Inge Lønning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Inge Lønning
Inge Lønning
Født 20. februar 1938
Fana i Hordaland
Død 24. mars 2013 (75 år)
Beitostølen i Oppland
Yrke Teolog
Parti Høyre
Lagtingets president
10. oktober 2005–30. september 2009
Forgjenger Lodve Solholm
Stortingets visepresident
9. oktober 2001–30. september 2005
Forgjenger Hans J. Røsjorde
Etterfølger Carl I. Hagen
Høyres 1. nestleder
29. mars 1998–5. mai 2002
Forgjenger Børge Brende
Etterfølger Erna Solberg
Stortingsrepresentant
1. oktober 1997–30. september 2009
Valgkrets Oslo
Europabevegelsens leder
31. januar 1993–5. mars 1995
Forgjenger Fredrik Vogt-Lorentzen
Etterfølger Gro Balas
Universitetet i Oslos rektor
1. januar 1985–31. desember 1992
Forgjenger Bjarne A. Waaler
Etterfølger Lucy Smith

Inge Lønning taler utenfor Stortinget i 2006.

Inge Johan Lønning (født 20. februar 1938 i Fana, død 24. mars 2013Beitostølen[1]) var en norsk teolog og politiker (H).

Lønning var internasjonalt kjent som forsker på Martin Luther og systematisk teologi. Han var sterkt inspirert av Luther og Dietrich Bonhoeffer. Lønning var professor i teologi ved Universitetet i Oslo 1971–2008 og universitetets rektor 1985–1992. Som rektor påbegynte han en «omstrukturering og modernisering av universitetet, med en sterkere sentral styring.»[2]

Inge Lønning markerte seg som politiker, først og fremst som leder for Europabevegelsen under EU-kampen i 1990-årene, senere som stortingsrepresentant for Høyre 1997–2009. Han var 1. nestleder i Høyre 1998–2002, visepresident i Stortinget 2001–2005 og president i Lagtinget 2005–2009.[3] Lønning engasjerte seg for utsatte grupper i samfunnet, og skapte seg et ry blant mange som Høyres fremste ideolog.[4] Åpenhet om egne depresjoner bidro til større respekt og forståelse for mennesker med psykiske lidelser.[2][5]

Familiebakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Inge Lønning ble født på Minde i Fana kommune utenfor Bergen i 1938 som sønn av førstesekretær Per Lønning (1898–1974) fra Stord og husmor Anna Gurine Strømø (1895–1966) fra Sveio. Han hadde tre eldre søsken, hvorav to ble professorer og én ble ingeniør.[5] Inge Johan fikk sitt navn fordi paret dengang ønsket en datter, som de hadde planlagt å døpe Inger Johanne.[5] Broren Per Lønning (1928–) er professor emeritus i teologi og filosofi, og var tillike stortingsrepresentant i 1960-årene, mens Andreas Lønning (1929–) har vært medlem av konsernledelsen i Kværner. Inge Lønning var ellers onkel til Jan Tore Lønning (1956–), professor i informatikk, og fetter til Ragnar Rommetveit (1924–), professor emeritus i psykologi. Han giftet seg i 1962 med lærer Kari Andersen (1939–2008), som han fikk fire barn med, deriblant musiker Lars Lønning (1971–). Som enkemann giftet Lønning seg i 2012 med Mari Mæland, datter av predikant John Olav Larssen (1927–2009).[6][7]

Lønning hadde examen artium fra latinlinjen ved Bergen katedralskole fra 1956, bifag i norsk fra Universitetet i Bergen fra 1957, teologisk embedseksamen fra Universitetet i Oslo fra 1962 og praktikum fra 1963. I 1971 tok han doktorgraden i teologi, og i mellomtiden virket han som universitetsstipendiat 1963–1964 og 1966–1970, marineprest ved Haakonsvern i Bergen 1964–1965, stipendiat ved Eberhard-Karls-Universität Tübingen 1966–1967 samt universitetslektor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo 1969–1971. I sin doktoravhandling, som han skrev på tysk med tittelen Kanon im Kanon. Zum dogmatischen Grundlageproblem des neutestamentlichen Kanons, tok Lønning opp Det nye testamentets rolle som kanon.

I 1971 overtok Lønning professoratet i dogmatikk ved Universitetet i Oslo. Etterhvert hadde han verv som styreleder i Norges almenvitenskapelige forskningsråd 1981–1984, rektor ved Universitetet i Oslo 1985–1992, styreleder i NKS-stiftelsen 1986–2001, styreleder i Universitetsforlaget 1986–1999. Som rektor påbegynte Lønning en omstrukturering og modernisering av universitetet, med en sterkere sentral styring, hvilket vakte motstand i endel lokale miljøer.[2] Lønning var forøvrig leder for departementale utredninger, redaktør for tidsskriftet Kirke og kultur fra 1968, president i Nordmanns-Forbundet 1987–1999, president i Norsk-Tysk Selskap fra 2001, og fast spaltist i tidsskriftet Minerva. Utover dette kom en rekke offentlige verv.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Som Høyre-politiker var Lønning medlem av Oslo bystyre 1972–1975. Senere var han leder for Europabevegelsen i Norge 1993–1995, og ledet således EU-tilhengerne gjennom EU-avstemningen i 1994.

I 1997 ble Inge Lønning innvalgt på Stortinget fra Oslo, og året etter ble han valgt til 1. nestleder i partiet, et verv han beholdt frem til 2002. Lønning var Stortingets visepresident 2001–2005 og Lagtingets president 2005–2009, og han var dermed den siste lagtingspresidenten før nedleggelsen i 2009. Han var medlem av Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité 1997–2001, medlem av Høyres gruppestyre 2001–2009, 1. nestleder i Stortingets utenrikskomité, Stortingets utvidede utenrikskomité og Stortingets valgkomité 2001–2005 samt medlem av Stortingets utvidede utenrikskomité og Stortingets helse- og omsorgskomité 2005–2009. I Stortingets delegasjon til Nordisk Råd var Lønning medlem 2002–2005, leder 2006–2007 og nestleder 2008–2009, og han fungerte som rådets president i 2003. I 2008 tapte han kampavstemningene mot Michael Tetzschner og Nikolai Astrup under Oslo Høyres nominasjonsmøte forut stortingsvalget 2009.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Lønning var kommandør av St. Olavs Orden fra 1986 og kommandør med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden fra 1987. Han var også æresdoktor ved Luther College fra 1986, æresdoktor ved Åbo Akademi fra 1992 og medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1985. Han ble dessuten tildelt Presselosjens toleransepris (Jo Benkows pris) i 1990, Lisl og Leo Eitingers pris for religiøs toleranse i 1997 og den norsk-tyske Willy Brandt-prisen i 2009. I 1997 ble han kåret til «Årets opinionsdanner» av Norsk Redaktørforening. I 2010 ble han utnevnt til æresmedlem av Unge Høyre for sin rolle som mangeårig støttespiller.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ NTB (25. mars 2013). «Inge Lønning er død». Aftenposten. Besøkt 25. mars 2013. 
  2. ^ a b c Christoffersen, Svein Aage. «Inge Lønning». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 26. mars 2013. 
  3. ^ «Disse har mest makt - plassering 11-20». Dagens Medisin. 21. desember 2006. 
  4. ^ Helgheim, Sindre Øye m.fl. (25. mars 2013). «– Når han snakket ideologi var det musestille i Høyre». NRK Hordaland. Besøkt 25. mars 2013. 
  5. ^ a b c Bjånesøy, Kjartan Brügger (23. februar 2009). «- Har lært meg å bruke strykemaskinen». Dagbladet. Besøkt 25. mars 2013. 
  6. ^ Stanghelle, Harald (25. mars 2013). «Nekrolog: Inge Lønning». Aftenposten. Besøkt 26. mars 2013. 
  7. ^ Simonnes, Helge (25. mars 2013). «Minneord Inge Lønning». Vårt Land. Besøkt 26. mars 2013. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Christoffersen, Svein Aage (2008). Menneskeverd. Festskrift til Inge Lønning. Oslo: Forlaget Press. ISBN 978-82-7547-300-2. 
  • Lønning, Inge (1997). Fellesskap og frihet. Tid for idépolitikk. Oslo: Genesis. ISBN 82-476-0029-3. 
  • Lønning, Inge (1980). Frihet til tro. En bok om Bibel og bekjennelse. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-12336-5. 
  • Lønning, Inge; Thorn, Finn (1967). Hvor står den lutherske og den katolske kirke idag? To synspunkter. Oslo: Dreyer. 
  • Lønning, Inge (1972). Kanon im Kanon. Zum dogmatischen Grundlageproblem des neutestamentlichen Kanons. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 82-00-04606-0.  [Doktorgradsavhandling i teologi]
  • Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005 : opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 82-02-39029-X. 
  • Skogan, Hanne Kristine Bech (2002). Inge Lønning: Mellom distanse og eleganse. Ledelse gjennom intellektuell suverenitet, språklig eleganse og sosial distanse. Oslo: Universitetet i Oslo.  [Hovedoppgave i statsvitenskap]
  • Valaker, Tormod (2005). Godtfolk. Portretter av 28 vestlendinger. Bergen: Forlaget Livskunst. ISBN 82-995180-7-5. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Inge Lønning – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Inge Lønning – sitater


Forgjenger:
 Outi Ojala 
Nordisk Råds president
(2003)
Etterfølger:
 Gabriel Romanus 
Forgjenger:
 Hans J. Røsjorde 
Stortingets visepresident
(2001–2005)
Etterfølger:
 Carl I. Hagen 
Forgjenger:
 Fredrik Bull-Hansen 
Norsk-Tysk Selskaps president
(2001–2013)
Etterfølger:
  
Forgjenger:
 Fredrik Vogt-Lorentzen 
Europabevegelsens leder
(1993–1995)
Etterfølger:
 Gro Balas