Fenomenologi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Fenomenologi er studiet av fenomener og hvordan de fremtrer for oss fra et førstepersonsperspektiv. I moderne tid refererer begrepet oftest til Edmund Husserls filosofi og metode, hvor det primære studieobjektet er bevisstheten og strukturer i denne. Som sådan anses fenomenologien ofte for å være en ekte "første filosofi," (også av Husserl selv) siden selv metafysiske teorier har grunnlag i erfaringer som nødvendigvis må ha vært erfaringer for bevisstheten. På grunn av dette[klargjør], forsøkte også Husserl å utvikle fenomenologien som en "filosofi som streng vitenskap."

Husserls fenomenologi var i utgangspunktet en videreutvikling av det arbeidet som psykologene og filosofene Franz Brentano og Carl Stumpf hadde gjort, men det var altså først med Husserl at den ble til et skikkelig filosofisk system. Dette systemet har også blitt kritisert og videreutviklet kanskje først og fremst av Husserls assistent Martin Heidegger, men også av mange av de senere eksistensialistiske filosofene som Jean-Paul Sartre, Maurice Merleau-Ponty og Simone de Beauvoir.

Hva er fenomenologi?[rediger | rediger kilde]

Fenomenologi er, i sin mest grunnleggende form, det å studere bevisstheten slik den fungerer i dagligdags prerefleksiv tilstand for å finne ut nøyaktig hvordan fenomener konstitueres for bevisstheten, og hvordan bevisstheten forholder seg til det. Et nøkkelbegrep i så måte er intensjonalitet, det at bevisstheten alltid er bevissthet om noe (begrepet karakteriseres ofte noe flåsete som «omhet» (aboutness); bevisstheten retter seg ut mot verden og mot et objekt. Dette objektet kan intenderes på mange forskjellige måter, som for eksempel gjennom direkte persepsjon, hukommelse, retensjon, protensjon, fantasi, signitiv intensjonalitet, osv. Felles for alle disse typene intensjonalitet er altså at de retter seg mot et objekt, og at dette objektet kan bevares som identisk gjennom flere forskjellige intensjonaliteter; bevisstheten retter seg mot samme objekt når det først oppleves direkte i persepsjon, så «forsvinnende» i retensjon, og til slutt i hukommelsen.

Det finnes mange forskjellige måter å analysere intensjonalitetene og fenomenene, men alle skal avdekke måter bevisstheten fungerer på. I mange tilfeller er det snakk om reduksjoner, som i den transcendentale reduksjon, men begrepet må ikke misforstås: Fenomenologien er gjennomgående antireduksjonistisk, og enhver slik reduksjon er rent instrumentell for at man skal få klarere innblikk i det man studerer.

Nøkkelbegrep[rediger | rediger kilde]

Intuisjon[rediger | rediger kilde]

I motsetning til i dagligtale, hvor intuisjon som regel betyr det å ha en fornemmelse for hva det riktige er uten eksplisitt grunnlag, forstås begrepet i fenomenologi som det å gripe en ting direkte. Slik sett er intuisjon knyttet til intensjonaliteter som direkte persepsjon for fysiske ting, men også tenkning når det er snakk om for eksempel matematiske eller logiske fenomener. For å sette opp en kontrast, brukes ikke begrepet om en ting som intenderes i for eksempel hukommelse eller forventning fordi det som intenderes da ikke er gitt direkte i en "fylt" intensjon.

Levd kropp[rediger | rediger kilde]

Den levde kroppen er kroppen erfart som bevissthet. I denne sammenheng kan kroppen umulig sees som et rent fysisk objekt blant andre fysiske objekt i verden: Den levde kroppen er kroppen i den førrefleksive tilstand hvor bevisstheten ikke bare sanser og handler gjennom kroppen, men er kroppen; bevisstheten strekker seg ut mot en ting -- kroppen strekker seg ut mot en ting. Kroppen fungerer også som grunnlag for perspektivering og konstitusjonen av intersubjektivitet, da det er kroppens bevegelighet i rommet som muliggjør oppfattelsen av en ting fra flere perspektiver, og ut fra denne muligheten, muligheten for å erfare seg-selv-der når man, gjennom empati oppfatter en annens kropp som en annen subjektivitet.

Empati[rediger | rediger kilde]

I fenomenologien, refererer empati til erfaringen av en annen menneskelig kropp som en annen subjektivitet: Man ser en annen kropp, og erfarer denne umiddelbart som et annet subjekt. Slik Husserl legger det frem, er empati mulig gjennom en dobbelterfaring av kroppen som på den ene side objekt (jeg kan gripe min egen hånd), og på den andre, subjekt (jeg blir grepet / jeg griper). Med grunnlag i denne erfaringen, konstituteres en annen kropp, gjennom appersepsjon, som en subjektivitet lik ens egen.

Fenomenologiske filosofer[rediger | rediger kilde]

Realistiske fenomenologiske filosofer[rediger | rediger kilde]

Konstitutive fenomenologiske filosofer[rediger | rediger kilde]

Eksistensialistiske fenomenologiske filosofer[rediger | rediger kilde]

Hermeneutiske fenomenologiske filosofer[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • The IAP LIBRARY offers very fine sources for Phenomenology.
  • The London Philosophy Study Guide offers many suggestions on what to read, depending on the student's familiarity with the subject: Phenomenology
  • Dermot Moran, Introduction to Phenomenology (Oxford: Routledge, 2000) – Charting phenomenology from Brentano, through Husserl and Heidegger, to Gadamer, Arendt, Levinas, Sartre, Merleau-Ponty and Derrida.
  • Robert Sokolowski, "Introduction to Phenomenology (Cambridge: Cambridge University Press 2000) – An excellent non-historical introduction to phenomenology.
  • Herbert Spiegelberg, "The Phenomenological Movement: A Historical Introduction," 3rd ed. (The Hague: Martinus Nijhoff, 1983). The most comprehensive source on the development of the phenomenological movement.
  • David Stewart and Algis Mickunas, "Exploring Phenomenology: A Guide to the Field and its Literature" (Athens: Ohio University Press 1990)
  • Michael Hammond, Jane Howarth, and Russell Kent, "Understanding Phenomenology" (Oxford: Blackwell 1995)
  • Christopher Macann, Four Phenomenological Philosophers: Husserl, Heidegger, Sartre, Merleau-Ponty (New York: Routledge: 1993)
  • Jan Patočka, "Qu'est-ce que la phénoménologie?" In: Qu'est-ce que la phénoménologie?, ed. and trans. E. Abrams (Grenoble: J. Millon 1988), pp. 263–302. An answer to the question, What is phenomenology?, from a student of both Husserl and Heidegger and one of the most important phenomenologists of the latter half of the twentieth century.
  • William A. Luijpen and Henry J. Koren, "A First Introduction to Existential Phenomenology" (Pittsburgh: Duquesne University Press 1969)
  • Richard M. Zaner, "The Way of Phenomenology" (Indianapolis: Pegasus 1970)
  • Hans Köchler, Die Subjekt-Objekt-Dialektik in der transzendentalen Phänomenologie. Das Seinsproblem zwischen Idealismus und Realismus. (Meisenheim a.G.: Anton Hain, 1974) (German)
  • Hans Köchler, Phenomenological Realism: Selected Essays (Frankfurt a. M./Bern: Peter Lang, 1986)
  • Mark Jarzombek, The Psychologizing of Modernity (Cambridge University Press, 2000).
  • Pierre Thévenaz, "What is Phenomenology?" (Chicago: Quadrangle Books 1962)
  • ed. James M. Edie, "An Invitation to Phenomenology" (Chicago: Quadrangle Books 1965) – A collection of seminal phenomenological essays.
  • ed. R. O. Elveton, "The Phenomenology of Husserl: Selected Critical Readings" (Seattle: Noesis Press 2000) – Key essays about Husserl's phenomenology.
  • eds. Richard Zaner and Don Ihde, "Phenomenology and Existentialism" (New York: Putnam 1973) – Contains many key essays in existential phenomenology.
  • Albert Borgmann and his work in philosophy of technology.
  • eds. Natalie Depraz, Francisco Varela, Pierre Vermersch, "On Becoming Aware: A Pragmatics of Experiencing" (Amsterdam: John Benjamins 2003) – searches for the sources and the means for a disciplined practical approach to exploring human experience.
  • Don Idhe, "Experimental Phenomenology: An Introduction" (Albany, NY: SUNY Press)
  • Sara Ahmed, "Queer Phenomenology: Orientations, Objects Others" (Durham: Duke University Press 2006)
  • Dan Zahavi, "Husserls fænomenologi" (København: Gyldendal 2001.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Tidsskrifter[rediger | rediger kilde]