Kjell Magne Bondevik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kjell Magne Bondevik
Kjell Magne Bondevik
Født 3. september 1947 (66 år)
Molde, Norge
Ektefelle Bjørg Bondevik,
gift 11. juli 1970
Parti Kristelig Folkeparti
Norges statsminister
19. oktober 2001–17. oktober 2005
Regjering Bondevik II
Forgjenger Jens Stoltenberg
Etterfølger Jens Stoltenberg
Norges statsminister
17. oktober 1997–17. mars 2000
Regjering Bondevik I
Forgjenger Thorbjørn Jagland
Etterfølger Jens Stoltenberg
Norges utenriksminister
16. oktober 1989–3. november 1990
Regjering Syse
Forgjenger Thorvald Stoltenberg
Etterfølger Thorvald Stoltenberg
Norges kirke- og undervisningsminister
8. juni 1983–9. mai 1986
Regjering Willoch
Forgjenger Tore Austad
Etterfølger Kirsti Kolle Grøndahl
Stortingsrepresentant
1. oktober 1973–30. september 2005
Valgkrets Møre og Romsdal
Signatur
Kjell Magne Bondevik sin signatur

Kjell Magne Bondevik (født 3. september 1947 i Molde) er en norsk politiker (KrF) og nåværende leder av Oslosenteret for fred og menneskerettigheter. Bondevik var statsminister 19972000 og 20012005, og var før det utenriksminister 19891990, kirke- og undervisningsminister 19831986. Han møtte som stortingsrepresentant første gang som vararepresentant 19691970, og var fast innvalgt for Møre og Romsdal fra og med 1973 til og med 2005. Bondevik var parlamentarisk leder for Kristelig Folkeparti 1986–1989, 1993–1997 og 2000–2001, samt partileder 1983–1995.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kjell Magne Bondevik er sønn av Johannes Bondevik (1905–2007), tidligere rektor ved Molde Folkehøgskole (da Rauma Folkehøgskole), og husmor Margit Hæreid (1905–1976).

Avla examen artium ved Molde kommunale høgre ålmennskule.

Utdannet teolog (cand.theol.) fra Menighetsfakultetet i Oslo fra 1975. Ordinert som prest i Den norske kirke i 1979.

Han er gift med ungdomskjæresten Bjørg Bondevik (født Rasmussen) fra parallellklassen. Sammen har de to sønner og én datter. Kjell Magne Bondevik er forøvrig nevø av tidligere statsråd Kjell Bondevik, fetter av biskop Odd Bondevik, og svoger med prest og forfatter Eyvind Skeie.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Statsminister Kjell Magne Bondevik møter Bill Clinton i Oslo, 1. november 1999.
Statsminister Kjell Magne Bondevik og president George W. Bush under et møte i Det hvite hus i mai 2003

Inntreden i politikken[rediger | rediger kilde]

Bondevik fikk allerede ved oppveksten en sterk tilknytning til den kristne legmannsbevegelsen, i tillegg til politiske impulser fra sin onkel Kjell Bondevik, som var leder av KrF på 1950- og 60-tallet. I 1965 meldte Kjell Magne Bondevik seg inn i KrF, og ble allerede tre år senere valgt til nestleder i Kristelig Folkepartis Ungdom.[1] Bondevik har seinere selv uttalt at han regner seg som en "sekstiåtter", og at han ved å ha blitt påvirket av den radikale vinden i tiden bidro til å radikalisere KrFU. «For oss kristne var kirkemøtet i Uppsala skjellsettende, der internasjonal fattidom, miljø- og ressursspørsmål sto på dagsordenen. Dette ansporet oss unge til ganske radikale standpunkt.»[2] Tankene som han delte med en del andre unge i partiet førte uansett KrF inn i en ny ideologisk plattform, hvor man ikke ville definere seg som verken borgerlig eller sosialistisk, men heller som et eget "tredje alternativ".[1][3]

En av de avgjørende grunnene for at Bondevik bestemte seg for å satse full tid på politikken, var erfaringene han fikk etter at statsminister Lars Korvald i oktober 1972 hentet ham til Statsministerens kontor som statssekretær.

Statsråd[rediger | rediger kilde]

Da Bondevik overtok formannsvervet i KrF etter Kristiansen i april 1983, myket landsmøtet opp KrFs holdning til et mulig regjeringssamarbeid med Høyre. Da høyreregjeringen til Kåre Willochs regjering i 1983 ble utvidet med KrF og Senterpartiet, ble Bondevik utnevnt som kirke- og undervisningsminister. Fra høsten 1985 til regjeringen gikk av i mai 1986, var han også statsministerens stedfortreder.

Foran Stortingsvalget i 1989 var Bondevik sentral i arbeidet med å danne en ny borgerlig koalisjonsregjering. Han ble i 1989 utnevnt som utenriksminister i Jan P. Syses regjering i perioden 1989 til 1990. Bondevik knyttet i denne tiden mange internasjonale kontakter, og engasjerte seg internasjonalt for menneskerettighetene.

I løpet av 1970- og 1980-tallet hadde Bondevik vært aktiv med på å omforme KrF fra et protestparti med noen få hjertesaker til et kristendemokratisk parti med et samlet program og vilje til regjeringsmakt. På 1990-tallet arbeidet han for å gjøre partiet akseptabelt i bredere kretser enn bedehusbevegelsen. Som ledd i denne strategien trakk han seg i 1995 som partileder til fordel for en yngre kvinne, Valgerd Svarstad Haugland.

Statsminister[rediger | rediger kilde]

Ved valget i 1997 fikk KrF 13 prosent av stemmene. Det var en seier for Bondeviks linje i KrF og for sentrumslinjen i norsk politikk, at Bondeviks koalisjonsregjering av KrF, Senterpartiet og Venstre 17. oktober 1997 overtok makten som regjering. Bondevik ble statsminister fra 17. oktober 1997 til 17. mars 2000.

Bondeviks regjering hadde i begynnelsen gode meningsmålinger, men kom sommeren 1998 opp i vanskeligheter da presset mot kronen og indre uenighet i budsjettpolitikken, preget nyhetsbildet. 31. august 1998 meldte Statsministerens kontor at Bondevik var sykmeldt på grunn av en depressiv reaksjon. Senterpartiets leder Anne Enger Lahnstein, som var kulturminister, overtok som fungerende statsminister inntil Bondevik var tilbake igjen etter tre og en halv uke. Bondevik har senere uttalt at er både overrasket og glad for at hans åpenhet omkring sykemeldingsperioden har fått så stor betydning i ettertid. Bondevik fikk omlag 1000 brev med respons fra folk i løpet av tre-fire ukers periode.[4]

Da regjeringen stilte kabinettspørsmål i den såkalte gasskraftsaken, kastet Arbeiderpartiet og Høyre regjeringen for å kunne gi utslippstillatelser til gasskraft uten CO2-rensing.[5] Da USAs president Bill Clinton kom på offisielt besøk den 1. november 1999 var dette den første gangen en sittende amerikansk president besøkte Norge.[6][7] Bondevik fikk god kontakt med Det hvite hus, og hadde flere samtaler med den amerikanske toppledelsen, herunder flere reiser til USA.[8]

Kjell Magne Bondeviks andre regjering ble utnevnt av Kongen i statsråd 19. oktober 2001. Den var også en mindretallsregjering, men utgått av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Etter valgnederlaget i 2005 ble denne regjeringen avløst den 17. oktober. Bondevik hadde før valget i 2005 takket nei til ny nominasjon til Stortinget, og var ved regjeringsskiftet ute av det politiske liv.

Under sin andre regjeringsperiode ble Bondevik i 2004 tildelt storkorset av St. Olavs Orden. Han ble da den første sittende statsminister som mottok denne ordenen på over 80 år, etter at flere av hans forgjengere hadde takket nei.[9]

Oslosenteret for fred og menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

I januar 2006 presenterte Bondevik stiftelsen Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, eller «The Oslo Center».[10] Senteret ble offisielt åpnet 31. august samme år. Bondevik viderefører i dette arbeidet sin særlige interesse for menneskerettigheter, demokratiutvikling og interreligiøs og interkulturell dialog.

Bondevik uttalte i forbindelse med lanseringen; «Det er en gammel drøm som går i oppfyllelse. Jeg har lenge tenkt at når jeg slutter i politikken, skal jeg vie all min tid til fattige og forfulgte. Vi skal gradvis bygge oss opp, slik at det blir full drift fra høsten av, da med 5-6 personer på heltid. Jeg vil benytte meg av nettverket jeg har fra tiden som statsminister. Jeg har en del åpne dører.»[11]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Bondevik har mottatt en rekke ordener og utmerkelser. Han er innehaver av storkors av St. Olavs Orden (2004), storkors av Den guatemalske quetzalordenen (1990), storkors av den estiske Terra Mariana-korsets orden (2002), storkors av Republikken Italias fortjenstorden (2004) og storkors av Den portugisiske fortjenstorden (2004). Bondevik er utnevnt til æresdoktor ved Suffolk University, Boston, USA (2000), The Luther Institute, Washington, DC, USA (2000), Wonkwang University, Seoul, Sør-Korea (2000), Kyung Hee University, Seoul, Sør-Korea (2002) og er æresprofessor ved Gumiljov-universitetet i Astana, Kasakhstan (2004). I 2005 ble Bondevik tildelt æresmedalje fra Solidaritet i Polen. Av innenlandske utmerkelser er Bondevik mottaker av Tabu-prisen fra Rådet for psykisk helse (1999) og Ibsenårets hederspris (2007). Norsk presse har hedret Bondevik med Snill gutt-statuetten (1998) og Petter Dass-prisen fra avisen Vårt Land (1997). Han ble av Bergens Tidende kåret til årets politiker i 1997. I 1998 ble Bondevik utnevnt til årets romsdaling av Romsdals Budstikke.

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

  • 2009: Fortellingen om Aung San Suu Kyi: ambassadør-datteren som ofrer seg for fred og frihet (Kagge Forlag) – en bok beregnet på unge lesere om den tidligere fredsprisvinneren fra 1991, Aung San Suu Kyi
  • 2006: Et liv i spenning (Aschehoug Forlag) – en selvbiografi
  • 1994: Det tredje alternativ – en debattbok om kristendemokratisk ideologi

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Kjell Magne Bondevik – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Kjell Magne Bondevik – bilder, video eller lyd


Forrige mottaker:
 Erik Hillestad 
Vinner av Petter Dass-prisen
(1997)
Neste mottaker:
 Per Oddvar Hildre