Fyrstesuverenitetsprinsippet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Fyrstesuverenitet)
Hopp til: navigasjon, søk
Introduksjonsillustrasjon til Thomas Hobbes' bok Leviathan som er et av de mest kjente ideologiske begrunnelse for enevelde

Fyrstesuverenitetsprinsippet går ut på at suvereniteten i et land ligger hos herskeren (fyrsten/keiseren/kongen etc.). Styreformer som tradisjonelt kongedømme, keiserstyre og aristokrati m.fl. bygger alle implisitt på prinsippet om fyrstesuverenitet. Det omvendte av fyrstesuverenitetsprinsippet er folkesuverenitetsprinsippet.

Prinsippet er begrunnet filosofisk og statsrettslig hos Jean Bodin og Thomas Hobbes i tidlig moderne tid. Klarest kom læren til uttrykk i absolutismen (eneveldet).

Opplysningsfilosofer (som Rousseau) lanserte på tidlig 1700-tall folkesuverenitetsprinsippet, og det ble innført i den amerikanske og franske revolusjon. England er i en mellomstilling, ettersom landet formelt sett ikke har folke- men parlamentssuverenitet.

Etter napoleonskrigene ønsket Europas fyrster å gjenskape «normale tider» og gjeninnførte fyrstesuverenitetsprinsippet dogmatisk i de fleste europeiske land. Men i ett etter ett land i det påfølgende hundreår ble folkesuverenitetsprinsippet innført ved stemmerettsutvidelser, forfatningsglidning eller revolusjoner.