Økonomi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Gå til: navigasjon, søk
Penger blir ofte sett på som hovedfokuset for økonomifaget og brukes derfor ofte som et symbol, mens økonomer i virkeligheten bruker penger som verdimål som representerer de psykologiske og fysiske fenomenene som faget egentlig studerer.

Økonomi er et ord av gresk opphav, og kommer av οἶκος (oikos; hus) og νόμος (nomos; lære), altså husholdning. En økonomi er en enhet av en viss størrelse hvor det foregår produksjon og fordeling, som for eksempel en kommune eller et land [1]. Man skiller geografisk mellom global økonomi, nasjonaløkonomi og kommuneøkonomi, og man skiller politisk mellom markedsøkonomi og planøkonomi. I slike sosiale systemer skjer produksjon, handel, fordeling og forbruk av ressurser i et samkvem mellom samfunnets individer, husholdninger, bedrifter, ulike myndigheter, og med utlandet.

Som fagdisiplin er økonomi, også kalt samfunnsøkonomi eller sosialøkonomi, læren om hvordan knappe ressurser og verdier fordeles mellom mennesker, husholdninger og bedrifter i et samfunn, samt hvordan de samme aktørene skaper verdier gjennom effektiv bruk av knappe ressurser. Samtidig er økonomi en atferdsvitenskap som studerer hvordan mennesker og bedrifter fatter beslutninger om verdiskaping, sparing eller forbruk.

Direkte fra det etymologiske opphavet brukes videre adjektivet økonomisk for å beskrive at en person, en husholdning eller en bedrift bruker sine ressurser effektivt. Ordet kan også brukes om effektiv ressursutnyttelse generelt, for eksempel om en idrettsmanns økonomiske bevegelser - at han utnytter sin energi effektivt for å nå målet.

Innhold

[rediger] Økonomisk virksomhet

Økonomisk virksomhet er i realiteten et begrep for produksjonsvirksomhet, det vil si utnyttelse av ressurser, arbeidsinnsats og kunnskap for å skape verdier som dekker behov. Ressursbruken kan studeres gjennom verdibegreper som er representert gjennom penger. Verdiskapingen -- nettoproduksjon i form av overskudd -- eller bruttoproduktet i bedriften måles som omsetning, mens det for et helt samfunn måles som bruttonasjonalprodukt (BNP). Effektivitetsvekst i produksjonen kan skyldes ny teknologi. BNP måles som verdiskaping per innbygger (BNP el. brutto nasjonalprodukt per capita). Økt produksjon per capita er det samme som økonomisk vekst.

Gjennom historien har mennesker produsert varer gjennom jakt, håndverk, jordbruk og industri, samt tjenester gjennom handel og andre former for tjenesteyting.

Primærnæringer eller råvareproduksjon er samlebetegnelsen for høsting og produksjon av naturlige ressurser fra jorda, skogen og havet - det vil si jordbruk og fiske. Gruvedrift kan regnes til primærnæringene eller til industrien, som er en sekundærnæring. Dette begrepet innebærer at produksjonen er en videreforedling og omforming av de primære råvarene. All tjenesteyting til forbrukere og bedrifter karakteriseres som tertiærnæringer, og inkluderer f. eks. finansielle tjenester, helsesektoren og underholdningsbransjen.

[rediger] Økonomiske systemer

[rediger] Historisk utvikling

I primitive samfunn skjer fordelingen av produkter og andre ressurser gjennom direkte bytte, hvor mennesker utveksler gjenstander av antatt lik verdi direkte med hverandre. I en slik bytteøkonomi vil all utveksling av produksjonsoverskudd skje på stedet, og det er vanskelig å utsette forbruk og samle opp overskudd (kapital) for framtidig behov. Introduksjonen av pengeøkonomi i oldtiden gjorde det mulig å samle opp kapital for investering i offentlige anlegg, eller for utøvelse av privat ressursmakt gjennom ansettelse eller kjøp av andres tjenester. Men fortsatt forutsatte bytte nesten alltid en direkte sosial relasjon mellom de involverte, og handel over store avstander skjedde oftest i en lengre kjede.

Først med handelseksplosjonen under renessansen ble oppsamlingen av kapital så stor at det ble mulig å utsette forbruk og investere i stor skala. Det oppstod moderne banker som finansierte ulik virksomhet uavhengig av personlige relasjoner mellom de involverte. Den katolske kirken oppga sitt moralske forbud mot rente (åger), og privat kapital bidro til å finansiere oppdagelser og kolonisering, kriger og infrastruktur. Under kapitalismen ble etter hvert de mulige gevinstene og vekstmulighetene så store at stadig flere involverte fikk en egennytte av gjensidig tillit, overholdelse av avtaler, og langiktig planlegging av sine økonomiske handlinger. Adam Smith fastslo på moralfilosofisk grunnlag at hangen til å bytte og ønsket om å holde avtaler og var naturlige tilbøyeligheter hos mennesket.

Kolonitiden i Amerika, Asia og til sist Afrika skapte for alvor en global økonomi, hvor varebyttet over store avstander fikk et mye større omfang. Konkurransen om handel, kolonier og markeder formet nasjonalstatene og den gryende nasjonale, økonomiske politikken. Merkantilismen som statlig politikk fra 1500-tallet gikk ut på å opprettholde størst mulig handelsoverskudd og samle opp kapital, spesielt representert gjennom sølv og gull. Denne proteksjonismen ble ikke erstattet med frihandel før omkring 1840-tallet, da en rekke land adopterte teoriene om komparative fortrinn i produksjon og handel. David Ricardo formulerte et nytt grunnsyn - klassisk økonomi - som hevdet hvert land burde produsere og eksportere de varene som lot seg produsere mer effektivt enn i andre land, og importere det som lot seg produsere mer effektivt andre steder.

Mer effektiv produksjon av flere varer med mindre mengde ressurser, gir økonomisk vekst. Men i perioden forut for den industrielle revolusjon førte økt verdiskaping alltid, og i alle samfunn, bare til en tilhørende vekst i befolkningen. Levestandarden forble i praksis konstant i hele den forutgående perioden fram til omkring 1800, under den såkalte Malthusfella. David Ricardo og Thomas Robert Malthus observerte at samfunnet ikke latet til å komme seg ut av denne bedrøvelige tilstanden, og økonomifaget fikk tilnavnet the dismal science. Først med den industrielle revolusjon gikk flere samfunn over i en fase hvor effekten av ny teknologi og kunnskap overgikk befolkningsveksten og skapte økonomisk vekst. Dette stimulerte liberalismen som politisk retning, et optimistisk menneske- og samfunnssyn som sier at markedskreftene ved fri pris-, lønns- og kapitaldannelse vil sørge for langsiktig vekst og velferd for alle.

Med økonomisk vekst fulgte også skjev inntektsfordeling, og utnyttelse av arbeidernes stadig større avhengighet av lønnsarbeid i byene. For første gang i historien var ogsaa byttet av arbeidskraft blitt upersonlig og produsentene disponerte ikke fritt resultatene av egen arbeidsinnsats. Den moralske og politiske avskyen dette vakte, ble formulert av teoretikere som Karl Marx, og mobilisert av arbeiderbevegelsen med krav om politisk reform eller revolusjon av makrforholdene i samfunnet. Politisk styring av inntektsfordelingen (sosialdemokrati) eller også selve produksjonen (kommunisme) har framstått som forsøk på å dempe eller fjerne de uønskede ulikhetene som oppstod i moderne kapitalisme. Den stagnasjonstendensen Malthus og Ricardo observerte forut for den industrielle revolusjon, trodde Marx (feilaktig) at også kjennetegnet den industrielle kapitalismen.

I Sovjetunionen førte økonomen Jevgenij Preobrazjenskij spådommene til Marx videre med en teori om at kollektiv eiendom og organisering med planøkonomi ville gi mer effektiv produksjon enn kapitalismen gjorde, ved å fremme de enkelte kollektive eiernes resultatansvar og samarbeid. Depresjonen på 1930-tallet syntes en stund å gi ham rett, siden Sovjetunionens med sin handelsisolasjon helt unngikk virkningene av verdenskrisen. Men Tysklands nederlag i andre verdenskrig og det påfølgende rustningskappløpet gjorde det stadig klarere at markedsøkonomi med fri prisdannelse, eiendomsrett og etableringsrett skapte betydelig mer effektiv produksjon og ressursbruk enn planøkonomi. Erfaringene fra mellomkrigstiden ledet derimot fokus over på kapitalismens behov for regulering, og John Maynard Keynes formulerte en blandingsøkonomi hvor myndighetene gjennom en aktiv finans- eller pengepolitikk motvirker markedsøkonomiens tendens til å forsterke konjunkturer og kriser. En enestaaende vekstperiode fra 1945 til 1987, og bare regionale kriser fram til 2007, har derimot gitt framgang for et ny-klassisk, optimistisk markedssyn. Uregulert kredittgivning og usikret finansiering i USA og andre land ga derimot en finanskrise i 2008 som ser ut til å bli meget dyp, og skape en renessanse for økonomisk styring og kontroll med markedskreftene, i alle fall i finansmarkedene.

[rediger] Økonomiske tyngdepunkt

Kart som viser økonomisk velstand i form av verdiskaping per innbygger. Dette er samtidig et mål på hvor stor økonomisk vekst hvert land samlet sett har hatt siden vekstperioden satte inn etter den industrielle revolusjonen fra omkring 1800.

Utviklingen av nye og mer effektive økonomiske systemer (produksjons- og fordelingsmodeller) er uløselig knyttet til framveksten av økonomiske tyngdepunkt. I de 10 000 årene som har gått siden den neolittiske revolusjonen med innføring av landbruk, hadde Asia en økonomisk lederrolle med størst produksjon og kapitaloverskudd i de 9000 første årene. Det asiatiske tyngdepunktet flyttet seg gradvis østover fra Mesopotamia til Kina, og så sent som på 1700-tallet hadde Asia fortsatt handelsoverskudd med Europa. Først de siste 1000 år har Europa dominert verdens teknologiske utvikling og hatt storst kapitaloverskudd, og bare i et par hundre år har Europa hatt en klart enestående økonomisk vekst (effektivitetsvekst) som atskiller seg fra Asias.

Forflytningen av de økonomiske tyngdepunkt, i form av størst kapitaloverskudd og raskest teknologisk endring, kan trolig framstilles slik geografisk og tidsmessig:

Forskyvningen av økonomisk tyngdepunkt kan skyldes nye oppfinnelser (Flandern og Italia i middelalderen, England på 1800-tallet), politisk utvikling (Tysklands samling i 1871), eller midlertidig militær dominans (USA i etterkrigstiden). Med globaliseringen synes det å være et trekk at verden har flere, samtidige økonomiske tyngdepunkt (multipolar verden).

[rediger] Økonomi som studium og fagdisiplin

Som studiefelt deles økonomi gjerne inn i bedriftsøkonomi (mikroøkonomi), og samfunnsøkonomi eller sosialøkonomi (makroøkonomi). Grovt sett kan man si at bedriftsøkonomer studerer hvordan bedrifter fatter beslutninger om produksjon av varer og tjenester, samt hvordan disse beslutningene kan fattes på en måte som gir bedriften bedre ressursutnyttelse og dermed større markedsandel eller overskudd. Tilsvarende studerer samfunnsøkonomer hvordan ressurser fordeles og verdier øker i et samfunn, samt hvordan samfunnet kan fordele ressursene på en måte som gir mer effektiv verdiskaping og grunnlag for høyere velferd.

Økonomifaget har blitt stadig mer spesialisert, i takt med utviklingen av mer avanserte og robuste økonomiske modeller i etterkrigstiden. Noen av de mulige studie- og forskningsfeltene innen moderne økonomifag omfatter:

Bedriftsøkonomi (Business Administration)
  • bedriftsledelse (business management)
  • regnskapsøkonomi (accounting)
  • industriell økonomi
Samfunnsøkonomi (Economics)
  • økonomisk vekst og utvikling (vekstteori)
  • økonomisk velferdsteori (fordelingsteori)
  • miljø- og ressursøkonomi (anvendt økonomi)
  • finansøkonomi (penge- og valutateori)
  • økonomisk politikk

Bedriftsøkonomien omfatter blant annet studier av hvordan bedriften kan produsere mer effektivt i konkurranse med andre bedrifter, hvordan prissettingen kan gi konkurransefortrinn, og hvordan bedriften skal dimensjonere investering, kostnader og utbytte. Bedriftsøkonomer vil også studere hvordan bedriftens eller bransjens prissetting vil endre tilbud og etterspørselen etter varer og tjenester, og hvordan bedriften kan tilpasse seg eller påvirke prissettingen. Regnskapsøkonomi handler om å studere (måle) og disponere bedriftens overskudd, eiendeler og gjeld, likviditet og kontantstrøm. Videre vil regnskapsøkonomer arbeide med finansiering av investeringer, oppkjøp eller sammenslåinger for å styrke bedriftens markedsposisjon eller effektiviteten i produksjonen.

Samfunnsøkonomien omfatter studier av hvordan markeder og nasjoner kan produsere mer effektivt i konkurranse med andre nasjoner, og skape økonomisk vekst. Økonomer kan også bidra til å forklare hvordan knappe (økologiske) ressurser kan brukes mer effektivt for å gjøre veksten mer bærekraftig. Videre befatter samfunnsøkonomer seg med spørsmålet om økonomisk fordeling mellom tilbyderne av produksjonens innsatsfaktorer arbeid, kapital og kunnskap, samt hvordan denne fordeling kan og bør påvirkes for å styrke samfunnets vekst eller velferd (økonomisk politikk). Finans- og valutaåkonomi har blitt stadig viktigere ettersom omlåpshastigheten i finansmarkedene har økt, og ettersom landene fører en stadig mer avansert finanspolitikk og pengepolitikk gjennom fastsettelsen av skatter, offentlige utgifter, rente, og eventuelt valutakurs. Samfunnsøkonomien vil også generelt studere hvordan størrelser som skattenivå, rentenivå og inflasjon gjensidig påvirker hverandre, og hvordan de påvirker slike effekter som økonomisk vekst, velferd eller arbeidsløshet.

Forholdet og sammenhengen mellom størrelsene i økonomien vil avhenge av hvorvidt priser, lønnsnivå og bedriftsetablering fastsettes fritt i markedet, eller om disse fastsettes gjennom politisk vedtak fra myndighetenes side. Planøkonomi er generelt betegnelsen på studiet av vekst og fordeling i et samfunn hvor prisdannelse, lønnsdannelse og etablering ikke skjer fritt i markedet. Planøkonomi kan også som begrep betegne slike samfunn.

Det instituttet ved Universitetet i Oslo som underviser i samfunnsøkonomi, heter Økonomisk institutt. Nobelprisen i økonomi belønner banebrytende studier i samfunnsøkonomi. Tittelen økonom brukes ofte om personer som har høyere kompetanse og/eller utdanning, enten i bedriftsøkonomi eller samfunnsøkonomi. Ti høyskoler og universiteter i Norge tilbyr tittelen «siviløkonom», når bestemte krav til fagsammensetning er tilfredsstilt innenfor økonomi og administrasjonsfag i en bachelorgrad etter tre års studier, og i en mastergrad etter ytterligere to års studier. [2]

[rediger] Økonomi og andre vitenskaper

Økonomifaget henter inspirasjon, teori og metode fra en rekke andre fagdisipliner, i studiet av hvordan mennesker, husholdninger og bedrifter i et land eller et marked disponerer sine ressurser.

I studiet av økonomisk atferd hentes det impulser fra psykologien. Markedets reaksjon på prisendringer, renteendringer, skattenivå eller økonomisk politikk avhenger av hvor rasjonelt menneskene opptrer, hvilke preferanser (behov) de har, og i hvilken grad de maksimerer sin egen nytte. Atferden avhenger også av menneskenes tilfang av informasjon om de økonomiske prosessene som foregår og hvordan de kan utnyttes av hver enkelt. Ulike konsumenter kan reagere ulikt på økonomiske endringer, akkurat som i livets øvrige forhold.

I studiet av økonomisk vekst og fordeling hentes det impulser fra samfunnsvitenskap, ikke minst statsvitenskap som har betydelig teoriutveksling med økonomifaget. Når mennesker handler i et marked hvor også medmenneskene treffer valg, kan spillteori bidra til å belyse hvordan atferden til hvert individ påvirkes av andre menneskers atferd, og sluttresultatet ofte blir annerledes enn hva hvert individ tenkte seg. Videre vil man ofte ønske å studere avvik fra rasjonell atferd, som kan skyldes kulturelle, religiose eller institusjonelle forhold som eksempelvis vaner, tabuer, lovverk, fagforeningsmakt, monopoldannelse eller politisk styring. Politisk økonomi og institusjonell økonomi er betegnelser på studiet av markeder, land eller bransjer hvor politiske og institusjonelle forhold og begrensninger påvirker økonomiens virkemåte i vesentlig grad, og hvordan institusjonelle forhold kan eller bør endres for å styrke veksten eller velferden.

I arbeidet med å beskrive (modellere) og eventuelt forutsi sammenhengen mellom økonomiske størrelser, vil økonomer hente metode fra matematikken. Når matematisk metode anvendes på reelle økonomiske data og prosesser, kalles det økonometri. Norske økonomiske forskere i etterkrigstiden, spesielt Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo og Leif Johansen, anvendte i stor grad matematikk - og i noen grad begreper og metode fra fysikk - for å beskrive, modellere og forutsi virkningen av økonomiske endringer og økonomisk politikk. I mange studier vil økonomer bruke demografiske, historiske og sosiologiske data.

I nyere tid har begreper og resultater fra biologi og økologi inspirert mange økonomer som studerer vekstteori, miljøøkonomi og økonomisk utvikling. Mens neoklassisk økonomi etter Malthus har vektlagt veksetns manglende begrensning og dynamikken som oppstår ved stadig mer effektiv produksjon, har økonomifaget i større grad begynt å fokusere på at de fysiske ressursene, og kanskje også arbeidskraften, vil vise seg å være statisk begrensede. Forholdet mellom økonomisk vekst, miljøhensyn og biologiske rammer har skapt nye studie- og forskningsfelt som opptar mange innen faget.

[rediger] Se også

[rediger] Referanser

  1. ^ Norsk Riksmålsordbok, bind IV, 1983
  2. ^ Siviløkonomenes hjemmeside http://www.sivilokonomene.no/default.aspx?nid=60269. Besøkt 16. juli 08

[rediger] Eksterne lenker

Wikinews-logo-no.png
Wikinytt har nyheter relatert til økonomi.

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98konomi»