Rolf Presthus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Rolf Presthus
Født 29. juli 1936
Oslo, Norge
Død 1. januar 1988 (51 år)
Oslo, Norge
Yrke Advokat
Parti Høyre
Høyres formann
april 1986–1. januar 1988
Forgjenger Erling Norvik
Etterfølger Jan P. Syse
Norges forsvarsminister
25. april 1986–9. mai 1986
Regjering Willoch
Forgjenger Anders C. Sjaastad
Etterfølger Johan Jørgen Holst
Norges finansminister
14. oktober 1981–25. april 1986
Regjering Willoch
Forgjenger Ulf Sand
Etterfølger Arne Skauge
Stortingsrepresentant
1. oktober 1969–1. januar 1988
Valgkrets Akershus
Oppegårds ordfører
1. januar 1968–1. oktober 1969
Forgjenger Erling Erichsen
Etterfølger Tore Haugen

Rolf Presthus (født 29. juli 1936 i Oslo, død 1. januar 1988 i Oslo) var en norsk advokat og politiker (H). Rolf Presthus var lokalpolitisk og rikspolitisk ankermann i en generasjon som gjorde Høyre til regjeringsparti i 1980-årene og ham selv til en populær finansminister i Kåre Willochs regjering 19811986.[1][2] Presthus var også forsvarsminister i om lag to uker i 1986. Høyres formann 1986–1988. Da han brått døde av hjerneblødning[3][4] på nyttårsdagen 1988 hadde han vært stortingsrepresentant for Akershus siden 1969.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Presthus ble født i Oslo i 1936, som sønn av møbelhandler Schot Ferdinand Presthus (18971951) og disponent Kari Rolfsdatter Midttømme (19011962). Han vokste imidlertid opp i Oppegård i Akershus. Han tok examen artium i 1956, og ble cand.jur. i 1962. Allerede som 16-åring fikk han sitt første politiske verv, da som styremedlem i Oppegård Unge Høyre. Gymnas- og studietiden ble også fylt med en rekke andre verv. På det ungdomspolitiske plan skulle han senere bli formann i Akershus Unge Høyre i 1957, sentralstyremedlem i Unge Høyre 19591963, samt Unge Høyres 1. viseformann 1961–1963.

Han var sekretær, og senere konsulent, i Prisdirektoratet 1962–1963, samt dommerfullmektig i Ski 1963–1965. Presthus var deretter advokatfullmektig hos høyesterettsadvokat Ole Borge i Oslo fra 1965 til han åpnet egen advokatforretning i 1968. Han skulle komme til å drive denne inntil sin død. Han giftet seg med megelassistenten Kari Modahl (født 1937) i 1963.

I studietiden ble han også medlem av Oppegård kommunestyre og formannskap fra 1959. Medlem av Akershus fylkesting 19641971. Vararepresentant til Stortinget fra Akershus 1961–1969, og da han møtte midlertidig på Stortinget i 1961 var han forsamlingens yngste siden 1814. Allerede i 1967, bare 31 år gammel, ble han valgt til ordfører i Oppegård. Han var da dessuten den første Høyre-ordføreren i Oppegård på 30 år. Han fratrådte da han ble valgt inn på Stortinget på eget mandat i 1969, men var formannskapsmedlem frem til 1971 og kommunestyremedlem frem til 1975.

Stortingsrepresentant[rediger | rediger kilde]

Presthus ble valgt inn på Stortinget på eget mandat fra Akershus i 1969, og tok sete som medlem i Stortingets samferdselskomité. Fra 1973 var han medlem i Stortingets finanskomité, hvor han etterhvert var midlertidig nestformann i 1975 og nestformann 1977–1981. Ifølge Paul Thyness gjorde Presthus seg raskt gjeldende som en «grundig arbeidende politiker og en hardtslående debattant, men var samtidig populær for sin jovialitet og fullstendige mangel på selvhøytidelighet.»[1]

Statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) sine mange internasjonale oppdrag og utenlandsopphold gjorde at Presthus utbrøt i Stortinget: «Statsministeren styrer landet fra en telefonboks i utlandet.»[5]

Statsråd 1981–1986[rediger | rediger kilde]

Da Kåre Willoch dannet regjering etter det svært vellykkede stortingsvalget 1981, ble Presthus utnevnt til finansminister 14. oktober 1981. Han klarte raskt å opparbeide tillit mellom seg og departementets ansatte, blant annet ved, høyst ukonvensjonelt, å la dem fritt informere Stortingets finanskomité. Hans forhold til statsminister Willoch var nært, både politisk og personlig, og Presthus' smittende humør påvirket også regjeringssamabeidet i en positiv retning.

Oppgaven med å endre den økonomiske politikken etter Høyres prinsipper ble vanskelig av at regjeringen ikke hadde flertall på Stortinget. I 1982 var for eksempel Kristelig Folkeparti og Senterpartiet med på å vanskeliggjøre regjeringens skattelettelser på 1,2 milliarder kroner.[6] Etterhvert kom dog forandringene: Verdispar-obligasjoner og aksjesparing med skattefradrag, gradvise skattelettelser, begrensning av den offentlige representasjon i bankene og liberalisering av kredittlovgivningen.[1] Han uttalte også til sin personlige rådgiver 1985–1986, Steinar Juel, at han aldri mer populær enn når han «kjeftet på bankene».[7]

8. juni 1983 ble Willochs regjering utvidet med statsråder fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, og Presthus fikk den unge Eivind Reiten fra Senterpartiet som statssekretær. Reiten har senere uttalt at Presthus er den han har lært mest av blant de han har samarbeidet med.[8]

I juli 1983 fikk Oljefondet et uforutsett overskudd, men senere på høsten måtte Presthus legge frem et statsbudsjett som også gikk med underskudd, det første i 1980-årene.[9][10] En gang var han så misfornøyd med statsbudsjettet at han til og med uttalte offentlig at han hadde underskrevet med påholden penn.[11]

I april 1984 kunne Presthus slå fast at Norges statsgjeld til utlandet var fullstendig nedbetalt.[12] Forsommeren 1984 ble Høyres grep om rentepolitikken alvorlig svekket, da statsminister Willoch var sykmeldt, mens Arbeiderpartiet klarte å få med Høyres regjeringspartnere, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, på å sette ned renten.[13] 25. april 1986 byttet Presthus departement til Forsvarsdepartementet, slik at han kunne bruke mer tid på partiarbeidet, men regjeringen ble felt på et kabinettspørsmål om en økning i bensinavgiften i Stortinget bare et par uker senere, 8. mai 1986.

Partiformann 1986–1988[rediger | rediger kilde]

Presthus ble valgt til ny formann i Høyre etter Erling Norvik ved partiets landsmøte i april 1986. Med seg i partiledelsen fikk han blant andre Kaci Kullmann Five som 1. viseformann, mens Jan P. Syse fortsatte som parlamentarisk leder. I Presthus' 50-årsdag designerte Willoch ham som Høyres neste statsminister i en tale. Utålmodigheten i partiet etter å komme tilbake i regjeringsposisjon rettet seg dermed inn mot Presthus. Stortinget hadde borgerlig flertall, men den interne uenigheten gjorde at Gro Harlem Brundtlands andre regjering kunne fortsette i mindretall.

I 1987 ble Presthus den første norske politikeren til å ta i bruk teleprompter.[14] Dette skjedde på Høyres landsmøte, hvor hans landsmøtetale ble godt mottatt internt. Han hadde tidligere vært svært utskjelt i mange aviser, men høstet etter dette ros for å fremstå som mer karismatisk og slagkraftig enn hva han hadde gjort tidligere.[14] Andre var desto mer kritiske, og mente at Presthus og Høyre bidro til en «amerikanisert valgkamp» og at maskinen var «juks».[14] Blant andre Bjørgulv Braanen har i ettertid hevdet at Presthus ble utsatt for ensidig negativ omtale i pressen som partiformann.[15] Samme år prøvde Presthus å danne en ny borgerlig regjering, men klarte ikke å få med Senterpartiet og Fremskrittspartiet på et felles grunnlag.[1][16] Etter Høyres dårlige resultat i kommunestyre- og fylkestingsvalget samme år, bestemte han seg for å trekke seg som partiformann ved landsmøtet i 1988. Før dette ble en realitet, døde Presthus brått av hjerneblødning på nyttårsdagen i 1988, bare 51 år gammel.[3][4] I 1993 uttalte hans enke at pressen hadde brutt ned Presthus som menneske.[17]

Stortingskomiteer[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Paul Thyness (2003). «Rolf Presthus». Norsk biografisk leksikon. 
  2. ^ Per Aage Pleym Christensen (14. oktober 2006). «1981: Skiftet som forandret Norge». Liberaleren. 
  3. ^ a b Associated Press (3. januar 1988). «Rolf Presthus, 51 Conservative leader in Norway». The Boston Globe. 
  4. ^ a b Associated Press (5. januar 1988). «Rolf Presthus, Norwegian Party Chief, 51». New York Times. 
  5. ^ «Hvilken kaste tilhører Jens Stoltenberg?». Dagbladet. 9. februar 2008. 
  6. ^ «Dagbladet 7. oktober 1982». Dagbladet. 7. oktober 1982. 
  7. ^ Steinar Juel (7. februar 2009). «Verden etter krisen». Finansavisen. 
  8. ^ Morten Fyhn (10. oktober 2005). «Jeger i medvind». Aftenposten. 
  9. ^ «Dagbladet 27. juli 1983». Dagbladet. 27. juli 1983. 
  10. ^ «Dagbladet 5. oktober 1983». Dagbladet. 5. oktober 1983. 
  11. ^ Arne Strand (6. november 2005). «Opp til eksamen». Dagsavisen. 
  12. ^ «Dagbladet 26. april 1984». Dagbladet. 26. april 1984. 
  13. ^ Arne Strand (3. september 2006). «Toppolitikerne ikke sykere enn før». Dagsavisen. 
  14. ^ a b c Astrid Meland (29. mai 2008). «Beskyldte Høyre for å bruke juksemaskin». Dagbladet. 
  15. ^ Bjørgulv Braanen (23. desember 2002). «Tragedien Tønne». Klassekampen. 
  16. ^ Gunnar Magnus (27. september 2001). «Hagen ønsket ikke ren Høyre-regjering». Aftenposten. 
  17. ^ «Dagbladet 19. oktober 1993». Dagbladet. 19. oktober 1993. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Erichsen, Eivind: Glimt fra et langt liv i Finansdepartementet. 1999.
  • Gauslaa, Stein og Malmø, Morten: Rolf Presthus. Oslo 1988.
  • Haugen, Tore: Fra rødt til blått. Oppegård 2002.
  • Presthus, Rolf: Et program preget av gjennomførbare forslag. Oslo 1981.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Rolf Presthus – sitater


Forgjenger:
 Erling Erichsen 
Oppegårds ordfører
Etterfølger:
 Tore Haugen