Sosialistinternasjonalen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
SIs president siden 2006 er Giorgios A Papandreou.
Land der SI-medlemmer er i regjering.

Sosialistinternasjonalen (SI) er en internasjonal organisasjon for demokratisk sosialistiske og sosialdemokratiske partier. Sekretariatet ligger i London. Organisasjonen ble grunnlagt i 1951. Den var i en årrekke et viktig forum for politikkutvikling for de sosialdemokratiske partiene i Europa, men utover 2000-tallet ble organisasjonen stadig sterkere preget av splittelse, basert på manglende fornying. Verken det japanske demokratiske partiet, Kongresspartiet i India eller Brasils Arbeiderparti ble stående utenfor organisasjonen.[1] Generalsekretær Luis Ayala, som ble generalsekretær i 1989, ble i august 2012 gjenvalgt i kampvotering mot svenske Mona Sahlin, og nederlaget medførte at blant andre det norske Arbeiderpartiet i november 2012 trakk seg som fullt medlem av SI og meldte overgang til observatørstatus.

Historie[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen har sine røtter i Den andre internasjonalen som ble grunnlagt i Paris i 1889, men oppløst i 1916 da medlemspartiene ikke klarte å stå sammen gjennom den første verdenskrig. Den andre internasjonalen er blant annet kjent for 1889-deklarasjonen om 1. mai som den internasjonale arbeiderdagen, og 1910-deklarasjonen om 8. mars som den internasjonale kvinnedagen.

Organisasjonen ble i praksis videreført i Den sosialistiske arbeiderinternasjonalen (SAI), som ble grunnlagt i Hamburg i 1923. Tyske SPD var dominerende i SAI, og organisasjonen brøt sammen ved inngangen til den andre verdenskrig.

Etter andre verdenskrig gikk de tidligere medlesmpartiene sammen og grunnla Sosialistinternasjonalen i Frankfurt den 3. juli 1951. Frem til og med 1970-tallet hadde organisasjonen få medlemmer utenfor Europa. Den var et svært viktig forum for politikkutvikling for de sosialdemokratiske partiene i Europa, og for kontakt med reformkommunister i Østblokken. Fra og med 1980-tallet ble stadig flere frigjøringspartier tatt opp som medlem, blant dem Sandinistene i Nicaragua. Men etter Berlinmurens fall, og særlig utover 2000-tallet ble det stadig tydeligere preg av splittelse, med sterke krav om ideologisk fornying av mange av medlemspartiene og SI selv. Reformkravet ble målbære av de vesteuropeiske sosialdemokratiske partiene, Fatah, og enkeltpartier i Afrika og Asia.[2]

Ved Sosialistinternasjonalens sammenkomst i Athen i 2008, krevde flere svenske og tyrkiske politikere at det tyrkiske republikanske folkepartiet (CHP) skulle utestenges fordi de regnet partiet som antidemokratisk,[3] men forslaget ble nedstemt. Etter opprørene i Nord-Afrika våren 2011 ble Egypt og Tunisias medlemspartier utestengt fra internasjonalen.[4]

Under kongressen i Cape Town i august 2012 ble generalsekretær Luis Ayala fra Chile gjenvalgt etter 23 år i stillingen, i en åpen kampvotering hvor svenske Mona Sahlin tapte med 36 mot 46 stemmer. Avstemmingen ble av mange europeiske medlemspartier ansett som en avstemming om fornyelse, og både Arbeiderpartiet og enkelte andre europeiske søsterpartier trakk seg høsten 2012 som fullt medlem og meldte overgang til en mindre forpliktende observatørstatus.[5]

Presidenter[rediger | rediger kilde]

Fullverdige medlemmer[rediger | rediger kilde]

Konsultative partier[rediger | rediger kilde]

Observatør-partier[rediger | rediger kilde]

Søsterorganisasjoner[rediger | rediger kilde]

Tilknyttede organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Uenige om kursen», Arbeiderpartiet, Sammen, nr 4 2012, side 29.
  2. ^ «Uenige om kursen», Arbeiderpartiet, Sammen, nr 4 2012, side 29.
  3. ^ Hammargren, Birgitte (30. juni 2008). Socialistförbund kan utesluta turkar. Svenska Dagbladet.
  4. ^ Johnsen, Alf Bjarne (1. februar 2011). Kaster Mubarak ut av sosialistinternasjonalen. VG.
  5. ^ «Uenige om kursen», Arbeiderpartiet, Sammen, nr 4 2012, side 29.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]