Jan Petersen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jan Petersen
Jan Petersen
Født 11. juni 1946 (67 år)
Oslo, Norge
Parti Høyre
Norges utenriksminister
20012005
Forgjenger Thorbjørn Jagland
Etterfølger Jonas Gahr Støre
Høyres leder
19942004
Forgjenger Kaci Kullmann Five
Etterfølger Erna Solberg
Stortingsrepresentant
19812009
Valgkrets Akershus
Oppegårds ordfører
19751981
Forgjenger Tore Haugen
Etterfølger Bjørn Kristiansen
Unge Høyres formann
19711973
Forgjenger Hans Svelland
Etterfølger Per-Kristian Foss

Utenriksminister Petersen hos den norske ambassaden i Bangkok i januar 2005, like etter tsunamikatastrofen i desember 2004

Jan Petersen (født 11. juni 1946 i Oslo) er en norsk politiker (H) og ambassadør. Han er fra Oppegård i Akershus, hvor han var ordfører fra 1975 til 1981. Petersen var stortingsrepresentant fra 1981 til 2009, og partileder i Høyre fra 1994 til 2004. Petersen var utenriksminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering fra 19. oktober 2001 til 17. oktober 2005. Han tok ikke gjenvalg ved stortingsvalget 2009.[1][2] Petersen ble i statsråd den 9. januar 2009 utnevnt til ny norsk ambassadør til Østerrike.[3]

Karrière[rediger | rediger kilde]

Tidlig karrière[rediger | rediger kilde]

Jan Petersen ble født 11. juni 1946 i Oslo, som sønn av direktør Kaare Petersen (bror av Erling Petersen) og Elsa Olsen. Jan Petersen vokste opp i Oppegård i Akershus. Han fikk examen artium i 1965. Han var medlem av Oppegård kommunestyre fra 1967 til 1971, og av formannskapet fra 1971 til 1975. Petersen giftet seg med lektor Siri Andresen i 1971, men dette ekteskapet ble senere oppløst. Petersen var formann i Akershus Unge Høyre i 1969, og ble formann i Unge Høyre i 1971, og ledet organisasjonen gjennom den jevne EF-avstemningen i 1972. Han gikk av i 1973, og var da samtidig utdannet jurist. Førstesekretær i Forbrukerrådet i 1974, og konsulent i NORAD fra 1975 til 1978. Vararepresentant på Stortinget i perioden 1973–1977.

Heltidspolitiker[rediger | rediger kilde]

Petersen har vært heltidspolitiker siden 1975, først som ordfører i Oppegård fra 1975 til 1981. Petersen ble medlem av Høyres sentralstyre i 1976, hvor han siden har blitt gjenvalgt. Petersen ble for første gang valgt inn på Stortinget for Akershus i 1981, stortingsvalget hvor Høyre fikk historisk stor oppslutning. Petersens første stortingsperiode ble som medlem av Stortingets kommunal- og miljøvernkomité fra 1981 til 1984, og av Den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité fra 1984 til 1985. Han har vært medlem av styret for Den Norske Opera siden 1983.

Partileder og minister[rediger | rediger kilde]

Petersen etterfulgte Kaci Kullmann Five som partileder i 1994, og ble samtidig også parlamentarisk leder. Hans første stortingsvalg som partileder i 1997 var å regne som et totalt valgnederlag. Thorbjørn Jaglands famøse 36,9-ultimatum gjorde at Kjell Magne Bondeviks første regjering inntok regjeringskvartalet. Petersen og Høyre ble nektet medlemskap i regjering fra Senterpartiet, slik Høyre ble stående som kun et støtteparti i Stortinget. Ved kommunevalget i 1999 gjorde Høyre et godt valg. Høyre og Arbeiderpartiet felte i fellesskap Bondeviks regjering regjering i et kabinettspørsmål om nye gasskraftverk i 2000. Mange så på stortingsvalget 2001 som en stor revansje i forhold til 1997, og statsministerkandidat Petersen ble utenriksminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering. I forkant av dette hadde Petersen sittet i lederskapet i Stortingets utenrikskomité siden 1985. Petersen gikk av som parlamentarisk leder da han ble minister, og etterlot seg da et parti som var det ledende på borgerlig side i norsk politikk.

Utenriksminister[rediger | rediger kilde]

Petersen fikk arbeidet rundt terrorangrepet 11. september 2001 i USA i fanget, hvilket innledet til strengere tiltak blant annet i flytrafikken over hele verden. Krigen i Irak startet i mars 2003, og Petersen gikk imot USA og Storbritannias invasjon og også en eventuell norsk deltagelse. Det er senere avdekket av dette ikke var uten komplikasjoner for statsminister Bondevik i forhold til Petersens innstilling i spørsmål.[4] Petersen gikk av som partileder i 2004, og gav stafettpinnen videre til daværende kommunalminister Erna Solberg. I egenskap av å være Norges utenriksminister var Petersen formann i Ministerkomiteen i Europarådet da Norge hadde formannskapet fra mai til november i 2004. 26. desember 2004 var det en større jordskjelv i Indiahavet, som utløste en tsunami. Tsunamien tok livet av blant andre 84 norske statsborgere, i hovedsak personer på ferie i Thailand. Petersen var da raskt på stedet, og holdt – som myndighetenes representant – hjemlandet oppdatert med situasjonen. Regjeringen gikk av etter stortingsvalget 2005.

Avslutter politikken[rediger | rediger kilde]

Petersen gikk etter stortingsvalget 2005 tilbake som vanlig stortingsrepresentant. Han byttet imidlertid komité, og ble leder i Stortingets forsvarskomité. Samme år ble han dessuten nestleder i Den internasjonale demokratiske union. I mai 2008 gav han nominasjonskomiteen i Akershus Høyre beskjed om at han ikke ønsket gjenvalg til Stortinget. Samme år ble det spekulert i om Petersen hadde fått kreft, da en stadig tynnere hårmanke ble synlig under Høyres landsmøte, men dette ble avslått fra Petersens side.[5] Han uttalte at han hadde oppsøkt lege for sitt hårtap, men at blodprøver kunne avkrefte at det dreide seg om noen form for sykdom.[6] Petersen ble i statsråd den 9. januar 2009 utnevnt til ny norsk ambassadør til Østerrike, med base i hovedstaden Wien, og tiltrådte da stortingsperioden løp ut i oktober samme år.[3]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Jan Petersen ble i 2004 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.[7]

Regjering[rediger | rediger kilde]

Stortingskomiteer[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Det nye Europa. Oslo 1990.
  • Det nye Europa : grunnlagsdokument for debatt om utviklingen i Europa, sammen med Anders C. Sjaastad og Helge Lund. Oslo 1990.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Jan Petersen tar ikke gjenvalg», Nettavisen, 14. mai 2008. Besøkt 12. mai 2009
  2. ^ «Høyres landsmøte takker Petersen og Lønning», Riks24, 9. mai 2008. Besøkt 12. mai 2009
  3. ^ a b «Jan Petersen ny ambassadør i Wien», Dagbladet, 9. januar 2009. Besøkt 12. mai 2009
  4. ^ «Irak-krigen skapte krise i regjeringen», Aftenposten, 19. mars 2008. Besøkt 12. mai 2009
  5. ^ «– Jeg har ikke kreft», Aftenbladet, 11. juni 2008. Besøkt 12. mai 2009
  6. ^ «– Mange tror jeg går på cellegift», Se og Hør, 11. juni 2008. Besøkt 12. mai 2009
  7. ^ «Jan Petersen - St. Olavs Orden», kongehuset.no, besøkt 15. juli 2013.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jan Petersen – bilder, video eller lyd