Giordano Bruno

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Giordano Bruno, i en fremstilling fra 1800-tallet som bygger på en eldre fra 1715, over hundre år etter hans død.

Giordano Bruno (født Filippo Bruno i Nola i Italia i 1548, henrettet 17. februar 1600 i Roma) var en religiøs og naturfilosofisk tenker i renessansen som ble dømt og henrettet for vranglære. Giordano Bruno tilhørte den såkalte hermetiske skole (oppkalt etter Hermes Trismegistus), en skole som ble influert av klassiske greske filosofer som Platon samt en del førkristen magi. Bruno gikk inn for en panteistisk filosofi der Gud var begynnelse, midte og slutt, og at universet var ett og det samme som det. Bruno var dessuten av den oppfatning at Jesus ikke var Guds sønn.

Bruno ble i ung alder dominikaner, men i 1576 flyktet han fra klosteret der han hørte til. Han var kommet i vanskeligheter med sine overordnede i klosteret som tok avstand fra hans synspunkter, og flyktet til Roma for å unngå ekskommunikasjon for heresi. Han dro mye omkring under de påfølgende år. Han dro til Genève og ble kalvinist, men igjen ble hans synspunkter fordømt, denne gangen av kalvinistene. Han flyktet til Paris i 1581, og så til London der han i 1583 holdt en serie med forelesninger med sine utlegninger av Nikolaus Copernicus. Forelesningene møtte stor motstand. Tilbake i Paris gikk Bruno i 1585 ut mot byens aristotelianere, og ble tvunget til å flykte. I 1589 ble han også ekskommunisert av lutheranerne. Han vedvarte med undervisningsvirksomhet om matematikk og okkulte emner til han i 1592 ble grepet av inkvisisjonen i Venezia. Han ble overført som fange til Roma i 1593. Syv år etter ble han henrettet.

De læresetninger han ble dømt for, er gått tapt for ettertiden; en sentral liste på åtte punkter er gått tapt. Det står imidlertid fast at anklagene mot ham hovedsakelig grunnet i hans religiøse og filosofiske synspunkter, som med sine røtter i stoisismen og nyplatonismen fikk ham til å identifisere Gud med alt i naturen.

Han var den første filosofen som skrev på italiensk. Han er kjent for å støtte det heliosentriske verdensbilde.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Giordano Bruno ble født i 1548 under navnet Filippo Bruno. Det var i Nola nært Napoli. Ut fra hjemstedet fikk han tilnavnet Nolano (Nnolaneren). Faren var Giovanni Bruno, en soldat, moren het Fraulissa (Flaulisa?) Savolino.

Bruno studerte først i Napoli og elev ved San Domenico-klosteret, der engang Thomas Aquinas hadde levd og lært. Han trådte i en alder av femten inn i dominikanerordenen. Det var ikke noen uhørt ung alder den gang. Der fikk han ordensnavnet Jordanus/Giordano (etter dominikanerordenens annet ordensmester Jordan von Sachsen).

Kort etter kom han i konflikt med ordenslesningen, fordi han ikke deltok under mariaandaktene og fjernet alle helgenbilder fra sin klostercelle. Men det ble til å begynne med betraktet som ungdommelig forvirring, og overtredelsene fikk ingen konsekvenser.

Senere sa han at med det «hadde han knappet den første knappen skjevt, og siden kunne ingen av de andre knappes riktig».[1]

Utdanning og karriere[rediger | rediger kilde]

I 1572 ble han presteviet. Men kort etter fikk han problemer med sitt kloster og forlot det og begynte en omreisende tilværelse i Europa.

Tresnitt med et av Giordano Brunos mindre komplekse mnemoniske hjelpemidler

Han begynte å utgi bøker hvor han fremholdt sine synspunkter. Han hevdet at Gud er selve kraften i universet, at universet er uendelig, og at det ikke finnes noen fiksstjernehimmel. Nikolaus Copernicus på sin side hadde ikke trukket forestillingen om at det finnes en fiksstjernehimmel i tvil. Bruno prøvde å bringe sine synspunkter i overensstemmelse med katolisismen. For ham var universet uendelig, fylt med stjerner som vår sol, omgitt av planetsystemer hvor intelligente skapninger kunne bo. «Slik blir Guds herlighet forsterket, og utstrekningen av hans rike tydeliggjort, han forherliges ikke av én, men av utallige soler, ikke av én jord, men av tusener, ja, jeg sier en uendelighet av verdener.»[2]

I 1581 begynte hans eksil som førte ham til Genève, Toulouse og Paris hvor han foreleste i filosofi. Han utgav to bøker om mnemoteknikk (bedring av hukommelsen), noe også Thomas Aquinas hadde anbefalt. Kong Henrik III av Frankrike som interesserte seg for dette, ble en venn av Bruno, og bidro til at han fikk et hjem hos den franske ambassadøren i London fra 1583. Her ble Bruno kjent med hoffmannen og poeten Philip Sidney, og dediserte sin diktsamling «Om de entusiastiske helter» til ham. Dengang regnet man med fire grader av entusiasme: 1) Poetisk inspirasjon (som hørte under musene), 2) religiøs begeistring (under Dionysos), 3) profetisk entusiasme (under Apollon), og øverst 4) kjærlighetens flamme (under Venus). Gjennom Sidney traff han Elisabeth I. Bruno beskrev henne senere med ord som «hellig» og «guddommelig», noe som ble brukt mot ham da han stod anklaget for kjetteri. Dronningen på sin side likte ikke Bruno og anså det han stod for, som farlig og undergravende. Noen av de arbeider Bruno publiserte i London, og særlig The Ash Wednesday Supper, synes å ha blitt betraktet som krenkende. Blant ting som utløste kritikk fra forskjellig hold var hans kontakter med hermetikerne, hans støtte til Kopernikus og at han angivelig hadde plagiert Ficino. Bruno hadde også en evne til å kombinere sine kontroversielle synsmåter med en bitende sarkasme som skulle koste ham støtte fra de venner han hadde opparbeidet seg.

I 1585 fikk Bruno uansett ikke bo lenger hos London-ambassadøren, og begynte en slitsom vandring fra Paris til Marburg Wittenberg og Praha. I Frankfurt am Main fikk han trykt flere av skriftene sine. Med utsagn som «Den som higer mot filosofien, må starte arbeidet med å stille alt under tvil», og «Med mindre du gjør Gud til din like, kan du aldri forstå Gud», satte han seg selv i en utsatt posisjon i forhold til kirken, ikke minst når han beskrev Jesus som en magusmagiker.[3]

Bruno utfordret Aristoteles' verdenssyn på alle punkter. Aristoteles delte universet opp i en endelig sfære under månen med fysiske ting, og en himmelsk sfære bak månen med eteriske ting. Bruno påpekte at dette talte imot universets enhet. Aristoteles hadde hevdet at mer enn én verden ville skape asymmetri, siden bare én verden kan være sentrum, og ordnet bevegelse er bare mulig i et univers med ett sentrum. Men Bruno påpekte at i et uendelig univers kan det ikke være ett enkelt sentrum eller én bestemt omkrets.[4]

I 1591 var Bruno blant søkerne til et professorat i matematikk ved universitetet i Padova, som året etter gikk til Galileo Galilei i stedet. Bruno flyttet da til Venezia, dit han var invitert av en Mocenigo, som angivelig hadde håpet å få bedret sin hukommelse via magi. Imidlertid var det ikke magi, men et mnemonisk system Bruno lærte ham, og Mocenigo skal ha blitt så skuffet over dette at han angav Bruno til inkvisisjonen. 22. mai 1592 ble Bruno arrestert mens han var i ferd med å forlate Venezia. Han ble utlevert til Roma i 1593.

Fangenskap og død[rediger | rediger kilde]

I Roma satt han fengslet i Castel Sant'Angelo i seks år før rettssaken startet. Om forhør og eventuell bruk av tortur vet vi lite, fordi Napoleon senere fikk oversendt saksdokumentene for å bruke dem som papirmasse i bygningskonstruksjoner.[5] Men en tysk lærd ved navn Schoppius var i Roma i 1600, og skrev ned det han fikk høre om rettssaken. Bruno var en stund innstilt på å tilbakekalle sine overbevisninger, men etterhvert besluttet han å stå ved det han mente var rett. Da rettssaken startet, krevde kardinal Roberto Bellarmino (1542–1621) en full tilbaketrekking, noe Bruno nektet å imøtekomme. Bellarminos hadde utarbeidet en analyse av heresier i Brunos skrifter basert på over 600 siders dokumentasjon. Han endte med å skrive ned åtte utsagn som kunne regnes som heretiske, men listen har ikke overlevd. det faktisk noe uklart hva nøyaktig dette kjetteriet bestod i; rettspapirene er gått tapt. Bare et sammendrag er kjent; det ble gjenfunnet i 1940.[6] Innvendingene kan imidlertid ikke ha dreid seg om verdensrommets uendelighet eller om at jorden beveger seg.

«De som forestiller seg at Bruno var en martyr for vitenskapen antar at hans støtte av at jorda beveget seg, og av at universet var uendelig, stod på listen. Det er umulig. [Kopernikanisme ble ikke] erklært som heresi før i 1616 og tanken om et uendelig verdensrom var bare et ekko av kardinal Nikolas Cusanus. Begge oppfatningene ble diskutert i inkvisisjonens dokumentasjon, men det beviser på ingen måte at de dermed formelt sett ble ansett som heretiske.»[7]

Saken var heller at Bruno var en betydelig eksponent for den okkulte idéstrøm som stod så sterkt i renessansen.

Bruno avviste etterprøvbare observasjoner og målinger som vei til sannhet. Som tilhenger av den okkulte mesteren Hermes Trismegistus var han mer opptatt av syner av et uendelig antall verdener, enn av om jorden gikk rundt solen. Muligens styrket det anklagen at han var mistenkt for farlige politiske allianser, og sympatien ble ikke større med hans evne til å legge seg ut med folk.

Til dommerne skal Bruno ha sagt: «Dere som i den barmhjertige Guds navn ofrer meg, skjelver mer i samvittigheten ved å uttale dommen, enn min ånd skjelver ved å høre den.»[8] Han ble dermed erklært heretiker og overlevert til de verdslige myndighetene, som dømte ham til døden på bålet. Alle hans verker ble satt på Index Librorum Prohibitorum i 1603.

17. februar 1600 ble Bruno fulgt til bålet av munkene fra Compagnia della Misericordia (= Barmhjertighetens selskap), som hadde som viktigste oppgave å hjelpe dødsdømte gjennom de siste timene. Campo dei Fiori (= Blomstertorget) var dengang et av Romas mest brukte rettersteder. En av munkene beskrev Brunos siste timer slik: «Han fastholdt til det siste sine meninger og kretset om sine tusen villfarelser, inntil han av bøddelen ble ført til Campo dei Fiori, hvor han ble kledd av og bundet naken til en påle og levende brent, fulgt av vårt compagnia som sang litanier, og en av våre brødre, som trøstet ham og til det siste ba ham gi opp den staheten som var årsaken til at han nå endte sitt elendige og ulykkelige liv.»[9] For å spare ham for noe av smertene ble en pose krutt hengt rundt halsen hans, slik at han døde av eksplosjonen fremfor av å bli brent sakte.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Statue av Giordano Bruno på Campo de' Fiori

Mot slutten av 1800-tallet ble henrettelsen av Bruno fremhevet av nasjonalistiske antiklerikale kretser i Italia som et overgrep mot vitenskapelig sannhetssøken. I 1887 besluttet Romas bystyre å reise et monument for ham på stedet der han ble brent. Vatikanet protesterte, men ble overhørt.[10] Et monument ble reist på retterstedet i 1889.

Statuen var særlig frimurermesteren og billedhuggeren Ettore Ferraris verk. Han ledet den mektige losjen Grande Oriente d'Italia. Statuen ble satt opp som et svar fra frimurerne på den pavelige encyklika Humanum genus av 20. april 1884, der pave Leo XIII fremstiller frimureriet som ødelegger av Guds rike. Under denne tiden pågikk det en særlig intens strid mellom Den katolske kirkes læreembede og frimureriet. Det var i sin tid stor strid i byen om denne statuen.

En internasjonal komite hadde siden 1885 arbeidet for at en slik statue skulle reises. Den bestod blant annet av Victor Hugo, Herbert Spencer, Ernest Renan, Ernst Haeckel, Henrik Ibsen og Ferdinand Gregorovius.[11][12]

Statuen ble et samlingsmerke også for blant annet fritenkere og monister. I september 1904 var det en internasjonal fritenkerkongress i Roma som en av 2000 deltakere. Der ble Ernst Haeckel høytidelig utropt av deltakerne til «motpave», og ved en demonstrasjon på Campo dei Fiori festet Haeckel en laurbærkrans på Giordano Bruno-statuen der.

Da det i 1907 brøt ut et opprør for å oppnå det skillet mellom stat og kirke som var innført i Frankrike få år tidligere (laïcité), strømmet en menneskemengde til Bruno-statuen på Campo dei Fiori på minnedagen for hans død, 17.februar, mens de ropte «A basso il Papa!» (= Ned med paven!).[13]

I forbindelse med jubelåret 2000 beklaget pave Johannes Paul II offentlig henrettelsen av Bruno.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Candelaio. 1582
  • La cena de le ceneri. 1584
  • De l'infinito, universo e mondi. 1584
  • De la causa, principio e uno. 1584
  • Spaccio de la bestia trionfante. 1584
  • De gli eroici furori. 1585
  • Die Kabbala des Pegasus. 1584–1585
  • De magia/ de vinculis in genere. 1586–1591
  • Lampas triginta statuarum. 1587
  • De monade numero et figura…. Frankfurt 1591
  • Il triplici minimo et la misura ad trium Speculatiuarum…. Frankfurt 1591
  • De Immenso et Innumerabilibus Liber I-VI. 1591

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ole Askov Olsen: Rom – pladsernes by (s. 51), forlaget Thaning & Appel, København 1996, ISBN 87-413-6343-4
  2. ^ John Barrow: Uendelighetens historie (s. 131), forlaget Flox, Oslo 2006, ISBN 82-996657-1-x
  3. ^ Ranveig Eckhoff: Italienske hemmeligheter (s. 110-6), forlaget Press, Oslo 2002, ISBN 82-7547-105-2
  4. ^ John Barrow: Uendelighetens historie (s. 188)
  5. ^ Ranveig Eckhoff: Italienske hemmeligheter (s. 116)
  6. ^ Angelo Marcati (red.): «II Sommario del Processo di Giordano Bruno, con appendice di Documenti sull'eresia e l'inquisizione a Modena nel secolo XVI», i Studi e Testi, vol. 101.
  7. ^ Oversatt fra James Hannam: God’s Philosophers. How the Medieval World Laid the Foundations of Modern Science.
  8. ^ Ole Askov Olsen: Rom – pladsernes by (s. 51)
  9. ^ Ole Askov Olsen: Rom - pladsernes by (s. 51-2)
  10. ^ Ole Askov Olsen: Rom – pladsernes by (s. 52)
  11. ^ Alan Powers, Bristol Community College, Campania Felix: Giordano Bruno’s Candelaio and Naples – websted besøkt 27. mai 2007
  12. ^ Hans-Volkmar Findeisen: „Gegenpapst und Designer des Darwinismus“ – Wer kennt heute eigentlich noch Ernst Haeckel? (på tysk) – websted besøkt 27. mai 2007
  13. ^ Arnhild Skre: La meg bli som leoparden! (s. 231), forlaget Aschehoug, Oslo 2009, ISBN 978-82-03-29187-6

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Frances A. Yates: Modernitetens okkulte inspirasjon – Giordano Bruno og arven etter Hermes Trismegistos, oversatt av Kåre A. Lie, Oslo: Pax, 2001