Marxisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Marxisme er en betegnelse for en rekke politiske og filosofiske teorier utarbeidet av de tyske filosofene Karl Marx (1818–1883) og Friedrich Engels, og senere tolkninger og videreføringer av disse teoriene.

Grunnsteinen i marxismen slik den er formulert i Det kommunistiske manifest fra 1848, er at det til enhver tid finnes to samfunnsklasser med motstridende interesser, mens bare én klasse dominerer samfunnet. I Marx' og Engels' tid sto klasseskillet mellom arbeiderklassen og det dominerende borgerskapet. Gjennom industrialiseringen har borgerskapet tilegnet seg produksjonsmidlene, som sentraliseres i de store fabrikkene. Som resultat av denne utviklingen tvinges arbeiderne til evigvarende lønnsarbeid.

Virkeliggjøring og fremmedgjøring[rediger | rediger kilde]

Den marxistiske historieoppfatningen tar utgangspunkt i at samfunnets og individenes bevissthet er et resultat av de materielle forholdene de er en del av. Produksjonsmidler og deres fordeling – produksjonsforholdene – står dermed sentralt. Marx og Engels ser på arbeid som menneskets måte å virkeliggjøre seg selv på. Ifølge deres tenkning utfolder mennesket sine evner, for eksempel kreativitet, gjennom arbeid.

Industrialiseringen og automatiseringen den har medført hindrer arbeiderne i å virkeliggjøre seg selv gjennom arbeid. Arbeideren er blitt et tilbehør til maskinene, og arbeidets eneste mål er akkumulering av kapital. Denne prosessen er kjent under begrepet fremmedgjøring.

Basis og overbygning[rediger | rediger kilde]

Det er samfunnets basis, bestående av produksjonsforhold, produksjonsmidler og produktivkreftene, som danner grunnlag for overbygningen. Det vil si at lover, politiske institusjoner og de herskende ideene i samfunnet alltid gjenspeiler maktforholdene i samfunnet.

Produktivkreftene er i stadig utvikling, og ifølge Marx og Engels vil overbygningen etter hvert bli et hinder for denne utviklingen. Engels spår økt monopolisering og sentralisering av kapital og statskapitalisme. Automatiseringen medfører økt produksjon, men samtidig økt arbeidsledighet. Fattigdommen på den ene siden og overproduksjonen på den andre er, ifølge marxismen, en av kapitalismens store selvmotsigelser. Stadig større deler av borgerskapet vil tape i konkurransen, fram til borgerskapet til slutt blir en overflødig klasse.

Revolusjon[rediger | rediger kilde]

Når produktivkreftene står i konflikt med statens institusjoner og dens lover, vil den herskende klassen vise seg som reaksjonær og prøve å stoppe utviklingen med alle midler. Marx og Engels argumenterer for nødvendigheten av en sosialistisk revolusjon, der arbeiderklassen tar styringen over staten og produksjonsmidlene for å overføre dem til fellesskapet.

Denne typen tenkning har vært grunnlaget for samfunnssystemer som kommunisme og sosialisme, og har i større eller mindre grad preget nær sagt alle teoretiske fag, særlig sosiologi, samfunnsvitenskap og medievitenskap, og påvirket den politiske samfunnsforståelse og moderne historie de siste hundre år.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

StubbDenne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Hvis du vet mer om emnet, kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den eller foreslå endringer.