Vidkunn Hveding

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vidkunn Hveding
Født27. mars 1921[1]Rediger på Wikidata
Orkdal
Død19. mai 2001[1]Rediger på Wikidata (80 år)
Tysfjord kommune
BeskjeftigelsePolitiker, forfatter, sivilingeniør Rediger på Wikidata
PartiHøyre
NasjonalitetNorge
UtmerkelserKommandør av St. Olavs Orden
Kommandør av Oranje-Nassau-ordenen
Norges olje- og energiminister
14. oktober 1981–8. juni 1983
RegjeringWilloch
ForgjengerArvid Johanson
EtterfølgerKåre Kristiansen

Vidkunn Hveding (født 27. mars 1921 i Orkdal, død 19. mai 2001 i Tysfjord) var en norsk bygningsingeniør og politiker (H). Han var en av Norges fremste eksperter på norsk energiforsyning, og var en profilert generaldirektør i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) 1968–1975.[2] Hveding bidro også til utformingen av norsk oljepolitikk som olje- og energiminister 1981–1983 samt viseformann i styret i Statoil 1972–1974 og 1984–1987.[3] Finn Alnæs beskrev Hveding som kultivert, intelligent og en «farlig motstander».[2] Historiker Lars Thue har pekt på at Hvedings litt formelle og korrekte væremåte kan ha bidratt til at Hveding i perioder manglet et støttende politisk og faglig nettverk.[2]

Bakgrunn og yrkeskarriere[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av lektor Johan Kristian Lind Hveding (1879–1965) og lærer Ida Marie Sognlid (1894–1941). Vidkunn Hveding var gift tre ganger. I 1948 giftet han seg med Marie Palmstrøm (1926–1986), men ekteskapet ble oppløst i 1963. I 1963 giftet han seg på nytt med Tone Barth (1924–1980), datter av geolog Thomas Barth. Som enkemann giftet han seg med Grete Blydt Qvisler (1932–) i 1986.

Han ble født i Orkdal i Sør-Trøndelag i 1921, men vokste opp i Tromsø, hvor han tidlig kom med i Speiderbevegelsen, først som patruljefører og senere som troppsassistent i 2. tropp.[4] Allerede i ungdomstiden viste Hveding store språklige evner, og lærte seg nederlandsk på en speidertur til Nederland i 1938. I 1939 ble finske flyktninger fra vinterkrigen innkvartert i Tromsø. Speiderne ble satt inn for å hjelpe flyktningene, og Hveding lærte seg finsk på noen uker.[4] Han tok examen artium med en svært god norskstil i 1940, og behersket med tiden ti fremmedspråk flytende, deriblant arabisk og en rekke europeiske språk.[4][5]

Han avla eksamen som sivilingeniør ved bygningslinjen ved NTH i 1946, og deltok i gjenreisingen av Nord-Norge etter andre verdenskrig gjennom sitt virke som assisterende ingeniør og avdelingsingeniør i Troms Kraftforsyning 1946–1948 og direktør i Bardufoss Kraftlag 1948–1954. Han var bestyrer av et ledig professorat i vassbygging ved NTH 1954–1956, og kom forøvrig tilbake som professor 1958–1961. I mellomtiden var han engasjert i utlandet som rådgiver ved Ethiopian Electric Light and Power Authority 1956–1957 og prosjektleder i Noreno Brasil i São Paulo 1957–1958.

I Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) var han administrerende direktør 1961–1963 og generaldirektør 1968–1975. Som generaldirektør måtte han blant annet håndtere den økende motstanden mot utbygging av både vannkraft og atomkraft. Uenigheter i energipolitikken blant landets folkevalgte gjorde at NVE manglet klare instrukser, hvilket bidro til Hvedings avskjedssøknad i 1975.[2]

Hveding var rådgiver ved Kuwait Fund for Arab Economic Development 1963–1965, hvor han jobbet med infrastrukturprosjekter og industriplanlegging. Han jobbet da mye med økonomiske problemstillinger, og han oppfattet seg etterhvert, etter sigende, mer som økonom enn som ingeniør.[2] Denne kompetansen var viktig i utformingen av Utredning vedrørende Norges energiforsyning fra 1969, hvor Hveding foreslo langtids grensekostnad som basis for prissettingen av elektrisk kraft. Han var kritisk overfor Arbeiderpartiets industripolitikk, og da spesielt subsidiering av statlige energileveranser til kraftkrevende industri.[2] Bruk av langtids grensekostnad ved prissettingen ville ramme denne industrien hardt. Hveding var konstituert departementsråd i Industridepartementet 1967–1968 og rådgiver ved Industrial Bank of Kuwait 1975–1977.

Han beskjeftiget seg med teknisk-økonomisk rådgivning, foredrags- og komitévirksomhet fra 1977 og frem mot tiden som statsråd. Fra 1983 var han rådgiver innen institusjonsoppbygging og lovgivning vedrørende vann og elektrisitet i utviklingsland, etablering av samarbeidsorganer innen energiområdet i sørlige Afrika og Mellom-Amerika med mer. Han innehadde et utall styreverv i private og statlige selskaper og var medlem av en rekke offentlige utvalg.

Organisatorisk og politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

I studietiden var Hveding formann i Studentenes Fellesutvalg ved NTH i 1945, og som professor samme sted var han viseformann i Studentersamfundet i Trondhjem høstsemesteret i 1960. Han var formann i Teknisk-økonomisk gruppe i Oslo-avdelingen av Den Norske Ingeniørforening 1961–1963, viseformann i Polyteknisk Forening 1970–1972 samt medlem Den Norske Turistforenings råd 1970–1987. I Norske Sivilingeniørers Forening (NIF) var han aktiv i en årrekke, utnevnt til æresmedlem i 1985, og var visepresident 1997–1999.[6]

Hveding var medlem av Høyres oljepolitiske komité 1978–1981 og medlem av Høyres sentralstyre, sistnevnte i egenskap av å være statsråd, 1981–1983. Den 14. oktober 1981 tiltrådte han som olje- og energiminister i Kåre Willochs regjering, noe som ble kalt «et dristig trekk» som kunne «virke provoserende på enkelte» på lederplass i Verdens Gang.[7] Hvedings statssekretær ble Hans Henrik Ramm.

Som statsråd fikk Hveding en rekke kontroversielle spørsmål på sitt bord; ett av dem var Statoils ønske om å overta etter Mobil Corporation som operatør av Statfjordfeltet. Hveding ville også sikre tilstrekkelig politisk kontroll over Statoil, noe Arbeiderpartiet mente var et utslag av Hvedings ønske om å «vingeklippe» selskapet.[2] Han igangsatte arbeidet med å omgjøre Statoil fra et utenomparlamentarisk maktsentrum i norsk oljepolitikk til et moderne konkurranseutsatt selskap.[8] Et delt statlig engasjement mellom Statoil og Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE, senere Petoro) ble første gang utredet mens Hveding var statsråd, og dette ble senere realisert av Hans Henrik Ramm og Kåre Kristiansen fra Kristelig Folkeparti.[9]

Den 8. juni 1983 gikk Hveding av som statsråd, da regjeringen ble utvidet med statsråder fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Han var kommandør av St. Olavs Orden fra 1972 og kommandør av den nederlandske Oranje-Nassau-ordenen fra 1986. Han ble tildelt kong Olavs 80-årsmedalje i 1982 og Norske Sivilingeniørers Forenings gullmedalje «for utvikling av det teknologiske miljø» i 1999.[2]

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • 1961 – Forelesninger i vassbygging
  • 1969 – Utredning vedrørende Norges energiforsyning
  • 1974 – Etter oljealderen – hva da?
  • 1992 – Vannkraft i Norge
  • 1992 – Hydropower development in Norway

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b www.strindahistorielag.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e f g h «Vidkunn Hveding». Norsk biografisk leksikon. 
  3. ^ «Vidkunn Hveding». Store norske leksikon. 
  4. ^ a b c «Minneord: Vidkunn Hveding». Nordlys. 30. mai 2001. 
  5. ^ «Nekrolog: Vidkunn Hveding». Aftenposten. 28. mai 2001. 
  6. ^ «Vidkunn Hveding til minne». Teknisk Ukeblad. 22. mai 2001. 
  7. ^ «VG mener: Ny regjering». Verdens Gang. 2. oktober 1981. 
  8. ^ «Best med både unge og eldre». Verdens Gang. 25. november 2005. 
  9. ^ «Nekrolog: Vidkunn Hveding». Aftenposten. 31. mai 2001. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vidkunn_Hveding&oldid=23065045»