Hopp til innhold

Saint-Pierre og Miquelon

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Saint Pierre og Miquelon
Collectivité territoriale de Saint-Pierre-et-Miquelon

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
A Mare Labor (latin)
"Arbeid, Fra Havet"

Kart over Saint Pierre og Miquelon

Ligger vedAtlanterhavet
Grunnlagt1700
HovedstadSaint-Pierre
TidssoneUTC-3
Postnummer97500
Retningsnummer508
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 215
242 km²
0 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 227
6 125 (2006)
Bef.tetthet24,69 innb./kvadratkilometer
Høyde o.h.240 meter
StyreformOversjøisk samfunn
Offisielt språkFransk
ValutaEuro (€)
ISO 3166-kodePM
Toppnivådomene.pm
Landskode for telefon+508
Saint-Pierre og Miquelon på Commons

Saint-Pierre og Miquelon er et fransk oversjøisk samfunn (collectivité d'outre mer) og en øygruppe ved østkysten av Canada, rett sør for Newfoundland. Øygruppen ligger ved innløpet til Saint Lawrence-bukta, tyve kilometer fra provinsen Newfoundland og Labrador.[1] Territoriets økonomi er bygget på fiske, og turisme har etterhvert blitt viktigere.[2] På grunn av nedgangen i torskefisket utenfor Newfoundland og Labrador har Saint-Pierre og Miquelon blitt hardt rammet siden 1992.[2] Fiskeprodukter som fiskemel, tørket og frossen torsk er viktigste eksportprodukter.[3]

Øyene har tilhørt Frankrike siden 1816 etter at kontrollen hadde skiftet frem og tilbake mellom Storbritannia og Frankrike.[1] Området er det eneste gjenværende franske område i Nord-Amerika (der det tidligere var vidstrakte franske besittelser) og fikk status som collectivité i 2003. Øyene er avhengig av Canada for transport av gods og personer. Hovedstaden er Saint-Pierre.[2] I 1976 fikk området status som oversjøisk fransk departement (fylke)[4] og ble oversjøiske territorium i 1985.[5] Området er ikke del av Schengen-området.[6] Valutaen er euro.[7] Språket er fransk med preg av 1700-tallet.[8]

Klimaet er kjølig med årlig gjennomsnittstemperatur på rundt 5⁰C.[9] Området består hovedsakelig av tre øyer: Miquelon er to øyer forbundet av en smal sandbanke (istmus) og den litt mindre Saint-Pierre med byen av samme navn. Det dyrkes litt grønnsaker og holdes husdyr til eget bruk. Øyene er tilnærmet uten skog, det er noen torvmyrer og fjellskrenter.[10][5] Øyene er for steinete og nakne til at særlig jordbruk er mulig. Arealet er 242 km2[4] hvorav Saint-Pierre er 26 km2 og Miquelon er 216 km2.[3]

Det dyrkes litt grønnsaker og holdes husdyr til eget bruk. I seilskutetiden brukte fiskere Baskerland og Bretagne øyene som base. Under USAs forbudstid ble øyene brukt av alkoholsmuglere.[10] Det har foregått noe pelsdyroppdrett.[3]

Demografi

[rediger | rediger kilde]
Landskap på Miquelon.

Antallet innbyggere på Saint-Pierre og Miquelon var per 1. januar 2014 6 311. Av disse bodde 5 676 personer i kommunen Saint-Pierre, og de resterende 635 i Miquelon-Langlade.[11][2]

Langlade har ingen innbyggere på fast basis, siden Charles Lafitte. Charles Lafitte var velkjent på øyene under tilnavnet «de Gaulle», og levde alene på Langlade i mange år med hundene sine. Han døde i juli 2006. Om sommeren kan folketallet på Langlade overstige 1000, siden mange fra Saint-Pierre pleier å feriere der.

Historie

[rediger | rediger kilde]

De tidlige bosetningene av St. Pierre og Miquelon, som ble priset av europeerne for de rike fiskebankene, var karakterisert av perioder med konflikter mellom franskmennene og engelskmennene.

Portugisere var 1520 de første europeere som besøkte øyene og Jacques Cartier gjorde i 1526 krav på området for Frankrike. I 1670 ble øyene annektert av Frankrike under navnet Saint-Pierre og Miquelon og bosetningen besto av noen fiskere fra Bretagne og Baskerland. På 1700-tallet ble den franske bosetningen ble oppgitt etter britiske angrep. Ved freden i Utrecht i 1713 avsto Frankrike området til Storbritannia.[2][4]

Mye tyder på at det har vært innbyggere på øyene også i forhistorisk tid (sannsynligvis Beothuk). De europeiske bosetningene er noen av de eldste i Amerika (med de spanske og portugisiske bosetningene), fra i hvert fall tidlig i det 16. århundre. Først var det baskiske fiskere som bare besøkte øyene i fiskesesongene, men fra midten av det 17. århundre var det permanent fransk bebyggelse på øyene.

Fra slutten av det 17. til begynnelsen av det 18. århundre gjorde britiske angrep at de franske kolonistene måtte forlate øyene, og britene tok kontrollen i 50 år (fra 1713 til 1763). Franskmennene tok tilbake kontrollen i 1763 ved Parisfreden i bytte mot noen franske besittelser i Canada. I 1793 ødela britiske styrker de franske havnene og bosetterne på Saint-Pierre og Miquelon reiste til Europa.[8]

Fransk støtte til den amerikanske revolusjon førte til et britisk angrep på øyene, og de franske nybyggerne ble deportert. Kontrollen over St. Pierre og Miquelon gikk frem og tilbake mellom Frankrike og Storbritannia for de neste 38 årene, og øyene måtte tåle angrep fra begge land, frivillig- eller tvangsflytting av øyenes innbyggere, og omveltninger i forbindelse med den franske revolusjon.

Frankrike tok til slutt tilbake øyene etter at Napoleon abdiserte for andre gang i 1815, og etter dette fulgte 70 år med fremgang for den franske fiskeindustrien og innbyggerne på Saint-Pierre og Miquelon. Dog gjorde politiske og økonomiske endringer at fiskeindustrien fikk en langsom tilbakegang etter slutten av det 19. århundre.

Det var en 13 år lang økonomisk boom i forbindelse med forbudstiden i USA, da Miquelon og St. Pierre var viktige baser for smugling av alkohol. Denne perioden endte med at forbudet ble opphevet i 1933, og økonomien sank ned i en depresjon.

Igjennom andre verdenskrig var guvernør Gilbert de Bournat lojal mot Vichy-regimet; han måtte forhandle om finansielle forordninger med amerikanske myndigheter for å få tak i lån med garanti fra franske skattepenger. På samme tid vurderte Canada å invadere Saint-Pierre og Miquelon. Flere påskudd ble satt fram, mest radiosendinger med Vichy-propaganda. Det ble påstått at radioen hjalp tyske ubåter på De store banker, men dette ble aldri bevist. Etter råd av statsministeren, William Lyon Mackenzie King, autoriserte aldri generalguvernør Alexander Cambridge planene.

Under andre verdenskrig i 1941 var området det første franske territorium som frigjort (fra Vichy-regimet).[4] Under ordre fra Charles de Gaulle organiserte admiral Émile Muselier frigjøringen av Saint-Pierre og Miquelon,[12] uten at amerikanske myndigheter samtykket.[13] Den 24. desember 1941 tok en krigsflåte ledet av ubåt-cruiseren Surcouf kontroll over øyene uten motstand. De Gaulle organiserte en folkeavstemning, som endte i hans favør, og Saint-Pierre og Miquelon ble så et av de første franske territoriene til å bli med i det frie Frankrike. Affæren førte til mistro i forholdet mellom De Gaulle og Roosevelt.

Det skapte oppstuss i 2025 da Donald Trump ville innføre 50 % toll til USA spesielt for området basert på handelsoverskudd; mens Trump ville innføre 20 % toll for resten av Frankrike.[14][15][16]

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]

Politikken i Saint-Pierre og Miquelon har plass i et rammeverk av et parlamentarisk representativt demokrati. Saint Pierre er et fransk oversjøisk samfunn, og dermed er presidenten av Saint-Pierre og Miquelons territorialråd (fransk: conseil territorial) regjeringssjef i et flerpartisystem. Utøvende makt blir praktisert av regjeringen.

Saint Pierre og Miquelon deltar i nasjonale valg i Frankrike og sender en representant til Frankrikes nasjonalforsamling[2] og en senator til Frankrikes senat.[17][18]

En prefekt utnevnt av regjeringen i Paris representerer sentralmakten.[2]

Sport

[rediger | rediger kilde]

Fotballandslaget for Saint Pierre og Miquelon er ikke organisert i FIFA eller CONCACAF. De har spilt én vennskapskamp, men ingen offisiell landskamp.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 «Snubbed and left out: Saint-Pierre and Miquelon’s residents feel far removed from the Paris Olympics festivities». The Globe and Mail (på engelsk). 1. mai 2024. Besøkt 22. februar 2026.
  2. 1 2 3 4 5 6 7 «St Pierre and Miquelon profile». BBC News (på engelsk). 23. februar 2012. Besøkt 22. februar 2026.
  3. 1 2 3 Geografisk leksikon. Bind 5.. Oslo: Cappelen. 1982. s. 278. ISBN 8202044472.
  4. 1 2 3 4 Nord-Amerika. Oslo: Det beste. 2002. ISBN 8270103926.
  5. 1 2 Verden i dag. Oslo: Bonniers spesialblader og bøker. 1994. s. 31. ISBN 8253518757.
  6. ↑ «France in the Schengen area». France-Visas (på engelsk). Besøkt 22. februar 2026.
  7. ↑ Canada, Global Affairs (16. november 2012). «Travel advice and advisories for Saint-Pierre-et-Miquelon». Travel.gc.ca. Besøkt 22. februar 2026.
  8. 1 2 Jordens folk. Oslo: Cappelen. 1976. s. 77. ISBN 8202033462.
  9. ↑ «Why is France's Saint Pierre and Miquelon making global headlines?». euronews (på engelsk). Besøkt 22. februar 2026.
  10. 1 2 Pechmèze, Gerald (1995). Canada og Mexico. Oslo: Det Beste. ISBN 8270102830.
  11. ↑ 975-Saint-Pierre-et-Miquelon, Institut national de la statistique et des études économiques (Insee).
  12. ↑ Lacouture, Jean (1967). De Gaulle. Oslo: Cappelen.
  13. ↑ Verden i krig. Bind 2. Oslo: Det Beste. 1968. s. 172.
  14. ↑ «A French archipelago with 6,000 residents finds itself in Trump’s tariff crosshairs». The Globe and Mail (på engelsk). 7. april 2025. Besøkt 22. februar 2026.
  15. ↑ «In charts: winners and losers from Trump’s new tariffs». www.ft.com. 5. april 2025. Besøkt 22. februar 2026.
  16. ↑ Lendon, Brad (3. april 2025). «An uninhabited island, a military base and a ‘desolate’ former whaling station. Trump’s tariffs include unlikely targets | CNN Business». CNN (på engelsk). Besøkt 22. februar 2026.
  17. ↑ https://www.cbc.ca/news/canada/french-election-st-pierre-miquelon-1.4103326
  18. ↑ «A guide to the French senatorial elections» (på engelsk). 24. september 2023. Besøkt 22. februar 2026.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Saint-Pierre_og_Miquelon&oldid=25658365»