Dagfinn Høybråten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Dagfinn Høybråten
Dagfinn Høybråten
Født 2. desember 1957 (57 år)
Oslo, Norge
Yrke Offentlig tjenestemann
Parti Kristelig Folkeparti
Stortingsrepresentant
17. oktober 2005–4. mars 2013
Valgkrets Rogaland
Norges arbeids- og sosialminister
18. juni 2004–17. oktober 2005
Forgjenger Ingjerd Schou
Etterfølger Bjarne Håkon Hanssen
Kristelig Folkepartis leder
23. januar 2004–30. april 2011
Forgjenger Valgerd Svarstad Haugland
Etterfølger Knut Arild Hareide
Norges helseminister
19. oktober 2001–18. juni 2004
Forgjenger Tore Tønne
Etterfølger Ansgar Gabrielsen
Norges helseminister
17. oktober 1997–17. mars 2000
Forgjenger Gudmund Hernes
Etterfølger Tore Tønne

Dagfinn Høybråten taler i Stortinget i 2009.

Dagfinn Høybråten (født 2. desember 1957 i Oslo) er en norsk politiker (KrF). Han var leder i Kristelig Folkeparti 2004–2011. Han var også parlamentarisk leder fra han ble innvalgt på Stortinget fra Rogaland i 2005 og frem til slutten av stortingssesjonen 2010/2011. Høybråten hadde permisjon fra mars 2013 og ut stortingsperioden for å tiltre som generalsekretær i Nordisk ministerråd.[1]

Han var formann i Kristelig Folkepartis Ungdom 1979–1982. Høybråten har vært med i den politiske ledelsen i alle regjeringer som Kristelig Folkeparti har deltatt i siden 1980-årene, først som politisk rådgiver for kirke- og undervisningsminister Kjell Magne Bondevik 1983–1986, senere som statssekretær i Finansdepartementet 1989–1990, helseminister 1997–2000 og 2001–2004 samt arbeids- og sosialminister 2004–2005.

Høybråten er utdannet statsviter, og har yrkesbakgrunn fra Kommunenes Sentralforbund og som direktør i Trygdeetaten.

Bakgrunn, utdannelse og tidlig karrière[rediger | rediger kilde]

Dagfinn Høybråten ble født i Oslo som sønn av kirkeverge og veterinær Per Høybråten (1932–1990) og laborant Åse Margrethe Hallen (1929–). Han bodde tre år i Sandnes mens faren var kontrollveteriær der, men tilbragte mesteparten av oppveksten på Nesodden utenfor Oslo. Faren var politisk aktiv i Kristelig Folkeparti, blant annet som statssekretær og vararepresentant til Stortinget fra Oslo 1973–1977.

Dagfinn Høybråten tok examen artium ved Kristelig Gymnasium i Oslo i 1976, og er cand.polit. med statsvitenskap og offentlig rett fra Universitetet i Oslo fra 1984. Han har også ett års samfunnsvitenskapelige studier fra Luther College i Iowa.

Han var 1. nestformann i Kristelig Folkepartis Ungdom 1978–1979 og formann 1979–1982. Han satt i Kristelig Folkepartis sentralstyre sammenhengende 1979–1997. Erfaring fra Stortinget fikk han som personlig sekretær for parlamentarisk leder Lars Korvald 1978–1981. Da Kristelig Folkeparti og Senterpartiet gikk inn i Kåre Willochs regjering i 1983, ble Høybråten politisk rådgiver for statsråd Kjell Magne Bondevik i Kirke- og undervisningsdepartementet frem til 1986. I perioden 1989-1990 var han statssekretær i Finansdepartementet under Jan P. Syses regjering.

Høybråten startet en karrière utenfor politikken så snart Willochs regjering gikk av, og startet som spesialkonsulent i Kommunenes Sentralforbund (KS). Etter fire år i organisasjonen ble han dens direktør 1990–1993. Han satt i styret i Det Norske Misjonsforbund 1993–1995. I 1990-årene ble han også engasjert i Oasebevegelsen, en karismatisk inspirasjons- og fornyelsesbevegelse som jobber inn mot det kristne miljøet.

Statsråd, stortingsrepresentant og senere arbeid[rediger | rediger kilde]

Ved siden av en karrière i embedsverket, var han medlem av Akershus fylkesting 1984–1991, medlem av KrFs skatte- og trygdeutvalg 1986–1989, leder av KrFs programkomité 1986–1991 samt leder av KrFs økonomi- og næringsutvalg 1992–1993. Han tiltrådte stillingen som rådmann i Oppegård kommune i 1994, men ble allerede i 1997 utnevnt til direktør i Rikstrygdeverket (senere Trygdeetate). Han ble ikke sittende lenge i stillingen, da Kjell Magne Bondeviks første regjering ble utnevnt kort tid etter Kristelig Folkepartis rekordmessige valg samme år.

I Bondeviks første regjering ble Høybråten statsråd for helsesaker i Sosial- og helsedepartementet fra 17. oktober 1997 til regjeringen gikk av den 17. mars 2000. Etter stortingsvalget i 2001 ble Kjell Magne Bondeviks andre regjering utnevnt, hvor Høybråten ble statsråd i Helsedepartementet fra 19. oktober 2001 til 18. juni 2004, da han ble statsråd i Arbeids- og sosialdepartementet frem til regjerings avgang den 17. oktober 2005. Som statsråd frontet Dagfinn Høybråten et totalforbud mot røyking på alle serverings- og utesteder. Dette ble innført med endringer i Lov om vern mot tobakksskader (røykeloven) fra 2004, etter stormende protester fra mange hold. Mange av protestene dempet seg etter en liten stund. Selv mottok han Røykfriprisen i 2002 for sitt arbeid. I 2006 mottok han også LHLs ærespris for arbeidet med røykeloven. Høybråten var også sentral i sammenslåingen av arbeidsmarked, trygd og sosialtjenester, også kjent som NAV-reformen.

Da Valgerd Svarstad Haugland og resten av partiledelsen trakk seg i 2004 grunnet det dårlige kommunestyre- og fylkestingsvalget året før, ble Høybråten valgt til ny partileder på et ekstraordinært landsmøte. Han ble valgt inn på Stortinget for første gang fra Rogaland i 2005, og ble da også parlamentarisk leder for partiet. Etter et år i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité ble han i 2006 medlem av Stortingets utenrikskomité, hvor han ble værende frem til han ble permittert. Han var ellers medlem av Stortingets delegasjon til Nordisk råd fra 2005, medlem av delegasjonen til Europaparlamentet fra 2006, president i Nordisk råd 2007–2008 og medlem av Europautvalget fra 2009. Han har vært styremedlem i det internasjonale vaksinefondet GAVI Alliance siden 2006 og styreleder siden 2010.[2]

I 2010 ble han møtt med beskyldninger om å ha en autoritær lederstil. En av kritikerne var partiveteranen Ingebrigt Sørfonn.[3] Den 2. oktober 2010 fortalte Høybråten til NRK at han ville gå av som partileder på landsmøtet i april 2011, og at han heller ikke ville ta gjenvalg som stortingsrepresentant i 2013.[4] På landsmøtet i 2011 ble Knut Arild Hareide valgt som ny partileder. Hans Olav Syversen tok over som parlamentarisk leder etter Høybråten ved utgangen av stortingssesjonen 2010/2011. Høybråten tok samtidig over som 5. visepresident i Stortinget etter Line Henriette Hjemdal.

I desember 2012 ble det kjent at Høybråten ville få permisjon fra Stortinget fra mars 2013 og ut stortingsperioden for å tiltre som generalsekretær i Nordisk ministerråd.[1] Kjell Arvid Svendsen rykket opp om fast representant for resten av stortingsperioden.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 1999 ble Høybråten utnevnt til ærespresident av Yiyang Central Hospital i Hunan-provinsen i Kina. Sykehuset ble grunnlagt i 1906 av Høybråtens oldefar, Jørgen Edvin Nilssen. I 2004 ble det åpnet for at statsråder etter fire års tjenestetid ble tildelt St. Olavs Orden, som Høybråten da ble kommandør av. I 2005 ble han utnevnt til æresdoktor i rettsvitenskap ved Luther College i Iowa.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Kiserud, Sigbjørn (13. desember 2012). «Dagfinn Høybråten slutter før tiden». Vårt Land. Besøkt 23. mars 2013. 
  2. ^ «Board members». GAVI Alliance. Besøkt 23. mars 2013. 
  3. ^ NTB (2. oktober 2010). «Høybråten-kritikere står fram». ABC Nyheter. Besøkt 23. mars 2013. 
  4. ^ Helljesen, Vilde; Solheim, Ingunn (2. oktober 2010). «Dagfinn Høybråten trekker seg». NRK. Besøkt 23. mars 2013. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Høybråten, Dagfinn (2012). Drivkraft. Oslo: Cappelen Damm. 
  • Høybråten, Dagfinn (2009). Pengene eller livet. Livskvalitet for alle. Oslo: Avenir. 
  • Mydske, Per Kristen; Høybråten, Dagfinn (1989). Organisering av lokalt styre: Mot et paradigmeskifte?. Oslo: Tano. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Dagfinn Høybråten – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Dagfinn Høybråten – sitater


Forgjenger:
 Idar Magne Holme 
KrFUs formann
(1979–1982)
Etterfølger:
 Reidar Andestad