Brexit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Storbritannia og unionens 27 resterende medlemsstater i hhv. oransje og blått

Storbritannias utmeldelse fra Den europeiske union (uformelt omtalt som brexit, et teleskopord av britisk exit) er ventet å finne sted den 29. mars 2019 kl. 23 britisk tid. Bakgrunnen for utmeldelsen er den britiske folkeavstemningen om medlemskapet som ble avholdt den 23. juni 2016, hvor 51,89 % av velgerne stemte for å forlate EU, mens 48,11 % stemte for å forbli i EU.

Prosess[rediger | rediger kilde]

I mars 2017 vedtok det britiske parlamentet en lov som gir regjeringen fullmakt til å forhandle om Storbritannias uttreden fra EU. Etter at denne loven ble sanksjonert av dronningen den 16. mars 2017 kunne regjeringen meddele overfor EU at landet hadde til hensikt å melde seg ut, som igangsatte utmeldingsprosessen gitt i artikkel 50 av Traktat om Den europeiske union.[1] [2]

David Davis var minister for uttreden fra EU, en ny stilling opprettet av Theresa May 13. juli 2016. Her til høyre sammen med Matti Maasikas, Estlands EU-minister.

Forhandlingene om Storbritannias uttreden fra EU startet formelt da Theresa Mays regjering aktiverte artikkel 50 i Traktaten om Den europeiske union. Denne artikkelen kom inn i traktaten da Lisboatraktaten trådte i kraft i 2009. Artikkel 50 ble aktivert 29. mars 2017 da et brev om Storbritannias utmeldelse ble overlevert presidenten for Det europeiske råd, Donald Tusk.[3] Forhandlingene forventes å vare i to år, men tidsfristen kan forlenges.

Theresa May etablerte en egen minister for utmelding fra EU i juli 2016.[4] Forhandlingene er stipulert til å vare i to år, men kan ta lengre tid. Statsminister Theresa May legger opp til en omfattende frihandelsavtale med EU til erstatning for medlemskap.[5] EUs ledelse la i utgangspunktet opp til handelsavtale omtrent som den Canada har.[6] mens regjeringen ved brexit-minister David Davis selv ønsket en avtale mer omfattende enn Canadas og Japans, også omtalt som «Canada+» eller «Canada++», der blant annet finansielle tjenester skulle inngå,[7][8] Overgang til EFTA og eventuelt EØS er en aktuell løsning for Storbritannia,[9][10] en løsning den britiske regjeringen avviste etter folkeavstemningen.[11]

Boris Johnson trakk seg som utenriksminister i juli 2018 fordi han var uenig i Theresa Mays plan for en «myk» brexit.
SitatThe Tory Brexiteers unite the politics of the 1950s with the economics of the 19th century – daydreaming about a Britannia that both rules the waves and waives the rules.Sitat
Jeremy Corbyn i tale på Labours landsmøte, september 2018[12]

Utenriksminister Boris Johnson og David Davis kunngjorde 8. og 9. juli 2018 at de trakk seg fra sine stillinger fordi de mente at regjeringens strategi for å forlate EU ikke var radikal nok.[13] Mays regjering ble 6. juli enige om å arbeide for en frihandelsavtale med industri- og jordbruksprodukter der Storbritannia i praksis forblir en del av EUs indre marked for varer men ikke for tjenester. May ønsker også et regelverk for bevegelse av arbeidskraft.[14]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mason, Rowena; Asthana, Anushka; O'Carroll, Lisa (13. mars 2017). «Parliament passes Brexit bill and opens way to triggering article 50». the Guardian (engelsk). Besøkt 10. mars 2018. 
  2. ^ Dronning Elizabeth har satt sin underskrift på brexit-lov, Politiken, 16. marts 2017
  3. ^ «Nedtellingen er i gang for brexit | ABC Nyheter». 29. mars 2017. Besøkt 29. mars 2017. 
  4. ^ «David Davis has just been named 'minister for Brexit' in Theresa May's new Cabinet». The Independent (engelsk). 13. juli 2016. Besøkt 10. mars 2018. 
  5. ^ Ash, Timothy Garton (30. mars 2017). «Brexit is a tragedy, but there’s much we can do before the final act | Timothy Garton Ash». the Guardian (engelsk). Besøkt 8. mars 2018. 
  6. ^ «Subscribe to read». Financial Times (engelsk). 21. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  7. ^ «Davis wants 'Canada plus' trade deal». BBC News (engelsk). 10. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  8. ^ «What is a ‘Canada plus plus plus’ trade deal?». The Week UK (engelsk). 11. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  9. ^ «Norge vil ikke ha britene i EØS - men kan gjøre lite for å stoppe dem». Aftenposten. 4. september 2017. Besøkt 8. mars 2018. 
  10. ^ «Norwegian lessons for Brexit Britain». The Economist (engelsk). 22. februar 2018. Besøkt 8. mars 2018. 
  11. ^ «Før brexit slaktet de EØS-avtalen. Nå kan britene ende opp som Norge likevel.». Aftenposten. 31. august 2017. Besøkt 8. mars 2018. 
  12. ^ https://www.dn.no/kommentar/politikk/brexit/labour-party/sparker-i-britisk-politisk-spagat/2-1-429893
  13. ^ Stewart, Heather (9. juli 2018). «Brexit secretary David Davis resigns plunging government into crisis». the Guardian (engelsk). Besøkt 14. juli 2018. 
  14. ^ Brexit uten handelsavtaler er økonomisk selvmord. Dagens Næringsliv, 11. juli 2018, s.6-8.