Charlie Hebdo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Charlie Hebdo
Charlie Hebdo logo.svg
Land Frankrike
Kategori Satirisk nyhetsmagasin
Format Magasin
Grunnlagt 1970[2]
Ansvarlig redaktør Gerard Biard
Språk Fransk
Politisk Uavhengig venstreside
Opplag 45 000–60 000[3][4]
Nettsted charliehebdo.fr
Charlie Hebdo representert ved bokmessen «Salon du livre de Paris» i 2012.

Charlie Hebdo (Fransk uttale: ​[ʃaʁli ɛbdo]) er et fransk, satirisk ukemagasin som ble grunnlagt i 1992, men som har sine røtter i et tidsskrift som eksisterte fra 1960 til 1981. Bladet utkommer hver onsdag i et gjennomsnittlig opplag rundt 45 000–60 000[3] Det ble utsatt for en brannstiftelse i 2011[5][6] og et dødelig attentat i 2015.[7][8]

Det fokuseres på vitsetegninger, journalistiske artikler, polemikk og vitser. Ved siden av sin satiriske virksomhet har redaksjonen også bedrevet undersøkende journalistikk om religiøse sekter, islamisme, det politiske liv og kulturlivet. Magasinet holder ifølge eget utsagn en venstrepolitisk profil.[9]

Navnet[rediger | rediger kilde]

Navnet stammet fra et månedlig blad som het Charlie (og siden fikk navnet Charlie Mensuel, som betyr «Charlie månedlig») som ble startet av Bernier og Delfeil de Ton i 1969. Tilnavnet «Hebdo» er kort for ordet «hebdomadaire», som betyr «ukentlig». Navnet til Charlie stammet fra navnet til hovedpersonen i tegneserien Knøttene som ble trykt i bladets begynnelse: Charlie Brown, på norsk også kjent som Baltus Brun. Navnet kunne også sikte til general Charles de Gaulle,[10]

Historie[rediger | rediger kilde]

Kronologi[1][rediger | rediger kilde]

1960–1961

Månedsmagasinet Hara-Kiri, Charlie Hebdos forløper blir utgitt og stengt.

1966

Hara-Kiri gjenoppstår.

Februar 1969

François Cavanna, Georges Bernier («Professor Choron») og Henri Roussel («Delfeil de Ton») redaksjonsmedlemmer i Hara-Kiri, lanserer Charlie, som har månedlige utgaver. Hara-Kiri begynner å utkomme ukentlig.[11]

1970

Da Hara-Kiri var blitt forbudt utgitt, skiftet Charlie navn til Hara-Kiri Hebdo og siden til Charlie Hebdo for å omgå forbudet (se Kontroverser under.) Det gikk da over til ukentlige utgivelser.[12] Navnet stammet fra et månedlig blad som het Charlie (og senere fikk navnet Charlie Mensuel, som betyr «Charlie månedlig»).

Desember 1981

Charlie blir nedlagt på grunn av lesersvikt.

1986

Hara-Kiri innstiller utgivelsene.

1992

Charlie Hebdo gjenoppstår. «Choron» er ikke lenger blant medarbeiderne, men det er flere andre bidragsydere til den tidligere utgaven, blant annet Cavanna, Roussel, tegnerne Siné, Gébé, Willem, «Cabu» og «Wolinski». Nye navn som kom til, var blant annet «Plantu», Stéphane Charbonnier («Charb») og Olivier Cyran.

Kontroverser[rediger | rediger kilde]

1970[rediger | rediger kilde]

Efter at Charles de Gaulle døde hjemme i Colombey-les-Deux-Églises utkom Hara-Kiri Hebdo med overskriften «Bal tragique à Colombey : 1 mort» («Tragisk ball i Colombey: 1 død»). Overskriften var inspirert av en tragedie åtte dager tidligere, en brann i et diskotek, hvor 146 omkom. Som følge ble det forbudt å selge magasinet til mindreårige.[13]

For å unngå forbudet, ble Charlie Hebdo startet opp. Navnet kunne også sikte til general de Gaulle,[10] men det fantes også et annet magasin fra Éditions du Square med navn fra Knøttene, Charlie Mensuel.

1996[rediger | rediger kilde]

Den 26. april 1996 sendte François Cavanna, Stéphane Charbonnier og Philippe Val en klage med 173 704 signaturer, innhentet i løpet av åtte måneder, med det mål å få forbudt det politiske parti Front National, som de mente stred mot artiklene 1, 2, 4, 6 og 7 av Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter[14] fra den franske revolusjons tid.

1998[rediger | rediger kilde]

En satirisk artikkel om en SS-massakre på 642 sivilister under annen verdenskrig i landsbyen Oradour-sur-Glane vekker strid, og blir tatt opp i parlamentet.[1]

2000[rediger | rediger kilde]

I 2000 ble journalisten Mona Chollet oppsagt for å ha protestert mot en lederartikkel av Philippe Val, hvor han hadde kalt palestinerne «usiviliserte».[15] I 2004 overtok Val som publikasjonens direktør, samtidig som han beholdt stillingen som sjefredaktør. Professor Philippe Marlière hevder Charlie Hebdos profil under hans tid utviklet seg til å være «mer antiislam enn antigeistlig».[16]

2006[rediger | rediger kilde]

Fransk politi bevokter Charlie Hebdo-bygningen efter offentliggjørelsen av Muhammed-karikaturer i 2006

I februar trykte magasinet tegneren Kurt Westergaards omstridte karikaturer av profeten Muhammed. Avisen fulgte også opp med egne karikaturer. For eksempel viste forsiden en tegning av Muhammed som gråtende utbryter C'est dur d'être aimé par des cons (Det er hardt å være elsket av fjols). Denne utgave av ukeavisen ble trykt i 400 000 eksemplarer, en betydelig økning fra det vanlige opplaget på 140 000. Utgivelsen ble fordømt av blant annet president Jacques Chirac. Muslimske organisasjoner som Grande Mosque og Union des Organisations Islamiques de France (Foreningen av islamske organisasjoner i Frankrike) saksøkte avisen, idet de mente at tegningene var uttrykk for krenkelse av en religiøs folkegruppe. Avisen ble imidlertid frikjent for disse anklager den 22. mars 2007.[17][18][12]

Den 1. mars publiserte Charlie Hebdo «De tolvs manifest», hvor et dusin intellektuelle som overveiende kom fra den islamske kulturkrets beskrev islamismen som en ny verdensvid totalitær trussel. Blant undertegnerne var ved siden av Ayaan Hirsi Ali, Salman Rushdie og sjefredaktør Philippe Val.[19]

2008[rediger | rediger kilde]

Det oppsto strid rundt en artikkel av karikaturtegneren Siné som førte til beskyldninger om antisemittisme. Det førte til at Val gav Siné avskjed. Siné saksøkte bladet for usaklig oppsigelse, og Charlie Hebdo ble dømt til å betale ham €90 000 i erstatning.[20] Siné lanserte en rivaliserende avis ved navn Siné Hebdo, senere Siné Mensuel.

2009[rediger | rediger kilde]

Magasinet vant en rettssak mot en konservativ katolsk organisasjon, «Den almene allianse mot rasisme og for respekten for fransk og kristen identitet» (Agrif) som hadde stevnet det. Klagen gjaldt en artikkel i anledning pavebesøket i Frankrike i 2008, hvor Jesu ord «La de små barn komme til meg» var satt i en pedofil kontekst.[21] Året efter ble Agifs anke mot dommen avslått.

Noen dager efter at 228 mennesker omkom da Air France Flight 447 1. juni 2009 styrtet i Atlanterhavet, fant Europaparlamentets valg 2009 sted. Ukens utgave hadde en tegning av en krasjende jumbojet og teksten 228 abstentions de plus aux Européennes (228 flere som ikke stemmer ved EU-valget) på omslaget. UMPs partileder Frédéric Lefebvre oppfordret da til boikott av avisen.

Bombeangrep i 2011[rediger | rediger kilde]

2. november 2011 ble redaksjonens lokaler i Paris utsatt for et bombeangrep og hjemmesiden ble hacket av personer som erstattet innholdet med et muslimsk budskap. Det er antatt at angrepet henger sammen med at tidsskriftet dagen før hadde annonsert et nytt nummer med en karikatur av profeten Muhammed på forsiden.[22] Bladet var ennå ikke i kioskene da angrepet fant sted, men forsiden var allerede lagt ut på dets hjemmeside. Det ble vitset med sjaria og at man hadde kåret Muhammed til gjeste-sjefredaktør, og i en forsidekarikatur var han avbildet med utsagnet: «Dersom dere ikke ler dere i hjel, vanker det 100 piskeslag.»

Samtidig mistet magasinet sin tilstedeværelse på internettet da dets internettleverandør mottok drapstrusler.[23] Redaksjonen gjenopptok arbeidet i lokaler som avisen Libération stilte til disposisjon.[24][12]

2012[rediger | rediger kilde]

Den 19. september 2012 offentliggjorde magasinet igjen en satire over Muhammed, hva som førte til kritikk fra blant annet Det hvite hus, en rekke arabiske land, Vatikanet[25] og syrere bosatt i Frankrike.[26] Tidsskriftets redaktør Stéphane Charbonnier forsvarte publiseringen med at de trykker karikaturer i samme stil hver uke[27] og ble støttet av blant annet François Fillon, Hervé Morin og Marine Le Pen.[28] Franske ambassader, skoler og kultursentre i tyve arabiske land ble stengt av sikkerhetsmessige årsaker, mens magasinets redaksjonslokaler i Paris ble satt under politibeskyttelse.[29][30]

2013[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av januar utga redaksjonen et tegneserienummer med titelen «La vie de Mahomet» («Muhammeds liv»), som den hevdet var av biografisk art og bygget på muslimske tekster. Tiltaket ble mottatt med kritikk fra blant annet franske og tyrkiske myndigheter.[31]

Angrepet i 2015[rediger | rediger kilde]

Journalister og tilskuere ved politisperringene ved hovedkvarteret til Charlie Hebdo i 11. arrondissement i Paris efter terrorangrepet mot redaksjonen 7. januar 2015.
To gatekart fra Paris som viser stedene for terrorangrepet mot Charlie Hebdo 7. januar, og for gisseldramaet i et jødisk kosher-supermarked ved Porte de Vincennes to dager seinere.

Den 7. januar 2015 rundt klokken 11.30 tiltvang to bevæpnede menn seg adgang til magasinets redaksjonslokaler og åpnet ild med kalasjnikovgeværer mens de ifølge mediareferater ropte islamistiske slagord. Tolv mennesker ble drept, deriblant to politimenn, sjefredaktør Stéphane Charbonnier[7] («Charb») og tegnerne «Cabu», «Wolinski» og «Tignous». Elleve ble skadet, derav fire alvorlig.[8][32] Det var dermed det mest dødbringende terroranslag på fransk jord siden 1961, da en bombeeksplosjon på hurtigtoget mellom Strasbourg og Paris drepte 28 mennesker.[33]

Myndighetene beordret en opptrapping til høyeste sikkerhetsnivå på Vigipirates skala for områdene Île-de-France og Picardie efter angrepet på redaksjonen. Noen timer senere, rundt klokken 23, utstedte politiet arrestordre på brødrene Saïd og Chérif Kouachi, begge franske statsborgere med foreldre fra Algerie .[34] Den ene av brødrene, Chérif Kouachi, har tidligere forklart at han ble radikalisert som følge av Irak-krigen i 2003 og torturbildene fra Abu Ghraib-fengslet, og at han ikke var særlig interessert i religion før det.[35][34] Under et forsøk på å reise til Syria for å delta i kamphandlingene mot amerikanske tropper i Irak i 2005 ble han arrestert og dømt til tre års fengsel, hvorav halvannet ble gjort betinget.[36] I mai 2010 ble han arrestert igjen, denne gang på grunn av mistanke om delaktighet i et forsøk på å befri to fengslede gjerningsmenn fra et terroranslag som hadde funnet sted i Frankrike i 1995.[37] Ifølge CNN skal Saïd har reist til Jemen i 2011 og ha mottatt trening av al-Qaida.[38]

En opprinnelig tredje mistenkt, en atten år gammel elev, meldte seg for politiet i 23-tiden samme dag. Han ble ikke siktet og alibiet hans ble omtalt som troverdig.[39][40][41]

Gjerningsmennene flyktet til småbyen Dammartin-en-Goële, 35 kilometer utenfor Paris, hvor de forskanset seg i et trykkeri. Den 9. januar rundt klokken 15.00 ble begge drept i en skuddveksling med politiet.[42]

Følgende ble drept under attentatet:[43]

  1. Stéphane «Charb» Charbonnier, redaktør og tegner
  2. Jean «Cabu» Cabut, karikaturtegner
  3. Bernard «Tignous» Verlhac, karikaturtegner
  4. Georges Wolinski, karikaturtegner
  5. Philippe Honore, karikaturtegner
  6. Bernard Maris, økonom og forfatter
  7. Mustapha Ourrad, journalist, født i Marokko
  8. Elsa Cayat, psykoanalytiker og spaltist
  9. Franck Brinsolaro, sikkerhetsvakt
  10. Michel Renaud, festivalarrangør
  11. Frédéric Boisseau, vaktmester
  12. Ahmed Merabet, politimann

De tre siste hadde ingen tilknytning til magasinet. Merabet var en konstabel som tilfeldigvis befant seg på gaten utenfor redaksjonslokalene.

Disse ble såret:

  • Philippe Lançon, journalist[44] (alvorlig hodeskade[45])
  • Fabrice Nicolino[46] (truffet i benet[45])
  • Simon Fieschi, webmaster[45][47] (den hardest skadede[45]),
  • Laurent Sourisseau («Riss»), tegner og redaksjonssjef (truffet i skulderen[45][46])
  • En rengjøringsmedarbeider[46]
  • Flere ikke navngitte polititjenestemenn[48][49]

Reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Tekstbildet Je suis Charlie (fransk for «jeg er Charlie») og emneknaggen #jesuischarlie ble tatt i bruk på Twitter og andre nettsteder like efter angrepet 7. januar 2015 som en symbolsk sympatierklæring fra journalistkolleger og andre. Slagordet ble også brukt i markeringer som uttrykk for støtte til ytringsfrihet.

Attentatet vakte nasjonal og internasjonal fordømmelse, blant annet betegnet Det islamske råd i Frankrike (Conseil français du culte musulman) handlingen som «barbarisk» og «i strid med demokrati og pressefrihet».[50] Umiddelbare avskyerklæringer kom også fra Russlands president Vladimir Putin,[51] Indias statsminister Narendra Modi,[52] og Barack Obama, som ga uttrykk for at attentatet var «feigt» og «onskapsfullt», og tilbød amerikansk assistanse i jakten på gjerningsmennene.[53] NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg sa at «dette var en barbarisk handling og et angrep på pressefriheten».[54][55] President François Hollande betegnet angrepet som en «terrorhandling» og innkalte regjeringen til krisemøte samme dag. Tysklands forbundskansler Angela Merkel karakteriserte det som «en avskyelig dåd» som ikke bare var et angrep på Frankrike, men også på «menings- og pressefriheten, som utgjør kjerneverdier i vår frihetlige og demokratiske kultur». Storbritannias statminister David Cameron uttalte at angrepet var «motbydelig».[56]

I Frankrike[rediger | rediger kilde]

Terrorhandlingene i Paris i januar 2015 avstedkom en rekke markeringer for ytringsfrihet og for å hedre ofrene, både i Frankrike og andre land. Den største ble sørgemarsjen fra Place de la Republique (bildet) til Place de la Nation i Paris søndag 11. januar, der over én million mennesker deltok. Ialt samlet arrangementer i hele landet rundt 3,7 millioner.[57]

Dagen efter anslaget samlet over 100 000 mennesker seg til en spontan demonstrasjon i Paris, og tilsvarende arrangementer ble holdt i resten av Frankrike. Plakater med slagordet «Je suis Charlie» («Jeg er Charlie») preget menneskemengdene. Landets parlamentsmedlemmer fra venstre- og høyresiden samlet seg på parlamentets trapp for å synge Marseillaisen arm i arm, mens byens metrobaner ble stående ved sine perronger under ett minutts stillhet i hele landet. Klokkene i Notre Dame klang, og efter mørkets frembrudd ble lysene i Eiffeltårnet slått av. Også emneknaggen «#jesuisahmed» til minne om den myrdede politimannen Ahmed Merabet, fikk stor utbredelse, gjerne med tilføyelsen «Jeg er ikke Charlie, jeg er Ahmed, den døde konstabelen. Charlie gjorde narr av min tro og min kultur, og jeg døde for å forsvare deres rett til å gjøre det.»[58]

Den 10. januar samlet rundt 700 000 mennesker i forskjellige franske byer seg til kunngjøringer til minne om ofrene.[59]

I en sørgemarsj i blant annet Paris søndag 11. januar[60] møtte det opp anslagsvis 1,3 til 2 millioner mennesker til sørgemarsjen fra Place de la Republique til Place de la Nation.[57] Over 40 statsledere,[61] deriblant David Cameron, Angela Merkel, Israels statsmimister Benjamin Netanyahu, Palestinas president Mahmoud Abbas, EU-president Donald Tusk og jordanske kong Abdullah samlet seg til et separat arrangement.[62] Ialt skal folkemassene i hele Frankrike ha utgjort rundt tre millioner mennesker.[63]

Gerard Biard har overatt sjefredaktørstillingen.[64] Den gjenværende redaksjonen kunngjorde at magasinet ville utkomme som planlagt, men i et opplag på én million. Efter kort tid ble antallet justert opp til tre, fem og til slutt syv millioner.[65] Magasinet ble oversatt til 16 sprog. Forsiden har en illustrasjon av profeten Muhammed som holder et skilt med påskriften «Je suis Charlie» og teksten «Alt er tilgitt».[4]

I Norge[rediger | rediger kilde]

Statsminister Erna Solberg sendte ut en melding på Twitter, hvor det het «Skytingen i Paris er en tragisk og feig handling, både tapene av menneskeliv og det avskyelige angrepet på ytringsfriheten.»[66] I en melding på fransk uttrykte hun blant annet sin solidaritet med det franske folk.[67]

Ansatte[rediger | rediger kilde]

De ansatte i magasinet er redaktørene Gérard Biard og Sylvie Coma, tegnerne Luz, Riss, Catherine Meurisse, Coco, Willem, Walter Foolz og Babouse, journalistene Patrick Pelloux, Antonio Fischetti, Zineb El Rhazoui, Philippe Lançon, Fabrice Nicolino, Sigolène Vinson og Laurent Léger, kritikeren Jean-Baptiste Thoret og spaltisten Mathieu Madénian.

I tillegg er bladet arbeidsgiver for én webmaster, én advokat og en økonomisjef.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c ««Charlie» en douze dates» (fransk). Libération. 7. januar 2015. Besøkt 13. januar 2015. 
  2. ^ McNab, James P. (2006). «Bloc-notes Culturel: l'année 2005». The French Review (fransk), 80 (1), s. 16–29. JSTOR 25480584. «Georges Bernier, le vrai nom du 'professeur Choron', 75 ans. Cofondateur et directeur de la revue satirique Hara Kiri, qui a change de titre (pour contourner une interdiction de paraitre!) pour devenir Charlie Hebdo en 1970.» 
  3. ^ a b «"Charlie Hebdo" triple ses ventes avec les caricatures de Mahomet» (fransk). Le Nouvel Observateur. 4. oktober 2012. Besøkt 7. januar 2015. 
  4. ^ a b NTB (13. januar 2015). «Profeten Muhammed holder Charlie-skilt i ny utgave» (Norsk). NRK. Besøkt 13. januar 2015. 
  5. ^ «French satirical paper Charlie Hebdo attacked in Paris» (engelsk). BBC. 2. november 2011. Besøkt 2. januar 2013. 
  6. ^ Vibeke Knoop Rachline (2. november 2011). «Nytt Muhammed-attentat i Paris». Aftenposten. Besøkt 2. januar 2013. 
  7. ^ a b Marthe Berg og Lars Håkon Grønning (7. januar 2015). «Jakten på terroristene i Paris». VG. Besøkt 7. januar 2015. 
  8. ^ a b Elise Barthet (2. januar 2013). «Attentat contre « Charlie Hebdo »» (fransk). Le Monde. Besøkt 2. januar 2013. 
  9. ^ Roderic Mounir (9. april 2010). «Charlie Hebdo, c'est la gauche plurielle» (fransk). Le Courier. Besøkt 2. november 2010. 
  10. ^ a b Espen Egil Hansen (10. januar 2015). «Jeg er Charlie». Aftenposten. 
  11. ^ Delfeil de Ton (24 juli 2008). «Vive Siné!». Le Nouvel observateur. Nr. 2281 (fransk). s. 2. 
  12. ^ a b c Redaksjonen (3. november 2011). «De Hara-Kiri à Charlie : plus de 40 ans de provocations» (fransk). La Dépêche du Midi. Besøkt 8. januar 2015. 
  13. ^ Stéphane Mazurier (27. april 2009). «Ces gens-là nous ignoraient » : Charlie Hebdo et la presse « sérieuse »» (fransk). Action-CRItique-MEDias (Acrimed). Besøkt 8. januar 2015. 
  14. ^ Antoine Guiral (12. september 1996). «Les 173 704 signatures de Charlie Hebdo». Libération. 
  15. ^ Olivier Cyran (4. mars 2006). «L’opinion du Patron: La liberté d’expression selon Charlie Hebdo» (fransk). Les mots sont important (lmsi.net). 
  16. ^ Yohan Shanmugaratnam (21. september 2012). «Frankrike holder pusten». Klassekampen. Besøkt 12. januar 2015. 
  17. ^ Kurt Haugli (7. februar 2007). «Karikatur-sak for retten i Frankrike». Aftenposten. Besøkt 2. januar 2013. 
  18. ^ Kurt Haugli (22. mars 2007). «Blir ikke dømt for karikaturtegninger». Aftenposten. Besøkt 2. januar 2013. 
  19. ^ «Full text: Writers' statement on cartoons» (engelsk). BBC. 1. mars 2006. Besøkt 12. januar 2015. 
  20. ^ «Charlie Hebdo doit verser 90 000 euros à Siné». Libération. 17. desember 2012. 
  21. ^ AFP (15. mars 2011). «L'Agrif perd définitivement contre Charlie Hebdo pour son numéro sur le pape» (fransk). L'Express. Besøkt 7. januar 2015. 
  22. ^ Natacha Polony (3. november 2011). «Un incendie criminel ravage le siège de Charlie Hebdo» (fransk). Le Figaro. Besøkt 4. november 2011. 
  23. ^ AFP/Newscosre (3. november 2011). «Death threats force French 'Mohammed' paper offline» (engelsk). New York Post. Besøkt 4. november 2011. 
  24. ^ Joan Tilouine (3. november 2011). «Hébergée par "Libération", l'équipe de "Charlie Hebdo" se remet au travail» (fransk). Le Monde. Besøkt 4. november 2011. 
  25. ^ «La Maison Blanche s'interroge sur "le choix" de Charlie Hebdo» (fransk). Le Monde. 19. september 2012. Besøkt 19. september 2012. 
  26. ^ «Plainte en France contre "Charlie Hebdo" après ses caricatures de Mahomet» (fransk). Le Monde. 19. september 2012. Besøkt 19. september 2012. 
  27. ^ Brian Love (18. september 2012). «French political leaders sound alarm over planned Mohammad cartoons» (engelsk). Reuters. Besøkt 19. september 2012. 
  28. ^ «"Charlie Hebdo" : Washington s'en mêle» (fransk). Le Nouvel Observateur. 19. september 2012. Besøkt 19. september 2012. 
  29. ^ NTB (19. september 2012). «Frankrike skjerper ambassade-sikkerhet etter nye Muhammed-karikaturer». Aftenposten. Besøkt 19. september 2012. 
  30. ^ Stefan Simons (19. september 2012). «Frankreich will nach Karikaturen-Abdruck 20 Botschaften schließen» (tysk). Der Spiegel. Besøkt 20. september 2012. 
  31. ^ Ingeborg Moe (2. januar 2013). «Fransk satireblad trykker «Muhammed-tegneserie»». Aftenposten. Besøkt 2. januar 2013. 
  32. ^ jfherbecq og Belga (7. januar 2015). «Charlie Hebdo: des journalistes tués mais aussi des victimes collatérales» (fransk). RTBF. Besøkt 9. januar 2015. 
  33. ^ Kilde: AFP (7. januar 2015). «Charlie Hebdo : l’attentat le plus meurtrier en France depuis 1961» (fransk). Les Echos. Besøkt 9. januar 2015. 
  34. ^ a b Jarle Grivi Brenna , Mona Grivi Norman , Atle Jørstad , Audun Jahren , Sverre Holm-Nilsen og Mona Byrkjedal (7. januar 2015). «Dette er de terrormistenkte brødrene». VG. Besøkt 7. januar 2015. 
  35. ^ Thomas Olsen (9. januar 2015). «Angrepet på Charlie Hebdo: Ferden fra halvkriminelle forstadsgutter til terrorister». Aftenposten. Besøkt 10. januar 2015. 
  36. ^ Andrew Higgins og Maia de la Baume (8. januar 2015). «Two Brothers Suspected in Killings Were Known to French Intelligence Services» (engelsk). New York Times. Besøkt 8. januar 2015. 
  37. ^ Jytte Klausen (7. januar 2015). «France on Fire. The Charlie Hebdo Attack and the Future of al Qaeda» (engelsk). Foreign Affairs. Besøkt 9. januar 2015. 
  38. ^ (tysk). RP online. 9. januar 2015 http://www.rp-online.de/panorama/ausland/kouachi-brueder-standen-seit-jahren-auf-us-terrorliste-aid-1.4786303. Besøkt 9. januar 2015. 
  39. ^ Helge Jøssing (8. januar 2015). «Den yngste terroristen har overgitt seg». NRK. 
  40. ^ «Live:03 h 33» (fransk). LePoint. 8. januar 2015. Besøkt 8. januar 2015. «Selon Le Monde : concernant le suspect qui était recherché par la police et s'est rendu de lui-même au commissariat de Charleville-Mézières, "aucune charge" n'a été retenu contre lui.» 
  41. ^ Lamiat Sabin (8. januar 2015). «Charlie Hebdo: Classmates protest innocence of suspect Hamyd Mourad, 18, with school alibi» (engelsk). The Independent. Besøkt 8. januar 2015. 
  42. ^ «Charlie Hebdo attack: What we know» (engelsk). BBC. 10. januar 2015. Besøkt 10. januar 2015. 
  43. ^ Amy Willis (7. januar 2015). «Paris shooting latest: Victims of the Charlie Hebdo terror attack» (engelsk). Metro. Besøkt 9. januar 2015. 
  44. ^ «Philippe Lançon touché» (fransk). Libération. 7. januar 2015. Besøkt 9. januar 2015. 
  45. ^ a b c d e Soren Seelow (8. januar 2015). «Attentat à « Charlie Hebdo » : « Vous allez payer car vous avez insulté le Prophète »» (fransk). LeMonde. Besøkt 9. januar 2015. .
  46. ^ a b c R.B. «« Attentat à Charlie Hebdo : Riss, blessé dans l'attaque »» (fransk). Le Parisien. Besøkt 9. januar 2015. 
  47. ^ Michael Koziol. «Paris attacks: Sydney woman's partner in coma after Charlie Hebdo shooting» (engelsk). Besøkt 9. januar 2015. 
  48. ^ «En Direct. Attentat à Charlie Hebdo : 12 morts, les terroristes en fuite» (fransk). Paris. 7. januar 2015. Besøkt 7. januar 2015. 
  49. ^ «Charlie Hebdo shootings: ‘It’s carnage, a bloodbath. Everyone is dead’». The Guardian. 7. januar 2015. Besøkt 9. januar 2015 2015. 
  50. ^ AFP (7. januar 2015). «Charlie Hebdo : le Conseil du culte musulman condamne un "acte barbare" contre "la démocratie"» (fransk). Le Figaro. Besøkt 7. januar 2015. 
  51. ^ «​В Кремле решительно осудили теракт в Париже» (russisk). RT. 7. januar 2015. Besøkt 7. januar 2015. 
  52. ^ OutlookIndia.com: Modi Condemns Deplorable Paris Attack (Engelsk)
  53. ^ Nedra Pickler (7. januar 2015). «Obama Condemns 'Cowardly, Evil' Attack On French Newspaper Charlie Hebdo» (engelsk). The Huffington Post. Besøkt 7. januar 2015. 
  54. ^ Brian Murphy (7. januar 2015). «Gunmen storm Paris satirical newspaper, killing at least 12» (engelsk). Washington Post. Besøkt 7. januar 2015. 
  55. ^ «Charlie Hebdo attack – latest» (engelsk). BBC News. 7. januar 2015. Besøkt 7. januar 2015. 
  56. ^ als/ala/jbe/dpa/AFP/Reuters (7. januar 2015). «Pariser Satiremagazin "Charlie Hebdo": Mindestens zwölf Tote bei Anschlag auf Zeitungsredaktion» (tysk). Der Spiegel. Besøkt 7. januar 2015. 
  57. ^ a b Martine Nysether m.fl. (11. januar 2015). «Rekordmange viste sin avsky mot terror» (Norsk). VG. Besøkt 13. januar 2015. 
  58. ^ Stine Bødker Nielsen (9. januar 2015). «Terror får debatten til at koge over på sociale medier» (dansk). Danmarks Radio. Besøkt 9. januar 2015. 
  59. ^ [WB «Charlie Hebdo attack: What we know»] (engelsk). BBC. 10. januar 2015. Besøkt 10. januar 2015. 
  60. ^ John Lichfield (8. januar 2015). «Charlie Hebdo attacks: The massacre has brought out the best - and worst - of France» (engelsk). The Independent. Besøkt 9. januar 2015. 
  61. ^ Kokkvold om topplederne i Paris-marsjen: – Dobbeltmoralsk!
  62. ^ «France attacks: Million-strong unity rally in Paris» (engelsk). BBC. 11. januar 2015. Besøkt 11. januar 2015. 
  63. ^ «Contre le terrorisme, la plus grande manifestation jamais recensée en France» (fransk). Le Monde. 11. januar 2015. Besøkt 11. januar 2015. 
  64. ^ Adam Withnall og John Lichfield (7. januar 2015). «Charlie Hebdo shooting: At least 12 killed as shots fired at satirical magazine's Paris office» (engelsk). The Independent. Besøkt 11. januar 2015. 
  65. ^ Brian Stelter (17. januar 2015). «Charlie Hebdo now printing 7 million copies» (engelsk). CNN. Besøkt 24. januar 2015. 
  66. ^ Erna Solberg på Twitter
  67. ^ Erna Solberg på Twitter

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]