Jan Petersen (født 11. juni 1946 i Oslo) er en norsk politiker (H) og ambassadør. Han er fra Oppegård i Akershus, hvor han var ordfører fra 1975 til 1981. Petersen var stortingsrepresentant fra 1981 til 2009, og partileder i Høyre fra 1994 til 2004. Petersen var utenriksminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering fra 19. oktober 2001 til 17. oktober 2005. Han tok ikke gjenvalg ved stortingsvalget 2009.[1][2] Petersen ble i statsråd den 9. januar 2009 utnevnt til ny norsk ambassadør til Østerrike.[3]
[rediger] Tidlig karrière
Jan Petersen ble født 11. juni 1946 i Oslo, som sønn av direktør Kaare Petersen (bror av Erling Petersen) og Elsa Olsen. Jan Petersen vokste imidlertid opp i Oppegård i Akershus. Han fikk examen artium i 1965. Han var medlem av Oppegård kommunestyre fra 1967 til 1971, og av formannskapet fra 1971 til 1975. Petersen giftet seg med lektor Siri Andresen i 1971, men dette ekteskapet ble senere oppløst. Petersen var formann i Akershus Unge Høyre i 1969, og ble formann i Unge Høyre i 1971, og ledet organisasjonen gjennom den jevne EF-avstemningen i 1972. Han gikk av i 1973, og var da samtidig utdannet jurist. Førstesekretær i Forbrukerrådet i 1974, og konsulent i NORAD fra 1975 til 1978. Vararepresentant på Stortinget i perioden 1973–1977.
[rediger] Heltidspolitiker
Petersen har vært heltidspolitiker siden 1975, først som ordfører i Oppegård fra 1975 til 1981. Petersen ble medlem av Høyres sentralstyre i 1976, hvor han siden har blitt gjenvalgt. Petersen ble for første gang valgt inn på Stortinget for Akershus i 1981, stortingsvalget hvor Høyre fikk historisk stor oppslutning. Petersens første stortingsperiode ble som medlem av Stortingets kommunal- og miljøvernkomité fra 1981 til 1984, og av Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité fra 1984 til 1985. Han har vært medlem av styret for Den Norske Opera siden 1983.
[rediger] Partileder og minister
Petersen etterfulgte Kaci Kullmann Five som partileder i 1994, og ble samtidig også parlamentarisk leder. Hans første stortingsvalg som partileder i 1997 var å regne som et totalt valgnederlag. Thorbjørn Jaglands famøse 36,9-ultimatum gjorde at Kjell Magne Bondeviks første regjering inntok regjeringskvartalet. Petersen og Høyre ble nektet medlemskap i regjering fra Senterpartiet, slik Høyre ble stående som kun et støtteparti i Stortinget. Ved kommunevalget i 1999 gjorde Høyre et godt valg. Høyre og Arbeiderpartiet felte i fellesskap Bondeviks regjering regjering i et kabinettspørsmål om nye gasskraftverk i 2000. Mange så på stortingsvalget 2001 som en stor revansje i forhold til 1997, og statsministerkandidat Petersen ble utenriksminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering. I forkant av dette hadde Petersen sittet i lederskapet i Stortingets utenrikskomité siden 1985. Petersen gikk av som parlamentarisk leder da han ble minister, og etterlot seg da et parti som var det ledende på borgerlig side i norsk politikk.
[rediger] Utenriksminister
Petersen fikk arbeidet rundt terrorangrepet 11. september 2001 i USA i fanget, hvilket innledet til strengere tiltak blant annet i flytrafikken over hele verden. Krigen i Irak startet i mars 2003, og Petersen gikk imot USA og Storbritannias invasjon og også en eventuell norsk deltagelse. Det er senere avdekket av dette ikke var uten komplikasjoner for statsminister Bondevik i forhold til Petersens innstilling i spørsmål.[4] Petersen gikk av som partileder i 2004, og gav stafettpinnen videre til daværende kommunalminister Erna Solberg. I egenskap av å være Norges utenriksminister var Petersen formann i Ministerkomiteen i Europarådet da Norge hadde formannskapet fra mai til november i 2004. Jan Petersen ble i 2004 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden for sin lange innsats. 26. desember 2004 var det en større jordskjelv i Indiahavet, som utløste en tsunami. Tsunamien tok livet av blant andre 84 norske statsborgere, i hovedsak personer på ferie i Thailand. Petersen var da raskt på stedet, og holdt – som myndighetenes representant – hjemlandet oppdatert med situasjonen. Regjeringen gikk av etter stortingsvalget 2005.
[rediger] Avslutter politikken
Petersen gikk etter stortingsvalget 2005 tilbake som vanlig stortingsrepresentant. Han byttet imidlertid komité, og ble leder i Stortingets forsvarskomité. Samme år ble han dessuten nestleder i Den internasjonale demokratiske union. I mai 2008 gav han nominasjonskomiteen i Akershus Høyre beskjed om at han ikke ønsket gjenvalg til Stortinget. Samme år ble det spekulert i om Petersen hadde fått kreft, da en stadig tynnere hårmanke ble synlig under Høyres landsmøte, men dette ble avslått fra Petersens side.[5] Han uttalte at han hadde oppsøkt lege for sitt hårtap, men at blodprøver kunne avkrefte at det dreide seg om noen form for sykdom.[6] Petersen ble i statsråd den 9. januar 2009 utnevnt til ny norsk ambassadør til Østerrike, med base i hovedstaden Wien, og tiltrådte da stortingsperioden løp ut i oktober samme år.[3]
[rediger] Stortingskomiteer
- Det nye Europa. Oslo 1990.
- Det nye Europa : grunnlagsdokument for debatt om utviklingen i Europa, sammen med Anders C. Sjaastad og Helge Lund. Oslo 1990.
- ^ «Jan Petersen tar ikke gjenvalg», Nettavisen, 14. mai 2008. Besøkt 12. mai 2009
- ^ «Høyres landsmøte takker Petersen og Lønning», Riks24, 9. mai 2008. Besøkt 12. mai 2009
- ^ a b «Jan Petersen ny ambassadør i Wien», Dagbladet, 9. januar 2009. Besøkt 12. mai 2009
- ^ «Irak-krigen skapte krise i regjeringen», Aftenposten, 19. mars 2008. Besøkt 12. mai 2009
- ^ «– Jeg har ikke kreft», Aftenbladet, 11. juni 2008. Besøkt 12. mai 2009
- ^ «– Mange tror jeg går på cellegift», Se og Hør, 11. juni 2008. Besøkt 12. mai 2009
[rediger] Eksterne lenker
|
før ← Stortingsrepresentanter 2005–2009 → etter |
|
| Akershus |
|
 |
|
| Aust-Agder |
|
|
| Buskerud |
|
|
| Finnmark |
|
|
| Hedmark |
|
|
| Hordaland |
|
|
| Møre og Romsdal |
|
|
| Nord-Trøndelag |
|
|
| Nordland |
|
|
| Oppland |
|
|
| Oslo |
|
|
| Rogaland |
|
|
| Sogn og Fjordane |
|
|
| Sør-Trøndelag |
|
|
| Telemark |
|
|
| Troms |
|
|
| Vest-Agder |
|
|
| Vestfold |
|
|
| Østfold |
|
|
