Per Borten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For jazzmusikeren, se Per Borthen.
Per Borten
Per Borten
Per Borten i 1966
Født 3. april 1913
Flå i Sør-Trøndelag
Død 20. januar 2005 (91 år)
Trondheim i Sør-Trøndelag
Ektefelle Magnhild Borten
Yrke Agronom
Parti Senterpartiet
Norges statsminister
12. oktober 1965–17. mars 1971
Regjering Borten
Forgjenger Einar Gerhardsen
Etterfølger Trygve Bratteli
Senterpartiets formann
1955–1967
Forgjenger Einar Frogner
Etterfølger John Austrheim
Senterpartiets parlamentariske leder
17. mars 1971–30. september 1973
Forgjenger John Austrheim
Etterfølger Erland Steenberg
11. januar 1958–30. september 1965
Forgjenger Elisæus Vatnaland
Etterfølger Lars Leiro
Stortingsrepresentant
1. januar 1950–30. september 1977
Valgkrets Sør-Trøndelag
Signatur
Per Borten sin signatur

Per Borten (født 3. april 1913 i Flå i Sør-Trøndelag, død 20. januar 2005 i Trondheim) var en norsk politiker fra Senterpartiet. Han var ordfører, stortingsrepresentant, partiformann og odelstingspresident. Fra 1965 til 1971 var han statsminister i regjeringen Borten som var en borgerlig koalisjonsregjering som bestod av Høyre, Senterpartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Borten ble født i Flå i Sør-Trøndelag som sønn av gårdbruker Lars Borten og Karen (født Kaasen). Han gikk på Gauldal folkehøgskole 1929-1931 og Skjetlein landbruksskole 1931-1934. Etter å ha tatt et studentkurs (som erstatning for examen artium) begynte han så på Norges Landbrukshøgskole, der han gikk ut med gode resultater i 1939.[1]

Etter endt utdanning fikk han jobb på Hvam landbruksskoleRomerike, før han kort tid etterpå gikk over i en stilling som herredsagronom i Alvdal og Folldal. I 1941 fikk han jobb som sekretær for Sør-Trøndelag landbruksselskap, før han året etter ble forsyningsinspektør. Her hadde han blant annet i oppgave å forhandle med den tyske okkupasjonsmakten om fordeling av forsyninger mellom sivile og de tyske styrkene. Han var en kort periode arrestert, mistenkt for sabotasje, men ble løslatt etter kort tid.[2]

Han var gift med Magnhild Borten (født Magnhild Rathe, 26. mars 1922, død 2. juni 2006) fra 1948 til sin død. Hans barnebarn Ola Borten Moe ble valgt inn på Stortinget første gang i 2005.[3]

Ordfører i Flå[rediger | rediger kilde]

Ved kommunevalget 1945 fikk Borten plass på Bondepartiets liste i Flå. Han var ikke kumulert og var et stykke ned på listen, men ble valgt inn i kommunestyret med stort stemmetall og ble partiets ordførerkandidat. Loddtrekning måtte til for å avgjøre hvem av Borten og Arbeiderpartiets kandidat som skulle få ordførervervet, og da Borten vant ble han en av landets yngste ordførere.[4]

I sin første periode som ordfører fikk Borten vedtatt bygging av et nytt herredshus. Dessuten fikk han forhandlet med Melhus Elverk slik at elektrisiteten kom til kommunen.[5]

Borten ble gjenvalgt i kommunevalget to år senere. Han fikk et stort antall personlige stemmer, og denne gangen var det ikke nødvendig med loddtrekning for å avgjøre hvem som skulle bli ordfører. Borten ble også valgt til formann i fylkestinget samme år, med støtte fra alle partiene på ikke-sosialistisk side.[6]

I 1949 ble Bygdefolkets Ungdomsfylking (BUF, det senere Senterungdommen) startet opp. Borten ble foreslått som formann på stiftelsesmøte, men tapte med knapp margin mot Sverre Vaule og ble deretter valgt til nestformann.[7]

Rikspolitisk virke[rediger | rediger kilde]

Da partiformann Nils Trædal omkom i en ulykke høsten 1948 åpnet det seg en stortingsplass for Bondepartiet i Sør-Trøndelag. Borten takket ja til nominasjonen i 1949, og samme høst ble han valgt til Stortinget.[8] Her kom han til å sitte frem til 1977, fra 1956 også i gruppestyret.[9]

I 1955 trengte partiet ny formann da Einar Frogner lå på dødsleiet. Både Borten og Jon Leirfall ble lansert som kandidater, og under landsmøtet ble også Hans Holten lansert som kompromisskandidat. Leirfall kjempet hardt for formannstillingen, mens Borten hadde ungdomsorganisasjonens støtte. Holten ble slått ut i første votering, og i andre votering vant Borten med klar margin. Leirfall kom aldri helt til å godta nederlaget, og forholdet mellom Leirfall og Borten var for ettertiden preget av lederstriden under dette landsmøtet.[10]

Regjeringsmakt[rediger | rediger kilde]

Borten hadde for første gang begynt å snakke om regjeringsskifte før valget i 1957. Partiledelsen var på denne tiden mest opptatt av et samarbeid i sentrum, og i valget ble det stilt felleslite med Venstre i fire fylker. Før 1961-valget var det formelle samtaler mellom Venstre, KrF og Senterpartiet (som Bondepartiet hadde skiftet navn til i 1959), uten at regjeringsspørsmålet ble et hovedtema i valgkampen. Kings Bay-saken i 1963 gav Senterpartiet fire uker i regjering, men Borten tok ikke plass i Lyng-regjeringen og fortsatte heller som odelstingspresident og parlamentarisk leder.[11][12]

I 1965 ble det borgerlig valgseier, og det var langvarige drøftelser om statsministerposten blant de fire nye regjeringspartiene.[13] De to sterkeste kandidatene var Borten og Bent Røiseland (V), og da både Høyre og KrFs gruppe kom til å gå inn for Borten, gikk jobben til Sp-lederen.[14] Statsrådene i Borten-regjeringen ble ikke bestemt av Borten selv, men ved statsministerens kontor fikk han bygget opp sin egen stab med Odd Bye og Emil Vindsetmo som statssekretærer.[15]

Borten kom til å stå for en åpnere og mindre formell stil sammenlignet med forgjengerne. Under et jugoslavisk statsbesøk satte han norsk og jugoslavisk folkedans på programmet, noe som ble en stor suksess blant gjestene.[16] Ved en annen anledning kom det en stor gruppe ungdommer til statsministerboligen i Borgenveien, de kom fra den amerikanske ambassaden etter å ha demonstrert mot Vietnamkrigen. Da gruppen begynte å kaste torv på vinduene møtte Borten dem på trappen og ba dem velge en ordstyrer. Gruppen valgte Sigurd Allern, og etter at Borten hadde diskutert krigen og Norges rolle i internasjonal politikk med Allern løste demonstrasjonen seg opp.[17]

Borten leverte regjeringens avskjedssøknad i mars 1971 etter at det ble kjent at han hadde vist fortrolig informasjon om Norge i forhandlingene om EEC-medlemskap til Arne Haugestad, daværende leder av Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC. Dokumentet ble lekket til Dagbladet, og Borten fikk skylden for lekkasjen. På 1980-tallet kom det frem at det var Bortens presseråd Ole N. Hoemsnes som hadde lekket dokumentet til Dagbladets journalist Per Vassbotn.[18]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Da Borten overlot kontoret til Trygve Bratteli 17. mars 1971 sa Borten «Jeg vet ikke om det er ubeskjedent, men kanskje min oppgave mer kan sammenlignes med det å bære staur. Alle som har prøvd det, vet at man kan få vanskeligheter underveis hvis stauren begynner å sprike oppe på skuldra.»[19] «Å bære staur» ble deretter et uttrykk som brukes om å lede et samarbeid av flere parter med sprikende interesser.

Borten skapte også overskrifter da han ble avbildet i bare hatt og underbukse på forsiden av Dagbladet 6. august 1969. Da bildene ble gjengitt i Se & Hør i 1980 gikk Borten til sak mot fotografen. Saken endte med et utenomrettslik forlik i 1987.

Borten døde ved St. Olavs hospital i Trondheim 20. januar 2005. Han ble bisatt fra Melhus kirke, og gravlagt ved Flå kirke.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Borgen (1999), side 323-324
  2. ^ Borgen (1999), side 324
  3. ^ Sps fylkeslag gir Borten Moe massiv støtte. nationen.no (22. februar 2011). Besøkt 26. juni 2013.
  4. ^ Unneberg (1988), side 51-52
  5. ^ Snøfulg, Johan. «Flå-bygda og Per Borten» i Greipsland (1984), side 15
  6. ^ Unneberg (1988), side 56-57
  7. ^ Unneberg (1988), side 58
  8. ^ Unneberg (1988), side 59
  9. ^ Borten, Per. stortinget.no. Besøkt 26. juni 2013.
  10. ^ Unneberg (1988), side 68-71
  11. ^ Gabrielsen (1970), side 208-209
  12. ^ Borgen (1999), side 325
  13. ^ Gabrielsen (1970), side 210
  14. ^ Borgen (1999), side 326
  15. ^ Unneberg (1988), side 92
  16. ^ Unneberg (1988), side 97-98
  17. ^ Unneberg (1988), side 99-100
  18. ^ Hoemsnes (1986), side 64-70
  19. ^ Stemmer fra arkivet : Borten, Per. NRK.no (17. mars 1971). Besøkt 26. juni 2013.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]