Håkon Meyer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Håkon Meyer
Håkon Meyer
Født 11. februar 1896
Død 23. oktober 1989 (93 år)
Parti AP, NS
Nasjonalitet Norsk

Håkon Ludvig Meyer (født 11. februar 1896, død 23. oktober 1989) var en sentral norsk fagforeningsmann som under andre verdenskrig gikk inn i Nasjonal Samling.

Mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]

I mellomkrigstiden var han en sentral debattant, skribent og kulturpolitiker i Arbeiderpartiet. Han var blant annet redaktør av Arbeiderpartiets tidsskrift Det 20.århundre, formann i Kristiania Arbeidersamfund, første formann i Venstrekommunistisk Ungdomsfylking fra 1923, samt forretningsfører for Folketeaterbygningen. I 1924 ble han dømt til 150 dagers fengsel for oppfordring til militærstreik. Han representerte Arbeiderpartiet ved en rekke anledninger, også internasjonalt. Han var en av sosialismens ledende ideologer i Norge, og en av dem som advarte sterkest mot fascismens frammarsj i Europa. Mot slutten av 1930-årene var han anfører for en løs venstreopposisjon innen Arbeiderpartiet.

Okkupasjonen[rediger | rediger kilde]

Etter den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940 var Meyer blant dem som ønsket å få en ordning med tyskerne. Han var sentral i Fagopposisjonen av 1940, stiftet 15. juni 1940, men denne gikk i oppløsning da en gruppe med Meyer i spissen gikk i direkte forhandlinger med NS. I desember samme år meldte Meyer seg inn i NS.

Under okkupasjonen var han såkalt kommissarisk leder i Norsk Kommuneforbund fra september 1941 til september 1942. Meyer mente at arbeidernes interesser måtte ivaretas innenfor rammene av den situasjonen Norge var i og de makthaverne som landet hadde, og slik kunne holde fagbevegelsen intakt. Slik aksepterte han nasjonalsosialismen som en uunngåelig ny ramme, men det er ikke tydelig hvilken sympati han hadde for denne. Han hadde kvaler da NS under den dramatiske unntakstilstanden i september 1941 overtok ledelsen av LO. Etter 1943 holdt han en lav politisk profil.

Landsvikoppgjøret[rediger | rediger kilde]

I landssvikoppgjøret ble han i en rettssak som startet 30. april 1946 dømt til 10 års tvangsarbeid. Som formildende omstendighet ble det lagt vekt på at han med fare for egen sikkerhet hadde benyttet seg av sine politiske kontakter, og hjulpet en rekke tyske emigranter og jøder å flykte fra Norge. Han ble løslatt i 1949. Etter dette flyttet han, og slo seg ned i Sverige.