Erna Solberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Erna Solberg
Erna Solberg
Født 24. februar 1961 (53 år)
Bergen, Norge
Ektefelle Sindre Finnes
Parti Høyre
Norges statsminister
16. oktober 2013–
Regjering Solberg
Forgjenger Jens Stoltenberg
Høyres parlamentariske leder
9. oktober 2005–30. september 2013
Forgjenger Oddvard Nilsen
Etterfølger Trond Helleland
Høyres leder
9. mai 2004–
Forgjenger Jan Petersen
Norges kommunal- og regionalminister
19. oktober 2001–17. oktober 2005
Regjering Bondevik II
Forgjenger Sylvia Brustad
Etterfølger Åslaug Haga
Høyres kvinnepolitiske leder
10. april 1994–29. mars 1998
Etterfølger Sonja Sjøli
Høyrekvinners Landsforbunds leder
7. mars 1993–4. juni 1994
Forgjenger Siri Frost Sterri
Stortingsrepresentant
2. oktober 1989–
Valgkrets Hordaland

Erna Solberg (født 24. februar 1961 i Bergen) er en norsk politiker (H). Hun har vært Norges statsminister siden 16. oktober 2013, partileder i Høyre siden 2004 og innvalgt på Stortinget fra Hordaland siden 1989. Solberg var leder i Høyrekvinners Landsforbund 1993–1994, kvinnepolitisk leder i Høyre 1994–1998, kommunal- og regionalminister 2001–2005, 1. nestleder i Høyre 2002–2004 samt parlamentarisk leder 2005–2013.

Som kommunal- og regionalminister arbeidet hun særlig for et styrket velferdstilbud innenfor rammen av færre og sterkere kommuner, foruten regionalt samarbeid på tvers av fylkeskommunene.[1] Hun reformerte også den norske asyl-, flyktninge- og innvandringspolitikken, og etablerte en fungerende praksis for rask behandling av asylsøknader uten grunnlag.[1] Siden hun tiltrådte som partileder i 2004, har Solberg særlig betonet den sosiale delen av – og det verdimessige grunnlaget for – Høyres politikk. Partiet har også antatt en mer utpreget pragmatisk kurs.[2]

Etter stortingsvalget i 2009 har oppslutningen rundt Høyre som parti og Solberg som statsministerkandidat steget betraktelig på meningsmålingene.[2] Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 ble Høyres beste siden 1979. Foran stortingsvalget i 2013 var det et uttalt mål for Høyre å danne en koalisjonsregjering mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre med Solberg som statsminister.[3] Valgresultatet gjorde det mulig for Erna Solberg å starte sonderinger med sikte på å skape politisk grunnlag for en ny regjering under sin ledelse. Utfallet ble en regjering av Høyre og Fremskrittspartiet med en bindende avtale med støttepartiene Venstre og Kristelig Folkeparti.

Familiebakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Erna Solberg i Bergen 31. august 2013

Erna Solberg ble født i Bergen i 1961 som datter av konsulent Asbjørn Solberg (1925–1989) og kontorfullmektig Inger Wenche Torgersen (1926–). Faren var ansatt i Bergen Sporvei, og Erna Solberg vokste opp som den mellomste av tre søstre, deriblant Marit Solberg (1956–).[4] Hun var først elev ved Nygård skole. Med visuelt betinget dysleksi var ikke skolegangen uten vansker,[5] men hun fikk først påvist diagnosen som 16-åring, og nøt godt av sterke muntlige evner.[6] På fritiden var hun skolemusikant og aktiv speider i KFUK, og tok pianotimer.[4]

Hun har studiekompetanse fra Langhaugen videregående skole fra 1979. Solberg er utdannet cand.mag. med mellomfag i sosiologi, mellomfag i sammenlignende politikk, kurs i statistikk og hovedfagskurs i statsvitenskap fra Universitetet i Bergen fra 1986. Hun har også deleksamen fra hovedfag i sosialøkonomi fra samme universitet fra 1988.

Erna Solberg giftet seg i 1996 med siviløkonom Sindre Finnes (1964–), som tidligere har vært både ansatt og tillitsvalgt i Høyre, og har to barn med ham.[5][7] For sitt bidrag i hjemmet ble Finnes kåret til «Årets mann» av Høyres Kvinneforum i 2002.[7] Familien har vært bosatt både på Skjold i Bergen og på Smestad i Oslo.[4][7]

Tidlig politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Allerede som gymnasiast påtok hun seg verv som medlem av Bergens Unge Høyres arbeidsutvalg 1978–1979, leder for Operasjon Dagsverk i 1979, medlem av Norges Gymnasiastsambands sentralstyre 1979–1980 og elevrepresentant i Rådet for videregående opplæring 1979–1980. Solberg var senere lønnet sekretær i Operasjon Dagsverk 1983–1985.

I studietiden bekledde Solberg en rekke tillitsverv som varamedlem av Bergen bystyre 1980–1983, medlem av Bergen skolestyre 1980–1983, formann i Bergens Unge Høyre 1980–1982, viseformann i Hordaland Unge Høyre 1980–1981, formann i Bergen Konservative Studenterforening 1985–1986, formann 1985–1987 og viseformann 1987–1989 i Sandviken Høyre, medlem av Bergen Høyres arbeidsutvalg 1986–1988 og valgkampleder i Bergen Høyre ved bystyrevalget i 1987. Etter valget tok hun sete som medlem av bystyret og varamedlem av formannskapet frem til 1989, da hun ble fritatt fra vervene.

Stortingsrepresentant[rediger | rediger kilde]

Med akklamasjon ble hun nominert på 3. plass på Hordaland Høyres stortingsvalgliste i 1988,[8] og ble innvalgt på Stortinget fra Hordaland i 1989, 28 år gammel. Dette skjedde etter at nominasjonskomiteen og nominasjonsmøtets flertall i Hordaland Høyre kastet den sittende representanten Brita Borge, som hadde 3. plassen på partiets valgliste i 1985.[8][9] Solberg hadde utdannelse, økonomi, miljøvern og helse som sine viktigste saker, og ønsket å markere forskjellene mellom Høyre og Fremskrittspartiet i synet på samfunnsutvikling og markedets rolle.[10] Etter valget i 1989 tok Solberg sete i Stortingets finanskomité, og gikk i 1990 over til Stortingets forbruker- og administrasjonskomité. Hun kom inn i rikspolitikken noe samtidig som Kristin Clemet og Thorhild Widvey, og de tre dannet et uformelt nettverk av nyvalgte, kvinnelige representanter som støttet opp om hverandre.[11][12]

I 1993 var Solberg, Clemet, Jo Benkow, Annelise Høegh, Jan Petersen og Per-Kristian Foss blant Høyre-representantene som sikret flertallet for Partnerskapsloven, som flertallet i stortingsgruppen var imot.[13][14] Senere var Solberg med på å sikre at Høyre ikke søkte omkamp om loven sammen med Kristelig Folkeparti.[15] Samme år gav hun sin støtte til Arbeiderpartiets forslag om skolestart for 6-åringer, 10-årig grunnskole og rett til videregående skole, men ønsket også at det 10. året i grunnskolen skulle kunne tas ut i videregående skole.[16] Hun var også tilhenger av forslaget om kontantstøtte, og mente at «kontantstøtteordningen er en, om ikke genial, så nesten genial måte å sikre fleksibilitet på.»[17]

Sitat Kristelig Folkeparti er ikke trofaste når de går fra et forlik med Høyre og Senterpartiet til Arbeiderpartiet. Men vi kan tåle litt utroskap fra Kristelig Folkeparti. Sitat
– Erna Solberg (1993).[18]
Sitat Men det verste jeg vet er politikere som kamuflerer de valgene de tar. Det bidrar bare til å øke politikerforakten. Er man først politiker, skal man ikke be om unnskyldning for sine valg. Sitat
– Erna Solberg (2002).[19]

I begynnelsen av 1990-årene pågikk det også en debatt i partiet om selvbestemt abort, som man tidligere hadde gått inn for, og bioteknologi. Solberg var blant de fremste tilhengerne av fortsatt rett til selvbestemt abort, men uttalte seg kritisk til egenskaper ved fosteret som selvstendig grunnlag for innvilgelse av senabort: «Det må ikke bli slik at ettertiden vil vurdere perioden fra den andre verdenskrig til i dag som humanismens, toleransens og forståelsens mest dominerende tidsalder, men at vi ved bruk av teknologi beveger oss vekk fra dette samfunnet.»[20] I 1997 foreslo hun sammen med Anita Apelthun Sæle å definere samleie uten samtykke som voldtekt i Straffeloven.[21][22]

Foran stortingsvalget i 1993 var Solberg medlem Høyres programkomité, og satt forøvrig som nestleder i Hordaland Høyre 1990–1993 og styremedlem i Europabevegelsen 1995–1997. På Stortinget var hun medlem av Stortingets finanskomité 1993–1997, medlem av Høyres gruppestyre 1993–1997 samt sekretær og fraksjonsleder[23] i Stortingets kommunalkomité 1997–2001. Med dette fungerte hun også som partiets kommunalpolitiske talskvinne frem mot stortingsvalget i 2001.[24]

Den 7. mars 1993 ble hun valgt til ny leder i Høyrekvinners Landsforbund, etter at Solberg vant mot Lisbeth Vikse fra Rogaland i en kampavstemning med 52 mot 27 stemmer.[25] Sideorganisasjonen var på dette tidspunktet innstilt på å legge ned seg selv, fordi man ønsket å redusere dobbeltarbeid for medlemmene. Den 4. juni 1994 vedtok et ekstraordinært landsmøte å fullbyrde nedleggelsen.[26][27] I april samme år vedtok Høyres landsmøte å opprette et kvinnepolitisk utvalg i selve partiet.[28] Solberg satt som leder for utvalget frem til 1998. I kraft av dette var hun også medlem av Høyres sentralstyre og arbeidsutvalg.

I 1990-årene gjorde Solberg seg bemerket for arbeidet med delingsmodellen, beskatningen av kraftverk og inntektssystemet for kommunene, var vidt ansett som omgjengelig, og vant anerkjennelse på Stortinget.[1][23][29] Til tross for at hun dengang ikke utmerket seg som taler eller debattant, var hun ansett som anvendelig på de fleste saksområder.[23] Hun tilhørte i mange år partileder Jan Petersens mest fortrolige medarbeidere, og foran stortingsvalget i 2001 var hun et klart statsrådsemne.[23]

Kommunal- og regionalminister[rediger | rediger kilde]

Statsråd Erna Solberg under Nordisk Råds sesjon i november 2004.

Ved stortingsvalget i 2001 fikk Høyre 21,2 % av stemmene, og gikk inn i en mindretallsregjering sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre med Kjell Magne Bondevik fra Kristelig Folkeparti som statsminister. Den 19. oktober 2001 var Kjell Magne Bondeviks andre regjering et faktum, og ikke uventet ble Solberg statsråd i Kommunal- og regionaldepartementet.

Den røde tråden i hennes styring av kommunene var at velferdstjenestene skulle forvaltes av færre og sterkere kommuner.[30] Hun mente at antallet kommuner gjerne kunne reduseres med et hundretall.[31] Både før og i perioden som statsråd tok hun til orde for at kommunene skulle få en stor andel av selskapsskatten, for at kommunene skulle oppmuntres til å legge til rette for næringslivet.[32][33] Opposisjonen kritiserte Solberg og regjeringen for bevilgningene til kommunene, mens regjeringen mente at opposisjonen ikke hadde inndekning for sine budsjettøkninger.[34][35] I 2004 inngikk regjeringen budsjettforlik med Arbeiderpartiet.[35]

Hovedlinjen i Solbergs innvandringspolitikk hadde Høyre i stor grad lagt sammen med Arbeiderpartiet gjennom 1990-årene for å demme opp for Fremskrittspartiet.[36] Politikken hadde som mål av seg å være «restriktiv, men rettferdig».[36] Det kanskje viktigste var at hun har etablerte en fungerende praksis for rask behandling av asylsøknader som åpenbart ikke hadde noe grunnlag. Solberg instruerte også Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om å fatte vedtak om å utvise mulla Krekar fra landet, på grunnlag av at han utgjorde en fare for rikets sikkerhet. Krekar ble senere tiltalt for drapstrusler mot Solberg.[37] I sum gav dette henne tilnavnet «Jern-Erna» i pressen.[38] Selv mislikte hun tilnavnet, fordi hun mente det samsvarte dårlig med hennes personlighet.[19] Solberg understreket samtidig at landet var avhengig av innvandring for å møte befolkningsnedgang, og at selvhjulpenhet måtte være det førende prinsippet.[39] Senere innstramninger gjorde at flere asylsøkere fikk oppholdstillatelse under Bondevik-regjeringen enn under den påfølgende Stoltenberg-regjeringen.[40]

Ved stortingsvalget i 2005 fikk Høyre sitt dårligste valgresultat noensinne med 14,1 % av stemmene. Dette var et fall på 7,1 prosentpoeng fra 2001, men bare marginalt dårligere enn 14,3 % ved stortingsvalget i 1997. De borgerlige partiene måtte overlate roret til de rødgrønne. Valgnederlaget tilskrives gjerne etableringen av det rødgrønne samarbeidet, som kunne danne en flertallsregjering, og mangelen på en egen statsministerkandidat i Høyre. Samtidig hadde Carl I. Hagen erklært at Fremskrittspartiet, regjeringens viktigste støtteparti, ikke under noen omstendighet ville støtte en regjering ledet av Kjell Magne Bondevik.

Våren 2008 ble det kjent at den tidligere israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu hadde blitt nektet asyl i Norge i 2004 gjennom instrukser overfor Utlendingsdirektoratet.[41][42] Kommunal- og regionaldepartementet ble beskyldt for å ha fattet avgjørelsen av utenrikspolitiske hensyn. Solberg har hele veien forsvart sin rolle i saken.[43]

Partileder[rediger | rediger kilde]

Erna Solberg med en siste valgkampappell i Oslo før valget i 2009.
Solberg på Høyres konferanse for lokalpolitikere i 2012.

Våren 2002 ble hun innstilt av valgkomiteen om ny 1. nestleder i Høyre etter Inge Lønning. Valget ble ikke ukontroversielt, i og med at Lønning hadde ønsket en ny periode, samtidig som partiet hadde hatt tradisjon for å velge en distriktsrepresentant inn i ledelsen. Som 2. nestleder etter Anne Berit Andersen ble finansminister Per-Kristian Foss foreslått, mens partileder Jan Petersen ble gitt fornyet tillit. Lønning uttrykte skepsis til at partiledelsen utelukkende skulle bestå av regjeringsmedlemmer, mens Solberg ytret et ønske om å være bindeledd mellom regjeringen og partiorganisasjonen.[44] På dette tidspunktet ble Solberg omtalt som en av de mest aktuelle kandidatene til partiledervervet.[31][45][46]

Etter det nedslående valgresultatet i 2005 ble det igangsatt et arbeid for å omlegge partiets profil og retorikk. Dette ble for alvor lansert i Solbergs tale til partilandsmøtet våren 2006.[47][48] Her understreket hun blant annet at Høyre «skal snakke mindre om milliarder, og mer om mennesker; mindre om penger, og mer om personer; mindre om formue og mer om folk, fordi det er mennesker som er Norges viktigste formue.»[49] I 2011 utgav Solberg boken Mennesker, ikke milliarder, skrevet i samarbeid med journalisten Odd Isungset, med samme tematikk.

I forkant av kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2007 var Solberg under hardt press om å trekke seg, dersom Høyre gjorde et dårlig valg. Solberg kom da med lovnaden om å trekke seg om Høyre gjorde et dårligere valg enn i 2003, da partiet fikk 18,1 % av stemmene. I 2007 slet Høyre med å sette dagsordenen i riksmedia, og Fremskrittspartiet hadde overtatt rollen som Arbeiderpartiets hovedmotstander.[50] For å snu trenden før valget, vektla Solberg og hennes stab å reise rundt i landet for å spre det politiske budskapet og skape oppmerksomhet.[50] I løpet av et halvt år hadde Solberg rundt 100 reisedøgn, men partiet slet fremdeles på meningsmålingene.[50] Solbergs nyansatte stabssjef, Julie Voldberg, søkte å friske opp partilederens fremtoning, og dette ble lagt merke til i media.[50] Den 18. august ble Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsens skatteunndragelser kjent.[51] På spørsmål fra journalister bad Solberg ordføreren om å trekke seg fra Oslo Høyres valgkamp, og den 22. august annonserte Ditlev-Simonsen sin avgang.[50] Solbergs første fjernsynsdebatt mot Jens Stoltenberg og Siv Jensen skapte ikke den positive oppmerksomheten som partiet hadde håpet på, men senere partilederdebatter ble regnet som vellykkede.[50] I de siste ukene av valgkampen ble meningsmålingene bedre, og Høyre ble omtalt som valgets vinner med 20,6 % av stemmene.[52]

Lignende diskusjoner rundt Solbergs rolle som partileder kom frem i løpet av vinteren 2008/2009, og 1. nestleder Per-Kristian Foss ble nevnt som en mulig arvtager, eller i det minste, statsministerkandidat. En slik deling var tilfelle under Kåre Willochs regjeringstid på 1980-tallet, da Jo Benkow og Erling Norvik var partiledere. Diskusjonen ble etterhvert avfeid, men oppfordringer om at Solberg måtte trekke seg vedvarte helt frem til landsmøtet i mai 2009. Vårt Land var allikevel den eneste riksavisen som kom med en direkte oppfordring om at Solberg måtte trekke seg.[53] Det var uansett ikke valg av partiledelse ved dette landsmøtet, og i forkant slo fylkeslederne i partiet jernring rundt Solberg.[54]

Foran stortingsvalget i 2009 arbeidet både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet for å gjøre Jens Stoltenberg og Siv Jensen til hovedmotstandere. Strategien ble ofte popularisert som «Jens mot Jensen».[47][55][56] Høyre lyktes i å fremstille Solberg som en jevnbyrdig utfordrer til statsministerposten, hvilket gav partiet et løft i valgkampinnspurten. Den samlede oppslutningen i valget ble 17,2 % av stemmene, en fremgang på 3,1 prosentpoeng. Utjevningsmandater sørget for at Høyre for første gang siden stortingsvalget i 1985 fikk representasjon fra alle fylker.

Siden 2009 har oppslutningen rundt Høyre som parti og Solberg som statsministerkandidat steget betraktelig på meningsmålingene.[2] Kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 ble Høyres beste siden 1979, med til sammen 28 % i kommunestyrevalgene og 27,6 % i fylkestingsvalgene. På forhånd hadde partiet et mål om at minst halvparten av landets befolkning skulle bo i en kommune med ordfører eller byrådsleder fra Høyre.[57] Valgresultatet var et ekko av et oppsynsvekkende skolevalg, der Høyre og Arbeiderpartiet fikk stor fremgang på bekostning av fløypartiene.[47]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

I 2005 ble hun utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Hellberg, Lars. «Erna Solberg». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 11. september 2012. 
  2. ^ a b c Alstadheim, Kjetil B. (22. desember 2012). «Solberg-og-dal-banen». Dagens Næringsliv, s. 2. 
  3. ^ Krüger, Robin og Løset, Kjetil (6. januar 2013). «Slik vil de borgerlige styre Norge». TV 2. Besøkt 7. januar 2013. 
  4. ^ a b c d Johansen, Per Kristian (9. februar 2009). «Stjerneklart. Erna Solberg». NRK. Besøkt 11. september 2012. 
  5. ^ a b Solvoll, Einar (6. februar 2004). «Solbergs hjemmesjef». Aftenposten. Besøkt 11. september 2012. 
  6. ^ NTB (8. september 2012). «Solberg vil gi dyslektikere tilbake fri PC». Stavanger Aftenblad. Besøkt 11. september 2012. 
  7. ^ a b c Kvalheim, Svein (4. februar 2004). ««Det står alltid en mann bak»». Bergens Tidende. Besøkt 11. september 2012. 
  8. ^ a b Myklebust, Alf Terje (28. november 1988). «Brita Borge tapte». Haugesunds Avis. 
  9. ^ Olsen, Kurt Johnny (28. november 1988). «Høyrekvinne kastet i Hordaland». Aftenposten, s. 6. 
  10. ^ Hellberg, Lars (15. april 1989). «Unge kampkandidater på egne ben». Aftenposten, s. 9. 
  11. ^ Harbo, Hilde; Ruud, Solveig; Spence, Thomas og Narum, Håvard (18. juni 2004). «Hareide og Widvey inn i regjering». Aftenposten. Besøkt 11. september 2012. 
  12. ^ Spence, Thomas (19. juni 2004). «Profil: Thorhild Widvey». Aftenposten. Besøkt 11. september 2012. 
  13. ^ Karlsen, Kirsten (18. august 2010). «Skriver om homokampen i Høyre». Dagbladet. Besøkt 11. september 2012. 
  14. ^ NTB (18. desember 1992). «Flertall for ny partnerskapslov». Aftenposten, s. 15. 
  15. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005 : opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 320–321. ISBN 82-02-39029-X. 
  16. ^ Granheim, Eva (13. desember 1993). «Høyre åpner for 10-årig skole». Bergens Tidende, s. 8. 
  17. ^ NTB (28. mars 1993). «Sagt og hørt». Aftenposten, s. 2. 
  18. ^ Redaksjonen (11. november 1993). «Sagt og hørt». Aftenposten, s. 6. 
  19. ^ a b Kraugerud, Nina (4. juli 2002). «Jeg vet jeg er stor og rund». Dagbladet, s. 24. 
  20. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005 : opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 313–314. ISBN 82-02-39029-X. 
  21. ^ Ellingsen, Lajla (11. november 1997). «– Samleie uten «ja» er voldtekt. KrF og Høyre vil modernisere straffeloven». Dagbladet, s. 12. 
  22. ^ NTB (11. november 1997). «Politikere vil skjerpe voldtektslovgivningen». Aftenposten, s. 3. 
  23. ^ a b c d Vold, Jan Stian og Garvik, Olav (19. oktober 2011). «Høyres anvendelige "potet"». Bergens Tidende, s. 8. 
  24. ^ Solberg, Erna (19. mai 2000). «Kommentar til kommuneøkonomien: Regjeringen beveger seg sakte, men i rett retning!». Norges samfunnsvitenskapelige datatjeneste. Besøkt 9. januar 2013. 
  25. ^ NTB (8. mars 1993). «Erna Solberg ny leder for Høyrekvinnene». Dagbladet. 
  26. ^ «Høyrekvinners landsforbund legges ned». NRK. 4. juni 1994. 
  27. ^ NTB (6. juni 1994). ««Høyrekvinnene» oppløste seg selv». Stavanger Aftenblad. 
  28. ^ NTB (5. juni 1994). «Høyrekvinner oppløst». Aftenposten, s. 4. 
  29. ^ Lindebotten, John (30. august 1997). «Arbeidsmaur med skatt på hjernen». Bergens Tidende, s. 8. 
  30. ^ Solberg, Erna (21. april 2005). «Om kommunegrenser og regioner - hvordan skal vi forme framtidens Norge? Innlegg på seminar for Næringsforeningen i Stavanger-regionen, Rosenkildehuset i Stavanger». Kommunal- og regionaldepartementet. 
  31. ^ a b Hegtun, Halvor (4. mai 2002). «Ernas æra». Aftenposten, s. 27. 
  32. ^ Solberg, Erna (29. mars 2001). «Kommunene må få sin del av selskapsskatten!». Norges samfunnsvitenskapelige datatjeneste. Besøkt 9. januar 2013. 
  33. ^ Haga, Åslaug (28. juni 2006). «Selskapsskatt til kommunene». Kommunal- og regionaldepartementet. Besøkt 9. januar 2013. 
  34. ^ Solberg, Erna (25. mai 2004). «Bedre kommuneøkonomi i 2004 og 2005». Kommunal- og regionaldepartementet. Besøkt 9. januar 2013. 
  35. ^ a b Johansen, Just Hjalmar (26. mai 2005). «Ikke bedre kommuneøkonomi med Arbeiderpartiet». Kommunal- og regionaldepartementet. Besøkt 9. januar 2013. 
  36. ^ a b Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005 : opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 292–302. ISBN 82-02-39029-X. 
  37. ^ Akerhaug, Lars (12. juli 2011). «Mullah Krekar tiltalt for drapstrusler». Verdens Gang. Besøkt 20. desember 2012. 
  38. ^ Halvorsen, Irene (29. april 2009). «Savner Jern-Erna». Dagsavisen. Besøkt 29. mai 2009. 
  39. ^ Almendingen, Berit (20. september 2004). «Erna vil friste innvandrere til Norge». Nettavisen. Besøkt 20. desember 2012. 
  40. ^ Svela, Helge O. (13. september 2009). ««Det (var) altså flere asylsøkere som kom til Norge under den forrige Bondevik-regjeringen som Erna var med i, enn det har kommet nå under den rød-grønne regjeringen.»». Bergens Tidende. Besøkt 20. desember 2012. 
  41. ^ Ravndal, Dennis (9. april 2008). «Erna Solberg hindret Vanunu i å få asyl». Verdens Gang. Besøkt 9. januar 2013. 
  42. ^ Ystad, Vidar (9. april 2008). «Overkøyrde UDI og nekta asyl». Bergens Tidende. Besøkt 9. januar 2013. 
  43. ^ Eisenträger, Stian (9. april 2008). «Vanunu: – Håper Norge angrer asyl-avslaget». Bergens Tidende. Besøkt 9. januar 2013. 
  44. ^ NTB (18. april 2002). «Tre statsråder skal styre Høyre». Adresseavisen, s. 4. 
  45. ^ Eriksrud, Aslak M.; Ertzaas, Pål og Johannessen, Jan (5. mai 2002). «Høyres tronarvinger står i kø». Verdens Gang, s. 4. 
  46. ^ Hov, Ragnhild (2. mai 2002). «Tronfølgere i kø i Høyre». Bergens Tidende, s. 9. 
  47. ^ a b c Holsen, Sjur (1. oktober 2011). «Pardans på Sentrum Scene». Bergens Tidende. 
  48. ^ Narum, Håvard (5. mai 2012). «I Ernas Hage». Aftenposten. Besøkt 13. januar 2013. 
  49. ^ «Erna Solbergs landsmøtetale». Høyre. 2006. Besøkt 13. januar 2013. 
  50. ^ a b c d e f «Bak lukkede dører. Mot alle odds». NRK. 4. mars 2008. Besøkt 19. september 2012. 
  51. ^ Elster, Kristian (22. august 2007). «Solberg vil gå videre». NRK. Besøkt 19. september 2012. 
  52. ^ Elster, Kristian og Heljesen, Vilde (10. september 2007). «Høyre valgets vinner». NRK. Besøkt 19. september 2012. 
  53. ^ NTB (8. mai 2009). «Vårt Land mener Erna Solberg har mistet grepet». Dagbladet. Besøkt 9. januar 2013. 
  54. ^ Waagbø, Arild J.; Lilleås, Heidi Schei og Mæland, Kjetil (7. mai 2009). «Slår jernring rundt Erna». Nettavisen. Besøkt 9. januar 2013. 
  55. ^ NTB (6. august 2009). «Jens mot Jensen hele 13 ganger». HegnarOnline. Besøkt 13. januar 2013. 
  56. ^ Bonde, Aslak (4. juni 2010). «Den dunkelt opplyste samtale». Morgenbladet, s. 4. 
  57. ^ Fransson, Line (10. september 2011). «- Vi skal gjøre ett av våre beste valg». Dagbladet. Besøkt 13. januar 2013. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Jacobsen, Frithjof (2013). Prosjekt statsminister. Erna Solberg og veien til makten. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-45448-4. 
  • Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 82-02-39029-X. 
  • Solberg, Erna og Isungset, Odd (2011). Mennesker, ikke milliarder. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 82-02-33780-1. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Erna Solberg – bilder, video eller lyd
Wikiquote Wikiquote: Erna Solberg – sitater