Brexit

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
EU og Storbritannia i hhv. blått og oransje

Storbritannias utmeldelse fra Den europeiske union (uformelt omtalt som brexit, et teleskopord av britisk exit) er en hendelse som er ventet å finne sted 29 mars 2019 kl. 11.00 vesteuropeisk tid.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Bakgrunnen for den britiske unmeldelsen er folkeavstemningen om Storbritannias medlemskap i EU den 23. juni 2016, der 51,89 prosent av velgerne stemte for å forlate EU, mens 48,11 prosent stemte for å forbli i EU.

Prosess[rediger | rediger kilde]

I mars 2017 vedtok det britiske parlamentet en lov som gir regjeringen fullmakt til å forhandle om Storbritannias uttreden fra EU. Etter at denne loven ble sanksjonert av dronningen den 16. mars 2017 kunne regjeringen meddele overfor EU at landet hadde til hensikt å melde seg ut, som igangsatte utmeldingsprosessen gitt i artikkel 50 av Traktat om Den europeiske union.[1] [2]

David Davis var minister for uttreden fra EU, en ny stilling opprettet av Theresa May 13. juli 2016. Her til høyre sammen med Matti Maasikas, Estlands EU-minister.

Forhandlingene om Storbritannias uttreden fra EU startet formelt da Theresa Mays regjering aktiverte artikkel 50 i Traktaten om Den europeiske union. Denne artikkelen kom inn i traktaten da Lisboatraktaten trådte i kraft i 2009. Artikkel 50 ble aktivert 29. mars 2017 da et brev om Storbritannias utmeldelse ble overlevert presidenten for Det europeiske råd, Donald Tusk.[3] Forhandlingene forventes å vare i to år, men tidsfristen kan forlenges.

Theresa May etablerte en egen minister for utmelding fra EU i juli 2016.[4] Forhandlingene er stipulert til å vare i to år, men kan ta lengre tid. Statsminister Theresa May legger opp til en omfattende frihandelsavtale med EU til erstatning for medlemskap.[5] EUs ledelse la i utgangspunktet opp til handelsavtale omtrent som den Canada har.[6] mens regjeringen ved brexit-minister David Davis selv ønsket en avtale mer omfattende enn Canadas og Japans, også omtalt som «Canada+» eller «Canada++», der blant annet finansielle tjenester skulle inngå,[7][8] Overgang til EFTA og eventuelt EØS er en aktuell løsning for Storbritannia,[9][10] en løsning den britiske regjeringen avviste etter folkeavstemningen.[11]

Boris Johnson trakk seg som utenriksminister i juli 2018 fordi han var uenig i Theresa Mays plan for en «myk» brexit.

Utenriksminister Boris Johnson og David Davis kunngjorde 8. og 9. juli 2018 at de trakk seg fra sine stillinger fordi de mente at regjeringens strategi for å forlate EU ikke var radikal nok.[12] Mays regjering ble 6. juli enige om å arbeide for en frihandelsavtale med industri- og jordbruksprodukter der Storbritannia i praksis forblir en del av EUs indre marked for varer men ikke for tjenester. May ønsker også et regelverk for bevegelse av arbeidskraft.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mason, Rowena; Asthana, Anushka; O'Carroll, Lisa (13. mars 2017). «Parliament passes Brexit bill and opens way to triggering article 50». the Guardian (engelsk). Besøkt 10. mars 2018. 
  2. ^ Dronning Elizabeth har satt sin underskrift på brexit-lov, Politiken, 16. marts 2017
  3. ^ «Nedtellingen er i gang for brexit | ABC Nyheter». 29. mars 2017. Besøkt 29. mars 2017. 
  4. ^ «David Davis has just been named 'minister for Brexit' in Theresa May's new Cabinet». The Independent (engelsk). 13. juli 2016. Besøkt 10. mars 2018. 
  5. ^ Ash, Timothy Garton (30. mars 2017). «Brexit is a tragedy, but there’s much we can do before the final act | Timothy Garton Ash». the Guardian (engelsk). Besøkt 8. mars 2018. 
  6. ^ «Subscribe to read». Financial Times (engelsk). 21. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  7. ^ «Davis wants 'Canada plus' trade deal». BBC News (engelsk). 10. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  8. ^ «What is a ‘Canada plus plus plus’ trade deal?». The Week UK (engelsk). 11. desember 2017. Besøkt 9. mars 2018. 
  9. ^ «Norge vil ikke ha britene i EØS - men kan gjøre lite for å stoppe dem». Aftenposten. 4. september 2017. Besøkt 8. mars 2018. 
  10. ^ «Norwegian lessons for Brexit Britain». The Economist (engelsk). 22. februar 2018. Besøkt 8. mars 2018. 
  11. ^ «Før brexit slaktet de EØS-avtalen. Nå kan britene ende opp som Norge likevel.». Aftenposten. 31. august 2017. Besøkt 8. mars 2018. 
  12. ^ Stewart, Heather (9. juli 2018). «Brexit secretary David Davis resigns plunging government into crisis». the Guardian (engelsk). Besøkt 14. juli 2018. 
  13. ^ Brexit uten handelsavtaler er økonomisk selvmord. Dagens Næringsliv, 11. juli 2018, s.6-8.