Zenon fra Kition

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Byste av Zenon

Zenon fra Kition (gresk Ζήνων ὁ Κιτιεύς, Zēnōn ho Kitieŭs) (334 f.Kr.262 f.Kr.) var en gresk-fønikisk filosof fra KitionKypros. Zenon var opprinnelig elev av Platon og ble selv grunnleggeren av den stoiske filosofien som han lærte fra seg i Athen fra tiden rundt 300 f.Kr. Han baserte de moralske ideene på kynikerne og la stor vekt på godhet og sinnsro som kom når man levde et rettskaffent og dydig liv i harmoni med naturen. Filosofien ble særdeles populær og siden den dominerende filosofien fra den hellenistiske perioden og inn romertiden.

Liv og lære[rediger | rediger kilde]

Zenon ble født en gang rundt 334 f.Kr.[1] i Larnaka på Kypros. Det meste som er kjent om hans liv kommer fra anekdoter som er fortalt av Diogenes Laertios i hans Livene og meningene til framragende filosofer. Diogenes har fortalt en legende om at Zenon var en handelsmann og at etter å ha overlevd et skipsbrudd vandret inn i en bokhandel i Athen og ble tiltrukket av en del skrifter om Sokrates.[2] Han spurte bibliotekaren om hvor man kan finne en slik mann. Svaret til bibliotekaren var å peke på Krates fra Theben, den mest kjente kyniske filosofen som levde på den tiden i Hellas.[3]

Zenon er beskrevet som en mager, solbrent person,[4] som levde et sparsommelig og asketisk liv.[5] Dette sammenfaller med innflytelsen fra kynisk lære, og var i det minste en fortsettelse i hans stoiske filosofi. I en hendelse som skjedde mens Krates var hans lærer, ble han bedt om å bære en krukke med linsesuppe rundt i byen. Etter Zenon begynte å bære krukken, knuste Krates den med staven sin, og suppen sprutet utover den overraskende disippelen. Da Zenon begynte å løpe av sted i beskjemmelse skal Krates ha ropt: «Hvorfor løper du, min lille føniker? Ingenting fryktelig har komme på deg!»[6]

Bortsett fra Krates skal Zenon ha studert under filosofer av den megariske skole (også kalt for den dialektiske skole), inkludert Stilpo,[7] og dialektikerne Diodoros Kronos,[8] og Philon fra Megara.[9] Det er også sagt at han studerte den platonske filosofi under ledelse av Xenokrates[10] og Polemon fra Athen.[11]

Zenon begynte selv å undervise i filosofi blant søylene i Athens agora (torget) kjent som Stoa Poikile i 301 f.Kr. Hans disipler ble innledningsvis kalt for zenonister, men etter hvert ble de kjent som stoikere, en navn som tidligere ble benyttet på poeter som samlet seg Stoa Poikile.[12]

Blant de som beundret Zenon var Antigonos II Gonatas av Makedonia,[13] som hver gang han kom til Athen sørget for å besøke Zenon. Filosofen skal etter sigende ha avslått en invitasjon til å besøke Antigonos i Makedonia, skjønt deres antatt brevveksling som er bevart av Diogenes Laertios,[14] er uten tvil diktet opp av en senere retoriker. Zenon sendte isteden sin venn og disippel Persaeos,[14] som bodde sammen med Zenon i hans hus.[15] Blant Zenons andre elever var Ariston fra Chios, Esferos og Kleanthes, sistnevnte som etterfulgte Zenon som overhode av den stoiske skole i Athen.[16]

Det er sagt at Zenon avslo borgerskap i Athen som ble tilbudt ham i frykt for at det ville synes utro til hans hjemland Fønikia[17] hvor han ble høyt verdsatt.[18] Det er også sagt at Zenon var en ærlig, om enn ikke tungsindig av vesen;[19] at han foretrakk selskapet til de få framfor de mange;[20] at han var glad i begrave seg selv i undersøkelser;[21] og han mislikte vidløftige og ordrike taler.[22] Diogenes Laertios har bevart mange smarte og vittige bemerkninger som skal ha vært sagt av Zenon,[23] men pålitelighet i disse kan ikke bli verifisert.

Zenon døde 262 f.Kr. og Diogenes Laertios fortalte om hans død:

Da han forlot skolen snublet han og falt, brakk tåen i fallet, og slo i bakken med knyttneven og siterte en linje fra Niobe:
«Jeg kommer, jeg kommer, hvorfor kaller du på meg?»
og døde på stedet mens han holdt pusten.[24]

I løpet av sin levetid mottok Zenon oppskattning for sin filosofiske og pedagogiske lære. Blant andre ting ble han beæret med den gylne krone,[25] og han ble gravlagt på det offentliges bekostning, en gravstein ble reist til hans ære grunnet etter sigende hans positive moralske innflytelse på de unge i sin tid.[26]

I moderne tid ble et krater på månen navngitt Zenon til hans ære.

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Moderne byste av Zenon i Athen

Zenon var født på Kypros hvor fønikere og grekere levde side om side. Selv om han var en formuende mann levde han et asketisk liv, og nærmest lærte sine elever å sulte. I Athen kom han under innflytelsen til kynikeren Krates, og av de eldre filosofer synes det som Sokrates, Heraklit og Demokrit betydde mest for ham.[27]

Ved å følge ideene til akademikerne delte Zenon sin filosofi i tre deler: Logikk (et meget omfattende emne bestående av retorikk, grammatikk og teoriene om oppfattelsen og tanken); fysikk (ikke bare vitenskapen, men også den guddommelige vesenet til universet); og etikk, den endelige målet av hvordan man skal oppnå lykke via det rette levevis i pakt med naturen. Ettersom Zenons ideer bygde på Chrysippos og andre stoikere, er det vanskelig å avgjøre i en del tilfeller hva som var Zenons tanker, men hans generelle syn kan bli beskrevet i omriss:

Logikk[rediger | rediger kilde]

I sin behandling av logikken var Zenon påvirket av Stilpo og andre filosofier fra Megara. Zenon tilskyndet behovet for å legge ned et grunnlag for logikken ettersom den kloke må vite hvordan å unngå list og bedrag.[28] Cicero anklaget Zenon for å være underlegen i forhold til hans filosofiske forgjengere i behandlingen av logikken,[29] og det synes riktig at en mer nøyaktig behandling av emnet ble gjort av hans forgjengere, inkludert Chrysippos.[30] Zenon delte sanne begreper i begripelige og ubegripelige,[31] tillot fri vilje å inneha makt til samtykke (sunkatathesis) i å skille mellom ulike sanseinntrykk.[32] Zenon sa at det var fire stadier i prosessen som førte til sann kunnskap, som han illustrerte med eksempelet om flat og utstrakt hånd, og gradvis knyttet den sammen til en knyttneve:

Zenon strakte ut sine fingre, og viste fram håndflaten. «Erkjennelse,» sa han, «det en ting som dette.»
Deretter, mens lukket sine fingrer litt, «Samtykke er som dette,» og etterpå da han hadde helt knyttet hånden, og viste fram knyttneven, «Forståelse,» sa han, var dette. Fra denne sammenligningen ga denne tilstanden en nytt navn, han kalte det katalepsis. Men da han førte sin venstre hånd mot sin høyre, og med den tok en fast og tett grep om knyttneven: «Kunnskap,» sa han, var av denne karakter; og det var hva ingen enn en klok person som eide.[33]

Fysikken[rediger | rediger kilde]

Zenon, fra Thomas Stanleys bok filosofi fra 1655

I henhold til Zenon, universet er Gud: [34] en guddommelig fornuftspreget eksistens hvor alle delene tilhørte helheten.[35] I dette panteistiske system inkorporerte han fysikken til Heraklit; universet inneholdt en guddommelig ild som forutser alt,[36] og strekker seg ut over hele universet, nødvendigheten som skaper alt.

Denne guddommelige ild,[32] eller eter,[37] er grunnlaget for all aktivitet i universet,[38] som fungerer ellers som et passivt stoff som verken øker eller minsker seg selv.[39] Denne primære substansen i universet kommer fra ild, går gjennom stadiet av luft, og blir deretter til vann: den fortykkede porsjon blir så til jord, og fortynnende porsjonen blir luft igjen, og deretter fortynnes til ild.[40] De enkelte sjelene er deler av den samme ilden som verdenssjelen til universet.[41] Ved å følge Heraklit adopterte Zenon synet at universet undergikk jevnlige sykluser av opprettelser og ødeleggelser.[42] Heraklit tilla ilden en lignende funksjonalitet, men Zenon oppfattet den ikke som uttrykk for det uoppnåelig foranderlige: «Det finnes bare én verden,» sa Zenon, men fra tid til annen endres den radikalt. «Verden som helhet går fra tid til annen opp i flammer, for så å danne seg på ny. Urilden er som et frø som gjemmer seg i alle grunner og årsaker til det som var, det som er og det som blir.»[43]

Universitets vesen er slik at det oppnår hva som er riktig og forhindrer det motsatte,[44] og identifiserer seg med ubetinget med skjebnen,[45] mens det tillater fri vilje tilknyttet til det.[36]

Det som Cicero oversetter til «fatum», skjebnen, fra «heimarméne», er dekkende på norsk, i henhold til Arne Næss, men i henhold til Chrysippos, som sannsynligvis ligger nærmere meningen «den felles lov» i henhold til Diogenes Laertios' tolkning som «en endeløs årsakskjede som gjør at tingene er, eller som en fornuftsmessig lov (lógos) som verdensforløpet skjer etter.» Det som uansett står igjen er at i Zenons kosmologi ligger en determinisme innebygget.[46]

Etikken[rediger | rediger kilde]

Zenon, som en middelalderlærd i Nürnberg-krøniken.

Som kynikerne anerkjente Zenon en enkeltstående og enkel gode,[47] som er det eneste mål strebe etter.[48]

«Lykke er livets gode strøm,» sa Zenon,[49] og dette kan bare bli oppnådd via utnyttelsen av den rette fornuft som sammenfaller med Universale Fornuft (lógos), som styrer alt. En dårlig følelse (pathos) er «en forstyrrelse av sinnet som er motbydelig for Fornuften og imot Naturen.»[50] Denne sjelens konsistens som hvor moralske gode handlinger kommer fra, er Dyd,[51] og det sanne gode kan kun bestå i Dyden.[52]

Zenon avvek fra kynikerne ved å si at tingene som er moralsk likegyldige kunne uansett ha verdi. Ting har en relativ verdi i samsvar til hvordan de støtter det naturlige instinktet for selvoppholdelse.[53] Det som er å foretrekke er en «passende handling» (kathêkon), en betegnelse som Zenon var først til å introdusere.[54] Selvoppholdelse eller selvoverlevelse, og tingene som bidrar til det, har kun en betinget verdi; det støtter ikke lykke som er avhengig av kun moralske handlinger.[55]

Akkurat som Dyd kan kun eksistere innenfor Fornuftens rike, så kan Laster kun eksistere med avvisningen av Fornuft. Dyd er det ubetingete motsatte av Laster,[56] de to kan ikke eksistere i den samme tingen sammen, og kan ikke minske eller økes;[57] ikke en moralsk handling er mer dydig eller rettskaffen enn en annen.[58] Alle handlinger er enten gode eller dårlige ettersom innfall og begjær hviler på fri vilje,[59] og derav er selv mentale tilstander eller følelser som ikke er ledet av fornuft er i seg selv umoralske,[60] og skaper umoralske handlinger.[61]

Zenon skilte mellom fire negative følelser: begjær, frykt, behag og smerte (epithumia, phobos, hêdonê, lupê),[62] og han var antagelig ansvarlig for å skille mellom tre tilsvarende positive følelser: vilje, forsiktighet og glede (boulêsis, eulabeia, chara), med ingen tilsvarende rasjonell ekvivalent til smerte. Alle feil må fjernes med roten, ikke kun bli satt vekk,[63] og må erstattes med den riktig Fornuft.

Verker[rediger | rediger kilde]

Zenon, avbildet av Raphael i Skolen i Athen

Ingen av Zenons skrifter har blitt bevart for ettertiden, unntatt som fragmenterte sitater bevart hos senere forfattere. Titlene til mange av Zenons skrifter er dog kjent, de er kjent til å ha vært: [64]

  • Skrifter om etikk:
    • Πολιτεία — Republikk
    • ἠθικά — Etikk
    • περὶ τοῦ κατὰ φύσιν βίου — Om livet i henhold til naturen
    • περὶ ὁρμῆς ἧ περὶ ἁνθρώρου φύσεως — Om innfall, eller Om menneskets vesen
    • περὶ παθῶν — Om følelser
    • περὶ τοῦ καθήκοντος — Om plikt
    • περὶ νόμου — Om loven
    • περὶ Έλληνικῆς παιδείας — Om gresk utdannelse
    • ἐρωτικὴ τέχνη — Om kjærlighetens kunst
  • Skrifter om fysikken:
    • περὶ τοῦ ὅλου — Om universet
    • περὶ οὐσίας — Om væren
    • περὶ σημείων — Om tegn
    • περὶ ὄψεως — On sikt
    • περὶ τοῦ λόγου — Om logos
  • Skrifter om logikk:
    • διατριϐαί — Forelesninger
    • περὶ λεξεως — Om verbal stil
    • λύσεις, ἔλεγχοι — Løsninger og gjendrivelser
  • Skrifter om andre emner:
    • περὶ ποιητικῆς ἀκροάσεως — Om poetisk lesning
    • προϐλημάτων Όμηρικῶη πέντε — Homeriske problemer
    • καθολικά — Generelle ting
    • Άπομνημονεύματα Κράτητος — Minner om Krates
    • Πυθαγορικά — Pytagoreisk doktriner

Det mest kjente av disse verkene var Zenons bok om republikken, et verk som ble skrevet i en bevisst etterligning av (eller i opposisjon til) til Platons tilsvarende bok. Selv om den ikke har overlevd er innholdet i denne mer kjent enn fra noe annet av hans skrifter. Den ga utkastet til Zenons visjoner av det ideelle stoiske samfunn bygget på egalitære (likhetsprinsippet) prinsipper.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Datoene for Zenons liv har forblitt et emne for diskusjon. I henhold til Apollodoros fra Athen, som sitert av Philodemos fra Gadara, døde Zenon i Arrheneides' arkontskap, det vil si 262-261 f.Kr. I henhold til Persaeos (Diogenes Laertios vii. 28), levde Zenon i 72 år. Hans fødselsdata er således i 334-333 f.Kr. En plausibel kronologi for hans liv er som følgende: Han ble født 334 eller 333 f.Kr., og kom til Athen i 312 eller 311 f.Kr. i en alder av 22 år (Diogenes Laertios vii. 28). Han studerte filosofi i rundt ti år (Diogenes Laertios vii. 2); åpnet sin egen filosofiskole under Klearchos' arkontskap i 301 eller 300 f.Kr. (Philodemos, Om stoikerne, col. 4); og var overhode av skolen i 39 år og 3 måneder (Philodemos, Om stoikerne, col. 4); og døde i 262 eller 261 f.Kr. For ytterligere informasjon, se Ferguson, William Scott (1911): Hellenistic Athens: An Historical Essay, ss. 185.; og Dorandi, Tiziano (2005): Chronology i: K. Algra et al., (2005): The Cambridge History of Hellenistic Philosophy, ss 38.
  2. ^ Diogenes Laertios, vii. 2,28,31-32
  3. ^ Diogenes Laertios, vii. 2-3
  4. ^ Diogenes Laertios, vii. 1
  5. ^ Diogenes Laertios, vii. 26-27
  6. ^ Diogenes Laertios, vii. 3
  7. ^ Diogenes Laertios, vii. 2, 24
  8. ^ Diogenes Laertios, vii. 16, 25
  9. ^ Diogenes Laertios, vii. 16
  10. ^ Diogenes Laertios, vii. 2; men noter at Xenokrates døde 314/13 f.Kr.
  11. ^ Diogenes Laertios, vii. 2, 25
  12. ^ Diogenes Laertios, vii. 5
  13. ^ Diogenes Laertios, vii. 6-9, 13-15, 36; Epiktetos (Epiktet), Discourses, ii. 13. 14-15; Simplikios, i Epictetus Enchiridion, 51; Aelianus, Varia Historia, ix. 26
  14. ^ a b Diogenes Laertios, vii. 6-9
  15. ^ Diogenes Laertios, vii. 13, comp. 36
  16. ^ Diogenes Larrtios, vii. 37
  17. ^ Plutark, de Stoicor. repugn, s. 1034; comp. Diogenes Laertios, vii. 12
  18. ^ Diogenes Laertios, vii. 6
  19. ^ Diogenes Laertios, vii. 16, comp. 26; Sidonius Apollinaris, Epistles, ix. 9
  20. ^ Diogenes Laertios, vii. 14
  21. ^ Diogenes Laertios, vii. 15
  22. ^ Diogenes Laertios, vii. 18, 22
  23. ^ Diogenes Laertios, vii. 18-25
  24. ^ Diogenes Laertios, vii. 28
  25. ^ Diogenes Laertios, vii. 6, 11
  26. ^ Diogenes Laertios, vii. 10-12
  27. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 212
  28. ^ Cicero, Academica, ii. 20.
  29. ^ Cicero, de Finibus, iv. 4.
  30. ^ Sextus Empiricus, adv. Math. vii. 253.
  31. ^ Cicero, Academica, ii. 6, 24.
  32. ^ a b Cicero, Academica, i. 11.
  33. ^ Cicero, Academica, ii. 4.
  34. ^ Diogenes Laertios, vii. 148.
  35. ^ Sextus Empiricus, adv. Math. ix. 104, 101; Cicero, de Natura Deorum, ii. 8.
  36. ^ a b Cicero, de Natura Deorum, ii. 22.
  37. ^ Cicero, Academica, ii. 41.
  38. ^ Cicero, de Natura Deorum, ii. 9, iii. 14.
  39. ^ Diogenes Laertios, vii. 150.
  40. ^ Diogenes Laertios, vii. 142, comp. 136.
  41. ^ Cicero, Tusculanae Quaestiones, i. 9, de Natura Deorum, iii. 14; Diogenes Laertios, vii. 156.
  42. ^ Stobaeus, Ecl. Phys. i.
  43. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 214
  44. ^ Cicero, de Natura Deorum, i. 14.
  45. ^ Diogenes Laertios, vii. 88, 148, etc., 156.
  46. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 215
  47. ^ Cicero, Academica, i. 16. 2.
  48. ^ Cicero, de Finibus, iii. 6. 8; comp. Diogenes Laërtius, vii. 100, etc.
  49. ^ Stobaeos, 2.77.
  50. ^ Cicero, Tusculanae Quaestiones, iv. 6.
  51. ^ Cicero, Tusculanae Quaestiones, iv. 15.
  52. ^ Diogenes Laertios, vii. 102, 127.
  53. ^ Diogenes Laertios, vii. 85; Cicero, de Finibus, iii. 5, 15, iv. 10, v. 9, Academica, i. 16.
  54. ^ Diogenes Laertios, vii. 108.
  55. ^ Cicero, de Finibus, iii. 13.
  56. ^ Cicero, Tusculanae Quaestiones, iv. 13, Academica, i. 10, de Finibus, iii. 21, iv. 9, Parad. iii. 1; Diogenes Laertios, vii. 127.
  57. ^ Cicero, de Finibus, iii. 14, etc.
  58. ^ Cicero, de Finibus, iii. 14; Sextus Empiricus, adv. Math. vii. 422.
  59. ^ Cicero, Tusculanae Quaestiones, iv. 9, Academica, i. 10.
  60. ^ Diogenes Laertios, vii. 110; Cicero, Tusculanae Quaestiones, iv. 6. 14.
  61. ^ Cicero, de Finibus, iv. 38; Plutark, de Virt. mor.
  62. ^ Cicero, Tusculanae Quaestiones, iv. 6; Diogenes Laërtius, vii. 110.
  63. ^ Cicero, Tusculanae Quaestiones, iv. 18, etc.
  64. ^ Diogenes Laertios, vii. 4.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo Universitetsforlaget 1976
  • Reale, Giovanni: A History of Ancient Philosophy: The systems of the Hellenistic Age, (oversatt av John R. Catan Zeno, the foundation of the Stoa, and the different fases of the Stoicism)
  • Pearson, A. (1891): Fragments of Zeno and Cleanthes. Greske og latinske fragmenter med kommentarer på engelsk.
  • Long, A., Sedley, D., (1987): The Hellenistic Philosophers, bind 1. Cambridge University Press. ISBN 0-521-27556-3
  • Schofield, M., (1991): The Stoic Idea of the City. Cambridge University Press. ISBN 0-521-39470-8
  • Hunt, H., (1976): A physical interpretation of the universe: The doctrines of Zeno the Stoic. Melbourne University Press. ISBN 0-522-84100-7
  • Scaltsas T, & Mason A. S. (red.) (2002): The philosophy of Zeno. Larnaca: The Municipality of Larnaca. ISBN 9-963-60323-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]