Semittiske språk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Semittiske språk er den nordøstlige undergruppen av de afroasiatiske språkene, og den eneste gruppen i denne familien som tales utenfor Afrika. Semittisk (fra det bibelske navnet «Shem») var til å begynne med referert til en språkgruppe med opphav i Midtøsten, nå kalt semittiske språk.

I denne språkgruppen inngår de oldtidige og moderne språkene amharisk, arabisk, arameisk, akkadisk, ugarittisk, hebraisk, maltesisk, syrisk, tigrinja og flere. Språkgruppen innbefatter derfor noen av historiens og litteraturens mest berømte språk, og noen av de språkene med den lengste kjente historien.

Semittiske språk var utbredt i Midtøsten i den tidligste historiske tid. Siden har de spilt en avgjørende rolle i det området, samtidig som de også har utbredt seg til Afrika. De etiopiske språk oppstod da folk utvandret fra det sørlige Arabia til dagens Etiopia og omegn allerede i oldtiden. Arabisk har med tiden spredd seg til store deler av det nordlige Afrika der det i dag er morsmål for mange, og av andre brukes som kommunikasjonsspråk. Språket med flest talere i dag er arabisk, etterfulgt av amharisk, hebraisk og tigrinja.

Et av de viktigste kjennetegnene er at mange ord i utgangspunktet består av en rot på noen få konsonanter, vanligvis tre, som blir bøyd ved at forskjellige vokaler settes inn, og at forskjellige prefikser og suffikser tilføyes.

Se også[rediger | rediger kilde]