FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Small Flag of the United Nations ZP.svg
FNs sikkerhetsråds
Resolusjon 1973
Dato: 17. mars 2011
Møte nr. 6 498
Kode: S/RES/1973 (dokument)

Avstemning: For: 10 Avh: 5 Imot: 0
Tema: Opprøret i Libya i 2011
Resultat: Vedtatt

Sikkerhetsrådets medlemmer i 2011:
faste medlemmer:
Kina Kina Frankrike FRK Russland RUS Storbritannia GBR USA USA
rullerende medlemmer:
Bosnia-Hercegovina BIH Brasil BRA Colombia COL Tyskland TYS Gabon GAB
India IND Libanon LIB Nigeria NIG Portugal PRT Sør-Afrika RSA

Stemmegivning for resolusjonen
Grønn: Medlemsland som stemte for resolusjonen.
Brun: Medlemsland som stemte avholdende.

← forrige     1973     neste →

De forente nasjoners sikkerhetsråds resolusjon 1973 (2011) (kode: S/RES/1973) er en FN-resolusjon som ble vedtatt 17. mars 2011 av sikkerhetsrådet angående opprøret i Libya. Resolusjonen oppfordret medlemsland til å delta i militære operasjoner mot den libyske regjeringen styrt av oberst Muammar al-Gaddafi som, ifølge sikkerhetsrådet utøver «forbrytelser mot menneskeheten» med sine angrep mot sivile.[1] Resolusjonen krevde umiddelbar våpenstillstand og åpnet for en flyforbudssone der strategisk plasserte radarer, kommandosentre og luftvernsenheter på bakken ble angrepet for videre å umuliggjøre Gaddafis luftforsvars operativitet.[2][3] Resolusjonen stilte også krav til alle land som med mulighet skulle ta imot flyktninger og sivile fra Libya. I tillegg vedtok sikkerhetsrådet å sperre alle økonomiske transaksjoner og bankkonti som har tilknytning til Gaddafi-lojale ledere og institusjoner.

Resolusjonen ble foreslått av Frankrike, Storbritannia og Libanon, og vedtatt ved ti stemmer for og ingen imot.[4][5] Fem medlemmer valgte å avholde sin stemme. Av de 15 medlemmene i sikkerhetsrådet stemte Bosnia-Hercegovina, Colombia, Gabon, Libanon, Nigeria, Portugal, Sør-Afrika og de permanente medlemmene Frankrike, Storbritannia og USA for resolusjonen. Selv om ingen stemte imot resolusjonen, valgte Brasil, India, Tyskland og de permanente medlemmene Folkerepublikken Kina og Russland å avholde sin stemme og har dermed ikke deltatt i den militære aksjonen mot Libya.[5] Alle de avholdende la til grunn at en mer fredelig løsning som ikke involverte direkte innblanding ville være mulig for å oppnå ønsket resultat.[5][6][7] Resolusjonen er den første i sikkerhetsrådets historie som åpner for militær inngripen mot en regjering for å støtte opp om sivilbefolkningen.[8][9][10]

En allianse, først ledet an av USA og senere NATO, angrep militære mål i Libya kun to dager etter resolusjonen ble vedtatt. Alliansen som opprettholdt flyforbudssonen og intervenerte militært bestod av Belgia, Bulgaria, Canada, Danmark, de forente arabiske emirater, Frankrike, Hellas, Italia, Nederland, Norge, Qatar, Romania, Spania, Storbritannia, Sverige, Tyrkia og USA.[11]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I desember 2010 begynte det et opprør i Tunisia (senere kalt den tunisiske revolusjon) og iløpet av årsskiftet opplevde flere nærliggende land i regionen lignende opprør mot sine myndigheter. I både Tunisia og Egypt ble statslederne avsatt som følge av store protester.[12][13][14] Disse opptøyene spredte seg også til Libya i februar 2011.[15] Libyas de facto statsleder gjennom 40 år, Muammar al-Gaddafi, forsøkte å stanse opprøret med militær makt i motsetning til hva som hadde skjedd i nabolandene.[16][17] FNs sikkerhetsråd uttrykte «alvorlig bekymring» for hvordan situasjonen i Libya ble håndtert av myndighetene gjennom resolusjon 1970 26. februar 2011, og stilte krav til Gaddafi om at han måtte unngå angrep på sivile og hindre fortsettelsen av brudd på menneskerettighetene.[18] Allerede ved resolusjon 1970 fordømte den arabiske liga, den afrikanske union og den islamske konferanse Gaddafis handlinger og FN oppfordret alle medlemsland til å nekte han og flere av hans nære allierte innpass og beskyttelse til noen stat.[19] Som følge av fortsatte angrep og militær konflikt mellom regjeringsopposisjonelle og Gaddafi-lojale styrker, fant sikkerhetsrådet det nødvendig å åpne for resolusjon 1973 for å hindre ytterligere fatale sammenstøt. Hvorvidt resolusjon 1973 er en direkte utvidelse av resolusjon 1970 er det imidlertid uenighet om fordi 1970 gir den internasjonale straffedomstolen i Haag åpning for å vurdere sak mot Gaddafi.[20][21]

Hovedpunkter[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:

Resolusjonen ble vedtatt i henhold til De forente nasjoners pakt (FN-charteret) kapittel VII som gir rådet mulighet til å vedta «tiltak for å forhindre brudd på og sikre gjenoppretting av freden».[2]

  • Krav om øyeblikkelig våpenhvile og stansing av vold, angrep og misbruk av sivile.[22]
  • Opprettelsen av en flyforbudssone over Libya.[22]
  • Autoriserer alle nødvendige midler for å beskytte sivile og sivil-befolkede områder, bortsett fra en «fremmed okkupasjonsstyrke».[23]
  • Forbud mot alle militære flyvninger som er registrert under «the Libyan Arab Jamahiriya» (Gaddafi-styrkene).[24][25]
  • All økonomisk virksomhet direkte eller indirekte med libyske myndigheter forbys, og antallet enkeltpersoner (annex 2) som mister tilgangen til sine ressurser utvides ytterligere fra listen i resolusjon 1970.[26][27][28][29]
  • Opprettelsen av et ekspertråd («Panel of Experts») som i ett år skal utføre en rekke oppgaver for å få Libya til å fungere videre som en stat.[30]
  • Utvidet reiseforbud til flere enkeltpersoner (annex 1) enn først gitt av resolusjon 1970 til nå å gjelde et større antall av individer tilknyttet libyske styresmakter.[22]
  • Åpner for medlemslands intervenering til støtte for sivile med militære midler, med det forbehold at okkupasjon av landet ikke er tillatt.[31][32]

Resolusjon 1973 bygger videre på reiseforbud og økonomisk begrensning nedfelt i resolusjon 1970 (2011). Nedenfor er listet alle personer og institusjoner som FN har påført sanksjoner gjennom de to resolusjonene.[5][18]

Stemmegivning[rediger | rediger kilde]

Medlemsstat Stemmegivning[5]
For Avh. Imot
Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina for
Brasil Brasil avholden
Colombia Colombia for
Frankrike Frankrike for
Gabon Gabon for
India India avholden
Kina Kina avholden
Libanon Libanon for
Nigeria Nigeria for
Portugal Portugal for
Russland Russland avholden
Storbritannia Storbritannia for
Sør-Afrika Sør-Afrika for
Tyskland Tyskland avholden
USA USA for
Resultat: Vedtatt 10 5 0
Permanente medlemmer er vist med fet skrift

Resolusjonen ble vedtatt med 10 mot 0 stemmer, der 5 valgte å avholde stemmen. Sikkerhetsrådets permanente medlemmer; Frankrike, Kina, Russland, Storbritannia og USA, var blant de uenige, der både Kina og Russland avholdt fra å stemme. Også resten av de såkalte BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) valgte å avholde sin stemme. Derimot har Storbritannia og Frankrike vært ivrige for resolusjonen og skal ha vært de landene, sammen med Libanon, som har presset frem resolusjonen.[4] USA på sin side har hatt indre splittelse om hvorvidt en flyforbudssone (som resolusjonen tillater) er gunstig, men også USA stemte for.[33][34][35]

Begrunnelse for avholdelse[rediger | rediger kilde]

  • Brasil Brasils delegasjon i sikkerhetsrådet understreket behovet for en fredelig løsning av konflikten og advarte samtidig mot «utilsiktede konsekvenser av væpnet intervensjon».[5] Ambassadør Maria Luisa Viotti holdt en kort tale på møte for resolusjonen der hun sa at Brasils avholdelse ikke måtte forstås som hverken en nøytral eller uenig stemme. Hun uttrykte enighet for flere av punktene i resolusjonen, men mente at Brasil ikke kunne delta i militære operasjoner fordi de var usikre på om det ville føre til det ønskede resultatet av øyeblikkelig våpenhvile. «Vi er ikke overbevist om at bruken av makt [...] vil føre til realiseringen av vårt felles mål - en umiddelbar slutt på volden og beskyttelse av sivilbefolkningen».[5][36]
  • India Delegasjonen fra India, representert ved Manjeev Singh Puri uttrykte stor bekymring, likt Kina, for at resolusjonen var uspesifisert og uklar. Hvem som skulle håndheve resolusjonen og hvilke konsekvenser interveneringen ville ha var på ingen måte kartlagt, og derfor ønsket India at politisk innsats burde prioriteres fremfor militær innblanding.[5]
  • Kina Kinas talskvinnen for det kinesiske utenriksdepartementet Jiang Yu forklarte at Kina hadde seriøse reservasjoner med deler av resolusjonen og at Kina sammen med de andre landene som ikke stemte ville ta større hensyn til den regionale situasjonen.[37] Yu ønsket at sikkerhetsrådet skulle ta mer hensyn til «Libyas suverenitet, uavhengighet og territorielle integritet».[7] Sikkerhetsrådets president Li Baodong uttrykte, som nasjonal representant, at det ikke var blitt besvart viktige spørsmål under møtet, hvilket gjorde at Kina hadde vanskeligheter med å godta en så åpen og uspesifisert resolusjon. Kina ville ikke stemme imot, hvilket hadde hindret resolusjonens godkjennelse grunnet Kinas vetorett, da regionale organisasjoner ønsket resolusjonen vedtatt, men de ville ikke bidra med ressurser annet enn diplomati og dialog.[5]
  • Russland Russland hadde like innvendinger som Kina, der det ble poengtert av Vitaly Churkin at resolusjonen ikke var tydelig på hvem som skulle stå for oppdraget, når operasjonene skulle sies fullført og uforutsette konsekvenser. Han understreket at det var behov for å unngå ytterligere destabilisering i regionen.[5]
  • Tyskland Forbundskansler Angela Merkel uttrykte at Tyskland «deler målene for vedtaket» og at deres avholdenhet fra å stemme ikke må sammenlignes med nøytralitet.[38][39] Tysklands delegasjon Peter Wittig sa at også Tyskland delte det mål å stanse angrep på sivile umiddelbart, men at det ikke måtte undervurderes at en feilslått militær operasjon vil føre til «en langvarig militær konflikt som kan trekkes i retningen av utvidelse til hele regionen». Wittig sa også at «hvis resolusjonen mislyktes, ville det være galt å anta at enhver militær intervensjon ville være raskt og effektivt gjennomført».[5]

Reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Interne reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Muammar al-Gaddafi er kjent for sine skarpe uttalelser og frittalende språk.[40][41][42][43]

Allerede dagen etter sikkerhetsrådets møte gikk Libyas utenriksminister Moussa Koussa ut med meldingen om at Libya ville følge opp resolusjonen ved å pålegge en våpenhvile umiddelbart, men bare timer senere meldte Al Jazeera om kamper mellom regjeringen og opprørere.[44][45] Både Storbritannia og Frankrike, som var tidlig ute med organiseringen av angrep mot Libya, fortsatte planene tross løftet om våpenhvile. Storbritannias statsminister David Cameron sa at han ville basere sine avgjørelser på Gaddafis «handlinger, ikke ord» og flere andre land kom med lignende uttalelser.[38][45][46][47] Koussa viste også stor misnøye med resolusjonen og sa at den «tydelig er i strid med de forente nasjoners pakt om ikke-innblanding» og et «brudd på Libyas suverenitet».[44][48] Han fortalte også at en flyforbudssone bare vil gjøre vondt verre for befolkningen.[44] To uker etter resolusjonen flyktet Koussa landet og sa han ikke ønsket å representere regimet lenger.[49]

Oberst Muammar al-Gaddafi advarte FN dager etter vedtaket og truet med angrep mot sivile mål i hele middelhavsområdet og han kalte de allierte styrkene for «beist og kriminelle» for deres intervenering i det han beskriver som en intern konflikt som Libya selv må ordne opp i.[50][51] Gaddafi sendte også brev til politiske ledere i flere stater som hadde godkjent og sagt seg villige til å bidra i henhold til resolusjonen. I brevene advarte Gaddafi nok en gang mot å intervenere i en intern konflikt. Beskjeden «dere kommer til å angre dersom dere gjør noe for å blande dere inn i våre interne anliggender» og uttalelsen «dette er klar aggresjon» ble sendt til blant annet generalsekretæren i FN, til Storbritannias David Cameron og Frankrikes president Nicolas Sarkozy.[52] Gaddafi har også uttalt at han ikke stod alene i konflikten, men at den libyske regjeringen har mange støttespillere utover sine landegrenser.[53][54] Opprørerne på sin side applauderte resolusjonen som følge av nødvendig støtte for å holde Gaddafi tilbake.[55]

Eksterne reaksjoner[rediger | rediger kilde]

Generalsekretæren i den arabiske liga Amr Moussa var usikker på om vestens angrep dagene etter resolusjonen, var det ligaen ønsket. Her fra en konferanse i 2005.

Overnasjonale organisasjoner[rediger | rediger kilde]

  • Flagget til den arabiske liga Den arabiske liga arbeidet i tiden før resolusjonen for en flyforbudssone.[56] I dagene etter de første angrepene mot Libyas luftvernstasjoner, uttrykte imidlertid ligaens generalsekretær Amr Moussa misnøye med vestlige staters angrep og mente det kunne gjøres på en annen måte.[57] Ligaen valgte til slutt å støtte aksjonene fullt ut tross den første beskjeden.[58] Ligaen hadde i lengre tid ønsket sterkere midler enn resolusjon 1970 muliggjorde, og de suspenderte Libya fra ligaen allerede i februar 2011.[59] Gaddafi svarte denne suspenderingen med å uttale at «den arabiske liga er ferdig. Det finnes ingen arabisk liga lengre».[60][61]
  • EU Den europeiske unionen gjorde det klart at de ville delta og handle i tråd med resolusjonens bestemmelser.[62]
  • NATO NATO klarte i tiden etter resolusjonen ikke å ta stilling til sin posisjon.[63] Tyskland og Tyrkia ønsket ikke å innføre en flyforbudssone, mens Frankrike og Storbritannia jobbet for.[63] Det ble imidlertid bestemt en uke etter resolusjonsvedtaket at NATO skulle ha kommandoen for alle operasjoner i Libya.[64][65][66][67]

Suverene stater[rediger | rediger kilde]

USAs delegasjon ved Susan Rice informerer om at resolusjonen mulig må forstås som mer enn bare en flyforbudssone over Libya (VOA News)
  • Bosnia-Hercegovina Bosnia-Hercegovina ved Ivan Barbalic sa at «det libyske folk desperat trenger humanitær bistand, og uhindret adgang til all nødhjelp var en absolutt nødvendighet».[5] Av den grunn fant Bosnia-Hercegovina det nødvendig å stanse Gaddafi med hardere midler enn først forsøkt i resolusjon 1970.
  • Frankrike Frankrikes utenriksminister Alain Juppé sa at «situasjonen på bakken er mer alarmerende enn noen gang og preget av voldelig gjenerobring av byene som har blitt overtatt».[5] Han la til at sikkerhetsrådet ikke kunne stå på siden i denne konflikten og «la krigshissere gi blaffen i internasjonal lov».[5] Frankrike meldte kort tid etter resolusjonen at et luftangrep kunne komme fra deres side innen få timer, og franske jagerfly angrep under 48 timer etter sikkerhetsrådets møte.[32][38][68][69]
  • Kina Kina hadde «seriøse innvendinger» mot resolusjonen, men valgte å ikke nedlegge veto.[70][71][72]
  • Libanon Libanons delegat Nawaf Salam støttet resolusjonen i sin helhet, og snakket på vegne av den arabiske liga da han sa at «Libyas myndigheter har mistet all legitimitet».[5] Han tydeliggjorde også at ingen ville forsøke å bruke denne muligheten til å overta områder som okkupasjon.[5]
  • Norge Norges statsminister Jens Stoltenberg beskrev resolusjonen som historisk fordi «det er første gang FN gir fullmakt til bruk av militærmakt for å hindre en stats overgrep mot egen befolkning».[9] Utenriksminister Jonas Gahr Støre ville ikke utelukke at bakkeoperasjoner med norske styrker kunne bli virkelighet fredag 18. mars og forsvarsminister Grete Faremo fortalte allerede dagen etter FN-møtet til Aftenposten at flyoperasjoner også kan bli en mulighet, og at Norge vil stå sammen med sikkerhetsrådets bestemmelser.[73][74][75] Forsvarssjef Harald Sunde fortalte til NRK at seks F-16 ville være klare iløpet av få dager, og noen dager senere ble disse flyene sendt til Kreta i Middelhavet.[3][76]
  • Russland Russlands statsminister Vladimir Putin kalte angrepene for et middelalders korstog.[77]
  • Storbritannia Storbritannias utsending Mark Lyall Grant hadde lenge ønsket resolusjonen og han oppfordret NATO og den arabiske liga til å komme på banen i organiseringen av angrepet så raskt som mulig.[5] Storbritannias statsminister David Cameron sa at jagerfly av typen Tornado og Typhoon var klargjort for et eventuelt angrep allerede 18. mars, altså en dag etter resolusjonsvedtaket.[38]
  • USA USAs delegasjon ledet av Susan Rice poengterte at dette var en resolusjon til fordel for det sivile folk i Libya.[78] Ikke en ren militær støtte til de som ville felle Gaddafis regime, men en aksjon mot de som «grovt og systematisk bryter de mest grunnleggende rettigheter til det libyske folk».[5] USAs president Barack Obama sa i en tale fredag 18. mars at de ikke ville sende inn bakkestyrker, og at USA ikke gjør dette på egenhånd, men som en del av en koalisjon basert i det internasjonale samfunnet.[79][80][81] Obama gjorde det tydelig at USAs godkjenning av resolusjonen baserte seg på Gaddafis trussel mot de sivile og at hans soldater «ville vise ingen nåde», ikke en invasjon.[82] Obama har måttet forklare seg i underhuset etter mye kritikk for at kongressen ikke ble grundig informert om resolusjonen på forhånd.[83]

Implementering[rediger | rediger kilde]

Secretary Clinton Poses for a Group Photo With World Leaders.jpg
Alle politiske ledere som deltok på møtet 19. mars 2011 for å drøfte situasjonen i Libya

Operasjoners kodenavn under krigen i Libya
Blå: Land som opprettholder flyforbudssonen. Grønn: Libya

Utdypende artikkel: Den libyske flyforbudssonen

To dager etter resolusjonensvedtaket ble et møte avholdt i Paris der flere politiske ledere drøftet hvordan resolusjonen skulle fungere i praksis.[91][92] President Nicolas Sarkozy var vert for møtet, og viktige politiske organ som den afrikanske unionen (AU), EU, FNs generalsekretærer Ban Ki-moon, Den arabiske ligas generalsekretær Amr Moussa og andre arabiske statsledere var representert.[91][93] Flere land, etterhvert omtalt som de «allierte»,[94][95] stilte militære midler til disposisjon og flere operasjoner ble bare dager etter resolusjonens vedtak gjennomført.[92][96][97][98][99][100] Franske jagerfly beveget seg tidlig i libysk luftrom,[101] og lørdag ettermiddag 19. mars gjorde de det første angrepet.[68][69] Det var USA, Storbritannia, Frankrike og Canada som først organiserte militære operasjoner mot Libya og de påfølgende dagene hadde USA styringen.[102] Det var dog uenighet om USA skulle beholde denne kommandoen, spesielt fra egen befolkning der president Barack Obama måtte forsvare landets posisjon som kommanderende.[103][104][105] NATO stod fra begynnelsen av som kandidat til å overta lederskapet, men opplevde intern strid, spesielt fra Tyskland og Tyrkia som ikke ønsket at NATO skulle lede an.[106][107][108] USA var i motsetning pådriver for at NATO skulle overta styringen.[109] NATO overtok kommandoen litt over en uke etter resolusjonen da Tyrkia til slutt ga grønt lys.[64][65][66] Den arabiske liga viste usikkerhet ved operasjonene om hvorvidt de militære aksjonenes forløp var ønskelig.[57][58][110] Gaddafis styrker ble som følge av de alliertes intervenering slått tilbake til fordel for opprørsstyrkene, men i slutten av mars var kampene, etterhvert omtalt som en «borgerkrig», fremdeles pågående.[111][112][113]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Introduksjonstekst til resolusjon 1973 sitert: «Demanding an immediate ceasefire in Libya, including an end to the current attacks against civilians, which it said might constitute “crimes against humanity”, the Security Council this evening imposed a ban on all flights in the country’s airspace — a no-fly zone — and tightened sanctions on the Qadhafi regime and its supporters.» (se dokumentet på FNs hjemmesider)
  2. ^ a b Marit Hverven og Susanne Egset (18. mars 2011). «Vedtok flyforbudssone over Libya» (engelsk). FN. Besøkt 27. mars 2011 kl. 22:13. 
  3. ^ a b NRK Dagsrevyen 18. mars 2011 kl. 19:00.
  4. ^ a b Caroline Wyatt (18. mars 2011 kl. 07:56). «Libya: UN backs action against Colonel Gaddafi» (engelsk). BBC. Besøkt 18. mars 2011 kl. 12:34. 
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Security Council (17. mars 2011). «6498th Meeting: Security Council approves "no-fly zone" over Libya, authorizing "all necessary measures" to protect civilians, by vote of 10 in favour with 5 abstentions» (engelsk). FN. Besøkt 18. mars 2011. 
  6. ^ «Russia's Putin calls UN resolution on Libya "flawed"» (engelsk). 21. mars 2011. Besøkt 23. mars 2011 kl. 23:06. 
  7. ^ a b «China expresses “serious reservations” over UN Libya resolution» (engelsk). The Hindu. Besøkt 18. mars 2011 kl. 18:47. 
  8. ^ «Historisk FN-resolusjon kan gi håp til flere land» (norsk). VG. 18. mars 2011. Besøkt 20. mars 2011 kl. 15:56. 
  9. ^ a b Aslak M. Eriksrud (19. mars 2011 kl. 19:02). «Stoltenberg i Paris: – Norge stiller med seks F-16-fly til Libya-operasjonen» (norsk). TV 2. Besøkt 20. mars 2011 kl. 16:02. 
  10. ^ «UN’s Libya no-fly zone ‘historic’» (engelsk). International Justice. 18. mars 2011. Besøkt 20. mars 2011 kl. 16:05. 
  11. ^ Se referanse for hvert enkelt land i koalisjonen:
  12. ^ David D. Kirkpatrick (11. februar 2011). «Egypt Erupts in Jubilation as Mubarak Steps Down» (engelsk). NY Times. Besøkt 27. mars 2011 kl. 16:42. 
  13. ^ David D. Kirkpatrick (15. januar 2011). «In Tunisia, Clashes Continue as Power Shifts a Second Time» (engelsk). NY Times. Besøkt 27. mars 2011 kl. 16:44. 
  14. ^ «Ben Ali gets refuge in Saudi Arabia» (engelsk). Al Jazeera. 16. januar 2011. Besøkt 27. mars 2011 kl. 16:45. 
  15. ^ «Live Blog - Libya Feb 26» (engelsk). Al Jazeera English. 17. februar 2011. Besøkt 27. mars 2011 kl. 16:40. 
  16. ^ «How to squander a nation's potential» (engelsk). The Economist. 20. august 2009. Besøkt 24. mars 2011 kl. 11:30. 
  17. ^ «40 years of Colonel Gaddafi» (engelsk). The Guardian. 31. august 2009. Besøkt 24. mars 2011 kl. 11:32. 
  18. ^ a b United Nations Security Council (26. februar 2011). «Resolution 1970 (2011)» (pdf) (engelsk). De forente nasjoner. Besøkt 24. mars 2011. 
  19. ^ United Nations Security Council (26. februar 2011). «Resolution 1970 (2011)» (pdf) (engelsk). De forente nasjoner. Besøkt 25. mars 2011.   side 8-10
  20. ^ "Debatten", NRK 1 31. mars 2011
  21. ^ «In swift, decisive action, security council imposes tough measures on Libyan regime, adopting resolution 1970 in wake of crackdown on protesters» (engelsk). FN. 2011. Besøkt 31. mars 2011 kl. 22:36. 
  22. ^ a b c «UN security council resolution on Libya: key points» (engelsk). The Guardian. 18. mars 2011 kl. 08:14. Besøkt 19. mars 2011. 
  23. ^ FNs sikkerhetsråd (17. mars 2011). «UN Resolution 1973: Protection of civillians IV» (engelsk). FN. Besøkt 25. mars 2011 kl. 11:49.   punkt 4
  24. ^ FNs sikkerhetsråd (17. mars 2011). «UN Resolution 1973: No-fly zone VI og VII» (engelsk). FN. Besøkt 25. mars 2011 kl. 11:49.   punkt 6 og 7
  25. ^ FNs sikkerhetsråd (17. mars 2011). «UN Resolution 1973: ban of flights XVII og XVIII» (engelsk). FN. Besøkt 25. mars 2011 kl. 11:49.   punkt 17 og 18
  26. ^ FNs sikkerhetsråd (17. mars 2011). «UN Resolution 1973: asset freeze XIX» (engelsk). FN. Besøkt 25. mars 2011 kl. 11:49.   punkt 19
  27. ^ Financial Intelligence Centre of the Republic of South Africa (18. mars 2011). «United Nations Secutity Council Resolution 1973 (2011), further sanctions against persons and entities associated with the Government of the Libyan Arab Jamahiriya» (pdf) (engelsk). The Government of South Africa. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:11. 
  28. ^ «Libya - Rough Guide to the new UN Security Council resolution (1973)» (engelsk). Carne Ross. 18. mars 2011. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:14. 
  29. ^ «U.N. Security Council Resolution 1973 on Libya No-Fly Zone» (engelsk). America.gov. 18. mars 2011. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:16.   punkt 19
  30. ^ FNs sikkerhetsråd (17. mars 2011). «UN Resolution 1973: panel of experts XXIV» (engelsk). FN. Besøkt 25. mars 2011 kl. 11:49.   punkt 24
  31. ^ «UN security council resolution 1973 (2011) on Libya – full text» (engelsk). The Guardian. 17. mars 2011. Besøkt 18. mars 2011 kl. 12:42. 
  32. ^ a b Lars Inge Staveland og Jon Dagsland Holgersen (18. mars 2011 kl. 10:33). «Venter hurtig og presist angrep» (norsk). Besøkt 18. mars 2011 kl. 12:39. 
  33. ^ Edith M. Lederer (17. mars 2011). «US Weighs 'Broad Range of Actions' as Libya No-Fly Zone Vote Nears» (engelsk). Aol News (AP). Besøkt 19. mars 2011 kl. 12:51. 
  34. ^ Peter Nicholas (17. mars 2011). «U.S. considering military actions beyond no-fly zone to stop Kadafi» (engelsk). LA Times. Besøkt 19. mars 2011. 
  35. ^ John M. Broder (27. februar 2011). «U.S. and Allies Weigh Libya No-Fly Zone» (engelsk). New York Times. Besøkt 19. mars 2011. 
  36. ^ Maria Luisa Viotti (ambassadør/delegasjon/taler). «Aprovação da Resolução 1973 do Conselho de Segurança da ONU sobre a Líbia» (portugisisk). Brasils departement for utenlandske relasjoner. Besøkt 24. mars 2011 kl. 12:32. 
  37. ^ «China: ‘serious reservations’ about UN’s Libya resolution» (engelsk). Asian Correspondent. Besøkt 18. mars 2011 kl. 18:48. 
  38. ^ a b c d «Libya 'to halt military action'» (engelsk). BBC. Besøkt 18. mars 2011 kl. 18:10. 
  39. ^ «LIVEBLOG: Obama Says Terms Of UN Resolution Not Negotiable, Qaddafi's Attacks Must Stop» (engelsk). National Journal. Besøkt 18. mars 2011 kl. 21:30. 
  40. ^ «Gaddafi's speech» (engelsk). Freedom Eden. 23. september 2009. Besøkt 25. mars 2011 kl. 12:40. 
  41. ^ Oliver Miles (24. februar 2011). «How Gaddafi's words get lost in translation» (engelsk). BBC. Besøkt 25. mars 2011. 
  42. ^ Staff (22. februar 2011). «Gaddafi’s speech: Decoding a tyrant’s words» (engelsk). National Post. Besøkt 25. mars 2011 kl. 12:42. 
  43. ^ Su Thet Mon (29. mars 2011 kl. 09:34). «Krever slutt på «barbariske angrep»» (norsk). NRK. Besøkt 29. mars 2011 kl. 23:21. 
  44. ^ a b c «Libya declares ceasefire» (engelsk). New Satesman. 18. mars 2011. Besøkt 18. mars 2011 kl. 14:08. 
  45. ^ a b «Libya declares ceasefire but fighting goes on» (engelsk). Al Jazeera. 18. mars 2011 kl. 16:08. Besøkt 18. mars 2011 kl. 17:47. 
  46. ^ Mona W. Claussen og Lars Inge Staveland (18. mars 2011 kl. 16:00). «Gadafi fortsetter angrepene» (norsk). Aftenposten. Besøkt 18. mars 2011 kl. 17:49. 
  47. ^ «Obama Warns Libya, but Attacks Go On» (engelsk). NY Times. 18. mars 2011. Besøkt 24. mars 2011. 
  48. ^ «Libya beordrer våpenhvile» (norsk). Aftenposten. 18. mars 2011. Besøkt 18. mars 2011 kl.14:10. 
  49. ^ Kristoffer Rønneberg (30. mars 2011). «- Libyas utenriksminister har hoppet av» (norsk). Aftenposten. Besøkt 30. mars 2011 kl. 23:25. 
  50. ^ Kristoffer Rønneberg (20. mars 2011). «Vil angripe sivile mål i Middelhavet» (norsk). Aftenposten. Besøkt 20. mars 2011 kl. 16:26. 
  51. ^ «Dere er beist, dere er kriminelle!» (norsk). Aftenposten. 20. mars 2011. Besøkt 20. mars 2011. 
  52. ^ «Libya crisis: Gaddafi's 'letters' to Obama and others» (engelsk). BBC. 19. mars 2011. Besøkt 24. mars 2011 kl. 17:43. 
  53. ^ «Gadafi: – Dere vil angre» (norsk). Aftenposten. 19. mars 2011. Besøkt 19. mars 2011 kl. 16:00. 
  54. ^ «Qaddafi Warns West on No-Flight Zone» (engelsk). NY Times. Besøkt 19. mars 2011 kl. 16:11. 
  55. ^ «Crowds of Benghazi protesters cheer U.N. resolution» (engelsk). Reuters. 18. mars 2011. Besøkt 24. mars 2011 kl. 13:14. 
  56. ^ «Arab League backs Libya no-» (engelsk). This is London. Besøkt 18. mars 2011 kl. 18:18. 
  57. ^ a b «Arab League criticises Western strikes on Libya» (engelsk). AFP. 20. mars 2011. Besøkt 24. mars 2011. 
  58. ^ a b «Arab League backs UN resolution on Libya - video» (video) (engelsk). Guardian. 21. mars 2011. Besøkt 24. mars 2011 kl. 13:31. 
  59. ^ «Libya suspended from Arab League sessions» (engelsk). Ynet News (Israel News). 22. februar 2011 kl. 20:08. Besøkt 25. mars 2011 kl. 11:22. 
  60. ^ «Gaddafi taunts critics, dares them to get him» (engelsk). Reuters. 16. mars 2011. Besøkt 25. mars 2011 kl. 11:24. 
  61. ^ Kat Higgins (16. mars 2011). «Libya: Clashes Continue As World Powers Stall» (engelsk). Sky News. Besøkt 25. mars 2011 kl. 11:24. 
  62. ^ Ida Halvorsen Kemp (18. mars 2011). «Kina vil ikke delta i Libya-aksjon» (norsk). Aftenposten. Besøkt 18. mars 2011 kl. 13:18. 
  63. ^ a b «Nato calls emergency meeting on UN Libya resolution» (engelsk). Saudi News Today. Besøkt 18. mars 2011 kl. 13:46. 
  64. ^ a b «Kompromiss på plass mellom Tyrkia og NATO». VG. 24. mars 2011. Besøkt 24. mars 2011 kl. 20:19. 
  65. ^ a b Nicolai Heyerdahl (24. mars 2011). «Tyrkia: Nato tar kontrollen over Libya-operasjonen» (norsk). Aftenposten. Besøkt 24. mars 2011 kl. 20:20. 
  66. ^ a b Suzan Fraser (24. mars 2011). «Turkish TV: NATO to command Libya operation» (engelsk). AP. 
  67. ^ NRK Kveldsnytt 24. mars 2011 kl. 23:00
  68. ^ a b «French military jet opens fire in Libya». BBC. Besøkt 19. mars 2011 kl. 19:26. 
  69. ^ a b «French jet fires on Libyan military vehicle» (engelsk). CBS News. Besøkt 20. mars 2011 kl. 16:33. 
  70. ^ «China voices "serious reservations" on Libya no-fly decision» (engelsk). Reuters. 18. mars 2011. Besøkt 18. mars 2011. 
  71. ^ «China has 'serious reservations' on Libya» (engelsk). News24. Besøkt 27. mars 2011. 
  72. ^ «China voices "serious reservations" on Libya no-fly decision» (engelsk). 18. mars 2011. Besøkt 27. mars 2011. 
  73. ^ Martin Skjæraasen og Karl A. Jahr. «Støre utelukker ikke bakkestyrker» (norsk). Aftenposten og NTB. Besøkt 18. mars 2011. 
  74. ^ «Åpner for norske fly mot Libya» (norsk). NTB. Besøkt 18. mars 2011 kl. 18:26. 
  75. ^ «Norge skal delta i Libya-aksjon» (norsk). Aftenposten. 18. mars 2011. Besøkt 18. mars 2011 kl. 13:47. 
  76. ^ Thomas Boe Hornburg (23. mars 2011). «Faremo: - Norge kan ta frem det røde kortet» (norsk). Aftenposten. Besøkt 24. mars 2011 kl. 18:51. 
  77. ^ «UPDATE 4-Russia's Medvedev rebukes Putin's Libya crusade jibe» (engelsk). Reuters. 21. mars 2011. 
  78. ^ «Rice: 'Swift' Consequences for Gadhafi if Attacks on Civilians Continue» (video) (engelsk). 18. mars 2011. Besøkt 27. mars 2011 kl. 18:00. 
  79. ^ «Obama: No Ground Troops in Libya» (engelsk). The Daily Beast (AP). 18. mars 2011. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:46.   Hentet fra artikkel til Assosiated Press
  80. ^ AP (23. mars 2011). «Obama’s Libya: No Ground Troops No Matter What…Don’t Bet on It» (engelsk). Men With Foilhats. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:48. 
  81. ^ AP (18. mars 2011). «Obama says U.S. will not send ground forces to Libya» (engelsk). Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:50. 
  82. ^ Kristoffer Rønneberg (19. mars 2011). «Vil ikke invadere Libya». Aftenposten. Besøkt 19. mars 2011 kl. 02:23. 
  83. ^ Alf Ole Ask (24. mars 2011 kl. 21:12). «Hjem til bråk om Libya» (norsk). Aftenposten. Besøkt 24. mars 2011 kl. 22:35. 
  84. ^ «Operation Ellamy: Designed to strike from air and sea» (engelsk). The Independent. 19. mars 2011. Besøkt 20. mars 2011. 
  85. ^ «Target Libya: Operation 'Odyssey Dawn' Begins» (engelsk). Time Magazine. 20. mars 2011. Besøkt 20. mars 2011. 
  86. ^ ««Operation Odyssey Dawn»» (norsk). Aftenposten. 19. mars 2011. Besøkt 20. mars 2011. 
  87. ^ «Operation Harmattan / Libye» (fransk). Det franske forsvarsdepartementet. Arkivert fra originalen 4. juni 2012. Besøkt 20. mars 2011. 
  88. ^ «Operation MOBILE: National Defence and Canadian Forces Response to the Situation in Libya» (engelsk). Det canadiske forsvarsdepartementet. Besøkt 20. mars 2011. 
  89. ^ «NATO No-Fly Zone over Libya Operation UNIFIED PROTECTOR» (pdf) (engelsk). NATO. 25. mars 2011. Besøkt 27. mars 2011 kl. 16:09. 
  90. ^ NATO Spokesperson Oana Lungescu, Brigadier General Pierre St-Amand, Canadian Air Force and General Massimo Panizzi, spokesperson of the Chairman of the Military Committee (23. mars 2011). «Press briefing» (engelsk). NATO. Besøkt 27. mars 2011 kl. 16:10. 
  91. ^ a b «World leaders discuss Libya action» (engelsk). Al Jazeera. 19. mars 2011. Besøkt 19. mars 2011. 
  92. ^ a b Joseph Byron (19. mars 2011 kl. 13:10). «Paris summit talks to launch military action in Libya» (engelsk). EJ Press. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:55. 
  93. ^ NRK Dagsrevyen 19. mars 2011 kl. 19:00
  94. ^ De allierte refererer til de internasjonale styrkene som intervenerer på grunnlag av resolusjonen. «Allied forces» eller «de allierte» må ikke forveksles med de allierte styrkene under andre verdenskrig. For flere betydninger av begrepet, se De allierte (andre betydninger).
  95. ^ De allierte er begrepet brukt av flere medier. Nedenfor er listet noen av de større mediene som benytter uttrykket:
  96. ^ «Qatar, several EU states up for Libya action: diplomat» (engelsk). EU Business. 19. mars 2011. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:55. 
  97. ^ AFP (19. mars 2011). «Libya insists respecting truce, rebels mobilise» (engelsk). Yahoo. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:55. 
  98. ^ «Libya: President Obama gives Gaddafi ultimatum» (engelsk). BBC. 19. mars 2011. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:55. 
  99. ^ «Libya: RAF jets join attack on air defence systems» (engelsk). Wales Online. 20. mars 2011. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:55. 
  100. ^ «Military action begins against Libya - Saturday 19 March» (engelsk). Guardian. 2011. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:55. 
  101. ^ Andreas Fosse , Ole N. Olsen og Hans Henrik Torgersen (19. mars 2011). «Libya: - Er i gang med å stanse angrepene» (norsk). Verdens Gang (VG). Besøkt 19. mars 2011 kl. 16:31. 
  102. ^ Oddvin Aune og Hans Erik Weiby (20. mars 2011 kl. 08:51). «Nye angrep mot Libya i natt» (video) (norsk). NRK Nett-TV. Besøkt 28. mars 2011 kl. 13:06.   sitat: «...og ifølge amerikanerne, som i praksis har kommandoen i øyeblikket, er operasjonen vellykket så langt.»
  103. ^ Office of the Press Secretary (White House) (23. februar 2011). «President Obama’s White House Remarks on Libya» (engelsk). America.gov. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:27. 
  104. ^ Robert Costa (23. mars 2011). «Boehner to Obama: On Libya, ‘Many Other Members of the House of Representatives Are Troubled’» (engelsk). National Review. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:30. 
  105. ^ «House Speaker questions Obama's policy on Libya» (engelsk). Business-Standard. 24. mars 2011. Besøkt 27. mars 2011 kl. 15:31. 
  106. ^ Steve MT (22. mars 2011). «Germany pulls forces out of NATO Libyan coalition; Turkey objects to no-fly» (engelsk). Daily Paul. Besøkt 27. mars 2011 kl. 18:05. 
  107. ^ Jorge Benitez (28. februar 2011). «Turkey rules out NATO intervention in Libya» (engelsk). Atlantic Council. Besøkt 27. mars 2011 kl. 18:05. 
  108. ^ dsl (21. mars 2011). «Turkey Blocks NATO Mission in Libya» (engelsk). Der Spiegel. Besøkt 27. mars 2011 kl. 18:05. 
  109. ^ «US wants NATO to lead mission Libya» (video) (engelsk). NDTV. 22. mars 2011. Besøkt 28. mars 2011 kl. 13:30. 
  110. ^ «Arab League Endorses No-Flight Zone Over Libya» (engelsk). New York Times. 12. mars 2011. Besøkt 24. mars 2011 kl. 13:32. 
  111. ^ Jørgen Lohne og Elisabeth Rodum (24. mars 2011 kl. 15:14). «- Holder Ajdabiya ved hjelp av fem stridsvogner» (norsk). Aftenposten. Besøkt 29. mars 2011 kl. 23:25. 
  112. ^ Su Thet Mon og Eva Stabell (29. mars 2011 kl. 10:56). «Obama: Massakre avverget i Libya» (norsk). NRK. Besøkt 29. mars 2011 kl. 23:27. 
  113. ^ Øyvind Grosvold (28. mars 2011 kl. 23:06). «- Viktig militærbase bombet» (norsk). NRK. Besøkt 29. mars 2011 kl. 23:28. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:
Wikinews Wikinews: UN Security Council approves Libya no-fly zone – relatert engelskspråklig nyhetssak
Wikinews Wikinews: Libyan rebels and Gaddafi troops in battle on two fronts – relatert engelskspråklig nyhetssak