Thomas Aquinas

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
St. Thomas Aquinas
Munk og teolog
St. Thomas Aquinas
Født 1225
Aquino, Italia
Død 7. mars 1274
Fossanuova, Terracina, Italia
Saligkåret -
Helligkåret 18. juli 1323
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 28. januar (translasjonsfest)
Se også Ekstern biografi
Vernehelgen Katolske universi­teter, høyskoler og skoler; dominikanerne; studenter og viten­skaps­menn; mot storm og lyn; for kyskhet
I kunsten Korpulent munk med bok, ofte med en stjerne eller due, også med bok og fjær, kalk, monstrans eller okse

St. Thomas Aquinas (født 1225, død 7. mars 1274) var en katolsk filosof og teolog innenfor den skolastiske tradisjonen. Den katolske kirke anser ham som sin største teolog. 4.august 1879 erklærte pave Leo XIII at Thomas' teologiske system skulle være katolsk normalteologi.[1]

Biografi[rediger | rediger kilde]

De tidlige år[rediger | rediger kilde]

Thomas Aquinas' historie forteller mye om sene middelalderens verden. Han ble født inn i en høytstående familie i det sydlige Italia. Gjennom sin mor, grevinne Theadora av Theate, hadde han slektsbånd like til Hohenstaufen-dynastiets tysk-romerske keisere. Fredrik Barbarossa var hans grandonkel. Trolig kom han til verden i sin far grev Landulfs slott Roccasecca[2] i kongedømmet Napoli tidlig i år 1225. Landulfs bror, Sinibald, var abbed i det benediktinske klosteretMonte Cassino, og familien ønsket at Thomas skulle følge i sin onkels fotspor. Dette ville ha vært en normal karriere for en yngre sønn av adelig byrd.

Som femåring ble han sendt til klosteret for å påbegynne sin utdannelse, men etter å ha studert ved universitetet i Napoli gikk Thomas inn i dominikanerordenen. Den representerte, sammen med fransiskanerne, et brudd med det veletablerte geistlige systemet i den tidlige middelalderen. Denne endringen i planene ble ikke vel mottatt av Thomas' familie; på vei til Roma ble han grepet av sine brødre og ført til sine foreldre i slottet San Giovanni. Her holdt de ham som fange i ett eller to år, i et forsøk på å få ham til å endre sin overbevisning. Ifølge hans tidlige biografer førte de sogar en prostituert til ham for å friste ham, men han drev henne bort.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Til slutt ga familien opp, og dominikanerne sendte Thomas til Köln for å studere hos Albertus Magnus. Han ankom trolig Köln sent i år 1244. Han reiste med Albertus til universitetet i Paris i 1245, og ble der med sin læremester i tre år før han fulgte med ham tilbake til Köln i 1248. I flere år forble han så hos den berømte skolastiske filosofen, trolig i en rolle som lærer. Thomas var fåmælt, og kraftig av vekst, så studiekameratene gav ham kallenavnet «den stumme oksen». Albertus sa til dette: «Ja, dere kaller ham «den stumme oksen», men det sier jeg dere, at denne oksen kommer en dag til å brøle så høyt at det skal høres over hele verden!»[3] Det lange forholdet mellom Thomas og Albertus var den viktigste påvirkningen i Thomas' utvikling; den ga ham en rik utdannelse og vant ham over til den aristotelske metode. Fra 1100-tallet var ellers ukjente skrifter av Aristoteles og muslimske kommentarer til dem i stor stil blitt oversatt fra gresk og arabisk til latin. Rent naturvitenskapelig var Aristoteles kommet til at verden måtte være evig og ikke «skapt», noe som var i strid med Bibelens ord. Følgelig ble det på 1200-tallet forbudt å studere tekstene hans, men det lyktes Thomas å definere forholdet mellom vitenskap og tro slik at det ble plass til begge deler. Thomas siterte fra muslimske tenkere som Avicenna og Averroës på linje med kristne autoriteter, slik at Aristoteles' syn kunne tjene kirken.[4] Han kristnet «filosofen», som han kalte Aristoteles. Derimot tok han avstand fra Platon, idet Thomas hevder at vår kunnskap om tingene bygger på sanseerfaring, og ikke slik Platon hevder, på medfødte idéer om tingenes vesen. Både våre sanser og vårt intellekt er ifølge Thomas fullt rustet til å oppfatte verden og sannheten. Sannheten defineres som overensstemmelse mellom tingene og vårt intellekt. Aristoteles lærte at verden er evig og uskapt. Thomas bekjente seg til kristendommens lære om skapelsen, og la derfor større vekt på eksistensen. Alt som er skapt, har også en iboende mulighet i seg for å slutte å være til. Bare Gud er til i kraft av seg selv, og opprettholder alt det skapte ved en kontinuerlig skaperakt.[5]

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1252 reiste Aquinas til Paris for å fullføre sin utdannelse. De etablerte professorer på universitetet var fiendtlig innstilt til de nye tiggerordnene, hvilket dominikanerordenen var en del av, og han møtte motstand i sine studier. Til slutt fikk han sin grad ved universitetet, og begynte som lærer i Paris i 1257. Han fungerte i denne rollen i flere år, og skrev samtidig noen av sine verk, og påbegynte flere andre. I 1259 deltok han i et viktig ordensmøte i Valenciennes. På pave Urban IVs befaling flyttet han til Roma, tidligst sent på året i 1261. I perioden 126971 var han igjen aktiv i Paris. I 1272 ble det bestemt av ordenen at han skulle skape et nytt studium generale på et sted han selv valgte, og han valgte Napoli.

Samtidige kilder beskriver Thomas som en storbygget mann, korpulent og svartmusket, med et stort hode og påbegynnende måne. I hans fremferd syntes det at han kom fra en fin familie; han blir beskrevet som forfinet, hyggelig og lett å like. I diskusjoner beholdt han selvkontrollen og nedkjempet sine motstandere med sin personlighet og gode utdannelse. Thomas hadde en enkel smak. Folk som kom i kontakt med ham ble imponert av Thomas' evne til å huske. Når han satt i dype tanker kunne han imidlertid totalt glemme sine omgivelser. Tankene han formulerte i disse konsentrerte periodene, kunne han beskrive for andre på en systematisk, klar og enkel måte.

Teologi[rediger | rediger kilde]

Thomas' bevis for sjelens udødelighet er at sjelen er immateriell. Former som er bundet til kroppen, f.eks dyrenes sjel, oppløses etter døden liksom dyrekroppen. Menneskesjelen derimot, forstår allmenne begreper utover enkelte ting og vesener, og må derfor ha en stoffløs eksistens. Dermed er den også hevet over den fysiske verden. Den kan ikke utslette seg selv, fordi dens vesen er uløselig knyttet til eksistens, slik at den ikke kan opphøre å være. I tillegg mener Thomas at sjelen har en iboende lengsel etter udødelighet, og ifølge Thomas kan en naturlig lengsel ikke forbli uoppfylt.[6]

Blant andre Origenes betvilte berettigelsen av en evig helvetesstraff, men Thomas forsvarte den med at dødssynd fortjener evig straff, fordi dødssynder er brudd på Guds lov, gjort med fullt overlegg og fri vilje. Desto høyere stilling i samfunnet den fornærmede part har, desto større er krenkelsen. Følgelig må det å krenke Gud selv innebære uendelig ondskap, og til denne uendelige skyld samsvarer en uendelig straff. Siden menneskekroppen ikke er i stand til å lide en uendelig intens smerte, må straffen være utstrakt over uendelig tid for at kravet om uendelighet kan oppfylles. Det onde øver en så sterk tiltrekning på menneskenaturen at ingen tidsbegrenset straff eller trussel om utslettelse vil kunne avskrekke den fra synd. Truer Gud med evig straff, må han også utøve den. Motstandere av dette dogmet anfører at den kristne gud er en barmhjertighetens gud. Men barmhjertigheten er forbeholdt denne verden, mens Gud i det hinsidige praktiserer absolutt rettferdighet.[7]

Ved oppstandelsen gjenskapes menneskekroppen av sine oppløste stoffer. Men hva hvis personen ernærte seg av andre menneskers kjøtt? Thomas klargjør problemet med kannibalisme med at det ikke består noen fare for at flere mennesker vil gjøre krav på de samme stoffene, siden en ganske liten stoffmengde som engang har tilhørt en kropp, er nok til at Gud i sin miskunn gjenskaper hele kroppen. I tilfellet med kannibalen er det nok med sæden han engang ble skapt av for å gjenskape hele kannibalen. Om også hans far var kannibal, vil likevel sæden gjenoppstå i det som ble skapt av denne sæden.[8]

Om barn som dør uten dåp, antar Thomas at de kommer til dommedag, ikke for å dømmes, men for å skue dommerens glorie.[9] På spørsmål om ikke de frelste i paradis vil få gleden over sin frelse spolert av å se slekt og venner pines i helvete, svarer Thomas at de salige er fullkomment enige i Guds vilje, slik at de ikke lenger føler noen sorg over de fordømtes lidelser. Ikke minst er straffens grusomhet en evig ansporing for de frelste til å føle takknemlighet mot Gud, som i sin miskunn har spart dem selv for slik smerte.[10]

Død og helgenstatus[rediger | rediger kilde]

Tidlig i 1274 beordret paven Thomas å delta på det andre møtet i Lyon, og den da sykelige Thomas påbegynte reisen. På veien stoppet han over i et slott eid av en niese, og der ble han alvorlig syk. Han ønsket å ende sine dager i et kloster, men var ute av stand til å nå et av sin ordens klostre. Derfor ble han ført til en annen ordens kloster, Fossanuova, en mil fra Sonnino, og her døde han den 7. mars samme år. Munkene i Fossanuova var så redde for å gå glipp av den kostelige relikvien at de bokstavelig talt syltet ned den døde: Hodet hans ble løsnet fra kroppen, kokt og preparert.[11]

Aquinas gjorde sterkt inntrykk på alle som kjente ham. Han ble satt i samme kategori som helgnene Paulus og Augustin, og fikk tittelen doctor angelicus. I 1319 påbegynte den romersk katolske kirke de tidlige undersøkelsene som er nødvendige for en kanonisering; og den 18. juli 1323 ble Thomas Aquinas erklært som helgen av pave Johannes XXII i Avignon. På konsilet i Trent ble kun to bøker plassert på alteret: Bibelen og St. Thomas Aquinas' Summa Theologica.

Aquinas' filosofi[rediger | rediger kilde]

Aquinas jobbet med å lage et filosofisk system som samordnet den kristne doktrinen med elementer fra Aristoteles' filosofi. Generelt utvidet han den nyplatonske filosofien som, etter Augustin, hadde blitt veldig viktig for middelalderens filosofer. Til dette brukte han innsikter trukket fra Aristoteles. Det er diskutabelt i hvilken grad denne utvidelsen også er et skritt vekk fra nyplatonismen.

I sine skrifter tar ikke Aquinas leseren med i en søken etter sannhet, men skriver med en belærende, autoritær tone om hva som er sannheten. Han beklaget selv sine verks mangler i forhold til den åpenbaring han mente å ha hatt.

Thomas Aquinas' skrifter kan klassifiseres som:

(1) exegetikalske (forklarende), homiletikalske (prekener) og liturgiske;
(2) dogmatiske, apologetiske og etiske, og
(3) filosofiske.

Kategori (1) inkluderer: Kommentarer til Job (126165), Salmer i – li, og Jesaja; Catena aurea (1475)- en løpende kommentar til de fire evangeliene, bygd på flere sitater fra kirkefedrene; Kommentarer til Salomos høysang and Jeremia; reportata, til Johannes, til Matteus, og til Paulus' brev, inklusiv, ifølge en kilde, brevet til hebreerne i-x.

Officium de corpora Christi (1264). Flere andre verker er tilskrevet ham.

Kategori (2) inkluderer: In quator sentenarium Quaestiones disputatae Quaestiones quodlibetales duodecium; Summa catholicae fidei contra gentiles (126164);

Summa theologica – St. Thomas Aquinas' magnum opus

Også: Exposito in librum beati Dionysii de divinis nominibus; Expositiones primoe et secundoe devretalis; In Boethii libros de hebdomadibus; Proeclare quoestiones super librum Boethii de trinitate.

Kategori (3) inkluderer: Tretten kommentarer til Aristoteles, og tallrike filosofiske opuscula av hvilke fjorten ansees som genuine.

Skrifter av Aquinas[rediger | rediger kilde]

Moderne kritikk av Aquinas[rediger | rediger kilde]

Noen av konklusjonene i Aquinas verk Summa Theologica kommer i konflikt med dagens etikk (jf. Johannes evangelium 7:7), hvilket leder til tvil om hvorvidt Aquinas kan ansees som en etisk autoritet. Et eksempel på en konflikt mellom Aquinas og moderne moral er masturbasjon. I dag ansees dette som en bagatell, eller til og med bra for helsen, mens St. Thomas Aquinas fordømte masturbasjon som en dødssynd (II-II 153). [Aquinas trodde ikke at masturbasjon var nødvendigvis en dødssynd - og Summa Theologica sier ikke det.]

På den andre siden har mange moderne etikere, både innenfor og utenfor den katolske kirken, i den senere tid hatt mye godt å si om Aquinas' dydige etikk, spesielt kan Philipa Foot og Alasdair MacIntyre nevnes, som en måte å unngå utilitarisme eller kantiansk deontologi.

Moderne lesere kan også synes at metodene Aquinas bruker for å forene kristen og aristotelisk doktrine, virker tilgjorte. I visse tilfeller utjevner han konflikter ved å hevde at termer har to betydninger, hvor den kristne doktrinen bruker den ene betydningen og den aristoteliske den andre. I de fleste tilfeller velger Aquinas en tolkning av Aristoteles som den moderne leser vil ha vanskelig for å godta, men som er en plausibel tolkning av filosofens hensikt og fullstendig forenlig med kristen doktrine.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Olav Aukrust: Dødsriket III (s. 9), forlaget Dreyer, Oslo 1995, ISBN 82-504-2256-2
  2. ^ http://images.google.no/images?hl=no&q=roccasecca&um=1&ie=UTF-8&sa=N&tab=wi
  3. ^ Lars Roar Langslet: «Thomas Aquinas», Frisprog – mer enn ord s. 71), Riksmålsforbundet, Oslo 2003, ISBN 82-7050-055-0
  4. ^ Kurt Villads Jensen: Korstogene (s. 203), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2
  5. ^ Lars Roar Langslet: «Thomas Aquinas», Frisprog – mer enn ord (s. 72-3)
  6. ^ Olav Aukrust: Dødsriket (bind 3, s. 87), forlaget Cappelen, Oslo 1995, ISBN 82-504-2256-2
  7. ^ Olav Aukrust: Dødsriket (bind 3, s. 144)
  8. ^ Olav Aukrust: Dødsriket (bind 3, s. 126)
  9. ^ Olav Aukrust: Dødsriket (bind 3, s. 133)
  10. ^ Olav Aukrust: Dødsriket (bind 3, s. 145)
  11. ^ Johan Huizinga: Middelalderens høst (s. 215), forlaget Aschehoug, Oslo 2004, ISBN 82-03-18217-8

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Thomas Aquinas – bilder, video eller lyd