Landsorganisasjonen i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Landsorganisasjonen i Norge
Landsorganisasjonen i Norge
LO holder til i Folkets HusYoungstorget.
Forkortet LO
Stiftet 1899
Leder Gerd Kristiansen
Tilsluttede forbund 23
Samlet medlemstall 897 740 (per 2013)
Internettside Internettside

Landsorganisasjonen i Norge (LO) er Norges største hovedsammenslutning av arbeidstakere. Sammenslutningen består av 23 fagforbund[1] med til sammen 897 740 medlemmer (2013)[2] og er Norges største sammenslutning av fagforbund. Om lag 600 000 av medlemmene er yrkesaktive, noe som tilsvarer 25 prosent av alle lønnstakere.

LO ble stiftet 1. april 1899 som Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL) og byttet til dagens navn i 1957.

Gerd Kristiansen ble under LOs kongress, 6. mai 2013 valgt til leder av Landsorganisasjonen.[3]

Formelt er LO en tverrpolitisk organisasjon med medlemmer som støtter alle politiske partier i Norge. Tradisjonelt har imidlertid LO et tett samarbeid med Arbeiderpartiet. Historisk er LO preget av sosialistisk tanketradisjon og det politiske programmet kan sies å være basert på en blanding av tradisjonelle sosialistiske verdier, kombinert med mer moderne sosialdemokratiske tanker.

Formål[rediger | rediger kilde]

LO har til formål å samordne medlemsforbundenes arbeid for slik å samlet fremme lønnstakernes faglige, økonomiske, helsemessige, sosiale, forsikringsmessige og kulturelle interesser (i følge vedtektene). Arbeidet foregår først og fremst gjennom å opprette tariffavtaler og å styrke disse.

Arbeidet med å opprette og forbedre tariffavtalene skjer i all hovedsak gjennom tariffoppgjørene.

Beslutningsorganer[rediger | rediger kilde]

Gerd Kristiansen ble 6. mai 2013 valgt til LO's leder.

Beslutningsorganene i LO består øverst av:

  • Kongressen som i henhold til vedtektene møtes hvert fjerde år, neste gang i 2017, og er hovedsammenslutningens øverste organ.
  • Representantskapet er nest høyest, og avholdes normalt to ganger årlig, og under hovedtariffoppgjør alltid i forkant av oppgjøret.
  • Sekretariatet er på 15 stemmeberettigede personer vektet etter forbundenes størrelse og disse 15 inkluderer de fire øverste fra LOs valgte ledelse. Sekretariatet organiserer LOs daglige drift og møtes vanligvis hver uke. I sekretariatet har også alle ledere i tilsluttede fagforbund møte- og talerett.

LOs valgte ledelse består av seks[4] personer og opptrer på vegne av organisasjonen i kontakt med arbeidsgivere og myndigheter.

På kongressen i 1993 ble LO delt inn i de fire kartellene LO Stat, LO Kommune, LO Industri og LO Service. LO Industri og LO Service ble nedlagt i 2004.

Organisering[rediger | rediger kilde]

Enkeltpersoner kan ikke være direkte medlem i LO. Medlemskap i LO får man ved å være medlem i et av de 22 fagforbundene som er tilsluttet LO. Størrelsen på disse fagforbundene varierer fra under 1 000 til over 300 000. Fagforbundene omfatter en eller flere yrkesgrupper, og organiseringen er tradisjonelt beskrevet som horisontal, hvilket innebærer at yrkesgrupper med relativt likt arbeid organiserer seg i samme fagforbund på tvers av arbeidsgivertilknytning.

På den enkelte arbeidsplass er arbeidstakerne dermed vanligvis organisert i en eller flere klubber etter yrkestilhørighet. Klubbene danner igjen gjerne innenfor geografiske områder fagforeninger. Det er disse fagforeningene som på landsbasis danner et fagforbund som igjen tilslutter seg LO.

Lokalorganisasjonene i LO[rediger | rediger kilde]

I tillegg til forbundenes sentrale medlemskap i LO, finnes det en rekke lokalorganisasjoner som fagforeninger innenfor et geografisk område er tilsluttet. Heller ikke her er man direkte medlem som enkeltperson, men er tilsluttet gjennom medlemskap i et forbund og en fagforening. Lokalorganisasjonene benevnes som LO i/på (geografisk sted). Lokalorganisasjonene er blant annet involvert i å arrangere lokale 1. mai-tog, og har også gjerne et faglig-politisk samarbeid med det lokale Arbeiderpartiet og eventuelt andre rød-grønne partier.

Samfunn[rediger | rediger kilde]

LO har tradisjonelt engasjert i seg i de fleste spørsmål som angår medlemmenes interesser. Av stor betydning kan nevnes bedriftsdemokratiet og medbestemmelse på arbeidsplassen, helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål (HMS), likestilling og seksuell trakassering, avtalefestet pensjon, og ferie-, fritid og arbeidstid. I den senere tid har pensjon stått høyt på agendaen.

Historie[rediger | rediger kilde]

Gjennom den industrielle revolusjon på 1800-tallet ble det skapt en helt ny samfunnsklasse – arbeiderklassen. Disse hadde i begynnelsen få eller ingen rettigheter, og etter hvert ble behovet for organisering sterkere.Samtidig ga den nye industrien større muligheter for effektiv organisering av arbeiderne, enn tidligere tiders arbeidsplasser. Arbeiderne er samlet på et relativt lite geografisk område, det er enkelt å identifisere de felles ønskene, og de hadde gode aksjonsmuligheter. På en moderne fabrikk kan en streik i bare en liten del av arbeidsstokken stanse hele produksjonen.

Thranebevegelsen regnes som Norges første arbeiderbevegelse.

I 1870-årene så de første forløperne til fagforeningene slik vi kjenner dem i dag, dagens lys.

LO stiftes[rediger | rediger kilde]

1. mai-markering i Gudbrandsdalen, 1910.

LO ble stiftet den 1. april 1899 under navnet Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon, og hadde ved starten 1 500 medlemmer, men medlemstallet økte raskt etter unionsoppløsningen i 1905. Allerede i 1900 begynte også arbeidsgiverne å organisere seg, i det daværende Norsk Arbeidsgiverforening, senere Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

Den første landsomfattende arbeidskonflikt i Norge skjedde i 1907. Den første landsomfattende tariffavtale kom på plass samme år med Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. I 1919 vedtok Stortinget åtte timers arbeidsdag og en ukes ferie med lønn.

1920-årene[rediger | rediger kilde]

I 1919 hadde LO 144 000 medlemmer, to år senere, i 1921, gikk 150 000 fagorganiserte ut i streik som en reaksjon på arbeidsgivernes krav om kraftig lønnsnedslag. 1920-årene brakte flere arbeidskonflikter, og ga dertil mange nederlag. På denne tiden var det også en rekke splittelser i arbeiderbevegelsen, mellom kommunisme, sosialisme, og påtrykket fra det nye Sovjetunionen. Fagbevegelsen ble samlet sett svekket. Først i 1930-årene økte medlemstallet i LO igjen.

1930-årene[rediger | rediger kilde]

I 1930 hadde LO 140 000 medlemmer, mens ved inngangen til krigen i 1940, 357 000 medlemmer. Dette tiåret ble preget av at LO og arbeiderbevegelsen ble anerkjent som en politisk kraft og gjennom oppslutning i valg fikk Arbeiderpartiet en solid parlamentarisk basis. Årtiet startet riktignok med Norges største arbeidskonflikt i 1931, da lockout rammet 90 000 arbeidstakere i fem måneder.

Men allerede fire år senere i 1935 ble den første hovedavtalen mellom LO og arbeidsgiverne opprettet. Arbeiderpartiet dannet regjering med to statsråder fra LO i 1935. Allerede før krigen, hvilket i internasjonal sammenheng må sees på som svært tidlig, ble alderstrygd og ledighetstrygd innført i Norge.

LO i illegalitet[rediger | rediger kilde]

Under krigen ble LO, – etter riktignok først en langvarig utholdenhet fram til 1941, – nazifisert. Henrettelsen av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm i forbindelse med «Melkestreiken» i september 1941 markerte nazistenes overtakelse av LO. En illegal struktur ble imidlertid opprettholdt og fagforeninger organiserte illegale faglige utvalg. FriFagbevegelse var LOs illegale avis.

I alt mistet 2 600 LO-medlemmer livet under krigen,

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Etterkrigstiden markante vekst i LOs medlemstall og organisasjonens tette bånd til Arbeiderpartiet gjorde LO til en viktig politisk pådriver for å forbedre lønns- og arbeidsvilkårene for sine medlemmer. Særlig markerer den første arbeidsmiljøloven i 1977 en viktig milepæl for den organiserte arbeiderbevegelsen. Men også ferieloven av 1964, prinsippet om dagpenger under sykdom, likelønn og avtalefestet pensjon er viktige markeringer som ofte fremheves av LO.

Forholdet til Arbeiderpartiet[rediger | rediger kilde]

Det tette samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet er i følge de to organisasjonene selv et samarbeid mellom selvstendige organisasjoner med sammenfallende interesser. Helt siden de første årene i 1899 hadde LO meget sterke bånd til Arbeiderpartiet, blant annet gjennom kollektive medlemskap. LO og Arbeiderpartiet har fortsatt tette bånd, eksempelvis vedtar tradisjonelt LOs kongress valgkampstøtte til Arbeiderpartiet. LOs valgkampbidrag har vært under stadig diskusjon. En sammenstilling gjort av ABC Nyheter i 2009 påpekte at LO den gang anbefalte sine medlemmer å stemme Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV på det forestående stortingsvalget, til tross for at Rødts svar på spørsmål LO hadde stilt alle partier i forkant av valget passet bedre overens med LOs politikk enn Arbeiderpartiets og Senterpartiets svar.[5]

Arbeiderpartiet velger også tradisjonelt LOs topptillitsvalgte inn i sitt sentralstyre. Dette har blitt kritisert, og i en periode valgte daværende LO-leder Gerd-Liv Valla å ikke stille til valg til Arbeiderpartiets sentralstyre. Flere sentrale tillitsvalgte i LO har også stilt til valg, – og blitt valgt, – til ulike verv i Arbeiderpartiet.

Forholdet kan sies å ha myknet noe i de senere årene, i det LO også støtter andre organisasjoner med sammenfallende interesser, blant annet har Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet mottatt støtte fra enten LO eller LOs forbund. Flere tillitsvalgte i LO har også stilt til valg i andre politiske partier. En betydelig andel av LOs medlemmer stemmer dessuten ikke rødgrønt; dette fikk Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg til å skape begrepet FrP-koden[trenger referanse], som et forsøk på å finne ut av hvorfor mange LO-medlemmer velger Fremskrittspartiet framfor Arbeiderpartiet. Likevel har båndene mellom AP og LO vært gjenstand for kritikk fra lederen av den liberale tenketanken Civita, Kristin Clemet, som mener at LO har fått for stor makt over norske arbeidstakeres hverdag.[6]

Konkurranse fra andre hovedsammenslutninger[rediger | rediger kilde]

I de senere årene har LO fått konkurranse fra andre hovedsammenslutninger, i første omgang fra Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) som ble stiftet i 1977, men også fra Akademikerne og Hovedorganisasjonen for universitets- og høyskoleutdannede (Unio). YS markerer seg i konkurransen med LO som en politisk uavhengig organisasjon. Men totalt sett må det trolig sies at det først og fremst er yrkessammensetningen av arbeidstakerne som påfører LO en nedgang i andelen yrkesaktive medlemmer. Kort fortalt har den tradisjonelle industriarbeideren LO rekrutterte tidligere blitt erstattet med ulike typer langtidsutdannede og funksjonærer. Ofte retter de nye hovedsammenslutningene sin medlemsrekruttering inn mot disse arbeidstakergruppene.

Internasjonale forbindelser[rediger | rediger kilde]

LO er medlem av:

Tabeller og oversikter[rediger | rediger kilde]

Medlemsutvikling 1899-2008[rediger | rediger kilde]

Årstall (per 31. desember) Ant. avdelinger Antall medlemmer
1899 1 578
1900 4 842
1905 15 639
1910 47 453
1915 77 968
1920 142 642
1925 95 931
1930 1 861 139 591
1935 2 635 224 340
1940 3 556 306 341
1945 3 704 339 920
1950 4 605 488 442
1955 5 119 542 105
1960 5 129 541 549
1965 4 922 574 295
1970 4 448 594 377
1975 4 054 655 030
1980 3 798 748 040
1985 3 667 768 778
1990 3 211 785 586
1995 2 832 792 575
2000 2 448 811 812
2001 2 307 796 272
2002 2 262 800 259
2003 2 079 838 749
2004 1 973 831 464
2005 1 897 822 629
2006 1 870 834 221
2007 1 834 844 438
2008 1 804 865 392
2009 865 573
2010 871 360
2011 880 938

Nåværende ledelse[rediger | rediger kilde]

Bente N. Halvorsen ble valgt til hovedkasserer på LO-kongressen i 2009, men ba seg fritatt fra vervet av helsemessige årsaker 25. august 2010. Ellen Stensrud ble konstituert som hovedkasserer 7. desember 2010.

Liste over LO-ledere[rediger | rediger kilde]

Under den andre verdenskrigen gikk Landsorganisasjonen i illegalitet. Ledere for det legale LO, den delen av organisasjonen som ønsket samarbeid med okkupasjonsmakten, var:

Medlemsforbund[rediger | rediger kilde]

Forbundsoversikt per. mars 2011 (*=medlemstall per 31. desember 2009[7] **=medlemstall per 31. desember 2008[8]).

Andre tilknyttede organisasjoner[rediger | rediger kilde]

Oversikt over organisasjoner eller virksomheter med tilknytning til LO, eller hvor LO har helt eller delvis eierinteresser. Oversikt per oktober 2006.

LOs sommerpatrulje[rediger | rediger kilde]

LOs sommerpatrulje har blitt gjennomført årlig siden 80-tallet. Sommerpatruljen setter fokus på ungdommers situasjon i arbeidslivet. LOs sommerpatrulje besøker samtlige av Norges nitten fylker. Flere hundre unge tillitsvalgte avlegger ungdommer i sommerjobb besøk under patruljeuka. De unge tillitsvalgte oppsøker arbeidsplasser som har unge arbeidstakere for å påse at lover og avtaler blir fulgt. Svært ofte blir flere av de bruddene som blir oppdaget umiddelbart løst.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Kritikk[rediger | rediger kilde]

LO har blitt kritisert fra blant annet Venstre-leder Trine Skei Grande for å være bakstreverske i forhold til nyskapning i arbeidslivet.[9] LO har også stått bak flere kontroversielle forslag som å stenge ute uorganiserte streikebrytere gjennom å endre hovedavtalen,[10] samt å innføre skatt på alle finanstransaksjoner.[11]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Kort om LO». LO. 16. mai 2008. Besøkt 8. juli 2012. 
  2. ^ Side 80, LOs beretning 2013
  3. ^ Gerd Kristiansen valgt til LO-leder Landsorganisasjonens internettside, besøkt 6. mai 2013
  4. ^ LOs ledelse
  5. ^ LO ser ikke Rødt, artikkel av Thomas Vermes hos ABC Nyheter, 14.08.2009
  6. ^ Gunnar Kagge, Gunnar Magnus (22.05.2012). «Kritiserer LOs maktposisjon». Aftenposten. 
  7. ^ Statistisk sentralbyrå
  8. ^ LOs årsberetning 2008
  9. ^ NTB (08.12.2012). «Blir kvalm av LO». BA. 
  10. ^ «Vil utestenge uorganiserte under streik». 02.11.2004. 
  11. ^ «LO vil ha finansskatt». Informasjonsavdelinga. 05.07.2010. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]