Fedrekvote

Fedrekvote er i Norge en betegnelse på den perioden av foreldrepengeperioden som bare kan tas ut av faren, og som faller bort hvis den ikke tas ut av faren. Begge foreldrene må oppfylle vilkår for rett til foreldrepenger for at fedrekvoten skal kunne tas ut. Fedrekvoten ble innført av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering 1. april 1993 og var på fire uker. Siden 2005 har kvoten blitt utvidet en rekke ganger, og ble økt til 12 uker fra 1. juli 2011 av Jens Stoltenbergs andre regjering. I oktober 2012 varslet regjeringen at fedrekvoten økes til 14 uker fra 1. juli 2013. «Mødrekvoten», dvs. den tiden av permisjonen som bare kan tas ut av mødrene, er på 3 uker før fødselen og de første 6 ukene etter fødselen (dvs. 9 uker totalt). De resterende ukene kan fordeles slik familien ønsker selv.

Fedrekvoten er gjenstand for både politisk og faglig debatt, og de største opposisjonspartiene (Høyre og Fremskrittspartiet) har vedtatt å avskaffe den dersom de kommer til regjeringsmakt. Motstanderne av fedrekvoten ønsker i stedet en ordning der hver enkelt familie selv bestemmer over hvordan hele permisjonen skal fordeles og der permisjonen ikke faller bort selv om den ikke tas ut av faren. Også med en slik ordning vil fedre kunne ta ut fødselspermisjon, dersom familien ønsker å bruke permisjonen slik.

Tilhengerne av fedrekvoten mener denne ordningen fremmer likestilling. En studie fra Statistisk sentralbyrå fra 2011 viste at 4 ukers fedrekvote ikke hadde noen effekt for å fremme likestilling på arbeidsmarkedet. Flere leger, psykologer og biologer har advart mot de mulige helsemessige konsekvensene for små barn av å frata dem kontakten med moren i spedbarnsfasen, fordi moren normalt er barnets foretrukne omsorgsperson. Det offisielle faglige rådet fra Nasjonalt kompetansesenter for amming er at «mor [bør] sikres retten til å være hjemme med barnet i minst åtte måneder etter fødsel».

Fedrekvote kontra foreldrepermisjon

Fedrekvoten blir også uformelt kalt fedrepermisjon, pappapermisjon eller pappaperm i media, men dette kan være noe upresist, ettersom fedre kan ha foreldrepermisjon både utover selve kvoten og selv om kvoten skulle bli avskaffet. Foreldrepenger kan bare tas ut av faren når moren går ut i arbeid, tar fulltids utdanning, eller er for syk til å ta seg av barnet. For uttak av fedrekvoten gjelder ikke disse vilkårene. I forbindelse med fødselen har faren rett til å ta 2 ukers omsorgspermisjon. Denne permisjonen inngår hverken i foreldrepermisjonen eller fedrekvoten.

Politisk uenighet

Da fedrekvoten ble innført i 1993 var Høyre og Fremskrittspartiet mot, mens Arbeiderpartiet var pådrivere. I årene som fulgte stod fedrekvoten, så lenge den var på 4 uker, likevel ikke høyt på den politiske dagsorden, og Høyre tok ikke noe initiativ til å avskaffe den da partiet satt i regjering 2001–2005. Etter at Jens Stoltenbergs regjering siden 2005 har økt fedrekvoten fra 4 til foreløpig 12 uker, har fedrekvoten blitt gjenstand for stadig større politisk uenighet og faglig debatt.

Høyre vedtok i 2010 med stort flertall å avskaffe fedrekvoten, etter forslag fra Høyres kvinneforum, Unge Høyre og en rekke fylkeslag, og sluttet seg dermed til Fremskrittspartiet som også går inn for å avskaffe fedrekvoten. En meningsmåling utført for VG våren 2010 viste også at et absolutt flertall av de spurte ønsket å avskaffe fedrekvoten og gi foreldre full frihet til å fordele fødselspermisjonen slik det er hensiktsmessig for dem. En ny meningsmåling for Aftenposten i oktober 2010 viste at to tredjedeler av Norges befolkning vil avskaffe fedrekvoten, mens mindre enn en tredjedel (28 %) støtter den (7 % hadde ingen mening).

I en meningsmåling utført for Klassekampen og Nationen i januar 2012 kom det frem at 67 prosent ønsket å avskaffe fedrekvoten, mens 14 prosent var tilhengere av ordningen.

I oktober 2012 uttalte Høyre og Fremskrittspartiet at fedrekvoten «skal fjernes med en gang» dersom partiene kommer til makten etter Stortingsvalget 2013. I følge Høyre «bruker [regjeringen] fedrekvoten som et verktøy for likestilling, og det bekymrer Høyre. Foreldrepermisjon skal handle om omsorg for de små barna».

Faglig debatt

Det finnes ikke noen faglig enighet om hvorvidt fedrekvoten er en hensiktsmessig ordning. Synspunktene varierer bl.a. etter fagområde. Fedrekvoten har blitt kritisert av flere medisinske, psykologiske og biologiske forskere, mens den har stor oppslutning i kjønnsforskningsmiljøer.

Medisinske perspektiver på fedrekvoten

Barnelege, professor Trond Markestad mener at «det kan være tryggere for barnet at mor fortsatt har hovedansvaret, både fordi foreldrene er enige om at hun mestrer oppgaven best, og fordi det kan være uheldig med endring de siste ukene før barnet begynner i barnehage». Markestad mener hensynet til barnet tilsier at foreldrene bør få bestemme hvordan foreldrepermisjonen fordeles.

Anne Bærug, leder for Nasjonalt kompetansesenter for amming ved Oslo universitetssykehus, uttaler at «ut fra et faglig synspunkt bør mor sikres retten til å være hjemme med barnet i minst åtte måneder etter fødsel, for å kunne fullamme i seks måneder, og gradvis introdusere annen mat de neste to månedene». Fødselslege Gro Nylander mener økningene av fedrekvoten er absurd: «Midt oppe i selvtilfredsheten med fedrekvoten, er realiteten at en nybakt far er sikret tolv ukers permisjon etter fødsel, mens mor bare er sikret seks, ifølge loven. Hvordan i alle dager ble mannen hovedpersonen etter fødsel?».

Psykologiske og biologiske perspektiver på fedrekvoten

Humanbiolog og forsker på human adferdsøkologi Terje Bongard uttaler at «kvinner er mer opptatt av barna sine enn menn. Sånn er vi selektert. Det har tatt mange hundre tusen år å utvikle følelseslivet vårt. Det går ikke an å skru det av med et politisk vedtak». I følge Bongard kan det få uante konsekvenser å ta permisjonen fra mor og gi til far.

Psykolog Leif Edward Ottesen Kennair mener at fedrekvoten er uforsvarlig sett fra et psykologisk ståsted, og «vi må i det minste spørre oss hva det går på bekostning av, når vi lager et oppdragelsesmiljø som avviker fra det arten vår har utviklet seg til». Han mener fedrekvoten er «basert på ideologi, og i svært liten grad på kunnskap», og at den er «et sosialt eksperiment man ikke aner konsekvensene av» som kan påføre barn skader. Ottesen Kennair etterlyser fokus på «hva som er best for barna».

Professor i nevrobiologi Annica Dahlström mener at de fleste menn ikke er egnet til å ta seg av små barn alene, og at fedrekvoten kan være direkte skadelig for barn. Dahlström uttaler at «dypt inne i barnet sitter en instinktiv kunnskap om at mamma er den store tryggheten og sikkerheten. Barnet er fra begynnelsen vant til mamma, hennes lukt og hennes stemme. Mammaen bør ikke forlate barnet de første tre årene og biologien forteller henne at hun ikke bør gjøre det heller». I følge Dahlström kan fedrekvoten føre til at barn utvikler kronisk stress, og hun mener at sjansen for fysiske skader også er større fordi «fedre [ofte ikke forstår] hvor skjøre barn er». Dahlström foreslår at fedre heller enn å erstatte mødrene som primær omsorgsperson i barnets første leveår kan stille opp for barnet og familien gjennom å støtte moren i tiden etter fødselen, kjøpe mat, holde rent og «se til at mor og barn som enhet får fred og ro».

Førsteamanuensis i klinisk barnepsykologi ved NTNU Turid Suzanne Berg-Nielsen uttaler at «ett- og toåringer som blir plassert i barnehage har mye høyere nivå av stresshormoner i blodet enn barn som er hjemme. Det får de fordi de blir fratatt sin vante tilknytningsfigur og overlatt til andre voksne. Det oppleves som svært stressende» og «det oppstår emosjonelt stress fordi barnet har mange vanskelige følelser inne i seg. Barnet blir stresset av separasjonen fra den foretrukne omsorgspersonen, som på dette tidspunktet i livet er moren». Hun mener at «her har man laget lover og regler ut fra de voksnes behov» og uttaler at fra et faglig synspunkt bør foreldre få bestemme selv hvem som skal ha permisjonen, og at det kan være best for barnet at moren har hele permisjonen. I følge Berg-Nielsen kan morens fravær i det første leveåret gi barnet varige skader.

Psykolog og tidligere SV-politiker Torild Skard har uttalt at «nå er det tendens til at fars permisjon går utover mor. Spesielt med tanke på barnet, må vi ikke late som om det ikke er noe forskjell på mor og far i barnets første leveår».

Kjønnsforskeres perspektiver på fedrekvoten

Litteraturviteren Jørgen Lorentzen og sosiologen Øystein Gullvåg Holter har argumentert med at fedrekvoten er god familiepolitikk fordi den fører til «en omsorgsfull og tilstedeværende far».

Økonomiske perspekter på fedrekvoten

Et forskningsprosjekt gjennomført av økonomene Sara Cools, Jon H. Fiva og Lars J. Kirkebøen ved Handelshøyskolen BI, Statistisk sentralbyrå og Universitetet i Oslo viste at fedrekvoten ikke har hatt noen likestillingseffekt.

Studien konkluderer med at fedrekvoten

• fører til at kvinner jobber mindre
• ikke bidrar til likelønn
• ikke ser ut til å endre oppgavefordelingen i hjemmet
• ikke gir flere barn eller færre skilsmisser.

Oversikt over utvidelser

• 1. april 1993: Fedrekvoten innføres i Norge av Gro Harlem Brundtlands tredje regjering og er på 4 uker
• 2005: Jens Stoltenbergs første regjering øker fedrekvoten fra 4 til 5 uker
• 2006: Jens Stoltenbergs første regjering øker fedrekvoten fra 5 til 6 uker
• 2009: Jens Stoltenbergs andre regjering øker fedrekvoten fra 6 til 10 uker
• 2010: Jens Stoltenbergs andre regjering øker fedrekvoten fra 10 til 12 uker fra 2011
• 2010: Jens Stoltenbergs andre regjering annonserer at de vil øke fedrekvoten fra 12 til 14 uker i løpet av stortingsperioden
• 2012: Jens Stoltenbergs andre regjering annonserer at de vil øke fedrekvoten med ytterligere to uker

Fedrekvote i andre land enn Norge

Danmark hadde noen år en ordning med tvungen fedrekvote, men den ble avskaffet av den liberale regjeringen i 2002.

I enkelte andre vestlige land er det foreslått eller vedtatt å innføre en fedrekvote, men mange av disse landene har en mye kortere fødselspermisjon enn Norge.

Eksterne lenker

• NAV om fedrekvote
• Omsorgspermisjon, Arbeidsmiljøloven § 12-3
• Uttak av fedrekvote. Folketrygdloven § 14-12