Pensjoner i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Norske pensjoner er av tre typer: Statspensjoner, tjenestepensjon og individuelle eller personlige pensjoner.

Offentlig alderspensjon[rediger | rediger kilde]

Alle norske statsborgere har rett til en offentlig pensjon fra de fyller 67 år i henhold til Folketrygdloven. Pensjonen utbetales fullt ut for norske statsborgere som har bodd i Norge i minst 40 år etter fylte 16 år, og med lavere summer til norske statsborgere som har bodd mindre tid i landet (se (Minstepensjon)).

Offentlig pensjon beregnes i henhold til hva den enkelte har tjent fra de var 16 til 67 år. Beregningen er gjort av Arbeids- og Velferdsetaten (NAV).

Finansieringen av offentlige pensjoner er basert på «betal mens du jobber»-filosofien. Dette betyr at dagens arbeidsstyrke står for utbetalingene for dagens pensjonister. Den demografiske strukturen i Norge tilsier at det i fremtiden etter hvert vil bli betydelig færre personer som arbeider i forhold til antall pensjonister.

Den offentlige pensjonen er delt inn i tre ulike deler: Grunnpensjon (som alle får), Særtillegg og Forsørgingstillegg. Samlet sett vil dette utgjøre statens pensjonsordning.

  • Grunnpensjon (eller «G») – brukes som grunnlag for beregning av norske folketrygden. Grunnpensjonen oppdateres årlig og blir hvert år godkjent av Stortinget på bakgrunn av forhandlingene gjort i det årlige lønnsoppgjøret. Per 1. mai 2012, var den norske grunnpensjonen 82 122 kroner per år.
  • Særtillegg – gis til pensjonister som har opptjent liten eller ingen tilleggspensjon i folketrygden. Dersom den enkelte har klart å tjene en ekstra pensjon som er minst like stor som særtillegget, ville de ikke kunne få særtillegget. Hvis den ekstra pensjonsordningen er mindre enn særtillegget, blir forskjellen mellom de to betalt i særtillegget. Størrelsen på særtillegget avhenger av om pensjonisten er enslig, har en ektefelle / sambo som også mottar pensjon, eller om de forsørger husholdningen. Hvis den enkelte forsørger en ektefelle som er over 60 år gammel, vil de få det høyeste særtillegget.
  • Forsørgingstillegg – gis til pensjonister som forsørger en ektefelle uten inntekt og/eller barn under 18 år.

Minstepensjon[rediger | rediger kilde]

Minstepensjon er en pensjonsordning som utbetales til pensjonister som ikke har opptjent et særtillegg eller som har opptjent en tjenestepensjon som er lavere enn særtillegget i statens pensjonsfond.

Minstepensjonen har som formål å forhindre fattigdom i alderdommen. Alle norske statsborgere over 67 år har rett til å kreve offentlig pensjon, herunder norske statsborgere som aldri har opptjent pensjon, eller de som har opptjent en lav pensjon.

Levekostnadene i Norge er svært høye og har økt enormt i løpet av de siste tiårene. Derfor blir den norske minstepensjonen, som skal dekke de mest grunnleggende levekostnadene i Norge, justert hvert år i henhold til de økende levekostnadene i landet.

Norske pensjonister som har levd mesteparten av sitt liv i Norge, og som har rett til den norske minstepensjonen, har anledning til å bruke denne pensjonen også i andre land. – På grunn av dette velger mange norske pensjonister å flytte til land der den norske minstepensjonen vil gi dem en høyere levestandard. På den annen side vil norske pensjonister som ikke har bodd i Norge det meste av sitt liv og som har krav på den norske minstepensjonen, motta denne pensjonen kun hvis de bor i Norge i minst ni måneder hvert år fra fylte 67 år.

Tjenestepensjon[rediger | rediger kilde]

Tjenestepensjonsordninger er ordninger etablert av arbeidsgivere for å gi pensjon og ytelser til de ansatte.

Pensjonsordningstyper[rediger | rediger kilde]

Tjenestepensjon kommer i flere typer pensjonsordninger:

Obligatorisk tjenestepensjon[rediger | rediger kilde]

«Obligatorisk tjenestepensjon» eller OTP ble først introdusert i 2007 for å dekke de ansatte som ikke allerede var dekket av andre pensjonsordninger.

Mange norske arbeidstakere har ingen pensjonsplan annet enn den statlige pensjonsordningen i folketrygden. For å endre dette ble OTP-ordningen innført. Det er opp til den enkelte bedrift og organisasjon å avgjøre om de velger en innskuddsbasert ordning eller en ordning basert på å sette en del av den ansattes lønn til side som han/hun får utbetalt ved pensjonsalder. Premien og pensjonskostnadene for OTP-ordningen betales fullt ut av arbeidsgiver. Minstebidrag er 2% av lønnen. Arbeidstakeren kan bidra, men dette er frivillig. Pensjonsordningen må være den samme for alle i selskapet som har en inntekt på over 1G. Det er ikke lovpålagt for arbeidstakere med en inntekt på over 12G.

Avtalefestet pensjon[rediger | rediger kilde]

Avtalefestet pensjon (kalt «Avtalefestet pensjon» eller «AFP») er en førtidspensjonsordning som gis til ansatte i bedrifter og organisasjoner som deltar i AFP-ordningen gjennom en tariffavtale (overenskomst). Ordningen ble først innført i 1988, da LO og NHO inngikk en avtale om at ansatte vil kunne få sin pensjon utbetalt fra fylte 66 år. Ifølge den opprinnelige ordningen, fikk de ansatte som deltok i denne pensjonsordningen rett til en tidlig pensjonsavgang ved fylte 66, om de ønsket dette. Senere forhandlet LO og NHO om en lavere pensjonsalder. Ordningens pensjonsalder er nå på 62 år. Åtti prosent av dagens 62-åringer i Norge har rett til å få denne pensjonsordningen. Opprinnelig var ordningen bare ment for dem som arbeidet i slitsomme jobber i industrien, men etter hvert ble flere grupper inkludert, da andre fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner også ble med i ordningen. Staten har etter hvert også blitt med i ordningen.

Denne pensjonsordningen kommer derfor i tillegg til de statlige pensjonsordningene.

Individuelle eller personlige pensjoner[rediger | rediger kilde]

Det er også mulig for en privatperson å betale inn til en privat pensjon hos en leverandør (eksempelvis et forsikringsselskap). Disse innbetalingene blir vanligvis lagt i investeringer mens personen er i aktivt arbeid, og investeringene blir så brukt til å utbetale den private pensjonen etter pensjonsavgang.

Noen pensjonsavtaler har skattefordeler. Pr. 2010 er IPS den eneste individuelle pensjonsordningen som gir skattefordel.

Historiske pensjonsordninger[rediger | rediger kilde]

Pensjonstrygden for sjømenn[rediger | rediger kilde]

Pensjonstrygden for sjømenn ble etablert som en obligatorisk pensjonsordning ved lov den 3. desember 1948, og dens primære mål var å gi pensjon til pensjonerte sjømenn i alderen mellom 60 og 67 år. Den er finansiert av innbetalinger fra sjømenn og rederier samt ved statstilskudd.

Denne pensjonsordningen omfatter:

  • Sjømenn som er norske statsborgere.
  • Sjømenn med varig opphold i Norge.
  • Fra 1994 omfatter AFP-ordningen også sjømenn som er statsborgere i andre EU / EØS-land.

Statens pensjonskasse[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Statens pensjonskasse

Offentlig ansatte er dekket av Statens Pensjonskasse.

Militærpensjon[rediger | rediger kilde]

Den nye pensjonsreformen[rediger | rediger kilde]

Den norske pensjonsreformen ble først annonsert i 2001, da regjeringen oppnevnte en spesiell pensjonskommisjon. Kommisjonen, som ble ledet av Sigbjørn Johnsen, besto av både politikere og uavhengige eksperter. Det norske Stortinget vedtok det nye regelverket i løpet av våren 2009. Reformen er planlagt ferdigstilt og vil være fullt implementert i 2025. Det nye regelverket for den nye fleksible alderspensjonen har gradvis blitt implementert siden 2010.

Grunnen til at man innførte nye regler for pensjonsordningene var for å kunne opprettholde et bærekraftig pensjonssystem som ville være i stand til å håndtere en økning i antall pensjonerte nordmenn / høyere levealder, mens det på samme tid blir født færre barn. Pensjonsreformen er derfor ment til å oppmuntre flere til å fortsette i arbeidslivet etter oppnådd pensjonsalder.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]