Michel Foucault

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Paul-Michel Foucault (født 15. oktober 1926, død 26. juni 1984) var en fransk filosof og idehistoriker. Han har hatt innflytelse innenfor flere fagfelt, fra sosiologi og sosialantropologi via kulturhistorie til litteraturvitenskap. Foucault tok doktorgraden i 1961 på avhandlingen Galskapens historie i opplysningens tidsalder, og arbeidet som professor i «Tankesystemenes historie» på Collège de France i Paris fra 1970 til sin død i 1984.

Liv[rediger | rediger kilde]

Foucault ble født i Poitiers, i en borgerlig familie. Faren Paul var lege. Michel gikk etter hvert bort fra å bruke navnet Paul, i et ønske om å distansere seg fra faren. Oppveksten var preget av depresjoner og selvmordsforsøk. Etter skoleår med varierende suksess begynte han i 1946 på École Normale Supérieure. Her studerte han psykologi og filosofi, blant annet under Louis Althusser. I noen år tidlig på 1950-tallet var Foucault medlem av det franske kommunistpartiet. Hans første akademiske stilling var som undervisningsassistent ved universitet i Lille, hvor han underviste i psykologi (1953 – 1954). I 1954 utga han sin første bok Maladie mentale et personnalité (dansk utgave: Sindssygdom og psykologi, 1971), en bok han senere kom til å ta en viss avstand fra. Samme år fikk han en stilling som kulturattaché i Uppsala, hvor han ble til 1958 da han fikk en tilsvarende stilling i Warszawa. I disse årene arbeidet han på det som skulle bli hans avhandling for den franske doktorgraden.

I 1960 dro han tilbake til Frankrike og en stilling som filosof ved l'Université de Clermont-Ferrand. I 1961 tok fikk han doktorgraden på grunnlag av avhandlingen Folie et Déraison. Histoire de la folie à l'âge classique (på norsk utgitt som Galskapens historie), en sterkt omarbeidet versjon av Maladie mentale et personnalité, samt en mindre avhandling om Kant. Dette ble starten på en produktiv periode for Foucault. I 1963 gav han ut Naissance de la clinique : une archéologie du savoir médical, (engelsk utgave: Birth of the clinic. An Archaeology of medical perception, 1973), og i 1966 Les Mots et les Choses (norsk utgave: Tingenes orden, 1966). I 1965 fikk han en stilling ved universitetet i Tunis.

Han vendte hjem til Frankrike høsten 1968, like etter de store studentopptøyene. Her var han en kort periode leder for det filosofiske instituttet ved det nye radikale eksperiment-universitet i Vincennes, i utkanten av Paris, før han i 1970 ble professor i "tankesystemenes historie" ved Collège de France, den mest prestisjefulle av de franske akademiske institusjoner. Hans tiltredelsesforelesning er utgitt under tittelen L'Ordre du discours (norsk utgave: Diskursens orden, 1988))

På 1970-tallet var spørsmål knyttet til fengselsvesenet sentralt for Foucault, både som filosof, historiker og aktivist. I 1972 var han med på å stifte Comité d'action des prisonniers, en aksjonsgruppe som arbeidet med å sette søkelys på kritikkverdige forhold i franske fengsel. I 1975 gav han ut Surveiller et punir (norsk utgave: Overvåkning og straff, 1994), en studie i fengselets historie der han utvikler begrepet disiplin.

Foucaults siste store bokprosjekt var Histoire de la séxualité, som opprinnelig var planlagt i seks bind. Det første bindet (La Volonté de savoir) kom ut i 1976, men det gikk hele åtte år før neste bind ble publisert. I mellomtida var planene for prosjektet kraftig revidert. De to siste bindene L'Usage des plaisirs og Le Souci de soi omhandler seksualitetsreguleringer i antikkens Hellas og Roma.

Foucault oppholdt seg flere perioder i USA på 70- og 80-tallet, særlig ved Berkeley, prøvde LSD, og deltok i San Franciscos gay-kultur. Det var antagelig i denne perioden han ble smittet av AIDS. Ikke før 1984 fantes det noen pålitelig medisinsk test som kunne fastslå AIDS, og Foucault var udiagnostisert da han døde av en HIV-relatert sykdom sommeren 1984. Daniel Défert, Foucaults partner gjennom mange år, stiftet etter Foucaults død den første franske forening til bekjempelse av AIDS.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Foucault regnes som en av 1900-tallets viktigste tenkere. Hans historiske og filosofiske undersøkelser av makt og kunnskap, og av forholdet mellom makt og kunnskap har hatt stor innflytelse på tvers av faglige disipliner. Foucault startet sin forskning i dialog med den strukturalistiske retningen i samtidens sosialteori, men hans arbeid førte (fra slutten av 1960-tallet) over i poststrukturalismen, der det danner en viktig del av grunnlaget for postmodernismen.

De tidligste arbeidene til Foucault var historiske undersøkelser omkring vilkårene for kunnskap, og hva det betyr at kunnskapen er historisk. Han formulerte ingen egen kunnskapsteori, men var opptatt av hvordan enhver kunnskapsteori ville måtte være forankret i konkrete historiske forhold. Disse arbeidene kan betegnes som en «historisk epistemologi».[1] Selv betegnet Foucault metoden sin fra denne tiden som en kunnskapsarkeologi.[2]

I arbeidene fra tiden etter 1968 rettet han oppmerksomheten mot forholdet mellom makt og kunnskap. Selv beskrev han sin metode fra denne tiden som genealogi, et begrep han hentet fra Nietzsche. Undersøkelsene om makt og kunnskap var konsentrert om institusjoner som siden starten av 1800-tallet har påvist en særlig slående kombinasjon av maktutøvelse og kunnskapsproduksjon, som fengselet, psykiatrien og retten. I sine siste større arbeider undersøkte Foucault den menneskelige seksualiteten som et sted der makt og kunnskap møttes i en særlig intim forbindelse. I bind to og tre av Seksualitetens historie viser han hvordan seksualiteten i antikken hadde vært et område der mennesket var forventet å gjøre et arbeid på, eller utøve en styring av, seg selv (gjennom det han kalte «selvteknologier»). Denne selvstyringen, formulert gjennom etikken, ble et sentralt tema i den siste delen av forfatterskapet hans.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Histoire de la folie a l'age classique (1961) (norsk oversettelse av Fredrik Engelstad og Erik Falkum: Galskapens historie i opplysningens tidsalder 1973)
  • La naissance de la clinique (1963)(dansk oversettelse av Henning Silberbrandt: Klinikkens fødsel, 2000)
  • Les mots et les choses (1966)(norsk oversettelse av Knut Ove Eliassen: Tingenes orden: en arkeologisk undersøkelse av vitenskapene om mennesket, 1996)
  • L'Archeologie du savoir (1969)(svensk oversettelse av C. G. Bjurström: Vetandets arkeologi, 1972)
  • Surveiller et punir. Naissance de la prison (1975)(norsk oversettelse av Dag Østerberg: Overvåkning og straff : det moderne fengsels historie, 1977)
  • L'histoire de la Sexualité (3 bd. 1976 – 1984)(norsk oversettelse av Espen Schaanning: Seksualitetens historie, 3 bd., 1999 – 2002)
  • Forelesninger om regjering og styringskunst. oversatt og introdusert av Iver B. Neumann. Cappelen, 2002. Utvalg fra Foucaults taler og brev. ISBN 82-02-21818-7
  • Dette er ikke en pipe. oversatt og med etterord av Knut Ove Eliassen. Pax, 2001. ISBN 82-530-2295-6
  • Diskursens orden : tiltredelsesforelesning holdt ved Collėge de France 2. desember 1970. oversettelse og etterord ved Espen Schaanning. Spartacus, 1999 ISBN 82-430-0130-1
  • Schaanning, Espen. «Michel Foucault». I: Vestens tenkere, bd 3. Aschehoug, 1993. ISBN 82-03-17293-8
  • Schaanning, Espen. Fortiden i våre hender : Foucault som vitenshåndtør. Unipub forlag, 2000. Dr.avh. 2 b. ISBN 82-7477-045-5
  • Østerberg, Dag. «Michel Foucault». I: Nytt norsk tidsskrift, nr 3 (1986)
  • Norart 72 norske tidsskriftartikler om Foucault

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se Arnold Davidson, "The emergence of sexuality. Historical epistemology and the formation of concepts." (Harvard University Press 1991)
  2. ^ Michel Foucault, "The archaeology of knowledge" (Routledge 1972)