Grete Faremo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Grete Faremo
Grete Faremo
Født 16. juni 1955 (59 år)
Arendal, Norge
Yrke Jurist
Parti Arbeiderpartiet
Norges justisminister
11. november 2011–16. oktober 2013
Regjering Stoltenberg II
Forgjenger Knut Storberget
Etterfølger Anders Anundsen
Norges forsvarsminister
20. oktober 2009–11. november 2011
Regjering Stoltenberg II
Forgjenger Anne-Grete Strøm-Erichsen
Etterfølger Espen Barth Eide
Norges olje- og energiminister
25. oktober 1996–18. desember 1996
Regjering Jagland
Forgjenger Jens Stoltenberg
Etterfølger Ranveig Frøiland
Norges justisminister
4. september 1992–25. oktober 1996
Regjering Brundtland III
Forgjenger Kari Gjesteby
Etterfølger Anne Holt
Norges bistandsminister
3. november 1990–4. september 1992
Regjering Brundtland III
Forgjenger Tom Vraalsen
Etterfølger Kari Nordheim-Larsen

Grete Faremo (født 16. juni 1955 i Arendal) er en norsk politiker (Ap). Fra 11. november 2011 til regjeringsskiftet etter Stortingsvalget 2013 var hun justisminister i Jens Stoltenbergs andre regjering. Hun har tidligere vært forsvarsminister 2009–2011, bistandsminister 1990–1992, justisminister 1992–1996, stortingsrepresentant 1993–1997 og olje- og energiminister i 1996. Hun gikk av som statsråd i 1996 etter avsløringene omkring Politiets overvåkingstjenestes overvåkning av Berge Furre mens han var medlem av Lund-kommisjonen. Faremo jobbet i det private næringsliv frem til 2009.

Familiebakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Faremo ble født i Arendal i 1955, og vokste opp på Byglandsfjord i Setesdal.[1][2] Hun er datter av Ap-politikeren Osmund Faremo (1921–1999) og husmoren Tora Aamlid (1921–), og vokste opp i et sosialdemokratisk arbeiderhjem hvor solidaritetstanken var noe av det mest fremtredende, sterkt påvirket av Osmund Faremos forhistorie som Nacht und Nebel-fange under andre verdenskrig.[1]

Grete Faremo tok examen artium i 1973, og studerte deretter rettsvitenskap med folkerett som spesialområde. Hun hadde et sommeropphold ved Folkerettsakademiet i Haag i 1978,[3] og ble uteksaminert som cand.jur. fra Universitetet i Oslo samme år. Faremo var saksbehandler i Finansdepartementet 1979–1980, juridisk saksbehandler i NORAD 1980–1984, byråsjef i Departementet for utviklingshjelp 1984–1986, forhandlingsleder i Aker Eiendom 1986–1988, kulturdirektør ved Aker Brygge 1988–1989 og direktør i Norsk Arbeiderpresse i 1990.

Hun var konserndirektør i Storebrand ASA 1997–2003, og tok kurs i ledelse i Lausanne i 1998. Faremo gikk deretter inn i Microsoft ASA, hvor hun var direktør for arbeid med lovgivning og samfunnskontakt i Nord-Europa 2004–2005 og i Vest-Europa 2005–2008. Hun var partner i Rådgiverne LOS AS i 2009. Faremo har også hatt en rekke styreverv, blant annet som medlem av Pressens Faglige Utvalg 1998–2004, styreleder i Statnett SF 2000–2005, styreleder i Norsk Folkehjelp 2003–2007, nestleder i styret til Forsvarets forskningsinstitutt 2006–2009, nestleder i styret i Norsk Hydro ASA 2006–2009, styremedlem i COWI AS 2008–2009 samt styreleder i Norsk Helsenett SF i 2009.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Den 3. november 1990 ble Faremo, etter eget utsagn overraskende,[1] bistandsminister i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering. Som bistandsminister ønsket hun å sette bistanden inn i en bredere utenrikspolitisk sammenheng, bidra til økt utvikling gjennom bedre samordning mellom giverland, enklere systemer for bistandsoverføringer, og et tettere samarbeid mellom Norge og internasjonale bistandsorganisasjoner.[1] Den 4. september 1992 overtok hun som justisminister, og var særlig opptatt av trygghet og rettssikkerhet for den enkelte.[1] Hun mottok forøvrig kritikk for å være for konsekvent i blant annet tilbakesendingssaker av asylsøkere.[1] I 1993 ble hun innvalgt på Stortinget fra Oslo, men Per Skau og Dagny Gärtner Hovig møtte i Faremos sted så lenge hun var statsråd.

Den 25. oktober 1996 gikk Brundtlands regjering av til fordel for Thorbjørn Jaglands regjering, hvor Faremo ble olje- og energiminister. Samme år ble det kjent at Berge Furre hadde blitt overvåket av Politiets overvåkningstjeneste mens han var medlem av Lund-kommisjonen. Faremo måtte ta det politiske ansvaret for dette, som hadde pågått mens hun var justisminister, og gikk av som statsråd den 18. desember 1996. Faremo betegnet hendelsene som førte til hennes avgang som «politisk røvertokt» og skal ha følt seg offentlig ydmyket.[4] Hun tok sin plass på Stortinget, og var nestleder i Stortingets energi- og miljøkomité frem til hun gikk ut av Stortinget i 1997 uten å ha søkt gjenvalg.

I 1997 trakk hun seg ut av aktiv politikk, og kom ikke tilbake før i 2009, da hun tiltrådte som forsvarsminister i Jens Stoltenbergs andre regjering den 20. oktober. Den 11. november 2011 overtok hun som justisminister i Jens Stoltenbergs andre regjering etter Knut Storberget.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f «Grete Faremo». Norsk biografisk leksikon. 
  2. ^ «Austegd i regjeringen». Agderposten. 20. oktober 2009. 
  3. ^ «Grete Faremo». Stortinget. 
  4. ^ «Grete Faremos revansj». NRK Nyheter. 20. oktober 2009. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Grete Faremo – bilder, video eller lyd