Kåre Willoch

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kåre Willoch
Kåre Willoch
Kåre Willoch som statsminister.
Født 3. oktober 1928 (85 år)
Oslo, Norge
Utdannelse Samfunnsøkonom
Parti Høyre
Norges statsminister
14. oktober 1981–9. mai 1986
Regjering Willoch
Forgjenger Gro Harlem Brundtland
Etterfølger Gro Harlem Brundtland
Høyres parlamentariske leder
5. juni 1970–30. september 1981
Forgjenger Svenn Stray
Etterfølger Jo Benkow
Høyres formann
26. april 1970–12. mai 1974
Forgjenger Sjur Lindebrække
Etterfølger Erling Norvik
Norges handelsminister
12. oktober 1965–5. juni 1970
Regjering Borten
Forgjenger Trygve Lie
Etterfølger Otto Grieg Tidemand
28. august 1963–25. september 1963
Regjering Lyng
Forgjenger O.C. Gundersen
Etterfølger Erik Himle
Stortingsrepresentant
1. januar 1958–30. september 1989
Valgkrets Oslo
Signatur
Kåre Willoch sin signatur

Kåre Willoch og USAs forsvarsminister Caspar Weinberger i 1983.
Kåre Willoch og Helmut KohlCDUs landsmøte juni 1988
Kåre Willoch i 2006

Kåre Isaachsen Willoch (født 3. oktober 1928 i Oslo) er en norsk politiker (H). Han var Høyres generalsekretær fra 1963 til 1965, leder av Høyre fra 1970 til 1974, handelsminister i 1963 og 1965–1970 og Norges statsminister fra 1981 til 1986. Etter at han trakk seg fra rikspolitikken var han fylkesmann i Oslo og Akershus (1989–1998) og styreleder i NRK (1998–2000).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kåre Willoch ble født 3. oktober 1928 som sønn av disponenten Haakon Isaachsen Willoch (1896–1955) og Agnes Christine Saure (1895–1994), og vokste opp i et middelklassehjem på Oslos vestkant. Han er bror av Erik Willoch, som var luftfartsdirektør, og Jan Willoch, som var formann i Riksmålsforbundet.

Under andre verdenskrig var han flyktning i Uppsala i Sverige.[1] Etter examen artium på Ullern gymnas i 1947 studerte han sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo og ble cand.oecon. i 1953. Før han startet sin politiske karriere arbeidet han som sekretær i Norges Rederforbund fra 1951 til 1952 og som konsulent i Norges Industriforbund fra 1954 til 1963. Det vakte betydelig oppsikt da det i 1982 ble avslørt at Willoch som stortingsrepresentant også mottok lønn fra Rederiforbundet, og senere også fra Industriforbundet.[2]

Willoch giftet seg med Anne Marie Jørgensen (1929–) 30. april 1954. De har tre barn sammen.

Politisk karriere[rediger | rediger kilde]

Fra 1952 til 1959 var Willoch medlem av Oslo bystyre, og i 1954 ble han vararepresentant til Stortinget for Oslo. Ved stortingsvalget 1957 ble han valgt inn til Stortinget, og med sine 29 år var han datidens yngste stortingsrepresentant.

I Willochs tid som formann i Høyre fra 1970 til 1974 og som parlamentarisk leder fra 1970 til han ble statsminister i 1981, økte velgeroppslutningen om Høyre, det som ble kalt høyrebølgen.

Statsminister (1981–86)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Kåre Willochs regjering

Med Willoch som statsministerkandidat fikk Høyre i 1981 et valgresultat på 31,7 prosent ved stortingsvalget 12. september 1981. Det var partiets beste valg siden 1924. Willoch ble bedt om å danne regjering, ettersom en ikke-sosialistisk koalisjon bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet utgjorde stortingsflertallet.

Et forsøk på å danne en koalisjonsregjering bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet lyktes ikke. Under regjeringsforhandlingene var det abortspørsmålet som skapte det meste av vanskelighetene. I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt, noe som ga kvinner retten til selv å ta beslutningen om abort før 12. svangerskapsuke. I Høyre var meningene om dette spørsmålet delt, og i 1980 hadde Høyres landsmøte besluttet at stortingsrepresentantene skulle fristilles til å stemme etter sin egen overbevisning i abortsaken. Derimot krevde KrF at en ny koalisjonsregjering skulle innføre strengere abortregulering, et krav Willoch ikke kunne si seg enig i. Kristelig Folkeparti valgte derfor å ikke danne regjering med Høyre, og Senterpartiet ville ikke gå inn i en regjering med Høyre alene. I stedet dannet Willoch den 14. oktober 1981 den første rene Høyre-regjeringen siden regjeringen til Ivar Lykke i 1928, med Kristelig Folkeparti og Senterpartiet som parlamentariske støttepartier.

Regjeringen Willoch gjennomførte reformer som utfordret innhold og praksis i det etablerte offentlige forvaltningssystemet. Med Arbeiderpartiet som dominerende politisk aktør, hadde dette i årene etter krigen hovedsakelig blitt formet ut ifra den politiske venstresidens tro på sterk statlig styring av økonomi og samfunnsliv. Den bakenforliggende visjonen for Willochs regjeringer ble følgelig å begrense den offentlige inngripen. På den måten skulle det skapes et mer åpent samfunn med mindre offentlig detaljstyring og regulering.

For eksempel ble lukkeloven erstattet av åpningstidsloven, noe som tillot næringsdrivende å holde butikker åpne etter klokken 17 og frem til klokken 20, eventuelt enda lenger om lokalpolitikerne fant det best slik. Videre brøt Willoch-regjeringen NRKs kringkastingsmonopol da den tillot etablering av nærradioer. Det offentlige monopolet på levering av helsetjenester ble utfordret da det ble åpnet for etablering av private medisinske klinikker, og restriksjoner på eierskap og salg av eiendom ble redusert.

Regjeringens deregulering av kredittpolitikken har imidlertid fått sterk kritikk i ettertid, selv om det knapt rådet betenkeligheter om den på Stortinget da den ble innført. I 1984 var renten politisk styrt og svært lav, samtidig som bankenes utlån i liten grad var regulert. Resultatet ble en blomstrende Oslo Børs og en svært kraftig vekst i privat forbruk. Dette var i stor grad lånefinansiert. Dette ledet i sin tur til bankkrisen mot slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet.

Willoch-regjeringens utenrikspolitikk var stort sett i samsvar med de tidligere Arbeiderparti-regjeringene på punktet om Norges forpliktelser i forhold til NATO, men avvek kraftig i spørsmålet om atomvåpen. Der Arbeiderpartiet fremmet en reduksjon av spenningene i Norden, godkjente Willoch-regjeringen logistiske baser med forhåndslaget materiell for amerikanske utrykningsstyrker og ga sin fulle støtte til NATOs dobbeltvedtak i 1979 om å utplassere amerikanske Pershing II ballistiske mellomdistanseraketter i Vest-Europa som et motsvar på utplasseringen av sovjetiske RT-21M-raketter (Nato-betegnelse SS-20) i Øst-Europa fra 1976.

Willoch kom under kritikk for ikke å handle tidligere for å stoppe virksomheten til Arbeiderpartipolitikeren og karrierediplomaten Arne Treholt, som ble arrestert i 1984 og dømt for landssvik og spionasje til fordel for Sovjetunionen og Irak.

Etter stortingsvalget i 1985 ble regjeringen Willoch en mindretallsregjering. Det parlamentariske grunnlaget ble utfylt ved Fremskrittspartiets to representanter. Våren 1986 hadde oljeprisen falt fra 29 til 15 dollar fatet, og i mars la Willoch frem en «påskepakke» med 16 innstramningsforslag. Et av punktene var å øke bensinavgiften med 42 øre literen, og regjeringen gikk først til Arbeiderpartiet for støtte. Arbeiderpartiet satte imidlertid som krav for å gå med på en avgiftsøkning de egentlig var for, at Willoch også hevet toppskatten. Dette var Willoch ikke villig til å gå med på da det kunne skade den økonomiske veksten. Derimot fikk Regjeringen støtte fra Sosialistisk Venstreparti, men regjeringen ble etter hvert avhengig av FrPs støtte for å overleve, men Carl I. Hagen hadde i valgkampen lovet å bekjempe alle skatte- og avgiftsøkninger, bensinavgiften spesielt. Samtidig hadde han også lovet å ikke felle en borgerlig regjering. Dagen før Willoch stilte kabinettspørsmål om påskepakken, sendte FrP ut en pressemelding om at «velgerne kunne stole på Hagen i spørsmålet om bensinprisene», og regjeringens skjebne var dermed beseglet, og Willoch gikk av som statsminister 9. mai 1986. Noen uker etterpå økte den nybakte arbeiderpartiregjeringen bensinavgiften likevel.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

De senere år har Willoch engasjert seg særlig i Israel-Palestinakonflikten og som en skarp kritiker av Israels okkupasjon og bosetting på okkupert land. Han har også vist engasjement for naturvern og menneskerettigheter generelt. Han har videre tatt til orde for en fødselspolitikk som i større grad legger til rette for å få barn, særlig for folk i 20-årene.[3]

Han gav høsten 2008 ut samtaleboken «Alvorlig talt» sammen med Odvar Nordli.

Kritikk av Lund-kommisjonen[rediger | rediger kilde]

Willoch har avvist Lund-kommisjonens påstander om ulovlig observasjon av politiske grupperinger under den kalde krigen. I høringen i Stortinget om Lund-rapporten slo han fast at overvåkningen av partier som Arbeidernes kommunistparti (AKP) og Norges Kommunistiske Parti (NKP) i hans regjeringstid på 1980-tallet var korrekt fordi det dreide seg om ulovlige og ekstremistiske organisasjoner som drev en virksomhet som etter regjeringens oppfatning var et brudd på straffeloven § 104a og § 98, som setter straff for «den som søker å bevirke eller å medvirke til at rikets statsforfatning forandres ved ulovlige midler».

I etterkant av terrorangrepene i Norge 2011 kritiserte Willoch på nytt Lund-kommisjonen; han uttalte at «en velutrustet sikkerhetstjeneste kunne ha avdekket terrorplanene før 22. juli i tide» og «at det ikke skjedde må ses i sammenheng med nedrivningen av de hemmelige tjenester etter Lund-kommisjonens ødeleggende innsats».[4]

Yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Willoch ble i 1996 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han ble i 1983 æresdoktor ved St. Olaf College i Minneapolis, USA. Willoch ble i 1996 kåret til «Årets opinionsdanner» av Redaktørforeningens og samme år tildelt Norges Bondelags utmerkelse «Sunt Bondevett». I 1997 fikk han Fritt Ord-prisen. Willoch ble i 2005 hedret med Willy Brandt-prisen. Willoch er også Ridder av Den gyldne gris, Det Norske Studentersamfunds orden. I 2003 ble Willoch også Æresmedlem av Studentersamfundet i Trondhjem. I 2006 ble han tildelt æresprisen «Bypatrioten» av Oslo Byes Vel. På Høyres landsmøte i 2012 ble han utnevnt til "Årets mann" av Høyres Kvinneforum.

Se også[rediger | rediger kilde]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mona W. Claussen (17.02.2012). «Museum navngir tidligere nazister». Aftenposten. Besøkt 17.02.2012. 
  2. ^ Harald Espeli: Lobbyvirksomhet på Stortinget, Oslo: Tano Aschehoug, 1999, s. 46.
  3. ^ Kronikk i Aftenposten 09.03.2008 Helseskadelig fødselspolitikk
  4. ^ "- Storberget var en fremragende mann på gal plass", Aftenposten, 13.11.2011, s. 8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Kåre Willoch – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Kåre Willoch – sitater


Forgjenger:
 Trygve Ramberg 
NRKs styreleder
Etterfølger:
 Torger Reve 
Forgjenger:
  
Norsk-Tysk Selskaps president
Etterfølger:
 Fredrik Bull-Hansen