Dagfinn Vårvik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dagfinn Vårvik
Født 8. juni 1924 (90 år)
Leinstrand, Norge
Yrke Pressemann
Parti Senterpartiet
Senterpartiets formann
19731977
Forgjenger John Austrheim
Etterfølger Gunnar Stålsett
Norges utenriksminister
19721973
Regjering Korvald
Forgjenger Andreas Cappelen
Etterfølger Knut Frydenlund
Norges lønns- og prisminister
19651971
Regjering Borten
Forgjenger Idar Norstrand
Etterfølger Olav Gjærevoll
Norges finansminister
1963
Regjering Lyng
Forgjenger Andreas Cappelen
Etterfølger Andreas Cappelen

Dagfinn Vårvik (født 8. juni 1924Leinstrand) er en tidligere norsk pressemann og politiker (Sp). Han var formann i Senterpartiet 19731977, og har vært statsråd i tre norske regjeringer. Han har vært en markant pressemann, og tilbragte stort sett hele sin yrkeskarrière i Nationen, både som politisk medarbeider og ansvarlig redaktør. Vårvik regnes å tilhøre den borgerlige fløyen i Senterpartiet.[1]

Yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

Vårvik ble født på Leinstrand i dagens Trondheim kommune i Sør-Trøndelag i 1924, som sønn av gårdbruker Johan Kristian Vårvik (18941981) og husmor Helga Føll (18991986). Han deltok tidlig i gårdsarbeidet sammen med sine brødre, og broren Martin Vårvik var senere generalsekretær i Senterpartiet. Han tok examen artium i 1944 og ble cand.oecon. i 1951. Han gikk også et internasjonalt seminar ved Harvard University i 1959.

Han var sekretær for Budsjettnemnden for jordbruket i 1951, og innledet sin politiske karrière som sekretær for Bondepartiets (fra 1959 Senterpartiets) stortingsgruppe 19521961. Allerede da markerte han seg som en toneangivende premissleverandør for partiet.[1] Deretter ble han ansatt som politisk medarbeider i den daværende partiavisen Nationen. To år senere, i 1963, ble han ansvarlig redaktør (eller sjefredaktør). Vårvik ble sittende i denne stillingen inntil 1988, bare delvis avbrutt av periodene som statsråd og partiformann, og var politisk kommentator i avisen frem til 1991.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Som ansvarlig redaktør i partiavisen, og dermed en innflydelsesrik person innenfor partiorganisasjonen, var det ingen tilfeldighet at Vårvik ble statsråd i tre regjeringer. Første gang var etter Kings Bay-saken, da Einar Gerhardsens tredje regjering måtte gå av, og John Lyngs regjering ble etablert som en bred borgerlig koalisjon mellom Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og Senterpartiet. Vårvik var regjeringens finansminister fra utnevnelsen 28. august 1963 til dens avgang 25. september, bare en knapp måned etter. Selv om regjeringen ikke fikk utrettet stort, var den et bevis på at det fantes et borgerlig alternativ til Arbeiderpartiet.

Vårvik var 2. vararepresentant til Stortinget fra Akershus 19611965, møtte ialt 10 dager på Stortinget, og har bortsett fra dette aldri møtt på Stortinget i annet enn egenskap som statsråd, hverken som fast innvalgt representant eller vararepresentant. Han var forøvrig varamedlem av Oslo bystyre 19711975.

Vårvik var formann i Senterpartiets programkomité foran stortingsvalget 1965, hvor Arbeiderpartiet gikk på et sjokkartet nederlag og måtte overlate regjeringsmakten til en borgerlig koalisjon lik den i 1963, denne gang under ledelse av Senterpartiets Per Borten. I Per Bortens regjering var Vårvik lønns- og prisminister fra utnevnelsen 12. oktober 1965 til den måtte gå av grunnet Lekkasje-saken 17. mars 1971.

Folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF i 1972 gav flertall imot, i tråd med blant andre Senterpartiet og Vårviks syn, og Trygve Brattelis første regjering gikk derfor av. Stortingspartiene som var imot norsk medlemskap (Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre) fikk i oppdrag å danne ny regjering, med fremforhandling av en handelsavtale med EF som hovedoppgave, og 18. oktober 1972 kunne Vårvik tiltre som utenriksminister i Lars Korvalds regjering. Regjeringen hadde bare 38 av 150 representanter bak seg på Stortinget, ettersom Det Nye Folkepartiet med 9 representanter brøt ut av Venstre grunnet EF-saken i 1972. Som utenriksminister stod Vårvik sentralt i EF-striden, og etterhvert greide også regjeringen å forhandle frem en handelsavtale. Ved stortingsvalget 1973 fikk regjeringen, som ventet, ikke fornyet tillit, og Vårvik og resten av regjeringen gikk av 16. oktober 1973.

I 1973 ble han valgt til formann i Senterpartiet, etter å ha vært nestformann siden 1967. Han stod sentralt i gjenreisningen av det borgerlige samarbeidet etter folkeavstemningen i 1972, og var ikke i tvil om at Senterpartiet tilhørte den borgerlige fløyen. Dette synet gjorde ham imidlertid omstridt innad i partiet, men han maktet allikevel å gjenreise Senterpartiet som en troverdig enhet på borgerlig side.[1] Han ønsket også samarbeid med Høyre, til tross for ulike syn på EF. Han gikk av som formann i 1977, men Vårviks samarbeidstanker ble videreført til og med dannelsen av Jan P. Syses regjering i 1989. Senterpartiet felte regjeringen grunnet EF-saken i 1990, og har aldri sittet i regjering med Høyre siden, og den nylig avgåtte sjefredaktøren Vårvik ble i stor grad gjort til syndebukk for det endel anså som Senterpartiets svekkede posisjon etter «det borgerlige tilbakefallet» under hans ledelse.[1] Selv har han karakterisert dette synet som «komisk» i et intervju.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e «Dagfinn Vårvik». Norsk biografisk leksikon. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]