Brexit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Storbritannia og unionens 27 resterende medlemsstater i hhv. oransje og blått

Brexit (uformelt omtalt som, et teleskopord for britisk exit) eller utmeldelsen av Storbritannia fra Den europeiske union er bestemt å tre i kraft den 29. mars 2019 kl. 23 britisk tid. Bakgrunnen for utmeldelsen er den britiske folkeavstemningen om medlemskapet som ble avholdt den 23. juni 2016, hvor 51,9 % av velgerne stemte for å forlate Den europeiske union (EU).

Under en konservativ regjering ledet av Edward Heath sluttet Storbritannia seg til EUs forløper, Det europeiske fellesskap (EF), i 1973. Medlemskapet ble underbygd med en folkeavstemning i 1975. I 1970- og 1980-årene ble utmeldelse fra EF i hovedsak fremmet av britisk venstreside, hvor Labours (det britiske arbeiderpartiet) valgprogram fra 1983 argumenterte for full utmeldelse. Mot slutten av 1980-årene vokste opposisjonen på britisk høyreside, mot utviklingen av EF til en politisk union. Statsminister Margaret Thatcher ble stadig mer skeptisk til EF, selv om hun var for europeisk frihandel. Fra 1990-årene kom motstand mot videre europeisk integrasjon i hovedsak fra høyresiden i britisk politikk, og uenighet innen det konservative partiet førte til opprør over Maastricht-traktaten i 1992.

Det nyetablerte United Kingdom Independence Party (UKIP) var ledende i å argumentere for en ny folkeavstemning om fortsatt medlemskap i det som i 1990-årene hadde blitt den europeiske union (EU), og partiets økende popularitet førte til at det ved valget i 2014 fikk en rekke plasser i Europaparlamentet. Den tverrpolitiske kampanjen People's Pledge bidro også til å få gjennom en folkeavstemning. Ved valget i Storbritannia i 2015 lovet den konservative statsministeren David Cameron at en folkeavstemning om Storbritannias tilslutning til EU skulle avholdes, et løfte han innfridde året etter, under press fra den EU-skeptiske delen av partiet. Avstemningen i 2016 førte til et flertall for å gå ut av EU, Cameron gikk av som statsminister, og ble etterfulgt av Theresa May. For å styrke sin posisjon i forhandlingene med EU avholdt hun valg året etter (i 2017), men resultatet ble at hun mistet flertallet i parlamentet, og hennes regjering måtte søke støtte fra det nord-irske unionistpartiet (DUP).

Den 29. mars 2017 påkalte den britiske regjeringen artikkel 50 i Traktaten om Den Europeiske Union og Storbritannia skal tre ut av EU 29. mars 2019, når perioden for forhandling av en uttrekningsavtale vil avsluttes, med mindre en forlengelse blir avtalt. Statsminister May kunngjorde den britiske regjeringens hensikt å ikke søke permanent medlemskap i EUs indre marked, eller EUs tollunion etter utmeldelsen og lovte å annullere European Communities Act 1972 og innpasse eksisterende EU lov i britisk lov. Et nytt departement, the Department for Exiting the European Union (departementet for uttredelse av EU), ble opprettet i juli 2016. Forhandlinger med EU begynte offisielt i juni 2017, med sikte på å fullføre avtalen om uttredelse i oktober 2018. I juni 2018 fremla Storbritannia og EU en felles rapport vedrørende enighet om toll, merverdiavgift og Euratom. I juli 2018 sluttet den britiske regjeringen seg til Chequersplanen (engelsk: the Chequers plan), en oversikt over forslag fra den britiske regjering. I november 2018 ble det enighet om en avtale for uttredelse mellom den britiske regjeringen og EU (the Draft Withdrawal Agreement and Outline Political Declaration). Den 15. januar 2019 stemte underhuset i det britiske parlamentet ned avtalen, med 432 mot og 202 for, det største parlamentariske nederlag noensinne for en britisk regjering.

De fleste økonomer mener brexit vil redusere briters inntekt, og at avstemningen i seg selv har skadet økonomien. Studier etter avstemningen viser tap på 404 pund for et gjennomsnittlig britisk hushold fra økt inflasjon, og tap av mellom 2 og 2,5 prosent av brutto nasjonalprodukt. Brexit antas å redusere immigrasjon fra EØS-land til Storbritannia og gi landets høyere utdanning og forskning utfordringer. Per november 2018 er resultatet av oppgjøret (Storbritannias overtakelse av EUs eksisterende handelsavtaler, forbindelse med Irland og andre EU-land) usikkert. Hvordan Storbritannia påvirkes av bruddet avhenger av om det blir en hard brexit eller en myk brexit. Beregninger av det britiske finansdepartementet fant at intet scenario for brexit ble antatt å forbedre landets økonomi. En utredning av finansdepartementet fra november 2018 om Chequersplanen anslo at i løpet av 15 år ville den britiske økonomien være 3,9 % mindre, enn om landet forble i EU.

Terminologi og etymologi[rediger | rediger kilde]

SitatThe Tory Brexiteers unite the politics of the 1950s with the economics of the 19th century – daydreaming about a Britannia that both rules the waves and waives the rules.Sitat
Jeremy Corbyn i tale på Labours landsmøte, september 2018[1]

I forbindelse med folkeavstemningen og forhandlingene i etterkant, har en rekke nye begrep kommet i vanlig bruk (uthevede oppslagsord på engelsk).

Backstop
Et begrep som viser til den britiske regjeringens forslag om å holde Nord-Irland forenlig med EUs tollunion og Det indre marked, for å unngå nye grensehindre mellom Nord-Irland og Irland, så Belfastavtalen, eller langfredagsavtalen (engelsk: Good Friday Agreement) ikke undergraves. Prinsipielt er det en midlertidig løsning mens Storbritannia utvikler teknologi som foretar kontroll av toll og andre forhold, som ved andre grenser mellom Storbritannia og EU.[2][3]
Blind/Blindfold Brexit
Ble formulert i september 2018 for å beskrive et scenario hvor Storbritannia forlater EU uten klarhet i rammene for en fremtidig handelsavtale.[4][5] EU og britiske forhandlere vil da ha perioden frem til 31. desember 2020 for å avgjøre en handelsavtale, i mellomtiden vil Storbritannia i praksis forbli medlem av EU, men uten stemmerett.[6][7]
Brexit
Brexit (som en tidlig variant, brixit), er et teleskopord av British og Exit. I vanlig bruk ble det avledet fra Grexit, med tanke på at Hellas (engelsk: Greece) kom til å trekke seg ut av Eurosonen. Slik situasjonen er per februar 2019, vil Brexit, i henhold til EUs og Storbritannias lover, finne sted 29. mars 2019..[8][9]
Brexiteer/Brexiter
De som støtter Brexit blir noen ganger omtalt som Brexiteers.[10][11] or "Brexiters".[12] Alternativt har Leavers også blitt benyttet.[13][14]
Canada Plus
Dette er forkortelse som dekker at Storbritannia trekker seg ut av EU og undertegner en frihandelsavtale. Landet kan da styre sin handelspolitikk med land utenfor EU, men det vil kreve regler for å bestemme hvor varene opprinnelig kommer fra (engelsk: rules of origin) for handel med EU. Det er sannsynlig at dette vil føre til at handelspolitikken er mindre fri enn om Storbritannia slutter seg til EFTA, og vil føre til ekstra grensekontroller, noe som vil være et omstridt punkt, særlig i Irland. Frihandelsavtalen mellom EU og Canada tok syv år med forhandlinger, men tilhengere av Brexit hevder at en tilsvarende avtale med EU kan være vesentlig raskere da de to partene allerede er overens på regelverk.[15]
Chequers plan
Britisk medias navn på The framework for the future relationship between the United Kingdom and the European Union (Norsk: Rammeverket for det fremtidige forholdet mellom Storbritannia og Den europeiske union), den britiske regjeringens melding (engelsk: White paper) vedtatt i møte på statsministerens landsted Chequers og offentliggjort 12. juli 2018. Planen beskriver hva slags forhold den britiske regjeringen ønsker med EU etter Brexit.[16][17] Den 22. november 2018 publiserte den britiske regjeringen en oppdatert utgave av planen.[18]
Divorce bill
Det er forventet at Storbritannia vil gi et bidrag for de finansielle forpliktelser landet aksepterte mens det fremdeles var medlem av EU, og som ikke er avsluttet. I den første delen av forhandlingene ble totalbeløpet omtalt som single financial settlement (norsk: enkeltstående finansielle oppgjør), eller bare the settlement (norsk: oppgjøret). I media har dette blitt omtalt som exit bill (norsk: avskjedsregningen) eller divorce bill (norsk: skilsmisseregningen), mens EU omtaler det som å gjøre opp utestående (engelsk: settling the accounts).[19] Mens han var Brexit Secretary, uttalte Dominic Raab at Storbritannia ikke ville betale noe finansielt oppgjør med EU i en situasjon hvor det ikke ble noen avtale.[20] Avtalen om å forlate EU, offentliggjort i november 2018, oppgir at Storbritannias finansielle bidrag vil bli £39 milliarder (om lag 400 milliarder norske kroner).
Hard and soft Brexit
Hard Brexit og soft Brexit er uoffisielle begrep som er vanlig brukt av media,[21] for å beskrive forbindelsene mellom Storbritannia og EU etter en britisk uttredelse. En hard Brexit (også omtalt på engelsk som no-deal Brexit) viser vanligvis til at Storbritannia forlater EU med få eller ingen avtaler på plass, så handel må skje etter World Trade Organizations (WTO) regler, og tjenester ikke lenger ytes fra organisasjoner i EU, som flysikkerhet fra Det europeiske luftfartssikkerhetsbyrå.[22] Soft Brexit (norsk: myk Brexit) omfatter enhver avtale som som innbefatter å beholde medlemskap i Det indre marked og i det minste noe fri bevegelse av mennesker i henhold til regler under EØS.[23] Theresa Mays Chequers plan inkluderte noen sider av myk Brexit.[24] Bemerk at EØS og avtalen med Sveits omfatter fullstendig fri bevegelse av mennesker, og at EU har krevd at det skal inkluderes i en avtale med Storbritannia om full frihandel.
Managed no deal
«Managed no-deal Brexit»[25] eller «managed no deal Brexit»[26] ble stadig mer nevnt mot slutten av 2018, med bakgrunn i den omfattende mengden av politiske, juridiske og tekniske avgjørelser nødvendig hvis det ikke er undertegnet noen avtale om uttredelse, når Storbritannia går ut av EU.
Norway Model / Norway-plus
Dette er en modell hvor Storbritannia forlater EU, men blir medlem av European Free Trade Association (EFTA) og EØS (engelsk: European Economic Area, EEA), eventuelt med tillegg av en tollunion (Norway-plus). Medlemskap i EFTA og EØS gir Storbritannia fortsatt medlemskap i Det indre marked, men uten å være underlagt felles landbruks- og fiskeripolitikk. Landet vil da heller ikke være underlagt EUs domstol. Storbritannia vil være underlagt EFTAs domstol, som i hovedsak følger EUs domstol, vil måtte innpasse store mengder av EUs lovverk, og vil ha lite å si ved utformingen av EUs regler, en del av de må landet også følge. Storbritannia må også tillate fri bevegelse av mennesker mellom landet og EU, noe som ble sett som et avgjørende punkt under folkeavstemningen.[27]
Remainer
De som er tilhengere av forsatt britisk medlemskap i EU omtales noen ganger som «Remainers».[28] Det nedlatende uttrykket «Remoaner» (et teleskopord av remainer og moaner) brukes noen ganger av media som støtter Brexit.[29][30]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

De indre seks europeiske statene undertegnet Paris-traktaten i 1951, hvorved Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF) ble etablert. Messina-konferansen i 1955 fastslo at EKSF var en suksess og bestemte at konseptet skulle utvides, det ledet til at Roma-traktaten ble undertegnet i 1957, med etablering av Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC) og Det europeiske atomenergifellesskap (EURATOM). I 1967 ble disse kjent som Det europeiske fellesskap. Storbritannia forsøkte å bli medlem i 1963 og 1967, men søknadene om medlemskap ble stoppet ved veto av Frankrikes president Charles de Gaulle.[31] Etter de Gaulle gikk av som fransk president søkte Storbritannia igjen om medlemskap og den konservative statsminister Edward Heath undertegnet avtale om tilslutning i 1972.[32] Parlamentet vedtok loven om tilslutning senere samme år[33] og Storbritannia sluttet seg til Danmark og Irland i å bli medlem av EEC 1. januar 1973.[34]

Ved det britiske parlamentsvalget i oktober 1974 hadde opposisjonspartiet Labour forpliktet seg til å reforhandle Storbritannias medlemskapsbetingelser (som de anså lite fordelaktige), og deretter avholde en folkeavstemning om fortsatt medlemskap basert på de nye betingelsene.[35] Etter Labour vant valget holdt Storbritannia i 1975 sin første nasjonale folkeavstemning, hvor spørsmålet var om landet skulle forbli medlem av EU. Til tross for betydelige uenigheter innen regjeringspartiet Labour,,[36] så støttet alle større politiske partier og pressen fortsatt medlemskap i EEC Den 5. juni 1975 stemte 67,2 % av velgerne, og alle, bortsett fra to[37] av landets fylker for å forbli i EU,[38] støtte for å bli i EEC i 1975 synes ikke relatert til støtte for å forlate EU ved folkeavstemningen i 2016.[39]

Sammenligning av resultatene av folkeavstemningene i 1975 og 2016

Til parlamentsvalget i 1983 drev Labour valgkamp på et løfte om å trekke Storbritannia ut av EF uten en folkeavstemning,[40] men etter et kraftig nederlag skiftet Labour standpunkt.[40] I 1985 undertegnet Margaret Thatchers andre regjering Den europeiske enhetsakt – den første større revisjon av Roma-traktaten – uten noen folkeavstemning.

In October 1990, under pressure from senior ministers and despite Margaret Thatcher's deep reservations, the United Kingdom joined the European Exchange Rate Mechanism (ERM), with the pound sterling pegged to the deutschmark. Thatcher resigned as Prime Minister the following month, amid Conservative Party divisions arising partly from her increasingly Eurosceptic views. The United Kingdom and Italy were forced to withdraw from the ERM in September 1992, after the pound sterling and the lira came under pressure from currency speculation ("Black Wednesday").[41]

Under the Maastricht Treaty, the European Communities became the European Union on 1 November 1993,[42] reflecting the evolution of the organisation from an economic union into a political union.[43] Denmark, France, and Ireland held referendums to ratify the Maastricht Treaty. In accordance with British constitutional convention, specifically that of parliamentary sovereignty, ratification in the UK was not subject to approval by referendum. Despite this, the British constitutional historian Vernon Bogdanor wrote at the time that there was "a clear constitutional rationale for requiring a referendum" because although MPs are entrusted with legislative power by the electorate, they are not given authority to transfer that power (the UK's previous three referendums all concerned the transfer of parliamentary powers). Further, as the ratification of the treaty was in the manifestos of the three major political parties, voters opposed to ratification had no way to express that opposition. For Bogdanor, while the ratification of the treaty by the House of Commons might be legal, it would not be legitimate – which requires popular consent. The way in which the treaty was ratified, he judged, was "likely to have fundamental consequences both for British politics and for Britain's relationship with the European Community.”[44][45] This perceived democratic deficit directly led to the formation of the Referendum Party and the United Kingdom Independence Party.

Referendum Party and UKIP[rediger | rediger kilde]

In 1994, Sir James Goldsmith formed the Referendum Party to contest the 1997 general election on a platform of providing a referendum on the nature of the United Kingdom's relationship with the EU.[46][47] The party fielded candidates in 547 constituencies at that election, and won 810,860 votes—2.6 per cent of the total votes cast—[48] but failed to win a single parliamentary seat due to the vote being spread across the country. The Referendum Party disbanded after Goldsmith's death in 1997.

The UK Independence Party (UKIP), a Eurosceptic political party, was also formed in 1993. It achieved third place in the UK during the 2004 European elections, second place in the 2009 European elections and first place in the 2014 European elections, with 27.5 per cent of the total vote. This was the first time since the 1910 general election that any party other than Labour or the Conservatives had taken the largest share of the vote in a nationwide election.[49] UKIP's electoral success in the 2014 European election is documented as the strongest correlate of the support for the leave campaign in the 2016 referendum.[50]

UKIP won two by-elections (triggered by defecting Conservative MPs) in 2014; in the 2015 general election, the party took 12.6 per cent of the total vote and held one of the two seats won in 2014.[51]

Opinion polls 1977–2015[rediger | rediger kilde]

Both pro- and anti-EU views have had majority support at different times since 1977.[52] In the European Communities membership referendum of 1975, two-thirds of British voters favoured continued EC membership.

In a statistical analysis published in April 2016, Professor John Curtice of Strathclyde University defined Euroscepticism as the wish to sever or reduce the powers of the EU and, conversely, Europhilia as the desire to preserve or increase the powers of the EU. According to this definition, the British Social Attitudes (BSA) surveys showed an increase in Euroscepticism from 38 per cent, in 1993, to 65 per cent in 2015. Euroscepticism should, however, not be confused with the wish to leave the EU: the BSA survey for the period July–November 2015 showed that 60 per cent backed the option to continue as an EU member and 30 per cent backed the option to withdraw.[53]

Storbritannias innmelding[rediger | rediger kilde]

Storbritannias søknad om medlemskap i EEC ble godtatt i september 1961 og langvarige forhandlinger ble innledet. Danmark søkte dagen etter Storbritannia og Norge søkte i 1962. I 1963 la den franske president Charles de Gaulle ned veto mot at skulle bli Storbritannia og erklærte at Stortbritannia ikke var modent for medlemskap på grunn av bånd til USA og det britiske samveldet. Storbritannia ønsket blant annet 12-15 år overgangsperiode for sitt landbruk.[54] Norge, Danmark og Irland trakk deretter sine søknader om medlemskap. I mai 1967 søkte Storbritannia på nytt. Charles de Gaulle sa igjen nei i 1967, da han gikk av i 1969 var det åpent for britisk medlemskap.[55][56] Forhandlinger med søkerne ble innledet i 1969. Avtalen var ferdig i januar 1972 og utvidelsen av EEC ble godtatt ved folkeavstemning i Frankrike (67,7 % stemte ja) i april 1972. Folkeavstemningen i Norge flertall (54 %) mot medlemskap, mens det i Danmark ble flertall for (63,5 % for). Norge inngikk i stedet en frihandelsavtale fra 1973.[54]

EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC ved Stockholm-konvensjonen av 1960 (etter innledende forhandlinger i 1959[57]). Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.[54] EFTA ble opprettet som et frihandelsforbund der toll mellom landene skulle avskaffes, men mulighet til ulike tollsatser overfor tredjeland. EEC ble opprettet som en tollunion uten toll innad og med felles tollsatser utad. EFTA-landene ble også kalt «de ytre syv».[57]

Prosess[rediger | rediger kilde]

I mars 2017 vedtok det britiske parlamentet en lov som gir regjeringen fullmakt til å forhandle om Storbritannias uttreden fra EU. Etter at denne loven ble sanksjonert av dronningen den 16. mars 2017 kunne regjeringen meddele overfor EU at landet hadde til hensikt å melde seg ut, som igangsatte utmeldingsprosessen gitt i artikkel 50 av Traktat om Den europeiske union.[58][59]

David Davis var minister for uttreden fra EU, en ny stilling opprettet av Theresa May 13. juli 2016. Her til høyre sammen med Matti Maasikas, Estlands EU-minister.

Forhandlingene om Storbritannias uttreden fra EU startet formelt da Theresa Mays regjering aktiverte artikkel 50 i Traktaten om Den europeiske union. Denne artikkelen kom inn i traktaten da Lisboatraktaten trådte i kraft i 2009. Artikkel 50 ble aktivert 29. mars 2017 da et brev om Storbritannias utmeldelse ble overlevert presidenten for Det europeiske råd, Donald Tusk.[60] Forhandlingene forventes å vare i to år, men tidsfristen kan forlenges.

Statsminister Theresa May etablerte en egen minister for utmelding fra EU i juli 2016.[61] Forhandlingene er stipulert til å vare i to år, men kan ta lengre tid. Statsminister Theresa May legger opp til en omfattende frihandelsavtale med EU til erstatning for medlemskap.[62] EUs ledelse la i utgangspunktet opp til handelsavtale omtrent som den Canada har.[63] mens regjeringen ved brexit-minister David Davis selv ønsket en avtale mer omfattende enn Canadas og Japans, også omtalt som «Canada+» eller «Canada++», der blant annet finansielle tjenester skulle inngå,[64][65] Overgang til EFTA og eventuelt EØS er blitt presentert som aktuelle løsninger for Storbritannia,[66][67] en løsning den britiske regjeringen avviste etter folkeavstemningen.[68]

Boris Johnson trakk seg som utenriksminister i juli 2018 fordi han var uenig i Theresa Mays plan for en «myk» brexit.

Utenriksminister Boris Johnson og David Davis kunngjorde 8. og 9. juli 2018 at de trakk seg fra sine stillinger fordi de mente at regjeringens strategi for å forlate EU ikke var radikal nok.[69] Mays regjering ble 6. juli enige om å arbeide for en frihandelsavtale med industri- og jordbruksprodukter der Storbritannia i praksis forblir en del av EUs indre marked for varer men ikke for tjenester. May ønsker også et regelverk for bevegelse av arbeidskraft.[70]

Den 15. januar 2019 ble regjeringens avtaleforslag for utmeldelse nedstemt med 230 stemmer (432 mot, 202 for), hva som ble regnet som et betydelig politisk tilbakeslag, og er det tallmessig verste avstemningsnederlaget på 95 år i parlamentet.[71][72](a)

Se også[rediger | rediger kilde]

Noter[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ https://www.dn.no/kommentar/politikk/brexit/labour-party/sparker-i-britisk-politisk-spagat/2-1-429893
  2. ^ Philip Alan Lote (22. oktober 2018). «Derfor er «Back Stop» så viktig i EU – det blir ikke engang oversatt». NRK. Besøkt 12. februar 2019. «Hva betyr «Back Stop»? «Back Stop» er enten en spiller eller sikkerhetsnett i «rounders» som er den engelske varianten av baseball, eller på norsk noe ganske likt slåball. Gjerdet eller spilleren skal fange ballen om spilleren med balltreet bommer. I jussen har «Back Stop» fått betydningen av en siste juridisk utvei eller garanti.» 
  3. ^ «Q&A: The Irish border Brexit backstop». BBC. 13. desember 2018. Besøkt 12. februar 2019. 
  4. ^ Blitz, James (6. september 2018). «The danger of a 'blind Brexit'». Financial Times. 
  5. ^ Castle, Stephen (20. september 2018). «As Britain's departure nears, talk grows of a ‘blind Brexit’.». The New York Times. s. A10. 
  6. ^ Boffey, Daniel (3. september 2018). «Emmanuel Macron stresses opposition to 'blind Brexit'». The Guardian. 
  7. ^ Bevington, Matthew (19. september 2018). «Why talk is growing around "blind Brexit"». Prospect. 
  8. ^ «Explainer: The what, when, and why of "Brexit"». USA Today. 22. februar 2016. 
  9. ^ "Brexit, n." OED Online. Oxford University Press, mars 2017. Web. 9. mai 2017.
  10. ^ Kuenssberg, Laura (7. september 2017). «Brexiteers' letter adds to pressure on May». BBC. 
  11. ^ Tom Peck (28. desember 2017). UK must pay for French ports after Brexit, Macron to tell May. The Independent.
  12. ^ «Oxford English Dictionary definition of Brexiter». Oxford English Dictionary. 
  13. ^ «Oxford English Dictionary definition of Leaver». Oxford English Dictionary. Besøkt 18. januar 2019. 
  14. ^ Wheeler, Brian (14. desember 2017). «Brexit: Can Leavers and Remainers call a Christmas truce?». BBC. Besøkt 18. januar 2019. 
  15. ^ «Would Canada-plus do the trick?». Besøkt 17. november 2018. 
  16. ^ Stewart, Heather (29. august 2018). «No-deal Brexit is only alternative to Chequers plan, says Lidington». The Guardian. 
  17. ^ Kentish, Benjamin (30. august 2018). «Brexit: David Lidington warns EU that Chequers plan is only alternative to no-deal». The Independent. 
  18. ^ «Draft Political Declaration setting out the framework for the future relationship between the United Kingdom and the European Union». Department for Exiting the European Union via GOV.UK. 22. november 2018. 
  19. ^ Keep, Matthew (12 December 2017). «Brexit: the exit bill» (PDF). House of Commons Library. CBP-8039. «When the UK leaves the EU it is expected to make a contribution towards the EU's outstanding financial commitments – spending that was agreed while the UK was a member. The media have labelled this as an 'exit bill' or 'divorce bill', the EU see it as a matter of 'settling the accounts'. The issue has been discussed in the first phase of Brexit negotiations under the title of the 'single financial settlement' (the settlement).»  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  20. ^ «PM to discuss no-deal Brexit plans». BBC News. 13. september 2018. 
  21. ^ «"Hard" Brexit most likely outcome for UK leaving EU, says S&P». 11. november 2016. Besøkt 18. mars 2017. 
  22. ^ Morris, Hugh (25. oktober 2018). «Air industry chief predicts 'chaos' for holiday flights in event of no-deal Brexit». The Telegraph. Besøkt 26. oktober 2018. 
  23. ^ «Brexit: What are the options? Alternative Brexit models». BBC News. 15. januar 2017. Besøkt 24. februar 2017. 
  24. ^ «How Brexit weakens and strengthens Britain's Conservatives». The Economist (engelsk). 
  25. ^ "Could the next Tory leader really pull off a 'managed no-deal Brexit', New Statesman, 11. desember 2018.[1]
  26. ^ "Brussels rules out 'managed no deal Brexit'", The Telegraph, 19. desember 2018.[2]
  27. ^ «The Norway model is back on the Brexit agenda – here's what that means». Besøkt 17. november 2018. 
  28. ^ «Remainer (definition)». Oxford English Dictionary. Besøkt 31. august 2018. 
  29. ^ Devlin, Kate (3. juni 2018). «Brexit Block: Army of Remainers will go door-to-door in bid to overturn EU exit». 
  30. ^ «Stop crying, remoaners! There's never been a better time to be British». 30. desember 2017. 
  31. ^ «1967: De Gaulle says "non" to Britain – again». BBC News. 27. november 1976. Besøkt 9. mars 2016. 
  32. ^ «Into Europe». Parliament of the United Kingdom. Besøkt 25. februar 2017. 
  33. ^ «English text of EU Accession Treaty 1972, Cmnd. 7463» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) . Besøkt 24. februar 2017. 
  34. ^ «1973: Britain joins the EEC». BBC News. 1. anuar 1973. Besøkt 9. mars 2016.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  35. ^ Alex May, Britain and Europe since 1945 (1999).
  36. ^ «BBC on this day – 26 – 1975: Labour votes to leave the EEC». BBC. 
  37. ^ the Shetland Islands and the Outer Hebrides
  38. ^ «Research Briefings – The 1974–1975 UK Renegotiation of EEC Membership and Referendum». Parliament of the United Kingdom. Besøkt 19 May 2016.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  39. ^ «Who Voted for Brexit? A comprehensive district level analysis». Becker, Fetzer, Novy, University of Warwick. Besøkt 22. november 2016. 
  40. ^ a b Vaidyanathan, Rajini (4. mars 2010). «Michael Foot: What did the "longest suicide note" say?». BBC News Magazine. BBC. Besøkt 21. oktober 2015. 
  41. ^ Dury, Hélène. «Black Wednesday» (PDF). Besøkt 24 February 2016.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  42. ^ «EU treaties». Europa (web portal). Arkivert fra originalen 13 September 2016. Besøkt 15 September 2016.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  43. ^ «EUROPA The EU in brief». Europa (web portal). Besøkt 19 May 2016.  Sjekk datoverdier i |besøksdato= (hjelp)
  44. ^ Bogdanor also quotes John Locke’s The Second Treatise of Government: ‘The Legislative cannot transfer the power of making laws to any other hands. For it being but a delegated power from the People, they who have it cannot pass it to others.' - Bogdanor, Vernon (8 June 1993). Why the people should have a vote on Maastricht: The House of Lords must uphold democracy and insist on a referendum. The Independent.
  45. ^ Bogdanor, Vernon (26 July 1993). Futility of a House with no windows. The Independent.
  46. ^ Heath, Anthony; Jowell, Roger; Taylor, Bridget; Thomson, Katarina (1 January 1998). «Euroscepticism and the referendum party». British Elections & Parties Review. 8 (1): 95–110. ISSN 1368-9886. doi:10.1080/13689889808413007.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  47. ^ Carter, N.; Evans, M.; Alderman, K.; Gorham, S. (1 July 1998). «Europe, Goldsmith and the Referendum Party». Parliamentary Affairs. 51 (3): 470–485. ISSN 0031-2290. doi:10.1093/oxfordjournals.pa.a028811.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  48. ^ «UK Election 1997». Politicsresources.net. Arkivert fra originalen 21 September 2011. Besøkt 16 July 2015.  Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  49. ^ «10 key lessons from the European election results». The Guardian. 26 May 2014. Besøkt 31 May 2014.  Sjekk datoverdier i |besøksdato=, |dato= (hjelp)
  50. ^ «Does Migration Cause Extreme Voting?» (PDF). Becker and Fetzer, University of Warwick. 18 October 2016. Besøkt 30 November 2016.  Sjekk datoverdier i |besøksdato=, |dato= (hjelp)
  51. ^ Matt Osborn (7 May 2015). «2015 UK general election results in full». The Guardian.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  52. ^ Mortimore, Roger. «Polling history: 40 years of British views on "in or out" of Europe». The Conversation. 
  53. ^ Tarran, Brian (8 April 2016). «The Economy: a Brexit vote winner?». Significance. 13 (2): 6–7. doi:10.1111/j.1740-9713.2016.00891.x.  Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  54. ^ a b c Rike, Tarald (1992). Guide til EFs indre marked. [Oslo]: T. Rike. ISBN 8299241200. 
  55. ^ Det 20. århundres historie: Europa, USA og Japan. Oslo: Universitetsforl. 1997. ISBN 8200223833. 
  56. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1992. ISBN 8203164935. 
  57. ^ a b EEC: en håndbok om utviklingen fra Roma-avtalen til det europeiske fellesskapet. Oslo: Tiden. 1971. 
  58. ^ Mason, Rowena; Asthana, Anushka; O'Carroll, Lisa (13. mars 2017). «Parliament passes Brexit bill and opens way to triggering article 50». the Guardian (engelsk). Besøkt 10. mars 2018. 
  59. ^ Dronning Elizabeth har satt sin underskrift på brexit-lov, Politiken, 16. marts 2017
  60. ^ «Nedtellingen er i gang for brexit | ABC Nyheter». 29. mars 2017. Besøkt 29. mars 2017. 
  61. ^ «David Davis has just been named 'minister for Brexit' in Theresa May's new Cabinet». The Independent (engelsk). 13. juli 2016. Besøkt 10. mars 2018. 
  62. ^ Ash, Timothy Garton (30. mars 2017). «Brexit is a tragedy, but there’s much we can do before the final act | Timothy Garton Ash». the Guardian (engelsk). Besøkt 8. mars 2018. 
  63. ^ «Subscribe to read». Financial Times (engelsk). 21. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  64. ^ «Davis wants 'Canada plus' trade deal». BBC News (engelsk). 10. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  65. ^ «What is a ‘Canada plus plus plus’ trade deal?». The Week UK (engelsk). 11. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  66. ^ «Norge vil ikke ha britene i EØS - men kan gjøre lite for å stoppe dem». Aftenposten. 4. september 2017. Besøkt 8. mars 2018. 
  67. ^ «Norwegian lessons for Brexit Britain». The Economist (engelsk). 22. februar 2018. Besøkt 8. mars 2018. 
  68. ^ «Før brexit slaktet de EØS-avtalen. Nå kan britene ende opp som Norge likevel.». Aftenposten. 31. august 2017. Besøkt 8. mars 2018. 
  69. ^ Stewart, Heather (9. juli 2018). «Brexit secretary David Davis resigns plunging government into crisis». the Guardian (engelsk). Besøkt 14. juli 2018. 
  70. ^ Brexit uten handelsavtaler er økonomisk selvmord. Dagens Næringsliv, 11. juli 2018, s.6-8.
  71. ^ Redaksjonen (15. januar 2019). «The Guardian view on May’s Brexit deal: it’s over, but what’s next?» (engelsk). The Guardian. Besøkt 16. januar 2019. 
  72. ^ Heather Stewart (15. januar 2019). «Theresa May loses Brexit deal vote by majority of 230» (engelsk). The Guardian. Besøkt 15. januar 2019. 
  73. ^ Matthew d'Ancona (25. januar 2004). «This is not what Mr Blair meant by a place in history» (engelsk). The Telegraph. Besøkt 18. januar 2019.