Bildeforbudet i islam

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tyrkisk framstilling fra 1595 av Muhammed ved Kaba i Mekka. I samsvar med billedforbudet i Islam og av respekt for den islamske profeten, er Muhammeds ansikt skjult bak et slør. Glorien av flammende ildunger skal symbolisere Allahs virksomme kraft.

Bilde- eller avbildningsforbudet i islam har sitt grunnlag i tekster i Koranen og er et forbud mot å avbilde Allah og hans skaperverk. Moskéer er derfor praktisk talt helt uten bilder, men isteden smykket med abstrakt ornamentikk, mønstre og kalligrafi som ikke forsøker å etterlikne naturen.

Dyrkelse av symboler framfor avbildninger av en guddom, eller forbud mot eller fravær av representasjoner av levende eller hellige vesener, kan kalles anikonisme.

Grunnlag[rediger | rediger kilde]

Dekorativ, geometrisk og ikke-figurativ islamsk kunst i flisarbeider fra midten av 1500-tallet på Klippemoskéen i Jerusalem.
De 1500 og 1800 år gamle Buddha-statuene i Bamiyandalen i Afghanistan ble i mars 2001 sprengt av islamister i Taliban på grunn av billedforbudet i islam. UNESCO, USA, Saudi-Arabia og Iran protesterte.[1][2] Bildene viser en av statuene før og etter fjerninga.
Muslimsk demonstrasjonsmarsj i Paris 11. februar 2006 i protest mot karikaturer av profeten Muhammed i europeisk presse. Teksten på bannerne lyder «Muslimer har rett til respekt», «Ytringsfrihet medfører plikter og ansvar» og «Hijab forbudt. Profeten fornærmet. Når blir islam forbudt?»

Avbildningsforbudet er vanligvis begrunnet i sure 5,87 i Koranen, men bygger på det jødiske forbudet i 2. Mos 20.4. Koranen forbyr likevel ikke bildeframstillinger, men advarer mot idolatri, det vil si bildedyrkelse. Koranen sier at Allah ikke kan avbildes på noen adekvat måte, men nevner ikke Muhammed.

De tradisjonelle islamske hadith-samlingene, som er fortellinger om Muhammeds uttalelser og handlinger, har imidlertid ofte tolket forbudet strengere. De har lagt vekt på at islamsk kunst skal peke mot Allahs enhet og storhet og beskytte mot alle former for bildedyrkelse. Fordi Allah overgår all menneskelig forstand og alle bilder vil forminske Allahs storhet, er det ifølge islamsk teologi både feil og umulig for mennesker å avbilde Allah. Muslimsk religiøst liv og kunst er isteden sentrert om Allahs ord slik de uttrykkes i Koranen. Dette står i kontrast til andre religioners bildebruk, særlig kristendommens kirkekunst og hellige ikonmalerier, som mange muslimer oppfatter som misforstått avgudsdyrkelse.

Forskjellig praksis[rediger | rediger kilde]

Billedforbudet praktisereres forskjellig innenfor de ulike retningene i islam. På samme måte som enkelte jøder, og kalvinister og pietister innenfor kristendommen, til en viss grad opprettholder det gammeltestamentlige bildeforbudet, holder særlig sunnimuslimene på forbudet mot å lage bilder.

Bildeforbudet blir ikke tolket så strengt blant shiamuslimene, særlig i det persiske kulturområdet. Der er det mange eksempler på islamsk kunst som avbilder levende vesener eller scener fra Muhammeds liv, blant annet i miniatyrer i håndskrevne manuskripter, men ansiktene er ofte visket bort eller har et slags forheng. Det fins også figurativ kunst i bøker som ikke er religiøse (bøker om vitenskap, astronomi, matematikk, estetikk, folkeliv osv). Dessuten kan figurer inngå i mønsteret i ornamental kunst og i kalligrafiske bilder. I dag finnes det en rekke religiøse populærbilder av Muhammed i muslimsk kultur, blant annet i Egypt og Iran.

Alle rettroende muslimer mener imidlertid at Allah, Muhammed og det som betraktes som hellig, skal framstilles med respekt og ærbødighet.

Vitsetegninger av Muhammed[rediger | rediger kilde]

Etter at den danske avisa Jyllands-Posten i september 2005 trykte tolv vitsetegninger av den islamske profeten Muhammed, har det rast en voldsom debatt om blasfemi og ytringsfrihet med grunnlag i bildeforbudet i islam. Da vitsetegningene ble trykt på nytt i den kristelige avisa Magazinet i Norge i januar 2006, i France Soir i Frankrike, i en tabloidavis i Jemen, i Jerusalem Post i Israel og i en rekke andre medier i vestlige land, ble konflikten løftet opp på et diplomatisk toppnivå og medførte dramatiske protester og opptøyer, til tross for at tegningene ble trykt i land som ikke er styrt etter islamsk lov.

Mange muslimer føler seg ærekrenket og støtt, og flere redaktører har blitt truet på livet. Protestene kommer både fra islamske religiøse ledere og militante, islamistiske grupper, først i Palestina, seinere i flere andre muslimske land. Det har blitt arrangert flaggbrenning og demonstrasjoner og iverksatt boikott av særlig danske og norske varer. Den 4. februar 2006 ble de norske og danske ambassadene i Damaskus i Syria satt i brann av demonstrerende muslimer. Mange mener at konflikten ikke handler om religion, men om politikk, i en maktkamp mellom den vestlige liberale samfunnsformen og det religiøse autokratiet. Andre sammenlikner tegningene med rasisthets. Den rød-grønne norske regjeringen valgte å beklage tegningene, men understreket samtidig at den ikke kunne instruere pressen i et fritt samfunn. I januar 2015 ble debatten på nytt aktualisert med angrepet på redaksjonen til det franske ukebladet Charlie Hebdo.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Why the Taliban are destroying Buddhas, av W.L. Rathje, Discover Archaeology Magazine, USAToday
  2. ^ Over World Protests, Taliban Are Destroying Ancient Buddhas, The New York Times 4. mars 2001

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]