre, Paul (2005): «The Long Shadow of the Merovingians» i: Story, Joanna: Charlemagne: Empire and Society. Machester, UK: Manchester University Press. ISBN 978-0-71907-089-1.
  • Frassetto, Michael (2003): Encyclopedia of Barbarian Europe: Society in Transformation. Santa Barbara, CA: ABC-CLIO. ISBN 978-1-57607-263-9.
  • Ganshof, F.L. (1971): The Carolingians and the Frankish Monarchy: Studies in Carolingian History. Overs. Janet Sondheimer. Ithaca, N.Y.: Cornell University Press. ISBN 0-8014-0635-8.
  • Gregory, Timothy E. (2005): A History of Byzantium. Malden, MA; Oxford, UK: Blackwell Publishing. ISBN 978-0-63123-513-2.
  • Hodgkin, Thomas (1889): Italy and Her Invaders. 8. Oxford: Clarendon Press.
  • Lewers Langston, Aileen; Buck, Jr., J. Orton, red. (1974): Pedigrees of Some of the Emperor Charlemagne's Descendants. Baltimore: Genealogical Pub. Co.
  • McKitterick, Rosamond (2008): Charlemagne: The Formation of a European Identity. Cambridge, UK: Cambridge University Press. ISBN 978-1-139-47285-2.
  • Molina Figueras, Joan (2004): «Arnau de Montrodon y la catedral de San Carlomagno: sobre la imagen y el culto al emperador carolingio en Gerona» i: Anuario de Estudios Medievales. 34 (1), s. 417–454. doi:10.3989/aem.2004.v34.i1.190.
  • Norwich, John Julius (1992a): Byzantium: The Apogee. Knopf. ISBN 978-0-394-53779-5.
  • Norwich, John Julius (1992b): Byzantium: The Early Centuries. Penguin Books.
  • Oman, Charles (1914): The Dark Ages, 476–918 (6. utg.). London: Rivingtons.
  • Painter, Sidney (1953): A History of the Middle Ages, 284–1500. New York: Knopf.
  • Pirenne, Henri ([1937 posthum] 2012): Mohammed and Charlemagne. Dover ed. Mineola, N.Y.: Courier Corporation. ISBN 978-0-486-12225-0.
  • Riché, Pierre (1993): The Carolingians: A Family Who Forged Europe. Middle Ages Series. Philadelphia: University of Pennsylvania Press. ISBN 0-8122-1342-4.
  • Russell, Charles Edward (1930): Charlemagne, first of the moderns. Boston and New York: Houghton Mifflin Co.
  • Santosuosso, Antonio (2004): Barbarians, Marauders, and Infidels: The Ways of Medieval Warfare. Boulder, Colo.: Westview Press. ISBN 0-8133-9153-9.
  • Sarti, Laury (2016): «Frankish Romanness and Charlemagne's Empire» i: Speculum. 91 (4), s. 1040–1058.
  • Scholz, Bernhard Walter; Barbara Rogers (1970): Carolingian Chronicles: Royal Frankish Annals and Nithard's Histories. Ann Arbor: University of Michigan Press. ISBN 0-472-08790-8. Innbefatter Annales regni Francorum og The History of the Sons of Louis the Pious
  • Sypeck, Jeff (2006): Becoming Charlemagne: Europe, Baghdad, and The Empires of A.D. 800. New York: Ecco/HarperCollins. ISBN 0-06-079706-1.
  • Tierney, Brian (1964): The Crisis of Church and State 1050–1300. Toronto: University of Toronto Press. ISBN 0-8020-6701-8.
  • Waldman, Carl; Mason, Catherine (2006): Encyclopedia of European Peoples. New York: Facts on File. ISBN 978-0816049646.
  • Wilson, Derek (2005): Charlemagne: The Great Adventure. London: Hutchinson. ISBN 0-09-179461-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Pippin den yngre 
Frankisk konge
(771814)
Etterfølger:
 Ludvig den fromme 
Forgjenger:
 Ingen 
Frankisk keiser
(800814)