Anders Fogh Rasmussen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Anders Fogh Rasmussen
Anders Fogh Rasmussen
Født 26. januar 1953 (61 år)
Ginnerup, Danmark
Utdannelse Cand.oecon.
Parti Venstre
NATOs generalsekretær
1. august 2009–
Forgjenger Jaap de Hoop Scheffer
Danmarks statsminister
27. november 2001–5. april 2009
Regjering Fogh Rasmussen I, II og III
Forgjenger Poul Nyrup Rasmussen
Etterfølger Lars Løkke Rasmussen
Venstres formann
18. april 1998–17. mai 2009
Forgjenger Uffe Ellemann-Jensen
Etterfølger Lars Løkke Rasmussen
Danmarks økonomiminister
18. desember 1990–19. november 1992
Regjering Schlüter IV
Forgjenger Niels Helveg Petersen
Etterfølger Thor Pedersen
Danmarks skatteminister
10. september 1987–19. november 1992
Regjering Schlüter II, III og IV
Forgjenger Isi Foighel
Etterfølger Peter Brixtofte
Folketingsmedlem
13. november 2007–20. april 2009
Valgkrets Sjællands storkrets
20. november 2001–13. november 2007
Valgkrets Københavns amtskrets
1. juli 1978–19. november 2001
Valgkrets Viborg amtskrets

Anders Fogh Rasmussen (født 26. januar 1953 i Ginnerup i Midtjylland) er en dansk politiker (V). Han har vært generalsekretær i NATO siden 1. august 2009, etter å ha vært Danmarks statsminister.

Rasmussen var formann i det liberale partiet Venstre 1998–2009 og statsminister 2001–2009. Han er dermed den lengst sittende statsminister fra Venstre og den eneste statsministeren som har sittet sammenhengende i tre valgperioder. Venstre og Det Konservative Folkeparti regjerte i mindretall med støtte fra Dansk Folkeparti. Regjeringen gjennomførte skattelettelser, en forvaltningsreform og strengere restriksjoner på innvandring fra land utenfor EØS-området. I hans tid som statsminister besluttet Danmark å delta i de militære operasjonene i Afghanistan og Irak. Da Danmark hadde formannskapet i EU i 2002, sluttførte Rasmussen EUs forhandlinger forut for den såkalte østutvidelsen i 2004.[1]

Før dette hadde Rasmussen vært medlem av Folketinget siden 1978, skatteminister 1987–1992 og økonomiminister 1990–1992. Tidlig i 1990-årene førte han en liberalistisk kritikk av velferdsstaten, men har siden orientert seg mot det politiske sentrum.[2][3]

Våren 2009 trakk han seg som partiformann og statsminister, etter at han hadde blitt utnevnt til generalsekretær i NATO. Rasmussen inntok dermed den høyeste, internasjonale stillingen som en dansk politiker noensinne har oppnådd.[4]

Familiebakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Anders Fogh Rasmussen ble født i 1953 i landsbyen Ginnerup i Nørre Djurs kommune, fra 2007 en del av Norddjurs kommune. Han er sønn av gårdbruker Knud Rasmussen og Martha Rasmussen (født Fogh). Han heter Rasmussen til etternavn, og har morens pikenavn, Fogh, som mellomnavn. Når han ikke omtales med fullt navn, skal han altså korrekt omtales som «Rasmussen». I Danmark blir han ofte omtalt som «Fogh Rasmussen» for å skille ham fra statsministrene Lars Løkke Rasmussen og Poul Nyrup Rasmussen.

Rasmussens familie flyttet i 1959 fra Ginnerup til Hvidding i Vorning sogn, om lag 5 km nord for landsbyen Hammershøj i Viborg kommune. Han vokste opp på gården Hviddinglund sammen med to brødre. Faren var husmannssønn, medlem av Viborg amtsråd for Venstre i 12 år, og drev gården i Hvidding frem til ektefellen døde i 1985.[5] Produksjonen bestod i krøtter, hest, svin og høns, og sønnene deltok aktivt i gårdsdriften. Som enkemann giftet faren seg på nytt og flyttet til Rødding utenfor Viborg by. Den mellomste av sønnene har overtatt gården i Hvidding.[6]

Anders Fogh Rasmussen gikk folkeskolen i Hammershøj,[6] deretter språklig-samfunnsfaglig linje ved Viborg Katedralskole, hvor han tok studentereksamen i 1972. Han studerte økonomi ved Aarhus Universitet og ble cand.oecon. i 1978. Parallelt med sitt politiske arbeid arbeidet han i årene 1978–1987 som konsulent for Håndværksrådet, en interesseorganisasjon for små og mellomstore bedrifter innen industri, bygg og anlegg, handel og service. I 1978 giftet han seg med partifellen Anne-Mette Jacobsen fra Bramsnæs.[7] Paret har tre barn sammen, og bodde i Skals i Viborg kommune frem til 1999, da familien flyttet til den københavnske forstaden Nærum.[6] Ektefellen har vært dagmamma og pedagog. Parets eldste sønn, statsviteren Henrik Fogh Rasmussen, er kjent som samfunnsdebattant, og har bodd i USA siden faren ble statsminister.[8]

På fritiden har Rasmussen drevet med mosjonsløp, sykling og kajakkpadling.[9][10]

Tidlig politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Som 17 år gammel gymnasiast meldte han seg inn i Venstres Ungdom i 1970.[11] Samme år stiftet han Liberal Ungdom på Viborg Katedralskole, et mottrekk til den venstreorienteringen som hadde funnet sted, også i partiet Venstre, etter 1968-opprøret.[12] Liberal Ungdom var virksom på skolen i et par år under Rasmussens ledelse. I 1970-årene fikk han likevel tilnavnet «Røde Anders» i Venstres Ungdom, fordi han var positiv til et regjeringssamarbeid mellom Venstre og Socialdemokraterne.[11] Senere avanserte han til medlem av Venstres hovedstyre 1973–1978, formann i Venstres Ungdom 1974–1976 og medlem av forretningsutvalget i Dansk Ungdoms Fællesråd 1976–1978.

Han stilte første gang som kandidat til Folketinget som 20-åring ved det såkalte jordskredvalget i 1973. Han var sideordnet kandidat i Viborg amtskrets, og ble ikke valgt. Året etter ble han nominert fra Kjellerup krets i samme amtskrets, og fra 1977 var han nominert fra Viborg krets. I 1978 ble han valgt til Folketinget som 25-åring, og ble det yngste medlemmet av nasjonalforsamlingen. I løpet av 1980-årene lot han seg påvirke av politiske bevegelser assosiert med Margaret Thatcher og Ronald Reagan, og gjorde Socialdemokraterne til Venstres hovedmotstander i dansk politikk.[12] Etter den borgerlige valgseieren i 1982, da den konservative Poul Schlüter ble statsminister, ble Rasmussen sitt partis finanspolitiske ordfører. Han var nestformann i Folketingets boligutvalg 1981–1986 og medlem av Folketingets finansutvalg 1982–1987

Regjeringsmedlem og partileder[rediger | rediger kilde]

Rasmussen i intervju høsten 2004.

Rasmussen var utålmodig, og vurderte seriøst å forlate politikken i 1982 og 1987.[11][13] Han ble formann i Venstres opplysningsutvalg i 1984 og nestformann i Venstres landsorganisasjon i 1985, under Uffe Ellemann-Jensens ledelse, og satte i gang en idépolitisk debatt og organisatorisk modernisering i partiet.[12]

Han var således en landskjent figur da han i 1987 ble skatteminister i Schlüters regjering. Da han i tillegg ble økonomiminister i 1990, ble Rasmussens en av regjeringens mest sentrale aktører, og deltok i forhandlingene om Den økonomiske og monetære union.[12] Rasmussen og Ellemann-Jensen underskrev også Maastricht-traktaten på vegne av Danmark i februar 1992. Da flertallet av velgerne avviste traktaten i en folkeavstemning i juni, bad Rasmussen de danske politikerne om å respektere folkeviljen.[14] Traktaten gikk senere til ny folkeavstemning og behandling i Folketinget etter Schlüter-regjeringens avgang i 1993, og ble ratifisert.

Ifølge biograf Anne Sofie Kragh var Rasmussens manglende erfaring årsaken til hans autoritære lederstil.[13] Embedsverket i Skatteministeriet snakket om «et redselsregime».[11] Fare for budsjettoverskridelser gjorde at han satte i verk en spareplan, men embedsverket unnlot å påpeke urealistiske sider ved planen. I 1992 ble det avdekket tilfeller av kreativ bokføring i ministeriet,[15] noe som har blitt forklart med embedsverkets frykt for represalier.[13] Saken førte til at Folketingets flertall uttrykte mistillit til Rasmussen, som ble anklaget for å ha gitt Folketinget ufullstendige og feilaktige opplysninger. Han var uenig i dette, men trakk seg som skatteminister og økonomiminister for å skåne resten av regjeringen. Schlüters regjering gikk av i januar 1993, som følge av tamilsaken. Tilbake i Folketinget var Rasmussen sitt partis politiske ordfører 1992–1998 og nestformann i Folketingets politisk-økonomiske utvalg 1993–1998.

Statsminister (2001–2009)[rediger | rediger kilde]

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Irakkrigen[rediger | rediger kilde]

Som statsminister var Rasmussen en ivrig støttespiller av den amerikansk-ledete invasjonen av Irak i 2003. Som i de fleste andre europeiske landene møtte han betydelig motstand, både i folketinget og i befolkningen generelt. Påfølgende meningsmålingene viste den danske befolkningens holdning var splittet i saken. En demonstrant klarte å komme inn i Folketinget i perioden før krigen, der han kastet rød maling på statsministeren mens han ropte «Du har blod på dine hænder». I månedene etter den innledende fasen av krigen deltok danske tropper i den multinasjonale styrken stasjonert i Irak. Om lag 550 danske soldater var stasjonert i Irak fra 2004 og inn til 2007, først ved «Camp Dannevang» og senere i «Camp Einherjer», begge i nærheten av Basra. Da kontingenten av tropper ble trukket tilbake i august 2007 ble den ikke erstattet, og Danmark flyttet fokuset til ikke-militær støtte rundt Bagdad. Den offisielle grunnen var at den irakiske regjeringen skulle nå selv kunne håndtere sikkerheten i Basra-området. Kritikere av Rasmussen hevder at tilbaketrekningen var motivert av en fallende innenlandsk støtte til krigen.

I 2004 kom Rasmussens regjering under kritikk basert på spørsmål om hvor mye etterretning man hadde med hensyn til irakiske masseødeleggelsesvåpen. Regjeringen holdt høringer i Folketinget og ble tvunget til å publisere klassifiserte rapporter som de hadde konsultert, om sannsynligheten for eksistensen av ulovlige våpen i Irak. Mens Blair og Bush-administrasjonene har vært gjenstand for kritikk over lengre perioder på grunn av at de hadde konsultert tvilsom etterretning, klarte Rasmussen å unngå en potensiell regjeringskrise. Dette er sannsynligvis hovedsakelig fordi forslagene vedtatt av Folketinget som autoriserte utplasseringen av danske tropper i Irak, var basert på et grunnlag av at Irak fortsatte å nekte å samarbeide med FNs våpeninspektører i strid med vedtakene til FNs sikkerhetsråd. Utstasjoneringen av danske tropper var således ikke formelt basert på en påstand om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.

NATOs generalsekretær[rediger | rediger kilde]

Nominasjon[rediger | rediger kilde]

De første spekulasjonene om Rasmussens kandidatur som NATOs generalsekretær kom frem da Financial Times den 12. februar 2009 nevnte den danske statsministeren som mulig kandidat til topposten i NATO.[16] Få dager etter ble spekulasjonene forsterket da den danske politiske kommentatoren Hans Engell den 13. februar uttalte at Rasmussen innen en måned ville bli utnevnt til NATOs generalsekretær.[17] Snart fikk Rasmussens kandidatur oppbakking fra Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Italia. Da USA den 21. mars meddelte at de også ville støtte Rasmussen så utnevnelsen til at være på plass.[18][19] I Norge støttet både statsminister Jens Stoltenberg [20] og Fremskrittspartiet med Siv Jensen i spissen[21] den danske statsministerens kandidatur. Men da det kreves konsensus blant alle medlemslandene i NATO om hvem som skal etterfølge Jaap de Hoop Scheffer i posten som generalsekretær, og alle land dermed har vetomakt, viste det seg å være et problem mellom Rasmussens kandidatur og et av medlemslandene. I Tyrkia uttalte topprådgivere i landets regjeringsparti og statsminister Recep Tayyip Erdoğan at Tyrkia ikke ville akseptere Rasmussen.[22] Dette skulle skyldes hans håndtering av, og hans lave popularitet i den muslimske verden etter, Muhammed-krisen. En annen begrunnelse for den tyrkiske motstanden var at den kurdiske TV-stasjonen Roj, som ifølge Tyrkia er et talerør for terrororganisasjonen PKK, hadde hatt mulighet for å sende fra København selv om Tyrkia siden 2005 hadde krevet TV-stasjonen stengt.[23] Spekulasjonerne om Tyrkias motstand ble dog avvist da Tyrkias president Abdullah Gül ved et pressemøte den 27. mars uttalte: «Vi er ikke imot noen personer, heller ikke Rasmussen, hvis han blir kandidat». Dermed mente mange analytikere at veien var ved å være banet for Rasmussen, som hadde avvist sitt kandidatur gjentatte ganger[24], men etter Tyrkias aksept av ham endret han sin uttalelse til: «ingen kommentarer».[25]

Den 2. april 2009 erklærte Rasmussen sitt kandidatur til generalsekretærposten i NATO etter måneder med spekulasjoner.[26] Innen åpningen av NATOs jubileumstoppmøte i Strasbourg/Kehl gikk den tyske forbundskansleren Angela Merkel fredag den 3. april tungt ut med støtte til Rasmussen, og slo nærmest fast at en avgjørelse ville komme i løpet av kvelden. Men til tross for bred støtte blant de andre medlemslandene fortsatte Tyrkia åpent å blokkere for Rasmussen som neste generalsekretær. Den tyske forsvarsministeren Franz Josef Jung uttalte at Tyrkia truet med å nedlegge veto mot Rasmussen, og gjorde det klart at saken likevel kunne bli utsatt. Også ifølge amerikanske diplomatkilder var det ikke sikkert at det ville bli noen avgjørelse i saken på toppmøtet, ettersom USA ikke hadde hastverk i saken.[27] De andre NATO-landene fortsatte utover kvelden og natten mellom den 3. og 4. april lørdag morgen med å legge press på Tyrkia, blant annet var det hemmelige forhandlinger mellom USAs president Barack Obama, Tyrkias president Abdullah Gül og Rasmussen.[28] Toppmøtet ble ytterligere forsinket på grunn av striden, og planlagte pressemøter ble forsinket i flere timer. Obama tok personlig hånd om saken, og holdt flere samtaler med Abdullah Gül parallelt med det egentlige toppmøtet. Fra tyrkisk side sluttet man å nevne Muhammed-karikaturene, og fokuserte nå kun på problemet om den danske sendetillatelsen til Roj TV. Klokken 14.45 fikk Rasmussen fortalt at han har full støtte, da president Gül langt om lenge hadde bøyd seg for det massive presset noen minutter før.

Toppmøtet sluttet som en suksess, og i en pressekonferanse klokken 15.20 den 4. april ble Anders Fogh Rasmussen presentert av avtroppende generalsekretær de Hoop Scheffer som NATOs nye generalsekretær på NATOs egen tv-kanal, som Danmark hadde finansiert en stor del av.[29]

I pressekonferansen sa han at «Jeg er dypt beæret over å bli valgt som den neste generalsekretær, og jeg vil gjøre mitt ytterste for å leve opp til den tillit mine kolleger har gitt meg. I dag er en historisk dag. Ikke bare fordi en danske oppnår posten, men først og fremst fordi vi feirer 60-årsdagen for den mest suksessfulle fredsbevegelsen i verden noensinne.»[30] Han nevnte at samarbeidet med den muslimske verden og Afghanistan ville bli hans viktigste utfordringer.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Anders Fogh Rasmussen er tildelt en rekke ordener og utmerkelser for sitt virke.[31] Han ble 7. april 2009 tildelt Dannebrogordenens storkors. I 2002 mottok han Fortjenstmedaljen i gull. Han har videre mottatt Trestjerneordenen (Latvia), Litauens fortjenstorden, Republikken Polens fortjenstorden, Eikekroneordenen (Luxembourg), Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Fortjenstordenen (Portugal), Nordstjerneordenen (Sverige), Pedro Joaquin Chamorro-ordenen (Nicaragua), Rubén Darío-ordenen (Nicaragua), Stara Planina-ordenen (Bulgaria), Stjerneordenen (Romania) og Sydkorsordenen (Brasil).

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Bidrag til bøker[rediger | rediger kilde]

  • Den truede velstand (1980).
  • Slaget om landsbyen (1981).
  • Liberal Ungdom gennem 75 år (1983).
  • Handelen år 2000 (1985).
  • Bolig og økonomi (1987).
  • Danmark år 2000 (1987).
  • Arbejdslyst og velfærd – En umulig cocktail? (1993).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Scocozza, Benito og Jensen, Grethe (2007). Politikens etbinds danmarkshistorie, 6. utg., s. 394–401. Politikens Forlag, København. ISBN 978-87-567-8500-6.
  2. ^ East, Roger og Thomas, Richard (2003). Profiles of People in Power: The World's Government Leaders, s. 139. Routledge, London. ISBN 978-1-85743-126-1.
  3. ^ Thompson, Wayne C. (2008). Nordic, Central, and Southeastern Europe, s. 72. Stryker-Post Publications, Harpers Ferry. ISBN 978-1-887985-95-6.
  4. ^ Nielsen, Ole Bang (4. april 2009). Fogh får NATO-toppost. Berlingske. Besøkt 20. desember 2013.
  5. ^ Foghs far: Anders opdraget til ydmyghed og hårdt arbejde. TV 2 Nyhederne (29. mai 2008). Besøkt 20. desember 2013.
  6. ^ a b c Boddum, Dorte Ipsen (15. november 2001). Fogh besøger hjemegnen. Kristeligt Dagblad. Besøkt 20. desember 2013.
  7. ^ Ahlgreen, Anne Mette (24. november 2001). Foghs private bagstøtte. Kristeligt Dagblad. Besøkt 12. januar 2014.
  8. ^ Nørgaard, Niels og Omar, Tarek (12. juni 2012). »I Danmark får man hug, hvis man stikker næsen for langt frem«. Politiken. Besøkt 20. desember 2013.
  9. ^ Swami, Praveen (19. november 2010). Profile: Anders Fogh Rasmussen. The Telegraph. Besøkt 20. desember 2013.
  10. ^ Bech, Rasmus (24. juli 2008). Lars Løkke føler sig presset af statsministeren. Politiken. Besøkt 20. desember 2013.
  11. ^ a b c d Lauritzen, Thomas og Østergaard, Mette (26. januar 2013). Fogh fylder 60, men er langt fra færdig med politik. Politiken. Besøkt 20. desember 2013.
  12. ^ a b c d Rasmussen, Uffe. Anders Fogh Rasmussen. Den Store Danske Encyklopædi. Gyldendal. Besøkt 20. desember 2013.
  13. ^ a b c Kragh, Anne Sofie (2004). Fogh. Historien om en statsminister. People's Press. ISBN 87-91293-27-8.
  14. ^ Archer, Clive (1992): «Denmark says ‘no’» – The World Today, nr. 8–9, seksjon «Notes of the month», s. 142–143.
  15. ^ Reuters (19. november 1992): «Dansk statsråd i hardt vær» – Aftenposten, utgave morgen, s. 10.
  16. ^ Dansk TV2: Fogh generalsekretær i NATO
  17. ^ Dansk TV2: Engell: Fogh får topposten i Nato
  18. ^ DR.dk: Nato-kilder: USA støtter Fogh til Nato-post
  19. ^ Berlingske: USA ønsker Fogh i spidsen for Nato
  20. ^ – Ingen enighet om ny generalsekretær i NATO. Aftenposten (04.04.2009). Besøkt 04.04.2009.
  21. ^ – Frp støtter Fogh Rasmussen som NATO-sjef. Dagsavisen (28.03.2009). Besøkt 04.04.2009.
  22. ^ Erdogan: Fogh irriterer tyrkerne (dansk). Jyllands-Posten (27.03.2009). Besøkt 04.04.2009.
  23. ^ Jyllands-Posten: Tyrkiet opgiver modstand mod Fogh
  24. ^ DR.dk: Fogh afviser NATO-kandidatur
  25. ^ Jyllands-Posten: Fogh afviser ikke Nato-kandidatur
  26. ^ DR.dk: Fogh erklærer sig som Nato-kandidat
  27. ^ – Tyrkia mot resten på NATO-toppmøte. Aftenposten (04.04.2009). Besøkt 04.04.2009.
  28. ^ Fogh til møde med Gül og Obama (dansk). Berlingske Tidende (04.04.2009). Besøkt 04.04.2009.
  29. ^ Anders Fogh får Nato-toppost (dansk). Jyllands-Posten (04.04.2009). Besøkt 04.04.2009.
  30. ^ Rasmussen blir Nato-sjef. Aftenposten (04.04.2009). Besøkt 04.04.2009.
  31. ^ Persondetaljer Anders Fogh Rasmussen, borger.dk.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christensen, Tim K. (2009). Der hvor man vakler – Syv markante mænd om deres livs udfordringer. Borgen. ISBN 978-87-21-03512-9.
  • Elkjær, Bo (2008). Kære statsminister! Løgnen om krigen i Irak. Ekstra Bladets Forlag. ISBN 978-87-7731-337-0.
  • Kragh, Anne Sofie (2004). Fogh. Historien om en statsminister. People's Press. ISBN 87-91293-27-8.
  • Larsen, Thomas (2001). Anders Fogh Rasmussen. I godtvejr og storm. Gyldendal. ISBN 978-87-02-01958-2.
  • Qvortrup, Mads (2009). Fogh, Krag, Schlüter og Stauning. Danmarks store statsmænd. Borgen. ISBN 978-87-21-03433-7.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Jaap de Hoop Scheffer 
NATOs generalsekretær
Etterfølger:
 Jens Stoltenberg
(fra 1. oktober 2014)