Filosofiens historie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Filosofiens historie er idéene og tenkning over tid.
Hvorfor er jordbær røde og hva er erkjennelsen av konseptet «rødt»?
«Tenkeren», av Auguste Rodin

Filosofiens historie er studiet av filosofiske idéer og konsepter over tid. Emner særlig knyttet til filosofiens historie kan være (men ikke begrenset til): Hvilke endringer i filosofi bli redegjort for historisk? Hva er drivkreftene i utviklingen i tenkningen i dens historiske sammenheng? I hvilken grad kan filosofiske tekster fra tidligere epoker bli forstått i dag?

Alle kulturer — det være forhistoriske, middelalderske, eller moderne; østlig, vestlig, religiøs eller verdslig — har hatt deres egen unike filosofiske retninger som har oppstått fra både tradisjon og gjennom uavhengige oppdagelser og iakttagelser. Slike teorier har vokst fra ulike premisser og metoder, eksempelvis (men ikke begrenset til) rasjonalisme og deduksjon (teorier som har kommet fram via logikk), empirisme (teorier som har kommet via observasjon), og selv via hopp i tro, håp og tradisjon (slik som overnaturlige tenkning, myter og mytologi uten begrunnelser, og religion).

Filosofiens historie forsøker å katalogisere og klassifisere slike utviklinger. Målet er å forstå utviklingen av ideer over tid. Denne artikkelen konsentrerer seg om filosofien i den vestlige kulturkrets (den gamle og den nye verden) i grove trekk hvor enkelte hovedtendenser trekkes fram. Se enkeltartikler for utdypende informasjon.

Vestlig filosofi[rediger | rediger kilde]

«Filosofenes hage» i Budapest.

Filosofien i innenfor den vestlige sivilisasjon, vestlig filosofi, konvensjonelt inndelt i fire store områder: antikkens, middelalderens, moderne og samtiden. Antikkens epoke går fra antikkens Hellas, via hellenismen og romersk tid, og omfatter betydningsfulle filosofer som blant annet Sokrates, Platon og Aristoteles, og ender med Vest-Romerrikets fall på 500-tallet e.Kr. Middelalderen som epoke går løselig fram til slutten av 1600-tallet og renessansen. Moderne tid begynner med renessansen, som også betegnes som tidlig moderne tid, og fram til 1900-tallet. Samtidsfilosofien utgjør de mange retninger og utviklinger på 1900-tallet og fram til i dag.

Antikkens filosofi[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel: Antikkens filosofi

Filosofiens begynnelse[rediger | rediger kilde]

Jonia, kilden for tidlig gresk filosofi i vestlige Lilleasia

Vestlig filosofi begynte tilsynelatende i de greske byene langs vestkysten av Lilleasia i området Jonia med Thales fra Milet, som var aktiv i tiden rundt 585 f.Kr. og etterlot seg spissformuleringen «alt er vann» som essensen i hans filosofi. Thales' vannteori kan oppfattes som en form for skapelsesteori eller teori om et slags urstoff (arché). Hans mest kjente elever var Anaximenes («alt er luft») og Anaximander («alt er ápeiron»).

Det var vanlig å kategorisere de første greske filosofene fra tiden før Sokrates som de såkalte førsokratene. Andre tenkere og filosofiskoler oppsto over hele antikkens Hellas i løpet av de neste århundrene. Blant de viktigste var Heraklit («alt er ild», alt er kaotisk og forbigående), Anaxagoras (virkeligheten er slik ordnet at det må være gjort bevisst), pluralistene og atomistene (verden er sammensatt av utallige gjensidige deler), eleaterne Parmenides og Zenon (alt er En og forandring er umulig), sofistene (kjent, kanskje urettferdig, for å hevde at sannheten er ikke noe mer enn én mening og for deres undervisning som lærte folk å argumentere på tvilsomt vis for bevise hvilken som helst konklusjon). Hele den filosofiske bevegelse ble gradvis konsentrert i Athen som hadde blitt den dominerende bystaten i Hellas.

Den eldste geometriske viten besto hovedsakelig i formler for flatemåling. Pythagoras og pythagorerne brakte geometrisk viten videre i vitenskapelig retning som at teoremet at summen av vinklene i hvilken som helst triangel er lik to rette. «Alle ting er tall», skal Pythagoras ha sagt. Euklid søkte å føre alle kjente læresetninger i matematikk tilbake til selvinnlysende premisser ved at hver enkelt læresetning skal kunne bevises, og gjøres til absolutte sannheter.

Den kyniske skolen ble etablert av Antisthenes, men den mest kjente er kanskje Diogenes fra Sinope, som først og fremst var en livskunstner og en streng moralist. Zenon fra Elea var grunnleggeren av den stoiske filosofien. Han baserte de moralske ideene på kynikerne og la stor vekt på det gode og sinnsro som kom for den som levde et dydig liv i harmoni med naturen. Filosofien ble meget populær og den dominerende filosofien fra den hellenistiske perioden og ut i romertiden. Mange romere følte seg tiltrukket av stoisk dyd.

Førsokratiske filosofer

Filosofiens «gullalder»[rediger | rediger kilde]

Papirus Oxyrhynchus, med fragment fra Platons verk Staten.

Hvorfor kulturen i Athen oppmuntret filosofi kan ha hatt flere årsaker, en av dem er muligens at Athen hadde et direkte demokrati. Det er kjent fra Platons skrifter at mange sofister underviste i diskusjonteknikker og ble godt betalt av sine studenter. Offentlige talere påvirket Athens historie, kanskje også til byens nederlag (se Slaget ved Lade). En annen teori har forklart at årsaken til filosofisk debatt i Athen var grunnet slavearbeidere som utførte alt manuelt arbeid. Fri fra å arbeide på markene og andre manuelle aktiviteter kunne borgerne delta i Athens forsamlinger og tilbringe lange perioder i diskusjoner på populære filosofiske spørsmål. Studenter av sofistene hadde behov for taleteknikk for å få økt innflytelse og aktelse i forsamlingene. Resultatet ble at diskusjonmetoder ble godt utviklet av sofistene.

Byster av greske filosofer: Sokrates, Antisthenes, Chrysippos, og Epikur.

En nøkkelperson i å omforme gresk filosofi til et forent og kontinuerlig prosjekt var Sokrates. Det ble sagt at et besøk til orakelet i Delfi hadde slått fast at det var ingen i Athen som var klokere enn Sokrates. Han skal deretter ha benyttet mye av sitt liv på å utspørre alle og enhver i Athen for å motbevise orakelets profeti. Gjennom dialoger basert på utspørring og svar, undersøkte Sokrates felles, men viktige konsepter som manglet klare eller konkrete definisjoner som skjønnhet og sannhet, dydene, fromhet, visdom, måtehold, mot og rettferdighet. Sokrates’ bevissthet om hans egen uvitenhet gjorde det mulig for ham å oppdage egne feil, men også feil hos andre som hevdet å ha kunnskap som han avslørte som basert på falske, uklare eller villedende. Han skrev ingenting selv, men inspirerte mange disipler, blant dem mange sønner av prominente athenske borgere (blant annet Platon) noe som førte til hans rettssak, dom om at hans filosofi fordrevet ungdommen og moralen i Athen, og henrettelse med gift i 399 f.Kr. Sokrates ble gitt sjansen å flykte, men han valgte å bli i Athen grunnet sine prinsipper og tømte giftbegeret.

Sokrates viktigste student var Platon som senere grunnla Akademiet, en filosofiskole, og skrev en rekke dialoger som benyttet seg av den sokratiske metode med utspørring for å undersøke filosofiske problemer. En del sentrale ideer hos Platon var hans teorier om formene, eller idéverden. Denne tankenes og forestillingenes verden er i henhold til Platon den sanne virkelighet, og sinnets verden, det vil si den verden som menneskene kan oppfatte med sine sanser, er bare en skygge eller bare en blek kopi av idéverden. Denne verden kan eksemplifiseres i at alle vet hvordan en sirkel ser ut, men å tegne en sirkel med hånden kan aldri bli helt perfekt, det kan bare skje i idéverden, og den håndtegnede sirkelen blir bare en blek kopi av idéverdens perfekte sirkel. Platons syn på idéverden presenterte han i verket Politeia (Staten) og hvor han forklarer idéverden gjennom sin hulelignelse.

Platon (venstre) og Aristoteles (høyre), detalj av Raphaels Skolen i Athen hvor Platon peker oppover mot ideenes verden og Aristoteles peker utover mot verden ved at kunnskap går gjennom empirisk observasjon og erfaring.

Platon vevde sine egne tanker i Sokrates’ ord slik at det er tidvis vanskelig å vite hva som er Platons og hva som er Sokrates. I sine senere dialoger opptrer Sokrates mindre framtredende. Platon hevdet og begrunnet også at sjelen er udødelig, og overlegen legemet. Sann kunnskap fører til gode dyder (fortreffeligheter). Kunsten bør være underlagt dens moralske hensikt. I Platons mest kjente verk, Staten, kritiserer han demokratiet, fordømmer tyranniet og foreslår en tredelt struktur basert på individuell dyktighet i samfunnet, bestående av arbeidere, voktere og ledere. Bystatens perfekte samfunn burde bli styrt av en dyktig klasse av eiendomsløse filosofer, ingen faste hustruer eller farsrettigheter over barna, og samfunnet skulle bli beskyttet av en atletisk dyktig klasse av krigere. I et likeverdig forhold ville ingen uskyldige noen gang bli dømt til døden (slik som Sokrates ble det), noe som var bygd på Platons hvileløse kjærlighet til sannhet og kunnskap.

Platons mest framstående student var Aristoteles, kanskje den første virkelige systematiske filosofen. Aristotelisk logikk var den første form for logikk som ble benyttet for å kategorisere enhver gyldig syllogisme. En syllogisme er en form for argument som er garantert å bli akseptert ettersom det er kjent (av utdannede personer) for å være gyldig. En kritisk forutsetning i aristotelisk logikk er at det må handle om virkelige objekter. To av Aristoteles’ syllogismer er ikke riktige i moderne øyne. Eksempelvis, «Alle A er B. Alle A er C. Derfor, en del B er C.» Denne syllogismen feiler ettersom A er tom, men det er en del virkelige medlemmer av sett B. I Aristoteles’ syllogiske logikk kan du si dette, ettersom hans logikk kunne bare bli benyttet for ting som faktisk eksisterte (ingen tom klasser).[1]

Aristotles var lærer for Aleksander den store. Hans verk omfatter en rekke emner, blant annet biologi, filosofi, poesi, logikk, statsvitenskap og retorikk. Sammen med Sokrates og Platon blir han regnet som en av de tre første store filosofene i den vestlige verden. Foruten sin betydning for filosofien utviklet Aristoteles logikken og grunnla vår måte å se på kunnskap og vitenskap.

Klassiske filosofer

Hellenismen og senantikken[rediger | rediger kilde]

Den tankefulle Archimedes, maleri av Domenico Fetti, 1620.

Den hellenistiske perioden i gresk historie er perioden mellom Aleksander den stores død i 323 f.Kr. og annekteringen av den greske halvøya og øyene av Roma i 146 f.Kr., men etableringen av romersk overherredømme brøt ikke med kontinuiteten i hellenistisk kultur som fortsatte å prege landene rundt Middelhavet fram til kristendommen ble etablert på 300-tallet. Derimot flyttet tyngdepunktet seg fra Athen og til Alexandria i Egypt. Det store kvantespranget som ble gjort med Sokrates, Platon og Aristoteles var derimot over. Under hellenismen var det filosofiske skoler framfor enkeltstående filosofer som gjorde seg gjeldende, som kynikere, epikureere og stoisismen, men også nyplatonikeren Plotin. I denne tiden begynte også vitenskapene å bli etablert.

Platons etterfølgere i Akademiet førte hans tanker videre. Linjen fra Sokrates via Platon til Aristoteles representerer en hovedstrømning i gresk filosofi. En annen strømning har også Sokrates som utgangspunkt, og går over de såkalte mindre sokratiske skoler til to stabile hovedretninger i livssynsfilosofien, stoismen og epikurismen.[2] Livssynsfilosofien spør seg: Hvorledes bør vi handle? Hvilken veg fører til lykken?

Byste av Anisthenes.

Epikurs elever vurderte stoikerne som sine rivaler og de polemiserte mot hverandre i århundrer, og med den innflytelsen som stoikerne fikk ble Epikurs lære fortegnet, men ingen av retningene drev egentlig forskning, noe som er et tegn på stagnasjon. Filosofi var blitt en livskunst. Målet var lykken og filosofien var vegen.

Skeptisisme var en retning som krevde kritisk vurdering. På gresk betyr verbet «sképtomai» å se seg prøvende omkring og substantivet «sképsis» betegner den tilsvarende holdning og virksomhet.[3] Den som mener å ha funnet sannheten, leter ikke videre. Skeptikerne kan oppfattes som «søkerne», de som fortsatt leter. Vi kan aldri være helt sikre, mente skeptikerne og omtalte sin meningsmotstandere som «dogmatikere». En skeptisk filosof var Pyrrho, som også kan ha vært inspirert av indisk filosofi. Han mente at alle argument vil kunne bli møtt med at noen mener det motsatte. Derfor vil alle argumenter være usikre. Dogmetisme vil derfor føre til angst og opphisselse, mens skepsis føre til sinnsro som er forutsetningen for all lykke.

En gresk filosof som fascinerte romerne var grekeren Arkimedes. Han var matematiker, fysiker og oppfinner, og gjorde viktige oppdagelser innenfor matematikk og geometri, og oppdaget loven om legemers oppdrift i vann (kjent som Arkimedes lov). Blant sine etterfølgere innenfor matematikken nok er mest kjent for å ha vært den første som gjorde en summering av en uendelig rekke med en metode som er i bruk fortsatt.

Aksiomatisk deduktiv metode er en teori som omhandler hvordan man burde forholde seg til vitenskapelige teorier. Denne teorien mener forskning og filosofi kan rette seg etter å finne et endelig svar på spørsmål. Aristoteles og Platon mente at verden kan forklares utfra spesielle grunnprinsipper. Disse er sikre og universale sannheter som ikke kan rokkes. Det er den største forskjellen mellom denne metoden og den kommende hypotetisk-deduktive. Aksiomatisk deduktiv metode leter etter teorier og påstander som kan fremstilles som en universal sannhet. Denne metoden er gjeldende gjennom hele antikken, senantikken og middelalderen.

Hellenistiske filosofer

Romersk filosofi — en parentes[rediger | rediger kilde]

Byste av Marcus Aurelius, filosofkeiseren

Romerriket vant verdensherredømme over den kjente verden rundt Middelhavet, og beseiret grekerne, overtok de raskt gresk litteratur, kunst og filosofi. Rike romere sendte etter hvert sine sønner til Athen for å lære seg filosofi og retorikk. En del, som Cato den eldre, mente at gresk filosofi ville underminere det romerske samfunnets seder og skikker. Romerne hadde ikke på noe tidsrom noen utpreget sans for filosofi. De fostret filosofer, men de manglet originalitet og bidro i liten grad til gresk filosofi. Filosofen Horats karakteriserte seg selv som en liten gris i Epikurs hage.[4]

Cicero, som hadde studert i Athen, utga en rekke filosofiske skrifter. I etikken var han nærmest stoiker, og øvet stor innflytelse på romersk tankeliv ved at han ønsket å se etter det moralske i sosiale og politiske spørsmål. Han fikk således også betydning på den tidlige kristendom. Seneca den yngre var også stoiker og ren livsstilfilosof. For ham var filosofien menneskenes oppdrager i etiske spørsmål – gogus humani generis. Til og med en keiser ble stoisk filosof, Marcus Aurelius, og når han skrev om filosofiske spørsmål, skrev han på gresk, ikke latin. Forholdet mellom rettferdig på den ene siden og klokskap på den andre siden var et moralsk spørsmål som interesserte romerne. Det var tanker som senere under senantikken ble fortsatt under kristent ferniss.

Arne Næss' vurdering er at romernes sans for det praktiske, det situasjonsbetingede, gjorde at det var vanskelig for dem å ta luftige generaliseringer alvorlige. De krevde eksempler og at en filosofisk lære måtte være en klar, konsis framstilling. Romerne manglet ikke sans for systematikk, men deres krav til klarhet var også deres hindringen for å bygge opp doktriner som utøvde den samme klarhet. Samtidig manglet de grekernes sans for lek med tanker — og med ord.[5]

Romerske filosofer og forfattere

Religiøs mystikk[rediger | rediger kilde]

Gud som det sanne prinsipp, maleri av William Blake.

Nyplatonisme er hva ettertiden kaller den filosofiske retning i hellenismen som begynte på 200-tallet e.Kr. som besto av religiøse, mystiske og esoteriske tanker. Det var en synkretisk filosofi som hadde mottatt sterke impulser fra Platon og tidligere platonikere, men også fra pythagorerne og stoikerne. Ved sin idélære rettet Platon oppmerksomheten mot at tilværelsen kunne være hierarkisk ordnet og at den høyere verden ikke er tilgjengelig for våre sanser. Innebygget lå her en kritikk av et system av flere guder, polyteisme. Det var også en antagelse om at ekstatiske opplevelser kunne gi mennesker en mulighet for bekrefte guddommen eller det guddommelige ved at det trosser «enhver beskrivelse som bruker vanlige, sansbare ting som målestokk».[6] De religiøse og teologiske aspektene hos Platon sto i sammenheng med mystikk hos pythagorerne, og gjennom de sterke religiøse strømningene i de nærmeste århundrene før og eller Kristus' fødsel fant nyplatonismen sin mening.[6]

Grunnleggerne av retningen var Plotin, og hans lærer Ammonios Sakkas i Alexandria. At de kalles nyplatonikere framfor platonikere er at deres filosofi inneholdt såpass unike tolkninger av Platon at det gjør den til en adskilt filosofi fra hva Platon selv skrev og trodde på.[7] Forløpere til nyplatonismen som Plotin etablerte er jødisk-hellenistiske Filon fra Alexandria som tilpasset jødedommen i henhold til stoiske og platonske elementer og hevdet at Gud er «overrasjonell», og som kan kun bli nådd via «ekstase». Se artikkel Hellenistisk jødedom. De tidligste kristne tenkere ga også impulser, som Justin Martyr og Athenagoras fra Athen, som forsøkte å forbinde platonismen med kristendommen, og kristne gnostikere i Alexandria, særlig Valentinus.

Plotin fremmet forskjellige sinnsstemninger (meditasjon) for å komme i kontakt med det guddommelige og den øverste rangordningen av disse var ekstase («ékstasis»). Som Platon la Plotin vekt på sammenhengen mellom opplevelsene av skjønnhet, kjærlighet og den høyeste guddom. I denne innadvendte verden kan det indre øye se en verden som står over den sansbare. Den høyeste lykke og det sanne gode er for mennesket å bli ett med Gud i ekstase.

Etter den eksplosjonsartede utviklingen i filosofien i tiden fra 500 til 300 f.Kr. stagnerte filosofien, i henhold til Arne Næss,[8] og fikk større preg av religiøse sekter. Interessen for religion og okkultisme fortrengte filosofiske og vitenskapelige interesser. De enkelte vitenskapsgreiner, for eksempel tallteori, geometri, astronomi, medisin, historie, klarte seg en tid, men også de stagnerte etter hvert. Arkimedes kom med glitrende framstøt innen fysikk og matematikk, men løftet ble ikke til en ny inspirasjon for filosofien.[8] Etter Plotin kom de ikke nyskapninger i gresk filosofi, og med Plotin begynte det som skulle prege middelalderens filosofi, forsøket på å skape en syntese av religiøs og filosofisk tenkning hvor Gud var den grunnleggende premiss.

Hellenistiske, religiøse og esoteriske filosofer

Teologisk filosofi[rediger | rediger kilde]

Kristendommen vokste fra å være en liten jødisk sekt i løpet av noen få hundreår til den under keiser Konstantin den store i 325 ble en statsreligion. Da Platons Akademi i Athen ble stengt av keiser Justinian I i 529, markerer dette at antikken som epoke var over.

Med «kristen middelalder» menes at de filosofiske doktriner som ble fremmet av troende kristne var under bevisst kristen innflytelse. Likevel kan man med Arne Næss slå fast at de er filosofer i egen rett ved at de uavhengig av sin kristne tro og teologi gjorde en filosofisk innsats som har hatt betydning for Vestens kulturkrets.[9] De første teologer, forfattere og andre lærde som skrev og utredet sin tro og drev polemikk med likesinnede og hedninger i kristendommens første tid rundt 100-300, kalles for kirkefedrene. En av dem, Tertullianus, var en hedensk filosof før han ble kristen, og deretter ivrig etter å fordømme andre, om enn på filosofisk grunnlag. Origenes var den første som forsøkte å gi kirken en systematiske teologi.

Den fremste av de tidlige kristne filosofene som levde i tiden etter antikken, det vil si senantikken, var uten tvil Augustin av Hippo. Han utviklet en klassisk kristen filosofi, og hele den vestlige tanke ved å skape en syntese av hebraisk og greske tanker. Han tok med seg filosofi fra Platon, nyplatonisme fra Plotin hvor han tok forestillingen om en åndelig verden og en ikkemateriell Gud som ble framstilt som «lys» i en åndelig betydning, og stoismen som han endret i lyset av den himmelske åpenbaring. Han skrev omfattende om mange religiøse og filosofiske tanker, og benyttet som jødiske Filon den allegoriske metode i lesningen av Bibelen.

De nærmeste århundrene etter Augustins død er innen den kristne kulturkrets praktisk talt uten selvstendig filosofisk kultur før det endret seg i høymiddelalderen. Boëthius er dog et unntak, men selv om han antagelig var kristen, var hans siste verk før han ble henrettet i 525, Filosofiens trøst (Consolatio philosophiae), ikke teologisk filosofi, men hans forsøk på å bevare den klassiske, antikke filosofien.

Averroës, utsnitt av et maleri

Boëthius oversettelse av Aristoteles' verk om logikk var den eneste betydelige del av Aristoteles' verker som var tilgjengelig i Europa før inntil 1100-tallet. Mens Vest-Europa gikk inn i «de mørke århundrene» og etter at keiser Justinian hadde stengt den siste filosofiskole, var det mange filosofer som vandret østover og med seg hadde de åpenbart sine bibliotek. Araberne gjorde mer enn å ta vare på antikken og hellenismens filosofi ved at de også gjorde en selvstendig innsats, noe som førte til at islamsk filosofi fikk en sterk posisjon for en tid. Den utviklet seg parallelt med den kristne da Aristoteles og nyplatonismen dannet grunnlaget for både den kristne som muslimske filosofi. På 1100-tallet flyttet det arabiske filosofiske tyngdepunktet fra Asia og Afrika da vilkårene for filosofi ble innskrenket og til mauriske Spania. Herfra utøvde middelalderens muslimske filosofer betydelig innflytelse på kristen skolastikk. Innenfor arabisk filosofi ruver særlig Al-Farabi, Avicenna, og Algazal. I mauriske Spania i middelalderen virket både muslimske Averroës og i den samme miljøet også den jødiske filosofen Maimonides. Jødisk filosofi sto også i samspillet mellom muslimske tanker og hellenistisk filosofi.

Kristne, muslimske og jødiske filosofer og teologer
Tidlig kristne filosofer:
Muslimske filosofer:
Jødiske filosofer:

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel: Middelalderens filosofi
Thomas Aquinas, ca. 1474

Middelalderens filosofi er tradisjonelt delt i to hovedepoker: perioden til det latinske Vesten som ble fulgt av tidlig middelalder og fram til 1200-tallet da klassiske verkene til Aristoteles og Platon ble gjenoppdaget, bevart og kultivert, og den lille gullalder på 1200-, 1300- og 1400-tallet i Vesten som ble vitne til høydepunktet til redningen av antikkens filosofi og litteratur, sammen med arabiske kommentarer og fortolkninger. Det ble generelt gjort betydelig utviklingen innenfor feltene religionsfilosofi, logikk og metafysikk.

Middelalderens filosofi var i stor grad teologisk i vesen. Guds natur og anvendelsen av Aristoteles’ logikk og tanker på hvert område av livet sto sentralt. I utgangspunktet kan den kristne bli forstått, men den ytterste sannhet, Bibelen, var også preget av motsigelser og hendelser som stred mot fornuften og logikken. Skolastikken (fra gresk scholastikos, «å egne sin ledige tid til studier») er betegnelsen på den filosofiske og kristne hovedstrømningen i middelalderen som berørte alle sider av datidens kunnskap og som hadde som mål å utvikle en teologisk vitenskap. Skolastikken forsøkte å forklare alle sannheter i troen i henhold til fornuften. Skolastikkens redskaper var debatt og logikk, samt studiet av Skriften, kirkefedrene og antikkens filosofer som ble kalt for auctores. Hensikten var således å kunne stille opp rasjonelle vedlegg om Gud, verden og skapelsen. Skolastikken var dog aldri kildekritisk; feilaktige slutninger måtte bero på feilaktig argumentering, mens kildene ble sett på som absolutte sannheter.

«Det universelle menneske», illustrasjon fra Hildegards De operatione Dei, 1165

Den tidlige skolastikken (1000–1200) egnet seg først og fremst til logikk, metafysikk og semantikk. Blant de mest framtredende lærde var Anselm av Canterbury og Peter Abelard. Under høymiddelalderen på 1200-tallet hadde skolastikken sin blomstringstid og Aristoteles’ tenkning ble innarbeidet i den kristne teologien og filosofien. Blant de framstående lærde var Albertus Magnus, Thomas Aquinas og Bonaventura. Denne tids fremste fortjeneste var i vitenskapsteoretisk anseende, og forskningsfeltene naturfilosofi og psykologi. 1300-tallet var derimot en nedgangsperiode da kristendommens rolle i større grad ble gransket gjennom nominalismen, det vil si den ontologiske posisjonen at kun ting (partikularia) er reelle, mens allmennbegrepene (universalia) bare eksisterer som menneskeskapte tankekonstrukter. Den engelske fransiskaneren William av Ockham var den fremste lærde innenfor dette feltet.

En pågående interesse var å bevise Guds eksistens ved logikk alene, ikke for å rettferdige sin tro på Gud, for den var selvinnlysende, men for gjøre klassisk filosofi med dens bibelske hedenske opprinnelse respektabelt i en kristen kontekst.

Et tidlig forsøk var det kosmologiske argument, konvensjonelt tilskrevet Thomas Aquinas, som grovt sett var at alt som eksisterer, eksisterer grunnet en årsak. Men siden det ikke kunne være en uendelig kjede av hendelser, eller årsaker, i fortiden da Bibelen framstiller en gitt begynnelse i Skapelsen, må det ha vært en første årsak uten årsak. Denne årsaken er da Gud. Aquinas tilpasset også dette argumentet for å bevise Guds godhet. Alt som har noe godt, og grunnen (årsaken) for hver ting er bedre enn tingen som var årsaken. Derfor er den første årsak den beste mulige ting. Tilsvarende argumenter ble benyttet for å bevise Guds makt og særegenhet.

Bok 7 av Aristoteles' Metafysikken: Ens dicitur multipliciter - ordet 'vesen' er fortolket på mange vis.

Et annet viktig argument for å bevise Guds eksistens var det ontologiske argument, fremmet av Anselm, som grovt sett er som følgende: Gud har alle mulige gode egenskaper. Eksistens er godt, og derfor har Gud det, og derfor eksisterer. Dette argumentet har blitt benyttet i ulike former fra René Descartes og framover. Foruten de nevnte lærde var andre betydningsfull navn John Duns Scotus.

Ondskapens problem: antikkens filosofer hadde spekulert over ondskapens vesen i spørsmålet hvordan kunne en allmektig, allvitende og god Gud skape et system av ting hvor det onde eksisterte?

Problemet med fri vilje: tilsvarende som med det onde var problemet med å forklare guddommelig forhåndskunnskap — Guds kunnskap om alt som vil skje i framtiden — i kombinasjon med vår tro på fri vilje: Hvis Gud vet alt som vil skje, hvordan kan vi da ha fri vilje til å handle?

Renessansens filosofi[rediger | rediger kilde]

«Renessansegeniet» Leonardo da Vincis vitruviske mann viser klart antikkens innflytelse på renessansetenkerne. Basert på spesifikasjonene til Vitruvius' De architectura fra rundt 1500 år tidligere i Leonardos forsøk på tegne den perfekte proporsjonerte mann.
Galileo Galilei viser dogen av Venezia hvordan han skal bruke teleskopet. Freske av Giuseppe Bertini.
Se hovedartikkel: Renessansen og Filosofi på 1500-tallet

Dagens filosofiske historieskrivningen framhever et stort «gap» mellom middelalderen og moderne tenkning. I et historisk perspektiv eksisterer det lang overgangsperiode mellom de teologiske århundrene og de rasjonelle-empiriske debatter som begynte i renessansen, eller tidlig moderne tid som epoken også kalles, og som ledet opp mot opplysningstiden. Foruten billedkunst, musikk, litteratur på nasjonale morsmål framfor latin, og religiøse tanker (protestantisme vs katolisisme) ble filosofien fornyet i stor grad i denne tiden. Renessansen som spredte seg utover Europa fra Italia fremmet både en ny tilbakevending til antikken samtidig som den fremmet nye filosofiske spørsmål som løftet seg uavhengig av den katolske kirke.

De fleste, om ikke alle, filosofer i middelalderen var prester og munker. Filosofer fra tidlig og sen renessanse kom fra en broket og uensartet andel av befolkningen, blant annet retorikere, magikere, astrologer, leger, tidlige empiriske vitenskapsmenn og forskere, poeter, filologer, og lærere. Universitetene var blitt etablert i senmiddelalderen, noe som fremmet både forskning som filosofisk debatt. Tiden gjorde alle disse brokete lærde i stand til å studere menneskelige spørsmål. Studiet av humanae litterae overgikk divinae litterae, og åpnet vegen for moderne skeptisisme og vitenskap. Tidsperioden kjennetegnes særlig av den vitenskapelige revolusjonen. De nedfelte «sannheter» om oppfattelsen av verdensbildet basert på kristne fakta og dogmer, ble erstattet av vitenskapelige metoder og teorier.

Mange av filosofene fra renessansen blir fortsatt lest og husket, skjønt de blir ikke alltid er kategorisert i én enkelt kategori, men spredt utover i moderne filosofi i den grad de passer inn, særlig om de er orientert mot empirisme og rasjonalisme som eksempelvis Galileo Galilei og Machiavelli, eller plassert tilbake i middelalderen, særlig om de var påvirket av esoteriske tradisjoner, som Giovanni Pico della Mirandola, Marsilio Ficino og selv Nikolaus av Cusa og Giordano Bruno. Kun noen få, relativt «uskadelige» filosofer er helt og holdent anerkjent som renessansefilosofer, blant disse er Montaigne, Tommaso Campanella, og Bernardino Telesio.

Renessansen innebar en større vekt på individet. Mange store universiteter og biblioteker ble etablert i denne perioden. Den første masseproduserte boken som ble trykket i Gutenbergs trykkeri på midten av 1400-tallet. Renessansen ble fremmet av en større politisk stabilitet enn tidligere, av økonomisk fremgang, utvidet kontakt med andre kulturer og hang sammen med framveksten av bykulturene. Renessansehumanismen var en sentral intellektuell bevegelse i Europa fra slutten av middelalderen og fram til tidlig moderne tid.

Den tyske historikeren Georg Voigt identifiserte Petrarca som den første renessansehumanist. I henhold til Petrarca var det et behov for å bedre situasjonen ved nøysom studier og etterligning av de store klassiske forfatterne. For både Petrarca og Boccaccio var Cicero den store mester og forbilde. Generelt betydde humanismen at man måtte tilbake til de antikke kildene i alle henseende. Renessansefilosofien faller løselig mellom middelalderen og opplysningstiden, og overlapper reformasjonen og tidlig moderne tid. Blant de særskilte emner er gjenoppdagelsen («renessanse» betyr gjenfødelse) av antikkens sivilisasjon og kultur. Det betydde at Platon kom til heder og verdighet igjen etter at Aristoteles hadde dominert sen middelalderfilosofi. Blant en del renessansefilosofer var det også en interesse for det okkulte og hermetisme, blant dem Mirandola og Johannes Reuchlin.

Den vitenskapelige revolusjon[rediger | rediger kilde]

Månefaser, tegnet av Galilei.
Se hovedartikkel: Den vitenskapelige revolusjonen

Den vitenskapelige revolusjonen er en betegnelse på endringen innen tenkning og i menneskenes verdensbilde i løpet av 1500- og 1600-tallet. Overgangen var så radikal at den gjerne omtales som en revolusjon. Renessansen er blitt betegnet som gjenfødelsen av den antikke kulturen og filosofien, men det var også et brudd med antikk-kristne kunnskapssynet og man begynte å bygge opp en ny vitenskap basert på observasjoner, årsaksforklaringer og matematikk.

Francis Bacon, en foreløper av den britiske empirismen, var en av de første som tydelig så behovet for en vitenskapelig metode for vitenskapelig arbeid og Bacon var en av de første som arbeidet med vitenskapsteori. Bacon er dog kjent for slett vitenskapsmann til tross for sine bidrag til vitenskapsteorien. Galileo Galilei var både praktiker og teoretiker innen vitenskapen, og hans fokus på eksperiment og testing i virkeligheten gjorde til at han sto nærmere dagens vitenskap enn hva Francis Bacons metodelære gjorde.

Astronomien utviklet seg sterkt grunnet blant annet Nikolaus Kopernikus og Giordano Bruno. Istedenfor å ha mennesket og jorden som et selvsagt sentrum i verden, viste det seg at det heliosentriske verdensbildet med solen i sentrum var det riktige. Giordano Bruno, Tycho Brahe og Galileo Galilei ga alle viktige bidrag til dette.

Isaac Newton utviklet den mekaniske og differensialregningen og hans modell for mekanikken kom til å bestå helt fram til Albert Einstein igjen revolusjonerte mekanikken med den generelle relativitetsteorien og den spesielle relativitetsteorien.

Svenske Carl von Linné revolusjonerte biologien, ikke minst botanikken med sitt takonomiske system som gjorde det mulig å ordne arter etter slektskap på et enklere vis.

Tidlig moderne filosofi[rediger | rediger kilde]

Erasmus av Rotterdam oppmuntret til vitenskapelig studier av Bibelens grunnspråk og ga selv ut en gresk utgave av det nye testamente i 1516. Lesningen av grunnteksten var en viktig del av reformasjonen. Ved at man selv lese den hellige teksten, kunne man også selv beslutte hvordan man skulle leve etter den uten å være avhengig av tradisjonens tolkning.

Det er flere måter å inndele den moderne filosofien i perioder. En definisjon er å datere begynnelsen av perioden fra begynnelsen av renessansen. Erasmus av Rotterdam, Michel de Montaigne, Niccolò Machiavelli, Francis Bacon, Giordano Bruno og Galileo Galilei kan karakteriseres som renessansefilosofer i det at de representerer begynnelsen på empirisme og humanisme framfor middelalderens skolastiske tradisjon. De tok alle utgangspunkt i den menneskelige fornuft og forkastet tidligere autoriteter. Kirkens autoriteter slo tilbake, Giordano Bruno ble brent på bålet og senere ble Galileo Galilei fengslet. I de nye nasjonalstatene ble derimot filosofene beskyttet mot kirken.

En annen måte er å datere moderne filosofi fra 1600-tallet hvor systematisk filosofi ble alminnelig. Dette århundrets filosofi er dominert av behovet for å organisere tenkningen på rasjonelle, logiske og innlysende grunner. Dette skyldes blant annet reformasjonen. René Descartes hadde selv deltatt i reformasjonskrigene, og var som filosof opptatt av å nå fram til sikker kunnskap. Man kunne bare forsvare religionen imot skeptisisme og ateisme ved hjelp av fornuften ved å utarbeide et filosofisk system som hadde plass til Gud, og således forene både skolastikken og renessansens mål. Descartes grunnla rasjonalismen og den ble videreført av Malebranche, Spinoza, Leibniz og Wolff. En annen retning spredte seg i England, den britiske empirismen, som ble grunnlagt av John Locke, George Berkeley, franskmannen Condillac og David Hume.

Statue av Blaise Pascal med sine bøker.

Ofte var filosofene også vitenskapsmenn eller omvendt. Således regnes også Blaise Pascal og Isaac Newton som filosofer. I perioden finnes også forløperne til moderne psykologi hos moralistene som La Rochefoucauld og Francis Hutcheson. I England var det en rekke filosofer som arbeidet med politisk filosofi: Edmund Burke grunnla konservatismen og Adam Smith grunnla liberalismen.

1600-tallets filosofi var også perioden for begynnelsen av opplysningstiden. Tenkere som Charles Montesquieu, Condillac, Denis Diderot, Voltaire, Rousseau og Montesquieu stilte opp politiske ideer som var medvirkende for den amerikanske revolusjon og ledet fram til den franske revolusjon: maktens tredeling, menneskerettigheter og adskillelse av kirke og stat. Dette definerer det moderne demokrati. Opplysningsfilosofene var opptatt av å få deres ideer omsatt til det virkelige liv og det skrev derfor tekster som var polemiske, forførende og lett tilgjengelige.

1600-tallets filosofi er dominert av behovet for å organisere filosofien på grunnlag av skeptisisme, rasjonalitet, logikk og aksiomatisk (umiddelbart innlysende), slik som verkene til René Descartes, Blaise Pascal, og Thomas Hobbes. Denne formen for filosofi forsøkte å integrere religiøse trostoppfatninger i et filosofisk rammeverk, og, ofte for å bekjempe ateisme, ved å tilpasse seg ideen om en materiell virkelighet, og dualisme mellom ånd og materie. Den utvidelsen, og reaksjonen, mot dette ble monismen til George Berkeley (idealisme) og Baruch de Spinoza (dobbelaspekt-teorien). Det var i løpet av denne perioden at empirisme ble utviklet som et alternativ til skeptisismen til John Locke, Berkeley og andre. Fra David Hume gikk vegen til Immanuel Kant, som både kulminerte og avsluttet tidlig moderne filosofi da han leverte et ødeleggende angrep på metafysikken som til da hadde blitt regnet som vitenskapens mor.

Descartes' vitenskapelige metode[rediger | rediger kilde]

René Descartes i samtale med Sveriges dronning, Kristina, maleri ved Pierre Louis Dumesnil. Filosofen ble tilkalt til Sverige av dronning Christina. Descartes mente Sverige var et land hvor både mennesker og tanker frøs til is, og han døde i Sverige, antagelig for at han ikke klarte klimaet.

René Descartes var fascinert av matematikkens innlysende og sikre sannheter. Han undret seg om det som ga matematikken dens sikkerhet, var noe som kunne overføres og anvendes på andre kunnskapsområder. Slik laget han grunnlaget for den vitenskapelige metode. Ved å smelte sammen innflytelse fra Bacon og Hobbes skapte han en metodiske filosofisk system som gjør at han betraktes som grunnleggeren av den moderne filosofi. Hvis vi kan finne noen utsagn utenfor matematikken som det ikke er mulig å tvile på, kan vi bruke dem som premisser i en deduktiv argumentasjon, og således må alt det vi kan dedusere logisk fra dem være sant.

Dette vil gi oss det metodiske grunnlaget for en kunnskap vi kan stole hundre prosent på. Men finnes det slike premisser? Eller er det slik, som mange på Descartes' tid hevdet, at det ikke er mulig å ha sikker viten utenfor matematikken og logikken? René Descartes' metode var metodisk tvil. Han tvilte på alt, selv eksistensen av omverden uten for sitt ego (jeg) da denne «viten» stammet fra erfaringen. Det var radikal skeptisisme. Selv sansene kan vi ikke stole på: «Alt hva jeg hittil har ansett for å være det mest sanne og sikre har jeg lært av sansene. Men av og til har jeg erfart at sansene har bedratt meg, og det er klokt å aldri stole fullstendig på den som har narret oss en gang.»

Et annet av hans utsagn var: Cogito, ergo sum,[10] som betyr «Jeg tenker, ergo er jeg». Descartes' fant noe han ikke trengte å tvile på og som han fant med utgangspunkt i metafysikken. Han tenkte uavhengig av alle natursubstanser, og derfor uavhengig av legemet. Dermed kunne eksistensen av Gud og omverden bevises a priori, det vil si fra forstanden alene. Måten som Descartes ville påvise eksistensen av en ekstern virkelighet var fundert i det klare og tydelige ved den absolutt ubetvilende dom om bevissthetens eksistens. Den intuitive fornuftsevne skulle forsvares, hvilket krevde en utelukkelse av hypotesen om den ondskapsfulle demon, noe som ifølge Descartes bare kunne la seg gjøre ved å føre bevis for en allmektig og absolutt god Gud. Beviset for denne Gud er formulert i to argumenter: det ontologiske og det antropologiske gudsbevis. Det viktigste i hans lære er den metodiske tvil som i seg selv fører til universell skeptisisme som hos David Hume, men Descartes mente tankevirksomheten var primære kvaliteter og derfor skapte ekte kunnskap mens sanseerfaringene (farge, smak etc) var sekundære egenskaper som ikke tilhørte de egentlige tingene. I Descartes' dualisme er det åndelige og fysiske atskilt.

Newtons mekanikk[rediger | rediger kilde]

Kopi av Newtons andre teleskop fra 1672.

Isaac Newton var en sentral person innenfor den vitenskapelige revolusjonen. Han var en engelsk matematiker, fysiker, astronom, alkymist, kjemiker, oppfinner, og naturfilosof som er allment betraktet som en av tidenes største forskere og matematikere.

Han utviklet binomialformelen og la fundamentet for differensial- og integralregning gjennom sine bidrag til matematisk analyse. Han brukte også disse regnemetodene i fysikken, og kom fram til nye teorier om gravitasjon, planetbaner og mye annet. Dette gjorde han mange år før G.W. Leibnitz (1646–1716) kom fram til de samme regneprinsippene, men Newton fikk ikke publisert arbeidene sine og holdt dem tilbake i årevis, slik at Leibniz ble den som først publiserte disse teoriene. Newton trodde ikke arbeidet hans var interessant nok.

Hans første hovedverk Philosophiæ naturalis principia mathematica (1687) endret synet på verden. Han la grunnlaget for en verden som kunne forklares utelukkende gjennom matematiske formler. De newtonske bevegelseslover ble godtatt som ubestridelige lover i mekanikken inntil slutten av 1800-tallet. Etter at Albert Einstein (1879–1955) la frem sin relativitetsteori, blir Newtons lover regnet som spesialtilfeller av mer generelle lover. Newtons lover gjelder bare for legemer som beveger seg med liten fart sammenliknet med lysfarten.

Thomas Hobbes[rediger | rediger kilde]

Thomas Hobbe

Den engelske filosofen Thomas Hobbes grunnla en retning innen for politisk filosofi hvor naturtilstand og samfunnskontrakt er sentralt. I sin filosofi fokuserte Hobbes særlig på den politiske statslære. Hans primære utgangspunkt for statsfilosofien var hans menneskesyn.

Han tok utgangpunkt i en naturvitenskapelig forestilling om hva mennesket er, og ikke hvordan det burde være ut fra noens ståsted, slik som i Machiavellis Fyrsten. Hobbes hadde som Machiavelli et pessimistisk menneskesyn. De mente begge at mennesket har egoistiske tilbøyeligheter, det vil si at mennesket er selvinteressert og mest tilbøyelig til at å handle ut fra sine lidenskaper. Her motsatte Han motsatte seg Aristoteles’ tankegang om at mennesket er et Zoon Politikon (et samfunnsvesen), og definerte mennesket som et naturvesen.

Hans mest kjente verk er Leviathan, skrevet i 1651, hvor han blant annet beskrev naturens mekaniske lover som bestemmer alt i naturen, også menneskenes oppførsel. I naturtilstanden, skrev Hobbes, blir hele livet alles krig mot alle («bellum omnium contra omnes»). For å unngå en slik tilstand var det nødvendig å skape en statsmakt, en Leviathan, en suveren, eneveldig hersker, som kan beskytte menneskene mot seg selv. Da den engelske borgerkrigen (1642–1651) brøt ut var Hobbes, som velkjent rojalist, blant de som flyktet til Frankrike.

1700-tallet og opplysningstiden[rediger | rediger kilde]

1700-tallet er overlappende med opplysningstiden, den epoke i Europas historie fra omkring 1690 og til rundt 1800. Begrepet «opplysning» henspiller på at filosofien og naturvitenskapene (astronomi, biologi, fysikk, geologi, og kjemi) utvidet menneskenes viten om verden og brukte hva de fant ut til å sette radikale spørsmålstegn på autoriteter som kongemakt og kirke. Begrepet opplysning alene har siden oldtiden betyd både religiøst og filosofisk klarsyn. Selve begrepet «opplysningstid» stammer fra Immanuel Kants verk Beantwortung der Frage: Was Ist Aufklärung? fra 1784: «Hvis noen spør om vi lever i en opplyst tid vil svaret være, nei, vi lever i opplysningstiden.»[11] I den grad man kan finne et felles tankegods i tiden som kan oppsummeres i et program er det sekularisering, humanisme, kosmopolitisme og frihet.[12]

Opplysningstiden var således i høy grad et produkt av borgerstandens framvekst, og slutten av epoken ble markert av den franske revolusjon. Frankrikes nye forfatning vakte stor sympati blant Europas opplysningsfilosfer, og mange håpet på en stat bygd på tallrike teorier om et bedre samfunn. Men i løpet av få år ble revolusjonen forvandlet til et terrorvelde, og med Napoleon Bonapartes overtagelse av makten var opplysningstidens håp om et nytt og demokratisk samfunn over.

Mange vitenskapelig selskaper og akademier som ble etablert på 1600-tallet, først og fremst engelske Royal Society (1660), men også det franske Académie des sciences (1666). Det danske Videnskabernes Selskab kom til i 1742. Alle bestrebelser på å fremme naturvitenskapen bar frukter i løpet av 1700-tallet. Et av de fremste bedriftene fra opplysningstiden er det franske oppslagsverket Encyclopédie (en forgjenger til blant annet Wikipedia) (17511780), som ble redigert av Diderot og d'Alembert. Den første i Danmark som var preget av opplysningen, og som greide å få utbre sine ideer til et større publikum, var norskfødte Ludvig Holberg fra Bergen. Med verket Morals Kierne eller Introduction til Naturens og Folke-Rettens Kundskab (1716) viste han sin forankring i teorien om naturretten. Holberg var først og fremmest opptatt av filosofien som kjernen til all vitenskap, metoden var den sokratiske.[13] Holberg mente mennesket var et fornuftsvesen, men han sluttet seg ikke til et bestemt rasjonalistisk system.[14]

Ludvig Holberg, malt i 1752 av Johan Roselius.

Den franske opplysningsfilosofen Jean-Jacques Rousseau mente at den europeiske sivilisasjon hadde blitt fordervet og agiterte for at menneskene burde vendte vekk fra dette samfunnet, men ikke for å oppgi den menneskelige kultur og vende tilbake til naturen, men for å bygge opp et nytt samfunn basert på prinsipper som ufordervete mennesker. Voltaire var tidlig kritiker av de bestående samfunnsforhold. I 1717 ble han satt i Bastillen for et skrift mod enevelde. Det var først i eksil i England 1726-1729 at han koblet kritikken sammen med naturvitenskapen.

Inngangen til dagens bygning hvor Royal Society holder til.

I England var det særlig empirismen som ga det største bidraget til opplysningstidens tanker. Empiristene hevdet at sansene og fornuften skapte menneskenes virkelighet i motsetningen til rasjonalistene som nesten utelukkende framhevet fornuften på bekostning av sansene. Det var Immanuel Kant som hadde klassifiserte sine forgjengere og samtidens filosofi i to retninger: rasjonalister og empirister.[15] Den engelske empirisme hang sammen med utviklingen av den vitenskapelige metode som Francis Bacon var drivkraften til. Senere kunne vitenskapsmenn som Robert Boyle og Isaac Newton bevise dette aspektet med de vitenskapelige resultatene av deres forskning.

De tyske opplysningstanker utviklet seg markant forskjellig fra den franske og britiske. Isteden for framkomsten av en radikal samfunnsomveltende filosofi ble det utviklet en åndsretning som innarbeidet mange av opplysningstidens tanker i et samfunn i samarbeid med statsmakten og kirken. Christian Wolffs filosofiske system besto av kristen rasjonalisme ut fra Leibnizs ideer om et kompromiss mellom vitenskap og teologi. I utforskningen av metafysikken og den kristne åpenbaring fant Wolff en samklang, noe andre opplysningsfilosofer mente var ikke kompatibelt. Nettopp i naturvitenskapen ble det mirakuløse enda mer overbevisende ettersom det oversteg den menneskelige fornuft. Gotthold Lessing var langt mer radikal, og om han forble kristen, var det en religiøs overbevisning som var hans egen og hvor han fraskrev troen på det overnaturlige og fremmet religiøs toleranse. Den fremste tyske filosof var dog Immanuel Kant som i Kritikk av den rene fornuft (1781) stilte opp sitt erkjennelsesteoretiske system som framhevet forstandens transcendentale logikk som motsvar til den engelske empirisme. Med sitt kategoriske imperativ formulerte Kant en religionsfri etikk basert på moralregler uten å ende i David Humes skeptisisme.

David Hume[rediger | rediger kilde]

David Hume.

Det var David Hume som utviklet Lockes empirisme til dens logiske konklusjon. Han var den første filosofen i moderne tid som formulerte en ekstrem naturalistisk og radikal filosofi, hvor han blant annet forkastet den tradisjonelle tanke at menneskenes bevissthet var miniversjoner av den guddommelige bevissthet. Humes hovedinteresse var en vitenskap om mennesket.

Hume godtok det grunnleggende prinsipp i Lockes lære om sansningene, men hans egen terminologi er noe annerledes. Han snakker om «inntrykk» og «ideer» som innholdet i våre fornemmelser, noe som går på tvers av Lockes inndeling i sansningsideer og refleksjonsideer. Hos Hume kan et inntrykk komme fra både sanseerfaring og fra virksomheter som eksempelvis hukommelse. Inntrykkene sies å frambringe ideer som da skiller seg fra sanseerfaringen ved at de ikke har samme grad av livlighet ettersom ideene bare er bleke kopier av inntrykkene som på et eller annet tidspunkt må ha gått forut sanseerfaringen.

Statue av David Hume i Edinburgh, Skottland, framstilt som en antikk tenker.

For Hume er det å tenke er å tenke med bilder, og til sammen kalles disse for erfaringer, enten de er sanninger eller forestillinger, men han mener det er mulig å oppløse en sammensatt erfaring i de enkelte inntrykk som utgjør dem. Logisk sett er det som ikke kan forestilles, kan heller ikke erfares. Erfaringen består således av en rekkefølge av fornemmelser, men bortsett fra denne rekkefølge fornemmes aldri noen forbindelse mellom våre persepsjoner. I dette ligger den grunnleggende forskjellen mellom Descartes' rasjonalisme og Lockes empirisme.[16]

Den første boken hvor Hume diskuterte etikk er i Avhandlingen om den menneskelige naturen[17] Hans etiske teori er deskriptiv på det vis at heller beskriver hvordan vi faktisk gjør moralske bedømmelser framfor å snakke om hvordan vi bør handle. Hele teorien bygger på hans syn at alle mentalt friske mennesker har evnen til sympati. I Humes mening er sympati bortimot evnen til å forstå andre menneskers lykke og smerte, hvilket moralen har som forutsetning. Han mente, i motsetning til blant andre Aristoteles og Platon, at moralen ikke er basert på fornuften, men på følelser.[18]

David Humes filosofi, i opplysningstidens ånd, vakte stor gjenklang i samtiden, og den vekte opp Immanuel Kant, i hans egne ord, fra hans «dogmatiske slummer», en oppvåkning som kom til å innlede en av de merkeligste filosofiske innsatser gjennom tidene. Locke hadde tatt på seg oppgaven å bringe på rene rekkevidden av våre tanker og meninger. Hume mente at menneskene danner vaner som får oss til å se tingene som er nært tilknyttet. Ved å lese Hume og opphøye hans vaner til fornuftsprinsipper kvittet Kant seg med Humes problem for hvordan vi skal framstille relasjonene. Isteden for som Hume å forklare erfaringen ved hjelp av erfaringen, forklarte Kant erfaringen ved hjelp av våre begreper. «Kants teori er vanskelig, innviklet og ofte problematisk,» innrømmet Bertrand Russell,[19] men Kant fikk en stor konsekvens på all senere filosofi.

Immanuel Kant[rediger | rediger kilde]

Immanuel Kant.

Immanuel Kants innflytelse på filosofien har vært enorm, og hans verker leses og kommenteres fortsatt flittig, ikke bare som historiske kuriositeter, men som viktige gjennomganger av relevante problemstillinger i forhold til menneskets tenkning. Hans to største verker er Kritikk av den rene fornuft og Kritikk av den praktiske fornuft. De to mindre bøkene Prolegomena og Grunnleggelse av moralens metafysikk giver en lettere innføring.

Et av Kants erkjennelsesteoretiske hovedsynspunkter var at erkjennelsen ikke rettet seg etter objektene, men at objektene rettet seg etter erkjennelsen. Mennesket er altså ikke bare en passiv mottaker av sanseinntrykk, en tabula rasa, men erkjenner verden med både sansene og fornuften. En måte å si det på er: vi ser verden som fenomener, altså som det er gitt for oss [Ding für uns] hvorimot verden i seg selv [Ding an sich] vil være uerkjent for oss.

Immanuel Kant

Tingene i seg selv [Ding an sich] er virkeligheden i seg selv, som den er utenfor vår erkjennelse, og altså uerkjennelig, da vi ikke kan erkjenne utenfor vår erkjennelse. For oss mennesker er der kun tingene for os, det vil si den måte tingene i seg selv framtreder for oss. Den fysiske virkelighet framtreder for oss i tid og rom, det vil si igjennom et medium (våre erkjennelsesformer). Tid og rom kaller Kant for a priori anskuelsesformer. A priori, er det vi ved forut for erfaringen. Motsatt arbeider Kant også med begrepet a posteriori, som er det man ved ut fra erfaringen. Både matematiske setninger og tid-rom begrepene er a priori gyldige for enhver erfaring, men dypest sett utgjør de kun formen for våre erfaringer.

Hvor Kant isolerte sansningen i den transcendentale estetikk for å gjøre en undersøkelse av den, isolerer han forstanden i den transcendentale logikk for at kunne fremheve den del av erkjennelsens tenkning som utelukkende har sin grunn i forstanden. I den transcendentale analyse, som er den første avdeling i den transcendentale logikk i Kritikk av den rene fornuft, skriver han at for at noe kan være erkjent må man kunne si noe om det.[20] Man må med andre kunne felle en dom om det, for eksempelvis «himmelen er blå», uten det kan det ikke være tale om erkjennelse da ingen uten disse begrepene kunne se det som en blå himmel. Vi erkjenner gjennom begreper, og Kant forsøkte å finne fram til dem som er nødvendige betingelser for overhode å kunne felle dommer. Hvor han i den transcendentale estetikk fant de nødvendige betingelser for å kunne se, så undersøker han i den transcendentale analyse å finne de nødvendige betingelser for å kunne erkjenne. Hermed stilte han opp forstandens funksjoner samt de tolv forstandskategorier, muligens den mest kritiserte del av hans filosofi.

I den transcendentale dialektikk forsøkte Kant å finne fram til de tidspunkter hvor vi bruker vår erkjennelse på måter vi ikke har rett til, det vil si hvor vi overskrider hva vår erkjennelse er i stand til. Han kalte disse for transcendentale illusjoner og mente at de var en uunngåelig del av menneskesinnet da vi alltid vil forsøke å overskride grensene for vår egen erkjennelse.

Moderne tid: 1800-tallet[rediger | rediger kilde]

Coalbrookdale om natten, Philipp Jakob Loutherbourg d.y., 1801.
Industrialisering, Herman Heyenbrock, ca. 1890.

Tidlig på 1800-tallet fremmet Jeremy Bentham og John Stuart Mill ideen at handlinger er riktige så lenge de fremmet lykke og lykke alene. Århundrets filosofi grep fant de radikale forestillingene om selvorganisering og indre orden fra Johann Wolfgang von Goethes og Immanuel Kants metafysikk, og gikk videre med å skape en lang utdyping på spenningen mellom systematisering og organisk utvikling. Fremst var arbeidet til tyske Hegel hvis verker som Åndens fenomenologi (Phänomenologie des Geistes, 1807) og Logikkens vitenskap (Wissenschaft der Logik, 1812-1816) skapte et dialektisk rammeverk for disponeringen av kunnskapen. 1800-tallet kom også til å omfatte Arthur Schopenhauers viljens negasjon.

Charles Darwin, foto 1881.
Karl Marx

På 1800-tallet hadde filosofene fra opplysningstiden begynt å få en dramatisk effekt, milepælene fra verkene til filosofer som Immanuel Kant og Jean-Jacques Rousseau hadde påvirket en ny generasjon med tenkere. På slutten av 1700-tallet begynte en ny litterær bevegelse kjent som romantikken, da det ble reist spørsmål omkring det irrasjonelle ved mennesket, og som anerkjente sterke følelser som en autentisk kilde til estetiske opplevelser og framhevet slike følelser som angst, skrekk og ærefrykt. De nøkkelideene som satte i gang slik endringer var evolusjonen, postulert av Johann Wolfgang von Goethe, Erasmus Darwin, og særlig Charles Darwin, og Adam Smiths lære om det frie marked. Presset for egalitarisme, og raskere endringer, kulminerte i en periode med sosiale revolusjoner og uro, og som også endret filosofien. Industrialismen, sosial uro, økonomisk vekst, en dannet borgerklasse var også grobunn for samfunnsfilosofi som ulike utopiske sosialistiske tanker, blant annet anarkismen, og Karl Marx' marxisme, som lånte grunnlag fra Hegels dialektisk materialisme.

1800-tallet så også utviklingen i vitenskapen som kom fra og deretter utfordret filosofien: hovedsakelig arbeidet til Charles Darwin som var basert på tanken om en organisk selvregulering som hadde gjenklang fra filosofer som Adam Smith, men som på fundamentalt vis endret de etablerte oppfatningene. Den danske filosofen Søren Kierkegaard tok filosofien til en ny retning ved å fokusere mindre på de abstrakte konsepter og mer på hva det betydde å være et eksisterende individ. Hans tekster førte til en drivkraft for mange 1900-tallets filosofiske bevegelser, blant annet eksistensialismen. En del av denne retningen var tyske Friedrich Nietzsche, som forsøkte å underminere samfunnets tradisjonelle moralske verdier ved å avsløre dets grunnlag. De amerikanske filosofene Charles Sanders Peirce og William James utviklet den pragmatiske filosofi på slutten av århundret.

Historiesyn[rediger | rediger kilde]

1800-tallet endret noen filosofer synet på historietolkning. Tidligere hadde man sett historiske hendelser i forhold til forholdene under analysetidspunktet, mens man startet å se på historien i en større kontekst og gjennom de aktuelle forholdene og normene under hendelsenes tidspunkt. Historiefaget ble profesjonalisert. I følge Historismen hadde enhver tidsepoke sin egenart. Dersom en fortiden skulle forstås, måtte en forsøke å undersøke tidsepoken så fordomsfritt som mulig. Dette skulle skje ved å forsøke å skille ut hva som var sant fra hva som var usant i primærkilder. Målet var å rekonstruere «hva som faktisk skjedde», ikke å moralisere over fortidens dumskap som ofte var motivet under Opplysningstiden. Historiefilosofene Herder og Hegel var viktige i denne utviklingen.

Herder[rediger | rediger kilde]

Johann Gottfried von Herder var en tysk dikter, filosof og teolog som ønsket å formulere en filosofi som ivaretok alt det unike ved kulturer. Han ble forløper for den såkalte historismen, som innebar at man ikke kunne se historien når man selv var midt i den. Det vil si hans ideer var en forløper til at alt måtte settes inn i en kontekst for at å se den hele sannheten.

Individet er ikke noen ensom øy, men en del av en større helhet. Med dette mener han at mennesket er hva det uttrykker seg.

Hegel[rediger | rediger kilde]

Den tyske filosofen Georg Wilhelm Friedrich Hegel formulerte en system for historisk og ekspressiv forståelse av mennesket. Georg Wilhelm Friedrich Hegel var av en litt mer metafysisk art en Herders. Hegel mente nøkkelen til å forstå verden var gjennom hans system som han kalte dialektikk. Dette innebar at man dannet er dialektisk forståelse av verden gjennom teser som måtte sees opp mot antiteser. Om man kunne se begge disse motpartene kunne man komme opp på et nytt nivå i forståelse, syntese. Finner man så en antitese til denne syntesen, kan man komme enda nærmere sannheten i en nye syntese.

Evolusjon[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel: Evolusjonsteori

Evolusjonsteorien betegner den forklaringen på evolusjon som går tilbake på Charles Darwins teorier. Evolusjonsteorien er evolusjonsbiologers rådende forklaring på hvordan evolusjon – utvikling og endring av arter – foregår. Dagens evolusjonsteori er såkalt nydarwinistisk, det vil si basert på Darwins teorier, men komplettert med beslektet og nyere forskning som ikke var kjent for Darwin.

I dag er den darwinistiske evolusjonsteorien med visse modifikasjoner (se nydarwinisme) bredt akseptert blant fagfolk. Darwinismens startskudd var utgivelsen av Darwins bok Artenes opprinnelse i 1859. I dette verket argumenterte Darwin grundig og kritisk for et syn på evolusjon som fortsatt gjelder i dag. Dette skapte mange spørsmål i forhold til samtidens syn på mennesket og historie.

Det kom i sterk kontrast til kirkens tro. Ut fra dette utviklet det seg to syn om opprinnelsen og menneskenes utvikling. Kreasjonisme som støtter kirkens teorier om Gud som skapte verden og Darwinisme som omfattet Darwins teori.

Utilitarismen[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel: Utilitarisme

Utilitarismen er en vitenskap som prøver å formulere etiske og sosiale problemstillinger på en slik måte at det tilfredsstiller empiriske krav. Det var en vitenskap som sprang ut av forsøkene på å reformere samfunnet på 1800 tallet.

I utilitarismen skulle man se handlinger utfra deres konsekvenser, ikke som følge av en nåværende etikk. Det var en konsekvensetikk. Det vil si at om man skulle dømme en drapsmann, måtte det være på grunn av konsekvensene av drapet han gjorde, ikke av den direkte handlingen.

Kunstsyn[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1800 tallet endrer kunstsynet seg. Man tok et oppgjør med klassiske idealer for tema og formgivning. Den nye kunsten ble sett på som et uttrykk for kunstnerens egen tid, og fremsto dermed som et oppgjør med tidligere måter å oppfatte virkeligheten på. Dette kalles ofte modernismen. Modernismen begynte å ta form sent på 1800-tallet, og ofte får for eksempel Picassos maleri «Pikene fra Avignon» fra 1907 markere begynnelsen på epoken. Begrepet er nokså svevende og udefinerbart, og er blitt revurdert med jevne mellomrom siden det ble tatt i bruk. Det var et opprør mot de etablerte sannhetene om at kunst måtte være laget av akademiske utdannende og estetisk vakkert. Modernistene mente kunsten de fine, så vel som det vondt, stygge eller umoralske.

Positivisme[rediger | rediger kilde]

Vitenskapelig metode fikk et nytt oppsving på 1800-tallet. Bare vitenskapen kunne frembringe ny kunnskap. Representanter for positivismen var Auguste Comte i Frankrike, John Stuart Mill i England og Marx i Tyskland.

Den hypotetisk-deduktive metode er en teori som omhandler hvordan man burde forholde seg til vitenskapelige teorier. Denne teorien erstattet etter hvert den aksiomatisk deduktive metoden. Den går kort ut på at vitenskap skal lages gjennom hypoteser som blir testet ut i praksis. Hypotetisk-deduktive metode er et vitenskapsideal – et ideal på hvordan vitenskapelig forskning burde foregå. Det burde skje gjennom at forskere setter opp hypoteser på hvordan de kan se en teoretisk sammenheng med spørsmål og løsning. Dette skal så settes på prøve gjennom en mengde tester og forsøk og skal under alle forhold være klar for å erstattes om en mer korrekt modell kommer på banen. Den hypotetisk-deduktive metode er empirisk

1900-tallet og vår tid[rediger | rediger kilde]

1900-tallet opplevde to verdenskriger og plasserte et menneske på månen. Innenfor disse ytterpunktene oppholdt samtidsfilosofien seg ved en rekke av konflikter innenfor den filosofiske diskurs over kunnskapens basis hvor klassiske autoriteter veltet overende, og ny sosial, økonomisk, vitenskapelig og logiske problemer. 1900-tallets filosofi var utsatt for en rekke forsøk på reformere og bevare, og til å endre eller fjerne eldre kunnskapssystemer. Sentral filosofer var blant annet Ludwig Wittgenstein, Martin Heidegger, Bertrand Russell, Jean-Paul Sartre, og Edmund Husserl.

Epistemologi (erkjennelsesteori), teorien om kunnskap og erkjennelse, og dens grunnlag opptok enkelte filosofene, særlig Heidegger, Russell, Karl Popper, og Claude Lévi-Strauss. Fenomenologi, studiet av fenomener og hvordan de fremtrer for oss fra et perspektiv av førsteperson, som hovedsakelig knyttes til Edmund Husserls filosofi og metode, understøttet også eksistensialisme (Sartre, Maurice Merleau-Ponty, Albert Camus), og til sist poststrukturalisme (Gilles Deleuze, Jean-François Lyotard, Michel Foucault, Jacques Derrida). Pragmatistske Richard Rorty har argumentert at disse og andre filosofiske retninger på 1900-tallet, inkludert hans egen, delte en motstand til den klassiske filosofiske dualisme som både var anti-essensialistisk og anti-metafysisk[21]

Jean-Paul Sartre
Oppskytningen av Apollo 11 den 16. juli 1969.
Slavoj Žižek

Det psykoanalytiske arbeidet til Sigmund Freud, og siden Jacques Lacan, Julia Kristeva, og andre har også hatt betydelig innflytelse på samtidens filosofi. Freudiansk personlighetsteori, en topografisk modell, deler personligheten inn i Id (det'et- driftene), Ego (jeg'et), og Superego (samvittigheten). Herfra kommer begrepet det underbevisste i motsetning til det ubevisste.

Den teoretiske fysikeren Albert Einstein, som ble tildelt Nobelprisen i fysikk i 1921 for sin beskrivelse av den fotoelektriske effekt, var overbevist om kausalitet og determinisme og tilhenger av Spinozas filosofi og mente at kvantemekanikken var ufullstendig. Einstein sto for banebrytende vitenskapelig produksjon, især som grunnleggeren av den generelle relativitetsteorien og den spesielle relativitetsteorien som førte blant annet til en radikal endring av den newtonske oppfatningen om absolutt tid og rom.

Et notabelt fenomen med den siste halvdelen av århundret var framgangen til forfattere av enklere populærfilosofi, som Ayn Rand, som forfektet systemer som fikk innflytelse blant særlig engelskspråklige lesere til tross for disse forfatternes isolasjon fra den akademiske filosofien. Omvendt var det en del filosofer som forsøkte å definere og rehabilitere eldre filosofiske tradisjoner. Mest kjent var Hans-Georg Gadamer og Alasdair MacIntyre som begge, enskjønt på ulikt vis, gjenoppfrisket tradisjonen fra Aristoteles.

Filosofien fra nåværende århundre er vanskelig å klargjøre grunnet at det har gått for få år. Et antall filosofer fra 1900-tallet har etablert seg som de tidlige stemmene for 2000-tallet, blant disse er Noam Chomsky, Saul Kripke og Jürgen Habermas. Den eldre konflikten mellom filosofiretninger som Kontinental filosofi og analytisk filosofi har forblitt eksisterende, til tross for økende tvil om skillets gyldighet eller nytte. En rekke nye emner har kommet fram i analytisk filosofi, orienterte seg mer mot den samtidige diskurs innenfor etikken. Nye undersøkelser vurderer eksempelvis de etiske implikasjonene av nye media og utvekslingen av informasjon. Slike utviklinger har tent interesse for teknologi- og vitenskapsfilosofi. Det har skjedd en økende entusiasme for meget spesialiserte områder for vitenskapsfilosofien, som i den bayesiske epistemologiske skolen.

I den samtidige kontinentale filosofi har et antall utviklinger skjedd. Feltet innenfor postkolonialstiske teori, fremmet av kritiske teoretikere sent 1900-tall som Gayatri Chakravorty Spivak og Homi K. Bhabha, som har funnet sin veg inn i arbeidet til mer ortodokse filosofer som Peter Hallward. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek har forblitt populær både i akademia som utenfor, ved å sammenføye tenkningen fra Lacan, Hegel og Althusser i diskusjonene om populærkultur og politikk. Žižek er også involvert i det samtidige fremstøt til å gå hinsides 1900-tallets postmodernisme og lingvistiske vending. De fremste bidragsytere til denne bevegelsen er den franske mangekyndige Alain Badiou og de som er klassifisert under samlebegrepet spekulative realister som Quentin Meillassoux og Ray Brassier.

Nina Karin Monsen taler ved utdelingen av Fritt Ord-prisen i 2009

Norsk filosofi er ubetydelig i den store sammenhengen, men en del av de norske filosofene på 1900-tallet hadde en viss betydning. Arne Næss, som ble professor i filosofi 27 år gammel, karakteriseres som dypøkologiens far og grunnlegger, en retning som tok et mer radikalt syn på økologien ved å hevde at alt liv har en verdi, ikke bare utelukkende i den grad den nytte som den har for menneskene. En like karismatisk filosof som Næss, og som også var fjellklatrer, er Peter Wessel Zapffe. Gjennom den filosofiske avhandling Om det tragiske (1941) kom en ekstrem pessimisme til uttrykk. Zapffes teori er at mennesket har overutviklede evner (forståelse og selvinnsikt) i forhold til de omstendighetene det lever under og derfor ikke passer inn i naturen.

Jon Hellesnes har blitt karakterisert som en «uvanlig aktør på norske intellektuelle scenen» ved at han i motsetningen til andre fagfilosofer har vandret mellom ulike sjangrer, og med vilje til å forene uforenelige filosofier, som analytisk filosofi og fenomenologi.[22] Her var han påvirket av Hans Skjervheim, som selv var særlig opptatt av forholdet mellom samfunnsvitenskapene og naturvitenskapene.[23] Også nevnes kan Harald Grimen, som interesserte seg særlig for tillit og mistillit, rasjonell uenighet i filosofi og vitenskap. I nyere norsk filosofi har moralisten og den konservative samfunnsdebattanten Nina Karin Monsen hevdet seg som en representant for personalismen.

Virkelighetsfjern samfunnsfilosofi[rediger | rediger kilde]

Enkelte filosofer hevdet at filosofien var blitt mer og mer abstrakt og virkelighetsfjern. Pragmatismen betraktet tenkning som noe man må gjøre for å kunne handle. Filosofi skulle være praktisk og reell. Charles Sanders Peirce laget teorier rundt forståelsen av budskap. Peirce hører ved siden av William James og John Dewey til de toneangivende tenkerne innen pragmatismen; i tillegg regnes han som grunnleggeren av den moderne semiotikken.

Funksjonalisme (latin fungi, utføre, fullføre) som filosofisk begrep er knyttet til Hilary Putnams bevissthetsfilosofiske teori om nervesystemets funksjoner i forhold til bevissthetstilstander. Disse er å forstå som dataprogrammer. En bevissthetstilstand er derfor ikke identisk med noen hjernetilstand, men med en del av det «programmet» hjerneaktiviteten setter oss i stand til å utføre.

Relativitet[rediger | rediger kilde]

Inntil slutten av 1800-tallet fungerte Newtons fysikk som et vedtatt sannhet. På 1900-tallet ble det utviklet teorier som kvantefysikk og relativitetsteori. Disse bryter med dette Newtons fysikk. Slike teorier illustrerer hvordan matematikk og erfaring spiller sammen i utforskningen av naturen.

Den spesielle relativitetsteorien ble fremsatt av Albert Einstein i 1905 i artikkelen «Zur Elektrodynamik bewegter Körper». Denne teorien var en modifikasjon av klassisk mekanikk og førte blant annet til en radikal endring av den newtonske oppfatningen om absolutt tid og rom. Dette lagde mange nye tanker innen filosofi.

Albert Einstein hadde med denne teorien brukt teoretisk matematikk på en måte slik at den kan brukes praktisk. Denne radikale teorien har endret filosofiens syn på verden. I følge Einstein og relativitetsteorien kan alle gjenstander og enheter i verden regnes om til ren energi. Dette lager et hull i de humanistiske tankene.

Samlet innebærer relativitetsteorien og kvantefysikken en radikal revisjon av newtoniansk fysikk. Man kan se på det som et eksempel på en ny vitenskapelig revolusjon.

De små kvanter[rediger | rediger kilde]

I etterkant av relativitetsteorien fant man også noen spesielle teoretiske prinsipper som endrer litt av synet på verden. Kvanteteorien kan i all enkelhet sies å være teorien om materiens og strålingens dualitet, der dualitet henspiller på at materien har både partikkel- og bølgenatur, og at det samme gjelder for stråling. Den påstår altså at alt kan være stråling.

Vitenskapsforståelse[rediger | rediger kilde]

Induktivismen[rediger | rediger kilde]

Induktivismen hevder at vitenskapen er basert på induktive slutninger som gjør at man kan slutte fra observerte enkelttilfeller til hva som gjelder generelt. Blant annet empiristen John Stuart Mill forsøkte å beskrive slike induktive slutninger i større detalj.

Det er etter hvert alminnelig akseptert at induktivismen ikke gir en tilfredsstillende redegjørelse for vitenskapelig metode. Et alternativ er å hevde at det sentrale metodiske elementet i den nye naturvitenskapen er den hypotetisk-deduktive metoden. Man sier også at den nye naturvitenskapen representerer et hypotetisk-deduktivt vitenskapsideal.

Karl Popper hypotetisk-deduktive metode[rediger | rediger kilde]

Karl Popper var en forkjemper for hypotetisk-deduktive metode, men hadde en litt spesiell teori på hva det gikk ut på. Han kaller filosofien sin for kritisk rasjonalisme. Popper mener vitenskapen ikke skrider fremover ved at man finner opp nye teorier som etablereres en gang for alle, men ved at bedre teorier erstatter gamle som viser seg å være feilaktige. Han syntes det var viktig å bekjempe det han kalte for pseudovitenskap (falsk vitenskap). Det vil si teorier som tilsynelatende virker logisk riktig, men som ikke er det. Marxisme og psykoanalyse er eksempler på pseudovitenskap i følge Popper. Videre mener han det er umulig å bekrefte en teori eller modell en gang for alle, men at det er viktig å fortsette å prøve å avkrefte den gjennom det han kaller for falsifikasjonisme.

Det som kjennetegner en god teori, er at den stikker seg ut og kan bli forsøkt avkreftet fra mange vinkler. Slike teorier kan, om de gjenstår etter avkreftningen bli temmelig riktige, men aldri så riktige at de ikke kan erstattes av en ny teori.

Thomas Kuhns paradigmer[rediger | rediger kilde]

Thomas Kuhn la mer vekt på hvordan vitenskapene virkelig utviklet seg istedenfor hvordan de burde utvikle seg. Han mener det er bare slik man kan få et realistisk bilde av hva vitenskap virkelig er. Man burde seg vitenskap gjennom utviklingen av paradigmer. Paradigmer er grunnleggende teoretiske og metodiske forutsetninger som et forskerfellesskap tar for gitt og som det ikke kan settes spørsmål ved. Slike paradigmer er for eksempel Newtons bevegelseslover. Utfra hans lover kan man trekke mange konklusjoner, helt til de overgår til et nytt paradigme som Einsteins relativitet.

Overgangen mellom paradigmer kan være vanskelig, grunnet sosiale motsetninger i samfunnet. Det mest kjente eksemplet på dette er Semmelweis.

Tilhengere av forskjellige paradigmer kan oppfatte verden veldig ulikt, ettersom de har ulike grunnoppfatninger og man kan nesten si de bor i forskjellige deler av verden.

Referanse[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anvendelsen av aristotelisk logikk forutsetter at studenten husker et ganske stort sett med syllogismer. Huskeprosessen forutsatte diagrammer, eller å lære nøkkelsekvenser hvor den første bokstaven av hvert ord minnet studenten om navnene for syllogismene. Hver syllogisme hadde et navn, eksempelvis «Modus Ponens» hadde formen «Om A er sann, da er B sann. A er sann, derfor er B sann.» De fleste logikkstudenter på universitet pugger utenat Aristoteles’ 19 syllogismer med to subjekter, noe som gjør det mulig for dem å validere en forbindelse mellom subjekt og objekt.
  2. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 204
  3. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 236
  4. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 248
  5. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 248-249
  6. ^ a b Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 257
  7. ^ Plotinus, Stanford Encyclopedia of Philosophy 2008
  8. ^ a b Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 267
  9. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 269
  10. ^ Principia Philosophiae, første del, § 7
  11. ^ Gay, Peter (2003): The Enlightenment – An Interpretation. Volume 1: The Rise of Modern Paganism, W.W, Norton & Company. ISBN 0-393-31302-6. s. 20.
  12. ^ Gay, Peter (1995): The Enlightenment, s. 3
  13. ^ Koch, Carl Henrik (1983): Den europæiske filosofis historie bind 3 – Fra reformationen til oplysningstiden, Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck. ISBN 87-17-05100-2. s. 213
  14. ^ Koch, Carl Henrik (2003): Den europæiske filosofis historie, s. 219
  15. ^ Historical Background of Kant
  16. ^ Russell, Bertrand (1961): Vestens Visdom, Tiden Norsk Forlag. Engelsk utgave London 1959: Wisdom of the West. ss. 225-226
  17. ^ A Treatise of Human Nature (1739–1740)
  18. ^ Hans formulering har blitt berømt: «Reason is and ought only to be, the slave of the passions».
  19. ^ Russell, Bertrand (1961): Vestens Visdom, side 239
  20. ^ Kritikk av den rene fornuft; Anden del, første avdeling, første kapitel; Begrepenes analyse: «Vi kan redusere all forstandsaktivitet til det å felle dommer.»
  21. ^ Rorty, Richard (1999): Philosophy and Social Hope. Penguin, ss. 47-48.
  22. ^ Måseide, Atle og Sørbø, Jan Inge: «Ein norsk Aristoteles. Essayisten og antidogmatikaren Jon Hellesnes», Prosa 04/2009
  23. ^ «Hans Skjervheims rolle i norsk utdanningshistorie», Tormod Kinnes

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Artz, Frederick B. (1980): The Mind of the Middle Ages, University of Chicago Press, Chicago
  • Bjelke, Johan Fredrik; Dege, Jan Thormod (1970): Den europeiske filosofi. Johan Fredrik Bjelkes forelesninger, Universitetsforlaget, Oslo
  • Dybvig, Dagfinn Døhl; Dybvi, Magne; Ørdal, Stina Langlo (Illustratør) (2001): Det tenkende mennesket : filosofi- og vitenskapshistorie med vitenskapsteori, ISBN: 9788251918640
  • Gundersen, Jan B. (1988): Den lille filosofihistorien, Aventura, Oslo
  • Gaarder, Jostein (1994): Sofies verden: Roman om filosofiens historie, Aschehoug, Oslo
  • Jones, W.T. (1975): A History of Western Philosophy, 5 bind, Harcourt Brace Jovanovich, New York
  • Moen, Kristian (1969): Verdenshistorien inntil 1815, Aschehoug, Oslo
  • Nordby, Klaus A.: From Kant to Kandinsky: The Development of Modern Esthetics (Upublisert)
  • Næss, Arne (1976): Filosofiens historie, 2 bind, Universitetsforlaget, Oslo
  • Peikoff, Leonard (1983): The Ominous Parallels, New American Library, New York
  • Russell, Bertrand (1961): Vestens Visdom, Tiden Norsk Forlag. Engelsk utgave London 1959: Wisdom of the West.
  • Windelband, Wilhelm (1979): A History of Philosopy, Greenwood Press, Westport

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]