Jo Benkow

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jo Benkow
Jo Benkow
Jo Benkow på Høyres landsmøte 2009
Født 15. august 1924
Trondhjem
Død 18. mai 2013 (88 år)
Oslo
Ektefelle Annelise Høegh
Yrke Fotograf, kjøpmann
Parti Høyre
Stortingspresident
9. oktober 1985–30. september 1993
Forgjenger Per Hysing-Dahl
Etterfølger Kirsti Kolle Grøndahl
Høyres parlamentariske leder
1. oktober 1981–30. september 1985
Forgjenger Kåre Willoch
Etterfølger Jan P. Syse
Høyres formann
4. mai 1980–26. august 1984
Forgjenger Erling Norvik
Etterfølger Erling Norvik
Høyres 1. viseformann
16. april 1978–4. mai 1980
Forgjenger Lars T. Platou
Etterfølger Håkon Randal
Høyres 2. viseformann
12. mai 1974–16. april 1978
Forgjenger Per Hysing-Dahl
Etterfølger Astrid Gjertsen
Stortingsrepresentant
1. oktober 1965–30. september 1993
Valgkrets Akershus

Josef Elias «Jo» Benkow (født 15. august 1924 i Trondhjem, død 18. mai 2013 i Oslo) var en norsk politiker (H). Han var stortingsrepresentant fra 1965–1993 og stortingspresident fra 1985–1993. I Høyre var han 2. viseformann 1974–1978, 1. viseformann 1978–1980, formann 1980–1984 og parlamentarisk leder 1981–1985. Med dette ble Benkow en av partiets fremste politikere under «Høyre-bølgen» i slutten av 1970-årene og tidlig i 1980-årene.[1]

Benkow var den første jøden som ble innvalgt på Stortinget.[1] Han har blitt karakterisert som en «vidsynt, romslig og debattglad politiker, med respekt og åpenhet også for motspillere» av partifellen Lars Roar Langslet, og gjorde ifølge Langslet seg bemerket for en «lun, avslappet veltalenhet».[1] Benkow engasjerte seg mot jødehat[1] som grunnlegger av Norsk Forening Mot Antisemittisme.[2]

Bakgrunn og yrkeskarrière[rediger | rediger kilde]

Han var av jødisk slekt som sønn av fotografmester Ivan Benkow (1885–1955) og Annie Louise Florence (1895–1942). Han var onkel til journalist Bjørn Benkow (1940–2010). Jo Benkow ble gift med Bjørg Gerda Folkestad (1930–2012) i 1952, men ekteskapet ble oppløst i 1983. Han var fra 1985 gift med Annelise Høegh (1948–), tidligere stortingsrepresentant for Høyre og datter av krigsflyver Anders Høegh (1920–1989).

Jo Benkows farfar, Chaim Eliah Benkowitz, var keiserlig russisk hoffotograf, bosatt i Hrodna i dagens Hviterussland. Han var den som endret det opprinnelige familienavnet Benkowitz til Benkow. Jo Benkows far forlot Russland under jødeforfølgelsene i 1905, mens moren var født i Skottland av jødiske foreldre som hadde måttet emigrere fra Litauen.[1] Jo Benkow ble født i Dronningens gate 19 i Trondhjem i 1924, men bodde mesteparten av tiden i byen i Banggården i Kongens gate.[3][4] I 1930 flyttet familien til Stabekk i Bærum. Han gikk i sin far og farfars fotspor som fotograf, og gikk i lære hos faren og hos en onkel i Stockholm. Utdannelsen ble imidlertid avbrutt av den andre verdenskrig, og høsten 1942 flyktet han til Sverige. Han tok examen artium i Uppsala i 1943, dro deretter til Storbritannia, og var en periode under opplæring ved Little Norway i Canada.[1][5] I Luftforsvaret oppnådde han grad av fenrik. Benkows far og bror kom etter hvert også til Sverige, men kvinnene i familien ble igjen i Norge, antagelig i den tro at de var mindre utsatt.[1] Høsten 1942 ble kvinnene og de gjenværende barna deportert og gasset ihjel i Auschwitz.[1][6] «Tragedien ble skjellsettende i Jo Benkows liv,» skrev Lars Roar Langslet.[1]

Etter krigen avla han eksamen ved Teknologisk Institut i København i 1949 og tok samme år norsk og dansk svennebrev i fotofaget (mesterbrev fra 1952). I 1949 åpnet han eget fotoatelier i Moss som han drev frem til 1965. I 1959 var han tilbake i Bærum, hvor han drev egen detaljforretning i parfyme og portefølje 1954–1982. Han var medlem av arbeidsutvalget i Norges Fotografforbund fra 1951 til 1957. Benkow var dessuten redaktør i Norsk Fotografisk Tidsskrift 1949–1956 og gjesteprofessor i internasjonal politikk ved Boston University 1994–1996, hvor han forøvrig ble utnevnt til æresdoktor i 1995. Han beholdt en sterk interesse for fotografi, og ble jevnlig invitert til å åpne fotoutstillinger og som æresgjest på andre begivenheter innen fotobransjen.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Benkow gjorde sin politiske debut i Moss Unge Høyre, hvor han ble valgt til formann i 1949.[7] En jevnaldring i foreningen slo følge med Benkow på vei hjem fra årsmøtet, og han betrodde Benkow at han alltid hadde følt avsky for jøder og betraktet seg selv som en overbevist antisemitt.[7] «Men du er jo annerledes», føyde den unge mannen til, og han hadde derfor ikke gjort motstand da Benkow ble valgt, hvorpå han vedgikk at Benkow var den første jøden han hadde møtt personlig.[7] Benkow ble ofte sitert på følgende: «Jeg velger Høyre, fordi det er det partiet som best sikrer meg retten til å være annerledes.»[8] I Moss Unge Høyre stiftet han nærmere bekjentskap med Svenn Stray, og siden var Benkow formann i Østfold Unge Høyre 1951–1954. Han beskrev Henrik Wergeland, med sitt arbeid for å gi jøder adgang til landet, som sin ungdomshelt og som en person han fortsatt har en sterk fascinasjon for.[7]

Tilbake i Bærum var han medlem av Bærum kommunestyre 1960–1967 og formannskap 1964–1967 samt formann i Bærum skolestyre 1965–1969. Han var også medlem av Akershus fylkesting 1962–1966. I 1965 ble han innvalgt på Stortinget fra Akershus, og han ble dermed den første jøde i Norges nasjonalforsamling. Han utviste tidlig et sterkt og progressivt sosialt engasjement som medlem av Stortingets sosialkomité, hvor han ble en energisk forsvarer av velferdsstatenkonservative premisser. Han jobbet også for større ressurser til sosiale formål, og spilte en viktig rolle ved innføringen av Folketrygden i 1966.[1] Han spilte også en viktig rolle i skolepolitikken som formann i Høyres utredningsutvalg om grunnskole og almendannende skoler, en del av Sjur Lindebrækkes utredningsprosjekt om «Utdannelsessamfunnet», hvor også Lars Roar Langslet og Jan P. Syse ledet hvert sitt utvalg. Fra 1971 var Benkow medlem av Høyres sentralstyre, i egenskap av å være formann i Akershus Høyre 1971–1974, og han var videre Høyres 2. viseformann 1974–1978 og 1. viseformann 1978–1980.

I årene 1977–1980 var han formann i Stortingets justiskomité, hvor han ledet opposisjonen mot Odvar Nordlis regjerings kriminalmelding av 1978 og førte ordet for en mer moderat kriminalpolitisk linje. Benkow ble også en nøkkelperson i striden om selvbestemt abort, hvor han først var sterkt imot en liberalisering, men senere endte opp med å forsvare prinsippet om at avgjørelsen måtte ligge hos kvinnen selv. Benkow støttet til sist Høyres vedtak av 1980 om å fristille partiets stortingsrepresentanter i saken.[1] Når det gjaldt likestilling gikk Benkow i bresjen med en reformvilje som ble oppfattet som radikal i samtiden.

Sitat Vi har mye å kjempe mot, enda mere å kjempe for. Alle problemer til tross, er vi sterke som nasjon, med større muligheter enn de fleste. Tiden er inne til å kvitte seg med mismotet. Vi kan ha tillit til fremtiden hvis vi har tillit til oss selv. Sitat
– Benkow til Høyres landsmøte i 1983.[9]
Sitat Vår politikk skal gi plass for refleksjon, mangfold, variasjon og moderasjon, og fremfor alt gi deg retten til å være annerledes innenfor lovens ramme. Sitat
– Benkow til Høyres landsmøte i 2000.[10]

Da Erling Norvik trådte tilbake som Høyres formann i mai 1980, ble Benkow valgt til å lede partiorganisasjonen gjennom stortingsvalget i 1981. Som partiformann bidro han sterkt til Høyres valgseier og den påfølgende dannelsen av Kåre Willochs regjering. Idet Kåre Willoch ble statsminister høsten 1981, ble Benkow valgt til ny parlamentarisk leder. Det var på denne tiden at Benkow fremholdt viktigheten av blant annet eiendomsretten, fordi han mente at denne gav uavhengighet og personlig medansvar, samt at «ingenting er så utviklende og så utfordrende som det å bli betrodd ansvar, føle ansvar og ta ansvar.»[11]

I nasjonalforsamlingen var han på denne tiden medlem av Stortingets administrasjonskomité 1980–1981 og Stortingets utenriks- og konstitusjonskomité 1981–1985, med unntak av et mellomspill der han gjeninntrådde i Stortingets justiskomité 1983–1984. Det oppstod etter sigende gnisninger mellom ham og Willoch som følge av rollen han hadde i skyggen av en sterk regjering. Sterke krefter i partiet ønsket Norvik tilbake som partiformann, slik at Benkow kunne bruke sin kapasitet på oppgavene i Stortinget.[1] Da Norviks kandidatur ble kjent i 1984, vek Benkow til side og vakte oppsikt med sin rolige opptreden.[1]

Etter stortingsvalget 1985 ble Benkow enstemmig valgt til stortingspresident. I denne perioden var han også medlem av Stortingets sjøfarts- og fiskerikomité. Han var deretter medlem av Stortingets forsvarskomité 1989–1990 og Stortingets sosialkomité 1990–1993. I 1993 tilhørte han mindretallet i partiet, sammen med blant andre Erna Solberg og Kristin Clemet, som sikret flertallet for partnerskapsloven i Lagtinget.[12] Samme år avsluttet han sin politiske karriere som en respektert stortingspresident og avslo renominasjon til Stortinget.

Som politiker var Benkow en varm tilhenger av transatlantisk, europeisk og nordisk samarbeid. Han var medlem av Stortingets delegasjon til Nordisk Råd 1973–1989, formann i Nordisk Kulturfond 1980–1989, president i Nordisk Råd 1983–1984 og styremedlem i Europabevegelsen fra 1989. Han hadde også en rekke andre internasjonale verv, deriblant president i Den internasjonale Helsingfors-føderasjonen, president Sakharovs Frihetsfond og medlem av L'Académie Universelle des Cultures fra 1991. I 1999 ble han med i styret for Treffpunkt, en nettavis for eldre som ble etablert av NRK-veteranen Per Øyvind Heradstveit.

Senere arbeid og død[rediger | rediger kilde]

Jo Benkow i 2007.

Etter sin siste periode på Stortinget var Benkow en ettertraktet foredragsholder i mange sammenhenger, og særlig ønsket til å snakke om temaer som berører Midtøsten og antisemittisme. Benkow kritiserte flere ganger medienes ensidige vikling på Midtøsten-konflikten til fordel for palestinerne. Eksempelvis vakte det oppsikt da han karakteriserte Kåre Willoch som «den mest partiske person i landet» i forbindelse med Willochs engasjement for palestinerne.[13]

I den siste tiden bodde han i en aldersbolig tilknyttet Det mosaiske trossamfunn i Bergstien i Oslo.[14] Sine siste dager tilbragte han ved Diakonhjemmet Sykehus, der han sovnet inn på pinseaften den 18. mai 2013, 88 år gammel. Som tidligere stortingspresident fikk han en begravelse på statens bekostning, en æresbevisning fra Stortinget.[15] Etter jødisk skikk ble han den 22. mai begravet ved Den jødiske gravlund, like ved Østre gravlund, på Helsfyr i Oslo.[16]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

For sin krigsinnsats ble Benkow i 1945 hedret med Deltagermedaljen. I 1998 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. Han ble videre utnevnt til storkors av Finlands hvite roses orden i 1990 og stortegn i gull av Østerrikes Ærestegn for fortjenester i 1996.

I 1995 ble Benkow æresdoktor ved Boston University. I 1993 ble han hedret med en skog plantet i hans navn i Israel. I 1993 fikk Benkow diplom og gullmedalje fra Den mosaiske internasjonale losje B'nai B'rith, i 1985 fikk han Bokhandlerprisen, og i 2005 ble han utropt til æresmedlem i Norges Fotografforbund.

Han var også æresmedlem i Bærum Høyre og Akershus Høyre fra henholdsvis 1991 og 1996.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Langslet, Lars Roar. «Jo Benkow». Norsk biografisk leksikon. 
  2. ^ Søbye, Espen. «Om en lurvet anmeldelse av jødehat». Prosa. 
  3. ^ «Valgkampstart med Jo Benkow». TV-adressa. 14. august 2007. 
  4. ^ Hansen, Hermann (9. september 2008). «Vil rive Banggården». Adresseavisen. Besøkt 20. mai 2013. 
  5. ^ Wold, Ragnar (1990). Slik fikk vi vinger. En beretning om opplæringen av luftpersonell i Canada 1940-45. Oslo: Damm. ISBN 82-517-9979-1. 
  6. ^ Øien, Monica (26. februar 2009). «Jo Benkow om dødsstraff». Monica Øiens blogg. 
  7. ^ a b c d Benkow, Jo (2008). «En personlig beretning om Henrik Wergeland og jødesaken». Wergeland 2008. 
  8. ^ Solberg, Erna (2006). «Erna Solbergs landsmøtetale». Høyre. 
  9. ^ Benkow, Jo (1983). «Vår tid er kommet». Virksomme ord. 
  10. ^ Benkow, Jo (2000). «Festtale: Høyre må bli større». Høyre. 
  11. ^ Benkow, Jo (1981). «Eiendom for alle». Virksomme ord. 
  12. ^ Snoen, Jan Arild (7. desember 2010). «Høyre fører folk bak lyset». Minerva. 
  13. ^ Spence, Thomas (28. april 2004). «Willoch på studietur til Arafat». Aftenposten. 
  14. ^ Weibye, Tor (22. mai 2013). «Benkow begraves på den jødiske kirkegården». Dagen. Besøkt 22. mai 2013. 
  15. ^ «Jo Benkow begravet». Stortinget. 22. mai 2013. Besøkt 22. mai 2013. 
  16. ^ NTB (22. mai 2013). «Fullsatt kapell tok farvel med Jo Benkow». NRK. Besøkt 22. mai 2013. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Benkow, Jo (1994). Det ellevte bud. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-22602-4. 
  • Benkow, Jo (1988). Folkevalgt. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-17711-2. 
  • Benkow, Jo (1985). Fra synagogen til Løvebakken. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-16496-7. 
  • Benkow, Jo (1998). Hundre år med konge og folk. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-24737-4. 
  • Benkow, Jo (1989). Haakon, Maud og Olav. Et minnealbum i tekst og bilder. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-18412-7. 
  • Benkow, Jo (1991). Olav. Menneske og monark. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-20192-7. 
  • Benkow, Jo; Grimnes, Ole Kristian (1998). Vendepunkt. 9. april i vår bevissthet. Oslo: Cappelen. ISBN 82-02-12700-9. 
  • Thyness, Paul (red.) (1994). Hr. president. Festskrift til Jo Benkow på 70-årsdagen. Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-22507-9. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Jo Benkow – sitater
Commons-logo.svg Commons: Kategori:Jo Benkow – bilder, video eller lyd


Forrige mottaker:
 Torill Thorstad Hauger 
Vinner av Bokhandlerprisen
(1985)
Neste mottaker:
 Anne-Cath. Vestly