Fedrekvote

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fedre og barn.
Foto: Karin Beate Nøsterud/norden.org

Fedrekvote er i Norge den perioden av foreldrepengeperioden som bare kan tas ut av faren, og som faller bort hvis den ikke tas ut av faren. Fedrekvoten ble innført under Gro Harlem Brundtlands tredje regjering i 1993 og var opprinnelig på fire uker.

Siden 2005 har kvoten blitt utvidet en rekke ganger, og ble senest økt til 14 uker 1. juli 2013 under Jens Stoltenbergs andre regjering.[1][2] Under Erna Solbergs regjering reduseres fedrekvoten fra 14 til ti uker fra 1. juli 2014[3]

Foreldrepengeperioden er tredelt, der mødrekvote, dvs. den tiden av permisjonen som bare kan tas ut av mødrene, er på 14 uker totalt.

Hensikten med fedrekvoten har vært å bidra til en likere fordeling av omsorgsarbeidet mellom mødre og fedre. Som politisk virkemiddel skal det forandre forholdet mellom mor og far, mellom arbeidsgiver og arbeidstakere av begge kjønn, og mellom far og barn. [4]. Allerede to år etter innføringen benyttet rundt 60 prosent av fedre med rett til fedrekvote seg av ordningen. I dag tar ni av ti fedre med rett til fedrekvote ut hele eller deler av den øremerkede tiden. Andelen fedre som benytter seg av den delbare delen av permisjonen er også økende.

Fedrekvoten er gjenstand for både politisk og faglig debatt. (Høyre og Fremskrittspartiet) har uttalt at fedrekvoten «skal fjernes med en gang» etter Stortingsvalget 2013. Ifølge Høyre «bruker [regjeringen] fedrekvoten som et verktøy for likestilling, og det bekymrer Høyre. Foreldrepermisjon skal handle om omsorg for de små barna».[5] I sonderingsavtalen signert 30. september 2013 har Venstre, Kristelig Folkeparti og de påtroppende regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet uttalt at fedrekvoten skal settes til 10 uker og at det skal innføres en tillitsbasert unntaksordning som gjør det mulig å overføre hele eller deler av permisjonen til mor.[6]

Fedrekvote og andre deler av foreldrepermisjon[rediger | rediger kilde]

Begge foreldrene må oppfylle vilkår for rett til foreldrepenger for at fedrekvoten skal kunne tas ut.

Fedrekvoten blir også uformelt kalt fedrepermisjon, pappapermisjon eller pappaperm i media. Disse utrykkene kan være misvisende, da de også kan brukes på de delene av foreldrepermisjon fedre tar utover selve kvoten. I forbindelse med fødselen har faren rett til å ta 2 ukers omsorgspermisjon. Denne permisjonen inngår hverken i foreldrepermisjonen eller fedrekvoten.

Foreldrepenger kan bare tas ut av faren når moren går ut i arbeid, tar fulltids utdanning, eller er for syk til å ta seg av barnet. For uttak av fedrekvoten gjelder ikke disse vilkårene, men for at far skal kunne benytte fedrekvoten må mor ha rett til fødselpenger og benytte seg av denne retten. [7] [8]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Politisk bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Allerede i 1978 ble det innført lik rett til foreldrepermisjon for både far og mor. I praksis var det likevel vanlig at kvinnen tok ut hele fødselspermisjonen.[9] I 1993 ble foreldrepengeperioden utvidet med fire uker forbeholdt fedre. Begrunnelsen var ønske om at flere menn skulle ta del i foreldrepermisjonen.[10] Fedrekvoten ble vedtatt av Stortinget etter forslag fra Gro Harlem Brundtlands Arbeiderpartiregjering, mot Høyres og Fremskrittspartiets stemmer. Da Høyre satt i regjering 2001–2005 med Kristelig folkeparti og Venstre (Bondevik II-regjeringen) var partiet med på å utvide ordningen fra fire til fem uker.[11]

Stoltenberg II-regjeringen (flertallsregjering bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti) erklærte i Soria Moria-erklæringen i 2005 at den ønsket å utvide fedrekvoten til ti uker, og i Soria Moria 2-erklæringen i 2009 ble dette ønsket utvidet til 14 uker. Utvidelsen skjedde i flere omganger, igjen mot Høyre og Fremskrittspartiets stemmer.[1] Videre ble foreldrepermisjonen tredelt etter mønster fra Sverige og Island. En slik tredeling medfører at ni uker er forbeholdt mor (mødrekvoten), 14 uker er forbeholdt far, og de resterende ukene kan deles fritt mellom foreldrene. Den siste delen er fra juli 2013 på 26 eller 36 uker, avhengig av om foreldrene velger 100 eller 80 prosent lønn i stønadsperioden. Dersom mor eller far velger å ikke ta ut sin del av permisjonen, faller denne delen av stønadsperioden bort. [12].

Sonderingsavtalen fra 30. september 2013 mellom de påtroppende regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet samt Venstre og Kristelig Folkeparti uttalte at fedrekvoten skal settes til 10 uker og at det skal innføres en tillitsbasert unntaksordning som gjør det mulig å overføre hele eller deler av permisjonen. Dette ble foreslått som et kompromiss av Kristelig Folkeparti, etter at Høyre og Fremskrittspartiet i forhandlingene hadde ønsket en full avskaffelse. Unntakskriteriene vil være knyttet til f.eks. sykdom, fars arbeidsledighet under mors permisjonstid, fars arbeidsopphold i utlandet, selvstendige næringsdrivende/eneaksjonærer samt mors arbeidssituasjon.

Oversikt over fedrekvotens størrelse[rediger | rediger kilde]

Politisk uenighet[rediger | rediger kilde]

Lovpålagt fedrekvote har vært omstridt, særlig har høyresiden i norsk politikk vært motstandere av ordningen, med en begrunnelse om at det må være opp til foreldrene hvordan de vil dele foreldrekvoten. Høyre og Fremskrittspartiet gikk begge ut og sa at de ville avskaffe en lovfestet fedrekvote dersom de kom i regjeringsposisjon ved Stortingsvalget i 2013.[13][14]

I en undersøkelse fra VG i 2010 ønsket 44,4 prosent en fortsettelse av den daværende ordningen (ti uker) eller lovfestet deling, mens 51,4 prosent ønsket fri deling.[15] En tilsvarende undersøkelse fra Aftenposten samme år viste at to tredjedeler ønsket fri deling. Støtten til lovpålagt fedrekvote var størst hos småbarnsforeldre og velgere på venstresiden.[16][17]

I forbindelse med innføring av tolv ukers fedrekvote viste en meningsmåling utført for Klassekampen og Nationen i 2011 at 67 prosent ønsket å avskaffe fedrekvoten, mens 29 prosent var tilhengere av ordningen.[18] En undersøkelse utført av Respons Analyse for Foreldre.no i 2013 viste at 43 % av mennene som hadde brukt fedrekvoten de siste fem år, ønsket ordningen avskaffet.[19] En annen undersøkelse med samme oppdragsgiver viste at 30 % av mennene og 35 % av kvinnene var imot ordningen.[19]

Statistisk sentralbyrås undersøkelser viser imidlertid at småbarnsforeldre i alt overveiende er for en fedrekvoten, både ved innføringen i 1993 da ordningen var på fire uker og i 2010 da den var på ti uker. Kun fem prosent av mødrene og tre prosent av fedrene mente i 2010 at det burde være fri deling av kvoten uten en egen fedrekvote.[16] Den gjennomsnittlige andelen av foreldrepermisjonen som taes ut av fedre har økt jevnt med fedrepermisjonen, og fedre tok i 2010 i gjennomsnitt ut mer permisjon enn fedrekvoten.[20]

Faglig debatt[rediger | rediger kilde]

Gammel mann og barn.

Det er ingen enhetlig faglig enighet om hvorvidt fedrekvoten er en hensiktsmessig ordning. Synspunktene varierer bl.a. etter fagområde.

Medisinske perspektiver på fedrekvoten[rediger | rediger kilde]

Barnelege, professor Trond Markestad mener at «det kan være tryggere for barnet at mor fortsatt har hovedansvaret, både fordi foreldrene er enige om at hun mestrer oppgaven best, og fordi det kan være uheldig med endring de siste ukene før barnet begynner i barnehage». Markestad mener hensynet til barnet tilsier at foreldrene bør få bestemme hvordan foreldrepermisjonen fordeles.[21]

Anne Bærug, leder for Nasjonalt kompetansesenter for amming ved Oslo universitetssykehus uttaler at "ut fra et faglig synspunkt bør mor sikres retten til å være hjemme med barnet i minst åtte måneder etter fødsel, for å kunne fullamme i seks måneder, og gradvis introdusere annen mat de neste to månedene". Fødselslege Gro Nylander er kritisk til at far sikres en større kvote enn mor, men er tilhenger av en form for fedrekvote.[22]

Psykologiske og biologiske perspektiver på fedrekvoten[rediger | rediger kilde]

Humanbiolog og forsker på human adferdsøkologi Terje Bongard uttaler at «kvinner er mer opptatt av barna sine enn menn. Sånn er vi selektert. Det har tatt mange hundre tusen år å utvikle følelseslivet vårt. Det går ikke an å skru det av med et politisk vedtak». I følge Bongard kan det få uante konsekvenser å ta permisjonen fra mor og gi til far.

Psykolog Leif Edward Ottesen Kennair mener at fedrekvoten er uforsvarlig sett fra et psykologisk ståsted, og «vi må i det minste spørre oss hva det går på bekostning av, når vi lager et oppdragelsesmiljø som avviker fra det arten vår har utviklet seg til». Han mener fedrekvoten er «basert på ideologi, og i svært liten grad på kunnskap», og at den er «et sosialt eksperiment man ikke aner konsekvensene av» som kan påføre barn skader. Ottesen Kennair etterlyser fokus på «hva som er best for barna».[23]

Professor i nevrobiologi Annica Dahlström mener at de fleste menn ikke er egnet til å ta seg av små barn alene, og at fedrekvoten kan være direkte skadelig for barn. Dahlström uttaler at «dypt inne i barnet sitter en instinktiv kunnskap om at mamma er den store tryggheten og sikkerheten. Barnet er fra begynnelsen vant til mamma, hennes lukt og hennes stemme. Mammaen bør ikke forlate barnet de første tre årene og biologien forteller henne at hun ikke bør gjøre det heller». I følge Dahlström kan fedrekvoten føre til at barn utvikler kronisk stress, og hun mener at sjansen for fysiske skader også er større fordi «fedre [ofte ikke forstår] hvor skjøre barn er». Dahlström foreslår at fedre heller enn å erstatte mødrene som primær omsorgsperson i barnets første leveår kan stille opp for barnet og familien gjennom å støtte moren i tiden etter fødselen, kjøpe mat, holde rent og «se til at mor og barn som enhet får fred og ro».[24][25][26]

Professor i klinisk barnepsykologi ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge ved NTNU Turid Suzanne Berg-Nielsen uttaler at «ett- og toåringer som blir plassert i barnehage har mye høyere nivå av stresshormoner i blodet enn barn som er hjemme. Det får de fordi de blir fratatt sin vante tilknytningsfigur og overlatt til andre voksne. Det oppleves som svært stressende» og «det oppstår emosjonelt stress fordi barnet har mange vanskelige følelser inne i seg. Barnet blir stresset av separasjonen fra den foretrukne omsorgspersonen, som på dette tidspunktet i livet er moren». Hun mener at «her har man laget lover og regler ut fra de voksnes behov» og uttaler at fra et faglig synspunkt bør foreldre få bestemme selv hvem som skal ha permisjonen, og at det kan være best for barnet at moren har hele permisjonen.[27] I følge Berg-Nielsen kan morens fravær i det første leveåret gi barnet varige skader.[28] Hun sier at «det er grunnleggende galt at en velferdsordning som skal være til barnets beste, skal vris til en likestillingskamp» og at «det er vitenskapelig påvist at ved 8–12 måneders alder inntrer barnets fremmedfrykt, og ved 12–18 måneders alder oppstår separasjonsangsten».[19]

Psykolog og tidligere SV-politiker Torild Skard har uttalt at «nå er det tendens til at fars permisjon går utover mor. Spesielt med tanke på barnet, må vi ikke late som om det ikke er noe forskjell på mor og far i barnets første leveår».[29]

Kjønns- og samfunnsforskeres perspektiver på fedrekvoten[rediger | rediger kilde]

Litteraturviteren Jørgen Lorentzen og sosiologen Øystein Gullvåg Holter har argumentert med at fedrekvoten er god familiepolitikk fordi den fører til «en omsorgsfull og tilstedeværende far».[30]

Sosiolog Kari Stefansen ved NOVA har uttalt at å fjerne øremerkingen helt kan gi "et kjønnsmessig backlash – at menn igjen knyttes sterkere til forsørgelse, og kvinner til omsorg." Stefansen skriver at det er tydelige klasseskiller i hvordan fedrekvoten fortolkes, og at "middelklasseforeldre følger «likestillingssporet» i familiepolitikken fordi det passer som hånd i hanske med deres generelle livsprosjekt. Arbeiderklasseforeldre derimot har helt andre preferanser."[31]

Økonomiske perspektiver på fedrekvoten[rediger | rediger kilde]

Undersøkelser fra Sverige peker på at familier der far tok ut større deler av foreldrepengeperioden hjemme hadde høyere antall barn og lavere andel av skilsmisser.[32] Et norsk forskningsprosjekt fra 2011 viste imidlertid at den originale fedrekvoten på 4 uker ikke hadde noen likestillingseffekt. Studien konkluderte med at 4 ukers fedrekvoten ikke bidro til likelønn, var for kot til å endre oppgavefordelingen i hjemmet eller gi flere barn eller færre skilsmisser.[33][34]

Fedrekvote i andre land enn Norge[rediger | rediger kilde]

Ifølge OECD har Irland 14 uker, Slovenia og Island 13 uker, Sverige ti uker, Tyskland åtte uker, Finland sju uker, Portugal seks uker mens en rekke land, bl.a. Danmark, har to uker.[35]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Regjeringen utvider pappapermen, hegnar.no
  2. ^ SV vil gi far flere uker med pappaperm, VG
  3. ^ a b Mer midler til familievernet og samlivstiltak. Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (8. november 2013)
  4. ^ Fedrekvoten som universalmiddel for likestilling Intervju med Birgitte Johansen i Forskning.no
  5. ^ Høyre og Frp lover å kutte pappakvoten, VG
  6. ^ http://e24.no/makro-og-politikk/solberg-hoeyre-og-frp-starter-regjeringsforhandlinger/21619436
  7. ^ Folketrygdlovens § 14-14 Lovdata.no
  8. ^ Spesielt om foreldrepenger til far.Nav.no
  9. ^ Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. «8.1.1 Historisk utvikling i begrunnelser for permisjonsrettigheter: vern av kvinner i arbeidslivet, likestilling mellom kjønnene og omsorg for barn». NOU 1996. Regjeringen.no. Besøkt 9. juli 2013. 
  10. ^ NOU 1995: 27
  11. ^ Ot.prp. nr. 98 (2004–2005)
  12. ^ Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. «Politikk for likestilling». NOU 2012. Regjeringen.no. Besøkt 9. juli 2013. 
  13. ^ Høyre vil fjerne fedrekvoten, Aftenposten
  14. ^ Høyre og Frp lover å kutte pappakvoten, VG
  15. ^ Velger-flertall støtter Høyre om pappaperm, VG
  16. ^ a b Horn Bringedal, K. & Lappegård, T. (2012). «Småbarnsforeldre sier ja til fedrekvote». Samfunnsspeilet (1). Besøkt 9. juli 2013. 
  17. ^ To av tre spurte sier nei til pappakvote, Aftenposten
  18. ^ To av tre vil fjerne fedrekvoten, Klassekampen
  19. ^ a b c Pappaene liker ikke fedrekvoten, foreldre.no
  20. ^ Horn Bringedal, K. & Lappegård, T. (2012). «Likere deling av foreldrepermisjonen». Samfunnspeilet (1). Besøkt 9. juli 2013. 
  21. ^ Valgfrihet for barnas skyld: Kontinuitet er viktig for sårbare barn, skriver barnelege, Dagbladet
  22. ^ «Vil gi mor åtte måneder etter fødsel», Dagsavisen 01.11.2010 s. 10–11
  23. ^ – Kvinner er mer opptatt av barna sine enn menn, sier forsker, Aftenposten
  24. ^ – Dei fleste menn er ikkje eigna til å ta seg av borna åleine, NRK
  25. ^ Pappan kan skada barnet, Aftonbladet
  26. ^ Professor: Pappa kan skade barnet for livet, Mammanett
  27. ^ Forsker: – Barn under ett år blir stresset av å være borte fra moren, NRK
  28. ^ - Mors fravær kan gi stress, forskning.no
  29. ^ Torbjørn Tumyr Nilsen, «– Pappapermisjon går utover mor», Ny Tid nr. 5/2013 s. 18–19
  30. ^ God familiepolitikk, Aftenposten
  31. ^ [1], Kronikk: Hvorfor virker fedrekvoten?
  32. ^ Oláh, Livia Sz.; Bernhardt, Eva (2008). «Sweden: Combining childbearing and gender equality». Demographic Research, 19, s. 1105–1144. doi:10.4054/DemRes.2008.19.28. Besøkt 9. juli 2013. 
  33. ^ Fire uker pappaperm økte ikke mors arbeidsdeltakelse, SSB
  34. ^ Cools, Sara; Fiva, Jon H.; Kirkebøen, Lars Johannessen (2011). Causal effects of paternity leave on children and parents Discussion Papers 657. Statistisk sentralbyrå.
  35. ^ OECD 2012

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]