Athenske demokrati

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Akropolis med Parthenon, symbolet på demokratiet i Athen, maleri av Leo von Klenze, 1846

Athenske demokrati utviklet seg i tiden rundt 400-tallet f.Kr. i den greske bystaten (polis) Athen, bestående av byen Athen og de omliggende landbruksområdet Attika. Det er det første kjente demokratiet i verden. Andre greske bystater organiserte seg også i demokratier, de fleste fulgte den athenske modellen, men ingen er så godt dokumentert som Athens.

Det var et system av direkte demokrati hvor deltagende borgere stemte direkte på lovgivningen og utøvende lovforslag. Deltagelse var ikke åpen for alle innbyggere i Athen: for å kunne stemme måtte man være voksen og myndig, av hankjønn, og antallet på disse «varierte mellom 30 000 og 50 000 ut av en total befolkning på mellom 250 000 og 300 000.»[1]

Den demokratiske lederen som satt lengst var Perikles. Etter hans død ble demokratiet i Athen to ganger kortvarig avbrutt av oligarkiske omveltninger mot slutten av Peloponneskrigen. Det demokratiske systemet ble modifisert noe etter at det ble gjeninnført under Eukleides etter det brutale fåmannsveldet. Den mest detaljerte redegjørelsen av systemet er av denne systemendringen på 300-tallet f.Kr. framfor demokratiet under Perikles. Demokratiet ble undertrykt av kongeriket Makedonia i 322 f.Kr. De athenske institusjoner ble senere gjenopprettet, men hvor nært de var et virkelig demokrati er diskutabelt. Solon (594 f.Kr.), aristokraten Kleisthenes (508–507 f.Kr.), og Efialtes (463 f.Kr.) er framstående navn på de som bidro betydelig i utviklingen av demokratiet i Athen.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Ordet demokrati (gresk: δημοκρατία, demokratia) kombinerer elementene dêmos (δῆμος, «folket») og krátos (κράτος, «kraft» eller «makt»). I ordene monarki og oligarki er det andre elementet arche (ἀρχή) som betyr «styre», «leder» eller «den første».[2][3] Det er usannsynlig at begrepet «demokrati» ble opprettet av de som snakket nedsettende om det og som avviste muligheten av et «demarki» da dette ordet allerede eksisterte og hadde betydningen «ordfører» eller «kommunal». Man må anta at det nye begrepet ble opprette og benyttet av demokratiske krefter i Athen.

Ordet er dokumentert av Herodotos som skrev en del av første bevarte prosa på gresk, men det kan antagelig ikke ha vært før 440 eller 430 f.Kr. Det er heller ikke sikkert at ordet demokrati eksisterte da de politiske systemer som ble kalt demokratiske ble opprettet, men en gang rundt 460 f.Kr.[4] er det kjent at en person hadde navnet Demokrates, en navn som muligens ble gitt som henvisning til demokratisk lojalitet; dette navnet er også blitt funnet i bystaten Temnos i Aeolis.[5]

Et annet ord som inngår i samme sammenheng er dêmos, vanligvis oversatt som «folket», men det har hatt vekslende betydning. De gamle oligarker brukte det i betydningen «allmuen», «de lavere klasser», med den nedsettende biklangen det har hatt helt tilbake til Iliaden. Demos betydde også «folket som helhet» i et demokrati hvor borgerfellesskapet som utøvde makten gjennom folkeforsamlingen. Datidens dokumentspråk omtalte folkeforsamlingens beslutninger som «vedtatt av demos og ikke vedtatt av ekklesia» (det greske ordet for forsamling).[6]

Historie og utvikling[rediger | rediger kilde]

Athen var ikke det eneste polis i antikkens Hellas som hadde opprettet et demokratisk styre. Aristoteles omtaler flere andre byer, dog er det kun med referanse til Athen at det kan å spores en del særskilte hendelser på 500-tallet f.Kr. som førte til institueringen av demokrati ved slutten av århundret.[7]

Før det første forsøket på et demokratisk regjering var Athen styrt av en rekke arkonter, eller øverste øvrighetspersoner, og Areopagos, bestående av en rekke tidligere arkonter. Medlemmene av disse institusjonene var generelt aristokrater, rike jordeierne med ættetavler tilbake i tid, og som styrte polis til beste for seg selv. I 621 f.Kr. fikk lovgiveren Drakon gjennomførte en rekke lover som siden ble beskrevet som «notorisk grelle» og var «et åpenbart uttrykk for aristokratiets makt over alle andre». Det stoppet ikke de aristokratiske familiene til strides seg imellom for å skaffe seg så mye makt som mulig.[8]

Bybefolkningen i Athen hadde økonomiske interesser som var helt eller delvis knyttet landsbygda. Rundt tre fjerdedeler av befolkningen i Attika bodde utenfor Athen i landsbyer kjent som demoi. Mange av disse, som kullbyen Akharnai i nordlige Attika, var store nok til selv å være en polis i egen rett.[9] I byen var det noen hundre svært rike familier, borgere som levde av inntektene fra sine eiendommer på landet. Eksempelvis skal Nikias, lederen for hæren som ble beseiret på Sicilia, ha eid hele 1000 slaver. Nikias beskjeftiget seg ikke selv med slavene, men leide dem ut. Derimot brukte Kleon sine slaver i egen ervervsvirksomhet. På samme måte som de store jordeiendommene ble deres virksomhet bestyrt av slaveforvaltere. Det er vanskelig å fastslå det nøyaktige antallet slaver, men mellom 60 000 og 80 000 er antagelig et rimelig anslag. Platon hadde eksempelvis fem som ble nevnt i hans testamente, Aristoteles hadde mer enn fjorten, og hans etterfølger Theofrastos sju. Likevel var det mange fattige athenere både på landet og i byen.[10]

Ved 500-tallet f.Kr. hadde aristokratiet politisk monopol i sådan grad at noe måtte gjøres. Solon, den fremste arkont på den tiden og stamfar til Platon ble gitt oppgaven å endre lovene til Athens beste. Solon har blitt kalt for demokratiets far, men det er en anakronistisk myte, men sammen med Peisistratos la de hver på sin måte noe av grunnlaget for å svekke det arkaiske systemet med aristokratiets eneveldige makt. [11]

Solon innlemmet det tradisjonelle aristokratiet i en definisjon av borgerskap som tildelte en politisk funksjon til alle frie beboere av Attika. Athenere hadde rett til å delta i møtene i rådsforsamlingen. Under disse reformene var posisjon som arkont åpen for alle med bestemte eiendomskvalifikasjoner. Et betydelig demokratisk bidrag var at Solon opprettet et råd, ekklesia (det greske ordet for forsamling) som var åpen for alle voksne athenere av hankjønn, og således overtok mange av funksjonene som areopagos tidligere utøvde. [8]

Den urettmessige forholdet mellom de fattige og de rike Athen hadde havnet i bakgate uten noen vei ut. Solon ble forliksmann, valgt av athenerne selv på deres egen beslutning grunnet sitt ry som klok og rettferdig. Han grep ikke makten som en tyrann. «Jeg ga allmuen tilstrekkelige rettigheter», skrev han i et av sine dikt. «Jeg skjermet begge parter med kraftige skjold og tillot ingen å vinne over den annen med urettferdige midler.»[12] Han løste ikke de økonomiske problemene, men husket som den som innledet storhetstiden. Aristoteles oppsummerte i sitt verk om Athens statsforvaltning følgende resultater: gjeldsslaveri ble opphevet og den som var krenket kunne ta saken til domstolen. Begge deler fremmet fellesskapet ved det svake og fattige flertallet fikk beskyttelse mot adelens vidtgående maktmisbruk. Rettssikkerhet ble athenernes kriterium på et sivilisert politisk system. Likhet for loven ble ansett som demokratiets grunnprinsipp.[13]

Det ble paradoksalt en tyrann som brakte Athen videre på den veien som Solon hadde startet. Ved at aristokraten Peisistratos ble tyrann brøt han rettsstatens prinsipp, skjønt begrepet tyrann var på denne tiden et nøytralt ord uten den odiøse biklangen av undertrykkelse som det fikk senere. Selv om Peisistratos selv tilhørte adelen, nektet han å gi aristokratiet fordeler mot bondestanden og de eiendomsløse. Det var under hans styre at de indre motsetninger ble brakt til opphør, og adelens politiske monopol ble brutt og ikke lenger egenmektige utøvere av makt. Bondestaden kunne endelig leve trygt og uavhengig av sin jord, og ikke lenger truet av gjeldsslaveri og vilkårlig justis. Peisistratos satt med makten i to perioder fram til sin død i 545 f.Kr. Hans sønn Hippias, som etterfulgte ham som tyrann (og i den betydningen av ordet som ettertiden har gitt det), hadde ikke de samme kvaliteter, og ble fordrevet i 510 f.Kr. Det var tretti år med fredelig styre hvor Athen vokste raskt i makt og rikdom.[14]

Kleisthenes er kreditert for å ha reformert Athens konstitusjon ved å fastsette grensene til polis som politisk framfor en geografisk enhet, som Solon hadde etterlatt, ved formelt å identifisere frie borgere i Attika som athenske borgere.[15] Han gjorde så ved å gjøre de eksisterende stammetilhørigheten irrelevant og instituerte ti nye stammer, hver av dem sammensatt av rundt tre tryttier, hver av disse bestående av flere demoi. Hver voksen, mannlig borger som var blitt atten år kunne bli registrert i sin deme og ved denne registreringen ble hans borgerskap bekreftet.[16] For dette ble Kleisthenes referert til av historikerne som «far av demokratiet i Athen»,[17] men han synes å ha blitt demokrat mest av en tilfeldighet da han søkte øyeblikkelig støtte i den innviklede maktkampen etter at tyrannen Hippias var styrtet og vendte seg til folket. De politiske omveltningene til Kleisthenes kom raskt ved at de opprette de institusjoner som han og rådgiverne mente de trengte, likevel tok det ytterligere to generasjoner før det demokratiske systemet var uthogd. Mellom Kleisthenes og Perikles var perserkrigene og Efialtes som ble myrdet i 462 eller 461 f.Kr. og av omstendigheter som ettertiden vet lite om.[18]

De gode forholdene skapte betingelsene for den politiske revolusjon innenfor den athenske statsdannelse. På slutten av 450-tallet f.Kr. fylte inntektene fra Athens imperialistiske styre byen og som ble utsmykket i strålende monumenter. I de siste tiårene av 500-tallet f.Kr. gjennomgikk den athenske konstitusjon en betydelig endring, hovedsakelig ved å gi de ytre demoi en stemme i polis' politikk. Alle betydelige beslutninger ble tatt i en rådsforsamling som var åpen for alle voksne menn, inkludert de ytre demoi. Denne folkeforsamlingen, boulé, møttes en eller to ganger i måneden. En bestemt kvote av valgte årlige rådsmedlemmer kom fra hver deme i henhold til befolkningstallet; den største deme var Akharnai som sendte 22 rådsmedlemmer, mens den minste sendte kun én.[19]

Valg ved loddtrekning var resultatet for demokratiet i Athen og som virkeliggjorde prinsippet om like muligheter for alle. Dermed kunne også fattige sitte i lønnede verv, i folkeforsamlingen og i domstolene. Perikles kunne stolte hevde, i henhold til historikeren Thukydides, at Athens positive særpreg var at fattigdom ikke var en hindring for å delta i politikken. Ved å oppsummere deltakerne i folkeforsamlingen, rådet og domstolen og andre verv, var det flere tusen deltakere, noe som skapte en uvanlig høy grad av politisk erfaring på tvers av klassestrukturene. Enhver borger var i prinsippet i kraft av sitt borgerskap kvalifisert til å ta del i statsstyret, selv om en viss grad av økonomisk uavhengighet fortsatt var en nødvendighet for direkte demokrati av Athens type. En kompleks stat som Athen, med sitt imperium og flåte, krevde kompetente politikere som kunne ofre seg for politikken på heltid. Tradisjonelt ble disse rekruttert blant de rike som hadde råd til det, men etter Peloponneskrigen dukket nye menn opp, og i de siste hundre årene med det athenske demokratiet var det kanskje til og med en tendens at slike menn dominerte. [20]

Grunnlaget for demokratiet var at loven sto over alle, og kunne ikke endres etter hvem som styrte, hvilken gruppe eller fraksjon som tilfeldigvis hadde makten. Det var hva grekerne hadde kjempet for gjennom store deler av arkaisk tid, først mot adelens tradisjonelle privilegier og maktmonopol, og deretter mot tyrannenes ukontrollerte makt. Borgerne i Athen mente at ikke bare hadde de forpliktelser for polis, men at de kunne stille krav til polis. Hvis borgerne mente at polis' regjeringsform ikke var tilfredsstillende, ville de arbeide for å endre den. Skillelinjene mellom politikk og oppstand, stasis som grekerne kalte det, var tynn og kunne utløse borgerkrig. Aristoteles forklarte i Politikken[21] at folket «griper til stasis ut fra ønsket om likhet.» Spørsmålet som gjensto, og som har preget all politisk teori siden, hvordan kunne borgerne være frie om polis hadde ubegrenset makt ved sine lover? Frihet kunne ikke være det samme som kaos, men gi en ordnet tilværelse innenfor et samfunn styrt av et rettferdig lovverk.[22]

Deltagelse og utelukkelse[rediger | rediger kilde]

Athens befolkning[rediger | rediger kilde]

Beregninger på befolkningen i antikkens Athen er vanskelig å beregne. I løpet av 300-tallet f.Kr. kan det ha vært rundt 250 000–300 000 i Attika. De som bodde i byen kan ha utgjort 100 000 mennesker og av disse ville rundt 30 000 ha vært voksne menn som hadde rett til å stemme i forsamlingen. På midten av 400-tallet f.Kr. var antallet voksne menn kanskje så høyt som 60 000, men dette antallet falt betydelig under den påfølgende Peloponneskrigen.[23] Dette antallet holdt seg grunnet innføringen av strengere definisjon av borgerskap. Fra et moderne perspektiv synes disse tallene å være små, men blant greske bystater, polis, var Athen meget stor: de fleste av de rundt tusen greske byene hadde stort sett bare rundt 1000–1500 voksne, mannlige borgere. Korint, en betydelig bystat, hadde på det mest rundt 15 000 borgere.[24]

Athenske kvinner hadde ingen politisk rolle, og ble kun anerkjent som athenske borgere for ekteskap og for å føde barn. En mann var kvalifisert som athensk borger om han hadde athenske foreldre på begge sider. Paradoksalt nok var kvinner mer undertrykt i Athen enn noen annen gresk bystat. Juridisk sett hadde de samme rettigheter som barn, de kunne ikke eie eiendom og hadde ingen arverett. Selv i et militaristisk samfunn som Sparta hadde kvinner bedre rettigheter enn i Athen.[25] Athenske kvinner hadde også begrenset bevegelse i offentligheten og var svært adskilte fra menn.[26]

Den delen av befolkningen som ikke hadde statsborgerskap var utenlandske innbyggere, metoikere, og slaver. Den siste delen var mest tallrike. Rundt 338 f.Kr. hevdet rettskriveren og taleren Hypereides at det var 150 000 slaver i Attika,[27] men dette antallet er sannsynligvis ikke mer enn et inntrykk. Slavene var den største gruppen i samfunnet.[28] Paradokset var at Athen, mer enn noen annen gresk bystat, kom til basere seg på slavehold, og etter at trusselen om gjeldsslaveriet opphørte var det stort sett utenlandske slaver. Frihet og demokrati vokste fram side og side med slaveri og undertrykkelse.[29]

Athensk borgerskap[rediger | rediger kilde]

Kun voksne menn i Athen som hadde fullført deres militære utdannelse som efebos hadde stemmerett. Prosentandelen av befolkningen som faktisk deltok i styringen var mellom 10 og 20 prosent av det totale antallet innbyggere, men dette varierte fra 400- til 300-tallet f.Kr.[23] Det utelukket flertallet av befolkningen: slaver, frigjorte slaver, barn, kvinner og utlendinger (metoikere).[30]

Også utelukket fra stemmerett var borgere viss rettigheter var under suspensjon, vanligvis de som ikke hadde betalt sin gjeld til byen, se atimia. For en del athenerne kunne denne tilstanden være permanent (og tidvis arvelig) diskvalifisering. Gitt det eksklusive og arvelige konseptet av borgerskap som greske bystater opprettholdt, var det en relativ stor andel av befolkningen som deltok i styringen av Athen og i andre radikale demokratier som det athenske, sammenlignet med oligarkier og aristokratier.[23]

I Athen var en del borgere langt mer aktive enn andre, men det store antallet som krevde for at systemet skulle virke er et vitnemål på graden av direkte deltagelse som langt overstiger noe demokrati i moderne tid.[23] Athenske borgere måtte nedstamme fra athenere, men etter reformene til Perikles og Kimon i 450 f.Kr. måtte de bekrefte at at deres foreldre på begge sider var athenske.[31] Selv om lovgivningen ikke hadde tilbakevirkende kraft, ble det fem år senere, da en fri gave på korn hadde kommet fra den egyptiske kongen skulle distribuert blant alle borgerne, ble «mange illegitime oppdaget» og fjernet fra registrene.[32]

Borgerskap, ikke bare for de enkelte, men også for deres etterkommere, kunne bli innviglet av rådsforsamlingen, og ble tidvis gitt til store grupper, som folk fra Plataiai i 427 f.Kr. og Samos i 405 f.Kr., men ved 300-tallet ble det innviglet kun til enkeltindivider og med en særskilt stemmevekt på 6 000. Det var generelt gjort som en belønning for som ytelse eller tjeneste til bystaten. I løpet av et århundre var det begrenset og antallet borgerskap ble heller gitt til hundrevis enn til tusenvis.[33]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Thorley, John (2005): Athenian Democracy, Routledge, s. 74.
  2. ^ «demokrati», Bokmålsordboka. Sitat: «demokrati (fra gr. av demos 'folk' og -krati) styreform der (storparten av) folket har den avgjørende makt, folkestyre.»
  3. ^ «democracy (n.)», Online Etymology Dictionary
  4. ^ Raaflaub, Kurt A. (2007): «The Breakthrough of Demokratia in Mid-Fifth-Century Athens» i: Raaflaub, Kurt A.; Ober, Josiah; Wallace, Robert, red. (2007): Origins of Democracy in Ancient Greece. Berkeley: University of California Press. s. 112
  5. ^ Xenofon: Anabasis 4.4.15
  6. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, Oslo: Universitetetsforlaget, s. 62
  7. ^ Clarke, Paul Barry; Foweraker, Joe (2003): Encyclopedia of Democratic Thought, Routledge, s. 196.
  8. ^ a b Thorley, John (2005): Athenian Democracy, Routledge, s. 10.
  9. ^ Price, Simon; Thonemann (2011): The Birth of Classical Europe, London: Penguin History, s. 124
  10. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 60-61
  11. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 63
  12. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 37
  13. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 38
  14. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 38-39
  15. ^ Farrar, Cynthia (1989): The Origins of Democratic Thinking: The Invention of Politics in Classical Athens, CUP Archive, s. 21.
  16. ^ Thorley, John (2005): Athenian Democracy, Routledge, s. 25
  17. ^ Hunt, Lynn; Martin, Thomas R.; Rosenwein, Barbara H. et al. (2007): The Making of the West, Peoples and Cultures, A Concise History, bind I, Boston & New York: Bedford/St. Martin’s, s. 44.
  18. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 64
  19. ^ Price, Simon; Thonemann (2011): The Birth of Classical Europe, London: Penguin History, s. 124-125
  20. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 64-65
  21. ^ Aristoteles: Politikken, V 1301 b
  22. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 50-51
  23. ^ a b c d Rothchild, John A.: Introduction to Athenian Democracy of the Fifth and Fourth Centuries BCE (PDF), Wayne State University Detroit, Michigan
  24. ^ Dixon, Michael D. (2014): Late Classical and Early Hellenistic Corinth: 338–196 BC, Routledge, s. 44.
  25. ^ Price, Simon; Thonemann (2011): The Birth of Classical Europe, London: Penguin History, s. 127-128
  26. ^ The Unenfranchised I - Women, Athenian Agora Excavations
  27. ^ Hypereides, fragment 13
  28. ^ Kamen, Deborah (2013): Status in Classical Athens, Princeton University Press, s. 9.
  29. ^ Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, s. 40
  30. ^ The Unenfranchised II - Slaves and Resident Aliens, Athenian Agora Excavations
  31. ^ Thorley, John (2005): Athenian Democracy, Routledge, s. 59.
  32. ^ Gagarin, Michael; Cohen, David (2005): The Cambridge Companion to Ancient Greek Law, Cambridge University Press, s. 278
  33. ^ Sinclair, R. K. (1991): Democracy and Participation in Athens, Cambridge University Press, s. 25–26.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Finley, M.I. (1980): Grekere i antikken, Oslo: Universitetetsforlaget
  • Habicht, Christian (1997): Athens from Alexander to Antony. Harvard. ISBN 0-674-05111-4.
  • Hignett, Charles (1962): A History of the Athenian Constitution. Oxford. ISBN 0-19-814213-7.
  • Manville, B.; Ober, Josiah (2003): A Company Of Citizens: What the World's First Democracy Teaches Leaders About Creating Great Organizations. Boston.
  • Meier C. (1998): Athens: A Portrait of the City in its Golden Age. New York
  • Ober, Josiah (1989): Mass and Elite in Democratic Athens: Rhetoric, Ideology and the Power of the People. Princeton.
  • Ober, Josiah; Hendrick, C. (1996): Demokratia: A Conversation on Democracies, Ancient And Modern. Princeton.
  • Rhodes, P.J. (2004): Athenian Democracy. Edinburgh.
  • Price, Simon; Thonemann (2011): The Birth of Classical Europe, London: Penguin History
  • Sinclair, R. K. (1988): Democracy and Participation in Athens. Cambridge University Press.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Athenske demokrati – bilder, video eller lyd