Kattefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Kattedyr)
Hopp til: navigasjon, søk
Kattefamilien
Kattefamilien
Vitenskapelig(e)
navn
:
Felidae
G. Fischer, 1817
Norsk(e) navn: kattefamilien,
kattedyr,
katter,
felider
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Pattedyr
Orden: Rovpattedyr
Underorden: Kattelignende rovpattedyr
Antall arter: 38
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: hele verden, unntatt Madagaskar, Australia og Antarktis
Delgrupper:

Gammel inndeling:

Ny inndeling:

Kattefamilien (Felidae) kalles også kattedyr, katter og felider. Sammen med sju andre familier utgjør denne familiegruppen gruppen med kattelignende rovpattedyr, som inngår som en av to store grupperinger blant rovpattedyrene. Kattedyr er naturlig utbredt over nesten hele jordkloden, unntatt i Antarktis, det sørlige Oseania, og på Madagaskar. Med unntak for linjen med amerikanske flekkede småkatter (ozelotlinjen), så har alle felider 19 kromosompar.[1] Arter i ozelotlinjen har 18 kromosompar.[1]

Stamfedrene til kattedyrene levde trolig i Asia under oligocen[2], men moderne kattedyr oppsto først for omkring 14 millioner år siden, alle fra en og samme stamfar.[2] Familien fordeles i to underfamilier, som til sammen består av et antall slekter og minst 38 nålevende arter.[1] Noen hevder imidlertid at antallet trolig er over 41 arter.[2] Kattedyr regnes som de mest spesialiserte av alle rovpattedyrene, fordi artene stort sett livnærer seg av kjøtt fra byttedyr de selv har nedlagt og drept.

Utbredelse og habitat[rediger | rediger kilde]

Snøleopard i sitt naturlige miljø

Kattedyr er naturlig utbredt på alle kontinenter, unntatt i Antarktis og Australia. Mange arter lever også på øyer (ikke Grønland). Katter forekommer dessuten i omtrent alle klimasoner - fra tropisk regnskog og ørkenområder, til boreal barskog og områder med arktisk vinter og dyp snø. Enkelte arter forekommer også høyt til fjells, som for eksempel snøleopard og fjellkatt. Den store asiatiske snøleoparden oppholder seg typisk i høyder på 3 000-4 500 moh, mens den lille søramerikanske fjellkatten er mest vanlig i høyder over 4 000 moh.

Enkelte arter finnes over enorme områder og har svært vid toleranse for temperaturer, nedbørmengder, fuktighet osv. Pumaen er blant de pattedyr som har størst nord–sør-utbredelse (utenom mennesket og dyr som er spredt med mennesket). Den finnes fra Patagonia lengst sør i Sør-Amerika, gjennom tropisk Amerika og nord til de store boreale barskogene i Canada. Tigeren og leopardkatten forekommer fra tropisk Asia til Sibir og Mandsjuria. Også gaupe og rødgaupa har en stor nord–sør-utbredelse, selv om eurasisk gaupe på sørlige breddegrader trives best i fjelltraktene.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Tigeren er det største nålevende kattedyr. Den kan bli over 300 kg tung.
Rustflekkatten er det minste kattedyret. Den blir vanligvis 1-2 kg tung
Gaupe er det eneste ville kattedyret som lever naturlig i Norge
Som vår gaupe lever kanadisk gaupe på en stor fot, noe som gir god fremkommelighet i dypsnøen.

Katter har en kropp med svært myk anatomi. Kroppen er som oftest langstrakt, men noen arter er litt mer kvadratiske i kroppsformen enn andre. Et fellestrekk hos alle katter er et relativt rundt hode med svært kraftige kjever og et forholdsvis kort/butt snuteparti med trykkfølsomme værhår under snuten. Kjevene har 28-30 tenner (tannformel: 3/3, 1/1, 2-3/2, 1/1). Fortennene er små og meiselformede. Hoggtennene varierer fra middels store til enorme hos den utdødde sabeltanntigeren. De øvre hoggtennene er alltid størst. Første premolar mangler; den andre, når den finnes, er bakovervendt. Molarene er små og enkle i strukturen. Rovtennene er imidlertid svært godt utviklet og kinntennene er av skjæretypen, siden katter ikke knuser maten.

Ville kattedyr finnes i de fleste fargevarianter vi også kjenner fra tamkattene. Fargene gir dem som regel god kamuflasje i deres naturlige miljø. Mange har en rustgul til rødoransje eller olivengrå bunnfarge med mørkere flekker eller striper. Andre, f.eks. løver, karakaler og voksne pumaer, mangler flekker eller striper. Mange finnes i svarte eller nesten svarte varieteter.

Enkelte arter, for eksempel gaupe, kanadisk gaupe og fiskerkatt, har påfallende store labber. Dette er en stor fordel i snø og våtmarksområder.

De fleste kattedyr har inntrekkbare klør, unntatt gepard og noen arter i slekten fiskerkatter (Prionailurus). Klørne er sylskarpe griperedskaper som kattene kan bruke, både når de jakter, forsvarer seg og klatrer. Dette har bidratt til t noen trodde geparden tilhørte de mest primitive kattene, men moderne forskning har avdekket at dette trolig ikke er tilfellet. Hos de største artene kan klørne blir opptil 12 cm lange, for eksempel tiger.

Katter er svært hurtige og stort sett dyktige klatrere, men ofte ikke særlig utholdende. Noen er også ypperlige svømmere. Gepard og løve regnes som de dårligste klatrerne. Løven i hovedsak på grunn av vekten. Likeledes er det kjent at jaguaren, som er en utmerket svømmer, også kan dykke. Anatomisk er katter utrustet for spenst og sprint, og hurtigst av alle er geparden. Arten kan trolig oppnå en toppfart på omkring 110 km/t.

Det største og minste kattedyret som finnes i dag er henholdsvis tiger og rustflekkatt. Løver er det eneste kattedyret som lever i et sosialt hierarki. Alle andre arter lever stort sett som solitære predadorer som primært jakter alene.

Sanseapparatet[rediger | rediger kilde]

Katter har meget godt syn, og synet er sammen med hørselen kattenes viktigste sanser. Øynene sitter framovervent. De fleste artene har øyne med spalteforma (vertikale) pupiller, unntatt katter i slektene Panthera, Acinonyx, Puma og Otocolobus. Disse har runde pupiller.[3] Hos noen arter kan de spalteformede pupillene være nærmest bønneformede og kan se tilnærmet runde ut i noen typer lys, for eksempel hos gaupe (Lynx lynx).

Syn[rediger | rediger kilde]

Kattedyr ser godt – de ser fremfor alt svært godt i svakt lys. Dette er selvfølgelig viktig når de skal orientere seg og jage i halvmørket. Som hos de fleste rovdyr er øynene rettet fremover. Det bedrer avstandbedømmelsen (stereoskopisk syn) på bekostning av synsvinkelen, som like fullt er på ca. 200° (mot ca. 180° hos mennesker). De har fargesyn og skiller bedre mellom farger i de blå og fiolette (kortbølgete) delene av spektret enn mellom farger i nyanser nær den røde delen[4].

Hørsel[rediger | rediger kilde]

Karakalen hører hjemme i tørre og varme strøk. De store ørene bidrar både til skarp hørsel og til å øke fordampingen og varmetapet. De store øynene viser også at synssansen er viktig.
Servalen, en slektning av karakalen som også lever i tørre og varme strøk, har kattefamiliens lengste ører.

Hørselen er meget viktig for kattedyr. De fleste arter har store, trekantede ører. Ørene (dvs. de ytre ører) kan uavhengig av hverandre vris i nesten alle vinkler. Dette hjelper kattedyrene til å lokalisere byttedyr uten å vri hodet og dermed lage lyd. Kattedyr hører antagelig bedre enn hunder, selv om det er betydelige individuelle forskjeller hos begge. Katter hører iallfall lyd over et ekstremt stort frekvensområde (mange oktaver). De oppfatter høyfrekvent lyd svært godt, og ikke minst overgår de hunder i å høre ultralyd (dvs. lyd med høyere frekvenser enn mennesker kan høre, altså høyere enn ca. 20 000 Hz eller 20 kHz). Hørbare frekvenser er oppgitt til 45 Hz–64 kHz for katter og 67 Hz–45 kHz for hunder[5]. Hørbare frekvensområder defineres gjerne ut fra som er hørbart ved et lydtrykk på 60 dB (desibel). Et forsøk med to tamkatter viste et de kunne høre frekvenser fra 48 Hz til 85 kHz ved et lydtrykk på 70 dB.[6]. Følsomheten for høye frekvenser gjør at kattene kan lokalisere smågnagere (hvis skrik har en typisk frekvens på 11–22 kHz hos voksne individer[7]), spissmus og andre små dyr som kommuniserer med høyfrekvente lyder. Mødrene kan også høre den minste lyd fra sine egne små. Katter hører ultralyd-hundefløyter på ca. 28 kHz, og ultralydgeneratorer som skal skremme vekk smågnagere. Og når folk lokker til seg katten med sitt ps-ps-ps, lager de noen av de mest høyfrekvente lydene en voksen menneskestemme kan lage.

Fysiske lover gjør at store dyr gjerne har mer lavfrekvente lydytringer enn små. Innen kattefamilien gjelder det særlig brølekattene – dvs. alle de største artene unntatt pumaen – som også har en anatomisk endring (en ukomplett forbening) i tungebenet, som gjør at de kan brøle. I tillegg er de ikke avhengige av evnen til å høre høyfrekvente lyder for å lokalisere de store byttedyrene de gjerne lever av. Tester tyder likevel på at også tigeren kan høre ultralyd helt opp til 65 kHz[8]. Den skarpe hørselen gjør også – sammen med værhårene – at katter kan ta seg frem i mørke, og at blinde katter med forbausende letthet kan ta seg frem. I tørre og varme strøk bidrar de store ørene også til å øke varmetapet.

Lukt[rediger | rediger kilde]

Kattedyr har utmerket luktesans, om enn ikke fullt så god som hundedyr. Allikevel er trolig luktesansen hos katter 100 ganger bedre enn hos mennesker[9].

Følelse[rediger | rediger kilde]

Følelsessansen har stor betydning for kattedyra, som normalt har 24 værhår (vibrissae) ytterst på snutepartiet (overleppen). Mange katter har dessuten lignende følsom hårvekst andre steder på kroppen, som over øynene og på labbene og kinnene. Værhår har en hårsekk omgitt av blodkar og nerveceller som kan oppfatte ørsmå bevegelser og trykkendringer. Katter har typisk 100–200 nerveceller knyttet til hvert værhår.[10] De er et viktig redskap som katter navigerer etter i mørke, blant annet når dyra jakter. Likeledes er det kjent at værhår på snutepartiet spiller en rolle sosialt, blant annet når katter kommuniserer.[10] Værhår er lengre, stivere og mer enn dobbelt så tykke som vanlige dekkhår, men allikevel bøyelige.[11]

Atferd[rediger | rediger kilde]

Katter er vanligvis solitære, unntatt i paringstiden og når mødre har unger under en viss størrelse. Dyra er normalt natt- eller skumringsaktive, men flere arter jakter også om dagen. Spesielt gjelder dette løve og gepard, og i en viss utstrekning også noen andre arter. Løver er dessuten i en viss grad sosiale og danner flokker, der dyra typisk samarbeider om å nedlegge et bytte. Av og til kan også geparder samarbeide (som regel søsken) og danne små grupper (på 2-3 dyr) for en kort periode, men arten regnes ikke som sosial. For øvrig er atferden for mange arter, særlig enkelte sjeldne småkatter, lite kjent. Man vet imidlertid at alle katter er snikjegere med begrenset stamina.

Hørsel og syn er de to viktigste sansene kattene bruker for å lokalisere byttedyr, men også følelse og lukt er viktig. Før byttet angripes smyger katten så nært opp til det som mulig, siden de ikke er særlig utholdende. Under selve angrepet brukes kun synet og hurtigheten. Angrepet skjer gjennom en kort sprint eller et byks. Vanligvis slår kattene byttet over ende med en kombinasjon av fart og vekt. Deretter kutter de av surstofftilførselen gjennom å bite/klemme over strupen, slik at byttet dør av kvelning. Små bytter drepes gjerne momentant. Jaguaren, som har de kraftigste kjevene av alle kattedyra, penetrerer hodeskallen på byttet med hoggtennene og dreper det momentant. Denne teknikken er imidlertid uvanlig blant andre store kattedyr.

Status[rediger | rediger kilde]

Verdens populasjoner av ville kattedyr er i tilbakegang. De fleste artene er enten sårbare, sterkt truet eller kritisk truet av utryddelse. Livskraftige bestander finnes av pumaen og av enkelte mindre arter, som kanadisk gaupe, rødgaupe, jaguarundi, serval og leopardkatt. Flere underarter av arter med livskraftige bestander er dessuten truet.

Fragmentering (oppstykking) og tap av habitat (levested) er den viktigste årsaken til reduserte bestander. Men flere bestander lider også under krypskyting, ulovlig fangst, forgiftning, påkjørsler, desimering av byttedyr, klimaendringer osv.

Fangenskap[rediger | rediger kilde]

Mange arter holdes i fangenskap og kan yngle der, når forholdene legges til rette. Dette har bidratt til økt kunnskap om sjeldne eller lite kjente arter, selv om erfaringene herfra ikke alltid kan overføres til ville bestander. Dyr i fangenskap kan også bidra til å redde truede arter, for eksempel gjennom utsetting.

Domestisering[rediger | rediger kilde]

Selv om mange kattedyr kan temmes, er villkatten det eneste kattedyret som har blitt delvis domestisert. Tamkatten oppsto som et resultat av denne prosessen for omkring 4 000–9 500 år siden. Forskerne er usikre på akkurat når, men de mener å kunne bevise at det skjedde i de grøderike områdene i Midtøsten og Nordøst-Afrika. I så måte har man funnet de eldste bevisene på denne prosessen i arkeologiske funn på Kypros. Selve prosessen kan ha startet for mer enn 10 000 år siden og ha vært en parallell handling som fant sted over et bredt område, trolig i sammenheng med at det ble vanlig med korndyrking. Den var jo flink til å ta rotter og mus, som ellers spiste av kornlagrene.

Hybridisering[rediger | rediger kilde]

Både i naturen og i fangenskap forekommer hybrider (krysninger) mellom nærstående arter av kattedyr. Iøynefallende eksempler er avkom av tiger og løve. Menneskene har særlig de siste tiårene forsøkt å pare tamkatter med ville slektninger – ofte for å få frem avkom med tamkattens temperament og den ville artens fysikk. Tamkatten kan (teoretisk) hybridisere med andre katter som har 19 kromosompar, for eksempel leopardkatt. I noen tilfeller er tamkattene paret med betydelig større parkamerater, til dels fra andre slekter – med vekslende hell. Således har det vært vanskelig å få frem fruktbart avkom (F1) av tamkatt og fiskerkatt, mens en har hatt mer hell med seg ved å utvikle hybrider mellom tamkatt og jungelkatt. Det siste kan være uttrykk for et nærmere slektskap; de to regnes jo til samme slekt. Mest populær er antagelig bengalkatt-hybriden mellom tamkatt og leopardkatt og avkom av disse. Her har en klart å avle fruktbare hybrider med leopardkattens vakre pels og uten dens villskap. At denne avlen har vært såpass vellykket, er påfallende fordi leopardkatten henregnes til samme slekt som fiskerkatten.

Evolusjon og klassifisering[rediger | rediger kilde]

Smilodon tilhører gruppen sabeltannkatter
Smilodon fatalis, den mellomste av slektens tre kjente arter, levde for ca. 1,6 mill.–10 000 år siden.
Gepard tilhører gruppen pumaer og geparder
Villkatt tilhører gruppen småkatter. Tamkatten stammer fra den afrikanske underarten.
Jaguaren tilhører gruppen store kattedyr. Det store hodet rommer kattefamiliens sterkeste kjever; jaguaren kan drepe ved at hoggtennene penetrerer byttedyrets skalle.

Den første katten, kanskje Proailurus lemanensis eller en slektning av denne, utviklet seg fra gruppen miacider under oligocen. Noen hevder at Proailurus ga opphav til Pseudaelurus, som så splittet seg i to linjer; Machairodontinae og Pseudaelurus (sistnevnte også kjent under pseudonymene Ailuromachairodus, Metailurus, Sansanailurus og Schizailurus). Denne utviklingen er imidlertid svært usikker.

Blant kattedyrene er det beskrevet 12 utdødde slekter uten tilhørighet til en spesiell gren (underfamilie); Aelurogale, Aeluropsis, Amphimachairodus, Dinobastis, Mellivorodon, Pratifelis, Proailurus, Pseudaelurus, Sivaelurus, Vinayakia, Vishnufelis og Tungurictis. Alle må imidlertid regnes som usikre med hensyn til klassifiseringen.

Den første grenen som oppsto i kattefamilien var sabeltannkatter (Machairodontinae), men disse kattene døde ut mot slutten av siste istid. Smilodon var en blant mange slekter i denne gruppen.

Moderne kattedyr[rediger | rediger kilde]

Moderne kattedyr er en gruppe rovpattedyr som evolusjonært oppsto meget hurtig, sammenlignet med de andre rovpattedyrgruppene. Det eldste fossile bevis vi har for gruppen er omkring 3-5 millioner år gamle, men molekylære funn har antydet at den trolig er mye eldre. En studie med mtDNA genom fra 2013 antyder at gruppen med moderne kattedyr oppsto for omkring 14 millioner år siden, og at Pantherinae (store kattedyr) og Felinae (mindre kattedyr) splittet fra hovedtreet for henholdsvis 9,96 og 9,13 millioner år siden.[2] I dag regnes derfor Pantherinae som den eldste gruppen, om enn marginalt.

Tidligere trodde man at gruppen med geparder (Acinonychinae) oppsto først, men denne teorien er nå forlatt. Gruppen ser ut til kun å ha bestått av en slekt, nemlig gepardslekten (Acinonyx), som igjen besto av fire arter, hvorav tre (A. aicha, A. intermedius og A. pardinensis) er utdødd. Gepard (A. jubatus) er derfor eneste overlevende art i denne gruppen.

Nyere forskning antyder at geparden har et felles opphav med Puma concolor (puma) og P. yaguarondi (jaguarundi), og at disse splittet lag for omkring 6,9 millioner år siden.[12] Et slikt slektskap har også vært antydet av forskere tidligere, blant annet av Johnson og O’Brien i 1997[13] og Bininda-Emonds m. fl. i 1999.[14]

Tidligere fylogeni[rediger | rediger kilde]

Fylogeni etter Wesley-Hunt og Flynn[15], 2005.

   Felidae   

Machairodontinae




Acinonychinae




Felinae




Pantherinae







Nyere teorier om opprinnelsen[rediger | rediger kilde]

Det er fortsatt usikkerhet knyttet til klassifiseringen av kattedyrene, men en DNA-studie (2006) gjengitt i (2009) en artikkel i BBC[16] og National Geographic News[17] tar oss en skritt nærmere. Resultatene antydet at dagens moderne katter fikk sin opprinnelse i Asia for cirka 11 millioner år siden. En nyere studie (2013), som støtter seg på analyser med et fullstendig mtDNA genom fra 14 arter, viser imidlertid at kattefamilien (Felidae) oppsto alt for 14 millioner år siden, og at Pantherinae og Felinae splittet fra stamtreet for henholdsvis 9,96 og 9,13 millioner år siden.[2] Videre hevder studien fra 2006 at linsangene er den moderne kattenes nærmeste slektninger. Hypotesen legger til grunn at åtte linjer danner grunnlaget til alle moderne kattedyr. Konklusjonene fra denne studien har i senere tid fått stadig større internasjonal tilslutning, og blir blant annet tatt til etterretning av IUCN.

Den første grenen som oppsto var i følge den nye teorien Pantherinae (panterlinjen), tett fulgt av en gruppe bestående av baykatt, asiagullkatt og marmorkatt (baykattlinjen). Studien mener også å kunne bevise at de moderne kattenes progenitor utvandret fra Asia til Afrika for omkring 8 millioner år siden. Der skal ei afrikansk linje med karakal, afrikagullkatt og serval ha oppstått (karakallinjen). Denne skal siden ha ført til dannelsen av ozelotlinjen. Studien antyder også at katten krysset Beringstredet til Nord-Amerika for omkring 8 millioner år siden, og beveget seg sørover mot Sør-Amerika, via den panamaiske landbrua.

Den siste linjen som dannet seg var den såkalte tamkattlinjen, som inkluderer de små villkattene. Tamkatten oppsto fra minst fem forskjellige individer i denne linjen. Dette støttes også av annen ny forskning, for eksempel Driscoll m. fl.[18]

Moderne fylogeni[rediger | rediger kilde]

Fylogenien under er i henhold til Johnson m. fl. (2006).[19] En studie (Zhang & Zhang, 2013) med mtDNA genom konkretiserer dateringene og bekrefter at Pantherinae (store kattedyr) og Felinae (mindre kattedyr) trolig oppsto for henholdsvis 9,96 og 9,13 millioner år siden.[2]

   Felidae   

Panterlinjen (Moderne katter oppsto for cirka 10,8 millioner år siden, da gruppen Pantherinae oppsto. Slektene Panthera og Neofelis er søsterslekter i denne gruppen, som separerte for cirka 6,4 millioner år siden)




Baykattlinjen (Slekten Pardofelis oppsto for cirka 9,4 millioner år siden)




Karakallinjen (Slekten Caracal oppsto for cirka 8,5 millioner år siden)




Ozelotlinjen (Slekten Leopardus oppsto for cirka 8 millioner år siden)




Gaupelinjen (Slekten Lynx oppsto for cirka 7,2 millioner år siden)




Pumalinjen (Slekten Puma oppsto for cirka 6,7 millioner år siden. En søsterslekt, Acinonyx, oppsto for cirka 4,9 millioner år siden)




Leopardkattlinjen (Slekten Prionailurus oppsto for cirka 6,2 millioner år siden). En søsterslekt, Otocolobus, oppsto for cirka 5,9 millioner år siden.




Tamkattlinjen (Slekten Felis oppsto for cirka 3,4 millioner år siden)











Inndeling etter Felid TAG[rediger | rediger kilde]

Inndelingen nedenfor er i henhold til Felid TAG (Taxonomic Advisory Group) konferansen som fant sted i mars 1996 og inkluderer derfor ikke utdødde arter. På denne konferansen ble det stadfestet at det på daværende tidspukt fantes 259 beskrevne underarter i kattefamilien, hvorav 235 ble anbefalt revidert med hensyn til sin status som underart. Det var altså en generell oppfatning blant forskerne at mange av disse ikke klassifiserer til en status som egen underart. Imidlertid er det vanskelig å gjøre noe med problemet før fullstendige biologiske og genetiske analyser foreligger.

De fleste artene ble i 2008 revidert med hensyn til klassifisering, men dette reflekteres nødvendigvis ikke i listen nedenfor og av artsbeskrivelsene. Eksempler på arter som har blitt oppdatert er for eksempel snøleopard og jaguarundi. Begge er nå plassert i andre slekter enn tidligere, som følge av ny kunnskap om disse artene. Gepardslekten (Acinonyx) er dessuten flyttet til underfamilien mindre kattedyr (Felinae).

Noen vil sikkert savne tamkatten og iriomotekatten fra listen nedenfor, men disse anerkjennes ikke som egne arter og står derfor ikke oppført her. Tamkatten regnes som en genetisk variant av afrikansk villkatt, mens iriomotekatten nå er en offisiell underart av leopardkatten. Den ble tidligere regnet som en egen art, men moderne forskning på DNA har avslørt at så ikke er tilfellet. Om iriomotekatten hersker det imidlertid fortsatt en viss forvirring og usikkerhet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Stephen J. O'Brien, Joan C. Menninger, William G. Nash. 2006-04-14. Atlas of Mammalian Chromosomes. John Wiley & Sons, 14. apr. 2006 - 544 sider. Besøkt 2015-12-21
  2. ^ a b c d e f W.Q. Zhang and M.H. Zhang. 2013. Complete mitochondrial genomes reveal phylogeny relationship and evolutionary history of the family Felida. Genetics and Molecular Research 12 (3): 3256-3262 (2013). Besøkt 2015-12-16
  3. ^ Lars Werdelin, Nobuyuki Yamaguchi, Warren E. Johnson, and Stephen J. O’Brien. 2009-08-28. Phylogeny and evolution of cats (Felidae). Mcdonald 2-McDonal-chap2, Page Proof, page 79
  4. ^ http://www.kittyshow.com/cat_color_vision.html Cat Vision and How Cats See
  5. ^ http://www.lsu.edu/deafness/HearingRange.html
  6. ^ http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/4066516
  7. ^ http://www.findsounds.com/ISAPI/search.dll?keywords=mouse
  8. ^ http://www.tigers.org.za/tigers-hearing.html
  9. ^ http://www.bbc.com/news/magazine-28795300
  10. ^ a b Steve Harris. 2012-06-27. How do whiskers work?. Discover Wildlife, BBC Wildlife Magazine. Besøkt 2015-12-21
  11. ^ Tony J. Prescott et al. (2011), Scholarpedia, 6(10):6642. Besøkt 2015-12-21
  12. ^ Eizirik DL, Moore F, Flamez D, Ortis F. 2008. Use of a systems biology approach to understand pancreatic b-cell death in Type 1 diabetes. Biochem Soc Trans 36:321–27.
  13. ^ Johnson WE, O'Brien SJ, 1997. Phylogenetic reconstruction of the Felidae using 16S rRNA and NADH-5 mitochondrial genes. J Mol Evol. 44:(suppl 1) S98-S116.
  14. ^ •Bininda-Emonds ORP, Gittleman JL, and Purvis A (1999) Building large trees by combining phylogenetic information: a complete phylogeny of the extant Carnivora (Mammalia). Biological Reviews 74 pp143-175
  15. ^ Wesley-Hunt, Gina D., and John J. Flynn (2005). «Phylogeny of the Carnivores.» Journal of Systematic Palaeontology 3: 1-28.
  16. ^ Helen Briggs. «New cat family tree revealed». 6. januar 2006. BBC News.
  17. ^ Handwerk, John. (2007). House Cat Origin Traced to Middle Eastern Wildcat Ancestor. National Geographic News. Besøkt 21. juni 2009
  18. ^ Carlos A. Driscoll, Marilyn Menotti-Raymond, Alfred L. Roca, Karsten Hupe, Warren E. Johnson, Eli Geffen, Eric H. Harley, Miguel Delibes, Dominique Pontier, Andrew C. Kitchener, Nobuyuki Yamaguchi, Stephen J. O'Brien, David W. Macdonald. (2007). The Near Eastern Origin of Cat Domestication. Science Express. DOI: 10.1126/science.1139518. Besøkt 21. juni 2009
  19. ^ Johnson WE, Eizirik E, Pecon-Slattery J, et al. (January 2006). "The late Miocene radiation of modern Felidae: a genetic assessment". Science (journal) 311 (5757): 73–7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Felidae – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Felidae – detaljert artsinformasjon