Ludwig Wittgenstein

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ludwig Wittgenstein
Ludwig Josef Johann Wittgenstein
Ludwig Wittgenstein
Født 26. april 1889
Østerrike-Ungarn Wien
Død 29. april 1951
England Cambridge
Æra 20. århundre
Region Vestlig filosofi
Tradisjon Analytisk filosofi
Hovedinteresser Logikk, metafysikk, språkets filosofi, matematikkens filosofi, sinnets filosofi, erkjennelsesteori
Påvirket av Frege, Russell, Schopenhauer, Moore, Sraffa, William James, Ramsey, Kierkegaard, Tolstoj, Dostojevskij, Hertz, Friedrich Nietzsche, Boltzmann, Kraus, Weininger, Goethe, Augustin, Spengler
Påvirket hvem Russell, Saul Kripke, G. E. M. Anscombe, Norman Malcolm, Rush Rhees, Gilbert Ryle, P. M. S. Hacker

Ludwig Josef Johann Wittgenstein (født 26. april 1889 i Wien i Østerrike-Ungarn, død 29. april 1951 i Cambridge i England) var en østerriksk filosof som kom fra en rik jødisk familie, og først og fremst hadde sitt virke i Cambridge.


Biografi[rediger | rediger kilde]

Ludwig (nederst til høyre) med sine søsken på slutten av 1890-årene
En av musikkrommene i Palais Wittgenstein, familiens viktigste bolig i Wien

Ludwig Wittgenstein var sønn av den rike stålprodusenten Karl Wittgenstein, og kom fra en av de rikeste og mest prominente familiene i Østerrike-Ungarn. Etter å ha gått realskole i Linz (samtidig med Adolf Hitler, som var født seks dager tidligere), reiste Wittgenstein til den daværende Technische Hochschule i Berlin, der han utdannet seg til ingeniør.

Etter hvert ble han stadig mer interessert i matematiske grunnlagsproblemer og logikk. Dette var i takt med sterke tendenser i tidens filosofi, for eksempel hos tenkere som Gottlob Frege, Edmund Husserl og ikke minst Bertrand Russell, som Wittgenstein tok kontakt med i Cambridge i 1911. Russell erkjente umiddelbart Wittgensteins begavelse, men første verdenskrig kom imellom. Wittgenstein tvilte aldri på at England kom til å vinne krigen: «Den beste rasen i verden kan ikke tape. Vi derimot kan tape, og vil tape.»[1]


Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Wittgenstein meldte seg likevel frivillig til å slåss på østerriksk side, og avlyste den planlagte sommerferien med David Pinsent, den engelske gutten han elsket. Han mente selv han var en feig natur, og for å bekjempe feigheten tok han på seg flere meget farlige oppdrag. Pinsent ble vraket ved sesjon, men fikk jobb som testpilot og omkom i en flyulykke. Wittgenstein ble tildelt en medalje etter å ha slåss mot britene på Asiago-platået, men var så ute av seg ved meldingen om Pinsents død at han i flere uker overveide selvmord. Wittgenstein var løytnant i fjellartilleriet på den italienske fronten da han overgav seg til den italienske hæren som hadde gjenerobret Trento. Østerrikerne trodde de ville få reise hjem om de la ned sine våpen. I stedet ble den italienske hæren sittende med flere hundre tusen fanger de knapt kunne fø og skaffe tak over hodet.[2]

Selv om Wittgenstein hadde et forhold til Marguerite Respinger, var han mest knyttet til unge menn. William Warren Bartley skrev i sin biografi om Wittgenstein at han var aktiv homoseksuell og hadde tilfeldig omgang med menn i Prater-parken i Wien.[3] Wittgenstein hadde langvarige forhold til vennen David Pinsent, og i Cambridge med Francis Skinner og muligens Ben Richards.

Mens Wittgenstein etter krigen var krigsfange i Italia, sendte han en tekst til Russell som denne fikk publisert under tittelen Tractatus logico-philosophicus i 1921, som dannet grunnlag for hans senere berømmelse. Manuskriptet var et resultat av hans grubling gjennom fire krigsår, og dedisert til David Pinsent. En av konklusjonene i boken var at filosofi representerte en meningsløs aktivitet, og Wittgenstein ga bort sine penger og viet seg til et enkelt liv blant vanlige mennesker.

Wittgenstein i Norge[rediger | rediger kilde]

Eidsvatnet med grunnmuren etter hytta til Wittgenstein

Wittgenstein hadde seks kortere og lengre opphold i Norge mellom 1913 og 1950.[4] Første gang var et ferieopphold i Hardanger sensommeren 1913 sammen med vennen David Pinset. De reiste først med skip til Kristiania, derfra med jernbanen til Bergen og videre med skip til Øystese. Her bodde de på hotell på Wittgensteins regning i en måneds tid.

Etter oppholdet i Øystese begynte tanken om å bo i eksil i Norge for å få arbeidsro, å modne hos Wittgenstein, og allerede i oktober 1913 var han på vei til Skjolden i innerst i Lustrafjorden i Sogn. Grunnen til at han valgte dette stedet var at han hadde rettet en forespørsel til den østerrikske konsul i Bergen – Jakob Valentin Kroepelien jr. – om å finne en stille og rolig plass der han kunne få arbeidsro. Kroepelien sendte forespørselen til Halvard Drægni som drev saftfabrikk i Skjolden. Her fikk Wittgenstein bo i huset til Drægnis søster som var gift med poståpner Hans Klingenberg.

Allerede våren 1914 satte Wittgenstein gang arbeid med å få bygget seg et eget hus i Skjolden. Han hadde skaffet seg en tomt på en berghylle ved nordenden av Eidsvatnet som bare er noen hundre meter fra fjordbunnen. Et hus på 7x8 meter ble oppført i tømmer. Byggingen pågikk mens Wittgenstein var hjemme i Wien på sommerferie, men på grunn av verdenskrigen som brøt ut i juli måned, kom han ikke tilbake til Skjolden om høsten slik han hadde planlagt. Halvard Drægni sørget for at byggearbeidet ble fullført for midler Wittgenstein sendte ham.

Sitt neste Norgesopphold hadde Wittgenstein i 1921 sammen med Arvid Sjögren som var hans nærmeste venn på den tiden, men det var bare et ferieopphold. Under dette besøket bodde han for første gang i huset som han kalte «Østerrike». Sine lengste opphold i Skjolden hadde han i årene 1936-37 – tilsammen 15 måneder, og han bodde da i huset ved Eidsvatnet mens han arbeidet med filosofiske spørsmål. Arbeidene fra denne tiden ble først utgitt etter hans død.

Wittgensteins hus var et tømmerhus og i 1957 ble det flyttet til Bolstad i Skjolden. Her står det fortsatt, men i noe endret form og kledt med eternittplater. Det er planer om å føre det tilbake til tomten ved Eidsvatnet som Luster kommune kjøpte i 2013.[5]

Filosofi[rediger | rediger kilde]

Ludwig Wittgensteins gravsted ved Ascension Parish Burial Ground i Cambridge

Han blir ofte karakterisert som en av forrige århundres største filosofer. Han leverte betydelige bidrag til logikk og språkfilosofi, men også i matematikk og bevissthetsfilsofi. Hovedverkene hans (Tractatus Logico-Philsophicus (1921)) og (Philosophische Untersuchungen (utgitt posthumt 1953)) ble viktige referansepunkter for to filosofiske skoler; den første for den logiske positivisme og den andre for den analytiske språkfilosofi. I tråd med dette tales det ofte om den tidlige og den sene Wittgenstein. Wittgensteinstudier og -utgivelser er i dag en egen filosofisk genre.

Tractatus Logico-Philosophicus[rediger | rediger kilde]

Tractatus er nok et av de mest kompliserte verk innen filosofien, og dens uttryksform er til tider nærmest mytisk. "Was sich überhaupt sagen läß, läßt sich klar sagen; und wovon man nicht reden kann, darüber muß man schweigen" heter det i forordet til Tractatus, oversatt "Hva som overhodet lar seg si, lar seg si klart; og det man ikke kan tale om, må man tie om."

Slik oppsummerer Wittgenstein selv innholdet i Tractatus i sitt forord til boken. Samme setning går igjen i bokens siste linje (tese 7) som konklusjonen. Wittgenstein var inspirert av utviklingen innen moderne matematikk og logisk atomisme, blant annet representert av Bertrand Russell og G. Frege. Gjennom den symbolske logikk kunne man analysere filosofiske problemer og påvise, at de i realiteten var logiske og grammatiske misforståelser. Alle språk har den samme logiske struktur og en setning har kun én logisk form.

Tractatus er strukturelt bygget opp over syv hovedteser:

1. Die Welt ist alles, was der Fall ist.

2. Was der Fall ist, die Tatsache, ist das Bestehen von Sachverhalten.

3. Das logische Bild der Tatsachen ist der Gedanke.

4. Der Gedanke ist der sinnvolle Satz.

5. Der Satz ist eine Wahrheitsfunktion der elementarsätze.

6. Die allgemeine Form der Wahrheitsfunktion ist: [p,x,N(x)].

o Dies ist die allgemeine Form des Satzes.

7. Wovon man nicht sprechen kann, darüber muß man schweigen.

Hovedtesene er kommenteret med nummererte og underordnede setninger slik at setning 1.1 kommenterer setning 1, og setning 1.11 kommenterer setning 1.1. Tese 1 og 2 representerer hva man kan kalle Tractatus’ ontologi, tese 3 og 4 kalles billedteorien, tese 5 er ekstensjonalitetstesen, tese 6 uttrykker setningens allmenne form, og tese 7 uttrykker konklusjonen.

Hensikten med Tractatus var å komme de mange filosofiske problemer til livs ved å si hva det meningsfullt kan sies noe om, og det som det ikke kan sies noe meningsfult om. Forholdet mellom språket og virkeligheten er forholdet mellem elementærsetningen og saksforholdet (isomorfi), men selve forholdet kan det ikke sies mer om. Konklusjonen blir at det ikke kan finnes noen meningsfulle filosofiske setninger. De eneste meningsfulle setninger etter dette er naturvitenskapens (Tractatus § 6.53) og Tractatus selv blir også meningsløs. Wittgenstein mente at den som leser Tractatus og forstår den, til sist vil erkjene at dens setninger er meningsløse. Man skal se forståelsesprosessen som om man klatrer på en stige og når man når toppen, skal man skubbe stigen vekk. Man skal overvinne det som står skrevet og forstå verden på den riktige måte (Tractatus § 6.54).

Tankene hans hadde imidlertid et visst nedslag innen den såkalte Wienerkretsen, og Wittgenstein lot seg etter hvert lokke tilbake til filosofien. I 1929 var han på ny i Cambridge, hvor han etter hvert fikk en lederrolle i en krets av unge, begavede intellektuelle og filosofer. I 1939 ble han professor, men brukte sin tid under andre verdenskrig til frivillig humanitært arbeid.

Philosophische Untersuchungen[rediger | rediger kilde]

Senere skrev han sitt andre store verk Filosofiske undersøkelser som langt på vei er en kritikk av Tractatus. Dette verket har fokus på språkets komplekse logiske strukturer, og reiser spørsmål som: Hvordan kan vi ha et språk? Er privat språk mulig? Dette er en ganske «streng» tekst som kort (og muligens urettferdig) beskrevet handler om at alle meningsfulle påstander i verden kan skrives tilbake til en logisk struktur. Store deler av dette verket skrev han i årene 1936-37 i hytten i Skjolden.

I 1947 frasa han seg professoratet, men døde allerede i 1951 av prostatakreft etter en lengre tids sykdom. Verket Filosofiske undersøkelser ble dermed ikke publisert før etter hans død, i likhet med alt annet han skrev etter Tractatus.

Wittgensteins arbeid har først og fremst hatt betydning for den analytiske filosofitradisjonen. Han uttrykte sin filosofi like mye gjennom sin livsform som sine populære forelesninger.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nicolas Best: Den største dagen (s. 102), forlaget Gyldendal, ISBN 978-82-05-37850-6
  2. ^ Nicolas Best: Den største dagen (s. 101-2)
  3. ^ Bartley, William Warren (1985). Wittgenstein. La Salle, Ill.: Open Court. ISBN 978-0-87548-441-9, side 160
  4. ^ Avsnittet bygger på Åmås-Larsen: Det stille alvoret, se litteraturlisten
  5. ^ .http://luster.custompublish.com/minna-etter-ludwig-wittgenstein.5194464-157426.html

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur (utvalg)[rediger | rediger kilde]

På norsk[rediger | rediger kilde]

På engelsk[rediger | rediger kilde]

  • Bartley, William Warren (1985). Wittgenstein. La Salle, Ill.: Open Court. ISBN. 
  • Brockhaus, Richard R. (1990). Pulling Up the Ladder: The Metaphysical Roots of Wittgenstein's Tractatus Logico-Philosophicus. La Salle, Ill.: Open Court. ISBN.  Utforsker den kontinentale innflytelsen på Wittgenstein, ofte oversett av mer tradisjonelle analytiske arbeider.
  • Drury, Maurice O'Connor (1973). The Danger of Words and Writings on Wittgenstein. Routledge and Kegan Paul. ISBN.  En samling av Drury's skrifter om Wittgenstein, redigert og introdusert av David Berman, Michael Fitzgerald og John Hayes.
  • Edmonds, David; Eidinow, John (2001). Wittgenstein's Poker. New York: Ecco.  Gjennomgang av opprinnelsen til konflikten mellom Karl Popper og Wittgenstein, fokusert på hendelser som førte til deres volatile første encounter på 1946 Cambridge møtet.
  • Fonteneau, Françoise : L’éthique du silence. Wittgenstein et Lacan. Paris : Seuil. 1999
  • Glock, Hans-Johann (1996). A Wittgenstein Dictionary. Oxford, UK; Cambridge, Mass.: Blackwell Reference. ISBN. 
  • Grayling, A. C. (2001). Wittgenstein: A Very Short Introduction. Oxford: Oxford University Press. ISBN.  En introduksjon for den ikke-spesialist leser.
  • Guetti, James (1993). Wittgenstein and the Grammar of Literary Experience. University of Georgia Press. ISBN -X. 
  • Hacker, P. M. S. (1986). Insight and Illusion: Themes in the Philosophy of Wittgenstein. Oxford: Clarendon Press. ISBN. 
  • Hacker, P. M. S. (1996). Wittgenstein's Place in Twentieth Century Analytic Philosophy. Oxford, UK; Cambridge, Mass.: Blackwell Reference. ISBN.  En analyse av forholdet mellom Wittgenstein's tenkning kontra Frege, Russell og Wien-sirkelen.
  • Harré, Rom; Tissaw, Michael A. (2005). Wittgenstein and Psychology: A Practical Guide. Burlington, Vt.: Ashgate.  Blikk på praktisk bruk av Wittgenstein's senere teorier i en hands-on psykologisk kontekst.
  • Kitching, Gavin (2003). Wittgenstein and Society: Essays in Conceptual Puzzlement. Burlington, Vt.: Ashgate. ISBN -X. 
  • Leitner, Bernhard (1973). The Architecture of Ludwig Wittgenstein: A Documentation. Halifax: Press of the Nova Scotia College of Art and Design. ISBN. 
  • Malcolm, Norman (1958). Ludwig Wittgenstein: A Memoir. London, New York: Oxford University Press. ISBN.  Et portrett av noen som kjente Wittgenstein godt.
  • McGuiness, Brian (1988). Young Ludwig: Wittgenstein's Life,. Oxford: Clarendon Press. ISBN. 
  • Monk, Ray (2005). How To Read Wittgenstein. New York: Norton. ISBN -X.  På bakgrunn av nøkkeltekster fra Wittgenstein's skrifter gir forfatteren innsikt i hvordan hans filosofi kan tolkes.
  • Monk, Ray (1990). Ludwig Wittgenstein: The Duty of Genius. New York: Free Press, Maxwell Macmillan International. ISBN.  En biografi som også forsøker å forklare hans filosofi.
  • Schulte, Joachim; trans. William H. Brenner and John F. Holley (1992). Wittgenstein: An Introduction. Albany: State University of New York Press. ISBN -X.  En konsis introduksjon til Wittgenstein's filosofi belyst med passasjer fra hans arbeid.
  • Sterrett, Susan G. (2005). Wittgenstein Flies a Kite: A Story of Models of Wings and Models of the World. New York: Pi Press. ISBN.  Tilgjengelig studie av tidlige år frem til skriving av Tractatus, i tillegg til historie av flukt, vitenskap og teknologi med logikk og filosofi.

For en dypere exegesis av Wittgenstein's senere arbeid, se 4-volum analytisk kommentar av P.M.S. Hacker, volum 1 og 2 ko-redigert med G. P. Baker:

  1. Wittgenstein: Understanding and Meaning. 1980. ISBN. 
  2. Wittgenstein: Rules, Grammar, and Necessity. 1985. ISBN. 
  3. Wittgenstein: Meaning and Mind. 1990. ISBN. 
  4. Wittgenstein: Mind and Will. 1996. ISBN. 

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

Norske oversettelser av Wittgensteins verker[1][rediger | rediger kilde]

  • "Bemerkninger om fargene". (2000). Pax.
  • "Den ukjente dagboken: Cambridge 1930-32 og Skjolden 1936-37". (1998). Spartacus
  • "Filosofi og kultur: spredte bemerkninger". (1995). Cappelen akademisk forlag.
  • "Filosofiske undersøkelser". (1997). Pax.
  • "Om visshet". (2007). Cappelen akademisk forlag.
  • "Tractatus logico-philosophicus". (1999). Gyldendal.
  • "Zettel". (2001). Humanist forlag.

Andre utgivelser om Wittgenstein[rediger | rediger kilde]

  • The Jew of Linzav Kimberley Cornish fremsetter den kontroversielle hypotesen at Hitlers antisemittisme oppsto pga hans aversjon mot Wittgenstein, og at Wittgenstein var sovjetagent som rekrutterte The Cambridge Five.
  • E. L. Doctorow forestiller seg et motsetningsforhold mellom Wittgenstein og Einstein i kapitler av novellen City of God, med Wittgenstein som modellfigur.
  • Avant-garde filmmaker Derek Jarman directed Wittgenstein (film) (1993). The script and the original treatment by Terry Eagleton have been published as a book by the British Film Institute.
  • For an extensive account of Wittgenstein's design of the house for his sister in Vienna see the book Ludwig Wittgenstein, Architect by Paul Wijdeveld, MIT Press, 1994. For a discussion of the connection between Wittgenstein's architecture and his philosophy see Kari Jormakka, "The Fifth Wittgenstein", Datutop 24, 2004.
  • The life of Wittgenstein has been recreated in a novel, The World as I Found It by Bruce Duffy (1997).
  • The famous non-meeting between Wittgenstein and Karl Popper has been described in the book Wittgenstein's Poker. The Story of a Ten-Minute Argument Between Two Great Philosophers, by David Edmonds and John Eidenow (2002).
  • Feminist Interpretations of Ludwig Wittgenstein, edited by Naomi Scheman and Peg O'Connor, offers a look at Wittgenstein's philosophies through a feminist perspective. ISBN 0-271-02198-5
  • Oppression and Responsibility by Peg O'Connor is considered an Wittgensteinian approach to social practice and moral theory.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikisource: Ludwig Wittgenstein – originaltekst
Wikiquote Wikiquote: Ludwig Wittgenstein – sitater

Referanser[rediger | rediger kilde]