Filosofi på 1600-tallet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Statue av Francis Bacon, London
Portrett av Galileo Galilei, 1636

1600-tallets filosofi er den epoke innen filosofiens historie som kommer mellom renessansen og opplysningstiden. Den utmerkes først og fremst av at naturfilosofien og vitenskapsteorien ikke lenger var dominert av kirkens teologer og geistlige, men ble sekularisert, og naturvitenskapene ble etter hvert skilt ut fra filosofien som egne disipliner; arven fra Francis Bacon og Galileo Galilei ble i lang tid kjent som philosophia experimentalis.

Innenfor samfunnsfilosofien fikk krigsretten en fortolker i Hugo Grotius, og en reformert natur- og folkerett av Grotius, John Locke, Thomas Hobbes og Samuel von Pufendorf. Renessansen skeptisisme ble dratt til det ytterste av René Descartes, og med dette fulgte problemet for metafysikken å skille det åndelige fra det materielle.

Fra århundret stammer den engelske empirismen og den kontinentale rasjonalismen som ble grunnlaget for kulturbruddet mellom den engelske og den kontinentale filosofien som fortsatt gjelder.

Systembyggerne[rediger | rediger kilde]

Rasjonalisme er en betegnelse for alle filosofiske retninger som er sentrert rundt fornuften (ratio på latin), tenkningen og tingens logiske orden. Rasjonalismen ble utviklet i løpet av 1600- og 1700-tallet da filosofene René Descartes, Baruch Spinoza og Gottfried Wilhelm Leibniz bygde opp metafysiske system ut fra den beste vitenskap som da var tilgjengelig. Rasjonalismen kom til å prege opplysningstidens tenkning, og derigjennom den moderne vitenskapsoppfatningen. De hadde alle sine svar og ideer på sin tids spørsmål. Noen antagonisme vis-à-vis empiristene handler det ikke om da rasjonalistene ikke var fremmed for eksperimenter og erfaringer via sinnet.

Rasjonalistene var sterkt påvirket av den moderne verdensbildets frammarsj på 1600-tallet i og med Galileo Galilei og Isaac Newtons oppdagelser. Det mekanistiske verdensbildet synes å angå all materie. Selv mennesker synes å være underkastet lovene for årsaker og bør derfor blitt forstått og forklart. Å stille spørsmål ved middelalderens skolastiske verdensbilde ble den nye filosofiens oppgave, men også å finne en plass for menneskene i et teologisk perspektiv og gi svar på spørsmål om fri vilje og determinisme. En stor inspirasjon for rasjonalistene var det deduktive vitenskapsidealet som hadde sin begynnelse i Euklids Elementer hvor han beskrev hvordan man fra et mindre antall antagelser som er åpenbare hver for seg kan lede til mengder av prinsipper i geometrien som hver for seg kan ledes tilbake til grunnen. Eukids geometri kom til å bli av stor intellektuell opplevelse som sann og ren vitenskap for mange intellektuelle som gjennom århundret forsøkte å virkeliggjøre et deduktivt system på andre områder enn geometrien.

Descartes var dypt misfornøyd med sin tids vitenskap og dens kunnskapsteoretiske grunn. Et av hans mål var med hjelp av reduksjonisme nå fram til helt sikre påstander om verden. Han mente eksempelvis at man intuitivt kunne se at en triangel hadde tre sider og at man gjennom deduksjon kunne nå fram til sikker kunnskap. Det var med fornuften og ikke følelsene eller sanseinntrykk som dette var mulig. Gjennom å ha noen få enkle prinsipper (fra latin, principia, «begynnelse») som utgangspunkt mente de at man kunne forstå og forklare verden. Descartes forsøkte å skape en sikker grunnvoll for tenkningen og vitenskapen gjennom å tvile på alt, inklusivt matematikken prinsipper. Det fantes dog en sak han ikke kunne tvile, nemlig at han tenkte under sin tvil. Herfra kom hans berømte cogito ergo sum, «jeg tenker, ergo er jeg». Sjelen ble grunnvollen for hans rasjonalisme og mennesker som «tenker ting». René Descartes gjorde også betydningsfull innsats i matematikk og naturvitenskap, eksempelvis bruker vi å snakke om det cartesiske koordinatsystem. Han latinske navn er nemlig Renatus Cartesius.

På politikkens område er Thomas Hobbes' Leviatan berømt for sin deduktive oppbygning og sine skremmende slutninger om lederens legitime og nærmeste uinnskrenkete makt i samfunnet. Hobbes beskrev naturens mekaniske lover som strengt styrer alt i naturen, inklusivt menneskenes oppførsel. Menneskene naturlige oppførsel er i henhold til Hobbes egoistiske, deres streben er å sette seg over alle andre mennesker gjennom å skaffe seg eksempelvis makt. I naturtilstanden, skrev Hobbes, blir halve livet alles krig mot alle (bellum omnium contra omnes) og livet blir således ikke verdt å leve. For å unnvike en slik tilstand var det nødvendig å utse en suveren enevoldshersker som hadde til funksjon å beskytte menneskene mot hverandre, en «Leviatan», som i utbytte mot makt kan gi trygghet til folket, i det minste innenfor staten (se for eksempel Naturrett).

Baruch de Spinoza utgår i sin filosofi med problemstillingen fra René Descartes, men ved problemets løsning er han sterkere påvirket av andre i den jødiske spekulasjonen som utgjorde hans ungdoms utdannelse. Den jødiske monoteismen skjerpet ham til en meget radikal pateisme. Han så på matematikken som et ideal for all vitenskapelig metodikk, og etter Eukids forbilde forsøkte han lede hele filosofiens innhold «på et geometrisk vis», deduktivt ut fra abstrakte definisjoner, som proposisjoner, korollarier og skolier som han identifiserte den virkelige kausaliteten med det logiske forholdet mellom grunn og følge, tatt for gitt at «ordningen og sammenheng mellom tingen er det samme som ordningen og sammenhengen mellom begrepene». Hans standpunkt er derfor en ensidig rasjonalisme for hvilket sinnets erfaringer mangler all kunnskapsverden og de ideale livsverdiene tapes innenfor en determinisme, som betrakter alt som uttrykk for en logisk nødvendighet. «Ikke le av noe, ikke gråt over noe, men forstå alt» var derfor hans grunntendens. Men ettersom han på dette viset betraktet virkeligheten ut fra evighetens synsvinkel («sub specie aeternitatis»), går det i dypet av hans tenkning en underliggende religiøsitet som til slutt munnet ut i en delvis mystisk intellektuell kjærlighet til Gud («amor Dei intellectualis»).

Begynnelsen på den britiske empirismen[rediger | rediger kilde]

Den britiske empirismen ble foregrepet av Francis Bacon, men ble grunnlagt av John Locke som mente at all kunnskap kommer fra sanseerfaringer, utviklet av George Berkeley som argumenterte at for kun sanseinntrykk eksisterer, det vil si idealisme, og ble fullført av David Hume som fullt ut trakk de logiske konsekvensene av empirismens premisser.

John Lockes teoretiske filosofi, som han framsatte i An essay on human understanding, er framfor alt et forsøk på å løse kunnskapsteoretiske spørsmål og gyldigheten og grensene for vår kunnskaper,[1] men dette spørsmålet identifiserte han med det psykologiske spørsmålet om kunnskapenes oppkomst. Får vi vite hvordan kunnskapene oppstår, så fulgte det etter hans mening derav umiddelbart hvilke av kunnskapene som er sanne, hvilke som er falske, og hvor lang vår evne til kunnskap strekker seg.

Han begynte sin framstilling med en bestemt fornektelse av den rasjonalistiske læren om «medfødte ideer». Her gjør han det lett for seg gjennom å ta uttrykket helt bokstavelig slik at det dermed skulle menes begrep og omdømme som fra fødselen av skulle finnes hos alle mennesker. Noen slik som er felles for alle kan ikke oppvises. Nærmere har man tenkt seg at visse moralske og religiøse prinsipper eller tilsvarende logiske prinsipper som selvmotsigende skulle være «medfødte ideer». Men alle disse grunnprinsippene er ukjente for barn og flertallet av voksne uten utdannelse. Et barn vet mye tidligere at søtt ikke er surt før det forstår at A ikke er ikke-A. Det er ikke dette prinsippet i seg selv som er medfødt, men evnen på et bestemt utviklingstrinn til å tenke den. I den forståelsen er alle våre ideer medfødte, for av naturen kan vi ikke forstå noen av dem uten en motsvarende medfødt evne, et naturlig anlegg.

Sannheten er, i henhold til Locke, at vår evne til kunnskap er opprinnelig som et hvitt, ubeskrevet papir (tabula rasa) hvor erfaringen skriver de ord som utgjør våre kunnskaper. Som en følge av inntrykk av våre ytre sanser får vi sensasjoner og med disse lærer vi å kjenne tingen og deres egenskaper. Dessuten har vi en indre erfaring som vi oppfatter våre egne indre sjeltilstand i form av «refleksjoner». På en av disse veger oppstår det hos oss alle enkle ideer, hvor bevissthet forholder seg overveiende passivt mottakende. Av disse enkle ideer danner så bevisstheten på et aktivt vis sammensatte ideer gjennom kombinasjon, komparasjon og abstraksjon samt ved ytterligere hjelp av språket som navngir ideene.

Med avseende til ideenes sannhetsverdi gjelder om de enkle refleksjonene, at de uomtvistelig motsvarer de sansetilstander som vi oppfatter i og med dem. På samme vis kan det ikke råde noen tvil om at når vi oppdager en viss sensasjon, eksempelvis av grønn farge, har vi virkelig en fornemmelse av grønt. Derimot er det tvilsomt om vi dermed kommer å virkeliggjøre egenskaper hos den ytre virkeligheten. For det anførte eksempelet nekter Locke for dette ettersom han slutter seg til kjemikeren Robert Boyles skille mellom på den ene siden ideer om Primære Kvaliteter, som virkelig finnes hos tingen i samme form og som de oppfattes av oss, og på den andre siden ideer om Sekundære Kvaliteter, som om de også har en viss regelbundet motsvarighet i disse tingenes egenskaper som øker sanseinntrykkene, dog ha fått en særskilt form gjennom vår måte å oppfatte dem.

Til de primære kvaliteter hos tingen regner han soliditet, utstrekning, figur, og bevegelse. Alle andre kvaliteter som er fattet med sansene er sekundære, som farger, toner og lignende. De sammensatte ideene som kommer ved forstandens egen virksomhet er ingen garanti for sannhet, uten at deres krav på kunnskapsverdi må prøves særskilt for hver og en av de ulike artene blant dem. Framfor alt under Locke seg substansbegrepet en sådan prøvning. Dette begrepet er i henhold til hans hensikt verken en medfødt ide eller et umiddelbart erfaringsfaktum, men et produkt av tankevirksomhet.

Alt hva vi erfarer om en ting utgjør av dennes egenskaper. Men som substrat eller bærere av dem, tenker vi oss på den som den såkalte substansen. At en slik finnes mener Locke er selvklart ettersom han anser at det er urimelig å anta at egenskaper som ikke er egenskaper hos noe. Men hva dette noe som har egenskapene selv, det kan vi ikke tenke eller si ettersom hvert svar på et spørsmål om dette bare blir å angi en egenskap. Til de sammensatte ideene regner Locke også kausalitetsbegrepet hvor hver objektive gyldighet han ikke tviler på. At det finnes en absolutt substans, Gud, anset han bevist ettersom at verden i seg selv må ha en høyere årsak.

Sannhet og falskhet kan bare uttrykkes ved beskrivelsen. Et begrep i seg selv er verken sant eller falskt, uten at det blir det først ved å uttrykke om noe. Locke deler inn beskrivelsene i følgende hovedarter:

  • Beskrivelse om identitet eller det motsatte mellom våre forestillinger.
  • Beskrivelse, som ikke er identiske, men heller ikke det motsatte forstillinger som settes i et logisk forhold til hverandre, eksempelvis i beviste matematiske slutninger.
  • Beskrivelse angående eksistensen av noe.
  • Beskrivelse om sameksistens eller «nødvendig sammenheng»

Om våre begreper er tilstrekkelig klare, innser vi umiddelbart deres innbyrdes identitet eller motsatt. På det viset blir vi intuitivt sikre på beskrivelsen av den første arten. Fra aksiom som vi har mottatt på dette viset kan man siden bevise beskrivelsen av den andre arten, som derigjennom får demonstativ visshet. Slik visshet er i henhold til Locke mulig å oppnå gjennom morallæren (foruten matematikken). Eksisens-beskrivelsene har enten intuitiv visshet (om vår egen eksistens) eller demonstativ (om Guds eksistens) eller også gjennom analoge slutninger en høy grad av sannsynlighet (om andre personers eksistens). Beskrivelse av den fjerde arten har verken intuitiv eller demonstrativ visshet og kan, ettersom de begrunner seg på enkeltstående erfaring, aldri nå rangen av å være allmenngyldige og nødvendige (uunngåelige) sannheter. Ettersom naturvitenskaperne, om de ikke berører tilpasset matematikk, består av denne formen for beskrivelse, kan de i henhold til Locke ikke nå samme grad av vitenskapelighet som matematikken og morallæren. Denne konklusjonen i Lockes kunnskapsteori viser tydelig at han ikke er en radikal sensualist, men tvert imot er det hans empirisme som blandet opp med en god porsjon rasjonalisme.

I den britiske empirismen finnes både epistemologisk og en ontologisk del. Epistemologisk ved at vi kan vite og lære kun det som vi mottar via sansene. Ontologisk om man argumenterer for at det eneste som kommer via sansene er det som eksisterer. Ontologisk empirisme innebærer fornektelse av materiens eksistens, hvilket også var det som gjorde George Berkeley både kjent og ukjent i samtidens filosofi.

David Hume kom til å trekke de fulle konsekvensene av den britiske empirismens slutninger. Både tidsmessig og innholdsmessig tilhører Hume opplysningstidens filosofi enn 1600-tallets filosofi. Til en viss grad tilhørte George Berkeley, men framfor alt David Hume, opplysningstidens filosofi.

Samfunnsfilosofi

Vitenskapsteori[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldet til Royal Society framstilt i et glassvindu. Motto: 'Nullius in verba'.

En kort oversikt over 1600-tallets vitenskapsteori kan begynne med Francis Bacon som allerede mot slutten av 1500-tallet hadde vist hvilken vekt empiri hadde i vitenskapen, å se etter hvordan verden er, uten egentlig å utforske den. Man også i Bacons skrifter se hvordan det redegjøres for store muligheter til tekniske tillempinger som gagner menneskeheten om bare vitenskapelige fakta først samles inn. Samtidig har Bacon tydelige rester av tenkningen fra middelalderens filosofi og ikke innsett matematikkens viktighet i den vitenskapelige metode. Galileo Galilei utviklet en metodikk som er langt sterkere enn den til Bacons og hvor eksperiment og matematikk har en langt tydeligere del av den mer innsamlede metodikken som Bacon gjorde seg til talsmann for. Isaac Newton utviklet det som vi i dag beskriver som klassisk mekanikk. På 1600-tallet ble både vitenskapen og vitenskapsteorien moden. Royal Societys motto er «Nullius in Verba», som betyr «Ikke på noens ord».[2] Mottoet skal understreke selskapets holdning om at andres forsikringer ikke er tilstrekkelig, og at selskapet forkaster tidligere tiders autoritetstro. Isteden bør vitenskapelige sannheter fastsettes ved hjelp av eksperimenter. Først når noe var bevist, var det «sant», inntil det ble motbevist.

Francis Bacon[rediger | rediger kilde]

  • Se hovedartikkel: Francis Bacon
Francis Bacon

Francis Bacon var vitenskapens herold og en forløper for den britiske empirismen. Han var den første som tydelig så behovet for en vitenskapelig metode for vitenskapelig framvekst og dessuten de fordeler i form av teknologi som kunne komme om samfunnet satset på vitenskapelig vekst. Han var den første som aktivt jobber for å skape en vitenskapsteori.

I vitenskapteoretiske forskning er man enig om at Bacon ikke selv ga noen betydelige bidrag til vitenskap. Han var faktiske en ganske dårlig vitenskapsmann, men han ga viktige bidrag til vitenskapsteori via sin beskrivning av vitenskapelig metode. Det finnes selv de som mener at Bacons fremste bidrag var med sin begavelse med pennen og således overtalte og trakk med seg andre til den vitenskapelige revolusjonen og på dette viset var Bacons bidrag heller som entusiasten for vitenskapen enn som den faktiske vitenskapsmannen.[3]

Bacon brøt med middelalderens dogmatisme og krevde at filosofien hadde sin basis på erfaringen gjennom vitenskapelig induksjon. Vitenskapens oppgave så først og fremst i å beherske naturen ved å lære og kjenne dens lover og deretter å kunne gripe inn i naturforløpet. «Kunnskap er makt», og «naturen beherskes gjennom at man lytter til den». Derfor måtte forskeren kvitte seg med sine fordommer, «idolene» (gudebilder eller avgudsdyrkelser).

Bacon utskilte fire «ideoler»:

  • Idola tribus, slektens idol, tendensen til å se naturen som analog med menneskene (antropomorfisme)
  • Idola specus, grottens idol (med henvisning til Platons liknelse i Staten VII), de fordommer som kommer fra individets anlegg, vaner, oppvekst og lignende
  • Idola fori, torgets idol, de fordommer som kommer fra menneskelig samvær, særskilt gjennom språkets makt over tanken.
  • Idola theatri, den filosofiske tradisjonens villfarelse.

Bacon krevde at vitenskapen anvendte fullstendig induksjon, stille riktige spørsmål til naturen og i utredningen av hvordan dette skal skje, ga Bacons oppslag som siden ble utviklet til John Stuart Mills fire induktive metoder.[4]

Til tross for disse gode forslagene sto Bacon i mange henseende fortsatt i sin tids standpunkter. Som middelalderens realiser så han naturens «utspringskilde» i tingens «former», hypostaseringer av deres begrepsmessige oppfattede vesen. Og han forsto ikke den betydning som matematikken hadde for den moderne naturvitenskapen, slik denne allerede på hans tid var blitt grunnlagt av Galilei og andre. Han foraktet skolastikkens syllogistiske spissfindigheter og forsto derfor ikke at deduksjon er uomtvistelig også i metoder som baserer seg på induksjon.

Galileo Galilei[rediger | rediger kilde]

  • Se hovedartikkel, Galileo Galilei

Galileo Galilei, som var både praktisk som teoretisk vitenskapsmann, hadde fokus på eksperimenter og testinger i virkeligheten, noe som gjorde at han sto nærmere dagens vitenskap enn Francis Bacon gjorde med sin metodelære. Galilei la grunnlaget for den eksperimentelle vitenskapen. Han var overbevist om at naturens lover ikke var så kompliserte som den katolske kirke og som datidens naturforskere hevdet. Han var overbevist om at man kunne bevise hypoteser om naturen gjennom å gjøre eksperimenter og prøve de ut i virkeligheten. Dessuten hevdet han at om man kunne bevise at en teori stemte i virkeligheten, så var alle andre teorier feilaktige.

Et eksempel, som ikke bare var Galileo Galileis måte å se på vitenskapen, men også hans måte å tenke på, var da han i sine studentår en gang satt i Pisas katedral under en langvarig og kjedelig messe. Han hadde lagt merke til at kar med røkelse svingte fram og tilbake og at tiden mellom svingingene var de samme såvel ved de store svingingene som ved de små. Etter messen gikk han hjem og eksperimenterte med ulike pendler, og kunne snart formulere en regel om pendelens bevegelser.

Royal Society[rediger | rediger kilde]

Thomas Willis

Man kan se hvor mange av Francis Bacons drømmer om vitenskapelig forskning og vitenskapelige framsteg som ble virkeliggjort i slutten av 1500-tallet. Bacon så for seg en storstilt forskning hvor vitenskapsmenn og forskere arbeidet sammen, ikke bare som ensomme genier spredt utover.[5] I 1623 beskrev Bacon sine måt og ideer i boken Det nye Atlantis. Boken ble utgitt i 1627 og beskrev et ideelt land hvor «sjenerøsitet og opplysning, verdighet og prakt, fromhet og offentlig ånd»,[6] vanlige egenskaper i landet Bensalem. I dette arbeidet ga Bacon en visjon om hvordan menneskene i framtiden arbeidet for vitenskapelige oppdagelser og kunnskap. I boken viste Bacon hvordan han tenkte seg at dette skulle gjøres i «Salomos hus», noe som antyder det moderne universitet med undervisning og forskning.

Bacon var gjennom sine bøker en direkte forebilde for at Royal Society som ble grunnlagt den 28. november 1660 i Gresham College i London av naturfilosofer som hadde kommet sammen siden 1650-tallet for å diskutere Bacons ideer.[7] Mye av framgangen for vitenskapen i løpet av 1600-tallet kan tilskrives matematikk og empiri kombinert med en vilje til å søke sannheten uten autoriteter. På samme vis er det slående at vitenskapens framganger tok fart akkurat da man begynte å opprette organisasjoner og samarbeide som fremmet vitenskap, et eksempel er nettopp Royal Society i England.

Thomas Willis var en framstående medlem av The Oxford Circle og en av grunnleggerne av Royal Society. Hans mest banebrytende innsats lå innenfor nevrovitenskapen, og har således blitt kalt for nevrologiens far. Hans beskrivelse av hjernens og nervesystemets anatomi fikk et stort sprang framover sammenlignet med hva som eksisterte før Willis' tid. Christopher Wrens tegninger av hjernens anatomi basert på Willis' arbeid kom til i mange hundre år å være hele verdens neurologers kart over nervesystemet.

Robert Hooke studerte i Oxford, ble i 1662 «Curator of experiments» hos Royal Society, og ble dets sekretær senere, og i 1664 professor i geometri ved Gresham College i London. Som Newton søkte Hooke å utforske allmenne lover for himmellegemenes bevegelser, og syslet med mange oppgaver innenfor astronomi og fysikk. Han oppfant et helioskop og andre instrumenter, søkte i 1669 med en rundt 10 meter lang kikkert for å gjøre nøyaktige observasjoner av fiksstjerner for å bestemme stjerneparallakser, men måtte gi opp forsøket da kikkertens objektiv gikk i stykker. Han produserte i 1676 en fungerende kardangaksel og i England er denne oppfinnelsen oppkalt etter ham som «Hooke's joint».

Isaac Newton forleste om sin optiske teori for Royal Society og var dets president i tiden 1703-1723. Vitenskapsmetoder har tatt mange skritt siden middelalderen og Francis Bacons Novum organon scientiarum kan bli sett i Newtons Philosophiæ naturalis principia mathematica fra 1687.

Vitenskapelig framskritt[rediger | rediger kilde]

Newtons vugge, her framstilt stående på et eksemplar av fysikeren Isaac Newtons bok Principia.

Noen vitenskapelig framskritt på 1600-tallet har hatt stor betydning for filosofiens utvikling. Filosofi ble utviklet helt uberørt av samfunnet rundt seg isteden for at det fantes en sterkt samspill mellom vitenskap og filosofi. Vitenskapelige oppdagelser ga inspirasjon til filosofiske tanker, og vitenskap og samfunnet påvirket filosofenes interesseområder.

Matematikk[rediger | rediger kilde]

Matematikken fikk en betydelig rolle i tilknytning til den vitenskapelige revolusjonen som begynte rundt 1600 da Johannes Kepler og Galileo Galilei benyttet seg av matematikk i beskrivelsen av fysikalske fenomen. På 1600-tallet ble også grunnlaget til den matematiske analysen utviklet, løst uttrykt var det læren om forbindelsen mellom storheter gjennomgår endring, noe som var et betydelig verktøy for problemløsning innenfor alle tekniske og vitenskapelige retninger. Analysen ble grunnlagt av Gottfried Leibniz og Newton uavhengig av hverandre. Newton anvendte siden denne for å formulere den klassiske mekanikken.

Newtons mekanikk[rediger | rediger kilde]

På grunnlag av Galileo Galilei utviklet Isaac Newton den klassiske mekanikken, beskrevet i boken Principia som kom ut i 1687. Denne beskrivelsen kom i all vesentlighet til å bestå helt fram til Albert Einstein igjen revolusjonerte mekanikken med den generelle relativitetsteorien og den spesielle relativitetsteorien.

Liste over filosofer fra 1600-tallet[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Locke, John: «Lockes teoretiska filosofi» i Nordisk familjebok (2. oppl., 1912)
  2. ^ Nullius in verba, Royals Societys nettside
  3. ^ Losee, John (1993): An Historical Introdution to the Philosophy of Science, 3. utg. Oxford University Press. ss 107
  4. ^ Aksiomatisk metode, induktivisme og hypotetisk-deduktiv metode (PDF); se også Stanley Williams, Bachelor of Arts: Vitenskapelig metode: Logikkens prinsipper, (PDF) Queen’s College, Oxford, s. 12
  5. ^ Sargent, Rose Mary (1996): Bacon as an advocate for cooperative scientific research" i: The Cambridge Companion to Bacon, redigert av Markku Peltonen, Cambridge University Press.
  6. ^ «generosity and enlightenment, dignity and splendor, piety and public spirit»
  7. ^ Brief History of the Society, Royals Societys nettsider

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Wedberg, Anders (2003): Filosofins historia. Nyare tiden till romantiken, Thales
  • Losee, John (1993): An Historical Introdution to the Philosophy of Science, 3. utg., Oxford University Press

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]